1 år: Papirbryllup

2 år: Bomullsbryllup

3 år: Lærbryllup

4 år: Blomster/Linbryllup

5 år: Trebryllup

6 år: Sukkerbryllup

7 år: Ullbryllup

8 år: Bronsebryllup

9 år: Pil/Keramikkbryllup

10 år: Tinnbryllup

(...)

Vårt liv sammen har så vidt begynt.

Vi har fremdeles mye å lære.

Vi har opplevd så mye i løpet av våre 3 år sammen,

Vietnam,

Sør-Korea,

Kina.

Du er fantastisk mann, og jeg er beæret at du vil dele livet med meg.

Min beste venn, min venn, mitt alt.

Gratulerer med dagen.

Elsker deg.

Tilvenne:

adaptere, akklimatisere, avpasse, bearbeide, forme, føye, innordne, jenke, justere, modifisere, ordne, regulere, rette inn, stille, tillempe, tilpasse.

Alle tilpasser seg. I enhver situasjon er vi nødt til å tilpasse oss. Små justeringer her og det, det utgjør vel ikke stort? Jeg har bodd i Asia i 3 år, i 3 forskjellige land, 3 forskjellige kulturer. Jeg har lært mye om meg selv, mye om andre. Det har tatt meg tid, men jeg forstår nå at uansett hvor mye vi lærer så blir vi aldri utlært.

Som barn lærer vi at vi må alltid være oss selv. Uansett hva som skjer må vi være oss selv. Vi lærer også at vi må oppføre oss, og vise hensyn. Jeg har tatt hensyn vær dag i 3 år, hensyn til kulturforskjeller, mat vaner og uvaner.

Jeg har i det siste tenkt mye over dette. Grunnen er at jeg snart flytter hjem til Norge igjen, hjem til det som en gang var det normale. Den gang da. Hva er normalt for meg nå? Jeg er glad og gleder meg til vi flytter hjem, men det er en del ting jeg stiller spørsmål over, som får meg til å grue meg. For det første er jeg klar over at ting ikke blir det samme som når jeg dro fra Norge, selv om jeg liker å tro det, så har ikke tiden stått stille hjemme i Norge. Jeg er nødt til å tilvennes til Norge igjen.

Jeg er nødt til å bli Norsk, igjen.

//Tumbler

Vi har vært heldige, vi har vært så nære ved så mange tilfeller, men vi er heldig vi slapp unna.

I dag går alle mine tanker til Japan. Oppforder alle til å gjøre det samme.

Utrolig nok glemte jeg kameraet mitt hjemme, kun telefonen var med, og dette er det eneste bildet som ble tatt. Turen var kjempe flott og været var fantastisk. Vi lo og lekte med barna som var med, spiste kjeks og koste oss. Xiamen er faktisk fantastisk noen ganger. I morgen er det middag med det norske konsulatet, og de andre nordmennene her i Xiamen, er spent på å se hvor mange vi er.

Vår tid her i Asia nærmer seg slutten, Vietnam og Sør-Korea er ?long gone?, og snart er det likeså med Kina. Enden er nær og siden vår neste destinasjon er Norge har jeg bestemt meg for å endelig gå til innkjøp av et (eller flere, Gøran du ser ikke dette?) møbel, noe som kan minne oss om vår vakre tid her i Asia. Jeg leter og leter, men det ser ut til å bli vanskelig å finne noe som er ordentlig kinesisk, uten om å betale skjorta. Helst skulle det jo vært antikk, men jeg tror det får forbli en drøm, så får jeg ta til takke med det som er nåtidens antikk. ( Det vil jo også bli antikk på et tidspunkt, hehe. )

Hittil har jeg kun lett på min favoritt kinesiske nettsider mer eller mindre for å få et bilde på hva jeg kan forvente. Jeg har lett i flere dager, og sett igjennom tusenvis av møbler, og dette er de beste jeg har funnet.

Helst ville jeg hatt en kommode, men falt for bordet, fargen og de oppbøyde kantene.

og ikke minst utskjæringene.

De to siste er ikke Kina-møbler, men det er praktiske og vakre møbler.

Er veldig usikker på denne, siden jeg tror min fasinasjon med den er mest pga vi har en nesten lik her i leilgheten jeg er veldig glad i, og den er veldig praktisk.

Så enkel, men akk så nydelig.

Jeg liker spesielt detaljen under.

Enkelt er det ikke, og enklere blir det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne fylt 400 containere, og ikke bare en. Synd den er halvfull allerede, siden jeg har så mange par sko. Jeg skulle ønske jeg kunne fylt containeren med alle de nydelige tingene de har å tilby her i Kina, men det kan jeg ikke så jeg må prøve å visualisere tingene hjemme i huset, og ikke over-kjøpe, jeg får prøve å finne noen detaljrike minner som vi kan sette pris på i tiden etterpå.

Kjente Ol-bygg.

Min kjære mann forran "Birds Nest" og en hoppende Cathrin forran "Water cube"

Den kinesiske mur:

Ekteparet forran muren.

Vi var på den "Himmelske fredsplass", Vi så en balsamert Mao, hvor det ei var lov å ta bilder. Vi var også i "den forbudte by".

Den himmelske fredplass, men inngangen til den forbudte by i bakgrunnen.

Cathrin og Bestemor på den himmelske fredsplass. Cathrin i mengden i forstaden til den forbudte by.

Inngangen til den forbudte by.

Inne i den forbudte by.

Var også på Kinas største innendørs marked, det ble ikke tatt bilder der inne, men vi fikk alle gjort noen innkjøp, vi likte oss så godt der at vi likså dro dit hver dag. Hehe. Vi spiste Peking duck og koste oss. Herlig tur til Beijing, til tross for kulden.

Nå sitter jeg her og gleder meg som en unge til neste uke, for ikke bare kommer Jit og Narve, men også Emily min amerikanske venninne, hun skal for så vidt også skal bo her hos oss i 2 mnd, før hun vender nesa mot Tyskland, og kjæresten.

 Men, det er ikke alltid bare fryd og gammen å være så langt borte fra familie og venner. Vi går glipp av mye der hjemme. Vi går glipp av fødselsdager, bryllup, fødsler, konfirmasjoner, pluss en hel del mer. Dette er noe som tærer på humøret, det er ingen annen plass i verden vi skulle ønske vi var da brødre, søstre og andre familie medlemmer, for ikke å snakke om venner fyller år, eller når en nevø kommer til verden.

Jeg vet det er en del mennesker der hjemme som er skuffet over at vi har gått glipp av så mye, og tro meg vi er veldig lei oss for det. Andre er sinte for at vi ikke ringer nok. Men, det er ikke like greit å ringe bestandig. Det å høre stemmen til en person du savner så inderlig er ikke godt, det stikker langt ned i magen, og du lurer på hva i svarte vi egentlig gjør her i Kina.

 Så kommer de gode tingene, vi bor et fantastisk land, det er virkelig mulighetens land, det finnes nesten ikke begrensninger på hva vi ikke kan gjøre her nede. Vi har fantastiske venner, god mat og godt humør. Og vi er spesielt fornøyd når vi ser værmeldingene for Norge. Vi får opplevelser å erfaringer som ingen andre vi kjenner. Vi opplever Asia, og lærer oss selv å kjenne på en helt annen måte.

// We heart it

 Og igjen, så er det ikke bestandig dette er nok, vi skulle så gjerne ønske vi kunne være to plasser på en gang. Uheldigvis er ikke dette mulig, og verken feriedager eller penger rekker til så vi kan reise fram og tilbake flere ganger i året. Om det bare hadde vært sånn at lykke og penger vokste på tre.

 Midt opp i det hele er jeg fryktelig glad for at vi har hverandre. Jeg og Gøran. Vi støtter hverandre gjennom tykt og tynt. Og denne opplevelsen, disse 2 årene vi til nå har hatt sammen her nede i Asia har styrket vårt forhold på en helt spesiell måte. Vi lærer å sette pris på hverandre, og vet at vi har det godt sammen.

 Dette innlegget er ikke myntet på noen spesiell, bare en del tanker som surrer rundt i hodet.Neste gang dere surmuler over at vi ikke er der, så tenkt litt på oss som sitter med hodet i hendene og er virkelig lei oss for at vi ikke er der. For vi skulle virkelig ønske vi kunne vært der. 

// we heart it

Jeg føler meg alene. Alle mine gode venner er hjemme hos sin familie. Mannen jobber døgnet rundt. Jeg er i en kokong, jeg går på jobb, går hjem og er hjemme. Hjemme skjer det ikke mye, men jeg føler ikke for å gå ut. Jeg liker ikke å gå ut alene, jeg føler meg trygg, men alle stirrer og jeg føler meg uvel. Jeg prøver å komme meg ut av denne tørken, og komme meg ut, men når jeg er ute er det eneste jeg tenker på; når skal jeg hjem igjen.

Jeg liker å være ute, jeg liker å være sosial, jeg er fornøyd og blid. Jeg sitter ikke inne å skriker og syns synd på meg selv, men jeg er tilstede fraværende.

Jeg savner å ha noen å være sammen med, noen å snakke med. Det er ikke moro å føle at jeg er alene. Jeg blir sittende hjemme å tenke på hva alle andre gjør. Mine yngre søsken er for tiden hos min mor i Bergen, jeg blir sentimental hver gang familien min er samlet uten meg.

Min far er på hytten i Kragerø sammen med sin familie, og her sitter jeg. Helt alene mens mine venner er hos sin familie, og mannen er på jobb.

Dette kan vel egenlig ikke kalles depresjon. Jeg burde vite bedre. Jeg må ta tak i dette nå, jeg må komme meg ut. Se mer av Xiamen, og slutte å sitte inne med gardinene trekt for. Jeg smiler og er glad, har masse å dele og berike mitt eget og andres liv med.

Så derfor skriver jeg dette, deler det med dere, så jeg skal få øynene opp, lese gjennom dette selv og gjøre noe med det.Jeg har verdens beste mann, og jeg burde egentlig ikke klage, jeg har så mye å være takknemlig for, familie, venner, helse og min kjære Gøran. ting blir nok lysere snart.

Verden går forbi meg.

Jeg gjør noe med dette nå, jeg går på badet og ordner meg, så kler jeg på med og går ut. Jeg skal spise lunch ute, nyte solen og kompaniet. Gleder meg! Tror jeg?

Blogges,

Cath.