Her fikk vi ringene våre. Smelt....
Gode minner;):)

Etterhvert flyttet vi, og vi kom oss endelig i hus der vi følte oss hjemme...
Men jeg som da var høygravid hadde fortsatt ikke klart å takle graviditeten.
Så jeg var fortsatt ikke blitt kjent med det lille som lå i magen min og sparket meg...
Til slutt ble jeg innlagt på Ullevåll til planlagt keisersnitt,og ut kom lille nydelig Hermine Victoria!!!
Slik skulle jeg ha følt det... Men det gjorde jeg ikke:-(
Jeg syns ikke at babyen min var noe nydelig i det hele tatt. Jeg syns hun var stygg!!!!
Det er helt grusomt for meg å sitte å skrive dette her, og tårene bare renner i strie
strømmer når jeg nå får dette ned på "papiret". Men jeg har behov for å skrive det
av meg og dele det med dere! Ikke vet jeg hvorfor,men for meg er det å skrive ned
ting en form for medisin... Om dere skjønner??
Tilbake til fødselen: Jeg fikk Hermine på brystet mens de sydde igjen magen min,
og jeg var glad. Glad for at hun var frisk og hel, glad for at fødselen gikk så mye
bedre denne gangen enn første gang. Men jeg hadde ikke den rette mammafølelsen
ovenfor henne:-( Den natten lå henne og meg alene på rommet, og hun lå og ammet hele natten.
Jeg husker akkurat den natten så utrolig godt, fordi hun var så snill. Hun var våken hele natten,men hun skrek ingenting! Hun bare lå der, ammet litt og lå der og stirret på meg. Akkurat som om hun visste at jeg ikke hadde det bra... (På denne tiden visste jeg ikke selv noe om at jeg var "syk")
Dette var den eneste natten hun var våken noensinne, etter denne natten har hun sovet hver natt. Utenom de første månedene hvor hun fikk mat en eller to ganger... Men hun har alltid vært enkel på natten!
Vi kom hjem fra sykehuset, og jeg gikk hjemme med henne... Men jeg var ikke glad i henne:-( Jeg ga henne kjærlighet, ammet henne, dullet med henne, ga henne rene bleier osv... Men jeg slet så fælt med å synes hun var søt. Jeg klarte ikke å synes at min egen baby var søt... Jeg var flau over at hun ikke var søt, og jeg var ikke glad i henne på riktig måte... Jeg forsømmet henne ikke på noen måte, det har jeg fått vite i ettertid av en jeg har snakket jevnlig med og som har sett både Hermine og meg sammen på den tiden... Og det var godt å vite, for når jeg først skjønte at jeg var veldig annerledes og uttafor denne gangen,så følte jeg meg veldig utilstrekkelig. Jeg var redd for at jeg hadde forsømt henne, og fikk selvsagt dårlig samvittighet for at hun ikke fikk det hun trengte fra meg.
Da Hermine var 6 dager begynte det som jeg ser på som et helvete, og som har gjort at jeg nå lever med en vond angst jeg aldri blir kvitt! Hun sluttet å puste!!!!! Det var helt JÆVLIG!!!!! Jeg satt med henne i fanget, og plutselig ser jeg at hun er blå!!!!!!!!!! Jeg fikk panikk, og ristet henne. Og da kom hun til seg selv igjen... Og dette var bare starten på det helvete jeg fikk i noen måneder:-( Inn og ut av sykhus, aldri sove pga angst for å finne babyne min død osv osv... Det var så jævlig vondt, og gjorde selvsagt ting helt uutholdelig. Ikke skjønner jeg den dag i dag at jeg overlevde....
Da Hermine var 4,5 måned var jeg helt uttafor og dypt deprimert! Jeg ville bare sove, spise, sove og spise. Stakkars Glenn, han gjorde ikke annet enn å jobbe masse, hjem til å ta over barna for jeg klarte ikke å ta meg av de... Han ble utslitt og jeg var helt udugelig. Så han tok affære og sendte meg 9 dager til min fvorittby New York sammen med en veldig god venninne. Og den turen hjalp meg så ufattelig mye!!!! Jeg tror jeg hadde mista all livsgleden om det ikke hadde vært for den "pausen" jeg da fikk der borte. Jeg savnet ikke barna mine et eneste sekund, og det tror jeg var fordi jeg var utsultet på både søvn, alenetid og få føle at jeg forsatt var Gro Anita. Og ikke bare en robot med angst!
Da jeg kom hjem derfra begynte ting å bli litt enklere... Jeg gikk fortsatt jevnlig og snakket med en jordmor. Og da Hermine var 6 måneder følte jeg for første gang at jeg var ordentlig glad i henne!! Det var så godt, å endelig få den følelsen ovenfor babyen min!!! Jeg begynte til og med å synes at hun var søt, og ting begynte å se lysere ut... Jeg kan forsatt ha dager hvor jeg har det vondt,men nå syns jeg hun er verdens nydeligste lille jente. Og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for henne eller Oscar. Jeg elsker de to av hele mitt hjerte, og jeg setter så stor pris på den følelsen. For jeg har hatt det helt motsatt, og det unner jeg ingen mamma!!!!
Tilbake til pustingen og Hermine... Det fortsatte, og ofte sluttet hun å puste... GRUSOMT!!!! Hun ammet, og klarte ikke å svelge unna så hun ble kvalt. Det virket slik, og v var til underskelser på sykehuset. Stakkars lille hadde slanger i nesa og ned i magen osv.. Men de fant ikke ut noe... En kollega av Glenn på jobben hans hjalp oss masse. Han hadde mange tips, vi fikk låne madrass slik at hun ikke måtte ligge på siden om natten. Han var helt unik, og jeg er han evig takknemlig for all hjelp og tips han ga oss... Takk Bjørn!!!!!
Hun er frisk nå,og har ikke hatt pustestopp på enge. Men jeg er fortsatt redd, og klarer ikke å gå inn på rommet hennes når hun sover. Jeg står i døre helt til jeg hører at hun puster før jeg tør å gå inn... Er livredd for å finne en død baby... Og dette er noen en angst jeg desverre må lære meg å leve med... For den ser ikke ut til å slippe taket.

DER!!!! Da var det meste nede på "papiret".... Og det var deilig... Jeg har mye mer jeg kunne skrevet om akkurat dette. Kunne skrevet side opp og ned på alle de vonde opplevelsen ang pustestoppene, om alle tårene, om all skyldfølelselen og den dårlig samvittigheten. Men jeg kan ikke fortsette i det uendelige heller... Ting går bedre nå, og jeg har det bra! Men da legen min fortalte meg litt før jul at jeg var dypt fødselsdeprimert, så fikk jeg litt sjokk! Jeg gikk til legen fordi jeg var så sliten, og trodde jeg trengte noe vitaminer eller noe... Hun snakket lenge med meg, jeg måtte fylle ut et spørreskjema... Også sa hun det på en meget skånsom måte... Og jeg fikk sjokk. Herregud, jeg var da bare sliten, tenkte jeg... Men hun kjenner meg godt, og visste virkelig hva hun snakket om. Hun lot meg få tygge på det noen dager,så tok hun kontakt... Og nå har hun henvist meg til psykolog. Og jeg skal faktisk takke ja!!! Jeg tror det bare er sunt, og det skal bli godt å få snakke om alt dette med graviditen, abortene og alt etterpå....
Kanskje jeg kan snakke meg tom på det, og få hjep til å legge det i en skuff! Kanskje.... (?)

Klem fra en veldig åpen og ærlig Gro Anita.

De nydeligste blomstene jeg fikk på døren sammen med konfekten:-)
Tusen tusen takk, mor og Stein! Satte så stor pris på det:)
Og Oscar som hadde vært på butikken og handlet yndlings-godis til mammaen sin i dag:)

To små som koste seg med barnetv i dag tidlig:)

Pappsen og Lille O før lille skulle i bursdag:)

Her er bilde av den nydelige dressen min mamma har strikket til Mine. Er den ikke fin??

Bursdagsgaven fra snille svigers:) Erik Bagger skål og sausskje i sølvbestikket vi samler på:)

Gøy med bursdag snart!!

Kanalbrua i dag...

Istedet får dere se ekteparet på vei til dåp:)

Hermine og meg med like klær i dag...
Hahahaha.... Ler...
Jeg DIGGER MyCinnamonGirl klærne!!

Oscar og Mine i MyCinnamon klær:)

Natta, blogger i morgen :)

Bilde fra bryllups natten vår på "Seilet".

Klem fra Gro Anita :-)