24 november - akkurat en måned til jul. Sola klarer ikke å klatre over fjellet Molden lenger så vi får nå kortere og kortere solgang. Nå har vi et lite glimt av sola to ganger, men snart har vi henne kun i 5 minutter... Jeg er stapp forkjøla og når jeg er forkjøla blir jeg fullstendig tett i toppetasjen og tilsvarende døv. Det er som å sitte i en tønne på vei ut over Niagarafossen for det eneste jeg hører er min egen øresus. Det er fristende å synke ned i godstolen - men fem hunder og knallfint vær fører til at jeg setter kursen oppover mot Engjadalen. Litt frisk luft og litt mosjon skader nok ikke...

Denne veien ble bygget som en jordbruksvei til all slåttemarka oppe i dalen og senere som tilkomstvei til høydegårdene Råum. Nå er dette en mye brukt vei for alle som bor i Gaupne og som ønsker seg en fjelltur. På veien oppover ser jeg ut over hele sentrum. På bildet over ser dere den gamle kirka som ble bygget i 1647 og Prestegården til venstre i bildet. På denne haugen lå også gården Haugen tidligere, men under jordskiftinga på 1800 tallet (?) ble gården flyttet til dit den ligger nå, rett under den "nye" kirka som ble bygget i 1907.

Over oss ligger byggefeltet Røslebakkane. De har nå fått en ny rassikringsvoll alle den kinesiske mur...

Selvportrett: Ut på tur - aldri sur!

Det er 10 minusgrader når vi kommer opp i dalen og det er såpass kaldt i snøen at flere av hundene får kuldekrampe i beina og må masseres litt for å komme i gang.

Her oppe er sola høyt over Molden!

Høyløe selges rimelig - leverer seg snart selv i vei...

Vi har vårstøl i Engjadalen ikke så langt i fra parkeringsplassen. Veien til fjells og til fjellstølene går forbi her. Tidligere var veien forferdelig bratt og bakken rett over vårstølen vår hadde det beskrivende navnet "Brattebakken". Den var så bratt at det var et ork for både folk og fe å gå her og vinterstid med litt is gikk det nesten på livet løst for det var plantet gran på begge sider av veien i gjerdet slik at det ikke var mulig å velge en slakere og mer isfri rute. Nå de siste årene er det bygget en skogsvei oppover her (bomvei) og den er en nytelse å gå på.

Studie av ett av de gamle stølshusene.

Nauren har tatt julepynten på.

Utsikt mot fjorden og Marifjøra.

Selvportrett!

Posten henger på denne masta.

Vel fremme ved posten. Her heter det Sjåheim og det ikke uten grunn.
Herfra kan du se hele kommunesenteret og nesten hver eneste gård i Gaupne.

Her er det i ordets rette forstand Sjåheim!
Midt på bildet er kirka og rett "under" denne (på bildet blir det over) er gården vår.

Lurer på hvorfor i all verden de må henge postkassa der vi skriver oss inn så høyt?
Jer er 168 cm høy og må stå å ballansere oppå betongklossen og klamre meg fast i masta, for å få tak i boka i bunnen av kassa. Da lurer jeg på hvordan de som er lavere enn meg klarer seg...

Etter at vi har skrevet oss inn i mantallel tar vi en sving innover fjellet. Her er det ikke så bratt og det er et flott orrfuglterreng.

Aya har en liten kunstpause.

Hundene storkoser seg, men vi ser ikke snurten av fugl.

Natur til å bli glad av!

Da skjer det! Jeg trakker gjennom og ned i et dypt myrhull. Det er så dypt at det går godt over skoen, men heldigvis er det ganske tett knyttet og jeg har ullsokk på - så jeg blir ikke bløt til skinnet. Men foten fryser umiddelbart til en stor brun "klumpfot".

Vi setter kursen hjemover - men har det ikke travlere enn at jeg får fanget noen fotomotiv på veien.

Spor av hjort (gammelt) og hund (ferskt).

Et gammelt harespor.

En bitteliten men utrolig flott løe. Døra kan ikke være så mye mer enn godt meteren høy.

Isen faller mer og mer av foten min...

Vel hjemme må jeg ta et bilde oppover mot Brunestegen og Sjåheim der jeg var.
Se pila.

Kart over Gaupne, Engjadalen og Brunen.
Det røde huset er der jeg bor. Den blå veien er bilvei opp til der jeg parkerer.
Den røde, stipla linja er skogsbilveien opp til posten.

Nå har jeg forresten bare 30 poeng igjen til gull!

Været var knall. Knappe 10 minus og en 10-15 cm lett snø. Frem med stavene og så er det å gå fra parkeringsplassen oppover veien retning Brunen og posten.


Julekortstemning!


Halvveis hadde jeg plutselig fått 6 hunder mot det "normale" antall på 5...
Nykommeren var en pointer med GPS-peiler. De må vel ha peiler på for å finne hunden igjen?
Det er en hannhund og han synes mine damer er utrolig lekre... De deler IKKE hans begreistring!



Fremme ved posten. Det er flere timer siden sola forsvant fra sentrum, men her oppe skinner den ennå - om enn på siste verset. Får ett bilde med alle fem hundene på før Aya spretter avgårde. Har lopper i rompa, den hunden...


Flott utsikt ned i sentrum av Gaupne, ut Lustrafjorden og mot fjellet Molden.


Det går ganske fort å komme ned igjen - dersom jeg velger den raskeste veien....
Men jeg velger å gå rundt, ned til bilen og så kjøre ned og hjem.
Turen tok to timer med fotografering og bilkjøring - og gav meg 10 nye poeng.
Nå savner jeg "bare" 50 poeng" og gullmerket er i boks!
Utrolig hvor motiverende det er å jobbe mot et mål - det gjelder turorientering som alt annet man driver på med.

Dette er Venus fra Willendorf. 
Ekspertene tror denne fruktbarhetsgudinnen ble skåret ut en gang i tiden 24 000?22 000 f.Kr.

Det har gått mange, mange tusen år frem til denne fruktbarhetsgudinnen ble utskåret - men idealet har ikke forandret seg nevneverdig. Denne figuren ble laget ca. 7000 f.Kr. Fete damer var er, fordi det ekstra fettet viste at de hadde overskudd av mat, og dermed god helse. De brede hoftene signaliserte at de kunne bære fram mange barn. Åh - tenk om jeg levde på denne tiden...

1500-1600 - jeg vet ikke hvem som er kunstner her.
På den tid skjønnhetsidealer - i dag kan de muligens brukes som reklame for et slankeprodukt - slik FØR-bilde...

Bathsheba med brevet fra David.
Malt av Rembrandt i 1654.
Det har gått mange tusen år på nytt. Nå er vi på 1600 tallet. Fremdeles liker mannfolkene brede hofter og store rumper. I dag hadde hun knapt tørt å gå i bikini alene på en øde strand... 

 


Dagens situasjon
Det er ikke lenger inn å være naturlig bleik og frodig.
Tvert om! Til tross for skremselspropagande om hvor farlig det er å sole seg uten tilstrekkelig med beskyttelse og til tross for at mange ser ned på mennesker med mørk hud, er det å være brun tegn på sunnhet og suksess...
Merkelig...

Mange modeller er så skinnmagre at de ser ut som om de ikke har penger til å kjøpe mat.
Størrelsen L er noe som varierer fra XS til L - men er stadig nærmere XS enn L...

Det er ikke sunt å være for tykk!
Ingenting å diskutere. Men det er pinadø ikke sunt å være for tynn heller....
Og knapt noen har mer skader enn de som utøver idrett. Kommer man til skade fordi man har kjørt freestyle rett ned en stupbratt fjellside er det et digert hjelpeapparat som stiller opp for å både få deg ned i live og for å få deg på beina igjen. Ødelegger man et kne når man spiller fotball slipper man utenom de fleste helsekøer.

Men blir man for tykk får man ta skylda for det selv og klare seg som best man kan...!
Da finnes det ikke noe støtteapparat som trer støttende til - ikke før problemet er så ille at det nesten er umulig å snu utviklingen på en helsemessig forsvarlig måte. Jeg har en mistanke om at vi bruker ressursene våre litt feil - at det å forebygge er bedre enn å reparere - dette gjelder både de som driver ekstremsport og de som sliter med vekta. Det nytter ikke å se opp til, dyrke og støtte de galneste som har størst skadefrekvens, mens de som kontinuerlig og med mer eller mindre hell prøver å bli litt tynnere og litt sprekere må betale alt selv og ikke har noe aktivt støtteapparat rundt seg.

Jeg bare undres, jeg...
Og fortsetter min egen personlige kamp - heldigvis med et humoristisk syn på tilværelsen.

Om kvelden, etter mange timer med sol og et fantastisk fotolys, blir det en vakker solnedgang og i horisonten kommer det spesielle lyst lilla lyset. Et lys vi ikke ser siden vi har høye fjell på alle kanter.

Det er mulighet å gå lange rundturer. Egentlig er det bare tida som er begrensende. Vil du, kan du gå helt til sørspissen av Sverige uten å møte en eneste ordentlig bakke...

Det er litt av en kontrast å komme tilbake til det mørke Vestlandet. Sola kommer seint og er der bare noen timer. Snart er den der bare noen minutter midt på dagen. Uansett hvor man snur seg er det et fjell og skal man gå på tur så er det alltid en bratt bakke.

Men når jeg kjører 10 minutter oppover en fjellvei og kommer opp i Engjadalen, er jeg ikke lenger i tvil om at vi har det MINST like bra her... Snøen lyser på fjelltoppene mens gresset ennå har et grønnskjær i dalen.

Vi går høyere oppover. Det er mulig å kjøre også her på bomvei, men nå er man nå en gang skapt til å gå på beina, og trimmen den trenger jeg. Snart er jeg oppe på parkeringsplassen og begynner å gå på sti innover mot en av O-postene som henger forskjellige steder i kommunen. Hadde jeg kjørt opp hadde det tatt 10 minutter å komme til posten. Nå bruker jeg en time.

Like før jeg kommer frem møter jeg en jeger som har skadeskutt en orrhane. Jeg har fem hunder med meg der fire av dem har godkjent apportprøve, så jeg synes bare det er morsomt å kunne hjelpe til. Vi går i retning av der han har skadeskutt og jeg forklarer han at dette er en støtende hund, ikke en stående hund som han er vant til. Når noe skjer så skjer det fort, så det gjelder å være skuddklar.

Har ikke før sagt det før en hardt trykkende orrhane er på vingene. Det er yngstemann, Aya, som finner den og får den ut. Fuglen virker absolutt flyvedyktig og flyr jevnt og fint. Aya oppfører seg eksemplarisk, stopper opp og står rolig og ser på at den farer avgårde. Mest av forskrekkelsen, tror jeg... Så snakker vi ikke mer om hvor skytteren er og gjør...

Siden vi ikke er helt sikre på om dette er riktig fugl går vi videre oppover til der fuglen ble påskutt. Han har fått et treff og gikk i bakken, der den løp avgårde på beina. Vi finner ingenting bortsett fra vitring. Ikke en bloddråpe og ikke en fjør. Hundene gjennomsøker hele området, så jeg tror nesten jeg kan garantere at noen død eller hardt skadet fugl har vi ikke gått i fra.

Vi skilles og går hver vår vei. Dette var en hyggelig avveklsing og hva gjør det at turen blir en liten time lenger enn planlagt? Jeg og hundene går videre mot posten. Ser mye harespor og det er mye vitring i området, men finner ingen ting å skrive hjem om.

Posten. Utsikten er upåklagelig!

Sola begynner å bli lavere og lavere. Den skinner ikke nede i dalen lenger, sender bare noen lange stråler ned i skar her og der.

Det er på tide å finne veien tilbake til bilen før det blir mørkt!

Engjadalen

Vel nede har fjella fått en vakker rødfarge. Det er ikke lenge før det er mørkt.

Sølvmerket er i boks - skal vi gå for gullmerket?
Vi har nå 195 poeng på årets turorientering og trenger ytterligere 80 poeng for å ha nok til gullmerket.
De fleste postene ligger så høyt til fjells at det snart er vanskelig å nå dem, men med 8 turer til før nyttår er merket i boks. Jeg har igjen flere av postene i nærområdet, så det bør ikke være helt umulig å klare kravet.

Vel hjemme er det deilig med en dusj og å ha hunder som ligger strødd som noen slakt.

Livet er herlig!

Jan Erik - du har helt rett i at en god tur med hundene gir arbeidslyst.

Turen starter ved parkeringsplasen i Engjadalen.

Her er det en bra orienteringstavle - båndtvang og skogbrann er visst den viktigste informasjonen å gi.

Turen går på god traktorvei innover langs elva til Mytane.

God skilting.

Grinda i Mytane. Her er det slutt på innmark og ut i utmarka.

Det er bare en liten halvtime å gå til stølen Navarsete der DNT har en ubetjent hytte.

Lusters svar på Fort Nox???

Navarsete.

Veien går videre innover og oppover dalen. Det er ikke mulig å se stølshusa i Heggdalen.

Like før stølen er det en litt bratt kneik.

Stølen Heggdalen. Går du videre oppover kommer du til Heggdalsvatnet og kan gå runddur tilbake via Seljesete eller du kan gå til Vigdalen mm. Fra toppen er det flott utsikt.

De tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg feite?

"Turorienterinsposten"

Grete - det er 10. oktober men blåkokka blomstrer fremdeles i 800 m høyde.

Meg og mine turkameraetr.

Prøver meg på litt fototriks. Burde hatt stativ - men klarer å få bildet brukbart skarpt på frihånd selv om lukkertiden er 1/8 sekund.



Samme foss med normal lukkertid 1/125 sekund.

Se flere og større bilder fra turen her.

Nes i Lustrafjorden. I bakgrunnen Sørsida med høydegården Bergheim.

De fleste av oss klarer ikke å holde kameraet 100 prosent vannrett når vi tar bildet. Spesielt ikke dersom bildet tas i all hast og kanskje også tas fra en båt. Derfor må man gå inn i etterkant for å vri og beskjære bildet slik at stillestående vann blir vannrett.

Her "fosser" vannet i fjorden ut av bildet i retning venstre. Det er en enkel sak å rette dette opp ved hjelp av de beskjærings- og roteringsmulighetene de fleste redigeringsprogram har. Lær deg ditt program å kjenne! I Photoshop programmene er det en knapp på vertøy-paletten som heter crop på engelsk og som er merket med to vinkler som står i hverandre.

Jeg starter med å dra et rektangel som er ganske bredt og som er i nærheten av vannflaten. Så tar jeg tak i det ene hjørnet av det rektangelet jeg har laget og vrir bildet slik at fjorden eller vannet er vannrett. Etterpå utvider jeg bilder ved å dra i sidene på rektangelet til jeg får med det jeg vil ha med på bildet.

Det ser vel bedre ut?

Denne vesle ferja som går fra Urnes til Solvorn har en "tung" tur i "oppoverbakken" fra Urnes til Solvorn...

Se - nå ble det bedre. Samtidig er bildet beskåret slik at jeg får det gyldne snitt.
Da deles bildet slik at ingenting er midtstilt i bildet, men ligger en tredjedel inn fra siden, opp fra bunnen eller ned fra toppen.

Alle disse fjordbildene er tatt fra en båt som ristet og som gikk relativt fort. Derfor har jeg valgt ganske høy lukkerhastighet (høyt tall) for å klare å få et skarpt bilde. For å få best mulig farger og minst mulig kornete bilde, har jeg ganske lavt ISO-tall. Dette gjør at blenderåpningen - som styrer hvor mye lys som kommer inn på bildet og som styrer dybdeskarpheten i bildet - er litt i største laget. En stor blenderåpning = et et lavt blendertall (F) gir lav dybdeskarphet i bildet.

Disse bildene er tatt med et gammelt kompaktkamera for fire år siden. Bildene er tatt med lukkerhastighet 1/500 til 1/650. ISO er 160 på alle bildene. Blendertallet er fra 5,6 til 6,3.

Dette har vært en fantastisk lørdag. Knallsol og vindstille. Nesten sommertemperatur i sola.

Jeg nyttet anledningen til å ta meg en runde rundt huset med kamera. Her en rosa lupin som har bestemt seg for å blomstre på nytt.

Og en blå og gul en. De duftet vidunderlig!

Et kornellblad i all sin høstprakt.

En origanoplante prøvde å si at det fremdeles er sommer.

Gressløken gjorde det samme.

Fuglebrettet skriker etter litt bruk av stålkost og maling før vinteren kommer.

I ly av huset henger bladene til søtmispelen ennå på.

De har knallfarger!

I en krukke blomstrer fremdeles noen ettårige sommerblomster.

Gentspireaen overrasker med høstfarger og blomster på samme tid.

En sommergeorgin har overlevd de nettene med nattefrost som vi har hatt. Den har stått i ly av huset og under en bjørk.

Alpeklematisen ble skåret ned i vår og kommer derfor med noen blomster nå på høsten.

Kort og godt: De er mye å glede seg over bare man har øynene med seg!

Som forventet står det mange biler på parkeringsplassen Krossen - et lite stykke å kjøre fra RV 55.
Hele 14 stykker inkludert min. Jeg har ikke gått langt før jeg høre de første turgåerne komme nedover. hundene blir plystret inn og oppfører seg eksemplarisk.

Litt lenger møter jeg to til. De er ikke av yngste aldersklasse og har snudd på utsiktspunktet Skjødnaklanten. De har aldri vært på disse kanter tidligere, og er vel ikke klar over at bare ved å gå en liten halvtime til i rolig tempo hadde de kommet på Svarthiller - en støl med en fantastisk utsikt.

Skogen åpner seg og det begynner å bli utsikt. Her mot Mollandsmarki.

Litt til - og det blir en fantastisk utsikt utover Lustrafjorden.

Flotte høstfarger og blå fjell og fjord i bakgrunnen.

Er det denne hilleren som har gitt navn til stølen Svarthiller?
Rett over Svarthiller er det bratteste partiet på hele turen.

Stølshuset på Svarthiller. Herfra ser jeg godt Urnes med Ornes Stavkirke som står på Unescos verdsarvliste.

Det er lenge siden jeg har sett trær - så hva i all verden gjør denne grana her! Og så en gran av alle ting - gran som ikke vokser naturlig her på Vestlandet. Nå frør den seg vilt og dukker opp overalt - til og med langt over skoggrensa.

Røde rypebær og blåner så langt øyet ser.

Det siste stykket er litt steinete - men lett å gå. Stien er godt merket og opptråkket av alle de tusen som besøker denne fjelltoppen hvert eneste år.

Nesten fremme og jeg kan se varden på toppen.

Fra toppen kan jeg se toppene i Jotunheimen.
Det finnes et par dammer på toppen av Molden, men det finnes ikke rennende vann på hele turen - så ta med drikke!

Og jeg kan se Gaupne som er kommunesenteret i Luster.
Og her ser dere hvorfor vi har så kort solgang - lav sol klarer ikke å klatre over de høye toppene som omkranser sentrum.

Med meg på toppen har jeg fotostativ for å kunne forevige meg selv om hundene.
Lett er det ikke å få gode bilder!
I bakgrunnen Lustrafjorden innover mot Skolden.
Denne fjorarmen er verdens lengste fjord - bortsett fra en fjorarm på Grønland som har sett dagens lys nå de siste årene på grunn av issmelting.

Kvikklunsjpause...

Vi er på toppen!

Veien ned igjen.

Hele veien bort i mot har jeg sett spor etter sykkel!

Selvportrett.

Og der kommer "synderen". Vezla gir i fra seg sitt første boff på hele turen da hun så han her komme pustende og pesende. Sykkel mente hun ikke var definert som normalt. Selv synes jeg det er deilig å få dokumentert at det finnes "galere" folk enn det jeg er :-)

Jeg har gått opp og ned i rolig tempo og brukt mye tid på fotografering.

5 timer senere står jeg på parkeringsplassen.

Måtte dokumentere dagens fangst av ville blomster på denne turen også.
Det er 29. september - men fremdeles er det liv å se.

Se flere bilder og bildene i større format her.
Trykk på knappen til venstre - lysbildefremvisning - for å se bildene store og mot svart bakgrunn.

Dagens tur etter jobb går til Bergheim, en hyllegård som ligger rett over Lustrafjorden og ved siden av Feigefossen. Det er her bokserien Livets døtre har sine røtter. Nå er det traktorvei helt opp til den fraflytta gården, så turen er grei.

45 minutter brukte jeg fra jeg parkerte til jeg stod ved postkassa der dagens trimtur blir registrert. Jeg har kamera med selvutløser og gorillapod - så jeg gikk i gang med prosjekt ta bilde av meg selv om hundene. Burde hatt stativ da det var ingen plass jeg kunne feste poden... Eneste løsning for å få tatt bilder riktig vei i forhold til sola, var å sette den oppå sekken...

Utsikt over Lustrafjorden og Nes.

Idyllisk - men sørgelig til nedfalls...

Skal det være et halvt fjøs?

Utsikt innover fjorden mot Skjolden

Nytt forsøk på å ta bilder av meg selv - men det var ikke mulig å unngå det skjemmende gjerdet.... Selv står vi helt ute på en høy mur.

Mobilmast midt på den gamle innmarka.

Veien ned var ganske trist med tett skog på begeg sider av traktorveien. Jeg moret meg derfor med å se hvor mange blomstrende planter jeg klarte å finne og avbilde. klarer du å artsbestemme dem?

Jeg fant til og med modne bringebær!

Nå har jeg EN tur igjen av hundeklubbens 6 trimturer - Molden - kremtoppen!

Stien er ganske bratt og går rett opp mot tippen. Like før tippen svinger den svakt til venstre. Når du kommer opp på traktorvei/tippen går du til venstre et lite stykke. Stien fortsetter oppover inne i "bukta". Her er den virkelig bratt et stykke, men snart er du oppå kommet og terrenget flater ut.

Endelig - snart ferdig med det bratte partiet!
Til høyre kan du nå gå av stien og opp på en liten høyde der du får en fantastisk utsikt.

Her står Aya på denne lille knausen og ser ned på Sjur som kommer nede på stien.

Går du litt videre er det litt bratt på nedsiden av stien. Her er Tone på vei ned igjen.

Dette bildet er tatt fra stien.

Det flater endelig ut.

Sjur og Tone krysser bekken. Legg merke til den lille varden som står på steinen like før du skal krysse.

Du går utpå kanten og får en liten canyon med en lita elv i bunnen til venstre for deg. Følg elva oppover til det flater ut. Her skal du over bekken/elva. Ingen bro - bare steiner å gå på. Det ligger et blått skilt med Nausanosi rett over bekken - ligger på bakken... Følg stien videre oppover, nå på venstre side av bekken.

På vei oppover.

Sti-delet - her skal du ta til venstre oppover. Se runding med pil på steinen.

Du kommer til et sti-dele som er ganske godt merket. Her er det et nytt skilt som ligger på bakken - til Vardanosi. Ta oppover til venstre - ikke følg bekken videre. Til nå har stien vært merket med både T og O - nå er det bare O-er videre - T-merkingen går rett frem langs bekken.

Her kommer et lite stykke som er litt dårlig merket. Det er fint å gå her og få steiner å male O-er på. Bildet er tatt på veien ned igjen.

Stien er bra merket her helt til du kommer i en slags liten "dal" med en knaus/topp på venstre side og en brattere skråning til høyre. Her skal du oppover. Litt vanskelig å se merkingen akkurat her en 100 meter.

Kvikklunsj-pause før vi starter på det siste bratte partiet.

På vei ned igjen det bratte parrtiet.

Gå litt til høyre. Det blir bratt et lite stykke med mye småstein og litt is dersom det er kaldt. Ligger i skyggen. Så kommer du oppå et flatere parti. Her kommer du til et skilt der det står ett eller annet med ...nos.... Her skal du ikke gå dit skiltet peker, men ta til venstre opp en bratt kneik opp på selve Vardanosi. Du ser ikke varden fra der du står ved skiltet og tar av - men det er ikke langt.

Endelig toppen! Vi brukte litt i overkant av to timer med mange fotopauser.

Utsikt mot Hurrungane og Skagastølstindane.

Utsikt mot Jostedalsbreen og Lodalskåpa.

Er det rart jeg synes dette er den flotteste turen jeg har gått på???

Alle bilder er tatt av Inger Handegård, Sjur Haugen og Tone Reinsnos Knutsen.


Se flere bilder her

Hundene storkosa seg i sola på stranda. De lekte og de løpt, de svømte og de jaktet. Til og med Qandis på 9 gikk amokoloko og klarte å få tre andre til å løpe etter seg. Xmilla lurte bare på om vi ikek snart skulle trene...

Det er en fantastisk dag. 15 grader i sola og det begynner å bli høstfarger.

Vi er et stykke frem langs elva Joestedøla.

HVA! Må vi i bilen nå??? Hestene kommer og det er ikke en god kombinasjon med fem hester, to voksne hester og ikke minst et føll...

Det er Glomdøla med føllet Julius og Augusten som drar vogna.

Vogna parkeres og hestene spennes fra.

Snart er vi i full gang med å grille pølser.

Hm... Deilig!

Jeg tror Nelly Torunn synes det var en ok idè...

Praten går samtidig som maten går ned...

Julius synes han også kan få kaffi!

Han løper rundt i sanden og storkoser seg. Dette er SUPER trening for et føll!

Men snart er han så sliten at han rett og slett legger seg som en annen hund

Også de tobeinte begynenr å bli fornøyde?

På tide å spenne hestene for vogna igjen. Tone har litt problemer med å få augusten til å svinge rompa inn på plass

Klar for avreise!

Bye bye!

Når vogna forsvinner får hundene løpe løse igjen og vi rydder opp

det blir også tid til en liten ekstra tur og litt forgrafering av høstfarger.