Så var det en annen ting som hjalp veldig på den vonde PC-fingeren: Lammelåret liker bloggen min!
Jeg er nå også den heldige mottaker av Liebster blog award, som gis til en som fortjener ekstra oppmerksomhet. Takk for det, Lammelåret!
Det er litt ekstra stas når det kommer fra en som skriver så godt og ofte tankevekkende som deg!

Blog awarden vil jeg gi videre til følgende blogger (som jeg er veldig glad i):

Katrine, små og store tanker, følelser og erfaringer  - Fordi hun alltid gir meg noe å tenke på. Viktige, positive tanker i en ellers fordomsfull og ofte trangsynt verden.

Navinas Grønne verden  - Fordi hun elsker naturen, og jeg blir glad og inspirert av all sjønnheten hun formidler.

En liten feminist - Som ikke har skrevet på lenge. I håp om at du kommer tilbake når du har fått overskudd igjen. Bloggen din er god og viktig, og jeg kan fortsatt kikke innom for å lese gamle innlegg.

Jeg skulle egentlig ha gitt denne prisen videre til fem andre blogger, men det er nå disse tre, i tillegg til Lammelårt, jeg slavisk følger med på. Jeg håper dere tar imot og sender videre til blogger dere synes fortjener ekstra oppmerksomhet.

Om dere tar imot skal dere linke til meg og finne fem andre blogger dere vil gi denne prisen, fortelle hvorfor dere har valgt bloggene og linke til dem og selvsagt fortelle bloggerne at dere har en pris til dem.

I ettertid har jeg også kuttet ut ris, som nå er både arsen- og kvikksølvholdig fordi grunnvannet i store deler av Asia er både arsen- og kvikksølvforgiftet etter alt for mange år med sprøytemidler. Billig, næringsløst mel fra konvensjonelt jordbruk er bannlyst fra vårt hus. Den enorme hveteproduksjonen er kanskje billig, men den utarmer jorda, og gir minimalt med næring.
Jeg er opptatt av at maten vi spiser skal være ren, næringsrik og ikke til skade for hverken mennesker eller Moder Jord.

Jeg er enig i at det er på høy tid at kosthold blir tatt på alvor i et økologisk perspektiv. Jeg er også helt enig i at vi i vesten burde skamme oss over våre overvekstproblemer, høye sukkerinntak og usunne halvfabrikerte mat, når vi vet at mennesker i store deler av verden sulter.

Jeg vil ikke høre mer at jeg velger miljøskadelig, helseskadelig eller ureflektert for mine barn og meg selv, for det er ikke sant, hverken når det gjelder barneoppdragelse, skole, klær eller kosthold. Sannheten er at jeg ikke alltid velger det samme som mange andre og jeg tar aldri kostholdsråd eller oppdragelsesråd fra VG eller Dagbladet.
Alle kan spise uetisk, usunn og uøkologisk mat. Mennesker som spiser lavkarbo kan spise både usunt og uøkologisk, det kan også vegetarianere gjøre. Nå er det tid for å passe på seg selv, og oppdra barna sine til å bli mer bevisste forbrukere enn vi har vært selv.

Skulle ønske det var like lett å rette opp feil i livet. At det også tok ca et kvarter. Men det er klart, det er med livet som med babyteppet, hvis det er kort tid siden feilen skjedde, er den også lettere å rette.
I livet synes jeg ofte det er slik at en feil skjer så sakte, at den liksom kommer snikende på meg. Så når den først står der ravende over meg i all sin gru, er det så lenge siden den ble født at jeg har problemer med å nøste opp tråden. Knuten er så stor at jeg finner ikke enden på den.
Så, hva gjør man da, når man plutselig finner feilen i strikketøyet og den har skjedd så langt tilbake i tid at man ikke evner å fikse den? Når det kommer til strikking, har vel opplevd akkurat dette før, og da har jeg til slutt måttet rakne opp hele genseren og startet på nytt. Men, det er ikke like lett å slette et par år av livet, også prøver man bare en gang til.

For noen dager siden lå heksearvingen i senga og var litt lei seg fordi hun hadde fått et kutt i haka. Hun sa at hun skulle spørre alvene om de kunne ta det bort om natta, så det ikke ble noe merke. Jeg sa at jeg ikke trodde alvene tok bort slike sår. Jeg sa at det er jo nettopp sår og arr som viser at vi har levd litt, og kanskje lært noe. Heksearvingen hadde for eksempel fått såret sitt da hun turte å hoppe på ski i K-8 bakken.

Kanskje det er sånn det er. At hvis feilen er så langt tilbake at den ikke lar seg rakne opp og reparere, må man rett og slett legge ut hele strikketøyet på et bord, finne ut hvor alvorlig det er, sy sammen etter alle kunstens regler slik at det ikke rakner mer, akseptere at babyteppet blir litt skjevt og være fornøyd med at nå kan alle tross alt se at dette er hjemmelaget håndarbeid. Feil med påfølgende vanskeligheter er jo et tegn på levd liv, på at man har våget å satse litt. Kanskje, hvis det var vanligere å få aksept for å vise frem et litt hullete og skjevt liv, så ville det også være lettere å ikke gi opp.

Da vi kom frem var det en time til bakken skulle åpnes. Arvingen var spent, blek og løp litt utålmodig frem og tilbake mens hun lurte på hvor Anette Sagen var.
Endelig var tiden inne, vi tok hoppskiene over skulderen og gikk oppover mot bakken. Det gikk sakte med arvingen, og hun ble blekere og blekere. Da vi kom frem til hoppbakken, la hun seg ned på bakken like ved hoppkanten og ble liggende. Hun hadde fryktelig vondt i magen og sa hun ikke kunne reise seg. Hun kastet opp rett før Sagen skulle hoppe, og gikk glipp av både dette hoppet og sine egne.

Da var det at dagens helt meldte seg. Clas Brede Bråthen, hoppsjefen, snudde seg og la merke til den stakkarslige, lille hopperen på bakken. Han snakket vennlig med henne, spurte om det gikk bra og ga henne lua si så hun ikke skulle fryse (og sikret på den måten at hun fikk oppleve noe hyggelig tross begynnende omgangssyke). Deretter ropte han på Anette Sagen slik at vi fikk tatt bilde av jentungen og hoppheltinnen.

Da arvingen våknet i dag husket hun først at hun ikke hadde fått hoppe, deretter husket hun lua, kommenterte at hoppsjefen så veldig snill og vennlig ut, og så var alt greit. Vi er herved store fan av Clas Brede Bråthen, han reddet dagen.

Ellers ønsker vi en ny runde omgangssyke velkommen, håper den drar sin vei fort!

P.S
Jeg anbefaler herved fotstell for alle som glemmer å ta av vinterskoene i løpet av arbeidsdagen, og statsledere (spesielt de med ansvar for eksplosiver) som føler seg stresset, agressive eller deprimerte.
D.S

http://www.youtube.com/watch?v=gLBE5QAYXp8

Sov godt!

Jeg har brukt de siste månedene på å bekymre meg for babyen i magen, helsen, kjøkkenet som ikke ble ferdig oppusset før jul, rotet i huset, konferansetimer og annet forefallende. I morgen er det tilbake på jobb, og jeg kjenner at ferien har vært deilig. Jeg er ferdig med negativitet og bekymringer. Jeg har hatt hyggelige og avslappende juledager i det ryddige huset til svigermor i Tromsø, jeg har sunget karaoke, jeg har hatt en hel dag med by- og matkos med verdens beste venninne, jeg spiste kalkun på nyttårsaften, jeg vet at kjøkkenet snart blir veldig fint og i morgen kommer verdens beste mann hjem med verdens beste barn. Her er det ikke noe å klage over.
Jeg kjenner at jeg gleder meg til å se alle kollegaene mine igjen i morgen. De er supre.
Jeg gleder meg enda mer til å se alle elevene igjen. Jeg har fått julehilsner, julekort og julegaver fra flere av dem.

Takk til alle dere som med- eller uten vilje har lyst opp dagene mine dette året. Det har vært mange av dere. Jeg øsnker 2012 velkommen, det blir et spennende år.

Godt nytt år alle sammen!

Skulle gjerne vært full av politikk og meninger, men i dag nøyer jeg meg med å opplyse om at katter lukter vondt, klor kan være en fin ting og jeg er takknemlig for vaskemaskin.

Takk for meg og skål

Det som er helt tydelig er at de fleste husker dette med troskap og trofasthet. Mange ekteskap står og faller på denne trofastheten. Er det noe vi ikke aksepterer (i alle fall ikke høyt foran famile og venner), så er det utroskap. Der går grensen! Har han vært utro, så hiver jeg ham ut! Mange har kanskje gjort en stilletiende avtale med sin kjære om at det aldri må skje igjen, vi elsker jo hverandre, og vi vil prøve en gang til.
Det er sjelden vi hører om det motsatte: at likegyldighet er noe vi ikke aksepterer! Der går grensen! Klarer hun ikke vise kjærlighet, så må hun ut!
Det er vel snarere tvert imot. Det er intet tema som er så velkomment i samtalen som når vi sammen kan diskutere våre ektefellers udugelighet.

Hvorfor er det sånn at mennesker som lever i likegyldige, kjærlighetsløse forhold, eller som daglig finner seg i hån og respektløshet fra den de giftet seg med, høylydt og uten tegn til blygsel kan fordømme andres utroskap? Til døden skiller oss ad er en veldig lang tid uten kjærlighet, og selv føler jeg meg ikke så sikker på om det er døden som bestemmer når vi skal skilles heller. Jeg må ærlig innrømme at dersom min mann daglig viste meg bare egoisme og respektløshet, ville det kanskje vært like greit om han fant seg en annen. Jeg tror til og med utroskap hadde vært lettere å tilgi bare han viste meg såpass med respekt og kjærlighet at han fortalte sannheten.
Hvorfor er det så lett å huske dette med den lovede trofastheten, mens det er så lett å glemme den like viktige delen av løftet med å ære og elske?
Hvis det er kjærlighet og respekt i et forhold vil vel trofasthet strengt tatt skje av seg selv? Man ville aldri finne på å krenke den andres følelser eller grenser med vilje, dersom kjærlighet var grunnmuren i forholdet.

Dette var kanskje trege tanker på tirsdagskvelden, men jeg undrer meg virkelig over hvorden det skjedde at halve ekteskapsløftet "forsvant".
Alle tanker mottas med takk.

 Jeg har lyst til å skrive om dette med ammingen. Audun vet om opp til flere kvinner som opplever maset og presset rundt amming som belastende. Han vil kjempe for kvinners rett til å velge jobb fremfor amming. Jeg kan på ingen måte skryte på meg at jeg har snakket med flertallet av den norske, kvinnelige befolkningen med barn, men utfra min erfaring vil jeg mene at han har tatt fatt i feil ende av problemet. Ingen av de mødrene jeg kjenner har ytret ønske om å få lov til å velge jobb foran amming, derimot har samtlige uttalt seg om hvor belastende de synes fødselen er.
Som sagt har jeg ikke snakket med alle, men jeg skulle tro at det er flere som sliter med fødsel enn amming. Jeg synes det ville være på sin plass at Audun heller kjempet for kvinners rett til å velge arbeid foran fødsel.

Jeg lurer på om noen av disse moderne, ammende mennene har tenkt på at det ikke er de selv som er gravide. Jeg lurer på om de har ofret en eneste tanke på hva som skjer i og med kvinnekroppen gjennom et langt svangerskap. Jeg lurer på om det er barnet de tenker mest på, eller om det er seg selv.
Fotballspillende menn eller andre menn som trener hardt trenger tid til restitusjon etter trening. Det er helt forståelig, og vi godtar uten spørsmål at de ikke setter i gang med tunge løft etter treningsøkta.
Hvor lang restitusjon bør man få etter 2 - 7 måneder med kvalme og oppkast hver dag, mange måneders trøtthet eller utmattethet mens man ofte er i full jobb og mange måneder med søvnforstyrrelser hver natt som følge av at man må på do, har halsebrann eller har vondt i rygg eller bekken? Hvor lang restitusjon bør man få etter å ha grodd en hel baby bare ved hjelp av egne ressurser og egen energi?
Jeg lurer på om noen av disse likestillingsmenneskene har tenkt på at svangerskapspermisjon ikke bare handler om amming.

Da min sønn ble født, hadde jeg permisjon i 4 måneder før jeg begynte å jobbe igjen. Det var veldig fint for mannen min, som fikk kose seg hjemme med med den nye babyen. Det ble raskt tydelig at de to knyttet sterke bånd denne perioden.
Selv stresset jeg veldig med ammingen. Jeg brukte mye energi på å samle opp et lager frosset morsmelk til mannen min skulle være hjemme. Jeg passet på å holde meg oppdatert på hva som skjedde på arbeidsplassen, for jeg skulle jo snart tilbake. Jeg fikk svangerskapsdepresjon, skammet meg og turde ikke fortelle det til noen før to år senere. Før fødselen hadde jeg ekstrem svangerskapskvalme, og kastet opp mange ganger daglig i 7 måneder. Da jeg begynte å jobbe igjen var ikke kroppen min klar. Jeg følte meg utslitt allerede før jeg startet.

Kjære Audun, din rett til tilrettelegging slik at du får hvile etter fullendt svangerskap bør være like stor som min rett til tilrettelegging for at jeg skal kunne tisse stående på offentlige toaletter.
Din rett til å få være hjemme, bør være verdt null i forhold til barnets rett til å få den næringen vi vet er best for babyer. Det er mange grunner til at mødre ikke kan amme sine barn, og uansett om man ammer eller ikke, bør alle foreldrepar ha rett til å velge selv hva de synes er best for sine barn og sin familie.
Hvem forsvarer min rett til å velge amming og hvile fremfor jobb? Denne er nemlig i ferd med å bli tatt fra meg, og jeg er bekymret. Jeg vet ikke om jeg orker å få et barn til som jeg ikke rekker å bli kjent med og som jeg ikke klarer å bli glad i før det er fars tur til hvile.

Nå sitter jeg i sofaen med en kopp kinesisk grønn te, det er lett duskregn ute, kattene maler ved føttene mine og teen smaker nydelig. Snart er det Ylvis på TV. Jeg ønsker alle en velsignet, god kveld

En og en halv time senere sitter jeg å arbeidplassen min for å jobbe, sent ute, litt flau men med sushi. Nå sitter jeg og kjenner på hvor glad jeg er i søstrene mine. Det er jammen bra jeg ikke ble enebarn, jeg kan komme på uendelig mange grunner til at det aldri hadde gått bra!

Stolt av meg selv, som jeg jo er, viser jeg gladelig frem bilder. All skryt mottas med takk.

Noen dager blir jeg lei av å forsvare jobben min. Personlig vet jeg om mange som har gått på offentlig skole, som har blitt mobbet. Det betyr ikke at ingen offentlige skoler vet hvordan man håndterer mobbesituasjoner. Når jeg forteller at jeg arbeider på Steinerskole, er det ikke måte på hva folk føler at de bør opplyse meg om angående arbeidsplassen min. Vi vet ingenting om mobbing, vi har ingen regler eller konsekvenser, vi har ikke godkjent fagplan, det er en sirkusskole, det er ikke en selvfølge at elevene lærer seg å lese og dessuten tilhører de fleste lærerne en kristen sekt.
Det som er litt spennende med det hele, er at jeg ikke kan huske å ha sett noen av disse selvoppnevnte "rådgiverene" på skolen for å observere. Faktisk bor de ikke i nærheten engang.
Jeg er så lei av å høre folk fortelle meg at "Steinerskolen er ikke noe for oss ihvertfall", etterfulgt av en tirade om hvordan de tror det fungerer på skolen. Jeg er lei av å bli sammenlignet med en eller annen sær og sinnsyk lærer som noen har møtt på en steinerskolen en gang. Det er provoserende. Klart det er forskjell på skoler, både Steinerskoler og offentlige skoler, og selvfølgelig er det forskjell på lærere også. Men, jeg har betalt mye for utdannelsen min, og jeg er levende engasjert i jobben min. Det mildt sagt forbauser meg at ingen anser det som frekt å stå og fortelle meg at jeg ikke bare har valgt dumt og feil, men jeg vet ingenting om mobbing, jeg kan umulig ha kontroll på klassen ettersom vi på Steinerskolen praktiserer fri oppdragelse og mest sannsynlig tilhører jeg en sekt.

Jeg er stolt av å arbeide der jeg gjør. Jeg er stolt av at jeg er oppegående nok til å ha tatt et bevisst skolevalg for barna mine. Jeg tok ikke den skolen som var nærmest, jeg undersøkte hva som fantes, og valgte det jeg syntes var best. Jeg vet hva jeg har valgt, og hva jeg har valgt bort. Vet du?
Jeg vet at tomme tønner skramler mest, og det er selvfølgelig de som ikke vet bedre, som sier de dummeste tingene. Men, hva med å sjekke litt før man begynner å mene noe? Det er helt i orden at du ikke velger Steinerskolen, men ikke fortell meg at jeg er dum som velger noe annet enn deg. Jeg har aldri kalt noen dum for at de velger offentlig skole. Selv ikke når noen sender barna sine dit uten å ha tenkt seg om, og uten å ha valgt bevisst.

Jeg arbeider på en skole hvor elevne får være ofte ute i naturen. Det er lærerene som styrer skolen, ikke staten, og på vår skole får 6-åringene lov til å leke. De begynner på skolen når de blir 7 år, og tenk, det går helt fint! Våre elever gjør det like bra som elevene fra offentlig skole. Jeg arbeider på en skole hvor det er påkrevd at de voksne er gode forbilder, og hvor det legges vekt på at hverdagen til elevene er fortutsigbar. Vi har ganske strenge, men trygge regler. Vi har elevdrevet kantine som serverer varm, god og sunn mat til ungdomsskoleelevene hver dag. Jeg arbeider på en skole hvor elevene blir sett, og hvor vi håndhilser på dem hver dag.
Jeg arbeider på den skolen hvor jeg aller helst vil at mine egne barn skal gå.

Her er to av mine gamle elever i aksjon på skolens Mikaelifeiring.
Jeg skulle ønske flere visste hvor fint vi har det på denne skolen.  Jeg har valgt helt riktig , og jeg er glad for hvert år barna mine får oppleve her.

Isis ble funnet i Tromsø sammen med fire nyfødte, nydelige unger. Hun fikk lov til å bo hos Tromsøs vakreste og morsomste dyrevenner (som også tilfeldigvis er kjærester). Ikke lenge etter ble det funnet tre små kattunger som noen hadde kastet i en søppelkasse. Isis adopterte alle tre og de fikk die sammen med de fire biologiske ungene.
Nå har det seg slik at heksearvingen ble alvorlig og hodestups forelsket i den minste, og mest stakkarslige av fosterungene, og ettersom vi har snakket om å få katt en stund endte det med at vi tok affere. Så snart ungene var leveringsklare, fikk vi våre venner til å ta med både mor og minstemann på flyet fra Tromsø til Gardermoen.

(Her har vi Obi, som jakter på en edderkopp. Flinke pusen!)

Den dagen kattene skulle komme hentet jeg heksearvingen tidlig på skolen. Jeg fortalte at vi måtte fort hjem, fordi det skulle komme en mor og en liten gutt som skulle flytte inn til oss. 7 åringen syntes dette var litt rart, men hun sa at den nye gutten godt kunne få sove på hennes rom, ettersom det ikke er så god plass i huset.
Da hun fikk se besøket fra Tromsø gjorde hun store øyne, "Nina og Thomas! Er det dere som skal bo hos oss?!". Hun var storfornøyd med denne konklusjonen helt til mannen min kom med katteburet.
Jeg hadde trodd jenta skulle bli ellevill av glede, men det ble hun ikke selv om hun smilte fra øre til øre mens hun prøvde å lokke kattene ut av buret. Det var rett og slett en lykke for stor til å fatte. Et par minutter etter at kattene var sluppet løs i stua sa hun: "mamma, jeg ble egentlig så glad at jeg ble litt trist. Er det helt sant at kattene skal bo her?"

Det er meget mulig at jeg burde klare å beherske meg såpass at jeg viser Udir mer tillit og hengivenhet, men jeg tror jeg gjør som elevene: skylder på ADHD, og oppfører meg som jeg vil.

Jeg liker høsten, og hver høst er spesiell. Denne høstens gave til meg har vært både ro og mot. Noen ganger åpner livet opp for så store muligheter at det nesten blir for mye å forholde seg til. Jeg minner meg selv om tankene jeg hadde forrige høst, da jeg ikke hadde stort annet valg enn å sitte stille. Denne høsten er det mange tanker og følelser som må sorteres, og jeg kjenner at det er viktig å minne meg selv på viktigheten av å sammarbeide med naturkreftene.

Magi i høsten
Det er kaldt når jeg våkner. Frosten klyper meg litt i kinnene og det ligger et hvitt lag med rim over gresset. Sola kommer opp etter en stund, og varmer opp bakken igjen. Den har ikke lenger styrke til å holde jorda og lufta varm, men den kaster gyllent lys over naturen. Mens kalde vinder blåser rundt oss skinner naturen i tusen farger, som en siste hilsen og hyllest til den stadig svakere sola.
Mens sola blir svakere, tenker jeg at jorden er på sitt vakreste; gylden, fargerik, kontrastfull. Jorden frykter ikke frosten, den vet at selv om bladene må falle til jorden skal den ikke dø, den skal endelig få hvile. Når sola igjen blir sterkere og frosten må trekke seg tilbake starter alt liv på nytt i våren.

Høstens gave til oss er kanskje nettopp at den minner oss om viktigheten av hvile.Vi kan ikke alltid ha fokus på produksjon og prestasjon. Det er viktig at også røttene våre får tid og ro til å feste seg så vi kan stå støtt når stormen kommer. Vi kan ikke alltid støtte oss til varmen og lyset rundt oss, vi trenger å kjenne på at vi også, som naturen, har styrke, varme og lys inne i oss.

Jeg bruker mye krefter på å prestere. På å være en god mor, en god lærer, en positiv kollega. Men, når høsten kommer, når jeg står alene i mørket og verden stormer rundt meg, da kan ikke prestasjonene hjelpe meg. Når alt ser håpløst ut må jeg finne frem til høstkraften i meg, kjenne etter hvor dypt røttene mine går, lete etter det lille lyset på innsiden. Da er det viktig at jeg kan hvile i meg selv og vite, med stor ro og sikkerhet, at våren kommer til å komme igjen. Jeg går ikke under, jeg tåler en storm, og når våren kommer får jeg begynne på nytt, fornyet, litt eldre og litt klokere.

MAT
All matproduksjon innebærer miljøbelastninger i større eller mindre grad. Her er noen tips for å minske belastningen.
1 Spis opp. Hver husholdning kaster 0,75 kilo mat hver eneste dag, og matavfall utgjør om lag en tredel av de totale avfallsmengdene.

2 Spis lavt i næringskjeden. Det er bedre for miljøet om du spiser tre poteter og to kjøttkaker enn tre kjøttkaker og to poteter, fordi det er langt mer ressurskrevende å framstille kjøtt enn grønt.

3 Spis vilt. Gå på bær- og sopptur om høsten. Velg viltkjøtt som for eksempel elg og rådyr framfor kylling eller oksekjøtt i butikken.

4 Velg økologisk i butikken. Økologisk mat er produsert uten bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Økologiske varer er merket med en grønn Ø på gul bakgrunn.

5 Velg lokalprodusert mat. I Oslo kan du for eksempel finne lokal mat på «Bondens marked», som arrangeres annenhver lørdag helt fram til jul. Mer informasjon på www.bondensmarked.no.

OPPUSSING
Oppussing medfører store miljøbelastninger i form av transport, energibruk og produksjon av materialer. En av tre husstander pusser opp hvert år. Det er omtrent dobbelt så mange som i Sverige.

6 Tenk over om du egentlig trenger å pusse opp nå.

7 Vurder om noe av det som allerede finnes i boligen kan brukes. Det originale furugulvet ser som regel bedre ut enn nytt gulvbelegg eller laminat.

8 Velg miljømerkede produkter. Det finnes blant annet miljømerkede gulv, maling, bygningsplater og møbler. Mer informasjon får du på www.svanemerket.no.

ENERGI OG OPPVARMING
Omtrent 80 prosent av strømforbruket i en vanlig husholdning går til varmtvann og oppvarming. Mange små tiltak kan bidra til å spare på strømmen.

9 Senk temperaturen om natta.

10 Luft kort og effektivt, med vidåpne vinduer og full gjennomtrekk, i stedet for å sette vinduet på gløtt.

11 Skru elektriske apparater helt av, og dra ut kontakten om nødvendig. Anslagsvis forsvinner det 1,2 millioner terrawattimer (TWh) til standbystrøm i Norge hvert år. Det tilsvarer det private strømforbruket til Stavanger by.

12 Bytt ut vanlige lyspærer med sparepærer. Ved å skifte ut en vanlig 60 Watts lyspære med et 11 Watts sparelys, kan du spare over 100 kWh i året.

13 Sjekk energimerkingen når du kjøper elektriske apparater. Velg helst apparater merket med A, A+ eller A++.

BIL OG TRANSPORT
Transporten er en de viktigste årsakene til mange av miljøproblemene vi sliter med i dag: Drivhuseffekten, luftforurensning, rasering av natur og mye mer.

14 La bilen stå på korte turer. Turer på under 2 km utgjør om lag en firedel av all bilkjøring i Norge. Hvis alle hadde latt bilen står på så korte turer hadde Norge oppfylt 25 prosent av forpliktelsene Norge har i forhold til Kyotoavtalen.

15 Etter føttene og sykkelen er toget og trikken de mest miljøvennlige transportmidlene. Flyet kommer på sisteplass. En familie på fire som reiser fram og tilbake med fly til Spania en gang i året, er ansvarlig for like store CO2-utslipp som ved å kjøre bil et helt år. Hadde familien reist til Thailand isteden ville CO2-utslippene tilsvare to års bilkjøring.

16 Hva med å eie en del av en bil i stedet for en hel? Sjekk ut www.bilkollektivet.no.

17 Ikke alle ferier må legges til utlandet. Besøk for eksempel www.aktivioslo.no, www.opplevgodenorge.no eller www.visitnorway.com.

FORBRUK OG AVFALL
Hvert år kastes det gjennomsnittlig 378 kg husholdningsavfall per person i Norge. Det er en økning på 40 prosent siden 1995, og 16 ganger så mye som i 1950.

18 Bruk pengene på opplevelser og tjenester i stedet for ting: Restaurantbesøk, frisør, mat, drikke, spa, teater, kino&

19 Kjøp ting brukt. Sjekk ut for eksempel www.fretex.no, www.zett.no eller www.finn.no. Nettsiden www.loppemarked.info har en oversikt over loppemarkeder, bruktmarked, garasjesalg og lignende over hele landet.

20 Kjøp kvalitet.

21 Kjøp miljømerkede produkter når du kan.

22 Stopp den reklamen du kan stoppe. Reservasjonslapp mot uadressert reklame kan du få hos Posten. Reservér deg mot adressert reklame og telefonsalg i Brønnøysundregistrene: www.brreg.no/reservasjon.

23 Lån bort verktøy, selskapskjoler og andre ting som du bruker sjelden.

24 Sortér avfallet. Det finnes mange typer avfall som skal behandles på hver sin måte: El-avfall, farlig avfall, papir/papp, drikkekartonger, glass og metall, med mer. På www.loop.no finner du informasjon om hvordan du sorterer i din kommune.

KJEMI I HVERDAGEN
Bruken av kjemiske stoffer har eksplodert de siste 50 årene. I samme periode har vi sett en stor økning i en del helseplager som kan forårsakes av kjemisk påvirkning, som allergier, kreft og forstyrrelser i hormonsystemet.

25 Bruk mikrofiberkluter. Da kan du i mange tilfeller klare deg helt uten bruk av vaskemidler.

26 Har du et håndoppvaskmiddel, grønnsåpe og stålull i tillegg, klarer du det meste av daglig rengjøring.

27 Velg miljømerket: Svanen eller Bra miljöval.

28 Bruk minst mulig kosmetikk og pleieprodukter.

29 Unngå antibakterielle produkter.

Dagen har lys, energi, pågangsmot, lekenhet og klarhet. Alt det jeg har manglet, og ønsket meg det siste året. Natten har mørke, stillhet, følsomhet og mystikk. Alt jeg har har hatt behov for.
Det er ikke sant at natten bare er til å sove i. Natten er også til kjølige turer, rolige tanker, gode samtaler og varme bål.
Kanskje det ikke er så rart at man sover bedre etter en kveldstur. Hvem kan vel sove når kroppen ligger å lengter etter natt? Kanskje det er bra for kroppen og sinnet å få kjenne litt på natten før drømmene finner dem.
I kveld skal jeg gå en liten tur og kjenne på natten før jeg legger meg. Det er lettere nå som den kommer litt tidligere. Det er kanskje også en av høstens gaver til oss.

God natt

Det slår meg at sånn omtrent er det med mange barn også. Små barn etterligner det de ser. Det beste er selvfølgelig at de kan få mulighet til å etterligne sunne voksenfigurer som gjør ordentlig voksenarbeid. Det vanligste er kanskje at de etterligner Spiderman, en Pokemon eller en Bakugan. Når disse ellers så søte, små barna møter andre, litt større barn som kanskje virker skremmende, har jeg sett flere ganger at det lille barnet forvandles til et illsint vesen som ypper og erter det barnet som er nesten dobbelt så stort. Kanskje de små barna tror at Spiderman går an. De har jo sett gang på gang på TV at den lille blå og røde spretten banker opp enhver truende skapning uansett størrelse. Kanskje barna tror at den lille alltid har rett?
Jeg begynner å tenke at voldstegnefilmene oppdrar barna våre til å bli lemenbarn. Små, hissige skapninger som tror at det beste forsvar er angrep om motstanderen er aldri så stor. Det er alltid de små som vinner slåsskampene på TV, og det er like greit, for de store er som oftest slemme.

Det er jammen flaks at lemen er et veldig lite dyr. Men, hva skjer når lemenbarna blir voksne?