Nå er det skammelig lenge siden jeg har blogget. Jeg kom litt over "bloggdilla" jeg hadde, og trengte en pause. Nå er jeg tilbake, men jeg vil ha en helt ny start. Altså, en helt ny blogg!

Min nye blogg er http://huginn.blogg.no

Håper dere vil legge meg til som venn der!

Med vennlig hilsen

Eva-Lena

Vi syklet langs elven i dag. Det var herlig, til det begynte å blåse surt. Her er det lett å glemme at det bare er april, når det er 25 grader ute. Plutselig kommer det kald vind.

Her er noen bilder fra turen:



Storfornøyd etter å ha løpt litt sammen med en flott Golden-hann på 5 år!


Elva






Hugin titter på svanene


Oh, secret of freedom behind the concrete wall


Spennende lukter




Min fine nye sykkel!




Gira!








Utslått!



Kjøpt meg en ny kjole og, med tilbehør!
Kostet mye, men jeg kjøper sjeldent kjoler, så syntes jeg kunne unne meg en! :)

Bara overse ansiktet mitt. :)
Klærne ble kjøpt på Vero Moda! :)


Påskeferien har kommet. Det er deilig! Må jobbe litt, men det blir penger på kontoen, og jeg trives jo på jobb. :)
Ellers kom jeg hjem fra en koselig tur til Sverige hvor vi besøkte familien min. :)
Dro dit for å levere slangene til onkelen min. Det var trist... Men jeg vet de får det godt der! Han er slangevandt. :)

Siste bildet jeg tok..

Ellers gikk jeg jo helt bananas i butikkene der! Alt er jo så billig, og det finnes så masse i Sverige som ikke finnes i Norge. Kjøpte med meg et nytt tørrfôr jeg ikke har sett før. "Sjokkerende" nok ville ikke Hugin ha det heller, så sær som han er!

Anyway, virket som et bra fôr, og jeg har metoder for å lure det i han. ;-)

Gikk også bananas i matbutikken når det gjelder hundeting. De hadde mye der og! Kjøpte med en haug med tannhelsetyggesaker som Hugin prøvde og godkjente. En av tingene var bl.a for frisk pust, og den likte vi! Han fikk frisk pust! :D

Hihi, kunne blitt reklamefotograf.. ^^

På vei hjem dro vi innom jobben og kjøpte en springer, for jeg har endelig fått meg sykkel! Monterte springeren i går, og tok prøvetur i dag. Hugin syntes sykkelen var skummel i begynnelsen, men det gikk over så fort han skjønte poenget! Da var det bare gøy! :D

Ønsker alle en fantastisk påske!

Jeg er jo for rovdyr i Norge, deriblandt den mye omtalte ulven. Og for at dette skal fungere med sau på villmarksbeite, må jo noen passe på sauen. Jeg ønsker å bidra med litt (og kanskje senere mer) for at vi skal kunne ha ulv og andre rovdyr i Norge, samt sau. :)

Det var det eneste jeg ville si. :)

Jeg gleder meg ikke til jeg dør pga. fæle ting her. Det er ikke derfor. Jeg lengter ikke etter å dø for å slippe unna noe. Jeg gjorde det før, men da var det dyrene som holdt meg igjen og reddet meg. Men det er en annen historie. Jeg er sterkere nå. Ja, jeg har det grusomt fælt pga. hendelsen med kaninene mine. Grusomt. Det gnager meg langt inn i hjerterota, og det skal mye til for at jeg klarer å tenke på noe annet. Men vet dere hvorfor jeg gleder meg til jeg dør?

Jo - som de nærmeste vet, så tror jeg på et liv etter døden. Jeg tror på at man kan gjenfødes, og jeg tror sjelen lever videre i en egen virkelighet, en egen verden. Og jeg tror vi som er åndelige havner der. Samtidig som jeg tror mange som er fast bestemt på at det ikke finnes noe, havner i en "verden" i mellom. De blir fastlåste der, til de innser at de er... vel ja.. døde. Jeg er dermed ikke redd for å dø, noe som er veldig deilig. Det jeg derimot er redd for, er hvordan jeg dør, og hvem jeg forlater..

Men jeg gleder meg til jeg dør, for da treffer jeg igjen alle dyrene mine, og mine avdøde familiemedlemmer og venner.

Om noen synes det er teit å tro på slike ting - ja da kan dere mene det. Men la meg nå få tro på det. Det skader ingen at jeg tror det, tvert i mot. Det hjelper meg.
En ting som irriterer meg litt, er alle som blindt mener at man ikke lever videre, som må rakke ned på meg og andre som tror det. Jeg rakker da ikke ned på dere fordi dere tror noe annet?

Det er en utrolig befrielse å tro at vi lever videre. Jeg tror vi utvikler oss spirituelt etterhvert som vi "gjenfødes" og lever nye liv. Det er en befrielse å tro at man ikke bare havner død i en jordpytt under bakken. Og om så er, at man bare blir borte og ikke er mer, ja da har jeg dødd uten frykt, og i lykkelig håp om å møte mine kjære igjen.

Jeg tror delvis på regnbuebroen.
Jeg tror ikke akkurat på den versjonen som er skrevet, at det er det bestemte stedet man møter igjen sine firbente venner. Tror ikke på selve regnbuebroen. Men jeg tror handlingen er den samme. At dyrene leker lykkelig på et godt sted, og bare har det godt, inntil jeg en dag kommer, og vi er sammen igjen. Alt er godt.
Som en venn av meg sa en gang vi snakket om regbuebroen: du har hatt så mange dyr at du kommer til å bli overfalt, du!
Jeg ler litt av tanken. Ser for meg en horde av dyr, mest bestående av rotter, komme løpende mot meg, og hoppe rett på meg slik at jeg faller i bakken. Akk, hvor herlig ville ikke det vært?

Derfor gleder jeg meg til jeg dør.
Men jeg har mye jeg skal utrette her på jorden først. :-)

Regnbuebroen:
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden...

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke eller gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten... Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere...

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen....



Jeg bare hylte og hylte i min fortvilelse og gråt. Hunden knurret til meg fra inne i buret mens jeg hylte og vugget frem og tilbake med Lola i armene mine. Pappa kom raskt ut og fikk et kjapt overblikk over hva som hadde skjedd. Han ser på hunden som nå knurrer mot han og. Pappa sier fy til hunden med mørk og sint stemme, før han lukker igjen buret slik at hunden ikke kan komme seg vekk, og sier til meg at jeg ikke må slippe den ut, før han forsvinner inn i huset igjen.

Kathrine, stesøsteren min, kommer bort til terassedøren hun og, og jeg reiser meg til slutt og går inn, like hylende og hulkende som der ute. Hun gir meg en stor, stor trøsteklem før jeg går opp på rommet til en uvitende og glad Hugi. Der og da følte jeg litt sinne mot han, for at han ikke skjønte at jeg var lei meg og ikke ville leke, men samtidig visste jeg at han ikke umiddelbart kunne omstille sitt eget humør. Han er ellers veldig flink til å trøste og forstå når jeg er lei meg, men det har han jo kun opplevd når han ikke er overlykkelig for å se meg igjen.

Jeg ringer mamma for å fortelle hva som har skjedd, og hører flere stemmer fra stua. Først trodde jeg det var stemoren min Ellen som hadde kommet hjem, men tenkte at det var tidlig, og at det ikke er før en halvtime at hun skal være hjemme.. Jeg sier til mamma at jeg ringer henne etterpå, og idét jeg legger på, hører jeg dachsen hyle. Den hørtes sint ut. Dermed gikk jeg ned igjen, og det var eierene av hunden som hadde kommet for å hente den.

Jeg husker ikke stort fra det lille jeg så dem. Jeg husker de sa det var fryktelig det som hadde hendt, og at de skulle erstatte så godt det lar seg gjøre. Hun så på meg og ga meg en medlidende hånd mot armen før de gikk ned og ut. Der og da følte jeg ikke at det var deres feil. Jeg trodde hunden hadde stukket av. Det skjer jo. Det er i hvert fall ikke hundens feil - det er jo et rovdyr, for ikke å snakke om en jakthund. Den gjør bare det den tror er rett. Men etter at faren min forklarte at de bare hadde sluppet ut hundene, som så mange ganger før, klandret jeg dem. Uansvarlig. Og det måtte gå ut over mine stakkars kaniner, og meg, før de innså at hundene må være i bånd eller forsvarlig innelåst i hagen.

Jeg gikk ut på terassen igjen, og la Lola oppe på buret, og bøyde meg inn for å holde rundt Velvet. Velvet blødde fra inne i øret. Det var de eneste skadene jeg så på henne. Jeg knuget begge kaninene mine til meg, og pappa og jeg la de ned i en pose. Jeg bare orker ikke begravelser....

Etterpå gikk opp og hentet Hugin, for selvom jeg var ufattelig lei meg, og ennå ganske i sjokk, så måtte han jo ut. Pappa fortalte meg (husker ikke om det var før eller etter turen) at han hadde dratt rett bort til naboen og sagt at hvis de ikke henter hunden sin med en eneste gang, så skyter han den. Og det mente han og.
Da jeg kom ut døren, sto Ellen der, og hadde nettopp pratet med pappa som sto på verandaen. Før jeg gikk videre med Hugin, ga hun meg en stor klem.

Hele den kvelden var jeg i sjokk, og det gikk faktisk ikke ordentlig inn på meg før dagen etter. Det var så uvirkelig. Det er ikke det du forventer deg at skal skje når du utvider familien med to små kaniner. De var bare i underkant av tre år gamle. Til sommeren hadde jeg hatt de i tre år. De kunne blitt hele ni år eldre! Øynene mine var sprenghovne, og hodet mitt sprengte i smerter etter alle tårene. Jeg prøvde å legge meg til å sove rundt kl. 20 - 21, men det var vanskelig med den smerten. Til slutt klarte jeg det, men det ble en veldig urolig natt. Jeg drømte mye. Utrolig nok ikke om kaninene, hvilket faktisk var godt å slippe unna.. Våknet et par ganger også, til smerter tilsvarende migrene.

Dagen etter, orket jeg selvsagt ikke skole. Jeg brøt sammen bare ved synet av buret, og hadde egentlig planer om å fjerne flis og alt sammen fordi det var så vondt å se på, men jeg klarte ikke. Det fikk bare stå litt.
Den dagen dro jeg til min gamle "samboervenninne" Stine, for å komme meg litt vekk, og skyve tankene over på noe annet. Tok med meg Hugin så han kunne leke med kjæresten sin Fenja. Vi var begge hjertelig velkomne. Etterpå dro jeg innom mamma, og ble der litt. Pappa ringte for å høre hvordan jeg hadde det, og kl 18:00 var jeg hjemme igjen. Pirket i meg maten, og gråt over kaninene igjen. Humøret mitt svinger veldig, fra i det ene øyeblikket til det andre går det fra å være helt greit, til at jeg gråter over mine to kjære.

På fredag fikk jeg samlet mot til meg for å gjøre rent buret. Det var psykisk tungt.. Det markerte liksom slutten på dem.. I mens jeg gjorde rent, fant jeg blodmerker på en pappbit. Blodet var fra Velvet.. Da knakk jeg selvfølgelig sammen. Det var ikke en lett oppgave, og jeg håper ikke det skjer igjen.. Det er jo noe annet når du har forventet at dyret skal dø, av ulike årsaker, om det er sykdom, eller om det er alderdom. Men å komme hjem og oppeleve noe slikt er traumatisk - i hvert fall når man er så glad i dyrene sine som jeg er..

Dette er det eneste bildet jeg har.. Jeg prioriterte ikke akkurat å ta bilder fra hendelsen..

Jeg vet ennå ikke om jeg vil ha nye kaniner. Fornuften og følelsene krangler og går om hverandre.
Hundeeierene må jo erstatte mine kaniner i pris, altså gi meg penger for to nye kaniner, inkl. det som trengs (sterilisering og det som ble gjort på mine, og som er et "must" på kaniner for å unngå ditt og datt [les. kanin.org]). Men spørsmålet er om jeg vil ha nye kaniner? Det er mye for og i mot.. For det første begynner jeg nytt skoleår til høsten, med liten tid til å underholde dyrene. Jeg skal studere på skolen på dagtid, og har ett fag jeg må bruke kveldstid på. Men derimot, jeg hadde hatt kaniner da om dette ikke hadde skjedd, og kaninene vil ha selskap i hverandre.
Også har vi det problemet med at jeg lett kan komme til å sammenlikne nykommerene med Lola og Velvet. At jeg på en måte er ute etter en ny Lola og en ny Velvet, selv om det ikke går.. Det er flere argumenter for og i mot, og jeg orker ikke ramse opp alle. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg... Tror det er litt for tidlig for meg å tenke på..

Og nei.. Jeg skal ikke anmelde eierene.. Flere har sagt jeg bør, men jeg skal ikke det. Jeg ser ikke hva godt kommer ut av det. De har allerede lovet å holde hundene i bånd, og de skal erstatte så godt det lar seg gjøre. En anmeldelse fører ikke med seg mer godt. Det er ikke lett for eierene av hunden heller, å leve med skyldfølelsen. Det var en fatal feil, ja, men likefullt en feil. Å anmelde gjør ikke feilen ugjort..

Jeg håper de døde fort, så de slapp å lide. Lola vet jeg døde av frykt, og jeg håper Velvet gjorde det og, så hun iallefall slapp fysisk smerte.. Glad i dere, mine fantastiske jenter. Vi sees igjen..

Velvet og Lola. Dette bildet ble tatt på en søndag. Her hadde de nettopp blitt venner.

Dere vil for alltid være i mitt hjerte.... <3

Erika og meg. :)

Ellers var jeg innom dyrebutikken på Oslo City. Der fant jeg vegetarsnacks for hund! :D
Kjøpte en stang av noe rart, og "marg"bein med "vom"fyll. 100% vegetarisk! :D
I tillegg hadde de dyremat av 100% frittgående dyr. Det skulle vært mye mer tilgjengelig enn bare i Oslo!



:D

Skal ta med meg Dan også. Han kommer hit i ti - elleve-tiden, og så kjører vi til hotellet der Erika og kjæresten er.
Skal bli så koselig!

Tidligere har det blitt:


Og Hugi har blitt:


:)
God natt!
Hihi!

Jeg løp så lenge beina klarte det. Hele turen klarte jeg på kun 10 min! Da var jeg sliten!
Da jeg nesten var fremme, så hørte jeg galloppskritt nedenfor. De løp nå på hovedveien som lå parallellt nedenfor - mot Sylling. Jeg tenkte at hvis jeg klarer å spurte mer nå, så rekker jeg kanskje å få fatt på de, og få de unna. Men det rakk jeg ikke, og plutselig var de utenfor synsvidde igjen.

Håper det gikk bra med dem. Regner med det hadde kommet i en eller annen form for nyhet hvis ikke.

Fikk ikke bilde av de da. Var jo ikke akkurat dét jeg tenkte på der og da. ;)

Det sies også at bier i bl.a tyskland, italia og USA holder på å dø ut pga. disse sprayningene, og uten bier til å pollinere, overlever ikke mennesket lenge.
I USA skal bønder ha fått dårligere avlinger.
Dette sprayes i store deler av verden, inkl. Norge, men ingen vet hvorfor, og når man krever et svar fra myndighetene, så får man til svar at dette er vanlig kondens.

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/chemtrails-hva-stod-det-pa-veggen/
Her er en link til mye overbevsende lesning. Det skremmer meg litt, egentlig.
Man skal ikke tro alt man leser, men hvordan vite hva man skal ta for sannhet?
Jeg leste om Chemtrails første gang i dag, i skolens kantine. Det hang et poster på veggen med noe informasjon om Chemtrails, som gjorde meg interessert i å lese mer om det.
Jeg anbefaler dere som har tid, til å lese det som står på siden jeg linker til. Det er en del å lese, så du bør sette av tid, også kan du selv velge om du vil tro på det eller ikke.
Som sagt, jeg vet ikke hva jeg skal tro..

I den første anbefalingen min vil jeg skrive om filmen Pay it forward.


Pay it forward er en film med flere dyktige skuespillere, bl.a. Kevin Spacey, Helen Hunt, Haley Joel Osment og Jon Bon Jovi.

Filmen handler om Trevor (Haley Joel Osment) som skal begynne i 7. klasse - det første året på ungdomskolen. Han er sønn av en alkoholisert mor (Helen Hunt) som jobber mye for inntekten, og en alkoholisert far (Jon Bon Jovi) som aldri er hjemme, men som bare lager bråk når han først er til stede.


På sin første skoledag har han samfunnsfag. Her får han hilse på sin nye lærer i faget, Mr. Simonet, eller Eugene (Kevin Spacey). Mr. Simonet har selv opplevd mye i sitt liv, og det første vi ser, er store arr etter brannskader i ansiktet.
De får en fordypningsoppgave de skal jobbe med: å komme opp med en idé som skal kunne forandre verden.


På vei hjem fra skolen må Trevor gjennom narkostrøk. Han bestemmer seg for å ta med en av de narkomane hjem og gi han mat og ly. Moren jobber sent, så hun vet ikke noe om det, men da hun dagen etter plutselig ser Jerry inne i huset blir hun livredd og kaster han ut, og drar straks rasende til læreren for å finne ut av oppgaven, i og med at hun ikke får noe svar fra sønnen sin som stenger seg inne i seg selv.

Senere presenterer elevene sine idéer, og Trevors idé er at han skal hjelpe tre personer med noe stort som de ikke klarer på egenhånd. Til gjengjeld skal de igjen hjelpe tre andre personer, også går det videre. Altså: Pay it forward - gi det videre.


"Gi det videre" sprer seg raskt uten at Trevor eller andre i umiddelbar nærhet vet det.
De sliter med egne problemer, i hovedsak alkoholproblemene til moren. Det er mye smerte i familien, og mange problemer, og når man endelig tror ting løser seg, så blir de verre.

Det er en fantastisk film som jeg anbefaler på det sterkeste!
Den får en terningkast: 6

Filmen tar for seg mange problemer med omsorgssvikt, rusproblemer etc, og hvordan kjærlighet kan gi hjelp og støtte i en tung hverdag.
Jeg er egentlig ikke glad i slike filmer, for det blir ofte for klisjéaktig, men denne er så flott. Jeg har ingenting negativt å si om filmen, annet enn at jeg personlig ville hatt noen detaljer annerledes. Men hadde de vært annerledes, hadde ikke filmen vært like bra, og den hadde ikke fått en sekser!

I dag har vi vært i Aronsløypa. Det var en skoletur, hvor flere klasser var oppe! Her kunne vi kjøpe skikort og stå i bakken, eller ake eller andre ting. Jeg, og et par andre i klassen hadde dratt med oss hundene og gikk tur. Glemte helt å ta bilder under turen, men fikk tatt noen da vi var tilbake og grillet. :)

Vært en koselig dag med flott vær! Gode plussgrader i solen.

På morgenen i dag. Hadde ikke videre lyst til å stå opp, gitt!

Fricko og Hugi i solen og tigger pølser

"Mamma... Det er kaldt..... La meg få komme opp i fanget, daaaa...."

På fredag fikk jeg et tegneoppdrag. Det oppdraget gjør meg ganske nervøs, egentlig.
En kollega av meg ble så imponert over geparden jeg tegnet, at han vil at jeg skal tegne hans neste tatovering!
Han vil ha en leopard som klatrer nedover leggen hans.
Alt avhenger av at jeg finner et bilde jeg kan tegne etter. For jeg klarer jo ikke slikt ut i fra fantasien! Geparden er jo også tegnet etter et bilde.
"Betalingen" blir at han skal "hjelpe" meg med å sette opp hundeburet jeg skal kjøpe til Hugin. Når jeg sier "hjelpe" mener jeg at han skal gjøre det. :P
Det er ufattelig vanskelig å sette opp, og krever muskler. Han har satt opp mange på jobben, så han vet hvordan.
Buret jeg skal ha er et Variocage, et av de sikreste bilburene som i tillegg ikke skrangler!

Den ble iallefall slik:

Merk dere at jeg ikke er helt ferdig enda. Har noen smådetaljer som skal legges til for å få alle proposjonene til å se riktige ut. :)

Det finnes få ting som gjør meg like engasjert som denne kommentaren: "du menneskeliggjør dyrene dine."
Jeg synes det er provoserende og langt i fra sannheten.
I mitt tilfelle stammer kommentaren fra at jeg ser på dyrene mine som levende og tenkende individer, i stedet for hjernedøde vandrende grønnsaker, eller roboter, som ikke har egne tanker eller meninger - ei heller evne til å tenke selv.

For det er et faktum, at mange mennesker tror at dyr ikke evner å tenke, bare fordi vi har en større hjerne(kapasitet?) enn dyrene. Også fordi vi ikke evner å forstå dyrene selv, og dermed kaller vi dyrene dumme.
Hvor ligger logikken, egentlig?
Vi forstår ikke dyrenes språk, derfor er dyrene dumme, ettersom de ikke snakker menneskespråk - verbalt eller ikke-verbalt.
Som om verden dreier seg kun om mennesker?

Vi mennesker har tendenser til å tro at vi er galaksens sentrum, og alt dreier seg om oss. Vi er høyerestående og på toppen av næringskjeden, derfor er vi smartest og kan gjøre som vi vil.

Kan vi det?

Hva har det ført til så langt?
Jo: det har ført til mindre skoger, utryddede dyre- og plantearter, massive ødeleggelser, forurensninger, oljesøl etc..
Vi mennesker er egosentriske, og tenker aldri lenger enn nesa rekker, hvertfall ikke før det er for sent. En av våre spesialiteter er etterpåklokskap. Men hva hjelper det, når det rundt oss allerede er dødt og ødelagt? Er vi så smarte som vi skal ha det til?

Og hva med dyrene: er de så dumme som vi skal ha det til?

Wien-universitetet i Østerrike har bevist at hunder reagerer på urettferdighet, akkurat slik som mennesker og aper gjør:
http://www.forskning.no/artikler/2008/desember/203981

http://www.forskning.no/artikler/2006/august/1156238244.41
Her er en annen link til hundens sjalusi. Jeg har lyst til å kommentere et av utsagnene her.

"Dette er resultater som utfordrer etablerte vitenskapelige oppfatninger om at det bare er mennesker, og kanskje sjimpanser, som er i stand til å oppleve sekundære eller mer sofistikerte følelser som sjalusi, skyldfølelse, skam eller stolthet."
Jeg har flere ganger erfart alle disse følelsene fra dyrene mine. Her er noen eksempler:

• Sjalusi: hunden min har fort blitt sjalu på kjærester, og har villet gå i mellom. Noen steder står det at dette er hundens måte å gå i mellom på for å avverge slosskamper den tror er i ferd med å eskallere. Så da har vi et annet eksempel:
  Da jeg bodde med Stine så var det ikke så farlig om Stine ga den andre hunden Fenja oppmerksomhet. Han kjente jo ikke Stine så godt. Men om jeg ga Fenja oppmerksomhet, da var han der med en gang. Dyttet jeg han vekk, senket han hodet, og hele kroppsholdningen hans tydet på at han mistrivdes sterkt.
  
  Kattene mine er også sjalue skapninger. Spesielt ene katten til mamma, Zimba, viser dette sterkt. Gir man en annen mer oppmerksomhet, kommer han og dytter vekk det andre dyret, og legger seg oppi fanget.
  Hunden min prøver også å gjøre det samme, men blir litt redd når kattene sier i fra til han med fresing.
  
  Jeg kan heller ikke gi et dyr en godbit, uten å gi de andre det. Det er nemlig verdens undergang.
  
  
• Skyldfølelse: de fleste dyreeiere har vel opplevd at dyret har gjort noe galt, som å ødelegge noe foran øynene dine, eller andre ting, hvor du umiddelbart får et reaksjonssvar på din reaksjon. Her hjemme - bruker hunden min igjen, for han er lettest i forklaringen - kan jeg med en gang se på Hugin når han vet han har gjort noe galt. Ikke alltid fordi han får en straff. Han får f. eks aldri, absolutt aldri straff om han av en eller annen grunn skulle tisse på seg, eller velte noe han ikke har gjort med vilje. Men når jeg står der og vasker eller tørker, ligger han et lite stykke unna og ser på meg med sorgfulle øyne, akkurat som om han bare vil be om unnskyldning.
  Når jeg er ferdig med å tørke kommer han forsiktig bort til meg og dytter snuten inntil, og slikker meg i hånden (og resten av armen om han får lov til det).
  
  
  
• Skyldfølelse og skam kan ofte gå hånd i hånd. Hugin skammer seg jo når han gjør noe galt. Derfor velger jeg heller å gå inn på flauhet.
  Jeg jobber jo i dyrebutikk. Nå i vinter har det vært rekordsalg på potesokker, på grunn av sprengkulden som har gitt såre og kalde tråputer, og hunder som har nektet å gå fordi det gjør vondt.
  Vi ansatte har måttet fortelle til alle som skal prøve potesokkene på hunden sin, at de absolutt ikke må le av at hunden synes det er ekkelt og unormalt. For sant skal sies: hunden ser veldig komisk ut der den går med alle fire labbene i været fordi det er rart med sokker på.
  Ler man av hunden, så blir den kjempeflau! Rett og slett! Eierene har faktisk vært veldig flinke til å ikke le av hundene sine, når vi har forklart de at de blir flaue, og da skal det godt gjøres å få på sokkene igjen. Iallefall når en hund forbinder de med å bli ledd av.
  Synes man det er morsomt, så kan man filme det, og le av det etterpå.
  Det jeg alltid har gjort er å skryte av hvor pene hundene er med sokkene på, for å gi dem bedre selvtillit. De forstår ikke nødvendigvis ordene, men de hører på tonen i stemmen din. Det blir psykisk.
  
  
  En historie jeg vil ha med, er en stemoren min fortalte meg om for noen år siden. Da hun var lita, hadde de en hund. En hund som var med henne overalt, og som ville gjøre alt for henne.
  En dag bestemte hun seg for at hun skulle ha det litt gøy med hunden. Hun løp og gjemte seg, og hylte ut om hjelp. Hunden fikk nærmest panikk og bykset av gårde mot stemoren min. Stemoren min syntes dette så så komisk ut at hun bare rullet ned på bakken og lo så hun gråt.
  Hunden ble flau og fornærmet, og snudde ryggen til og gikk. Han ville ikke vite av henne på over en uke! Ingenting hun gjorde, hjalp. Han ville ikke leke med henne, eller høre på henne generelt. Hun hadde jo fått dårlig samvittighet, men det hjalp ikke. Hunden ville ikke.
  
  
  
• Stolthet: akk, hvor mange ganger har du ikke sett en hund eller en katt få ros for noe, som står der med høyt hevet hode og bare soler seg i glansen av sin egen utførelse? En katt som står der og får kommentarer på hvor vakker den er? Trenger jeg virkelig gå mer innpå stolthet? :)
  
  
  
• Også vil jeg legge til trishet:
  Her er rottene et flott eksempel. Rotter knytter svært tette bånd med hverandre, spesielt om de får en bestevenn. For ja, de velger ut venner, akkurat slik som oss. Jeg kjøpte meg en dumborotte en gang. Hun var satt sammen med en flokk på 5 andre hunnrotter, alle i ulik alder, så hun hadde rotter nesten på hennes egen alder som hun kunne leke med. Allikevel var hun mye utenfor, spiste dårlig, og lå for det meste og sov.
  En dag satt jeg inn en kastrert nakenrotte. Han og hadde vært noe utenfor i sin forrige flokk, og ble kastrert fordi hormonene gjorde at han laget opprør.
  Han og dumborotta fant hverandre med en gang og var uadskillige. De sov sammen, lekte sammen, spiste sammen og gjorde alt sammen. Viste ingen interesse for de andre rottene. Skallepär som nakenrotta het, var eldre enn dumborotta, og døde en stund etter at de ble venner.
  Tinkerbell (dumborotta) ble verre enn før de ble venner. Hun bare sov og sov, og raste ned i vekt. Det var ikke før hun fikk unger, at hun skinte som en sol igjen. Jeg beholdt Ronja, en av døtrene hennes med bare tre bein, og de levde sammen i sus og i dus.
  
  Det finnes dyr som har sørget seg ihjel...
  Og allikevel blir mange behandlet som roboter.
  
  
  Jeg har uttalige flere eksempler, men velger å ikke ha det for langt.

Det er forskjell på oss mennesker og andre dyr. Dét nekter jeg ikke for. Vi tenker på annen måte. Men vi skal være forsiktige med å dømme andre vesner til dumme, bare fordi vi ikke forstår oss på dem.

Jeg menneskeliggjør ikke dyrene.. Jeg ser de som de er. Levende, tenkende individer. That's it.