My dear the Heart which you behold,
Will break when you the same unfold,
Even so my heart with lovesick pain,
Sure wounded is and breaks in twain.

❧ Januar 2012

Mitt nye favorittsted er St. James's Park, møtested for sodomitter på seksten og syttenhundretallet, og et perfekt sted for søndagstrasking i det tjueførste århundre. Her om dagen var det så kaldt at innsjøen frøs.

Jeg hadde helt glemt hvor godt jeg liker The Forsyte Saga, en familiesaga på linje med Downton Abbey, men utrolig mye bedre. Første gang jeg så 2002 miniserien var jeg 12 år gammel og scenene som fanget opperksomheten min var 1800-talls prevensjon, Ruper Graves med skjegg og bart og Chopin som soundtrack. Det er så deilig å se den igjen for å så legge merke til hvordan moten og karakterene forandrer seg, å se hvordan karakterer slik som June, som var sta men velloppdragen i viktoriatiden blomstre opp gjennom 1900-1920-tallet og bli suffragette, klippe håret, åpne galleri og kjøpe motorsykkel. Det er alt for få gode kvinnelige karakterer både i bøker og på scenen, og derfor er Forsyte-kvinnene med alle sine meninger og skavanker så altfor velkommen. Forsytene er langt fra ufeilbarlige, selv om noen er vakre er de ikke idioter, selv om noen er idioter er de ikke onde, selv om de er onde blir man tvunget til å sympatisere med dem fra tid til annen. Høydepunktet i 2002 filmatiseringen er for meg når Amanda Roots' karakter (Freddy) tvinger Gina McKee (Irene) til å valse med henne. Den viktorianske overklasse er i harnisk, mens Freddys ektemann Monty ser ut til å sette pris på litt girl-on-girl action i attenhundretallstil.

❧ Minispilleliste

❧ Jeg vil ha tid til å lese hva enn jeg vil, ikke bare fag og pensum.

❧ Jeg vil gå på hyppige og interessante museumsbesøk.

❧ Jeg vil ha nye, inspirerende professorer.

❧ Jeg vil virke uoppnåelig og arrogant, istedet for sjenert.

❧ Jeg vil finne tilbake til den personen jeg var før jeg flyttet hjemmefra; jeg vil være en skråsikker, tørrvittig bedreviter, ikke en en gjennomsnittelig student som tilbakeholder konklusjoner og dermed virker usikker og uinteressant.

❧ Jeg vil si hva jeg tenker, i det øyeblikket jeg tenker det, uten å analysere eller sensurere.

❧ Jeg vil at tvangstankene mine skal være av det konstruktive slaget, som feks. rydde- eller vaskemani.

❧ Jeg vil flytte (igjen.)

❧ Jeg vil samle på historiske glass; bli flinkere til å finne ting på ebay.

❧ Jeg vil gjenfinne gleden ved å kle seg opp og/eller ut.

❧ Jeg vil dra på flere re-enactments, gjerne annenhver uke.

❧ Jeg vil ikke forandre meg.

"[...] Om han ikke straaler, saa skraaler han i det mindste ligesaa stærkt som før. Det er mærkeligt, hvor denne Person, der spilte en Rolle baade i den ydre og indre Verden, har overlevet sig selv. Han har tabt mange af sine Tilhængere, og de som taale ham endnu, gjøre det af Frygt, thi hans Vid er artet ud i saadan almindelig Skjælde- og Dadlesyge; han seer ogsaa ud som den personificerede Galde. En Dame sagde om ham: "Han er fra en ung Apollon, bleven til en gammel Faun", og dette er meget betegnende naar man tænker sig hans første Optræden, hvor skjøn han da var. Han var en Person der kunde være farlig nok for et stakkels uforberedet Pigehjerte, naar han saaledes med et dukkede op som en straalende Stjerne paa Virkelighedens graae Himmel, et sandt Ideal af en Romanhelt, som man i sine dristigste 18 aarige Drømme nogensinde kan skabe sig. Ja han var farlig!"

For er det noe Welhaven virkelig fremstår som, så er det "et sandt ideal af en romanhelt" - Schillerinspirert, vannvittig kjekk og uten vinterfrakk skrev han den norske literaturhistoriens beste poesi, trosset opinionen og ledet Norge opp og ut mot Europa og demringstiden.

Til sommeren blir jeg ferdig med bachelorgraden min og må derfor finne en ny, legitim grunn til å bli i London. Sotheby's Institute of Art er for dyrt, Cambridge har kjedelige masterprogrammer og jeg nekter å pendle for jeg bortskjemt og lat, og er vant til å ha universitetet i nærheten. Å flytte kommer ikke på tale. Jeg vil ikke reise, ikke enda, det er enkeltpersoner som holder meg her, favorittsteder jeg ikke vil gi opp, "all the bustle and wickedness round about Covent Garden; life awake, if you awake, at all hours of the night; the impossibility of being dull" - som Charles Lamb skrev, riktignok i 1801, men nå er jeg da kjent for å leve i fortiden. Enda en grunn til å bli, for få byer er så godt tilpasset en tidsreisende som London---å bo i et mørkebrunt mursteinshus fra 1726 med skyhøy gassregning og skodder for vinduene i stedet for gardiner---å hver dag traske i brosteislagte sidegater! Tre år er ikke tilstrekkelig for en by som denne, der er så mange steder jeg vil se, så mange museer jeg ikke har besøkt.

En ide begynner å ta form. Jeg setter meg ned foran macen, googler "MA, master, master of arts, england, london, UK" og klikker meg gjennom dusinvis med programmer: MA in Intellectual History (for tørt), MA in Local History (i South Wales...), MA in Military History (liker bare Napoleonskrigene), MA in Maritime History (nekter å pendle til Portsmouth, det er dessuten en stygg by), MA History (kjedelig), MA Eightenth-Century Studies (i York...), MA Victorian Studies (niks), MA in Decorative Arts and Historic Interiors.

MA in Decorative Arts and Historic Interiors? Jeg påminnes yndligsmodulen min fra i fjor som omhandlet hverdagsliv, kjønn, arkitektur og interiør på syttenhundretallet og tar impulsivt valg. Masteren undervises i London sentrum i sammarbeid med Universtity of Buckingham og Wallace Collection og strekker seg fra 1660-1830. Georgian & Regency, mine favoritter! Studietur til spektakulære country houses og Versailles. Jeg tenker i fragmenter og ufullstendige setninger og med klamme hender kontakter jeg lånekassen for en forhåndsvurdering til eventuell støtte.

Om 4-8 uker får jeg svar.

[Klikk på bildene for kilden]

❧  Brosje med citriner fra 1880-1890, fra Esaias Solberg:


❧  Ophelia tapestry coat, fra Victorian Trading Company:



❧  1700-tallssko fra American Duchess:


Jeg antar det er på tide å offentlig kungjøre at kaninen er en idiot. Foruten å tisse der han sover, spise tapeten og dytte ned vannflasken for å så være gretten resten av dagen fordi han ikke klarer å drikke, har han nå påtatt seg rollen som arkitekt. På dette bildet kan man se hans særegne i orkan-stil, kjent på folkemunne som "jeg finner ikke inngangsdøren min." Idiotdyr.

Men først, gratulasjoner til maibarna (besøk Caro her & her.)