"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene. 

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet. 

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Jeg sitter henslengt i sofaen, og leser i boka "Mestringsbok ved angstlidelser" (kan kjøpes på psykopp.no), som min psykolog har sendt med meg hjem. Der sto dette eventyret, og jeg måtte smile litt av det. 
Vi trenger jammen meg flere så gode eventyr! 

Boka handler om det forfatteren kaller spiseforstyrrelsesepidemien. Hun forteller om hvordan så mange jenter sliter med forholdet til mat, og at dette er et stadig større problem. Vi har så mange krav på oss, at vi ender med å sulte oss, tvangsspise, eller overspise og kaste opp for å føle en slags kontroll over problemene. Tynnhet har blitt så viktig at vi er villige til å ødelegge oss selv for det.

Gjennomsnittsjenta blir stadig mer oppheng i mat, kropp og prestasjoner. Vi skal være suksessrike, gjøre karriere, være sexy, være den perfekte kone som vasker huset og lager mat, vi skal oppdra pliktoppfyllende barn og sette av tid til dem, samtidig som vi skal spise supermat, kutte på kaloriene, trene og være tynne. 

Vi skal være perfekte. 
Nesten, er definitivt ikke bra nok.

Hun fortelle mye om den "vanlige" jentas spiseproblemer og strev, som ikke alltid går inn i boksen 'klinisk spiseforstyrrelse'. Mange bøker tar hovedsaklig for seg de tilfellene hvor det tar såpass overhånd at man blir behandlingstrengende. I denne boka får vi derimot også høre om subkliniske spiseforstyrrelser. Dette gleder meg, fordi mathysteri er et problem som ikke bare gjelder de som sulter seg halvt ihjel. Bekymringer rundt mat og vekt stjeler livskvalitet fra alt for mange.

Det punktet som derimot i størst grad trekker boka ned for min del, er måten hun drar alle under én kam. Noen ganger ble jeg provosert, fordi hun kom med påstander som jeg synes blir helt feil. Det blir som å påsta at "alle som gjør ditt, føler derfor datt". Ting som helt sikkert stemmer for noen, blir det konkludert med at stemmer for alle.
Det ser ut til at hun glemmer at på tross av samme diagnose, eller samme strev, så sitter det forskjellige mennesker bak. Med forskjellige årsaker, forskjellige reaksjoner, og forskjellige tanker. En spiseforstyrrelse er ikke bare en spiseforstyrrelse. Det kan ramme hvem som helst, på mange forskjellige måter, og med like mange forskjellige årsaker som personer.

Personlig har jeg blitt kjent med mange som sliter, og det er mange likheter. Men det er også fryktelig mange ulikheter, noen ting oppleves totalt omvendt fra den ene til den andre. Samme diagnose behøver ikke bety mer likhet enn bokstavene på papiret.

For min del, blir dette jevnt over for mange ord med for lite innhold. Boka kunne enkelt vært kortet ned i lengde, og på den måten blitt mer spennende.

Mitt terningkast: 3-

(Ojoj, så streng jeg er for tiden)

Jeg så litt rundt på nett, og det ser ut til at den ikke selges lenger noe sted. (correct me if I'm wrong)
På biblioteket derimot, finnes den. Ta en titt på ditt lokale bibliotek, så er det sikkert håp.

Ellers kan du gjerne ta en titt på min oversikt over andre bøker her 

Jeg innser fort at boka faktisk ER ei dagbok. Alt foregår i begynnelsen av 80-tallet, og det står datoer for hver tekst. Ordene skrives av ei veldig frustrert og sliten jente, som strever med å klare å kjempe imot anoreksiens harde grep. Handlingen foregår stort sett på sykehus.

Det jeg husker best fra boka, er alle tallene og skildringene av maten hun spiste. Hennes vekt og matinntak får stor plass, og noen ganger minner det mer om en anorektisk matdagbok, enn en faktisk dagbok. For meg var ikke dette konstruktiv lesning.

Det positive jeg har å si, er at hun virkelig får frem ambivalensen! For utenforstående, kan det muligens vise hvor dratt man faktisk er i to forskjellige retninger. Hun vil veldig gjerne, men vil likevel absolutt ikke!
Jeg ventet på en konklusjon, en slags avslutning eller ord om bedring, som kunne veie opp for alt det vonde jeg hadde lest. Men den kom liksom aldri. Ikke egentlig.

I mine øyne er dette en bok som kanskje ble skrevet for tidlig i prosessen. Kanskje bør man vente til man er friskere før man skriver ei bok? For meg kjente jeg at lesningen kunne trigge på noen områder.
Dette er desverre ikke ei bok jeg anbefaler.

Det er kanskje ikke fint å si det, men jeg skal være ærlig: denne boka vil nok bli stående uåpnet i bokhylla, bortsett fra når anoreksien sliter i meg og jakter på andres tall og sammenligninger.

Min karakter: 2 -

Boka kjøpte jeg bruktbokhandel. Jeg prøvde å se litt på nett, men finner ingen steder den kan bestilles, og finner den heller ikke på mitt lokale bibliotek.
(si gjerne ifra om du finner et sted den kan kjøpes, så skal jeg linke)

HER kan du se en oversikt over andre bøker jeg har lest og vurdert, der finnes også bøker jeg virkelig anbefaler!

Dersom noen hadde en annen opplevelse av boka, synes jeg det hadde vært veldig interessant å høre det! Det er fint å få andre synspunkt på saken også, selv om jeg ikke ble grepet.

Derfor republiserer jeg. Fordi jeg vil huske at det ikke er ekte. Vondt, men ikke ekte.

" Med en imaginær løve i hælene "

(Publisert 13.des.2010)

I bilen på vei hjem, hørte jeg de tragiske nyhetene på radioen. Det ble aldri noe blogginnlegg.

Det gjør vondt. Jeg er heldig, jeg er ikke direkte berørt av det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Jeg kjenner ingen som ble skadet, ei heller noen som har mistet nære. Men det berører likevel. Det gjør vondt i hjertet å vite at noen kan ønske noen så stygge ting. Jeg blir så endeløst trist av tanken på alle som er døde.

Hvorfor?!

Kanskje er nettopp "hvorfor" det som gjør aller mest vondt, at jeg ikke kan forstå. At jeg ikke kan begripe hva som foregår i et hode når man planlegger noe så brutalt. Noen ganger ved kriminelle handlingen, kan man på et visst nivå forstå. Man kan se tankegangen, følge den noen hakk, men faller av når det kommer til handling. Denne gangen finnes det ikke et eneste nivå jeg kan fatte det hele på. Det finnes ikke et eneste punkt hvor jeg tenker at det finnes noe menneskelig i det som er gjort.

Jeg tror det er det som gjør aller mest vondt.

Det ble ikke noe blogginnlegg om disse bøkene for denne gang. De kommer nok snart.

Akkurat nå vil jeg bare kondolere til de som har mistet noen.
Jeg vil be de som er berørt om å ikke la seg knekke. Nok mennesker har blitt ødelagt av dette. Det er lov å reagere, det er lov å ha det vondt. Bli sint, gråt. Bruk de rundt deg, snakk om det du føler. Men ikke la deg knekke. Ikke la deg ødelegge av et menneske som har som eneste mål å nettopp ødelegge.

Jeg vil også sende medfølelse til alle i vårt lille land.

Takk for at dere gjør dette landet så vakkert.

Gaustatoppen!

Først kjørte vi 2,5 timer til Telemark. Vel fremme på parkeringa, kunne vi titte opp på toppen. Gaustatoppen er den du ser i det fjerne på bildet under.

Da var det bare å begynne å gå.



Vi gikk. Vi ble slitne, men vi smilte likevel. Og vi nådde toppen.

På toppen av fjellet satte vi oss ned med matpakka, med roser i kinnene. Smilende, fornøyde. Og pappa spurte meg:
"Trodde du i januar at du skulle sitte her nå?"

Jeg måtte nesten le.
"Nei, det trodde jeg ikke i det hele tatt! Det er så sinnsykt mye bedre å sitte her enn... på post 3!"


På toppen!

Som sagt i forrige blogginnlegg: Jeg har det bedre enn på så lang tid, at jeg ikke aner hvor langt jeg må tilbake for å finne tilsvarende. Jeg har det bra.

I januar hadde jeg ikke klart å gjennomføre turen. Det ville vært umulig. Kroppen fungerte ikke, hodet fungerte ikke. Det var mye viktigere å styre med mitt, enn å gjøre ting som faktisk gleder meg.  
Men nå? Jeg kan, jeg vil, og jeg gjør det.

COMING UP NEXT: Besseggen!

Fordi jeg kan og vil. Derfor skal jeg også gjøre.

Jeg er hjemme nå. Fri, og på eget ansvar. Utskrivelsen fra psykiatrisk var 29.april, og jeg hadde planer om å skrive noen ord i den sammenheng. Men det ble aldri noe.

Så.. NÅ vil jeg skrive. Skrive for å fortelle at: Hei! Jeg har det faktisk ganske bra!

Det er nesten litt merkelig å kunne si det. At jeg har det bra. Rart å si det - og mene det. Det er uvant, og det er godt.

Da jeg ble skrevet ut, var jeg ambivalent. Jeg hadde kjempet og jobbet, og jeg hadde gjennomført behandlingsopplegget. Men for hva? For å igjen omfavne spiseforstyrrelsen, og komme tilbake noen måneder senere?
For det var vel ikke noen sjans for at jeg kunne holde ut?

Det kjennes ikke sånn lenger. Jeg HAR sjansen til å holde ut. Jeg kan.
Tanken om å kaste bort alt jeg har jobbet for, popper opp fra tid til annen - men stadig sjeldnere. Tanken om at jeg må bli mindre, at jeg er verdiløs og må forsvinne, tanken om at det er maten som dreper meg - uten den blir alt bra... Den ligger der et sted, men jeg lar den ikke komme helt frem.

Det har ikke vært bare enkelt. Faktisk har det vært beinhardt! Jeg har kjempet for noe jeg ikke en gang visste om fantes. "Hva er vitsen hvis det uansett er umulig å bli frisk?".
Til tider er det fremdeles ganske beinhardt - men jeg har en bedre kontroll over alt sammen.

Jeg har så mange grunner til å kjempe. Så mange grunner til å leve, og vet du hva? De grunnene veier tyngre enn lengselen og behovet for anoreksi som overlevelsestrategi. Den er en enkel løsning, men en enormt ødeleggende løsning. Jeg har andre måter å takle vonde følelser på, fordi jeg vet hva jeg risikerer om jeg faller tilbake. Og jeg vet at det i bunn og grunn er mitt valg om jeg vil bli frisk eller ei. Om jeg vil fortsette å leve i en boble, eller om jeg skal kaste meg ut i det utrygge, som jeg også vet er det riktige.

For ei uke siden, hadde vi besøk av storesøster og tantebarnet, som bor langt unna. Tantebarnet mitt vokser og gror, seksten hele måneder! Det tok litt tid før hun ble varm i trøya og stolte på oss, hun kjente oss jo ikke igjen. Men etter hvert var det ikke bare jeg som dullet med henne - hun dullet tilbake. Strakk armen mot kinnet, mens hun lagde koselyder. Hvordan kan man ikke smelte av sånt??
Forrige gang de var på besøk, var jeg innlagt i Skien. Gangen før, var jeg delvis innlagt i Tønsberg. Da hun ble født, var jeg også innlagt. Jeg og søstra mi lå på samme sykehus, på hver vår side. Mens hun fødte, lå jeg på psykiatrisk.
Herregud, så mange verdifulle minutter jeg har kastet bort.

Men nå? Denne gangen takler jeg mine utfordringer bra. Og nå ser jeg virkelig virkningene det gir! Alt det positive jeg får ut av det. Jeg kan ikke en gang forklare det. Det gir det hele mening.
Da de dro var jeg ikke i tvil om at dette er verdt kampen.

Og så har vi 17. mai. Det er mange år siden sist jeg bevegde meg ut ytterdøra den dagen. Angsten har stoppet meg. Alt for mange mennesker, alt for mange inntrykk.
I år var jeg ute. Jeg så på barnetoget. Deretter dro vi hjem, spiste grillmat og kake. Og etter det? En ny runde, borgertoget.
Jeg kan trygt si at det ikke var en angstfri dag. Men det kan ikke sammenlignes med de voldsomt angstfylte nasjonaldagene med hyperventilering jeg har hatt før, godt plassert i min egen trygge seng i mitt eget soverom.

Jeg fungerer. Fysisk og psykisk. Med visse kræsj, men ikke så betydelige. Jeg balanserer på en line, men jeg står fremdeles oppe. Og jeg elsker det!

Før jeg ble overført til Skien, var jeg overbevist om at dette var nok en snarvisitt på sykehus. At jeg kom til å falle rett tilbake etterpå. En kortvarig hjelp.
Deres ess i kortspillet, var fokus på fysisk aktivitet. Ved nøye samarbeid med behandlere, fikk jeg begynne å trene forsiktig. Nå trener jeg jevnlig, og det er takket være enhet 1B at jeg takler det så bra. Det er takket være dem, at jeg har funnet tilbake til gleden av SUNN fysisk aktivitet.
Det føles fantastisk å bygge kroppen opp i form av styrketrening, fremfor å bryte den ned ved å løpe som en gal gatelangs fordi jeg har spist noe jeg ikke hadde planlagt å spise.
Det føles godt å gå turer, hvor jeg fokuserer på hvor deilig det er å bevege meg i naturen, fremfor å forsøke å beregne omtrent hvor mange kalorier jeg kommer til å forbrenne på turen.

Jeg har tatt noen grep, for å fylle dagene med ting å gjøre. Jeg har meldt meg inn i turistforeningen, og går på turer med dem. Jeg er medlem i spenst, og trener styrke. Holder meg til styrke enn så lenge, de andre apparatene viser så mange tall som hodet mitt ikke vil se. Jeg har også vært på en helg med grunnkurs i havkajakk. Og jeg sykler en del ute.

Jeg har lyst til å kunne gjøre sånt! Og nå behøver det ikke stoppe der. For jeg kan, kroppen er med.
Ja, jeg veier mer. Kroppen min har fått flere kilo, den er tyngre. Den er ikke så avmagret som før. Og det er helt greit.
Kroppen min virker.

Når jeg sitter her nå, kan jeg ikke fatte hvorfor jeg skulle velge anoreksien fremfor livet. Eller jo... Jeg fatter det. Men jeg velger det ikke. Ønsker det ikke. Jeg vil leve, jeg vil være fri, kunne være sammen med familien, jeg vil gjøre de tingene som gleder meg. Og det kan jeg ikke om jeg holder fast i anoreksien.
Det var en lett løsning der og da. Den hjalp meg med å dempe noen vonde følelser, og tok med seg de gode i samme slengen. For det er sånn. Anoreksien tar med seg alle følelser konsekvent - gode som vonde. Den skiller ikke på dem, alle følelser er forbudte følelser. Jeg brydde meg ikke om noe, ingenting hadde betydning. Jeg ga blanke faen i alt annet enn kilo og gram og kalorier og faenskap. Levende død, som en zombie, som jeg så mange ganger har omtalt det som.

Nå lever jeg. Jeg lever, med både gode og vonde følelser. Ikke frisk, men mye friskere. Mine fall er ikke like store, og ikke like synlige for andre. Jeg har større kontroll.
Jeg er på vei!

Dette ble langt.. Jeg har så mye å si! Så mange ord jeg ønsker å formulere, det er bare ikke mulig å skrive alle i ét blogginnlegg.

Men der har dere i alle fall kortversjonen hvis noen skulle lure: Jeg har det bra :) 
Og enda en ting: Det er så verdt det!

Sommerleir med IKS.
4. juli - 9. juli 2011. Østfold.

Fjorårets leir var fylt av redsel, tårer, inspirasjon, nye erfaringer og nye bekjentskaper.
Enormt tungt, og like enormt givende.

Tør du slenge deg på?

Informasjon om sommerleiren, finner du HER.
Meld deg på hvis du tør.

 

Jeg kan i alle fall ikke måle verdien av det i kroner og øre. Det gjorde forskjell.
Dette blir en ny leir - nye erfaringer.

Tør du?
Det gjør i alle fall jeg. Påmeldingen er sendt.

Ta sats!

Prøv å pass inn i de anorektiske buksene igjen nå, du.

Aldri mer!

Jeg er ferdig med den tiden.
Over og ut.

Takk til medpasient, som også gjorde dette med sine bukser. Takk for at vi kunne gjøre det sammen.
Vi fikk ut mye sinne der vi sang om buksene i barnestørrelser mens vi klipte i vei, og bestemte oss en gang for alle at den tiden er forbi.

Jeg er på vei.

Flere av dere nevnte at dere ønsket at jeg kunne gi et lite pip fra meg, selv om jeg kanskje ikke fortsatte å blogge. Og i dag, midt oppi den vonde fortvilelsen, fant jeg ut at jeg ville skrive noen ord.

Mye har skjedd siden sist. Da jeg skrev det forrige blogginnlegget, satt jeg nok en gang på post 3, innlagt på tvungen observasjon. Det var et forferdelig nederlag. Nøyaktig det jeg kjempet så hardt for at ikke skulle skje hele forrige halvår, hadde skjedd. Jeg så det ikke komme, men det var sånn det ble.
Heldigvis ble paragrafen fjernet ganske fort, etter ei uke. Konklusjonen var at frivillighet ikke var prøvd, og at de dermed ikke hadde noe grunnlag til å holde meg der på tvang. Jeg ble aldri tilbudt en frivillig innleggelse, noe som alltid skal skje. Det, sammen med det at jeg hadde klart å samarbeide og viste motivasjon til å kjempe, gjorde at paragrafen ble endret til frivillig.

Det gjorde ikke store praktiske forskjellen, for jeg ble på post 3 en stund til, med de samme strenge reglene. Jeg innså at jeg trengte det. Og jeg hadde dessuten blitt opplyst om at dersom jeg skrev meg ut, ville jeg bare bli sendt rett inn igjen på tvang.

Så jeg ble der. Holdt ut.
Jeg spiste. Økte kostplanen, sammen med tallene som også begynte å øke. Jeg ville. Hadde lyst til å gjøre noe med saken, når det nå først hadde blitt sånn at jeg satt der igjen.

Henvisninger ble sendt. Det var mye tull rundt dette, men nå sitter jeg altså i Skien. Jeg har vært innlagt her i litt over en måned, sammen med Post 3 har jeg vært innlagt i to måneder nå.

Og jeg kjemper. Guri malla, to rette streker under at jeg kjemper. Det er frustrerende, og det gjør vondt.
Selve maten går faktisk bra. Jeg får det til når jeg er her, mestrer det på en grei nok måte. Takler kiloene som sniker seg oppover uten den fullstendige panikken.
"Recovering and loving it..?". Tjæ... Det er vel kanskje litt å ta i, men noen deler av dette gjør meg kampklar. Det er så mye i livet jeg har lyst til å mestre! Jeg har så mange ting jeg ikke har fått til å gjøre, fordi jeg har en spiseforstyrrelse hengende på slep. Jeg orker ikke at den skal overskygge alt hva jeg gjør lenger!
Men alt annet enn matgreiene..? Det koker, bobler, jeg blir totalt overveldet av følelser som kveler meg. Det jeg har brukt spiseforstyrrelsen for å dempe, vokser seg gigantisk nå som jeg kaster den til sjøs.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal takle det.
Ønsket om å skrive meg ut, er sterkt. Jeg vurderer det hele tiden. For noen uker siden, pakket jeg sammen alle sakene mine på avdelingen, og dro hjem. Ga klar beskjed om at nå skrev jeg meg ut, slo igjen døra bak meg, og reiste. Heldigvis klarte (på magisk vis) behandlere sammen med min samvittighet og fornuft å overtale meg til å dra tilbake. Ikke aner jeg hvordan. Men jeg kom i alle fall tilbake, med nytt mot.
Kampklar.

Nå er det i ferd med å toppe seg igjen. Jeg ANER ikke hvordan jeg skal takle dette. Kan ikke fatte og begripe det. Det gjør så vondt!

Jeg har kjent på den delen med mye livsglede. Den delen som vil oppleve, ha det gøy, og leve livet. Den er der, et sted. Derfor har jeg holdt ut hittil. Derfor skriver jeg dette. Kamplysten er litt bortgjemt akkurat nå, men jeg vet at den er der et sted. Jeg vil!

Så jeg spurte meg selv, hvordan kan jeg få den fram igjen?

Og jeg innser at dere har hjulpet meg mye med akkurat det. Nettopp derfor skriver jeg dette blogginnlegget. Fordi jeg har et visst håp om at noen får med seg dette, selv om jeg egentlig har lagt bloggen på hylla.

Jeg trenger litt drahjelp. Jeg håper du vil fortelle meg akkurat hva som er dine motivasjonsfaktorer.
Hvorfor ønsker du endring? Uansett hva det gjelder, hvis der er noe i livet ditt som du jobber med. Hva gjør higet etter levende liv så stort?
Hvorfor fortsetter du kampen? Hvilke ting i livet er det som får deg til å glise av glede, og kjenne at du nærmest svever? Hvilke ting får deg til å røres til tårer, og gir en følelse av at du har en viktig oppgave på jorda? Hva får deg til å forstå at akkurat DU faktisk har en stor verdi?

Hvorfor fortsetter du å kjempe huet og ræva av deg, når så mye butter imot?
Hva er det som får deg til å aldri gi opp?
Hva elsker du ved livet?

HVA ER DINE MOTIVASJONSFAKTORER?

Når alt er sort, tungt og vanskelig, tror jeg vi kan trenge å få et glimt av den andre siden. Det gjør i alle fall jeg akkurat nå.

Jeg vil leve. Jeg vil få utdanning og en jobb jeg trives i. Jeg vil se tantebarnet mitt vokse opp. Jeg vil reise. Jeg vil finne på hyggelige ting både med familie og venner. Jeg vil være spontan. Jeg vil sitte og smile, uten en spesiell grunn.
Jeg vil leve, og jeg vil oppleve.
Hva vil du?

For tiden er jeg ganske sårbar, og jeg har rett og slett ikke råd til å ta noen sjanser. Motivasjonen jobber jeg hele tiden med, og som en behandler jeg hadde før brukte å si: Motivasjon er en ferskvare.
Nå må jeg klamre meg fast i hver minste lille bit av den ferskvaren, og jeg er ikke villig til å miste ned deler av den.

Noen ganger må man dessuten bare innse at det ikke er resten av verden det er noe galt med, men at det er i en selv noe må gjøres. Og enda viktigere... jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan forandre hvordan jeg selv forholder meg til dem.
Blant annet derfor, gjør jeg en endring i måten jeg forholder meg til verden på. Ved å la være å blottlegge meg, gjør jeg meg ikke så sårbar. Da tar jeg ikke like mange sjanser.

For ikke så lenge siden, skrev jeg at jeg skulle fortsette å blogge helt til det ikke ga meg noe lenger. Og det er vel dit jeg har kommet. Når jeg logger inn på bloggen, kjennes det mest vondt. Litt utrolig er det egentlig, med tanke på hvor mange fantastiske lesere jeg har fått. Mennesker som støtter og vil alt vel, og stadig vekk bruker av tiden sin til å skrive gode ord til meg.
Til dere vil jeg si en stor TAKK!
Men saken er vel at dersom jeg ikke kan takle negative tilbakemeldinger - nei, da får jeg også la være å blogge.
Jeg har valgt å slette de siste innleggene, fordi noe av det som står i kommentarene rett og slett blir for drøyt til at jeg vil la det ligge ute. Det er ikke alene på grunn av den saken at jeg slutter å blogge, men det var nok det som fikk blogglysten til å tippe over. Resten av bloggen får jeg se om jeg fjerner etter hvert.

Og til alle dere som har lest....
"Takk" er egentlig ikke nok, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.
Jeg håper bare dere vet at jeg har satt pris på hver eneste en av dere som har vært så greie mot meg. Dere har ofte klart å løfte dagene mine flere hakk, og dere har fått meg til å reflektere over saker og ting. Dere har motivert meg, og kommet med løsninger. Dere har hjulpet meg med å bære håpet, og dere har lært meg mye.
Ikke minst har jeg fått kontakt med mange nydelige jenter gjennom bloggen, noen vil jeg sannsynligvis og forhåpentligvis ha kontakt med fremover også.
Jeg skal definitivt fortsette å kjempe. Jeg sier ikke at det blir enkelt, men jeg sier at det er mulig å komme ut av dette. Og det skal jeg gjøre. Jeg skal si ordene "jeg er frisk", og kjenne at jeg virkelig mener det. Hva andre mener om den saken spiller ingen trille, så lenge jeg selv vet at jeg har det i meg.

Dere har uten tvil vært med på å løfte meg, og det er jeg dere evig takknemlig for.

Dett var dett.
<3

JUNI 2010

I juni startet jeg opp med såkalte motivasjonssamtaler ukentlig på SPIS. Dette var for å forsøke å motivere meg til å ta imot mer hjelp, og fortsette der jeg slapp.

Jeg begynte å kjenne litt på følelsen av å faktisk leve!


Og jeg dro på kino - Sex and the City 2!

I begynnelsen av måneden satte jeg meg inn i bilen og øvelseskjørte med pappa så godt som for første gang. Skummelt!!

Det var også denne måneden det sa litt pang i familieforholdet. Jeg tror rett og slett at vi har sitti for mye oppi hverandre, og at det har blitt veldig lett å behandle meg som et barn, når jeg nærmest havner i den rollen ved å være så hjelpesløs som jeg har blitt av spiseforstyrrelsen. Det sa i alle fall pang.
Jeg pakket ned alle tingene på rommet mitt i esker, og jeg var faktisk helt overbevist om at jeg aldri kom til å se dem igjen når jeg hadde fått flyttet ut tingene. Sikker på at NÅ hadde jeg tråkket over streken. Nå hadde jeg gått for langt, og det var ikke lenger noen vei tilbake.
Heldigvis viste det seg at jeg tok feil. Og det beviser virkelig hvor langt familie er villig til så strekke seg.

Selv om ting i og for seg ordnet seg, så gjorde det ikke det med en gang. Det ble en hurtigutflyttning til Martine i Holmestrand, hvor jeg tilbrakte sommeren.
Det var så absolutt en riktig avgjørelse! For den tiden som ventet, er den beste tiden med de fineste minnene i 2010.

Vi sto i en laang kø for å komme inn på festival, og brukte ventiden til noe veldig konstruktivt.


Vi badet og slikket sol.


Og vi drakk alt for mye alkohol.

Guri, som jeg savner Holmestrandgjengen :']

I juni var det også bloggtreff! Herlig å treffe folk igjen, og ikke minst å treffe så flotte mennesker i virkeligheten.
Haha, jeg må bare le av å tenke på peppesbilen som vi plaget til å komme med ballonger :'D

Jeg tok to nye piercinger også! På nytt i navelen (som grodde ut igjen), og en til i leppa!

Nice...

Etter utskrivelse, hadde maten gått ganske dårlig. Men denne måneden så jeg selv hvor veien førte hen, og ba psykologen om å få kostliste. Det fikk jeg, og klarte å følge den ganske ok.
Drivkraften var uten tvil, nettopp det at jeg hadde det så fint med alle de vakre menneskene i Holmestrand.
Det var godt å ikke ta maten så tungt. Deilig å klare å dra i middag, og på tross av angsten på forhånd, faktisk gjennomføre uten store problemer. Fint med en smakebit på livet.
Jeg utfordret og overrasket meg selv.

JULI 2010

Fødselsdag.
Alt jeg har å si om akkurat det.

Jeg bodde fremdeles i Holmestrand, og det ble stadig flere hyggelige minner derifra:

Diverse party og ablegøyer. Her var vi på tyveårsfeiring!

Vi dro til Lier gamle psykiatriske midt på natta, og ble vettaskremte!

Vi kjørte til Kristiansand for å dra til Kaptein Sabeltanns verden, hvor vi campet i telt.

..og vi så selvfølgelig på forestilling! Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt, hvor vi antageligvis var de eldste som ikke kom i følge med barn.


Jeg sto på denne tiden i spørsmålet rundt hvor vidt jeg skulle begynne på skole eller ikke. Selv hadde jeg et lite ønske om det, men av psykologen og nav ble jeg anbefalt det motsatte. Men jeg fikk altså valget selv, og takket ja til å begynne på barne- og ungdomsarbeiderlinja ved Thor Heyerdahl i Larvik.
For å være helt ærlig, sto det i mitt hode mellom å begynne på skole, eller å ta tilbake anoreksien på heltid.
Selv om det er veldig usikkert hvordan ting blir nå, er jeg sikker på at jeg valgte riktig.

På slutten av juli, hadde jeg forresten min første time på kjøreskole!

26.juli
Avvreise til sommerleir med IKS. Selv om de var ei stund siden påmelding, var dagen kommet så plutselig og fort.
Det hele var forferdelig tungt, og likevel innmari godt. Motivasjonen økte!
Jeg angrer ikke et sekund på deltagelse, og har absolutt planer om å delta til sommeren igjen. Anbefales!!

APRIL 2010

Jeg har forsøkt meg på å skrive om denne tiden flere ganger. De ligger alle i utkastboksen her på bloggen. Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men det blir så vanskelig å oppsummere. Vanskelig å skrive, uten å legge inn veldig mange følelser. Og et sted går tross alt grensa på hvor mye jeg vil smøre utover skjermen.

Derfor velger jeg å ikke gå så dypt inn på denne tiden.

Dette var den siste måneden på Post 3, og jeg ble skrevet ut 30. april. Seksten lange uker hadde gått. Kanskje er det så vondt å skrive om, fordi jeg følte at jeg kom hjem til spiseforstyrrelsen. Tilbake i anoreksiens hule hånd.

Noe som var innmari fint denne måneden, var at jeg begynte på hundeklubben med familiehunden vår - Tuva. Vi gikk i noen enkle grupper som stort sett handlet om hverdagslydighet. Jeg trivdes utrolig godt!
Jeg opplevde mestring, og hvem liker vel ikke å kjenne det? Tuva var virkelig et holdepunkt for meg, noe som hjalp meg i motivasjonen. Og ikke minst var jeg plutselig i et miljø hvor ingen visste om sykdommen. Der var jeg bare Solveig. Verken mer eller mindre.

MAI 2010

Mai var vel i og for seg også en sær måned. Den begynte ganske brått med varsel om tenkepause fra dagbehandlingen, deretter tenkepause, og til slutt valgte jeg å avslutte behandlingen. Jeg var rett og slett redd for å bli avvist av dem, og ville heller avvise dem før de kom så langt.
En teit begrunnelse, men sånn var det altså. Avvisning er ingen god følelse å takle.

Dette er en rose jeg fikk da jeg satt på torget i Larvik. Ei dame gikk rundt og delte dem ut. Dette er vel noe alle bør huske, for det gjelder faktisk oss alle.
"Du er høyt elsket"

Denne måneden var det også konfirmasjon for lillebror, og dåp til tantebarnet. Jeg var fadder!
Vi fikk besøk av familie, og det ble ei hektisk men veldig hyggelig uke!

Her i bloggen (og i kladdebøkene forsåvidt) skriver jeg ofte om det å bli fri. Frihet.

Den 25. mai i fjor satt jeg, i følge det jeg har skrevet i kladdeboken, på toget og leste "I morgen var jeg alltid en løve". Jeg hadde nettopp skrevet noe om denne så mye omtalte friheten, da jeg møtte på et avsnitt i boka som traff akkurat på dette temaet.

Jeg velger å kopiere ordene fra boka jeg leste:

"<<Freedom is just another word for nothing left to lose>>, synger Janis Joplin. Når alt er tatt fra deg og du ikke lenger har noe igjen å miste, verken ære, selvrespekt, helse, yrke, venner, fremtid eller noe som helst annet, da er du helt, helt fri. Og forferdelig farlig. For da er det lite igjen som holder deg."

Jeg vet ikke helt hva jeg mener med å publisere dette. Egentlig mener jeg ingen ting, det står ikke noe mellom linjene.
Jeg bare... ble litt fanget av ordene. Igjen.

Frihet.
Kanskje er det ikke egentlig det jeg lengter etter. Kanskje er det ok å være litt fanget. Ikke spiseforstyrrelse-fanget, men likevel litt fanget. Litt fanget i livet. I alle fall ikke fri. Ikke helt fri.

Bare for å gjenta meg selv: Jeg vet ikke helt hva jeg selv mener med dette.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har kjent meg litt mørbanka de siste dagene. Ikke fysisk, ikke egentlig, selv om det også påvirker det fysiske orket. Det er mer som om noen kom og banka sjelen min, og deretter stakk av, rømte fra åstedet. Banka sjelen, håpet, troen, motivasjonen - kall det hva du vil.

Egentlig trodde jeg at jeg var tom for tårer. Jeg trodde nærmest at jeg har grått så mye de siste årene, at tårekanalene til slutt var blitt helt tømt. Helt uttørket etter depresjonens herjinger. Det har i alle fall vært tørke ei stund, et lite besøk av Sahara - verdens største ørken, men det endret seg på lørdag.
Jeg aner ikke hvor mange måneder det er siden sist jeg gråt. Faktisk tror jeg det var i juli, da jeg gråt til en vakker film.

Grunnen til at jeg ikke har grått, er ikke nødvendigvis at ting har vært bedre i det siste. For sannheten er at ting var bedre i sommer, da jeg faktisk gråt fra tid til annen. Det er vel helt normalt å gråte av og til?
Men jeg tror kanskje det kan ha noe med at jeg har tatt tilbake min gamle måte å gråte på. Jeg har grått gjennom maten. Vist følelser gjennom forholdet til mat. Når jeg egentlig skulle grått, tar spiseforstyrrelsen over - fordi jeg ikke vet hvordan jeg ellers skal takle det.

Men nå gråter jeg. Jeg ble nesten skremt med en gang, det er uvant. Det er nesten sånn at jeg har følt meg som hun ene jenta i "The Holiday". Har dere sett den? Ikke at jeg vet helt hvem av de to jentene jeg mener. For øyeblikket, kanskje hun engelske.

Jeg tror jeg gråter, fordi jeg virkelig mister synet av lyset i enden av tunnelen. Fordi jeg så inderlig vil bli frisk. Dere aner ikke, jeg er så lei av å være 'den syke'. Lei av å leve et liv på pause, et liv på kanten.
Lei av å forsøke å komme ut, og samtidig lei av å bruke maten til å takle dagene.

Så jeg gråt. Gråt som om jeg aldri hadde grått før (for det var jo nærmest fakta). Gråt, fordi alt virket så enormt håpløst. Gråt fordi jeg ikke mestrer skolen. Gråt fordi å bruke maten akkurat nå, kan få konsekvenser jeg prøver å holde meg unna.
Aller mest gråt jeg fordi jeg er så møkkalei dette livet, lei av den forbanna spiseforstyrrelsen.

I dag har jeg levert et brev til psykologen. Et ærlig brev, hvor jeg utdyper hva jeg trenger. Det gjør meg veldig sårbar å være så ærlig og direkte, og jeg er redd for å ende opp med nok et slag i trynet. Men jeg må forsøke.

Til slutt vil jeg si takk for at så mange legger igjen kommentarer og støtter meg. Blir helt overveldet. Det kjennes alltid så godt å lese ordene dere har tatt dere tid til å skrive, og det til meg. Kan ikke si annet enn de kanskje til tider oppbrukte ordene: tusen takk!

Og så vil jeg bare nevne det at jeg ikke deler hele journalen min på bloggen. Selv om det kanskje kan virke sånn, så blir ikke hundre prosent av livet mitt publisert, derimot går noen deler i sensurboksen.
Legen min hadde sine grunner til å henvise meg, selv om jeg også ser den andre siden. Når jeg legger til litt godvilje, kan jeg også forstå den siden som mener det var riktig å bli sendt hjem.
Men jeg deler altså ikke hele journalen min på bloggen. Bare en liten påminnelse.

Jeg mister fullstendig håpet av det her. Jeg takket ja i går. Sa ja til innleggelse, ja til å snu. Til å få hjelp til å innta mer næring, og gå opp i vekt. Jeg sa ja til å la kroppen min bli friskere.

Derfor lurer jeg: er det lov å gi opp når jeg så trapper opp på sykehuset - og blir møtt med hjemsendelse? Er det da lov å kapitulere?

Saken er at jeg sitter på hybelen igjen, etter ei natt på obeservasjonsposten (selv om jeg ble henvist til nyreavdeling). Hjemsendt, fordi jeg ikke er dødssyk. "Du veier jo for lite med dine xx kilo på 167 centimeter, du er for tynn - men blodprøvene dine viser ok verdier. Vi har ikke kapasitet til å hjelpe deg når stiuasjonen jo ikke er faretruende."

"Javel? ....ok."
Så da var det bare å pakke sammen, da. Hjem igjen.
Hensikten med å dra dit, var å gjøre noe FØR det ble krise. Men man må altså vente til man er kommet dit, før det er hjelp å få. Når jeg er dødssyk, kan vi snakke.

Jeg dro hjem én erfaring rikere, og med en spiseforstyrrelse som er blitt styrket.

I dag var jeg hos psykologen, som hadde fått en telefon fra legen. En telefon jeg var klar over at hun skulle få, men jeg visste ikke hvorfor. Legen hadde altså uttrykt sin bekymring for den somatiske helsen min, og ønsket at jeg skulle legges inn på medisinsk avdeling for reernæring og "snuprosess", som hun kalte det. Allerede i morgen..

Det er altså snakk om en kort innleggelse, frivillig. For å "få ting i gang".
Jeg har ikke takket ja enda, men timen hos psykologen ble brukt til å snakke rundt det. Og jeg ser jo poenget, ser at det er nødvendig. Jeg vil heller gjøre noe med tingenes tilstand frivillig, før jeg ikke lenger har noe valg. Tvang er ikke det jeg trenger, jeg behøver å kjenne at jeg velger dette selv. Dette er altså min sjanse til nettopp det: å velge selv.

Jeg har prøvd hjemme. Jeg har virkelig prøvd.
Jeg går litt opp. Forsøker å bli der, men får panikk. Så faller jeg ned og får den så mye omtalte kniven på strupen: "opp i vekt, eller innleggelse". Karrer meg litt opp igjen, hvor jeg igjen møtes av panikktilstanden. Jeg får det ikke til.

Så kanskje er dette det beste alternativet. Post 3 er i alle fall ikke et alternativ, og der kan jeg fort havne om jeg ikke gjør noe nå. Og når jeg heller ikke får det til hjemme..? 
Det er rett og slett ikke så mange reelle alternativer igjen å velge mellom.

Men jeg må ærlig innrømme at det frister veldig lite.

Januar 2011.
Jeg er en ny Solveig nå. Jeg sier ikke at jeg er ny og bedre, eller at jeg er gjenfødt på noen måte (haha?). Men jeg er litt ny, litt annerledes. På godt og vondt, kanskje?

Siden jeg skrev en halv bok om hver måned, deler jeg det opp.
I første omgang - januar, februar, mars.

JANUAR 2010

På denne tiden blogget jeg på den forrige bloggen min, solveigireneirene. Derfor tar jeg litt tekst og bilder derifra.

I begynnelsen av desember 2009, hadde jeg takket ja til å begynne i dagbehandling ved SPIS/Enhet for Spiseforstyrrelser i Tønsberg. Et 20 ukers opphold, fra 8.30 og frokost, til 16.30/17.00 og endt hviletid etter middag. Et stort steg, bare det å ha sagt ordene "ja".

Nyttårsaften 2009/2010.

6. januar - oppstart på SPIS.
Det var noen forferdelige dager, de første dagene i behandling. Det var tungt, og det var enormt vanskelig å spise "så mye". Jeg krampegråt ved det første måltidet, uten å få ned maten. Bare synet skremte meg. Det best forklarende ordet, tror jeg må være 'fortvilelse'.

Og.. jeg fikk det ikke til. Etter hvert spiste jeg det jeg skulle i Tønsberg (etter jeg innså at det ikke var noen vei utenom), men på kvelder og helger hjemme gikk det dårligere.
Etter bare fire dager i behandling (pluss en helg hjemme), fikk jeg beskjeden slengt i trynet:
"Du trenger mer hjelp enn vi kan gi. Du må legges inn på døgnavdeling".

Det gjør nesten vondt å tenke tilbake. Verden knuste, og jeg blånektet. Hadde fått mer enn nok behandling som det var. Resultatet ble tvangsinnleggelse.

11. januar
Etter mye om og men, satte jeg meg inn i bilen på vei til døgninnleggelse. Jeg var på tvangsparagraf. Enten gikk jeg inn i bilen til foreldrene mine selv, eller så kom politiet som kunne bruke makt og håndjern. Fornuften seiret, og ingen måtte fysisk røre meg. Den nederlagsfølelsen vet jeg ikke om jeg kan forklare. Reise meg opp og gå mot noe ukjent, noe jeg visste kom til å bli langvarig og forferdelig tungt.

herremin, får klump i halsen bare av å tenke på dette, jeg. For det ble som jeg trodde, bare hundre ganger verre. Hundre ganger tyngre. Det var nødvendig, jeg ser det. Men det var fremdeles en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten. Det å ha lik null frihet. Ikke på natten, fordi noen satt i en stol og så på meg så jeg ikke skulle trene eller dra ut sonden. Ikke i dusjen, fordi jeg kunne besvime eller trene. Ikke på do en gang. Jeg fikk faen ikke drite i fred! Ei heller gå på egne ben, rullestol for alle penga.
Kanskje nødvendig, men helt ulevelig.

Jeg blogget ikke resten av måneden. Hadde ikke tilgang til nett, og det er jeg veldig glad for. Det hadde ikke kommet noen positive ting ut av det, midt oppi den enorme frustrasjonen.
En gang i januar, møtte jeg kontrollkommisjonen. Der snakket jeg min sak - ønsket meg ut. Svaret ble et avslag. Det var da jeg begynte å godta at dette var sånn det kom til å være en stund fremover.

31. januar
Frisk luft, for første gang på nesten tre uker. Det var en befrielse å kunne puste ordentlig. Mamma og pappa fikk ta meg med på et par timers biltur. Mamma og pappa, som stilte opp så mye, og ofte reiste inn til Tønsberg for å besøke meg. Jeg må innrømme av vi "brøt" reglene litt den dagen, og kjørte hjem til Larvik. Jeg fikk en snartur hjem, og hilste på hunden vår.
Der hadde min gravide storesøster fått rier. Vi tok henne med tilbake til Tønsberg, og hun fødte den kvelden. Vi ble rullet opp til fødeavdelingen begge to. To søstre i hver sin rullestol, med mor og far som dyttet. Det var en rar følelse, men likevel så vakkert.
Nydelige tantebarnet mitt kom til verdenen, og ga meg motivasjon til å fortsette så det holder!

FEBRUAR 2010

Februar. En måned som var ufattelig.. treig. Seinpining. Jeg var begynt å bli vant til dagene på psykiatrisk, i større grad klart å godta fakta. Jeg kom ikke til å slippe ut med det første.

En gang i første del av februar, begynte jeg på SPIS igjen. Og jeg fikk lov til å gå på mine egne ben, ble kvitt rullestolen - så lenge det var sted-til-sted gåing. Fra psykiatrisk til SPIS, som ligger i hoveddelen av sykehuset, var greit. En befrielse.

Likevel var ting utrolig vanskelig. Det gikk flere uker uten blogging, men jeg fant én setning som ble skrevet ned. Det var alt jeg skrev i det blogginnlegget, bortsett fra "jeg vil hjem", helt på slutten...:
"Av og til tenker jeg at det burde være ulovlig å låse en atten år gammel jente, som verken har selvmordstanker eller noen alvorlig angstlidelse, inne et sted sammen med femti til åtti år gamle deprimerte mennesker som roper i gangene og flyr på personalet - på sjette uke."

Og akkurat det mener jeg. Jeg beklager å si det, men den avdelingen er IKKE egnet for langvarig behandling av spiseforstyrrelser. Det er tross alt en lukket akuttavdeling for allmenpsykiatri, hvor folk stort sett er i 1-2 uker. Desverre har de ikke noe bedre tilbud i Vestfold, ikke hvis man behøver døgn. Dagbehandlingen er derimot super, de har peiling! Fremdeles tungt, enormt tungt (!), men de vet hva de driver med.

Store deler av februar gikk til å se på sex og singelliv. Jeg fikk låne hele "skoeska" av ei annen jente på SPIS, som selv har vært innlagt på Post 3. Hun visste hva jeg gikk gjennom, og var så snill å tilby seg å låne meg dvd'er. Jeg så alle seks sesonger den måneden.
Ellers gikk det mye i kryssord og puslespill. Plutselig hadde jeg en masse energi som måtte ut på en eller annen måte. Diverse hodebry ble løsningen, og det hjalp på å få vonde tanker ut av hodet også.

27. februar
Jeg sov jeg hjemme i min egen seng for andre gang på disse månedene. Det gjorde godt!

Jeg brukte mye av februar på å håpe på å bli flyttet til en annen avdeling, noe jeg hadde tatt opp med behandlerene x antall ganger. Rasp, modum, capio.. Den duren var ønsket mitt. Jeg ønsket å behandles frivillig på et av de stedene, ønsket å bli frisk på ordentlig. Jeg tror håpet var med på å holde meg oppe, men det ble ikke møtt. Jeg kom ingen vei med ønsket, og forble på Post 3. Det er litt trist å tenke på, for jeg tror ikke jeg har kjent en sånn motivasjon som jeg hadde da, noen annen gang.

MARS 2010

Den første dagen i mars fikk jeg svaret i trynet - at de ikke ville sende meg til behandling et annet sted. De hadde hatt møter om det, svaret ble nei. Jeg knakk sammen i statusgruppa hvor jeg fikk svaret, mens de andre pasientene i gruppa satt der. Jeg klarte ikke å ta meg sammen, og endte med å løpe fra hele møtet.  

6. mars
Jeg fikk være med ei natt på hyttetur med familien! Kunne føle meg litt mer fri, langt borte fra sykehus.

På denne tiden begynte jeg å få kommentarer på at kroppen var i endring. "Du ser bra ut", og den duren. Eller "Du begynner å bli så fin i fjeset", som nattevakten presterte å spy ut. Positive kommentarer, som gleder meg, men sårer spiseforstyrrelsen. Dermed settes den i høygir, og styrkes.
Uten to av de fantastiske damene der borte, hadde jeg aldri holdt ut den tiden jeg gjorde. Det mener jeg virkelig!!
En liten setning jeg skrev i bloggen 8. mars:
"Jeg er utrolig takknemlig for den forståelsen jeg opplever der borte! Hadde bare alle med sf kunne snakket med de to som jeg føler meg så endeløst forstått av, så hadde jeg vært sjeleglad."

13. mars
Jeg fikk lov til å dra på en permisjon hvor jeg dro og besøkte en kompis. Uten noen som fulgte meg!
Det var utrolig herlig, og kan nærmest ikke beskrives. Jeg satte stor pris på sånne ting, som man vanligvis tar for gitt - å få lov til å besøke andre.

17. mars
Tvangsparagrafen ble fjernet. Nå kunne ingen tvinge meg lenger. Nå var jeg fri. Men jeg valgte å bli på post 3, fortsette å være innlagt på det forhatte stedet - etter anbefaling fra.. alle.
Vekta var halvveis til mål. Jeg ville. Jeg ønsket å bli frisk, og alt det innebærer. Derfor skrev jeg meg ikke ut. Likevel var det her ting stoppet opp.

25. mars
Vi spiste på restaurant. Hele gruppa på SPIS. Jeg gjennomførte, og var stolt etterpå! Høres kanskje ubetydelig ut for andre, men for meg var det stort! Jeg bestilte mat ute, og hadde null kontroll på kaloriene. Jeg hadde ingen anelse! På SPIS hadde jeg i det minste litt mer peiling, sånn omtrentlig. Og det gikk bra likevel - selv uten å vite omtrentlig.
Det smakte godt, både i smak, opplevelse og erfaring.

Andre måltider gikk ikke like fint. Nå som jeg hadde det frie valget, kunne jeg plutselig si "nei" - uten at noen kom løpende med sonde. Det var et nederlag å, for første gang på så mange måneder, ikke gjenomføre et måltid. Middagen ble servert et kvarter for sent, noe som ble vanskelig. Klokkeslett var fremdeles hellige.

Etter dette måltidet, skrev jeg i bloggen:
"Én ting er at jeg er skuffet over meg selv. Skuffet over å ikke klare det, over å sitte der og gjenta at "nei, jeg skal ikke ha middag i dag". Det er flaut.
Det andre er at jeg er så redd for at det skal bli første skritt inn i et tilbakefall. Det kan ikke være det, kan det vel? Jeg kan møte hinder, uten at alt blir som før?
Det skumle er at det føltes så godt."

Jeg tenkte tanken da også. På tilbakefall. Jeg er glad jeg ikke visste at jeg hadde rett. Men jeg holdt fremdeles ut behandlingen. Forsøkte.

Dette skrev jeg i bloggen, om det å forsøke. Her refererer jeg til det å bruke spiseforstyrrelsen som overlevelsesstrategi, som å ta ei pille. Pilla = bruke spiseforstyrrelsen.
"Jeg har prøvd slankerlivet, og det resulterte ikke i noen lykke. Jeg har prøvd å flyte med, å ta pilla som beroliger meg. Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet derimot ikke hvordan det er å komme opp på normalvekt og være der en stund. Det er så lenge siden jeg var der, at jeg husker ikke hvordan det var. Uansett er det ikke sikkert det blir som det var.

Jeg må prøve det ut, før jeg kan kaste det bort - før jeg kan gi opp. Jeg skal prøve det. Ikke gi slipp før jeg har vært der en god stund."

Jeg trenger sånne påminnelser. Trenger å huske følelsene. Frihetsfølelsen jeg hadde da jeg tok de siste bildene, bildet som er blitt min header. Og følelsen av å være fullstendig fanget i meg selv, som på de første bildene.
Jeg trenger det, fordi sannheten er at jeg er farlig nær feil side.
Jeg vil være fri - ikke fanget!

Resten av dette blogginnlegget, er altså en direkte kopi av det jeg skrev 9. mai 2010:

---

Jeg sa egentlig til meg selv at jeg aldri, aldri skulle legge ut bilder av meg selv med sonde. Jeg fatter ikke helt at jeg faktisk gjør det nå, det er tross alt det store internett - det blir sannsynligvis aldri borte. Men jeg gir faen.
Dette er virkeligheten, så hvorfor skal det sverte meg senere? Skulle jeg få negative opplevelser ved å ha delt mine erfaringer og nedturer, så får det bare være synd for den det gjelder.

Jeg trenger å minne meg selv på hvor jeg ikke skal tilbake. Så enkelt er det.


Et eller annet mislykka forsøk på å smile. Dagen før jeg ble lagt inn.



Noen dager etter - Post 3 hadde blitt et faktum. Tvangsinnlagt, tvangsernært. Har mange bilder hvor jeg ser heelt dass ut liggende i senga, men valgte heller et hvor jeg prøver å se en anelse mer oppegående ut. Fakta var vel heller at jeg hele tiden lå i liggende stilling den første tiden, på grunn av magesmerter. Dette var i farta rett etter jeg hadde vært på toalettet en tur (uten lov, haha - måtte jo egentlig ha følge på doturene), på vei tilbake til senga.

Tre og en halv måned etterpå, altså for ca to uker siden, tok jeg disse bildene:







Hadde nettopp fått utgang alene. Jeg gikk bare i byen, og så meg rundt. Så kom det en katt og strøk seg mot foten min, og jeg satt meg ned og koste med henne lenge.
Jeg følte meg fri.

Jeg vil være fri.