Jeg har flyttet HIT.

Please come visit!

Fresh start (and fresh cookies if you hurry)!

I dag kommer det ingenting fornuftig ut av munnen min, så jeg tar ikke sjansen på å skrive noe særlig. Jeg har bare vært klønete og tullete og tryna og i det hele tatt.

En venninne fortalte at hun var i bryllup i helgen og at bruden hadde noe ″ekstra″ hengende på slepet på kjolen.

Prislappen, ja: 1,750 euro på salg, godt synlig. Jeg sa det kanskje var litt sløvt av bruden/forloveren. Men utdrikningslaget (Hen Night) var visstnok kvelden før, which explains it. Og også hvorfor forloveren gikk glipp av hele vielsen. (Men det gjorde ikke noe for hun kom seg til festen, som jo er det viktigste!)

NICE!

Ikveld skal jeg ut og spise sammen med the fantastic Mr Bear og noen gode venner, og før den tid må jeg skru hodet på plass.

Håper alle får en fin helg!

Hvor tragisk er ikke dette?

Jeg skulle ikke blogge om sykdom?

Og så tilbringer jeg dagen med en apekatt inni hodet? Som smeller med sånne grytelokk/korps−saker? Blinker med lys som blir hengende på netthinnen? Gjør meg så kvalm at . . . Blæh! Fy!

Let me introduce you to the little monkey doing his monkey−bizznizz:

Om det er lurt å sitte foran en lysende skjerm nå (+ OPPSØKE hylende aper på YouTube) kan også diskuteres.

This is AKA: Sutring. Sykdom. Boring.

Tredje gangen jeg har ″sånn″ hodepine på bare noen uker. (Jeg innser jo nå at jeg faktisk aldri har hatt vondt i hodet før nå).

Apen heter Mr. Migraine, and he scares the s*** out of me:

Endelig har det gått over. Sssh . . .

Men tror jeg skal holde meg unna skjermen. Just in case.

Utrolig irriterende for jeg hadde planer om å (jobbe) og MYE viktigere: gjøre klar min NYE blogg. Som egentlig bare skal være en fortsettelse av denne bloggen, men uten blinkende reklamer for fettsuging. Nice. Yes.

Den will be up and running very soon.

(Sikkert veldig tom. For selvom jeg først fikk hjelp til å flytte over alle de gamle innleggene tror jeg kanskje jeg vil la de ligge her? Start afresh? R.I.P. old blog? Må prøve å få første innlegg på den nye bloggen til å handle om noe annet enn spiseforstyrrelser, apekatter, hodepine og sutring. Blir vanskelig for meg, det).

Enough.

Herregud. Det går an å kjøpe den:

Tortur!

La oss se på det påssitive: dette innlegget handlet ikke om spiseforstyrrelser!

Og hovebudskapet her er jo klinkende klart:

Please see Toy Story 3. (Og skvett like høyt som jeg gjorde hver gang Mr. Migraine dukket opp).

TWO reasons:

1) Filmen er genial

2) You′ll keep the monkey occupied. PLEASE see it right now?

Takk takk!

Det beste med bloggen:

• Mange kjenner seg igjen i det jeg skriver, jeg kjenner meg igjen i kommentarer. We are not alooone
• Noen sier de forstår mer av hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om − this makes me happy. For tanken på at noen faktisk tror jeg/vi ″kaster vekk″ (i mangel på et bedre uttrykk) flere år på å bli ″tynne og pene″ gir meg litt mageknip
• Jeg har beholdt fokus, jeg har blitt FRISKERE
• Spesielt takket være råd og støtte fra dere
• Men også fordi jeg har vært ærlig, og dermed ikke kaster bort energy på å ″skjule″ sykdom/den jeg er
• Jeg har gjort MYE jeg egentlig frykter, og det har gjort meg sterkere
• Lært meg å tåle at andre har en mening om meg, uten å bry meg (veldig) om hva den er!

Changes:

• Innleggene er (i hvert fall til tider) altfor altfor altfor lange (og slitsomme)
• Jeg har vært veldig enspora (selvfølgelig av en grunn, men det ble litt ″tungt″ og resirkulert på slutten, føler jeg)
• Jeg har ikke vært kronologisk, men ″tatt opp temaer″ (visstnok skal en ″ekte″ blogg (har jeg fått beskjed om) være kronologisk (kronologisk er kanskje ikke rett ord, men  day-to-day?), altså en dagbok med en rød tråd. (Dette er selvfølgelig opp til hver enkelt, don′t get me wrong)
• Jeg har vært ekstremt personlig på noen områrder (helt OK, jeg vet også at dere ikke har interesse av hva jeg har på meg akkurat nå eller hva jeg spiste til middag i går, men noe kan jeg jo legge til. Or schmaybe not?)
• Jeg føler at jeg har delt veldig mye av ″syke″ meg, og dermed mistet litt ″friske″ meg. Som jo er den delen jeg vil se mer til ♥ (Det betyr ikke at jeg ikke har fått MAX ut av å dele, bare at jeg er klar for en liten change)

Alt i alt:

Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag uten denne bloggen. Da hadde jeg fortsatt skammet meg over studiene som er avsluttet, over kroppen min, the whole ″situation″. Jeg hadde sikkert brukt mye energi på å fremstille meg som sterkere/flinkere/friskere enn jeg er. Gjemme vekk det jeg egentlig burde jobbe med. Med andre ord: fokusere feil.

Ved å være ærlig føler jeg at jeg har et helt annet utgangspunkt. Det er liksom ikke mer igjen å skjule. Nå kan jeg kun se fremover.

That being said. Jeg er jo ikke frisk. Men jeg er motivert. Og jeg vet jeg har kommet mye nærmere de siste månedene.

For første gang vil jeg mer enn bare ″halvveis″. (Et unntak av alt−eller−ingenting−regelen min).

I know it′s possible to go all the way.

Sorry, dette var ikke videre spennende, men deilig med en liten oppsummering!

This is getting old. Isn′t it???

Jeg har spiseforstyrrelser langt oppi halsen.

Vi trenger en pause, don′t we? Ihvertfall noen pusterom innimellom.

LOL-kattene begynner å bli slitne. (Det er også begrenset hvor mange kittehs som veier seg, er lei seg og ser gærne ut).

Jeg føler at jeg reduserer meg selv til: spiseforstyrret. Og nada mas.

Bloggen har hjulpet meg enormt. (Spesielt, (obviously) deres fantastiske kommentarer, råd og støtte). Den har tvunget meg til å beholde fokus, tenke, ta sjanser, være ærlig etc. Og jeg skal ikke gi den opp. Men jeg vil blogge litt annerledes. Frem til nå har jeg vært esktremt personlig. Men kun på ett område.

Og nå vurderer jeg å være annerledes personlig.

Jeg føler at jeg har kommet såpass langt at jeg kan presentere meg selv som et individ, og ikke bare som syk. If that makes sense?

Jeg synes det kan være slitsomt å bare være syk. For jeg er jo ikke det. Jeg sitter ikke bare i ett hjørne og skjelver. Selv om det kanskje virker sånn.

Ikke at jeg har tenkt til å ikke skrive om spiseforstyrrelsen. Den er tross alt en stor del av meg. (Yey). Men jeg vil skrive om andre ting som opptar meg også. (Håper bare jeg tør, for jeg er ikke en veldig spennende person. Jeg gjør ikke så mye crazy stuff, det er mest hverdag (jeg elsker hverdag − see??) Boring. Og selv om jeg har sterke meninger, (vel . . . hadde før i tida, og har fortsatt innimellom), så er jeg ikke verdens tøffeste når det gjelder å speak up!).

Hmmm. Jeg vet ikke. Vet bare at det er på tide med en forandring.

Viktigste: Forkorte innleggene betraktelig. I know they are sliiiiiiiiitsomme og altfor lange.

Jeg ble vel ærlig talt litt stuck in a rut.

Nå skal jeg gå i tenkeboksen min. *tenke tenke*

Forandringer er alltid bra!

Fresh blood, starts and new beginnings etc etc etc.

Hvis du har noen tips (jeg vet ikke helt hva jeg ber om her!) eller innspill til meg så mottas de med store takker,  entusiastiske klemmer og urytmisk klapping i hendene . . .

Ha en fin dag :-)

Vekt = opp.

Jeg = glad. Og stolt. Og fornøyd.

Må bare, før jeg begynner å lufte noen bekymringer (og fortelle om et lite mareritt som ikke involverte sjokoladekaker, men som var skummelt likevel), gjøre det 111% klart at jeg er glad for vektoppgang. Punktum.

Men . . . haha . . . her kommer det:

For noen netter siden hadde jeg det jeg så absolutt vil kategorisere som et mareritt. (Ville kanskje ikke lest videre hvis jeg var vettskremt. This is scary stuff).

Jeg skulle feire jul i Norge. Og to venninner skulle hentet meg på flyplassen. Jeg kom ut med kofferten min og der stod de. Speidende etter meg. (Og når jeg sier at de speidet, så mener jeg speidet. Med hånden over øynene, mot panna, med mysende blikk). Dette reagerte jeg selvfølgelig ikke på. Det er jo helt normalt å stå sånn på en flyplass, liksom.

Jeg vinket! Og vinket! Og smilte! Og vinket igjen! Og gikk mot speiderne, som enda så aktive de var med speidingen sin ikke fikk øye på meg.

ALLE andre som kom ut fikk svære klemmer og ble løftet i været og snurret rundt. Aldri opplevd makan til gjensynsglede på Gardermoen! Men . . .  Boohoo . . . Ingen var glad for å se meg. Til og med 2 meter unna ble jeg oversett!

Så jeg ropte: ″Her er jeg!″ og ″Nå er jeg her″. Og viftet febrilsk med armene og ble rimelig stressa. Men: I was air to them!

Så forstod jeg plutselig hvorfor de ikke klemte meg eller sa "hei" eller smilte. Jeg så nedover kroppen min. Og den var plutselig enorm, uformelig. En boble av fett.

De kjente meg faktisk ikke igjen.

Og så snudde venninne 1 seg mot venninne 2 og sa: Skal dere også spise julegris i år?

Og så våknet jeg.

Herregud! Er det mulig??? Hvorfor drømmer man så forferdelige ting? Gi meg rotter og snøstormer og terrorangrep any day. Hva som helst annet.

That being said.

Det ER litt tøft at ″alle jeg kjenner″ i Norge vet at jeg er i ferd med å bli litt større. Og at det er noen måneder mellom hver gang jeg ser dem. (Når man ses jevnlig blir ikke overgangen like ekstrem, skjønner du hva jeg mener?) Neste gang jeg kommer til Oslo vil de faktisk kunne se at jeg har gått opp. (Forhåpentligvis vil jeg fortsatt være gjenkjennelig).

Håper jeg ikke blir misforstått nå. (Vet dette ikke var heeelt PC å skrive på denne måten).

Til tross for litt skrekk for det som nå skjer med kroppen min, så er jeg veldig glad for at jeg beveger meg i riktig retning.

Er fullstendig klar over at andre (merkelig nok) ikke er opphengt i min vekt (enda så mye jeg skriver om den). At alle vil mitt beste og sikkert er lettet og glade for at jeg er på rett vei.

Dette handler kun om meg og hva som foregår i mitt hode. Lettelse å få det ut.

Forandring er skremmende. (Og det skal den jo være!)

Men den kommer i små doser. Og dette er ikke liiike skummelt som jeg trodde. (Det er ikke helt sant. Innimellom er det mer skummelt enn jeg trodde). Men alt i alt: Dette går greit. Når jeg ga litt slipp så var det lettere å gi mer slipp, og mer slipp, og mer slipp.

Jippi: Enda en seier!

Jippi: Enda mer babbel uten stor sammenheng.

Happy (positive) monday!

Søndager er kjedelige dager. So is this.

Søndagspreken til meg selv (og til deg, kanskje. Forhåpentligvis ikke. Mest sannsynlig bare til meg selv):

Jeg skrev for en stund siden at jeg er ødelagt. Eller, at jeg har trodd at jeg har vært ødelagt.

Og mens jeg har sett på meg selv som ødelagt har jeg heller ikke kunnet stole på meg selv. (Man stoler jo ærlig talt ikke på ødelagte ting. Eller ødelagte mennesker).

Og derfor har jeg isteden (som sagt) stolt på alle andre. Inkludert fremmede. (Hva er sjansene for at de er ødelagte, liksom?)

Men don′t worry. Jeg snakker om trivielle problemstillinger. Let′s see . . . Like:

Hva bør jeg gjøre med livet mitt?

Da har andre, til og med fremmede, (i hvert fall halvveis-fremmede, jeg prater jo ikke med vilt fremmede om fremtidsplaner, stopper ikke folk på gata og har avstemning, for å si det sånn), hatt mye å si.

(De kjente meg ikke, sier du? De kjente ikke hele situasjonen min? Tsk tsk. Minor details. De hadde mer å komme med en jeg hadde).

Men ikke når det gjaldt VIKTIGE avgjørelser, så klart. Da stolte jeg kun på meg selv (litt selvrespekt hadde jeg, da). Som for eksempel:

Hva skal jeg spise til middag i dag?

I det hele tatt spørre noen om råd? Oppskrifter? (Haha . . . ) La noen som helst komme med innspill? Are you crazy??

Å være ødelagt har reddet meg fra å feile. Fra ikke å leve opp til potensialet mitt. (Og hvilket potensial!!!)

For hvis jeg er ødelagt, så HAR jeg ikke potensial. Da er alt jeg får til ″bonus″.

Når man er ødelagt trenger man ikke ta ansvar. Verken for seg selv eller for andre. Når man er ødelagt kan man melde seg ut av alt som krever noe av en. Man er liksom unnskyldt. Som et barn.

Enough of the silliness.

Jeg har begynt å slutte å tro at jeg er ødelagt.

Jeg er ikke mer ødelagt enn andre.

Og jeg har begynt å lære å stole på meg selv.

Og tilgi meg selv.

For alle får lov til å gjøre feil.

Men jeg lot feilene/manglene/sykdommen definere meg.

Jeg er ikke summen av feilene mine.

Jeg er meg. Og jeg ville ikke vært meg uten fortiden min. Det er den som har gjort meg til meg.

Hvis jeg hadde gått tilbake i tid og forandret meg, rettet på avgjørelser, valgt annerledes?

Da hadde jeg mistet den jeg er i dag.

Noen ganger gjør jeg gode ting. Noen ganger ødelegger jeg.

Men det betyr ikke at JEG er ødelagt.

Nå har jeg reddet søndagen din! For etter å ha gjespet deg gjennom dette kan den bare bli BEDRE!!!

Kjære Kristine 15/16/17 år!

Jeg skriver til deg med valuable info. Listen.

(Hvem er jeg?? A ghost from the future! Jeg er deg om noen år. Jeg er Kristine 27 år. Hva? Hvorfor gråter du? Du hadde håpet du skulle bli kul? Og dette er ikke kult? Å skrive brev til seg selv og sende bakover i tid? Really?)

Sorry. Så ble det en nerd av deg. En teit nerd. Faktisk med briller. STORE. Frivillig.

(Du har forresten ikke utdannet deg til journalist, giftet deg eller fått barn heller. Var ikke planen å gjøre det når du var 26? Sorry).

Slutt og grin og hør på meg:

Snart vil du få litt større problemer enn det du har nå. (JA, det er faktisk mulig å bekymre seg for andre ting enn hva du skal ha på deg, hvor du skal få tak i vodka, hvem som liker deg og hvem som ikke liker deg. Believe me. YOU are in for a treat!)

Men hør her:

I hate telling you this, but: Snart kommer du til å miste fotfestet. Og i desperasjon kommer du til å finne en del ″mestringsstrategier″.

Først vil du få det for deg at kaoset som truer med å sprenge deg i fillebiter vil forsvinne bare du kaster opp alt du spiser. This is not a great idea.

Du vil så få det for deg at du kan løpe fra deg selv. Det er ikke mulig.

Og så? Når du føler at absolutt alt spinner ut av kontroll? Da vil du lete etter en liten ting å kontrollere. Og ved å lukke munnen for flere og flere matvarer vil du tro at du har styring. You don′t. Faktisk har du aldri hatt mindre kontroll.

Du vil også tro at ″alt″ vil ordne seg om du bare forsvinner. (Hva ″alt″ er? Too complicated). I begynnelsen vil det føles fantastisk. (Hva skal jeg sammenligne med så du forstår . . . Hmmm . . . Som om du har drukket masse vodka, bare at du er klar i hodet?) DETTE VIL IKKE VARE. It will soon flip around. Det vil bare gjøre vondt, bare være håpløst.

Denne ″fasen″ begynner med at du vil få det for deg at det er en kjempeide å kutte ut flere og flere matvarer.

Hvilke matvarer? Åja. Sorry about this . . . Alt det aller aller aller beste du vet. Og litt til. (Jeg vet du ikke tror meg fordi du elsker mat nå).

Men det kommer til å gå flere år uten at du smaker en eneste brødskive med gulost, ikke en eneste skål med sjokoladeis, ikke et eneste stykke lasagne, ikke en eneste liten kjøttkake med potet og brun saus, ikke en eneste rosinbolle, ikke en eneste kopp med kakao, ikke så mye som et flak av Maarud sourcream and onion eller grønn sørlandschips, ikke en eneste bit med smågodt fra Lucky Lips og ikke en eneste Big Mac. (Faktisk kommer du til å holde pusten når du går forbi McDonalds fordi du tror det svirrer fettdråper i lufta utenfor. Du tror meg ikke? Du er ikke gæren? You just wait and see . . . Again: Sorry).

No favourite foods på flere ÅR.

I know it sucks. Men det er bare snakk om noen år. Så blir det bra igjen. I promise.

Med mindre . . .

. . . du klarer å gjøre ting annerledes?

Vil du prøve?

Ja?

Aller først: Når det raser? Be om hjelp. Ikke stikk fingeren i halsen. Ikke sult deg. Do like these kittehs instead:

Litt fakta du ikke vet (HVORFOR vet du ikke dette?):

Alle jenter går opp i vekt når de er rundt 17-19 år. Det vil forsvinne av seg selv. Du trenger ikke gjøre noe. Bare drit i det. Bare fortsett med å være glad, med å gå ut, med å bestille i blinde på restaurant. Du kan sikkert ikke beholde den superforbrenningen din for alltid, men lev som vanlig, så slipper du å fucke opp kroppen. Og hodet. Så slipper du å møte meg, the nerdy ghost from the future som gir deg beskjeder over nettet. (Nettet = internett. JA; det kan brukes til mer enn å lese horoskop på sol.no og chatte på mIRC). Hvis du ikke kaster opp og ikke sulter deg, så vil jeg ikke engang eksistere. Du kan forhindre at du blir til meg. See???

Da vil du sikkert velge annerledes. Og bli kul. Akkurat som du håpet.

You can do it!

Kort sagt:

Det du tror kommer til å gjøre deg lykkelig, det du tror kommer til å fikse alt?

It will only make everything worse.

LOL (Lots Of Love. + kozzz),

Kristine, 27 år

PS:

Litt mer ″overfladiske″ råd?

Drit i å klippe håret i den hockey-liknende sveisen. 90-tallet er ikke 80-tallet.

Og knallrosa hår? So not cool.

Oppe siden klokken 0600. Og hva har jeg fått gjort? NADA. That′s what.

Bortsett fra det med Twilight Zone?

THIS was my day:

Finnes det noe mer irriterende enn å planlegge å være effektiv? Og så ende opp med å være mindre effektiv enn en snegle?

Jeg har sikkker godt av det. Lære meg å takle at planer (legg merke til at jeg ikke snakker om THE PLAN) innimellom går til ******* (lala−la . . .).

Men det betyr ikke at jeg ikke ser sånn ut akkurat nå . . .

Drama−bunneh.

Dere er så gode. Takk for alle kommentarer i går. Jeg har bestemt meg for at det var et kompliment. I′m moooving on.

Eller. Egentlig ikke.

For jeg har bestemt meg for at jeg trenger å forberede meg på . . . TRIGGERE.

Jeg har tenkt meg nøye om.

Hva trigger meg?

And how can I prepare?

(NB! Dette ble langt og litt kjedelig, jeg hadde tydeligvis litt mer å si enn jeg trodde. Du er herved advart!)

Hva trigger meg? (Hva får meg til (nesten) å løpe rett tilbake i armene på den trygge, beroligende spiseforstyrrelsen)?

Obviously blir jeg lettere stressa når noen kommenterer kroppen min. (Det skjer heldigvis ikke så ofte. Jeg overvurderer kanskje hvor opptatte andre er av meg og kroppen min (i mitt hode er jeg universets sentrum)).

Kommentarer på hva jeg spiser. Eller hvor mye jeg spiser.

Når andre ber meg om slanketips (min egen skyld, I guess, siden jeg valgte å studere ernæringsfysiologi).

Før (not anymore, fordi jeg har innsett at JEG er meg og alle andre er seg) ble jeg stressa av at andre trente mye. Eller at andre var på slanker′n. Eller plutselig kuttert ut de matvarene som jeg hadde kuttet ut (og så måtte spise igjen). Jeg klarte ikke å ikke sammenligne meg. Jeg trodde seriøst at jeg ble feit av at Petra (jeg kjenner ingen som heter Petra) spiste salat eller løp over land og strand mens jeg fulgte matplanen min og lå på soffa′n med varmeflaske på magen. (Det var liksom JEG som skulle være streng, jeg som ikke fortjente). Men jeg sammenligner meg altså ikke med andre på den måten mer. This is true. Jeg er meg. Hva andre gjør påvirker ikke meg. (Jeg vet dette er obvious for de fleste, men det var det ikke for meg).

Uansett det er en BEFRIELSE!

Den største triggeren er STRESS. Hvis jeg er über-stressa (som regel uten grunn), DA presenteres jeg med en automatisk quick−fix−solution. Kutt ned på maten − and you′ll be OK. (As if). Hvor er egentlig logikken? Jeg følger matplanen likevel. For har man først kuttet ned litt EN gang, så er det så lett å lure seg selv/bli lurt, så merker man kanskje ikke at det skjer igjen. Og så er man plutselig på retur (detour) igjen. (Been there done that. Several times).

Hvis jeg blir flau. Hvis jeg ikke får til noe jeg gjerne vil få til. Hvis noe ikke går etter planen (in a big way). Hvis jeg faktisk konfronteres med et ″ordentlig problem″ (som andre også ville sett på som et problem). Da er det lett å søke trygghet i gamle mønstre.

Til en VISS grad (men bare når jeg er i et barnslig og grinete humør) kan jeg ″miste matlysten″ av blader og andres ″perfekte″ kropper. Men utseendet har egentlig ikke vært det som har drevet det for meg. Mer det å prestere, få til noe, bevise for meg selv at jeg har verdi.

Sikkert mer jeg ikke kommer på.

Før ville any of the above sendt meg rett tilbake (altså ikke HELT tilbake, men ″litt tilbake″. Og mange ″litt tilbake″ kan til sammen bli langt tilbake).

Før trodde jeg at jeg bare måtte UNNGÅ alle de situasjonene som satte meg ut av spill. Men det er jo helt umulig (og ikke sunt). For å unngå alt må man mure seg inne. (Ikke videre lurt).

Blader kan man unngå.

Men andre MÅ få lov til å fortelle at de har vært på trening. Hvis noen snakker om slanking eller at de hater lårene sine eller at de angrer på at de spiste femten kg smågodt kvelden før eller at de skal slutte å spise . . . blomkål fordi blomkål . . . hmmm . . . *finne på noe dumt* . . . fordi blomkål har mer sukker i seg enn seigmenn (this is obviously BS), men hvis det skjer at folk snakker om den slags? Da spør jeg om vi kan snakke om noe annet hvis det plager meg, eller jeg lar det gå. Hvis den historien om blomkål var sann ville jeg ledd litt inni meg av den som trodde på det.

(For noen måneder siden ville jeg sluttet å spise blomkål, enda jeg egentlig ville visst at det var tull. But, you know. Just in case).

Dessverre kan man jo ikke kontrollere hva andre sier. De må få si akkurat hva de vil. Men når man klarer å vri på noe, eller de gangene man faktisk får en skikkelig sviende kommentar (sikter ikke til den jeg skrev om i går)? Da må man nesten ha en slagplan på hvordan man skal takle det. (Noe som ikke involverer mat. Si noe for å roe seg? Minne seg på at helsen er viktigere enn hva en ″tilfeldig″ person måtte mene? Stole på legen. ALLTID stole på legen).

Å kommentere andres vekt er et minefelt. Uavhengig av om det er ment som kritikk eller ros. Eggeskall. Det kommer sjelden noe godt ut av det.

Jeg skjønner at det er bortimot UMULIG for andre å vite hva man skal si eller ikke si. Og jeg legger all skyld på meg selv, for måten jeg vrir og vrenger.

MEN:

Jeg er stolt av at jeg taklet den kommentaren såpass bra.

Det er deilig å vite at man kan takle ting ute i den store verden. Ikke føle seg som et offer som når som helst kan knekkes. Av hvem som helst. Eller hva som helst. (Eksempel: (from the top of my head) velmenende kommentarer).

Noen som vil dele egne erfaringer?

Hva trigger deg?

Hvordan takler du det? Noen gode tips?

Det måtte jo liksom skje.

I går møtte jeg tre venninner som jeg ikke har sett på en stund. Og de vet at jeg har/har hatt spiseforstyrrelser.

Jeg sier har/har hatt fordi sist de så meg var jeg ganske dårlig. Og fordi mange tror at en friskere kropp automatisk betyr et friskere hode (eller de vet kanskje ikke at det sitter i hodet mer enn det sitter i rumpe, lår og mage?).

Bare fordi ingen kan SE at jeg er syk nå (det finnes jo mange slanke/tynne mennesker som ikke er syke), så kan det kanskje utad virke som om jeg er frisk som en fisk?

(DU, som er så heldig at du slipper å SE meg, men heller får vite ALT om meg (mer enn du egentlig vil til og med), du vet jo at det ikke er tilfelle. Eyewitness to the craziness, so you are).

Tilbake til poenget. Jeg møtte venninnene mine på en restaurant med masse noodle-retter. Jeg er ikke spesielt begeistret for både å være sosial og spise samtidig, ihvertfall ikke slurpete/vanskelig mat som noodler, men i trygt/godt selskap går det ″strålende″ likevel.

Jeg fortalte at jeg (″as you can see″ − hvorfor dette behovet for å unnskylde meg hele tiden???) er mye bedre. Og at jeg er på rett spor. Og at jeg har det bedre enn på lenge. Sånn alt i alt. Og så bestilte vi noodles.

″Men jeg må enda litt mer opp i vekt″, sa jeg. (Silly me. Som tenker: ″Neste gang du ser meg er jeg større enn nå, og det er ikke min skyld, jeg bare må, enda det ikke ser ut som om det er nødvendig, så blir du ikke overrasket da″. Jeg sa selvfølgelig ikke dette, bare tenkte).

Og det var da det kom:

″Men du er jo så FIN nå. Du trenger da vel ikke gå opp MER nå? Du ser jo så sunn ut? Kan du ikke bare holde deg her?″

Dam da dam dam, dam dam.

VRÆL!

Jeg ble stille. Og fikk et intenst behov for å kaste noe i veggen. Gråte. Storme ut. Aldri spise noe igjen noensinne. Ever.

(På ett sekund kommer en sånn spontanreaksjon? Fra å ha bestilt mat, prate litt. En kommentar og jeg er rett tilbake?)

Jeg motstod (så vidt) trangen til å kaste nabobordets noodler i håret på venninnen min. (Som kanskje prøvde å være hyggelig?? Si jeg ser bra ut? Men hva om noen uker, måneder, ser jeg ikke bra ut, da??? Jeg vet at det er meg det er noe galt med, at jeg vrir og vender, at hun mente å være hyggelig).

Det er sånt man må bli vant til, I guess. (Enda jeg skulle ønske ingen ville kommentere andres vekt noensinne). Og jeg VISSTE det måtte komme. En eller annen kommentar.

Så hva gjorde jeg?

Jeg skalv inni meg. Trakk pusten. Sa ingenting. Forklarte ingenting.

Men burde jeg ha ″forklart″ meg? Sånn at det ikke skjer igjen? Eller må jeg være sterk og tåle såpass?

Eventuell forklaring:

″Åja, du skjønner det, at selvom jeg ikke ser anorektisk ut, så har jeg fortsatt ikke nådd idealvekten min. Min kropp funker fortsatt ikke helt som den skal, skjønner du. Sorry, altså. Men det er sikkert ikke mye igjen, da. Sikkert bare noen gram igjen . . . ″ Mens jeg inni meg samtidig ber til høyere makter om at det pliiis ikke må være altfor mange kg left to go? For da vil jeg ikke lenger se sunn ut?

I didn′t say anything. Jeg lot det gå.

Og så snakket vi om noe annet. Og jeg glemte (nesten) hele greia.

Og etterpå følte jeg meg litt forvirret. Men likevel overraskende BRA. (For det var en hyggelig kveld).

Når jeg kom hjem var jeg litt lei meg, men det gikk også over.

Fremskritt!

I think.

(For de som ikke skjønte noenting av min reaksjon/dette: Lucky you).

Ny uke, ny veiing, ny vekt.

Oh joy.

Gratulerer med dagen til meg. IGJEN. For det er mer av meg å være glad i enn det var for bare en uke siden.

Jeg er lettet (tynget? Tynget av dårlig humor).

En del av meg er (igjen) stolt og glad. En annen (bombe) liker det ikke. Den delen er grinete og skriker:

Hvorfor går det så fort? Kjenner du hvor det legger seg? Kjenner du at det prikker?

Og jeg prøver å kjenne etter i puppene og i håndleddene og anklene. Men det er ikke der det vil legge seg.

Neida.

Jeg vil. Jeg vil. Og jeg får det jo til.

Rumpe? Mage? Lår?

Bring it.

La meg få det overstått, så jeg kan begynne på et nytt kapittel. Finne noe annet å henge meg opp i. Eller leve normalt. Egentlig hva som helst annet enn å tenke på fett og mat og kcal og forbrenning og kropp og hat hat hat all the freakin' time.

Nok klaging. Egentlig er det ikke klaging. Men . . . ventilering. Sånn.

Ferdig med det.

Over til dette:

Jenni Schaefer er ambassadør for den amerikanske National Eating Disorders Association. Hun har skrevet bøker (jeg har ikke lest), men synes disse to snuttene er fine:

(ED = Eating Disorder).

Før ble jeg hoppende forbanna hver gang jeg hørte noen hviske ″men er det ikke egentlig bare å spise?″

Selvfølgelig er det IKKE bare å spise! (Tro meg, jeg har ikke forandret mening). Hadde det bare vært å spise så hadde det jo ikke vært noe problem.

Men (aaargh . . . ) hva må man gjøre for å bli bedre?

Spise.

Jeg trodde i en evighet at jeg kunne bli frisk i hodet, men beholde kroppen. Dessverre funker det ikke sånn. De henger sammen.

Angsten, depresjoner, irritasjon, dårlig konsentrasjon, korttidshukommelse, alt henger sammen med underernæring. For å bli bedre må man . . . spise.

Kjenner meg så godt igjen. Jeg ville også beholde de ″gode″ sidene. Og kvitte meg med alt det slitsomme.

Jeg godtok halvveis frisk veldig lenge. (Før jeg falt rett tilbake igjen). Men denne gangen vil jeg gå hele veien. Jeg har ingen intensjoner om å leve et ″halvveis″ liv. Alltid halte litt? Nei takk.

Jeg vil bli frisk. Jeg har bare utsatt og utsatt og utsatt. Ventet.

Hva har jeg ventet på?

Jeg trodde jeg ventet på et mirakel.

Men jeg ventet jo egentlig bare på meg selv.

Mesteparten av my worries er bygget på litt for fri fantasi (og de færreste realiseres). Men det er jo greit å stresse og sørge litt på forhånd, ikke sant? Just in case? Så er man ferdig med den biten dersom det faktisk SKULLE skje. Om, la oss si, ti år?

For å understreke (for meg selv) hvor BORTKASTET det er å bekymre seg:

Bekymringer leder altså ikke til annet enn . . . flere bekymringer. Bortkastet tid. Stress. Og mye BS.

Ha en bekymringsfri helg!

Courtney E. Martin er forfatter og foreleser. Hun har skrevet ″Perfect Girls, Starving Daughters″. Boken handler om unge jenter, perfeksjon, dagens kroppsidealer og body image.

In other words:

″How the Quest for Perfection is Harming Young Women″

Eller:

″The Frightening New Normalcy of Hating Your Body″.

Jeg skal ikke gå i en grundig analyse. Deler av boken er litt . . . tja. Men mesteparten er veldig bra. Jeg relaterte til mye av det hun skriver om, ble ganske sjokkert og veldig motivert. (Se videosnutten der hun leser litt lenger ned, så får du en smakebit).

Det viktigste hun får fram er egentlig hvor VANLIG det har blitt å være misfornøyd/hate kroppen sin. Ikke alle hun har møtt (hun intervjuet over hundre jenter/kvinner mellom 9 og 29 år som research til boken) har spiseforstyrrelser, men mange er på grensen. (Det er jo et spekter, og skummelt hvor raskt man kan vippes fra en side til en annen, hvor raskt en slankekur kombinert med lav selvfølelse kan spinne ut av kontroll). Samtlige har et anstrengt forhold til kroppen sin.

Boken er ″i tiden″. Hun refererer til Paris Hilton (mitt idol, not), Lindsay Lohan og 50 Cent etc.

Uansett: jeg tror hun åpner mange øyne. Mange vil kjenne seg igjen. Og hun inspirer oss til å tenke på hvor mye enklere/bedre/lykkeligere vi (verden, du, jeg) hadde vært dersom vi hadde klart å stanse galskapen, bruke energien på noe annet.

(NB: Spiseforstyrrelser er ikke overfladiske, og bunner i helt andre issues enn et intenst ønske om å se ut som Paris Hilton. Men jeg tror kroppsidealer, perfeksjonismen, prestasjonskrav etc (det jeg rett over her kaller ″galskapen″) kan trigge en spiseforstyrrelse).

Not so long ago, there was a stifling pressure to be a ″good girl.″ Today′s young women strive to be not merely good, but perfect, and that includes having the elusive, so-called perfect body. Especially disturbing is that self-loathing and preoccupation with image have become the rules instead of the exceptions, tolerated as necessary, inevitable parts of being female.

This eye-opening look at twenty-first-century culture and its impact on our sisters, our daughters, and ourselves reveals how obsession with food and weight, driven in no small part by images of celebrities openly wasting away, threatens a new generation of girls as the feminist exhortation that ″we can do anything″ is twisted into ″we must do everything.″

Her kan du se/høre henne lese et utdrag fra boken:

Jess. I midten står en uskyldig kropp . . . Stakkars kroppen.

Noen av resultatene fra en undersøkelse hun var med på å utføre i 2007:

75% av collegekvinner i USA har et negativt syn på kroppen sin. 91% slanker seg.

1 av 2 jenter ville byttet 5 år av livet sitt mot å være tynn resten av (det kortere) livet.

1 av 2 mellom 18 og 25 år ville heller bli overkjørt av en lastebil enn å være tykke.

2 av 3 ville heller være ondskapsfulle eller dumme enn ″tjukke″.

NICE, right?

Perfect Girls, Starving Daughters anbefales!

Og kan kjøpes (blant annet) her.

Hvordan jeg fant det ut?

En venn av meg sa at han ser på meg som en person med høy selvtillit. Og jeg begynte å le. For når jeg leter etter min tillit til meg selv så må jeg bruke . . . forstørrelsesglass.

Men så viser det seg altså at selvtillit ikke handler om tillit til seg selv som person, men tillit/tro på hva man kan få til, hva man kan prestere. (Håper jeg ikke definerer feil her nå, if so, please let me know).

Og jeg vet at jeg kan få til mye (hvis jeg jobber hardt, altså, ikke fordi jeg er naturlig begavet). Jeg kan få gode karakterer. Jeg kan også holde presentasjoner uten at det er en (veldig) big deal (etter å ha gjort det to ganger i uken i tre år på arkitekturstudiet). Jeg kan holde taler i store ″selskapeligheter″. Og jeg har jo snakket på radioen til og med. (Ikke at det jeg sa ga så mye mening, men jeg gjorde det). Etc.

Jeg kan gjøre det jeg bestemmer meg for å gjøre. Det vet jeg. Jeg har trua på det.

(Kanskje forveksler jeg nå med stålvilje?? Nei. Det gjør jeg nok ikke).

Så lenge det IKKE innebærer småprat om været (nervøs), handle mat på butikken (paranoid), spise en god del typer mat (livredd), være veldig sosial flere ganger på en dag (umulig), ytre sterke meninger (tenk hvis noen som faktisk har en hjernecelle eller to er uenig med meg?). You know. The scary stuff. Ja, da har jeg altså selvtillit.

Wow. Hvem hadde vel trodd det?

Oki, da. Så er den spesifisert. Den dekker et lite utvalg ″kategorier″. Men den er der.

Men . . . Hmmm . . .

Det finnes jo alltid en unnskyldning når ting går bra? Og jeg er litt redd for å bli avslørt . . .

99% på eksamen i statistikk? (Hard work + flaks). God presentasjon? (Griseflaks). Hmmm . . . Noen sier at en tale er fin? (Obligatorisk. Hva skal man ellers si? You suck? You are not funny?)

Which leads me to . . .

Det jeg ikke har så mye av. SelvFØLELSE. Som visstnok er følelsen av egen verdi. Hvordan det føles å være meg.

Uff da. Jeg er visst ikke verdt stort i egne øyne.

Jeg har jo sammenlignet meg selv med en gråstein. Etterhvert med litt rosaskjær. Og selvom den også er på vei oppover (jeg er for eksempel ikke så opptatt av hva alle andre synes om meg lenger), så setter jeg heller ikke veldig stor pris på meg selv.

Til tider har jeg sett på det som en litt sånn positiv greie. At det å slette meg selv, ta opp liten plass, unnskylde for at jeg eksisterer etc etc etc er ganske OK. At det er noe sterkt i den: ″Det er ikke så farlig med meg″−(guri malla, blir flau av dette)−tanken.

Jeg har ikke skjønt hvor ufattelig slitsomt og irriterende det er å være sammen med en person som meg. For man blir faktisk ganske så . . . (oh no, min store skrekk) . . . selvsentrert.

Jeg tror at alt handler om meg.

Hvis noen hvisker og ler? Da er det meg de ler av.

Hvis noen tuller med meg? Da kan jeg nesten bryte sammen. (Oh lord. Her har jeg skjerpet meg, da. Så lenge de ikke tuller med hva jeg spiser, da, selvfølgelig. Finnes jo grenser for hva jeg skal tåle).

Hvis noe går galt? Da er det min skyld.

Hvis noen er lei seg? Da er det fordi jeg indirekte (og uten å vite om det) har såret dem.

Meg meg meg. Jeg (som har null verdi egentlig) er samtidig så utrolig VIKTIG at alt dreier seg om meg. At alt jeg gjør har en enorm påvirkning på alle rundt meg.

Jeg styres av redsel. (Jeg BLE styrt av redsel, tenker jeg vi sier, for jeg er på vei ut av dette tullet her. Or so I tell myself). Jeg fryktet at alle andre hadde samme syn på meg som jeg hadde. (Ubrukelig, slitsom, dum, stygg etc etc etc). Slitsomt. Teit. Bortkastet. Selvsentrert!

Enough!

Det er tusen ting jeg ikke kan, tusen ting jeg er redd for. Men også ting jeg får til.

Jeg er god nok som jeg er.

Jeg håper at selvfølelsen kan matche selvtilliten.

Etter at selvtilliten først har spredd seg litt til flere deler. Det er jo fint å faktisk kunne snakke med de man er i selskap med, og ikke bare holde taler for dem.

Haha . . .

Nå får jeg det til å høres ut som om jeg

1) Går mye i selskap (not true) og

2) Holder masse taler (not true) og

3) Ikke er svett, skjelven, rusa på champagne ″når″ jeg faktisk gjør det (also not true).

Men det er jo ganske interssant, egentlig. At vi kan gå rundt og tro at andre er sikre på seg selv, har det godt med seg selv. Når det motsatte er tilfelle?

I love the message.

But the messengers . . . ″Perfekte″ (jaja, du skjønner hva jeg mener) mennesker som ber oss være kritiske til at alle er ″perfekte″ på TV?

Jeg må slutte å være så kritisk. Hva innbiler jeg meg? At de skal stille opp uten sminke, med stygge klær og bustehår?

Good message. Good messengers. Jess?

13 timer uten internett startet med et brøl.

Ikke fordi jeg har så mye viktig å gjøre på nettet. Men når du ikke KAN, så tror du at du må.

Men så viste det seg nesten (nesten) å være litt deilig. Nesten.

I tillegg har jeg kommet frem til noe fantastic. (Jeg regner med at du har blitt vant til å innstille (senke) forventningene dine by now? Når jeg sier fantastisk så vet du at det er noe bittelite noe, og at for å komme frem til det bittelille må du lese deg gjennom masse skriblerier?)

Here we go:

Uten internett ble jeg obsessed med ″internett″. All informasjonen som svirrer der ute. Noe jeg egentlig ikke har problemer med. Anymore. Faktisk.

Men så begynte jeg å tenke over de litt (for meg) ekstreme tingene jeg har delt. Lagde en liste i hodet mitt. Og hvis du legger sammen alle disse litt ekstreme tingene jeg har gjort eller tenkt eller følt eller whatever, så males et ganske spesielt bilde. Jeg fremstår jo litt . . . ***

(Hva betyr ***? Gal? Syk? FYYY! Slemme deg. Blå? Nei. Kul? Tja, if you say so, slå opp i ordboken på ″kul″ og du finner bilde av meg med pustevansker, ti meter fra en mobiltelefon).

Ok. En av de to første.

″Folk″ sier jo at man skal være forsiktig med hva man legger ut på nettet. Det som svirrer der ute kan ikke slettes, har du først skrevet noe så kan du ikke ta det tilbake, tenk om du angrer når du er 50, tenk på fremtidige jobbmuligheter etc etc etc. (What job opportunities?)

Men jeg fikk IKKE noia likevel. For det er jo sant. Det jeg har skrevet. Det er jo bare sånn det er. Sant kvart ord.

Så er det egentlig da så farlig?

(Muligens. Mest sannsynlig vil det bite meg i rumpa på et eller annet tidspunkt. Men for å få frem poenget her så sier vi at det ikke kommer til å ha noe å si EVER. Ingen kommer noen gang til å forbinde meg med spiseforstyrrelser +++ merkelig oppførsel eller whatever. Never ever).

Så, det store høydepunktet i dette utrolig interessante innlegget (det fantastiske, remember?):

Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye om hva folk tror eller ikke tror. (Dette fra en person som for noen måneder siden var ekstremt redd for å gjøre et dårlig inntrykk på tilfeldige folk på gaten og som har tidenes mest restrictede FB−profil).

Jeg vet at jeg er mer enn diagnoser og nevroser.

Og jeg er (med godvilje) glad jeg har delt (nesten alt) av det jeg har delt.

I dag har det skjedd tre ting.

Advarsel: Tidenes kjedeligste story. Det handler (nesten ikke) om spiseforstyrrelser engang.

Hint:

Nummer 1)

Legen. For mandag er jo fra nå av veiedag. (Forhåpentligvis ikke i all evighet).

Det er noe nedverdigende å stå på den j**** vekten. At noen andre skal ″måle″ meg. Ikke bare i antall kg (som jo bare er et fiktivt tall som egentlig ikke betyr en skiiiit), men også reaksjonen min etterpå.

(Det er som å åpne en presang fra noen som stirrer på deg, analyserer reaksjonen din. Og enda så glad du blir så er du LITT stressa for at den ekte gleden skal virke overdreven. Eller whatever. Dårlig sammenligning. Give me birthdaypresents instead of silly scales).

Anywho.

Jeg er bare overlykkelig over at jeg har gått opp i vekt. Og ikke ned. Eller på stedet hvil. Jeg er på sporet igjen.

Så gratulerer med dagen til meg.

Jeg feiret denne (minimalt ambivalente) seieren med å spise lunsj med en venninne. Og utenfor cafeen skjedde nummer 2) og nummer 3) av dagens begivenheter. Så langt.

(Jeg tipper det kommer til å skje MYE mer spennende ting ettersom jeg skal jobbe hjemmefra. I pysj, faktisk. Og allerede er like oppblåst som en ku med fire kalver. Ja, du gjettet riktig. En kalv per mage. Jeg blir så utrolig kreativ og morsom av å spise mat jeg ikke er vant til).

(Jeg har ikke spist kalv. Eller ku).

Sssssh . . . Stop it.

Nummer 2)

Utenfor cafeen ″møter″/ser jeg en dame som skal . . . spise sen frokost?

I pysj.

Dette er en ny mote i Irland. Jeg snakker IKKE rutete CK pysjbukse med hettegenser og ″jeg−har−nettopp−stått−opp−fordi−jeg−var−ute−igår−og−er−så−fyllesyk−at−jeg−ikke−gidder−å−kle−på−meg″ eventuelt ″too−cool−for−my−own−good″−frisyre.

Eller sånn jumpsuit?

Ouh−nouh. Silkepysj.

Veldig lik denne. Bare mindre flink til å knappe igjen enn denne dama:

Med paraply, ballerinasko, stor veske og en handlepose. Fake tan−skiller på brystet (mildt sagt utringet) og masse sminke og stort ″permanent″-oppsatt hår.

Altså: ″siste skrik″ (skal jeg være teit så skal jeg være teit).

Dette roper hun:

″Robbay? Get a move on will′ya? C′mååån″.

Nummer 3)

Rett bortenfor damen, utenfor inngangen står en søppelbøtte a′la denne:

Men med askebeger øverst. (Ikke viktig). Og et rundt hull til å kaste stuff på siden. (VELDIG viktig). Ganske lavt hull.

Tett inntil denne søppelkassa står en liten gutt. Jeg tipper fem år. (Godt mulig han var tre. Eller ni. Hvem vet).

Kan du gjette hvem det er??

Jess. Det er Robbie.

Robbie er, I guess, sønnen til pysjdamen. Gammel nok til å kle på seg selv. For han går ikke i pysj. Og står altså klint oppi en søppelkasse. Og ser bare irritert bort på moren som maser og maser på at han skal komme.

Jeg går forbi. Hva er det egentlig Rob driver med? Har han mistet noe inn i hullet?

Jeg titter ned. Og titter vekk.

Nope. Robbie har ikke mistet noe som helst.

Så kommer pysjdamen bort. Og stanser. Og blir rød utover ansiktet, halsen, brystet. Helt ned mot navlen rødmer hun.

Heldigvis begynner hun å le.

Og det betyr at jeg også kan le. (MED dårlig samvittighet, til mitt forsvar).

Og det betyr at en gammel nysgjerrig mann kan stampe med stokken sin mens han ler.

Og det betyr at to damer som drikker kaffe og røyker . . .  (JA, du gjettet riktig), også kan le. Og peke.

Men stakkars Robbie, han ler ikke. Han er faktisk på gråten.

Og vil nok aller helst løpe langt vekk fra søppelkassa. Og langt vekk fra ONDE, voksne mennesker som ler av ham. (Seriøst, dette er mobbing).

Men stakkars Rob, han kan ikke løpe noen steder, han MÅ jo bare bli stående.

Til han er ferdig med å tisse. Inn i hullet.

Og så begynner han å gråte. (STAKAR).

Og roper:

″But it was SOOO peeerfect . . .″

PS:

Jeg vet at jeg lever et ekstremt spennende liv. Og at du skulle ønske at du var meg. Av mange grunner. Men poenget var vel egentlig at jeg skulle rapportere om vektoppgangen. Og sporet av litt.

Skal ikke plage deg mer.

Happy monday.

Den store finalen! Siste del av listen vår!

(Håper ikke jeg har glemt noe? En del var så likt at jeg måtte slå det sammen. Great minds think alike?)

Når jeg blir frisk kan/vil jeg . . .

Oppleve de øyeblikkene da alt føles riktig, ren lykke

Smile, og faktisk mene det. Ikke planlegge, ikke fake

Glede meg over de små tingene: digg låt på radioen, hyggelige folk på bussen, sjokolade, god litteratur, klemmer, latter, filmer

Være til stede i det jeg gjør. Ikke planlegge framtiden, ikke angre på fortiden, ikke tenke over hva jeg skal spise eller ikke burde ha spist

Være så glad at jeg hopper av glede

Ikke være så REDD for alt. Føle meg trygg. Ikke ta ting så alvorlig, ikke bekymre meg for alt som (muligens) kan gå galt (og mest sannsynlig ikke kommer til å gjøre det)

Slippe å måtte jobbe meg ″opp″ når jeg våkner, men våkne med et (relativt, da) genuint godt humør, et bedre utgangspunkt. Være positiv

Ikke bare eksistere. Men leve

Være snill mot meg selv, og ta bedre vare på meg selv

Være GENUINT glad i meg selv (virkelig kjenne det tvers igjennom). For real

Vite at den indre stemmen/magefølelsen er MIN, at den vil mitt beste, at den ikke prøver å lure meg (i motsetning til visse andre stemmer)

Ikke automatisk undervurdere meg selv. Vite at jeg er like mye verdt som alle andre, forstå at for meg må jeg være aller viktigst

Vite at jeg har rett til å føle, rett til å si ifra om mine ønsker og behov, rett til å ta plass. Masse plass

Ha trua på meg sjæl, føle at jeg kan få til whatever I want, for det kan jeg, bare jeg kjemper

Ikke definere meg selv som syk

Se ting i perspektiv: Innse at de aller fleste problemer/bekymringer som drukner meg egentlig er bittesmå. Og at de ikke vil bety noe om noen timer. Og ihvertfall ikke om ett år

Klare å motta ros og komplimenter, ikke bortforklare (verken høyt eller inni meg),  men ta dem til meg og glede meg over dem

Være stolt av meg selv de gangene jeg gjennomfører noe. Og stolt av den personen jeg er og hva jeg står for

Ta ansvar for meg selv og livet mitt. Stå for det jeg mener, ikke ha en unnskyldning å falle tilbake på

Være ærlig mot meg selv, leve etter mine egne verdier (ikke andres, ikke spiseforstyrrelsens)

Tenke mindre på hva jeg BØR gjøre og mer på hva jeg har LYST til

Slutte å jage etter uoppnåelig perfeksjon, ikke ha perfekt som eneste akseptable mål. Perfekt er (umulig) og i teorien kjedelig. Ikke være så ″flink″. Gi mer litt mer F***

Ikke bare være sjenerøs og god med andre, og slem med meg selv. Ikke være så selvkritisk. Igjen: gi litt mer F***

Akseptere meg selv, og dermed dele mer av meg selv. Og få bedre kontakt med menneskene rundt meg (uten usikkerheten min som en vegg mellom oss)

Tenke på meg selv og behandle meg selv akkurat som jeg ville behandlet en god venn. Bli min egen bestevenn, være på lag med meg selv

Godta (og faktisk sette pris på) at alt ikke gikk som ″det skulle″, men at all erfaring er god erfaring, og at jeg ikke ville vært den jeg er i dag uten den historien jeg har

Gi slipp på kontrollen. Være FRI!

Jeg vil ikke oppnå NOE av det jeg drømmer om hvis ikke jeg kjemper for å bli frisk.

Og det ER målet. Så jeg kan like gjerne kaste meg ut i det. Jo flere dager jeg er syk, jo færre dager er jeg frisk.

Som en av dere sa:

″Tenk at jeg skal være så redd for noe som mest sannsynlig bare kommer til å bli mye bedre enn det jeg har hatt?″

Etter å ha lest The Bestest List, ser jeg klart hvor EKSTREM forskjellen på et liv som frisk og et liv som syk egentlig er. Det bør jo ikke være vanskelig å velge. Ikke egentlig.

Nå har vi prøvd spiseforstyrrelsen. Og vi vet hva den (ikke) gir oss. Falsk trygghet, falsk kontroll. Og resten bare  f***skap. Å gi slipp er skummelt. Men det kan kun bli bedre.

ALT som står på listen er mulig. Og det avhenger ikke av andre enn oss selv. (Dessverre, slår det meg. (Ingen magiske piller? Ingen som kan redde meg?) Men egentlig er det jo positivt! At vi har muligheten til endre på alt, og ikke avhenger av noen andre).

Så. Oss selv. Utholdenhet. Og en stor dose mot.

Jeg skal printe ut listen og lese den hvis (når) jeg går meg litt vill.

Tusen takk! God søndag, god uke

-

Jeg leser noen få blogger hver eneste dag. En av dem er Kaffedamen.

Nylig skrev hun et veldig interessant innlegg etter å ha deltatt på en temadag om håndtering av spiseforstyrrelser i treningsbransjen (Kaffedamen studerer ved Norges Idrettshøyskole).

ROS (Rådgivning Om Spiseforstyrrelser) opplever et økende antall henvendelser fra treningsbransjen som ber om råd angående spiseforstyrrede medlemmer og ansatte. Not surprising!

(Det er vel en kjentsak at mange med spiseforstyrrelser bruker trening som en outlet. Løpe fra vonde følelser, løpe av seg kcal. Og at det noen ganger kan bli litt mye?)

″Over 90 % av de kvinnelige instruktørene mener de kan gjenkjenne symptomer på spiseforstyrrelser, men under 50 % vet hvordan de skal håndtere bekymringen om de ser symptomene hos et medlem eller en kollega″.

Hvordan skal man gå frem?

″Jorunn Foss fra Skullerud Sportssenter sa noe i den forbindelse som jeg syns er viktig å ta med: det ble nevnt at hensynet til andre medlemmer, som føler det ubehagelig å se alvorlig syke trene samme sted som dem, er én grunn til å utestenge noen. Men Jorunn viste til at medlemmer som kommer til ansatte og uttrykket bekymring for enkelte medlemmer også kan henvende seg direkte til den de er bekymret for og vise medmenneskelighet.

Dette er et viktig poeng, ikke at andre medlemmer skal ta ansvar for det som skjer på senteret, men de kan da vitterlig vise at de SER vedkommende. Det paradoksale i en spiseforstyrrelse er jo ofte at man, som Vrabel sa, ønsker å kommunisere noe med symptomene, man ønsker å bli sett. Vil en spiseforstyrret bli glad for at vilt fremmede kommer bort og spør hvordan det egentlig står til, og dermed impliserer at de ser noe er galt? Neppe. Men som Linn Bæra sa i sitt innlegg: en slik henvendelse, selv om den fører til avvisning der og da, vil mest sannsynlig sette i gang noen tankeprosesser hos den spiseforstyrrede, som på sikt kan føre vedkommende videre.″

Jeg ble en gang bedt om å ″roe meg″ av en ansatt på et treningssenter. Jeg kunne ikke ″trene like ofte″. (Stakar, paranoide (ekstremt entusiastiske) meg, følte meg litt angrepet. Og isje velkommen). Muligens fordi det ble tatt opp i resepsjonen, foran andre ″kunder″. Og det var tydelig at de som jobbet der hadde ″snakket om meg″ på forhånd. Og at de syntes det var ubehagelig. (Skjønner jeg godt, men hadde vært mindre ″kleint″ og mer professional å ta det opp på tomannshånd). Men som jeg skrev i kommentarfeltet til Kaffedamen, og som hun nevner i innlegget, så satte det likevel i gang noe i meg, en liten alarm om at noe var galt, at det var noe i det de sa. At jeg kanskje burde roe meg? (Dessverre varte det ikke lenge nok, jeg dro aldri tilbake. Men meldte meg heller opp et annet sted. Sjakktrekk).

I ettertid setter jeg pris på at de reagerte. Men skulle ønske det ble gjort på en annen måte.

Kaffedamen skriver om en LITT mer pedagogisk måte å gå frem på, et veldig godt eksempel fra Sats. Jeg ble positivt overrasket over oppfølgningen vedkommende fikk.

Hun nevner også at noen melder seg opp flere steder, for ikke å bli ″oppdaget″. Skremmende.

Bet meg fast i en veldig god beskrivelse:

″KariAnne Vrabel forklarte hvordan symptomer er en form for kommunikasjon, noe jeg syns var veldig fint sagt. Hun sa også at i bunnen hos alle hun har behandlet for spiseforstyrrelser har det ligget veldig lav selvfølelse. Man kan aldri bli bra nok. Veiingen av kroppen er ikke bare et mål på kroppsmasse, men også egenverdi.″

Kaffedamen oppsummerer med (vet jeg går litt berserk mtp sitering her, men klarer ikke la være):

″Jeg savnet et enda større fokus på hvor skamfull og selvforaktende den syke svært ofte er, fordi det gir noen premisser for kommunikasjonen. Man må huske på at alt leses gjennom ″jeg er et ekkelt, uverdig menneske″-brillene, og at alt du sier tolkes gjennom samme type filter. Samtidig er det viktig å huske at alle spiseforstyrrede er forskjellige, at de er på forskjellige stadier i sin lidelse eller tilfriskning, og at det du kanskje oppfatter som bedrag eller uærlighet, som regel ″bare″ er selvbedrag. Man kan ønske å bli frisk, samtidig som man ikke tror man kan overleve uten sykdommen.

Helt til slutt, noe alle bør tenke over, uansett om de jobber i treningsbransjen eller ikke:

90 % av alle spiseforstyrrede er normalvektige eller litt overvektige.″

Tusen takk, Kaffedamen. For så interessant innlegg. Oppsummeringen og dine refleksjoner rundt foredragene, men aller mest måten du beskriver hvordan det er å være syk.

Du har vært en stor inspirasjon for meg, en av de få jeg har ″møtt″ som sier det er mulig å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Alle kommentarer, gode råd og støtte har hjulpet meg mye. (Og sikkert andre som har lest her også). Spesielt ved et par anledninger, når riktige ord kom til rett tid. Mer enn du aner.

Så tusen takk.

Til tross for min entusiastiske sitering, har jeg bare berørt en liten del. Og anbefaler å lese hele innlegget her. (Blant annet behandlingstilbud for spiseforstyrrelser i Norge i dag).

Må legge til en liten ting, som jeg minner meg selv på de gangene jeg savner å trene, løpe etc. Hvis man trener uten å ha nok næringsstoffer bryter man ned kroppen. Man MISTER muskelmasse. Og man sliter ut en allerede sliten kropp. Det kan (quite obviously) være farlig.

Jeg husker at jeg tidligere ikke klarte å komme meg gjennom dagen uten å ha krysset av ″økten min″. (Og jeg ble fullstendig VILL hvis noe kom i veien). Men har endelig kommet frem til at kroppen trenger ro og hvile (med litt pilates) en periode. Og på sikt skal den bygges opp. Aldri mer brytes ned.

Ville bare si det. Hvis du heller ikke trener og får litt noia av å se, høre og lese om andre som ″får lov″.

Hva synes du forresten om at personalet sier ifra dersom de er bekymret?