Mens de i Akersgaten krangler om hvorvidt man skal få lov til å skrive på ny-norsk eller ikke er det noen som tar sitt ansvar bevist.  

Da er det endelig bevist. Er det ikke dette jeg alltid har sagt. Etter mange år på sofaen og mange fjernkontroller senere har forskerne endelig funnet ut at jeg hadde rett. Sats?? Nope ikke denne karen nei. 

En venn av meg fikk denne mailen fra en frustert kollega: Er kvinner vanskelig å forstå??? Nei da! Hør dette: kvinner får seg piercings, tatoveringer, føder barn, keisersnitt, får fettsuging i div steder på kroppen, fjerner ribben, heftet magesekken sammen, brystoperasjoner, får sprøyte silikon inn i alle steder, fjerner hår med pinsett og varm voks, fjerner neglerøtter, plukker øyenbryn og får huller i ørene. Men er det snakk om en pikk i ræva..... Da gjør det plutselig skikkelig vondt gitt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Her er bildende jeg tok på opp og nedoverturen. Skulle kanskje tatt flere på den siste delen, men da var jeg alt for utslitt.

Robert Crumb er født i Philadelphia i 1943 og han gikk på skole i California til han var nitten. Han tegnet tyggegummikort samt syke gratulasjonskort for American Greetings i Cleveland. Etter at han giftet seg i 1964 loffet han rundt med kona i USA og Europa, spilte banjo og tegnet iblant serier for Harvey Kurtzmans humortidsskrift Help! I 1965 gjorde hans burleske og erotiske frittalende tegneserieføljetong ?Fritz the Cat? entre i mannfolkbladet Cavalier. Ralph Bakshi overførte Fritz the Cat til det store lerretet da den ble til en animert langfilm i 1971, men Crumb selv tok imidlertid heftig avstand fra filmen. I 1967 utga han sammen med Dan Donahue og Charles Plymell tegneseriebladet Zap ? dermed var undergrunnsbevegelsen i tegneserieverden født. Crumb er fortsatt den mest kjente av undergrunnstegnerne. Han var ? og er stadig ? umulig å sette merkelapp på. Han drev gjøn med alt og alle. Anarkistisk er han. Mange vil kalle ham pervers, umoden, kvinnefiendtlig. Alltid har han forsøkt å dempe oppmerksomheten rundt seg: ?It?s only lines on paper,med mer, folks!? I et tidlig intervju i tidsskriftet Rolling Stone forklarte han: - Vi undergroundtegnere forsøker å gjenskape de greiene som tente oss da vi var småunger. Jeg vokste opp med tegneserieblader og TV, det er alt jeg kjenner til. Til alle tider har kunstnere tatt i bruk det som var tilgjengelig. En viss gruppe holder alltid de gamle tradisjonene høyt og maler fordi de syntes det er ?stilig?. Dumskap! - Hva som tiltaler meg når det gjelder tegneserier er vanskelig å presisere. Alt sammen, hele mediet. Nesten alt som lages er interessant. ? Delvis handler det jo om nostalgi. Tegneserier er en folkelig amerikansk kunstform. Vil man tenne folk skal man ta et medium som de kjenner til og gjøre noe nytt ut av det gamle mediet. - Jeg elsker den kulturen jeg har vokst opp i ? tegneserier, reklame, flaksekorker. Crumb er frittalende. Han er også svart tankevekkende og meget morsom. Humorseriene hans følger sjelden de konvensjonelle humorreglene og blir derfor hysterisk morsomme. Han er en overtruffet spesialist på poengløsheter. Terry Zwigoff (f. 1948) som har regissert denne filmen debuterte med ?LOUIE BLUIE? (1985), et dokumenterportrett av den legendariske bluesmusikeren Howard Armstrong. Han ble først kjent da han først i 1994, vant Grand Prix i Sundance-festivalen for CRUMB, et portrett av den kontroversielle tegneserieskaperen Robert Crumb og hans uvanlige familie. Etter denne suksessen brukte Zwigoff fem år på å lage spillefilm av Daniel Clowes' undergrunnstegneserie "Ghost World". Filmen med samme navn kom ut i 2000. 

En kvinnelig psykiater spilt av Halle Berry kommer utfor en storm på veien og må kjøre en omvei der hun finner en fortørnet kvinne. Plutselig blir alt svart før hun våkner opp på sin egen psykiatriske klinikk beskyldt for mordet på sin mann. Alt ser fullstendig svart ut og hennes beste venn Robert Downey Jr. sliter med å tro på noe av det hun sier.
Høres dette spennende ut?? Ja etter min mening høres dette meget spennende ut og en god grunnlagg for en virkelig spennende film. Blir det en bra film?? Nei det gjør det på ingen som helst måte.

Etter en frisk start virker det som om manusforfatterene ikke er i stand til å utvikle historien på noen som helst måte og sliter med å lage et godt poeng ut av det hele. Isteden forsøker man desperat å holde temperaturen oppe med den ene irriterende ulogiskheten etter den andre og når finalen kommer sitter du og er direkte irritert.
Mathieu Kassovitz har spilt en rekke roller i tidenes løp og er en helt greie skuespiller, men når det gjelder å regissere er han fullstendig elendig. Forskjellen på en god og dårlig regissør er ikke hvorvidt han har et dårlig manus eller et godt manus, men hva han klarer å få ut av det. Er man dyktig klarer man å lage en grei underholdningsfilm på en spiker.  Nå har jeg ikke sett noen av de franske filmene han har gjort, men stort kjente kan de ikke siden jeg knapt nok kan huske og verken hørt eller lest om dem.

Å lage en god thriller er en kunst som de fleste forsøker ender meget dårlig og de blir sjeldent særlig originale. I de fleste tilfeller kan det tilgis hvis håndverket er någenlunde greit nok og skuespillet fungerer her. En fallgruve som man ofte går er at man har lyst å lage en langt smartere film enn det den er med den tro at man skal skape et slag revolusjon. Her å fungere ingenting og det en film som faktisk har gode skuespillere og man skulle ha trodd kunne gi en hvis form for tilbakemelding. Det er som George Lucas skulle ha laget en thriller og etter å ha sett den siste star wars filmene vet vi jo hvor dårlig det kan se ut. Det er faktisk ingenting og irriterende som å se gode skuespillere bli gjort skikkelig dårlige noe som er faktumet i denne filmen.
Hvis ikke dette skulle være nok så gjett hvem som har lånta til filmen?? Jo da Limp Bizkit og det resultatet er enda latterligere. Se videoen og dere skjønner hva jeg mener.
Nei folkens denne filmen kan dere trygt styre unna hvis dere da ikke er noen skikkelige selvplagere.

Dette var i tillegg til Kraftverk den musikken som gjorde at jeg tok elektronisk musikk seriøst. Mange år etter syntes jeg låta holder seg fantastisk bra. Lyst på mer så lytt til Insomnia soundtracket og dere skjønner hva jeg mener. Da mener jeg selvfølgelig soundtracket til den norske versjonen.  

Det sises i følge Michael Stipe at denne låten ble laget som en frustrasjon over Reagen regimet på 80 tallet. Den ble ihvertfalll ikke spilt inn før lenge etterpå, men fortsatt av ekte REM kvalitet. Videoen er et herlig spark til nyhetsmedia.

Denne låten fikk liten comeback med filmen Donnie Darko. Den kunne nok blitt større hadde ikke filmen blitt utsatt på grunn av den tragiske 9/11 som gjorde at en del filmer ble utsatt eller aldri ble laget.
Uansett låten er av bandet Tears For Fears som frem til 1993 hadde en rekke fete hits.

Med låter som everybody want to rule the world,Woman in chains, shout, og head over heals laget de låter som holder den dag i dag. Sistnevnte låt ble covretav Gay Jules og ble brukt i filmen.
Uannsettt dette er kvalitetspop fra 80 tallet.

Det er lenge siden Sting har gitt ut noe musikk av allemnn innteresse. Etter min mening har han ikke gjort det siden tidelig 90 tall.
Denne slo ned i meg ganske kraftig og gjør det faktisk ennå.

 Damon Albarn fra Blur og gamle karen fra Happy Mondays sammen i en låt som er farlig fengende. Herlig å se at gutta har litt magi igjen.

Tori Amos har blitt beskyldt for å være en patetisk sytete kopi av Kate Bush, noe som er direkte latterlig. Hvilke kvinnelig sanger er ikke berde i kur mot smerte, kjærlighetsorg og sinne over menekseheten enn denne fantastiske sangerinnen. Bare hør låter Crucify, silent all these years og Professional Widowå du vil forstå hva jeg mener.
Uannsett denne låten er meg nærmest og ja jeg dedikarer den til en spessiel. Vestlandskvinnen som tok rotta på mine føleser høsten 97.

Mange komedier går dessverre i glemmeboken. I mange tilfeller kan der være greit for filmer som politiskolen 1 til 7 er ikke noe som helst minneverdig øyeblikk i filmhistorien. Ikke er det morsomt å tenke tilbake på at man faktisk lo av noen av disse filmene en gang i tiden.
Komedier tilhører ofte det tiåret de er laget i, men enkelt skiller seg ut med å holde årevis etterpå.
Siden så er tilfellet syntes jeg dett er på tide å minne om en film som jeg fortsatt elsker og har elsket siden jeg var i tenårene. Meel Brooks klassiker Silent movie.

Mel Brooks spiller Mel Fun er en regissør som karrieren har gått litt i stampe. For å komme seg opp på toppen igjen bestemmer han seg for å lage en moderne stumfilm og få med seg en masse kjente stjerner. Men det er selvfølgelig ikke bare gjort i en håndvending. Først og fremst må han overtale alle skuespillerne til å bli med, noe som ender med en masse komiske situasjoner og han må kjempe mot en kynisk kapitalistisk og grisk filmprodusent som vil gjøre alt for at han skal misslykkes.
Og som kjent| foregå hele filmen uten en lyd og kun musikk med de obligatoriske plakatene som forteller hva som skjer.
Mel Brooks kan absolutt sin filmhistorie og vet hvordan man skal gjøre skikkelige parodier. Han klarer kunstykket med å lage filmen som en stundfilm og alle dens begrensinger i tillegg til å bevare de klassiske Mel Brooks humoren, som ikke trenger noen nærmere presentasjon.
.
Det virker som om Brooks selv har hatt det utrolig moro mens han laget denne filmen og det er kanskje ikke så rart når man ser å hvile rollegalleri som her er presentert. Doom DeLuise og Marty Feldman spiller han kompanjonger og er i stor slag. Bare å se ansiktsbevegelsene til Feldmann kan få den verste tørpinn til å le. Når han i tillegg har fått med Sid Caesar som en ond filmprodusent er laget komplett. Siste nevnte er ganske inntresant med tanke på at det var den komikeren Mel Brooks selv begynte å skrive for i begynnelsen av sin karriere.
I tillegg tid ette er det enormt galleri av gjester som spiller seg selv som blant annet Burt Reynolds, James Caan, Liza Minnelli, Anne Bancroft og Paul Newman.
Filmen er så Brooks det bare kan bli, men det hele fungerer så perfekt at den holder seg den dag i dag. Hvorfor denne filmen har blitt glemt vet jeg jammen ikke, men får håpe at selskapet som sitter på rettighetene til denne klassikeren fortest mulig får gitt den ut på dvd ( da den nærmest virker umulig å få tak i ) , da med en masse bonusmatrialle.

Oppfølger etter oppfølger jo da er Hollywood sin resept for å tjene noen ekstra kroner. Noen ganger funker det meget bra andre, ganger ikke fullt så bra. Noen ganger ser det også ut til at de ikke helt forstår når de skal gi seg, som i fredag den 13 der hovedskurken Jason stå opp fra de døde ganger etter gang, noe som ville ha fått Laserus til å se ut som en virkelig amatør. Sist gang jeg sjekket hadde de kommet til film nr 10, men det ryktes også at de allerede er i gang med film nr 13. Vet ikke hva man skal si om noe slikt, men folks sin evne til å like tradisjoner slutter aldri å forbløffe meg.
Som sagt det går an å lage oppfølgere med någenlunde suksess og kvalitet, men hvordan man skal klare det når første filmen allerede har brukt opp det man kan kalle for krutt og var en rimelig svak affære.

Vel la meg vente litt med å gi filmen som hatten passer e liten stund til og heller forsøke å fortelle dere hva denne filmen handler om. Som sagt det er sju år siden siste film om de maskerte heltene som kjemper for fattige bønder i California. I filmen foregår det hele ti år etter og Zorro spilt av latino kjekkasen og mannen som fyller mange kvinner seksfantasier, nemlig ingen andre en Antonio Banderas og hans kone Elena de La Vega blir spilt av mange menns ronkefantasi nr en nemlig Catherine Zeta-Jones. Dette skulle jo kanskje love godt, men nå er jeg en av dem som syntes at Zeta Jones sine egenskaper som skuespiller begrenser seg til familieserier som livet med Larkins som enkelte sikkert husker fra sin barndom.
Filmen begynner eksplosivt, med at staten California skal avholde valg om de skal bli en del av USA sine forente stater, noe som ekstra fæle skurker vil ikke ha noe av. Zorro redder dagen som han skal, men det ender selvfølgelig ikke der. På hjemmefronten vil ikke hans kone at han skal fortsette som Zorro lenger noe som ender i en fryktelig krangel. Vår kjære helt flytter ut, havner på rangelen og hans kone finner en ny mann. En ekkel adelig fra Spania med en mistenksomt fransk aksent. Dette fører vår helt til bristepunktet av sjalusi og vi får selvfølgelig se mange veldig lite morsomme eller følsomme forsøk på å vinne henne tilbake. Men alt er selvfølgelig ikke så fælt får vår kjære heltinne er selvfølgelig et undercover agent for myndighetene. Filmen må jo selvfølgelig innom kjente temaer som far og sønn forhold, amerikanernes patriotisme, de fæle sentrale myndighetene osv osv. Jeg viste ikke at så mage bønder og fattigfolk på 1800 tallet var så politisk engasjert, men det er vel aldri for sent å lære seg noe nytt. Patriotismen møter jo sitt høydepunkt når vår helt skal forhindre den slemme adelsmannen og hans hemmelige frimurerorden å sprenge USA i stykker med et farlig sprengstoff, som de har gjemt unna i såpestykker.

Nå skal jeg ikke avsløre noe mer, vel det er faktisk ikke så mye å avsløre heller for handlingen i denne filmen kan knapt nok kalles suppe på en spiker. Dialogen er så svulstig og platt at kjærlighet uten grenser med Liv Stubsveen høres ut som en Shakespeare opplesing.
Når det gjelder musikken til denne filmen vil jeg si det med et spørsmål. Noen der ute som husker den gangen man skulle lage symfoni og orkestermusikk av alle rockelåtene i historien?? Jeg tror det het noe sånn som soft rock symphonies eller noe i den duren. Hvis det er det kan dere kombinere alle de platene som ble laget med tusen kilo sukker og 100 liter sirup så sitter dere igjen med den samme følelsen jeg gjorde.

Filmen er regissert av Martin Campbell som også regisserte å forrigge Zorrofilm uten at det sier stort. Utrolig nok er det samme mannen som står bak Pierce Brosman debut som James Bond i golden Eye og utrolig nok fikk lov til å regissere Bond filmen Casino Royal etter dette. Takk og pris viste han der at han duger som reggisør.