Vi lot de hilse på hverandre ute, og Edvard er litt usikker på store hunder så vi brukte litt tid på det. Deretter var vi innendørs i ca 20 minutter hvor det var litt kaos med hunder overalt og mye snusing og trasking frem og tilbake, før vi dro på tur. Kineserne i burene sine i baksetet, Tyson mellom beina mine i forsetet.
 
Fant en tursti langs Semsvannet, og kort etter en annen sti som gikk fra den og mer oppover. Jeg kan absolutt bekrefte at det å klatre oppover i mye snø, det er tungt det. Heldigvis hadde jeg litt drahjelp fra Tyson.

Turen vår varte i nesten to timer, og på slutten merket jeg at Tyson begynte å bli veldig sliten. Han bet tak i alle bånd/løkker han kunne få tak i og var nesten umulig å få kontakt med. Når han fikk gå løs en liten stund og tusle for seg selv roet han seg igjen, og jeg kunne feste han til meg før vi kom tilbake til den mer brukte turveien.

Etter turen dro vi tilbake til leiligheten, og hundene ble bare sluppet inn sammen. Nå var det ingen problemer, og resten av kvelden (frem til nærmere 9) gikk de fint sammen. De flyttet seg litt blant hverandre sine eiere for kos, og en liten stund lå også Tyson og Calcifer ved siden av hverandre i sofaen. 

Det var rett og slett en skikkelig herlig opplevelse å ha tre hannhunder i vår leilighet, uten noe bråk eller utfordring. Vi spilte spill, lagde middag og så på film. Vi trengte ikke fokusere på hundene og kunne bare slappe av.


Calcifer.  

Det kom noen smell tidligere på dagen som han ikke reagerte på, men litt over 18.00 var det tydeligvis noen som bestemte seg for å fyre av alle sine. Da ble han litt stresset (jeg hadde trukket for gardinene, men smellene kunne høres) og vandret litt. Han hadde fått et fyllt margbein, men følte seg tydeligvis ikke komfortabel nok til å legge seg ned, så han gikk rundt i sirkler med det i munnen.

Etter en liten stund la han seg ned under stolen min (jeg satt foran PC'n og spilte, med ganske høy lyd) og der ble han liggende i en del timer. Tror nok han sov litt der under, for det var i hvert fall ikke "panikk-jeg-må-gjemme-meg", men heller at han hadde vært litt skeptisk og ville helst være så nær meg som mulig, pluss at det gav litt ekstra trygghet å halvveis gjemme seg.

Når det virkelig begynte å smelle ble han mer stresset, og begynte å nærme seg bjeffing. Han ble også veldig interessert i å gå ut å sjekke hva det var, så siden utleier ikke var hjemme (og dermed ikke hadde feiring rett utenfor døren) gikk jeg ut sammen med han for å se.

Det gikk først ganske greit, han ble nok litt mer redd, men samtidig var han veldig interessert. Men så, akkurat når han gikk rundt hushjørnet, begynte naboene bak oss å sende opp en slik massiv boks som smeller skikkelig. Det så omtrent ut som om det ble sendt mot oss, så da fikk han panikk. Han løp bjeffende litt i sirkler og visste nok ikke om han ville prøve å jage bort disse smellende lysene, eller om han skulle rømme. Jeg åpnet ytterdøren og halvveis dro han med meg inn, selv om han løp inn når han skjønte at det var inn jeg ville ha ham.

Inne begynte jeg å legge sammen klær som hadde tørket, og henge opp de nyvaskede på tørkesnoren. Da holdt jeg på på badet som var litt mer skjermet for lydene, og det virket også som om det roet Tyson å se på meg jobbe med noe. Han bjeffet ikke mer, og la seg også ned et par ganger, om enn bare så lenge jeg holdt meg i samme rom.

Jeg kunne se at han var ukomfortabel/redd, for han fulgte veldig etter meg, selv om jeg bare beveget meg fra badet til gangen og tilbake igjen. Han var veldig forsiktig og ja, generelt ukomfortabel i kroppspråket. Når jeg var ferdig med å legge sammen klær var det blitt ca 00:20, og jeg gikk til sofaen. Jeg startet en serie med ganske grei lyd, og inviterte Tyson opp på fanget. 

Det smalt ikke like mye lenger, men til tross for at det fremdeles kom en del smell utenfor sovnet Tyson ganske raskt i fanget mitt. 

Så alt i alt synes jeg at nyttårsaften gikk veldig greit. Han var ikke panisk (bortsett fra akkurat den lille stunden utenfor) og roet seg veldig fort igjen etterpå. 

Jeg tenkte også på at hvis jeg ikke hadde hatt forståelse for at det var fyrverkeri, hadde jeg nok blitt veldig redd selv. For det smalt så grundig rundt oss at man skulle trodd noen førte krig mot huset. 

I morgen har jeg eksamen i anatomi og fysiologi, og jeg tenkte jeg skulle dele en oppgave som har blitt gitt på tidligere eksamener. Jeg ble først forvirret når jeg så på den, men så veldig fornøyd når jeg innså at jeg har lært alt jeg trenger for å løse den. Så da ble jeg litt mer optimistisk med tanke på eksamen. Så nå vil jeg bare vise den frem, hehe: 

 Følgende prosesser skjer i forbindelse med en kontraksjon av en skjelettmuskelcelle:

1) Ca2+-kanaler (kalsiumkanaler) i sarkoplasmatiske retikkelet åpnes
2) Acetykolinmolekyler bindes til acetylkolinreseptorkanaler
3) Aktinfilamentene forskyves i forhold til myosinfilamentene
4) Ca2+ bindes til troponin
5) Det dannes et aksjonspotensial i muskelcellen (muskelfiberen)
6) Myosinhoder bindes til aktinfilamenter

Hva er den riktige rekkefølgen av disse ovenfor nevnte prosessene? Ett utsagn er riktig.
a) 2,1,5,6,3,4
b) 1,2,6,5,3,4
c) 2,5,1,4,6,3 
d) 2,5,1,6,4,3
e) 1,4,2,5,3,6

Hvis du har drakamp med hunden, og dere kræsjer i hverandre. Da er det du (les: jeg) som faller, og ender opp med å rulle rundt i frosten.

Det verste er at før jeg fikk ut vurderte jeg å ta på meg en skikkelig turbukse, men kom frem til at jeg skulle jo ikke rulle rundt på bakken uansett. Heldigvis har det ikke kommet snø enda...

Jeg har også merket at kroppen min unngår Tyson, for eksempel på turer så kan han noen ganger sprette rundt og til siden, og egentlig rett inn i beina mine. Ved bare antydninger til at vi kommer til å kræsje i hverandre, reagerer beina mine av seg selv, og jeg hopper unna. Det kan se temmelig merkelig ut, og jeg ender opp med å miste balansen en del ganger.

Så når jeg kræsjet i han/falt, så skulle jeg egentlig falt rett frem og landet på hendene, men jeg tror beina mine må ha bøyd seg ned til siden. For i stedet for å lande på Tyson, så ruller jeg til siden og helt rundt.

Tyson? Han kom hoppende etter og synes at det var kjempe festlig!

(bilde hentet fra google)

I helgen som var så jeg filmen Up sammen med Mikael, og de som har sett den vet at hundene i den filmen blir veldig lett distrahert av "SQUIRREL!!". Etter det har jeg og Mikael fleipet med det hver gang Tyson plutselig har snudd seg og fokusert på noe.

I dag på tur gjorde Tyson nettopp det, og jeg flirte og så i samme retning. Og der så jeg rett på et lite ekorn som hadde stivnet i treet. Tyson hadde skremt det opp fra bakken og inn i treet, og stå og prøvde å få ferten av det igjen. 

Jeg har ikke sett et ekorn på flere år, så jeg stod bare stille og nøt synet av det, samtidig som det var interessert å se om Tyson ville klare å lokalisere det. Han var i nærheten flere ganger, men jeg tror han ble litt blind av at han brukte nesen så mye, og lukten var nok overalt innenfor den kvadratmeteren. Han hoppet litt frem og tilbake, og ekornet benyttet sjansen til å hoppe videre til neste tre. Det fikk Tyson selvfølgelig med seg, og han spratt etter, men mistet den av syne igjen.

Ekornet stivnet i neste tre og jeg fulgte med på det, mens Tyson bare lette og lette. Til slutt fløy det en liten fugl forbi og Tyson glemte alt om ekornet, og deretter gikk vi videre.

Jeg blogger forresten veldig lite for tiden fordi det egentlig ikke skjer noe spennende med oss, og i det siste har jeg hatt både fremføring, og snart eksamen også. Så skolearbeidet blir prioritert litt. Men vi treffer Therese en gang i blant for passeringstrening med Tyson og Tellus, og vi trener litt på å korte ned radiusen når han er løs.

Gruppe 1, Bruks-, hyrde og gjeterhunder

Australsk kelpie

Collie korthåret

Belgisk fårehund, groenendael 
Belgisk fårehund, tervueren
Belgisk fårehund, malinois

Hvit gjeterhund

Schæferhund

Gruppe 2, Pinscher-, schnauzer-, molosser- og sennenhunder

Berner sennenhund

Dansk-svensk gårdshund

Dvergpinscher

Hovawart

Leonberger

Pinscher

Rottweiler

Gruppe 3, Terriere

Jack Russell Terrier (ikke helt sikker på)

Parson Russell Terrier

Gruppe 6/4, Dachs-, drivende- og sporhunder

Dalmatiner

Gruppe 5, Spisshunder

Akita

Finsk lapphund

Islandsk fårehund

Norsk buhund

Norsk lundehund

Samojedhund

Gruppe 7, Stående fuglehunder

Ingen.

Gruppe 8, Apporterende hunder

Cocker spaniel

Flat coated retriever

Golden retriever

Kooikerhund

Labrador retriever

Nova scotia duck tolling retriever

Gruppe 9, Selskapshunder

Cavalier king charles spaniel (hvis ikke det hadde vært for helsen)

Chinese crested powder puff

Mellompuddel

Papillon

Gruppe 10, Mynder

Irsk ulvehund.

Så dette er litt løst med de mulige jeg kunne tenke meg nå, men noen stiller selvfølgelig høyere enn andre. Favorittene er:

Flatcoated retriever (og golden og lab, men nå har jeg jo Tyson)

Chinese crested powder puff

Groenendael

Hvit gjeterhund

Siden jeg har en aktiv nok hund i Tyson, foreløpig i hvert fall, så vil nok neste hund (når jeg er ferdig å studere) bli en puff. Når Tyson da etterhvert blir pensjonert/ikke er mer, da skal det en flat inn i huset.

Det var ingen skilt der om beitedyr og skiltet vi hadde gått forbi om båndtvang lenger nede, nevnte bare den almenne, så jeg tok sjansen og slapp han løs temmelig fort. De førse 10-15 minuttene var det ganske oversiktlig, så han fikk løpe rundt og storkose seg. Det finnes ingen bilder av det, fordi kameraet mit er absolutt totalt uvillig til å samarbeide, så jeg var glad nok for å bare få ett par bilder (til tross for at hvitbalansen på de bildene var helt off). 
 

På turen så klarte Tyson også å finne rester av et annet dyr, som han selvfølgelig hadde lyst til å bære litt rundt på. Jeg fikk han til å slippe ganske fort, og når han slapp det fikk jeg et deilig innblikk i mengden insekter som hadde en fest inne i beinet *grøss*.

På turen så kunne jeg se at Tyson har savnet det å gå løs på tur. Han får gå løs nesten hver eneste dag, men det å løpe rundt på en gress fotballbane kan ikke sammenlignes med å få gå løs på et nytt sted mens vi beveger oss rundt, med mye å undersøke. 

Dessverre så ble stien mye mer svingete etterhvert, og mye mindre oversiktlig, i takt med at Tyson begynte å bry seg mindre om plystringen min (mindre verdifulle belønninger) og bare responderte til den skikkelige innkallingen. Dessverre hadde jeg med meg veldig lite innkallings-belønninger, så når han begynte å legge ut på lange radiuser, så ble det bare til at jeg kalte han inn og festet på han båndet igjen. Jeg var også litt sliten generelt, og visste at vi hadde et stykke å gå hjem igjen, så vi snudde der. 

For de som er kjent i Asker, og har hund:

Hundejordet ved semsvannet - hvor finner jeg det? Ser jeg det langs veien hvis jeg går (og hvor må jeg gå), eller er det slik at du må vite hvor det er for å finne det?!

Og bussen som går Asker-Sandvika, kjører den veien langs semsvannet? Er det noe busstopp i nærheten av hundejordet? 

De siste dagene så har jeg begynt å ta Tyson med på en halvtime med tur i 4 tiden på ettermiddagen, slik at han får gjort fra seg, og så venter vi med hovedturen til senere på kvelden. Da strapper vi selvfølgelig på oss refleks. Vi har hver vår store vest, og Tyson har et rødt-blinkelys midt på selen i tillegg.

Så går vi da nedover og gjennom sentrum, og nyter det at verden er litt stillere enn den er tidligere på ettermiddagen. Vi møter fremdeles på litt folk, og også en del hunder faktisk, slik at vi får litt utfordringer på turen. Men jeg tror det hjelper veldig at det ikke er "masse liv" konstant på alle kanter, slik at han da takler de utfordringene bedre når de dukker opp nå når det er mindre som skjer ute.

I det siste har vi også fått til flere og flere vellykkede passeringer, men jeg passer på å unngå/lage veldig god avstand til de hundene som da er større enn han (heldigvis er det ikke så mange). Nå passerer vi vel som regel 2-3 hunder daglig, men det er absolutt ikke hver dag vi får utagering :D

Jeg har begynt å la han hilse på hunder i bånd igjen (så sant deres eier tillater det selvfølgelig) fordi jeg vil mye heller ha en hund som piper og vil bort til den andre hunden og logrer med hele kroppen, enn en som høres ut som om han helst vil rive den andre i fillebiter. Så selv om verken av delene ser særlig elegant ut, så får jeg mindre sure blikk med første alternativet XD. så ja, jeg tror det har hjulpet at han har kommet bort til mange hunder som han ser, og innsett at "DERE ER JO KULE JO!" igjen.

Så ja, det blir nok flere turer på kveldstid, så kan vi kose oss sammen. I dag la vi også inn bittebittelitt godbitsøk, og helt minimalt med en liten balanseutfordring på en stein som vippet nede i sentrum, hehe. 

Dette er altså timeplanen min for denne uken (bortsett fra at onsdag og tirsdag ble byttet om, så jeg lærte om Fôring av hund og katt i dag, og det blir drøvtyggere i morgen.Det er ganske interessant å lære mer om hvilket innhold hunder, spesielt for min del, trenger i fôret, og for eksempel hvilke problemer som kan omme hvis de fôres på bare rent kjøtt.

Men selvfølgelig, det jeg gleder meg mest til denne uken, er torsdag og fredag. Atferd, og atferd hund. Jeg kan ikke tenke meg å lære om noe kulere på skolen. Jeg må bare passe på å holde munnen min igjen, for når noen spør et spørsmål så har jeg lett for å brøle ut svaret før foreleseren, så sant jeg føler at jeg kan svare. Noe jeg forstår at ikke alle setter pris på. 

Så ja, det eneste negative med denne timeplanen er at det blir en del lange dager for Tyson. Når jeg har seks timer på skolen, så blir det litt over 8 timer for han. Men det er jo tross alt en vanlig arbeidsdag også, så det er jo mer enn det mange familiehunder må være.

Men ja, jeg gleder meg til slutten av uken, og neste uke blir det mer om atferdsproblemer, læringsteori og atferdsanalyse og atferdsmodifiserende tiltak hos hund. :D

I dag tidlig, etter å ha vært en hel natt inne uten å gå på do, skulle jeg ta Tyson ut for å tisse. Han var ivrig og klar, helt til jeg åpnet døren. Da gikk han forsiktig ut på det lille området hvor vi har tak, tok et halvt prøvende skritt utenfor taket, før han snudde og gikk inn igjen i gangen.

Han gikk tilbake til sengen og ville ikke ut før å tisse før to og en halv time senere, når regnet hadde blitt en mer vanlig type regn.

Og dette er altså min retriever, som elsker å hoppe ut i vann (om han så må knuse isen for å komme gjennom til det), og når det pøsregner på tur så vil han likevel ut i hver eneste elv vi går forbi. Men i dag tidlig var det rett og slett for mye for tilogmed ham.

Turen til og fra dyreklinikken, inkludert selve besøket der, kan fint deles inn i to helt ulike opplevelser/sinnstemninger. Den første biten er fra vi kom ned til Asker stasjon, og til vi var ferdig med undersøkelsen. Kort oppsummert kan jeg si at det var en fryktelig stressende og frustrerende opplevelse.

Det begynte dårlig med at når jeg bestilte togbillett til Tyson, så kom det en gutt forbi på sparkesykkel. Så da kombinerer man et for stressende miljø + barn, som Tyson ikke er komfortabel med + rullende, bråkende gjenstand som han er redd for. Det summertes opp til en skikkelig bjeffekule, og siden han var i et stressende miljø var det ikke snakk om at han skulle slutte å bjeffe. Lenge etter gutten var dratt forbi fortsatte han å ligge seg ned og bjeffe mot himmelen/meg, og var omtrent umulig å få kontakt med.

Jeg ble selvfølgelig dritflau der jeg stod med et bjeffende monster, samtidig som jeg prøvde å bestille billett så fort som mulig slik at vi kunne gå derfra. En kjempefin start.

Resten av turen frem gikk greit nok. Jeg hadde med den nye Kong-tingen jeg hadde kjøpt. Den heter visst Kong dental eller noe sånt, noe som var praktisk, for det var litt vanskeligere for han å få ut maten derfra enn fra Kong Classic. Den ser slik ut:

Så den holdt ham opptatt mens vi ventet på toget, på toget, og noen få minutter mens vi var på dyreklinikkens venterom.

Det som var problemet,  var at han ble bare mer og mer stresset. Det var ikke så veldig tydelig, før vi kom inn på klinikkens venterom, og var da 50 minutter før tiden. Egentlig hadde jeg tenkt å gå tur i området før det ble vår tur, men akkurat etter vi fant klinikken, så begynte det å hagle. Så inn gikk vi.

Han peste og stresset og det var rett og slett ganske forferdelig å høre på. Det var skikkelig ekstrem pesing, til og med mens han jobbet med å få ut den forsne V&H'en fra Kong'en. Kroppen ristet og han fant ingen ro, og det var egentlig bare grusomt å se på hvor stresset han var. 

Etter å ha vært der inne i ca 10-15 minutter, og ha fått veid han og kjøpt et kompakt tyggebein som han absolut ikke var interessert i, gikk vi ut i det som nå var blitt vanlig regn. Vi gikk litt frem og tilbake, og var på vei inn igjen da vi møtte en ivrig grand danois. Tyson møtte han ikke skikkelig engang, bare så ham gjennom glassdøren (hadde nok vært bedre om de faktisk hadde kommet snute til snute, for han lager bare trøbbel på avstand), og selv om vi rømte opp trappen og han ikke fikk se hunden mer enn et par sekunder, så var det nok til å starte enda en skikkelig bjeffekule.

Og nå var det absolutt ikke snakk om å roe ned. Vi gikk ut, men da lå han seg bare ned i gresset og bjeffet enda litt mer mot himmelen/meg, mens vi så på at enda en hund gikk inn i klikken. 

På dette tidspunktet så holdt jeg meg ute helt til det var vår tur, vi gikk inn og da var vi på venterommet i hele 5 sekunder før det ble før tur, men likevel mente han at det var på sin plass å bjeffe litt til (var ingen andre hunder i venterommet nå). *sukk*

Jeg får veldig mye kommentarer på at han er så glad, og ser så lykkelig og. Riktignok så er han det også, for han elsker kos og oppmerksomhet, men den iveren er ikke glade, det er bare stresset.

Selve undersøkelsen var heller ikke noe å skryte over. Jeg ønsker jo helst å fremstå så god som mulig, ettersom jeg skal bli dyrepleier, og også hadde håper å få praksisplass der. Da er det ikke så kjekt når hunden din nekter å bli undersøkt.

Det begynte greit med at hun fikk se noenlunde på tennene. Han var ikke superfoynøyd, men gjorde ikke så kjempemye motstand heller. Ikke før hun ønsket å se i øret hans med et otoskop. Tyson er jo ikke så veldig lett å håndtere, men det forverres når du prøver å bruke UTSTYR i nærheten av hodet eller labbene hans. Da setter han seg virkelig vrang.

Jeg kunne også se at det var ikke direkte redsel, men litt skeptisk blandet med at det var rart. Og alt dette kombinert med at han allerede var veldig høyt oppe på stressnivå. Her følte jeg meg også temmelig dum, for jeg klarte rett og slett ikke å holde fast hodet hans. Når jeg gjorde det, så vred han hele kroppen rundt, helt til jeg mistet taket.

Så hun bestemte seg for å renske ørene først, ettersom det var en god del ørevoks der. Da holdt jeg han heller fast med en hånd rundt brystet og en hånd under rumpen, slik at han ikke skulle klare å vri seg av bordet. (Noe han prøvde veldig på, og også klarte et par ganger)

Vi prøvde et par ganger til med otoskopet, men absolutt ikke. Så vi avsluttet det med å få han til å hoppe opp på bordet igjen, og bare kose litt med han og få han til å ligge rolig. 

Resultatet ble at han har litt tannstein, men at hun heller ville ventet ettersom det ikke er ønskelig å legge hunden i narkose heller. I mellomtiden får jeg pusse tennene hans, og følge med på at ikke tannkjøttet blir betent. Hvis det blir verre, da får vi ta og rense tennene hans.

Han fikk også en skikkelig grundig ørerens i begge ørene, så nå er de fine og rosa. Jeg skal følge opp med et ca to ganger i uken, for å passe på at ikke ørevoksen blir fin grobunn for litt mer lumske ting.

Og så avsluttet vi det hele med å være enige om at Tyson trenger en hel del trening, både på å være rolig på fremmede steder (her: spesifikt dyreklinikken) og å håndteres, noe som også inkluderes utstyr som han er skeptisk til.

På veien hjem snudde det seg derimot helt tvert. Når vi gikk fra klinikken og tilbake til stasjonen gikk han fint i bånd uten å dra. Vi hadde også en situasjon som virkelig sjokkerte meg. Plutselig kommer det en liten gutt løpende forbi meg (i den alderen som Tyson har mest problem med, og LØPENDE) så snur jeg meg og ser at rett bak Tyson kommer det enda en gutt i samme fart. Tyson har allerede snudd hodet og følger med på denne gutten, men stivner ikke og utagerer ikke!

Når vi kom frem til stasjonen tok jeg ut penger, og da bare tuslet han rundt meg og ventet. Jeg stresset litt mer enn nødvendig for å følge med på at det ikke kom folk på skateboards eller lignende rett mot oss, men han slappet bare av. 

Vi gikk også gjennom stasjonsbygget med en god del folk der (dette var trossalt litt over halv 5 en ettermiddag), men ingen problemer verken da, eller når vi måtte vente på toget med resten av folkemengden. På toget var han også veldig flink, snuste litt forsiktig på folk, la seg ned mellom hvert stopp også videre. Så på hjemveien ble jeg glad i han igjen.

På gressbanen på vei hjem fra stasjonen var det også et fotball-lag (barn) som hadde trening, som vi kom helt i begynnelsen på. De begynte med å jogge samlet, og siden Tyson hadde oppført seg så fint, bestemte jeg meg for å prøve å gå over banen (vanligvis ville jeg gått rundt en annen vei hvis det er barn der). Akkurat nå vi var halvveis begynte de å løpe og spre seg, med en del lyd. Da jogget vi litt for å komme ut av veien, men Tyson snudde seg bare og så på de uten problemer.

Så han kan når han vil.

Og nå er vi begge veldig sliten. Hehe.

Konklusjonen blir forresten at den mareritt-biten av dagen, da viste han tydelig at han var stresset, og det gjorde at han overreagerte på absolutt alt. Når vi derimot var på vei hjem, så jeg at stressnivået dalte, og han roet seg, og da tok han alt på strak "pot". Så derav tittelen: Stress er roten til alt ondt.

Jeg må nemlig ta meg selv litt i skinnet for å ikke se sykdomstegn i hver eneste minste lille ting. Men det er ikke bare negativt heller.

Tyson har bittelitt tannstein på premolar 4 (dvs, de store tennene litt bak i munnen oppe), som ofte er der det begynner, og jeg har egentlig tenkt at litt gjør ikke så mye, og tannstein er jo bare tannstein. Det som er problemet er at det kan spre seg opp i tannkjøttet, og begynne å lage problemer med festet til tennene, i tillegg til å spre seg til viktige organer, som hjerte og nyre. 

Så i morgen skal Tyson inn til en dyreklinikk i nærheten, PetVett Sandvika, og få vurdert og den mengden han har er slik som burde fjernes, eller bare noteres og følges med på. Det er jo heller ikke bare bare å legge dyret i narkose.

En annen grunn til at jeg ikke har tenkt så mye på det tidligere, er at forrige helsesjekk+vaksine fikk vi veldig skryt for tennene hans, men jo mer jeg tenker på det jo mer innser jeg at de tok egentlig bare en kjapp titt over tenner og slimhinner, og så ikke grundig etter tannstein. Så det skal bli kjekt å få en vurdering.

Jeg skal også handle inn noen mikrofiberkluter og noen barnetannbørster med myk bust som ikke er så lange, for Tyson er veldig skeptisk til de i normal-størrelse.

I tillegg blir det litt kjekt å dra til dyreklinikken, for det er den jeg håper å få praksis-plass på til våren. :)

Vi begynte med å sove lenge, da vi tobente var på fest i går og ikke la oss så fryktelig tidlig. Tyson begynte å bli temmelig utålmodig, men ca kvart på 2 i dag gikk vi ut fra leiligheten, og vi kom nettopp hjem. 

I mellomtiden har vi gått gjennom Asker sentrum, tatt buss for tog til Drammen, og på bussen fikk Tyson sitte i setet og se ut vinduet, noe han trivdes veldig godt med. Når vi kom frem i Drammen brukte vi ca en halvtime på å gå fra stasjonen og opp til samboer sin bestemor, i regnet vel og merke. Det første vi gjorde når vi kom frem var å sende katten hennes på flukt, og så kunne Tyson innta huset. 

Der fikk han mye oppmerksomhet, lekeslåss litt og en god del matrester. Når han begynet å kjede seg kom det dessuten et helt nytt menneske han kunne hilse på, så da var alt bra igjen. 

Litt over 8 ble vi kjørt derfra, og dro innom Lier der en venn av familien bor på min drømmetomt *sukk*. Der ble Tyson sluppet løs, og fikk løpe rundt sammen med en aldrende terrier-mix med "valper", og en fryktagressiv papillon-mix. Etter en god del bjeffing og knurring, gikk det plutselig veldig greit, og de kunne gå løst rundt hverandre. (Bjeffingen kom forresten ikke fra Tyson! Han bare ante ikke hvordan han skulle oppføre seg rundt et slikt snerrende, lite monster)

Hele tomten er også inngjerdet, så Tyson tok seg lange løpeturer rundt huset og storkoste seg noe helt sinnsykt.

Som en ekstra stimuli var det også en liten stall der, med to hester. De stod inne i boksene sine når Tyson først var inne, og plutselig tok den ene hesten hodet over boksdøren, og da bar det en viss firbent her som fikk litt panikk. Han bjeffet og spurtet ut. 

Neste gang han gikk inn kom hestehodet ut igjen når han var på vei inn, så da gjorde han en helomvending og spurtet enda en runde rundt hele huset.

Jeg har forresten gitt eieren av tomten beskjed om at når han blir lei så skal jeg overta (selv om jeg helt sikkert ikke har råd til det).

Etter en stund på drømmetomten ble vi kjørt hjem, og vi kom inn for omtrent 10 minutter siden. Det jeg er mest fornøyd med, er at Tyson har oppført seg fint rundt både mennesker og hunder (litt oppmerksomhetsbjeffing når han begynte å kjede seg), og at han ikke vippet over når han ble sliten på slutten. Han bare la seg ned ved beina mine.

Nå skal vi slappe av!

En av mine største feil, både når det gjelder Tyson og ellers, er at jeg bryr meg veldig, veldig mye om hva andre synes om meg. Jeg er fryktelig konfliktsky, forsiktig når jeg ytrer meninger (med mindre jeg er sikker på at de jeg snakker med er enige), og jeg lar meg lett påvirke av andre, gjerne til å gjøre ting jeg egentlig ikke hadde lyst til.

For eksempel når det gjelder Tyson, så er det mange som har visse forventninger til hunder, hvilke påkjenner de skal takle, og hvilke situasjoner de skal kunne være med i. Spesielt siden jeg har ganske kort erfaring med hundetrening (har vokst opp med hund, men bare satt meg inn i det det siste halvannet året) er det heller ikke alltid jeg føler meg trygg på å si i mot. 

Jeg misliker for eksempel sterkt å si at jeg og Tyson ikke kan være med på ting, fordi han ikke håndterer det. I hvert fall når dette er ting som "normale" hunder ville håndtert bra (eller i hvert fall uten å lage fryktelig mye lyd). Noe som gjør at jeg nok har tatt Tyson med på ting som egentlig er for mye, for stressende, for ham.

De siste dagene har jeg sett at vi har fått et lite tilbakefall når det gjelder passeringer (av barn, hunder, skateboard/sykler), og av å gå i mer travle områder (Asker sentrum). Jeg har tenkt meg frem til to logiske grunner til det, og den ene er at jeg nok har tatt for mye for gitt, og gått for mye i sentrum uten at han egentlig har følt seg trygg der. Vi har for eksempel møtt samboer ved toget nesten hver eneste dag, og da går vi tvers gjennom det travleste området, ofte på den travleste tiden.

Den andre grunnen kan nok også være at nå har jeg gått fra å ha sommerferie, til å være borte en del timer om dagen. Han har ikke vist noe problem med å være alene hjemme (noe som aldri har vært et problem for oss), men jeg kan tenke meg at det har gitt han litt ekstra rastløshes, og vippet i den ganske skjøre balansen vi har funnet for at han ikke skal stresse.

Så nå må jeg rett og slett ta meg selv litt i nakken og være flinkere til å stå for det jeg mener, og føler, angående Tyson. Det tross alt jeg som kjenner han og vet hvilke situasjoner han håndterer og ikke. Uansett hva folk måtte mene om hva hunder skal og burde takle.






Det er en sliten hund som ligger i sofaen, selv om han nå begynner å kvikne til litt. 

I dag gikk vi nemlig ut døren ti på 12 for å treffe Therese og Tellus for passeringstrening. Både for å utnytte det at vi bor så nært hverandre til trening, og også fordi vi ønsker at de skal kunne gå overens, og (siden begge sliter litt med usikkerhet og utagering) det å gå gradvis nærmere med passering blir nok den beste måten å venne de til hverandre og introdusere dem.

Gangen i dag gikk overraskende bra i forhold til forventningene, og vi kunne korte inn på avstanden veldig fort. Jeg antar vi holdt på i ca 20 minutter, og fikk da en liten utagering fra Tellus, noe som nok kan skyldes at Therese ville filme dem, og jeg var blitt så vant til at det gikk bra at jeg lot Tyson stirre litt for lenge. Det som overrasket meg var at Tyson ikke svarte tilbake, noe jeg aldri har opplevd før (bortsett fra med minimale, yappete småhunder, så pleier det å være han som starter). Jeg ble også litt overrasket fordi Tellus høres jo faktisk skummel ut (hehe). Ingen innbruddstyver hadde nok kommet inn der, hvis de hadde hørt det mens de snek utenfor. 

Jeg håper bare Therese fikk tatt noen bilder evt. filmer, fordi jeg har ingen dokumentasjon på passeringstreningen i dag. 

Forresten så var det også litt morsomt at etter bare kort tid hadde Tyson blitt vant til at Tellus bare var på den avstanden, så jeg begynte å bli mer redd for at han skulle bjeffe av kjedsomhet, heller enn å utagere. Jeg måtte nesten begynne å drive med lydighetstrening bare for at han ikke skulle bli altfor lei av å bare gå frem og tilbake. Han så jo ikke poenget i det...

Fikk riktignok se mer interesse når vi kom nærmere, men det lovet godt for videre passeringstreninger :)

Så takk for fin økt i dag, Therese :)



En av tingene som gjør at utfordringene jeg har med Tyson virker verre enn de er, er at han er så ekstremt vokal. Med en gang Tyson mener at noe ikke er helt som det skal være, så gir han beskjed på en meget tydelig måte. Nemlig på den måten som han vet at HØRES.

På alle områder vil Tyson begynne å bjeffe tidligere enn de fleste andre hunder vil, rett og slett fordi han er det minste misfornøyd. Og det har jeg vent meg til. Det som er litt morsomt som jeg har sett mer av i det siste, er at det er ikke bare andre han bjeffer til. Han bjeffer for å snakke til meg.

Det skjer i flere situasjoner, og som oftest hvis han er misfornøyd med det jeg gjør, eller ber han om å gjøre. For eksempel har det hendt et par ganger, hvis han er urolig og masete, og jeg da gir han beskjed om å legge seg. Da stirrer han på meg, og slipper ut et protest-bjeff samtidig som han legger seg ned. Det kan også skje hvis vi er ute på tur, og han vil følge etter noe (en katt, eller en hund som går foran oss) og jeg holder igjen båndet. Da legger han seg ned og bjeffer opp mot meg. En helt annen type bjeff enn hvis han utagerer eller i andre typiske situasjoner hvor han bjeffer. 

Så jeg får bare konkludere med at jeg har et helt utrolig pratsomt dyr, som elsker å dele hver eneste klage med hele verden.

Vi gjør egentlig ikke så mye om dagene. Det har vært helt utrolig varmt, så Tyson har ikke hatt så fryktelig mye behov for aktivitet heller. Han har tilbragt mye av dagene på flisene på badet, som ikke har vindu og dermed er litt kjøligere. I dag begynte det derimot å regne, og da kunne jeg se litt av den ivrige hunden min.

For noen dager siden fikk vi også et veldig kort besøk av Cilje og Therese, som bare ville innom for å si hei, gi oss noen roser og virkelig gire opp Tyson (XD). Cilje hilste nemlig først ved å slå hånden i vinduet vårt, og Tyson gav henne en kjapp beskjed om at SÅNT gjør man IKKE! Før han løp til døren for å hilse, slang seg over på rygg og nøt å bli klødd.

En positiv oppdatering er at Tyson ikke har bjeffet for oppmerksomhet en eneste gang mens vi har vært her, og nå begynner det å nærme seg en uke. Det har vært ganger der jeg har forventet at det skulle være det neste han gjorde, men i stedet har han bare lagt seg ned og sukket tungt!

I tillegg har vi bare hatt en eneste utagering på en annen hund siden før vi dro på hundeferien, og det var i sammenheng med at han stod stille og var veldig utålmodig, så jeg teller egentlig ikke den. Så nå må vi bare få i gang et par passeringstreninger og opprettholde denne gode utviklingen! 

I mellomtiden har samboer nettopp fått seg en fulltidsjobb, og jeg gleder meg til å starte min utdanning om 11 dager! :D



Nå har altså jeg, kjæresten (heretter kalt samboer) og Tyson flyttet til Asker! Det blir ingen bilder med det første, rett og slett fordi nå er hele leiligheten dekket av esker osv, siden selve flyttelasset bare har vært her i noen timer. Vi driver også og flytter rundt, fordi leiligheten er såpass møblert at vi må fjerne noe for å få plass til våre egne ting. Men det er jo et luksusproblem da.

I går kveld, 22.58, gikk vi på toget i Bergen, selvfølgelig med Tyson. Jeg var litt spent, siden jeg aldri har tatt tog med han før. Fra bussturer vet jeg jo at han håndterer selve transporten temmelig bra, men jeg var usikker på hvordan han ville takle lengden. Derfor tror jeg også det var bra at vi tok natt-toget, slik at han allerede var trøtt og forberedt på å sove, og ikke over-ivrig og klar for aktivisering. Han var litt rastløs i begynnelsen, men roet seg overraskende bra. På buss kan han gjerne bli litt rastløs når bussen står i ro, men ikke noe problem med det på toget.

Den eneste utfordringen var at Tyson måtte ligge i midtgangen pga plass, og da måtte han flyttes på når folk skulle forbi. Heldigvis var det mange som tok det hele med godt humør og bare tråkket over han med et smil, så vi sluttet fort å stresse med å dra han inn på dårlig plass mellom beina hver gang noen nærmet seg. Han reagerer nemlig ikke på at folk går over han i det hele tatt, men hvis han skal tvinges opp og dyttes inn mellom beina våre blir det mye stress, og i tillegg blir han veldig interessert i personen som han ikke får hilse på.

Tyson har også funnet roen her i leiligheten temmelig bra. Han er ikke komfortabel med at vi går fra han, og trasker litt hvis jeg går fra han men han er sammen med andre. Men siden vi har vært her i mindre enn et døgn så hadde jeg ikke forventet at han skulle være klar til de å være alene heller.

Vi har overtatt sofaene til Cilje, og Tyson har altså fått den ene av de som sin sofa, mens den andre får han ikke adgang til. I tillegg har vi omtrent 5000 tepper til han, så han skal nok ikke klage på soveplasser. En annen ting som har overrasket meg positivt er at han reagerer ikke på ungene til utleieren. Han reagerer litt hvis han er ute sammen med de, og de løper samtidig som de lager mye lyd, men hvis han ligger inne i leiligheten så kan de både løpe over gulvet oppe, eller leke utenfor vinduet uten noen reaksjon fra han. Så det var lettelse!

Nå ligger Tyson i sofaen og er på vei til å sovne, mens Mikael spiller på xboxen sin. Med andre ord så har vi en ganske rolig kveld akkurat nå. 



 Mandag og tirsdag har Tyson fått prøve seg på rundering, og begynnelsesfasen synes han i hvertfall at var veldig morsom! Hvem liker vel ikke å løpe fra en morsom person til en annen, og få masse gooode godbiter holdt frivillig frem? Jeg har dessverre ikke noen bilder fra runderingen, for det er litt vanskelig å ta bilder selv, og jeg tenkte ikke på å spørre noen andre. På tirsdag regnet det dessuten noe så forferdelig at kameraet ikke forlot lommen i det hele tatt.
 

I dag har vi fått prøve oss på spor for første gang, og på bildet så driver Tyson på med å finne riktig retning. Dette var det tredje (av 4) sporet han gikk i dag, og også det mest utfordrende fordi terrenget midt i endret seg, i tillegg til at han måtte krysse en bekk (veldig smalt, men likevel). Så egentlig var nok akkurat dette sporet litt for vanskelig.

Det har vært litt stress med Tyson og bur, og hvor han skal være når han skal pauses, noe jeg skal utdype mer om i et annet innlegg. Nå i dag fant vi ut at han skal få lov til å ligge i bur oppe ved standplass (heller enn sitte i bur i bil på parkingsplassen) og at jeg holder meg ved han heller enn å følge de andre når de går sine plass. Litt synd for meg at jeg går glipp av den læringen man får av å se andre gjøre ting, men det er mye bedre for Tyson. Nå får han også lov til å sitte mellom forbeina mine i forsetet når vi kjører til og fra treningene. (Vi brukte de to første dagene buret til han som kjører oss, men siden det er beregnet på en toller tispe er det altfor lite til å være komfortabelt, og det var en skikkelig kamp å få han inn i buret)

Fornøyd hund og fornøyd fører. Jeg pleier vanligvis ikke bruke halsbåndet i det hele tatt, men i dag har jeg brukt ganske aktivt for å skille mellom "jobbe" og "pause", uten å måtte bytte sele konstant. Jeg hadde med sporlinen i dag, men siden vi er helt nybegynnere skulle vi gå så tett på hunden at det å bruke sporlinen ville bare vært mer strev enn nytte (hvorfor ha 15 meter når man bare trenger 1?).

Det var slitne hunder når vi var ferdige, og her på bildet ligger Tyson faktisk helt løs, da jeg ikke holder i båndet. Jeg bare slapp han fordi jeg skulle legge sammen buret, og når jeg så snur meg så ser jeg at det ligger en labrador tispe bare et par meter fra ham. Tilogmed når de reiste seg for å gå, og hun prøvde å nærme seg han for å leke, så bare lå han der rolig og så rett og slett litt overlegen ut. Så det er nok ingen tvil om at han var godt sliten, men kanskje ikke så rart når man har vært i skogeni 6 timer.

Sliten hund og sliten eier. Når vi kom tilbake til leiligheten lagde jeg meg en kjapp middag, før jeg sovnet på sofaen i to timer. 

Og dette er alt jeg orker å skrive nå. Det blir nok flere innlegg når jeg får tid til å slappe av.