I dag har RU sammen med flere ungdomsforbund i fagbevegelsen og ungdomspartiene på venstresida felles innlegg i Klassekampen:

Grus i maskineriet

Rasisme og høyreekstremisme er grus i arbeiderbevegelsens maskineri. Den svekker solidariteten mellom arbeiderne og er et angrep på våre verdier. Derfor må det å bekjempe slike holdninger være like selvsagt for fagbevegelsen som å sikre gode lønns- og arbeidsforhold. Det er lett å si, men hva betyr det i praksis? Det betyr i hvert fall at bakgrunnen din ikke skal avgjøre om du får jobbe eller ikke.

Solidaritet mellom arbeidere må gå på tvers av grenser, religion og hudfarge. Derfor er det arbeiderbevegelsens oppgave å sikre arbeidsfolk lik rett til arbeid uansett bakgrunn. Det gjelder nordmenn med flerkulturell bakgrunn, som opplever 25 prosent større sjanse for å ikke bli innkalt til intervju om de har utenlandsk navn. I tillegg gjelder det asylsøkere og ureturnerbare som ikke har rett til arbeidstillatelse. Regjeringen har strammet inn asylpolitikken, sånn at mange ikke får lov til å jobbe. I 2008 fikk ni av ti asylsøkere arbeidstillatelse. Året etter fikk fire av ti, og i 2010 fikk kun to av ti voksne asylsøkere arbeidstillatelse. Det kreves nå gyldig pass for å få jobbe, papirer mange asylsøkere av forståelige grunner ikke har. I tillegg finnes det mange tusen flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden, men av ulike grunner ikke kan returnere dit de kommer fra. Disse får heller ikke jobbe.

Dette er former for uformell og formell utestenging fra arbeidstilbudet som ikke kan forsvares. Det trengs nulltoleranse mot diskriminering i arbeidslivet, og asylsøkere og ureturnerbare må få tilbake retten til arbeidstillatelse. Det er bedre for dem det gjelder, siden arbeidslivet er nøkkelen til god integrering. Men det er også bedre for hele samfunnet, siden dagens strenge politikk er en oppskrift på sosial dumping. Mennesker som nektes å jobbe lovlig ender i en desperat situasjon hvor de ofte ender opp i svart arbeid under uverdige forhold.

Regjeringen sier at målet med å gjøre det vanskeligere å få arbeidstillatelse er å tiltrekke seg færre «grunnløse» asylsøkere. Da gjør de det for enkelt for seg selv. Professor Heaven Crawley ved Swansea University i Wales har forsket på sammenhengen mellom asylpolitikken og antallet asylsøkere. Hun fant ingen sammenheng. Grunnen er at asylsøkerne vet lite om landet de reiser til, og fordi det er nesten umulig å gjøre ankomstlandet verre enn landet asylsøkerne flyktet fra. Derfor må regjeringen heller satse på å gi de som kommer hit muligheten til å bidra gjennom arbeid. Alternativet er å skape en ny underklasse som tvinges inn i sosial dumping.

På Trondheimskonferansen gikk nesten 600 tillitsvalgte i fagbevegelsen inn for å styrke retten til arbeidstillatelse. Det samme har lokalpolitikerne i Trondheim, Stavanger og Sandnes gjort. Dette er signaler regjeringen ikke bør overse.

Cathrine Ertsås, Ungdomsutvalget i Postkom
Roy Einar Nilsen, leder Norsk Transportarbeiderforbunds Ungdomsutvalg
Ommund Stokka, Forbundssekretær i Industri Energi
Bjørn Sigurd Svingen, leder Fellesforbundets Ungdomsutvalg
Ann Ørjebu, leder Industri Energis Ungdomsutvalg
Thomas Svendsen Silseth, leder Handel og Kontors Ungdomsutvalg
Elisabeth Sundset, leder Sør-Trøndelag Handel og Kontor
Seher Aydar, Generalsekretær i Rød Ungdom
Hilde Firman Fjellså, sentralstyremedlem i AUF
Andreas Halse, faglig ansvarlig i SU

Det er fortsatt for lett å gå i fyllafella i ungdomspartiene. Vi trenger en debatt om alkoholkultur som er ærligere og mer edruelig.

Ukas sjokk var utvilsomt voldtektsanklagen mot Venstre-nestleder Helge Solum Larsen. At slikt kan skje i FrP har vi begynt å vende oss til, men Venstre? Det viser vel bare at ukultur knyttet til alkohol og sex ikke følger partipolitiske skillelinjer. I kjølvannet av saken har det dukket opp en debatt om alkoholkulturen i ungdomspartiene. Det er bra, selv om den ikke kan knyttes for tett opp til selve voldtektssaken. Folk har ansvar for det de gjør uansett promille, og det handler sånn sett mer om holdninger enn om alkohol.

Men skal vi først diskutere alkoholkultur i ungdomspartiene, må det gjøres åpent, ærlig og nyansert. Hittil har jeg sett lite av det. Samtlige ungdomspartiledere (kanskje inkludert meg selv?) har framstått som rene søndagsskolelederne, som forsikrer at her er alt i skjønneste orden, og holder enten fram regler om totalforbud eller knallharde retningslinjer for at folk under 18 år ikke drikker i partisammenheng. Men man skal ikke ha traska lenge i ungdomspolitikken for å oppdage at alkoholregler og alkoholpraksis er to forskjellige ting. Det er denne avstanden som er problemet.. Før vi diskuterer det, virker ikke viljen til å ta et oppgjør med dårlig alkoholkultur så ektefølt.

AUF er for eksempel svært strenge på sommerleiren sin, men desto mindre på landsmøtene. Det er ingen hemmelighet at AUF har pleid å heve landsmøtet sitt hver kveld og åpner det igjen dagen etter, så delegatene kan gå på fylla uten å bryte alkoholforbudet. Og det finnes flust av historier om medlemmer under 18 som har fått bli med på festen. Da virker det rart at Eskil Pedersen i dagens Klassekampen etterlyser flere alkoholforbud hos de andre, før han har rydda opp i eget hus. Men AUF stikker seg ikke ut. Er du 16 år og vil drikke i Unge Høyre-sammenheng er heller ikke det særlig vanskelig, og sånn er jeg redd det vil fortsette. Samler man et par hundre ungdommer til konferanse og lar dem over 18 drikke, kreves det en enorm innsats for å sørge for at dem under ikke også lurer seg med på leken.

Poenget med å dra fram dette er ikke å sverte andre eller framstå som moralsk overlegen. Også i RU har vi hatt problemer. Reglene er riktignok strengere enn hos de fleste andre: Det er alkoholforbud på alle arrangementer (også landsmøtet, sommeravslutninger, konserter osv). På kvelden etter at arrangementer er slutt får ingen drikke alkohol før kl 22 uansett alder. Fram til da er det alkoholfritt sosialt opplegg for dem som reiser seint hjem. Etter det kan de som vil gå ut og drikke på et utested, mens dem under 18 som ikke har reist hjem enda har tilbud om å se film hos en i sentralstyret.

At vi drikker på et utested utelukker i utgangspunktet at folk under 18 får være med. Likevel er det vanskelig. Siden arrangementet offisielt er over og festen etterpå bare er en uformell samling, er det ikke alle som mener de må forholde seg til de kjørereglene Rød Ungdom ønsker. De fleste 16-17-åringer i dag drikker, og har lyst til å drikke også sammen med vennene de har i Rød Ungdom etter et arrangement. Derfor har det skjedd at mindreårige har kommet seg inn og vært med på festen, uten at noen har sørget for å få dem kasta ut. Sånn kan det ikke være, og her trengs det en oppstramming.

Samtidig er det ingen løsning å praktisere totalforbud både under og utenfor arrangementer. Mange som er aktive i ungdomspolitikk bruker mesteparten av tiden sin på det, og får sine nærmeste venner der. Hvis vi ikke skulle få lov til å ta oss en fest sammen i blant, ville det til slutt bare vært evangelistene igjen. (Da hadde KrFU med ett blitt det største ungdomspartiet, for å si det sånn). Målet er å erstatte alkoholukultur med alkoholkultur, der fylla er forbeholdt dem som er gamle nok og ikke er en anledning til å gjøre ting du ikke hadde gjort om du var edru. Med unntak av å danse på bordet, naturligvis.

Jeg skal også være helt ærlig om at disse reglene er slitsomme i blant. Man er sliten etter å ha jobba hardt gjennom en hel helg, og er frista til å bare komme seg ut og ta en øl framfor å måtte vente til kl 22 og sørge for at folk holder seg til reglene. Men det er bare i øyeblikket. Sett under ett er det utvilsomt verdt det for å holde på en trygg alkoholkultur, og for at de yngste medlemmene våre skal slippe å føle seg som annenrangs medlemmer fram til de er gamle nok til å være med på festen.

Nå får jeg sikkert kjeft for å framstille ungdomspartiene som skumle fyllafeller. Det er de stort sett ikke, og flertallet har nok bare gode minner fra å feste med ungdomspartiene. Men det finnes store svakheter med måten det gjøres på, og de forsvinner ikke om vi tier dem i hjel.  

Likevel delte jeg Hasås' kommentar på sosiale medier. Ikke fordi den stilte spørsmålstegn ved hore-ropingen, men fordi den tok et oppgjør med Marie Simonsens feilaktige framstilling av saken. Hun skrev i sin kommentar 30. januar at folk ropte «Hore! Hore!» så høyt at «de taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen». En slik framstilling stemte godt med Simonsens forsøk på å framstille LOs motstand mot vikarbyrådirektivet som irrasjonell og basert på frykt framfor fakta. LO hadde «mistet hodet», som hun skrev. I så fall ville en gjeng mannfolk som skriker «hore» i takt være en god illustrasjon på det. Men det var altså ikke sant. Det var et ukjent antall enkeltpersoner som skrek skjellsord. 

På "begge sider" har det blitt drevet skittent spill i direktiv-konflikten. Blant direktivmotstanderne har noen ropt «hore!». Fullstendig uakseptabelt. Blant direktivtilhengerne har Marie Simonsen feilinformert og klistret enkeltpersoners handlinger på en hel gruppe. Også fullstendig uakseptabelt. Jeg mener det er riktig å slå ned på begge deler. Eskil Pedersen krever i stedet at jeg beklager noe jeg aldri har ment. Det er en oppfordring det er vanskelig å følge opp.

Simonsens poeng i kommentaren var at LOs motstand mot vikarbyrådirektivet er irrasjonell, basert på frykt framfor fakta og har gått over alle støvleskaft. LO har «mistet hodet», som hun skriver. I så fall ville en gjeng mannfolk som skriker «hore» i takt være en god illustrasjon på det. Derfor var nok dette en litt for god åpning på teksten til at det var verdt og sjekke om historien er sann eller ikke. For det er den ikke.

Jeg var selv på demonstrasjonen. Jeg hørte ingen taktfast roping av annet enn «Veto! Veto!». Filmklippet fra situasjonen viser også tydelig at Marie Simonsen har feil. Dagbladets kommentator har, bevisst eller ubevisst, tatt fantasien til bruk for å få virkeligheten til å passe inn i historien hun vil fortelle.

Jeg tror likevel Anette Trettebergstuen når hun sier at hun ble kalt hore, i motsetning til LO-journalist Torgny Hasås, som stiller spørsmålstegn ved historien og mener Trettebergstuen spiller «sex-kortet». På den måten stiller han seg på linje med alle dem som opp gjennom historien har bagatellisert og tvilt på kvinners opplevelser av seksuell trakassering. Det er pinlig. Hennes opplevelse bør ikke betviles, saken er alvorlig og uakseptabel. Men derfra til Marie Simonsens fortelling om en fagbevegelse som bruker seksuell trakassering som våpen i politisk konflikt, er det himmelvidt.

Simonsen er en kommentator som ofte har advart mot å tillegge en hel gruppe handlinger gjort av enkeltpersoner. Men det gjelder kanskje bare for asylsøkere, ikke for fagorganiserte? Hvis ikke hun beklager denne grove generaliseringen, havner hun i dårlig selskap.

Overtrampet blir ikke mindre hvis man tenker på hvem beskyldningene rettes mot. For hvem var de, demonstrantene som fylte Eidsvolls plass 18. januar? Det var fagarbeidere og lokale tillitsvalgte i LO, som engasjerer seg for å bedre arbeidsforholdene for seg og kollegaene (og dessverre noen idioter som ropte hore i tillegg). De organiserer folk langt nede i arbeidslivets makthierarki, dem som selv er mest utsatt for trakassering og hets på jobb. Skal man først anklage folk som selv har kjent trakassering på kroppen for å hetse andre, burde man være nøye på at anklagen holder vann. 

At dette i det hele tatt fikk passere gjennom avisens redaksjon, er utrolig. Se for deg at en liknende historie hadde dukket opp, men med andre aktører: At Inga Marte Torkildsen ble pepet ut i debatt på NHOs årskonferanse, og idioter på første rad hadde ropt «SV-hore» til henne. Kunne Marie Simonsen i så fall fått seg til å skrive en kommentar om hvordan Torkildsen taktfast ble hetset av en full sal? Nei, og det er det to grunner til.

For det første har ikke Simonsen noen politisk agenda hvor en slik fortelling passer inn. For det andre ville hun sjekket ut historien om den kom fra NHOs årskonferanse, og funnet ut at det ikke stemte. Det ville vært umulig å forestille seg en gjeng norske næringslivstopper som roper «SV-hore» til en stortingspolitiker. Prøv selv. Det går ikke. Å forestille seg at en gjeng streikende arbeidere kan finne på noe liknende, var visst enklere.

Hvorfor det? Og hvorfor nå? I striden om vikarbyrådirektivet er det helt nødvendig for direktivtilhengerne å rakke ned på LOs troverdighet, siden de svekkes av å ha en meningsmotstander med stor troverdighet på arbeidslivsspørsmål og 870 000 medlemmer i ryggen. Da kunne ikke Simonsen dy seg når muligheten bød seg til å spille på fordommer om folk i arbeidsklær. Om organiserte arbeidere som en ubehøvla mobb som ikke kan kjempe politisk uten å gå over streken. Som ikke lytter til argumenter og analyserer fakta, men styres av frykt. De er ikke uenige, de har mista hodet. Og alle de er uenige med er horer. Det er her det begynner å lukte folkeforakt.

Folkeforakten er heldigvis kraftig svekket siden Marie Antoinettes tid, men kan fortsatt dukke opp mellom linjene når Marie Simonsen trenger det.

Innlegget ble opprinnelig sendt til Dagbladet på onsdag. Siden de ikke ville trykke det, og andre redaksjoner mente det hørte hjemme i Dagbladet, legger jeg det heller ut her i stedet.

Vil du lese mer om Danas historie, kan du sjekke ut dette. 

Og forresten, sorry for overskriften. De er ikke møkkabønder. Men de oppførte seg litt sånn.

Utrygghetsdirektivet

I følge Vikarbyrådirektivet er fleksibilitet i arbeidslivet å ikke vite når du skal på jobb neste gang. Heldigvis trenger vi ikke å la oss lure.

Fra jeg var liten husker jeg med stor begeistring pakkene som lå ved disken i lekebutikken. Forundringspakker til 40 kr, pakket inn i gråpapir. Man visste ikke hva man hadde betalt for før man kom hjem og pakket opp. Etter hvert innså jeg at hele var svindel: Innholdet var alltid noe rask de ikke fikk solgt, og derfor måtte lure folk til å kjøpe.

Også politikken har sine forundringspakker. EØS-avtalen er den største av dem: EUs forundringspakke til Stortinget var en avtale hvor politikerne sa ja først, og fikk politikken servert etterpå. Riktignok med mulighet til å legge ned veto. Men politikernes forundringspakke til velgerne var at de var svært lite innstilt på å benytte vetoretten.

Den ferskeste overraskelsen i pakken fra Brussel er Vikarbyrådirektivet. Målet med direktivet er at innleide og faste ansatte skal likestilles, slik at alle har like lønnsforhold og rettigheter. På den måten blir man kvitt useriøse vikarbyråer, og stadig flere kan jobbe som innleide uten å bekymre seg. Men når det høres for godt ut til å være sant, er det som oftest det.

Problemet er nemlig ikke at det finnes seriøse og useriøse vikarbyråer, og oppgaven er å luke ut de useriøse. Vikarbyråer er i seg selv useriøst. Derfor er det en bedre ide å forby dem helt, enn å forsøke å temme dem med et direktiv. La meg forklare hvorfor. Som ansatt har du ikke fast arbeid, men får oppdrag fortløpende. Du kan få beskjed om å befinne deg hos dagens arbeidsgiver på 45 min varsel, hvis ikke får du ikke oppdraget. Takker du nei, er sjansen mindre for å bli ringt neste gang. Det gjør at du aldri vet når du får jobbe, og aldri har helt fri.

Ordningen gir arbeidskjøperne enorm makt over de ansatte: De som står på kravene og sier ifra hvis ting ikke er som de skal, får ikke nye oppdrag. Om du jobber på et hotell, men er ansatt hos vikarbyrå, hvem skal du da rette kravet om høyere lønn til? Hotellet vil bare si de leier deg inn, og vikarbyrået vil si at de mister oppdrag hvis de øker lønningene. Muligheten for streik svekkes også: Om ansatte i et vikarbyrå streiker, kan man bare la et annet byrå gjøre jobben.

Ikke minst rammer det arbeidsmiljøet og sikkerheten. På plattformer i Nordsjøen er det for tiden vanlig at åtte av ti på samme skift er innleide. Har du jobba på samme sted ett år, regnes du som veteran. De innleide læres opp av lærlinger. Sammen jobber de med krevende prosesser, hvor feil kan sette liv i fare. Hva gjør dette med sikkerheten? Og ikke minst: Hva gjør det med arbeidskollektivet at folk byttes ut fra uke til uke?

Bransjen selv kaller alt dette fleksibilitet. Utrygghet er nok mer dekkende.

Det er heller ikke slik at vikarbyråer er et nyttig tillegg til bedriftene som gir arbeiderne fast jobb: De seks største vikarbyråene innen bygg/anlegg i Oslo er nå større enn de seks største entreprenørene. Med andre ord er vikarbyråer i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Sikkert en fjern problemstilling for toppene i Arbeiderpartiet, som aldri skal ha slike jobber uansett, men for mange vanlige nordmenn er dette allerede virkeligheten. Heldigvis finnes det løsninger. Vi kan legge ned veto mot Utrygghetsdirektivet, og forby generell innleie. Fram til juni 2000 var vikarbyråer med minimale unntak forbudt. Så vidt jeg husker, fikk folk seg jobb også før den tid. De trengs med andre ord ikke. Vi må innse at det var en tabbe å la private selskaper profittere på ubalansen i arbeidsmarkedet. 


Enda ikke overbevist? Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening har skrevet enda bedre enn meg om hvorfor de frykter Vikarbyrådirektivet.  

Gårsdagens streik fikk fram det beste i fagbevegelsen - og det verste i en del andre folk. Jeg trodde fagforeningshat hørte hjemme på 30-tallet, men det ser ut til å boble under overflaten hos enkelte politikere og medier fortsatt.

Leder i Fremskrittspartiet Ungdom, Ove Vanebo, skrev dette på facebook:

«Hvis alle som hele tiden streiker og maser om press på arbeidsplassen hadde arbeidet like mye som de klager, trenerer og arrangerer protestaksjoner, ville jobben blitt gjort raskere slik at arbeiderne kunne fått mer fri.»

Feil, Ove. Hadde ikke fagbevegelsen tatt kampen for arbeidernes rettigheter, hadde det ikke vært noe betalt ferie i det hele tatt. Det hadde vært jobbing hele året og ferie uten lønn, akkurat som i ditt drømmeland, USA.

Leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, fyrte av følgende kraftsalve på twitter:
«LO-pampar over heile landet streikar for å hindre like arbeids- og lønsvilkår for vikarar. Dei burde kome seg tilbake på jobb». Han fulgte senere opp med en bloggpost. 
 

Er han blind, døv eller bare dum? Ingen, absolutt INGEN, i fagbevegelsen har sagt at de er mot å likestille rettighetene til vikarer og faste ansatte. Det streika transportarbeiderne for i lønnsoppgjøret i 2010, uten at vi hørte noen støtte til kravet fra Unge Venstre den gangen. Tror heller det er omvendt - at Sveinung Rotevatn kun støtter dette nettopp fordi det kommer fra EU. Heldigvis er det mulig å innføre likebehandlingen uten å si ja til direktivet, det er bare å vedta det på Stortinget. Da slipper vi også at det blir opp til EUs domstoler å tolke regelverket rundt vikarbruk, som fagbevegelsen med god grunn frykter vil føre til at arbeidsmiljøloven overkjøres og at det blir fritt fram for midlertidige stillinger. NHO (det motsatte av LO ? de som organiserer sjefene og direktørene) har allerede sagt at de går til sak for å overkjøre arbeidsmiljøloven hvis direktivet vedtas, og Advokatforeningen har uttalt at det er uklart om arbeidsmiljølovens paragrafer overlever en slik rettssak.

Også Aftenposten, som ofte er ganske redelige, henger seg på den arrogante tonen i sin lederartikkel:

«Hvis usikkerhet og tvil om om hvordan fremtiden kommer til å arte seg skulle være streikegrunnlag, ville det ikke bli gjort mange arbeidsslag her i landet».

En uttalelse som elegant overser den politiske uenigheten i saken og heller faller ned på hint om at fagbevegelsen streiker fordi de ikke vet bedre. Marie Antoinette kunne ikke gjort det bedre.

Snakk med hvem det måtte være - butikkansatte, renholdere, sykepleiere, oljearbeidere, til og med journalister (også Aftenpostens egne) - problemet i dag er ikke for lite korttidskontrakter og midlertidighet, men omvendt: at det er veldig vanskelig å få seg en fast jobb for mange unge som skal etablere seg og helst vil vite at de har en viss økonomisk stabilitet før de begynner å produsere unger, volvo og rekkehus. Utryggheten er i ferd med å bli hovedregelen, ikke de faste ansettelsene. At de etablerte partiene så til de grader er i utakt med vanlige folks erfaringer fra arbeidslivet er ganske utrolig. 
 

Nok kjeft og smell. Mer om vikarbyrådirektivets negative sider kommer i morgen.

Snøværet var kaldt, men streikeviljen var varm. 

Kom nettopp tilbake fra markering og politisk streik mot vikarbyrået. 1800 streikende møtte opp og fylte Youngstorget, før vi gikk til Stortinget. Der var det appeller. Til slutt skulle Anette Trettebergstuen fra AP si noen ord om hvorfor de gikk inn for direktivet. Men dama klarte å drite seg ut allerede i første setning, da hun prøvde å være kompis med demonstrantene og åpnet med "kjære kamerater!" Det ble pipekonsert fra første stund. Da hun hadde prata i kanskje 45 sekunder til begynte alle å rope "veto -veto!" så ingen hørte hva hun sa, og til slutt ga hun seg og gikk av scenen. Sånn går det når Arbeiderpartiet slutter å jobbe for arbeidernes rettigheter, og heller vil gjøre det lettere å bruke innleide arbeidere som bruk og kast. Går de inn for Vikatbyrådirektivet kan de like gjerne bytte navn til Direktørpartiet.

I stedet for å vedta Vikarbyrådirektivet og åpne for enda mer bruk av korttidskortrakter og vikariater, bør man forby private vikarbyråer. Det har jeg skrevet mer om her.

Edit: Nå har jeg fått tak i film fra gårsdagens opptrinn:

Bli med på politisk streik og markeringer mot vikarbyrådirektivet i morgen.
 

Var første del bra? Fortsett her: 

Sjekk ut det nye designet bloggvaktmester Ole har laget for å matche de nye nettsidene våre. Fint, sant?

Men (om mulig) enda viktigere: Min favorittrapper Talib Kweli kommer med nytt album i 2012, og slapp i går en smakebit. Det er så bra! Kweli er i motsetning til en del andre rappere ganske så politisk hardtslående og står bak linjer som The President is Bush, the Vice President's a Dick, so a whole lot of fucking is what we gon' get (fra albumet Quality tilbake i 2002). Word.

I påvente av den nye plata kan du jo høre på The Beautiful Struggle eller nevnte Quality.

«Det finnes tre typer løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk» - Mark Twain

Dagens mest provoserende VG-overskrift har et tydelig budskap: «Norge tar imot flere asylsøkere enn andre europeiske land». Ingressen forsterker inntrykket: «Nye tall viser at til tross for regjeringens innstramming i asylpolitikken ligger Norge i toppen blant landene som prosentvis tar i mot flest.»  

Aller først: Er det noe mål å være best i klassen når det gjelder å nekte mennesker asyl? I følge VG kan det virke sånn. Jeg mener derimot det blir helt feil å ha som mål å ta imot færre asylsøkere, når antallet flyktninger i verden øker årlig (totalt er 43,7 mill folk på flukt. 350 000 av dem er asylsøkere i i-land). Vil man få ned antallet som søker asyl, må man gjøre noe med krigene, forfølgelsen og naturkatastrofene, i stedet for å stramme inn på antallet Norge gir beskyttelse. Hvis ikke flytter man problemet framfor å løse det.

Så: La oss se nærmere på disse nye tallene og hva VG påstår om dem.

1. Tar vi imot flere asylsøkere enn andre europeiske land?
Nei. Frankrike fikk i fjor inn 47 790 søknader om asyl. Med en avslagsprosent på 86,5 betyr det at 6451 fikk opphold. Selv et av de aller strengeste landene tok altså imot flere enn Norge med sine 5742. Ser man på Tyskland, tok de 41 330 søknader og innvilget 17 900 av dem. Påstanden er altså ikke ment i faktiske antall, selv om det er det alle tenker når de leser overskriften. (Kilder: Flykningregnskapet og UDI)

2. Er vi på asyltoppen prosentvis til tross for regjeringens innstramming?
Påstanden er altså at regjeringens innstramminger hadde som mål å få ned prosenten som fikk innvilget avslag. Det er noe annet enn Stoltenberg har uttalt om asylinnstramminger til VG før. I 2008 sa han for eksempel: «- Det er nødvendig å iverksette tiltak for å begrense antall asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).»

Nå var ikke jeg enig i verken innstrammingene eller uttalelsene, men VG må forholde seg til intensjonene bak innstrammingene når de gjør opp status for hvordan de har fungert. Man kan like gjerne snu det på hodet, og si at avslagsprosenten har økt nettopp på grunn av innstrammingene, dersom man antar at det har kommet færre såkalt «grunnløse» asylsøkere. 

Men det er ikke så farlig.
Det viktigste denne saken viser er at kravet om å få fakta på bordet i asyldebatten ikke er nok. Uansett hvilke fakta som lander på bordet, vil Siv Jensen og VG vri på det for å forsterke skremmebildet av at det er en asyltsunami på vei inn i landet. Resultatet er at regjeringen lar seg presse til å føre en menneskefiendtlig politikk. Prisen betales av mennesker som Nazanin og Mina, som ikke får opphold i Norge, til tross for at de risikerer grov vold i hjemlandet siden de er lesbiske. Myndighetene mener at det ikke er noe problem, de kan jo bare holde forholdet sitt skjult...

Saken på VG Nett er forresten skrevet av avisens tidligere bylinehelt i Egypt, Lars Akerhaug (til høyre): 

Send han gjerne kontruktiv kritikk på Twitter og Facebook for slett journalistisk arbeid.
 

Denne mannen er en helt. Navnet er Jose Ancalao Gavilan, og han sitter i ledelsen i den chilenske studentorganisasjonen CONFECH. De har tatt opp kampen mot landets privatiserte skolesystem, en privatisering diktatoren Pinochet i sin tid sto bak. Det har ført til at det er få land i verden hvor det er dyrere å skaffe seg utdanning enn i Chile. Jeg møtte ham i slutten av november, og fikk høre om studentopprøret de har skapt. For tiden er alle universitetene i landet okkupert, to millioner (!) mennesker i alle aldre har deltatt i demonstrasjoner og to demonstranter er skutt og drept etter en bølge av politivold. Kravet er et utdanningssystem omtrent som i Norge, med offentlige universiteter og studiefinansiering. Det er svært populært i befolkningen, men lite populært blant partiene. Derfor har det utløst en langvarig politisk kamp, hvor studentenes talsperson Camila Vallejo omtrent er mer populær enn landets president (sjekk f eks ut dette festlige klippet). Hvordan det ender er fortsatt uklart, men det er verdt å følge med på.

Her kan du lese en lengre bakgrunnsartikkel om opprøret.

Denne nettsiden er virkelig verdt å sjekke ut. Men vær forberedt på dårlig samvittighet. Og sluk ikke rått budskapet om at moderne slaveri stoppes bare man sender en e-post til 7-eleven. 

Jeg endte med 36 slaver (bildet er bare en pilot). Hvor mange fikk du?

Trinn 1:
Les denne nyheten (og bli sint på at folk oppfører seg på den måten).

Trinn 2:

Se dette klippet...

...og spør deg selv om det egentlig går an å kalle seksuell trakassering en "importert kultur".

Henvisningen til bibelverset er forresten litt dårlig, siden det antyder at seksuell trakassering fra menn med minoritetsbakgrunn er mindre alvorlig enn seksuell trakassering som etniske nordmenn står bak. Jeg tror seksuell trakassering er like ille uansett hvem som står bak. Derfor er det ganske frekt overfor ofrene for overgrep gjort av etniske nordmenn at det kun snakkes om overgrepene "de andre" gjør. 

Ideen om en "importert kultur" har spredd seg de siste årene: seksuell trakassering og kvinnefiendtlige holdninger er en trussel som "de andre" har tatt med seg til landet vårt og utsetter "våre kvinner" for. Og FrP har ikke stått alene om retorikken, se bare hva Jenny Klinge (SP) klarte å lire av seg i våres. Problemet er at det rett og slett ikke er sant. Det er dessverre slik at kvinnefiendtlighet også er en del av den norske kulturen, og har vært det lenge. Derfor fungerer det ikke å sitte på sin høye hest og be andre ta et oppgjør med ukultur, vi må rydde opp hos oss selv også. Det er det ofte liten vilje til blant dem som er ivrigst på å kreve det av andre. Siv Jensen har bl. a. foreslått likestillingskurs for innvandrere, samtidig som FrP vil fjerne likestillingsloven og likestillings- og diskrimineringsombudet. 

Ideen om importert kultur er liksomfeminisme blandet med nasjonalisme, der problemet går fra å handle om kjønn til å handle om etnisitet eller kultur. Det er en feminisme med glidende overgang til rasisme. Men retorikken er farlig, fordi den i første omgang virker harmløs. Alle er jo for kvinnefrigjøring, lissom.

Og den er hyklersk som få: Muslimske kvinner som kjemper mot at Islam brukes til diskriminere er "frihetshelter", mens kvinner som kjemper mot kvinnediskriminering med røtter i norsk kultur, er "selvhatere".
 

Denne videoen har skapt furore i Storbritannia, forståelig nok. Hun er trolig den mest moralsk fordømte briten i eget hjemland for tiden. Hun glemte en ting: Å pakke rasismen sin inn i pene fraser, historiske paraleller og akademiske termer (les Eivind Trædals treffende kronikk om emnet). Til og med Daily Mail, tabloidavisa som jevnt og trutt har bidratt til å bygge opp holdningene dama her sier rett ut, mente det ble for uelegant og ga henne en verbal slakt. Men naturligvis finnes det folk som kan komme henne til unnsetning: 

 Bruk gjerne litt tid på å se gjennom en del av videoresponsen episoden på trikken har fått, men vær forberedt på å bli bekymret. Heldigvis finnes det nok av eksempler på at rasisme og voldelig høyreekstremisme kan stoppes. Men da må den aktivt bekjempes, ikke kun beskyttes under ytringsfrihetens falske flagg.