Jeg skriver på. Det er kjempespennende. Heldige meg.

Og innimellom stopper jeg opp ved en setning eller et ord og lurer på om det er der tittelen gjemmer seg.

Enda en gang kommer ikke tittelen flyvende på et sølvfat og bare STÅR der. Jeg må forske og smake meg frem. Men det er gøy, det også.

Og så tenker jeg at det er ekstra interessant å teste et par tre-fire muligheter her. Noen som tør å svare ærlig på hva de syns om forslagene? Utfordringen er herved sendt i DIN retning.

Jeg syns ikke du trenger å vite noe om historien. Det fins tross alt folk som kjøper bok på tittelen når de rusler rundt i bokhandelen. (Men ok, det er en ungdomsbok, den kan være greit å vite)

OK, here comes:

14

Ved siden av

Sara ved siden av

Så nær deg (jada, dette er juks, for Halldis Moren Vesaas har brukt den i sin formidable novelle, men jeg måtte liksom ha den her, for den er så sinnsykt fin, - og ville ha passet, tror jeg)

Alt blir annerledes / Alt blir annerledes nå

Hvilken tittel syns du smaker best?

Og til slutt to ting: Jeg fyller 40 og har vinterferie neste uke. Vi ses på DEN ANDRE SIDEN (enda en tittelmulighet?)!

(Ok, dette gjelder den danske Dronningen og hennes 40-års jubileum, men herregud, er det så nøye? Jeg er sikker på at jeg kommer til å ha det litt sånn inni meg på lørdag)

Er det lov? tenker jeg. Å kose seg med teksten?

Jeg er ikke så vant til det. Ikke så flink til å stole på at jeg får det til, dvs. å skrive bok. (Lurer på om følelsen noen sinne kommer til å slippe, jeg har tross alt gitt ut fem bøker og flere noveller, burde skjønne at dette er noe jeg kan). Så når jeg gleder meg til å skrive og rent ut har det fint mens jeg gjør det, da blir jeg a) overveldet og glad og b) mistenksom.

De sier at motstand gjør sterk. Derfor tror jeg at motstand i teksten gir god tekst.

Men det trenger kanskje ikke alltid være sånn?

Jeg får uansett nyte det mens det står på!

(Povel Ramel med hår. Det du.)

Da er praten med redaktøren pratet. Det var veldig fint, vi var enige om det meste og la dessuten opp løpet videre mot ferdig høstbok. (Ps. Viktig å ta praten så fort som mulig etter mottagelse av tilbakemelding og fordøyelse av den. Går det for lang tid, kan man bli usikker på a-l-t, og det gagner ingen. Jeg rakk det, takk og lov) 

Det er med andre ord på tide å kaste seg over tastene igjen.

I dag har jeg for øvrig vært sånn som Albert/Alfons Åberg; jeg skal bare. Det er ganske mye man skal bare når man vegrer seg for å stupe ut (inn) i det igjen. Å varme opp motoren til omgang nummer to er nesten like tungt som å gjøre det til første omgang. Nei vent, det er verre. Eller vent, det er i hvert fall like ille.

Uansett krever det sin forfatter å åpne dokumentet på nytt.

Men fyttirakkern. Jeg har ny frist 7. mars, og det skal jeg klare!

Vrom vrom!

 (Aston Martin. But of course)

Tilbakemelding (med mindre den er JUHU, NÅ TRYKKER VI, og det er den aldri for meg etter det første utkastet, da hadde jeg blitt nervøs) sender meg alltid rett inn i en rekke stadier jeg må igjennom.

• Først blir jeg lei meg. Hele det arbeidet og så mye som ikke sitter som det skal, dån!
• Så blir jeg sint. Helvete heller, her har jeg sittet i timesvis og forfattet, og så blir teksten vrengt på og misforstått!
• Deretter blir jeg undrende. Kan det være noe i kritikken?
• Og så danner hjernen og hjertet et allianse og virkelig kjenner på hva som er viktig for meg å fortelle. Ja, jeg kan være enig i visse ting, men ikke alle, for da kommer ikke budskapet igjennom slik jeg har tenkt!

Det er ikke de fem sorgstadiene, men en slektning, kanskje.

Og så, når helgen er over og den nye uken begynner å rulle, er det duket for Praten. Uten den kommer redaktøren og jeg oss ingensteder.

Så det er neste post.

Men før det, skal jeg plutselig gjøre en filmintervjujobb. Og er ikke det gøy, så vet ikke jeg.

Her er et annet intervju så lenge, til inspirasjon hehe:

Men å gå langt i historien er skummelt. Veldig mange av oss forfattere stopper et sted før. Enten flere mil, eller i hvert fall noen hundre meter. De fleste et sted i mellom.

Du merker det når du leser en bok som ikke turte å gå hele veien igjennom historien. Da gjetter du store deler av handlingen pluss slutten. Når jeg ser hvor fortellingen går og vet hvor og hvordan den kommer til å slutte, er det dermed ingenting som overrasker meg eller får meg til å tenke noen nye tanker. Og det er det jeg aller helst vil når jeg leser en bok.

Ok, med såkalt kiosklitteratur eller krim, for eksempel, skrives det i så tydelige mønstre at man blir sur hvis det ikke går som man trodde. Slutten skal etterlate deg i en fornøyd tilstand, helst selvfornøyd ("jeg visste det!"). Det er hele meningen.

Men i annen litteratur er vi ute etter å oppleve noe vi ikke vet at vi skal oppleve. Kanskje vi håper, men vi kan ikke vite, og det fyller leseprosessen med en herlig undring.

Sånne bøker vil jeg helst skrive. I hvert fall ofte. Noen ganger går det vel ikke an å være noe annet enn forutsigbar. Jeg vet ikke.

Vet du?

Når vi snakker om overraskelser, glemmer jeg ALDRI den første gangen jeg så Being John Malkovich. Jeg så den i forbindelse med Natfilmfestivalen (R.I.P.) i København, og den var så ny at jeg ikke visste noe om den. Fyttirakkern, som jeg ble blåst av kinosetet. En fabelaktig opplevelse. Klikk her og få deg en god latter!

Overrasket bil (foto Per Ekdahl)

Det er fint. Jeg vil videre. Det trodde jeg knapt for noen dager siden.

Men her er jeg igjen.

Og her er et glimrende filmklipp til dere:

Hva skulle vi gjort uten Woody Allen - og ikke minst Dianne Wiest?

Jeg har sendt det.

Nå er manuset ute av mine hender i minst to uker, og fyttirakkern, så grøssende DEILIG det er. Jeg trengte en pause, var begynt å bli blind på stoffet mitt. Så godt det er å ha en redaktør man kan lesse det over på.

Når det er sagt; alltid samme klamme følelse etter innlevering. Ok, så er det deilig å slippe å være jaget av deadline og trangen til å forfølge karakteren min. Men med en gang det sendes av gårde, kommer tvilen snikende. Det slår aldri feil.

Hva er dette for et makkverk? Har jeg brukt hele januar på å skrive noe så vanvittig uinteressant? Hvem tror jeg at jeg er?

Men jeg vet fra tidligere at denne stemmen bare får bable ferdig i sitt skitne, lille hjørne av hjernen. Jeg gidder ikke høre på. Jeg vil mye heller slappe av og ha det bra.

Og i den anledning vil jeg dele litt av en konsert jeg var på i forrige uke, men som nesten ikke gikk inn i systemet fordi jeg var så druknet i bokracet. Jeg har for øvrig tatt det igjen på youtube nå. Takk for det!

Egentlig ganske litterært å overvære D'Angelos første konsert på 12 år, syns nå jeg.

Ps her er jeg helt ukritisk. Klippet er på over åtte minutter. Jeg syns det er helt verdt det. Velg selv.

Herregud. Hele meg skriker (innvendig, desto verre?).

Jeg husker en gang jeg hørte Merete Morken Andersen lese og fortelle fra sin fine bok Hav av tid. Da hun skulle skrive det avgjørende partiet til slutt, sendte hun bort mann og barn og satt seg til alene. Kroppen hennes var full av et kløende utslett, som om hele henne stod i brann. Merete skrev og klødde seg inn i natten, og klarte endelig å knekke den siste koden. Det avgjørende partiet ble ferdigskrevet og hun kunne gå og legge seg, utmattet og blodig (av utslettet).

Da hun våknet dagen etter, var huden mild og fin og ferdig med å klø og brenne. Hudlegen hennes hadde ingen god forklaring på det som hadde skjedd.

*

Ser jeg sliten ut? Ser det ut som om jeg har vondt i hodet og at tusen stemmer skriker innvendig?

Bare noen timer til, så kan alt dette forsvinne ut av kroppen og etterlate meg i vektløst bliss (er målet).

På forhånd takk.

I dag har jeg mottatt to bøker. De er gulrøttene mine. Når førsteutkastet er sendt av gårde senest onsdag, vil jeg lese! Det har vært umulig å være i en annen bok enn min egen den siste måneden, men NU JÄVLAR skal det leses mens jeg venter på tilbakemelding.

Den ene boken har den fantastiske tittelen Maud og Aud. Ein roman om trafikk. Den har Gunstein Bakke skrevet. Den andre boken har jeg lest for lenge siden, og jeg kommer alltid tilbake til den i tankene når jeg skal velge hvilke bøker som har satt et avtrykk i meg. Aske i munnen sand i skoa er Per Pettersons debutbok, og det er bare å legge seg flat for en forfatter som starter så høyt og sikkert. Jeg gleder meg som en gris til å ta fatt på den igjen. Tviler på at den skuffer.

Jeg lar Per Petterson avslutte med egne ord:

Fint.

Det er på tide å anbefale en film igjen (egentlig blir det to; bonus), jeg vet ikke engang om jeg skal kalle den litterær eller filmatisk eller noe som helst annet enn grøssende god.

Når det dukker opp sånne filmer, er det bare å slippe det du har i hendene og se.

Sebbe (regi Babak Najafi) kom året etter Andrea Arnolds fabelaktige Fish Tank, i 2010. Den er like rå og like nær og ærlig på hvor galt det kan gå med barn som mangler en trygg og varm grunn under føttene. Den er svensk, og vant velfortjent Guldbaggen for beste film i 2011.

Det skal godt gjøres å fortelle slike historier uten å bli melodramatisk, men både Sebbe og Fish Tank klarer det.

Ut og kjøpe filmer til helgen!

Jeg har dristet meg til å komme med maratonreferanser før, selv om jeg aldri har løpt lengre enn sikkert noe under middels på Coopertesten back in the days.

Nå er jeg her igjen. Jeg har snart løpt et helt maraton på noe som føles som TRE SEKUNDER, men ennå har jeg den siste bakken igjen før jeg ser målstreken og kan begynne å drømme om å segne om når jeg har passert den.

Fyttirakkern, så sliten man er helt på slutten av et førsteutkast.

Men jeg skal klare det. Om en drøy uke, dvs. 1. februar, skal jeg sende fra meg dette som jeg har hatt i tankene siden våren 2009 (eller var det 2008?), tygget på gjennom høsten 2011 og freseskrevet på siden det nye året startet.

Ok, så er det oppoverbakke helt mot slutten, men med litt hjelp fra Kate Bush, rooibos og skriver med geitost skal jeg nok klare det.

De fleste ting jeg har skrevet, har vært i første person entall. Den nærheten man får da, er vanskelig å oppdrive på andre måter.

Men noen ganger krever stoffet eller tematikken at man beveger seg et skritt ut, til tredje person entall. Som jeg gjør i historien jeg skriver nå. Og da er det viktig å holde pennen i riktig hånd, for å bruke et utrykk som kan passe til skriving (hvis jeg hadde skrevet for hånd, men men; detaljer); vil du være en allvitende forteller, eller utelukkende på lag med hovedpersonen din?

En allvitende forteller ser alt, og skiller ikke på han eller hun eller de eller det som skjer i nabohuset, for den saks skyld. Det er for fjernt for meg i denne omgangen. Da blir jeg - dvs. den allvitende fortelleren - med i historien, og det blir en person for mye.

Jeg blir derfor nødt til å tenke første person entall, men skrive det som tredje. Det funker for meg. Så hver gang jeg påstår at Sara kjenner ditt eller datt, så må jeg skrive nettopp det (dvs. at hun kjenner ditt eller datt, ikke bare Sara er ditt og datt). Hvis ikke, har jeg vips fløyet opp i luften og gitt fortellerstemmen et fugleperspektiv jeg ikke ønsker.

Jeg har lyst til å avslutte med et filmklipp som for alltid står banket fast som et eksperiment som ramlet på stussen. Hvorfor? Jo, her er det nemlig 2. person entall som gjelder,

men allikevel ikke,

for egentlig er det et fordreid første person entall,

men fortalt sånn at du skal identifisere deg med hovedpersonen.

Resultatet blir lattervekkende, men det er selvfølgelig ikke meningen.

I litteraturen er det ytterst få som har prøvd seg på du-fortellinger. Med rette. Men hvis du gjennomfører det hele veien igjennom, har du i hvert fall holdt snørr og barter for seg. Det er noe annet enn Robert Montgomery kan hevde.

Du trenger ikke se klippet fra The Lady in the Lake til ende for å forstå hva som skurrer. Men få med deg det første minuttet. Ingenting er så morsomt som å røyke passivt.

Forleden skrev jeg en scene der hovedpersonen min, Sara, er på Ikea med faren.

De sitter i kafeen, ved vinduet, og ser ut på alle menneskene som prøver å stappe for store pakker inn i for små bagasjerom. Det er spesielt et par som Sara følger med på.

Faren prøver samtidig å fortelle Sara noe vanskelig, og istedenfor å vise at hun hører etter og reagerer på det han sier, henger hun seg opp i paret som ikke klarer å stappe den store pakken sin inn i bilen sin. Hun blir rent ut opprørt, på dem. Men ville hun blitt det hvis faren hadde snakket om noe annet ufarlig?

Dette er en annen type undertekst enn

Er du sint? - Neida

eller

Unnskyld, skal du denne veien - og så mener du egentlig at du vil bli med vedkommende hjem.

Filmen Sideways, av Alexander Payne, har en scene som også bedriver denne andre typen undertekst:

Han snakker om pinot-en, men samtidig om seg selv. Akkurat som Sara er oppriktig opprørt over paret på Ikea, men kanskje aller mest på faren sin.

C'est la vie, ikke sant?

Jeg kjenner at det er ordentlig på tide med et nytt eksempel på hva jeg mener er en litterære film. Det betyr med andre ord at den oppfyller to krav: Som film i seg selv står det støtt - pluss at den byr på dette ekstra FINE litterære.

Vi snakker Steven Soderbergh, men ikke en av de vanlig nevnte filmene hans. The Limey har aldri fått den oppmerksomheten den fortjener. Kanskje var den for komplisert i fortellemåte og stil for det store, brede markedet.

Se selv her.

Og tenk litt på hvordan du ville ha skrevet denne scenen, hvis det var skjønnlitteratur.

Spennende, ikke sant?

Gøy med photo booth også, som gjør alt speilvendt. Men hei og hå, hva gjør man ikke for enkelhetens skyld. Det viktigste er at dere ser at eg eier The Limey hehe.

Det er så digg. Å bareskrive. Fortsatt er tiden sparsom. Det får så være. Jeg skriver i den ledige stunden jeg har, og da gjør jeg ENDELIG noe jeg alltid har drømt om: Å skrive uten å se meg bakover. Bare frese fremover, vrom vrom. Bakover kan man alltids gå, når som helst. Fremoverfresing krever is i magen og et konsentrert tunnellsyn.

Jeg blir nemlig ofte oppslukt av analyserende tanker midt i strømmen av ord og handling. Kan jeg skrive dette, da? Passer det inn i det som var og det som skal komme? Er dette ordet det helt korrekte å bruke i denne sammenhengen?

Vips, så er kreativiteten lagt flat og skriveflyten en saga blott. Jeg blir sittende og spikke på de samme setningene jeg spikket på i går og dagen før, og når jeg er ferdig med det, er jeg sur og tverr.

Det skal sies at jeg - utover det å ha tilmålt tid - dessuten er inspirert av mine gode kollega Ingelin Røssland. Dette er forfatteren med stoppeklokke og daglige sidemål (det vil si antall sider per dag). Hun kjører nok ikke slik alltid, men i perioder hvor det gjelder å komme seg frem og i havn.

Jeg har tidligere tenkt at sånt nok ikke går an for meg, for da maltrakterer jeg den sarte skrivesjelen min eller noe lignende. Glem det. Tilmålt tid og daglige sidemål er gull. I hvert fall for meg nå, med denne boken. Jeg vet hva jeg skal skrive om. Ikke at jeg har alt på stell; da ville skriveprosessen blitt kjedelig. Jeg må overraskes, jeg også (ikke bare leseren). Men jeg vet omrisset, og jeg vet omtrent hvor det hele skal slutte. Den dramaturgiske kurven har jeg med meg i ryggmargen og bakhodet og tenker på den med jevne mellomrom mens jeg skriver. Og så er det altså bare å frese på!

Jeg avrunder dagens innlegg med et finfint klipp fra en finfin film, nemlig Tillsammans av Lukas Moodyson.

God fres til dere også!

Men når jeg kan, fyker jeg av gårde til biblioteket og setter meg lengst inn i der skrivebordene står og stillheten hersker.

Vil du koble deg opp på nettverket vårt? kommer det på skjermen min. Jeg tenker nei (for da må man gå til skranken og få passord, og det later jeg som om er umulig), og klikker det fristende spørsmålet bort.

Og da er det bare en ting å gjøre: Skrive.

Kanskje jeg har en, to timer på meg. Hjemme ville den tiden sklidd av gårde på en sky av klesvask, tebrygging og ikke minst INTERNETTET. Men nå kan jeg bruke heletiden på bareskriving, og da er det fullt mulig å dra tilbake til ferieheimen etter et par timer og si at jeg har gjort en hel del.

Sånt er genialt.

Jeg har tenkt å fortsette å dra dit. Til bibblan min.

Jeg har sluttet med forsetter. Ønsker er mye bedre.

Så i det nye året ønsker jeg å skrive denne nye ungdomsboken jeg har startet på. Og så ønsker jeg å få i gang magemusklene mine. De er der, men må trenes. Nytt barn på tampen av tredveårene har gjort sitt.

Jeg ønsker meg selvfølgelig alt godt til mine, meg og resten av verden. Alltid.

Men bok og magemuskler er altså mål.

Og det skal jeg klare!

Hva ønsker du deg og vil klare?

GODT NYTT ÅR, DA DERE!

Jeg så sesongens siste Bokprogrammet. Hva er en god slutt? Veldig fint, satt og nikket, lente meg fremover for å lære og tilbake for å nikke litt til.

Og da Siss Vik besøkte Ragnar Hovland og han fortalte hvordan det er å begynne en bok (altså i motsetning til å slutte den, som jo programmet handlet om), da løftet jeg armene i været og ropte HALLELUJA.

Han sier det som det er.

Det er forferdelig å begynne på en ny bok. Man gjør alt man kan for å unngå det.

Her har jeg skrevet om hvor interessant det er, at mulighetene ligger åpne.

Når det mest er forferdelig.

Se hele Bokprogrammet, hvis du har tid. Hvis ikke, kan du titte på denne tullete videoen istedenfor:

Selv stikker jeg til biblioteket for å skrive. Der trenger man passord for å komme på nett, så jeg lar være å spørre om det.

Midt i startarbeidet på ny bok, kjenner jeg at det er på plass med et innlegg om hvordan det går med den som allerede er ute.

Nødinngang hadde offisiell utgivelsesdato 5. september. Det var spennende, som alltid. Å sette bok ut i livet er litt som å løsne grepet på ettåringen som skal ta sine første skritt alene. Klarer han det? Ja? Nei? Nølende, vaklene, eller kanskje bare rett frem i hui og hast. Du vet aldri før du slipper taket.

Og jeg tror jeg har de fleste andre forfattere med meg når jeg sier at det er vanskelig å legge boken fra seg og vandre videre før man ser hvordan det går med den.

De fleste ganger får en fersk ungdomsroman en-to til fire-fem avisanmeldelser (her snakker jeg gjennomsnitt). Blogganmeldelser kan det være langt flere av, men de aller fleste blogger må man kjenne og søke seg til. Er man heldig, blir det noen intervjuer også.

Og så skjer det noen ganger at en bok ramler mellom stolene og forsvinner. Det handler sjelden om kvaliteten på boken, men mer om tilfeldigheter og etter hvert en smitteeffekt. Hvis fire aviser overser boken din, er det enklest for de førtifire andre å gjøre det også.

Hva det er eksakt som gjør at boken din drukner, er vanskelig å vite konkret. Man kan ikke ringe avisene og spørre, det sier seg selv.

Med Nødinngang har jeg gjennomlevd en lang høst uten en eneste avisanmeldelse. Boken har med andre ord havnet under vannflaten. Jeg vet ikke engang om anmelderne liker den, for høyst sannsynlig har den blitt liggende og morkne i lesebunken deres. Heldigvis har jeg fått flere gode blogganmeldelser, et intervju i min gamle lokalavis, og boken har solgt tilfredsstillende.

Men det er tungt allikevel. Ettåringen har satt seg ned, balansen holdt ikke.

Jeg har hørt fra andre kolleger om lignende opplevelser. Det er bare å tenke at ok, så skjedde det meg denne gangen.

Det er bra jeg vet at boken er god, og at jeg kommer til å fortsette å skrive, alltid.

Så pass dere, avismennesker. Motgang gjør sterk!

Jeg lar Woody Allen innlede:

Først er det viktig å kjenne ordentlig på hva det er du vil fortelle. Kanskje gå rundt og kjenne etter et par dager eller uker; kan jeg følge denne tematikken helt til døren? Brenner jeg for det jeg vil skrive om?

Jeg husker da jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø for 300 år siden og vi hele tiden fikk høre at vi skulle skrive der det brant mest. På den tiden var jeg ikke sikker på hvordan det føltes når det brant; jeg var 20 år og mest glad i å ditt-og-datt-skrive. Men etter en viss fartstid som forfatter forstår jeg hva som menes.

Brenner du ikke for det du skriver, blir det nærmest umulig for deg (og leseren) å fullføre. Kjører en bil godt på 3 ml bensin?

Så kommer plottingen. Kjempeviktig. Finner du ikke ut hva historien din skal handle om, hvordan de tre aktene skal foregå og den dramaturgiske kurven skal sitte, da blir det kaotisk og komplisert å skrive noe som folk kan og vil følge.

Men det er en ting jeg gjør parallelt med å plotte, og det er nettopp å prøveskrive som Woody Allen gjør. Jeg vil kretse inn tonen, for den hjelper meg også på vei i plotarbeidet.

Jeg skriver kanskje et par sider på noe som kan være starten, eller midten, eller slutten; noe som står klart for meg at må være med (har jeg ingen klar scene i hodet, funker det også å skrive f eks hovedpersonens dagbok, eller et personlig brev hun/han har sendt til noen). Og mens jeg skriver, gjør jeg som Woody Allen. Stryker, begynner på nytt, prøver meg frem. Til slutt har jeg et par siden jeg kjenner er representative for hvordan jeg vil skrive historien jeg nå kan plotte videre på.

En måte å jobbe på. Av hvor mange? Hovedsaken er at man finner skoene som passer til stien.