Takk til de som har fulgt meg og takk for fine kommentarer :) Mange herlige mennesker der ute, det er helt sikkert.

(*Etter å ha tenkt meg litt om har jeg funnet ut at jeg ikke skal si helt sikkert at det ikke blir mer blogging. Pause på ubestemt tid er kanskje mer realistisk). 

Jeg anser meg selv som heldig. For godt og vel seks år siden fikk jeg en kjæreste. Kjæresten jeg ville ha. Og denne kjæresten viste seg å ha venner. Gode venner. Venner som ikke kunne tatt imot en ny kjæreste bedre. Venner som alltid har fått meg til å føle at jeg er en av dem. Venner med humor. Venner med selvironi. 

Hytte, sol, snø(!), natur, god mat og vin. Fin på vin. Finest. 

Og bare fordi jeg også har selvironi legger jeg ut dette.

Hoppebildet. Det kunne blitt bra. 

Takk for turen!

To dager i uka er praksisdager, de resterende tre er hovedsakelig teoridager der vi er på forelesning. Jeg gir derfor eksempler på begge deler.

FORELESNINGSDAG

0815-1000
Pediatric gastroenterology

1015-1200
Ingen undervisning. Noen leser, noen trener, noen drar hjem og tar helgevasken, og noen heldige (inkludert meg) er PBL-veiledere.

1215-1400
Cancer in children

1415-1600
Congenital anomalies

PRAKSISDAG

Uketjeneste (praksis) på morgenen

De fleste avdelinger har morgenmøte i halv åtte-åtte-tida. Det vil si at man må være på skolen relativt tidlig for å rekke å skifte. Etter å ha hentet bukse, legeskjorte og en frakk (samt irritert seg over elefantstørrelse på alt som er å oppdrive) setter man kursen mot studentgarderoben. Man skifter, lemper av seg sekken og henter ut de gode inneskosandalene. Lommene kan være fylt av litt av hvert, avhengig av hvilken avdeling man skal på, men stetoskop, reflekshammer, snurra (for å beregne termin etc hos gravide) samt notatbok og penn er ofte å finne. En rask titt i speilet og man er klar for en ny dag.

Morgenmøtet kan være både interessant og lærerikt. Absolutt verdt å få med seg med andre ord. Problemet er bare den evigvarende kampen mot øyelokkene. Noen avdelinger tilbyr kaffe (og noen til og med kjeks), og denne redder møtet for de fleste.

Morgenmøtet er over og vi sju studentene fordeler oss. En blir med på poliklinikken, en annen på legevisitten, en tredje kirurgen på operasjon. Fordi vi er på de samme avdelingene i 1-2 uker, får vi alle prøvd det meste. Målet er jo å få et relativt godt inntrykk av hva denne avdelinga driver med.

Hva gjør vi da?
De dagene det er travelt blir det observasjon, men som regel får man prøve seg litt også. Da gjør vi anamneseopptak (sykehistorie) samt undersøkelse av ulike slag. Legen spør ofte hva vi finner når vi undersøkelser og hva vi tror pasienten feiler. Jeg husker jeg ble grillet i en lymfeknuteundersøkelse en gang. Hvor fant jeg lymfeknuter? Hvor store var de? Var de faste? Ømme? Lik på begge sider? Knudrete? Glatte? Dette er viktige spørsmål og man må lære seg grundig undersøkelse først som sist.

1115-1400: PBL

Magen rumler, og et raskt blikk på klokka forteller at man snart må takke for seg der man er. Fordi man senere skal tilbake til avdelingen tar man som regel ikke bryet med å skifte, men er innom garderoben for å hente mat og drikke. Kursen settes videre mot grupperommet der vi har PBL - ProblemBasert Læring.

PBL-gruppa har praksis sammen, altså er vi på den samme avdelingen til enhver tid. På denne måten kan vi samsvare tema på PBL med avdelingen vi er på. Er vi i praksis på gastroavdelinga (slik vi var i fjor høst) leser vi og gjennomgår oppgaver om pasienter som har trøbbel nettopp i gastrodelen (mage/tarm) av kroppen. For eksempel alkoholikeren Truls som plutselig har fått så fryktelig vondt i magen etter en fuktig kveld på byen. Vi idemyldrer om hva Truls kan feile, hvilke undersøkelser, blodprøver og videre utredning vi må gjøre, og eventuelt hvilken behandling Truls trenger. Hvordan er Truls' prognose og kan han forvente komplikasjoner til tilstanden han har? Veilederen vår hjelper oss om vi er langt ute og kjøre. Til slutt avtaler vi hva vi skal lese på til neste uke. I dette tilfellet er pancreatitt (betennelse i bukspyttkjertelen) veldig aktuelt.

Ettermiddagstjeneste

Etter tre timer med Truls og tilsvarende caser, er det klart for ettermiddagstjeneste. Vi går tilbake til avdelinga vi hadde praksis i på morgenen, men undervisninga er nå annerledes. På avdelingen møter vi en lege som er ansvarlig for undervisningen denne ettermiddagen. Vi går samlet inn til en pasient og en av oss får oppgaven å ta opp sykehistorie.

En grundig sykehistorie og en enda grundigere undersøkelse (der vi alle har klemt og kjent på pasienten) senere, samles vi alle på et grupperom der legen spør oss hva vi tror pasienten feiler. Flere av oss har for eksempel gjettet at pasienten antakelig ble lagt inn på sykehuset med akutt appendisitt. Dette blir da utgangspunktet for litt miniunvervisning de neste 20 minuttene. Hva er symptomene? Funn? Utredning? Behandling? Hva er viktig å huske på?

Etter to-tre slike pasienter samt påfølgende undervisning runder klokka 16 og lufta har gått ut av ballongen. Det er tid for middag. Noen inntar denne på skolen (mange fine kantiner å velge mellom), men for de fleste frister sofaen hjemme (jeg tilhører faktisk sistnevnte gruppe nå). 

Klokka er  altså 16 og vi har ikke så mye som åpnet en eneste bok i løpet av dagen. Likevel har vi (forhåpentligvis) lært veldig mye. Å senere skulle lese om akutt appendisitt vil ikke by på veldig store problemer, fordi vi nå har en pasient å relatere det til. 

Nå er det ikke slik at alle praksisdager er slike. Det avhenger av hvilken avdeling man er utplassert på. Denne beskrivelsen passet nok best for en dag i 3. klasse, selv om 4. ikke er helt ulik.

Håper dette innlegget var til nytte for framtidige, nysgjerrige medisinstudenter og kanskje også medisinstudenter på lavere kull? Bare spør om dere lurer på noe, og jeg skal svare etter beste evne.

Slik nevnt mange ganger her inne på bloggen er musikk en veldig stor del av vår familie. De aller fleste spiller et instrument, og det blir alltid en eller annen form for underholdning når vi møtes. I går var det Johannes og mamma som bidro. Johannes spilte gitar og sang, mens mamma spilte gamle barnesanger på pianet. Resten sang.

(Gamle bilder)

Den ene barnesangen etter den andre. Vi synger med så godt vi kan. De fleste tekstene kan vi. Ja, de aller fleste. Plutselig kommer forspill til en sang vi alle vet å ha hørt før. Men hvilken var det nå igjen!? Og hva huleste var teksten? Vent... vent, jeg kommer snart på det! Nei, for svarte, så irriterende, hva ER teksten?

Forspillet er nesten ferdig og mamma skal snart sette igang. Betenkningstida er over og vi er like blanke som for femten sekunder siden. Denne sangen blir nok uten synging. Vi får slå opp i sangboka litt senere.

Det viser seg å ikke bli nødvendig. Mamma starter første vers, og uten sangbok, iphone eller noter, er det mimmi som gir oss alle aha-opplevelsen. Hun synger. Helt uten feil. Helt uten stans. Helt uten i det hele tatt å tenke seg om. Hvert eneste av de mange versene synger hun prikkfritt. Hvordan i alle dager er det mulig?

At så mange kom, fra så mange forskjellige steder (ja, langt å kjøre) kan vel ikke bety annet enn at hun er verdens beste mimmi?

Det er ikke stort annerledes enn 3. klasse. Bortsett ifra fagene selvfølgelig. Forelesninger mandag, tirsdag og fredag, og uketjeneste (praksis) og PBL på onsdag og torsdag. Nå er vi til og med blitt så heldige at PBL-veilederne for hver uke varierer og samsvarer med hvor vi er på uketjeneste. De to ukene vi hadde barnepsykiatri var en barnepsykiater veileder, og nå når vi er på gynekologi har vi en gynekolog. Det kan man ikke være annet enn veldig fornøyd med. 

Forresten ble jeg trukket ut til å være PBL-veileder i år også. For en gruppe i 2. klasse. Elsker jobben. 

Denne uka har jeg altså vært på gynekologi, og vet dere hva? Beste hittil i år, synes jeg. Uketjenesten har stort sett bestått i å øve på å gjøre undersøkelse samt være til stede under gynekologisk operasjon. I tillegg er vi sterkt oppfordret til å følge lege på poliklinikken, ettersom det er noen dager uten program. Jeg blir så glad når det er ordentlig opplegg for oss, og det er det virkelig på gynekologen. Enkelte avdelinger er nemlig mye flinkere enn andre til å ordne for oss studenter. De aller fleste er flinke altså, bare så det er sagt. 

(Dere kan tro vi hadde det gøy da vi tok disse bildene? ;) To år siden nå). 

De sier at 4. året er det verste. Hittil har jeg ikke merket stor forskjell fra 3. året, og for å være helt ærlig synes jeg starten på 4. var mye mer behagelig enn starten av 3. Selvfølgelig fordi man har vært i praksis før og vet hvordan det hele fungerer. Det blir vel verre etter hvert, men det er ingenting jeg gidder å bruke tid på å tenke på nå. 

Og ellers? Vi setter snart kursen mot mimmi som fyller 75 år i dag. Slekta samles og det ryktes om servering av en "helt fabelaktig pissa, ja, den bæst pissan æ hi itti" i femtida. 

(For dere som lurte; det er snakk om pizza grandiosa ;) Bestefedre er ganske søte.)

Høstsola skein og presten var morsom. Paret var forelska og gjestene koste seg. Magnus klarte ikke la være og kyssa Guro. Midt under vielsen. Alle lo. Også presten. "Men det var ikke helt etter boka."

God mat, taler i flertall, sanger likeså og alt av god kvalitet. Trivelige mennesker, artige samtaler og enormt mye latter. Og hele begivenheten sentrert rundt et usedvanlig vakkert brudepar. 

Håkon var Magnus' forlover og som han presenterte seg i talen sin: "æ e broren, for den som itj ser det". For øvrig bare et veldig lite utdrag fra en fabelaktig tale. Jeg er stolt. 

Gratulerer så mye som mann og kone. 

Fem timer foran grytene, en brent hånd og en god del oppvask var det jeg måtte ofre. Til gjengjeld fikk jeg seks nydelige (om jeg får si det selv) tapasretter som kjæresten og jeg inntok med stor entusiasme.

Meny

- Quesedilla med soltørka tomater, røkt skinke og jarlsbergost (oppskrift her)
- Fylte røde paprika med en blanding av kjøttdeig, ris, egg og en god porsjon krydder (oppskrift her)
- Fetaost- og spinatpai (oppskrift her)
- Naanbrød (oppskrift her)
- Wraps med røkt skinke, spinat og kesam (oppskrift her)
- Ost og kjeks 

Ingen spesiell grunn. Jeg er bare fredagsglad. God helg.  

Guro har nå tipset meg til hvordan man kan gjøre det beste ut av sokkesituasjonen. Sokkeparty!

Sokkeparty må arrangeres jevnlig og gjerne en dag hvis morgen man har irritert seg over manglende match til den sorte ankelsokken man planla til skjørtet. Før man begynner må man finne fram posen med enklinger (som jo begynner å bli riktig så full) og tømme den utover gulvet. Man henter deretter samboer og gjør seg klar selv. Man teller til tre og konkurransen er i gang. Hvem klarer flest par? Viten om at vinneren får ta med den andre på hvilken som helst film på kino bør være motivasjon nok for de fleste. Hvem gidder vel Captain America?

Ti minutter senere og bare enklinger er igjen. Jeg titter bort på min lille haug og videre bort på samboerens. Jeg teller par og summerer opp ti. Samboer gliser og forteller om 20. Jeg blir sur og krever å godkjenne.

Kravet viste seg å ikke være dumt.

Konkurransen er annullert.

Jenter lider for skjønnheten, sier jeg.
Hah, sier du.
Det er sant!, sier jeg. Oppgitt.
Neppe, svarer du.
Napping av øyenbryn!, fortsetter jeg. Det er ubehagelig!
Latter.
Skal jeg nappe et hår av dine, kanskje?, prøver jeg.
Vær så god!, svarer du.

*Henter pinsett og setter igang*

Begynner du snart, eller?, spør du. Jeg har akkurat nappet det første håret.
Dette var oppvarming, svarer jeg. Det kommer mer.
Jeg kjenner rett og slett ingenting, hevder du. Jeg napper et til. Og enda ett. Plutselig rykker du til.
ÆÆÆHHH, FLØTT DÆ, SLUTT, Æ TRUR Æ BLØR!!!!

Jeg har herved en solid kilde til spontan latter resten av livet. Takk.

Klokka hadde knapt passert åtte da vi i går morges trippet spent ved inngangsdøra til det kommende brudeparet. Etter å ha trykket febrilsk på ringeklokka noen minutter, kom ut en veldig overraska, litt trøtt og temmelig forfjamset Guro som på forhånd, ut ifra diverse hint fra sin kommende ektemann, hadde utelukket av utdrikninga skulle skje denne helga (Magnus, du er god!) 

Allerede under frokosten fikk Guro dagens første utfrordring: vi hadde alle pakket inn hver vår gave til henne og hennes oppgave var å gjette hvem de var fra. Min var en bollepensel som skulle symbolisere alle søndagene vi har laget middag til besteforeldrene til Magnus, Håkon og Ingrid.

Opplegget for dagen var fantastisk (kred til forloverne!) og etter frokost gikk turen til Arena X på Lade. Vi ble delt i to lag og skulle konkurrere mot hverandre i fem forskjellige øvelser. Skyting, pil og bue, q-tipsbryting, sumobryting og en veldig spesiell form for fotball. Konkurranseinstinktet slo til hos de fleste, og før jeg ante ordet av det hadde jeg skåret to mål! Fotballen var enorm og i tillegg kom det effekter som røyk og blinkende lys slik at det var helt umulig for oss å vite hvor ballen var, eller hvor de andre var for den saks skyld.

Slitne og svette tok vi bussen hjem til Elisabeth. Det ble servert deilig grillmat før det igjen var klart for lek. TV-en ble slått på og der var Magnus! Det var gjort opptak der Guros forlovere hadde stilt ham ulike spørsmål. Hva var det første du la merke til hos Guro? Hva hadde Guro på seg? Hva er Guros yndlingsfarge? Hva er Guros beste sider? Hva er Guros verste sider? Etter spørsmålet var stilt ble filmen stoppet og Guro skulle gjette hva som ble svart. Kjempegøy! INGEN tvil om at disse menneskene kjenner hverandre godt. Og det var ikke måte på hvor rørende det var. Magnus var bare så skjønn der han satt og vi alle ble nok litt forelska i han der og da, tror jeg ;) Jeg tenkte fornøyd at jeg hjemme hadde en som er nesten lik! :D Haha.

Mange ganger har Håkon og jeg snakket om at det beste ville være å stikke av til Thailand og gifte seg. Etter i går har jeg endret mening. Utdrikningslaget var kanon, og jeg håper jeg også får oppleve noe slikt en gang!

Tusen takk for at jeg fikk være med! <3 Jeg gleder meg til den store dagen!

(Dessverre er kameraet mitt ødelagt og jeg fikk ikke tatt et eneste bilde).

Hva kan jeg si? Denne uka har stort sett bestått av introduksjonsforelesninger i de ulike emnene. Det blir jo litt at disse forelesningene stort sett er en oppsummering av alt man skal lære de neste månedene, så veldig krevende har det ikke vært. Vi har også hatt noen få andre forelesninger, blant annet en om hematuri (blod i urinen).

Uketjenesten (praksisen) har gått veldig fint. Bare fire timer for min del. Vi har også hatt PBL. Jeg var i grunnen litt bekymret for at PBL dette semesteret ville være kleint, men det har det overhodet ikke blitt. Jeg var også redd for at folk ikke ville si så mye, men bekymringene mine viste seg å være helt ubegrunnet. Gruppa mi virker å være fantastisk koselig, så jeg kan ikke si annet enn at jeg er veldig fornøyd.

Jeg fikk også beskjed om at jeg også i år får være PBL-veileder for en gruppe i 2.klasse. Jippi! Det er en jobb jeg gleder meg til å ta fatt på :)

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en flott helg! Jeg tror min blir veldig bra.

Det er jo så fantastisk nydelig vær i Trondheim for tida!

Nå skal alt foregå på engelsk. Forelesninger, uketjeneste og til og med PBL. De eneste unntakene er i barnepsykiatri der konsultasjonene skal være på norsk (slik må det jo være).

Temaene for semesteret er:

-Gynekologi
-Obstetrikk
-Pediatri
-Barnepsykiatri
-Urologi
-Endokrinologi

Ut ifra introduksjonsforelesningene i dag virker det hele veldig lovende! Det blir jo litt annerledes for oss alle å snakke engelsk til hverandre plutselig, men jeg tror det skal gå fint. Jeg tror det handler veldig mye om innstilling. Jeg synes foreleserne er spreke jeg, som stiller opp og holder forelesningene på engelsk. De er jo antakeligvis ikke veldig vant til å snakke det til vanlig.

Dette er utvekslingssemesteret. Mange i klassen er utenlands (ja, de er virkelig spredt over hele verden!) og mange studenter er kommet hit. Et engelsk semester gjør det jo mer attraktivt.

Jeg starter på barnepsykiatri. Dette blir bra.

Rallarvegen ble gjenåpnet i 1974, da som sykkelvei. Den strekker seg fra Haugastøl til Flåm og er på rundt 80 km. Nærmere 30 000 sykkelturister sykler Rallarvegen hver sommer. I midten av juli utgjorde vi seks av dem. En utrolig flott opplevelse som jeg gjerne vil fortelle om.

Da Magnus, Håkon og jeg ankom Haugastøl torsdagskvelden (etter å ha kjørt hele dagen) var det strålende sol og alle var vi irriterte over at værmeldinga for dagen etter (sykkeldagen) var elendig. Jeg foreslo å sykle om natta, ble støttet av noen, men ikke alle. Forslaget ble derfor lagt dødt. En annen foreslo å starte veldig tidlig fordi regnet ikke skulle komme før klokka 12. Det ble derfor planen. Klokka sju var frokosten inntatt, sekken pakket og vi var klare for en dag på sykkelsetet.

Én kilometer etter avgang Høugastøl kom regnet. Og det fortsatte, fortsatte og fortsatte. Det regnet virkelig hele dagen. Tåke var det også. Det eneste positive vi kunne si om været var at vinden var med oss og ikke mot oss.

(Bildene jeg viser er fra dagen etter da det rett og slett regnet for mye til at vi kunne ta opp kameraet den første dagen).

Vi ankom etter hvert Finse og var da litt over halvveis. Der fikk vi henge fra oss og spise matpakken vår inne på hotellet. De solgte varm drikke og kakao har aldri smakt så godt. En herlig time ble tilbrakt der før vi igjen satte oss på sykkelsetene.

Finse-Vatnahalsen
Flott natur, bilde mennesker, god stemning, men elendig vær. På Fagernut stoppet vi for solbærtoddy og nystekte vafler med syltetøy og rømme. Godt med en pause, men du verden så hæslig å starte på'n igjen i drittværet.

Vatnahalsen
Endelig framme for dagen!

Slitne, kalde og ekstremt sultne. Tykk tåke gjorde at vi bare så vidt kunne skimte hotellet. Middagen smakte helt eksemplarisk, desserten likeså. Helt nydelig å kunne sove i gode, varme senger og stå opp til ordentlig norsk høyfjellshotellfrokost dagen etter.

Vatnahalsen - Flåm
Nedover. Nedover, nedover, nedover. Knapt tre oppoverbakker på 2 små mil.

Geiter, lapper og geitost. Så norsk som du kan få det.













For å komme oss tilbake til Haugastøl tok vi Flåmsbanen. Bare det var en opplevelse i seg selv, spesielt å se en dansende huldra oppi fossen (nederste bilde).

Konklusjonen er helt enkelt at man ikke behøver reise langt vekk for å få en fin ferie. Håkon og jeg har reist mye utenlands, nå er det på tide å utforske Norge litt mer. Vestlandet viste seg å være fantastisk nydelig og rallarvegen passer for alle og enhver. En fantastisk flott tur jeg lett kan anbefale. Norge er vakkert <3

Til turarrangørene; tusen takk for at jeg fikk være med ;)

Nei, det var 15. juni. To måneder og én dag siden. Tida har gått så fort. Bak oss ligger en veldig spesiell og annerledes sommer. En trist sommer. En sommer som for de aller fleste kan deles i to. Før og etter 22. juli.

Jeg tror det skal bli greit å komme igang igjen nå. Jeg vet jeg har de fleste mot meg når jeg sier dette, men for meg er høsten den desidert beste årstida.

Men enda er det en liten uke igjen. 6 dager med totalt fri. Det blir fint.

I dag har jeg bursdag. Klokka 15.42 i ettermiddag fyller jeg 24 år.

Jeg har hatt en veldig fin dag hittil. Håkon gratulerte meg i går kveld klokka 00.00, men i dag morges hadde vel misnøyen over å skulle begynne jobb samt en litt for tidlig morgen gjort at det var glemt igjen (har jeg nevnt at han er distré?). Plutselig kommer han løpende inn på soverommet og setter igang med en litt over middels morgenrusten sangstemme:

Hurra for deg som fyller ditt år
hmm-mmm-mmm *nynne* GRATULERE!!
hmm... *klør seg i hodet*
Dagen er din og dagen er bra...
...mmm-mmm -- GRATULERE!

Bukke, nikke, neie, snurre rundt omkring...
...hopp og sprett og spring...
...og dans og hopp...
...mmm-mmm-mmm...
...og si meg så hva vil du mere
GRATULERE!!!

(Har jeg også nevnt at han er helt elendig til å huske sangtekster?)

Etter å ha satt en kanelbrøddeig til lunsj (ja, måtte ha litt kanel i brøddeigen for å få litt ekstra god smak i dag) tok jeg turen på treningssenteret. Jeg dro kortet og gikk mot styrkerommet. Plutselig hører jeg et høylydt "GRATULERER MED DAGEN!" fra de to som sitter bak disken og som veldig sannsynlig har fått opp fødselsdatoen min på skjermen. Hehe, skvatt litt, men veldig koselig!

Nå skal jeg kose meg med forrige ukes episode av Grey's Anatomy før Håkon og jeg setter igang med bursdagsmiddagen. Vi startet egentlig feiringen allerede i går kveld da vi var hjemme hos mamma og pappa. Foreldrene til Håkon samt Guro og Magnus var over på middag. Veldig trivelig kveld.











Jeg skal være der i tre dager. Forhåpentligvis blir været såpass at vi kan gå turer i fjellet. Hvis ikke får jeg lese Jo Nesbø i sofaen. Det skal bli greit det også.

:)

Jeg var ikke alene. På broa så jeg en syklist svinge inn til siden. Blikkene våre møttes. Foran meg så jeg en dame med hund stoppe opp og ta hunden sin inntil seg. Billydene ble svakere og svakere. Snekkerlydene fra et hus i nærheten forsvant. Så kom kirkeklokkene fra Nidarosdomen.

Alle stod stille. Verden stod stille. Tankene gikk til de alle. Vi mintes de døde og vi gråt med de pårørende.

Jeg stod stille. Lenge. Ville ikke løpe videre, og gikk sakte. Noen meter bortenfor møtte jeg en gruppe mennesker som også var på tur. Ingen jeg kjente. Jeg gikk forbi. "Hei", sa de. "Hei", sa jeg tilbake.

Midt opp i all elendigheten kjenner jeg på en stolthet. En stolthet over å bo i et land der varme, omsorg og kjærlighet står så sterkt i en situasjon som denne. Ingen snakker om hevn. Vi alle snakker om å ta vare på hverandre.

I kveld skal vi gå i fakkeltog.

"Slå på tv eller radio. Terror i Oslo!"

Jeg skriver. Jeg visker ut. Jeg finner ikke ordene. Ingen strekker til. Det finnes ingen. Ingen sterke nok.

Vitner har fortalt. Skudd. Gledesrop før skudd igjen. Ungdommer ba på sine knær. Løp for livet. Gjemte seg. Barn torde ikke svømme, ble skutt i fjæresteinene.

Hvordan kan et menneske? Skyte uskyldige ungdommer. Som ber for sine liv. Se dem i øynene og skyte dem. Se på at de faller. Skyte en gang til. Hvordan kan et menneske? Trykke på avtrekkeren. Igjen og igjen.

Utenfor min fatteevne. Utenfor det jeg ønsker å forstå. Utenfor min verden. Et menneske vil ikke. Et menneske kan  ikke. Kanskje er det forklaringen. Han er ikke et menneske.

Mine tanker går til de drepte. De sårede. De pårørende. De som var der da det skjedde. De som så venner bli skutt. Rett foran dem. Det norske folk. Landet Norge. Blir vi noengang det samme igjen?

Hotellrommet hadde to enkeltsenger. Vi hadde hver vår. Men da Håkon hadde sovnet krøp jeg oppi sammen med ham. Jeg ville være nær. Kjenne varmen hans. Høre pusten. Kjenne pulsen. Vite at han var der. Kjenne at han var der.

Og slik lå vi. Hele natten.

En dag jeg kom hjem fra skolen fant jeg Kjersti i sofaen. Hun så ikke opp, og hun sa knapt hei. I to dager satt hun der. Pal. Nyttet ikke å snakke til henne, nyttet ikke å få henne med. Kjersti leste Harry Potter.

Det var da jeg skjønte at jeg ikke kunne la dette passere. Jeg måtte prøve.

Jeg forsvant inn i en ny verden. En verden med hekser og trollmenn, undervisningstimer i magi og der hovedsporten foregår på sopelimer. Trylleformler, magiutdanning og muntlige eksamener med spåkuler. Om glede, lengsel og sorg. En ung gutt med en altfor stor oppgave. Og alt skrevet fantastisk hverdagslig, iblandet ekle lærere, uoverkommelig mengder lekser, ungdomssforelskelser og vennekrangler!

Denne verdenen, den finnes! Med nesa i boka og den virkelige verden stengt ute så gjør den det! Muggles? Hah, så teite!

Et mesterverk av en film avsluttet det (for meg) 11 år lange magieventyret. I går kveld, i en mørk kinosal og med 3D-briller på skulle jeg nå oppleve de to siste timene i magiens verden. Jeg nøt hvert sekund. Hvert eneste ett. For en fantastisk avslutning!

Tusen takk, J. K Rowling! Tusen takk for stundene i sofaen. For de søvnløse nettene jeg leste og leste. For de lange skoledagene jeg kom meg gjennom ved tanken på at det hjemme ventet nye kapitler. For de late dagene i Syden, i godt selskap av min helt. For spenningen i å vente på en ny bok, for forventningene til den neste filmen. Og for at du alltid, alltid innfridde.

Men vet du hva? For meg er det ikke slutt. Jeg begynner på nytt. Jeg skal finne fram philosopher's stone.

Verden? Jeg kommer tilbake. Jeg skal bare besøke en annen først.

Senere i uka drar vi sørover for å sykle rallarvegen. I den anledning leverte jeg sykkelen min til oppussing i forrige uke. Å levere til oppussing vil i mitt tilfelle si at jeg leverer den til pappa. Da jeg hentet den i går kveld var den som ny.

Vi la ut på langtur i dag morges. Håkon var misfornøyd. For det første liker han ikke lankjøring og for det andre har han en elendig sykkel. Ved Jonsvatnet krevde han at vi bytta, og det gjorde vi. Jeg tråkka som en galing på hans og pulsen gikk opp minst 20. Håkon satt som en konge på min og utbrøt "det kjennes ut som æ flyg!" da han trilla forbi. Latterkrampe.

Vet dere forresten at vi bor i en fantastisk sykkelby? Trenger ikke bo på landet for å finne steder å sykle altså! På tirsdag blir det runden rundt Jonsvatnet.