Takk til alle som har lest, kommentert, gitt ros og pepper i årene som har gått. Uten dere ville denne bloggen vært meningsløs (og veldig ensom, stakkar).

I stedet for å gå etter dem som startet bråket, gikk politiet etter dem som sa i fra om rasisme. Elegant. Episoder som dette gjør det mer fristende å bite det i seg enn å si ifra.

Det trengs nulltoleranse mot hverdagsrasisme. Men mot politiets oppførsel burde det ikke være nødvendig med nulltoleranse, for det skal rett og slett ikke skje. Nå har riktignok ikke politiet kommet med sin versjon av saken, men sånn det ser ut hittil er det to politifolk i Oslo som ikke bør få gå i uniform igjen. 

Ps: På nettsidene sine skriver kafeen at "Bolivar ønsker å gi deg en opplevelse utenom det vanlige. Vi har hentet impulser fra mange spennende kulturer." Så hvis du vil oppleve noe utenom det vanlige, og hente impulser fra spennende, men ganske intolerante kulturer, anbefales det å komme bærende på verdifulle ting utenfor Bolivar en fredagskveld.

«Toleranse er evnen til å tåle andres meninger, holdninger og handlinger også når en ikke selv deler eller aksepterer dem.»

Spørsmålet er om Jensen lever som hun lærer. Et raskt nyhetssøk viser at Siv Jensen de siste årene har reagert på følgende vis i møtet med andres meninger, holdninger og handlinger hun selv ikke har likt:
- I desember 2010 truet hun med å melde seg ut av Den norske kirke etter at en kirke hadde hatt høytlesning av Koranen i en kirke.
- I februar 2009 kalte hun krav om halalmat i fengsler og ønske om bønnerom for muslimske taxisjåfører for «snikislamisering»
- I juni 2010 foreslo hun å forby niqab og burka i det offentlige rom

Døm selv.

Tidligere i teksten skriver hun forøvrig at et samfunn med litt demokrati ikke er et demokrati, og på samme måte at et samfunn med litt ytringsfrihet ikke er et samfunn med ytringsfrihet. Spørsmålet til Jensen må være om et samfunn med litt toleranse er et tolerant samfunn.

Gratulerer med dagen!

I dag stilte TV2 et spørsmål: Trenger vi kvinnedagen?

Da ble jeg litt sur, så jeg svarte kort:

Hvert år blir 10 000 kvinner voldtatt eller forsøkt voldtatt. Spør dem.

Og det er mange andre man burde spurt om dette.
Alle de kvinnene som jobber deltid mot sin vilje, for eksempel.
Eller hver fjerde kvinne, som blir utsatt for vold av noen de er glade i, og som kanskje frykter å bli slått når de kommer hjem.

Jeg synes altså ikke vi trenger å spørre om vi skal ha en kvinnedag. Men vi kan gjerne spørre om hva vi skal bruke den til.

Tone Damli Aaberge mener nok at vi skal bruke dagen på å heie på jenter.
Hun har sagt «Der jeg kommer fra betyr feminisme å heie på andre jenter, uansett hvilke valg de måtte ta.»
Vel, der jeg kommer fra handler feminisme om å ta jenter på alvor, uansett hvilke valg de måtte ta.
Det handler om å si ifra hvis man er uenig med dem, ikke heie på dem som om de skulle være barn eller kjæledyr.

Derfor skal jeg ikke bruke kvinnedagen på å sende varme tanker til Anna Anka eller gi Tone Damli Aaberge en klapp på skulderen.

Jeg skal bruke den på å feire alt det feminister før oss har fått til.

Feire rett til å stemme
Feire kontroll over egen kropp, at man bestemmer selv om man vil ta abort om man blir gravid.
Og ikke minst:

Feire at vi har kommet langt på å gi kvinner reell mulighet til arbeid
Norske kvinners yrkesdeltakelse har økt fra knapt 50 prosent på begynnelsen av 1970-tallet til over 75 prosent i dag. Det er 16 prosentpoeng mer enn gjennomsnittet av industrialiserte land i OECD. Hadde kvinner i Norge jobba like lite som resten av Europa, ville vi gått glipp av verdier tilsvarende hele oljeformuen. Det er verdt å være stolte av.

Vi har kommet langt på veien, men vi skal mye lenger.

Derfor skal vi også bruke dagen på å gå nye skritt på den veien mange har gått før oss

Og på særlig ett område har vi ikke kommet langt nok: Kampen mot voldtekt
Når vi snakker om voldtekt, blir det fort et spørsmål om hvilket type problem det er.
Noen mener det er et kvinneproblem ? at løsningen ligger i at jentene passer på hva de har på seg og hvor mye de drikker.

Andre mener der er et innvandrerproblem ? at løsningen ligger i å sperre alle asylsøkere inne.
Men dette er verken et kvinneproblem eller innvandrerproblem.

Det er et mannsproblem!

Det er menn som voldtar, og det er menn som må slutte å voldta om problemet skal løses. Menn må rett og slett bestemme seg om de vil være en del av løsninga, eller en del av problemet. Menn må ta ansvar for sin egen oppførsel, for hvordan kompisene oppfører seg, fedre må prate med sønnene sine om dette. I tillegg må kjønn på timeplanen i skolen. Så skal vi selvfølgelig sørge for nok penger i politiet til etterforskning og sånne ting også, men alt det hjelper lite hvis ikke vi gjør noe med gutta.

Til slutt synes jeg vi skal bruke 8. mars til å minne oss selv på at feminisme handler om frihet.
Rosa Luxemburg, polsk revolusjonær og et av mine forbilder sa en gang: Den som står stille merker ikke lenkene. Det er et godt bilde på den kjønnsfriheten vi tilbys i dag: Friheten til å være som de andre. Feminisme, derimot, handler om friheten til å være seg selv, uavhengig av rollen samfunnet prøver å presse deg inn i.

Derfor er det å gå i tog på 8. mars et skritt på veien mot å bryte lenkene. Takk for at dere stilte opp, og takk for meg.

Visible Childrens kampanje for å gjøre Joseph Kony kjent og arrestert er imponerende kommunikasjonsarbeid. Men allerede fra dag en hadde jeg en dårlig magefølelse med hele greia - det var noe som ikke stemte. Derfor gravde jeg litt, og fikk mine bange anelser bekreftet. Dette later til å være enkle svar på komplekse problemer, hvor man som verste konsekvens ender opp med å støtte å skyte mot barna man vil redde.

Jeg har delt mye av det jeg har kommet over på facebook allerede, men tenkte å samle det i en liste her i tillegg. Derfor: Om du lar deg rive med og vil henge deg på kampanjen, les dette før du bestemmer deg endelig:

1. Den første kritiske bloggen fant jeg her: http://visiblechildren.tumblr.com.nyud.net/
2. Independent fulgte opp med en god bloggpost: http://blogs.independent.co.uk/2012/03/07/stop-kony-yes-but-dont-stop-asking-questions/
3. Danske Kommunikasjonsforum plukker fra hverandre hva kampanjen gjør med oss, som skiller seg fra alle de andre kampanjene som går inn den ene veien, rett ut igjen og i glemmeboka: http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/viral-paa-24-timer

Som et siste apropos siterer jeg Naomi Kleins Twitter-kommentar: 
Hey #stopkony - how about arresting some U.S. war criminals? We know where they live, and they are *already* famous. #visiblecriminals
 

NA24 skriver om desperasjon på Wall Street siden bonusene kuttes:

«Alan Dlugash er partner i regnskapsfirmaet Marks Paneth & Shron. Han mener de fattige ikke skjønner hvordan det er å få mindre lønn.

- Folk som ikke har penger skjønner ikke hvor stressende det er, sier Dlugash.

- Kan du forestille deg hvordan det er å ha tre unger på privatskole og må tenke på å trekke dem ut? Hvordan gjør man det? spør han.»

Nei, de fattige har nok aldri tenkt på hvor slitsomt det er å ikke ha råd til ting. Aldri.
Mener de alvor, eller er dette en absurd form for moderne kunst? 

Ungdom mot rasisme blir en ny ungdomsorganisasjon for alle dem som fortsatt mener det er verre å gjøre rasistiske ting enn å kalle noen rasist. Jeg har jobba en stund med forberedelsene og tror dette kan bli skikkelig bra. Men det er mer opp til deg enn meg. Ungdomspartiene har jobba sammen for å stable dette på beina, men etter det skal den være helt uavhengig. Rød Ungdom, AUF eller FpU skal ikke drive den, ha en fast representant i styret eller noe i nærheten. Og enda godt er det!

Jeg var mildt sagt skeptisk til å samarbeide med FpU om å starte opp en antirasistisk organisasjon. Vi er jo på hver vår planet når det kommer til rasisme. Grunnen til at vi gikk med på det, var nettopp at ungdomspartiene ikke skulle bli enige om noe politisk, bare gi Ungdom mot rasisme starthjelp. Derfor har ikke Ungdom mot rasisme noe politisk plattform enda, kun en formålsparagraf og definisjon av rasisme i vedtektene. Hva man mener må medlemmene selv diskutere seg fram til. Derfor bør alle antirasister registrere seg på de foreløpige nettsidene og delta på facebookgruppa.

Henrik Asheim i Unge Høyre mente i Dagbladet på fredag at det er på tide å «avpolitisere arbeidet mot rasisme». Det er jeg uenig i. Jeg mener partipolitisk uavhengighet er målet, ikke politisk nøytralitet. Antirasisme handler ikke bare om holdninger og fordommer blant enkeltpersoner, men også hvilken politikk som føres. Derfor håper jeg Ungdom mot rasisme kan ta politisk stilling til partienes forslag og praksis. Hvis ikke ender vi opp med et slags «Ungdom for snillhet», og det blir litt slapt.

I dag har RU sammen med flere ungdomsforbund i fagbevegelsen og ungdomspartiene på venstresida felles innlegg i Klassekampen:

Grus i maskineriet

Rasisme og høyreekstremisme er grus i arbeiderbevegelsens maskineri. Den svekker solidariteten mellom arbeiderne og er et angrep på våre verdier. Derfor må det å bekjempe slike holdninger være like selvsagt for fagbevegelsen som å sikre gode lønns- og arbeidsforhold. Det er lett å si, men hva betyr det i praksis? Det betyr i hvert fall at bakgrunnen din ikke skal avgjøre om du får jobbe eller ikke.

Solidaritet mellom arbeidere må gå på tvers av grenser, religion og hudfarge. Derfor er det arbeiderbevegelsens oppgave å sikre arbeidsfolk lik rett til arbeid uansett bakgrunn. Det gjelder nordmenn med flerkulturell bakgrunn, som opplever 25 prosent større sjanse for å ikke bli innkalt til intervju om de har utenlandsk navn. I tillegg gjelder det asylsøkere og ureturnerbare som ikke har rett til arbeidstillatelse. Regjeringen har strammet inn asylpolitikken, sånn at mange ikke får lov til å jobbe. I 2008 fikk ni av ti asylsøkere arbeidstillatelse. Året etter fikk fire av ti, og i 2010 fikk kun to av ti voksne asylsøkere arbeidstillatelse. Det kreves nå gyldig pass for å få jobbe, papirer mange asylsøkere av forståelige grunner ikke har. I tillegg finnes det mange tusen flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden, men av ulike grunner ikke kan returnere dit de kommer fra. Disse får heller ikke jobbe.

Dette er former for uformell og formell utestenging fra arbeidstilbudet som ikke kan forsvares. Det trengs nulltoleranse mot diskriminering i arbeidslivet, og asylsøkere og ureturnerbare må få tilbake retten til arbeidstillatelse. Det er bedre for dem det gjelder, siden arbeidslivet er nøkkelen til god integrering. Men det er også bedre for hele samfunnet, siden dagens strenge politikk er en oppskrift på sosial dumping. Mennesker som nektes å jobbe lovlig ender i en desperat situasjon hvor de ofte ender opp i svart arbeid under uverdige forhold.

Regjeringen sier at målet med å gjøre det vanskeligere å få arbeidstillatelse er å tiltrekke seg færre «grunnløse» asylsøkere. Da gjør de det for enkelt for seg selv. Professor Heaven Crawley ved Swansea University i Wales har forsket på sammenhengen mellom asylpolitikken og antallet asylsøkere. Hun fant ingen sammenheng. Grunnen er at asylsøkerne vet lite om landet de reiser til, og fordi det er nesten umulig å gjøre ankomstlandet verre enn landet asylsøkerne flyktet fra. Derfor må regjeringen heller satse på å gi de som kommer hit muligheten til å bidra gjennom arbeid. Alternativet er å skape en ny underklasse som tvinges inn i sosial dumping.

På Trondheimskonferansen gikk nesten 600 tillitsvalgte i fagbevegelsen inn for å styrke retten til arbeidstillatelse. Det samme har lokalpolitikerne i Trondheim, Stavanger og Sandnes gjort. Dette er signaler regjeringen ikke bør overse.

Cathrine Ertsås, Ungdomsutvalget i Postkom
Roy Einar Nilsen, leder Norsk Transportarbeiderforbunds Ungdomsutvalg
Ommund Stokka, Forbundssekretær i Industri Energi
Bjørn Sigurd Svingen, leder Fellesforbundets Ungdomsutvalg
Ann Ørjebu, leder Industri Energis Ungdomsutvalg
Thomas Svendsen Silseth, leder Handel og Kontors Ungdomsutvalg
Elisabeth Sundset, leder Sør-Trøndelag Handel og Kontor
Seher Aydar, Generalsekretær i Rød Ungdom
Hilde Firman Fjellså, sentralstyremedlem i AUF
Andreas Halse, faglig ansvarlig i SU

Det er fortsatt for lett å gå i fyllafella i ungdomspartiene. Vi trenger en debatt om alkoholkultur som er ærligere og mer edruelig.

Ukas sjokk var utvilsomt voldtektsanklagen mot Venstre-nestleder Helge Solum Larsen. At slikt kan skje i FrP har vi begynt å vende oss til, men Venstre? Det viser vel bare at ukultur knyttet til alkohol og sex ikke følger partipolitiske skillelinjer. I kjølvannet av saken har det dukket opp en debatt om alkoholkulturen i ungdomspartiene. Det er bra, selv om den ikke kan knyttes for tett opp til selve voldtektssaken. Folk har ansvar for det de gjør uansett promille, og det handler sånn sett mer om holdninger enn om alkohol.

Men skal vi først diskutere alkoholkultur i ungdomspartiene, må det gjøres åpent, ærlig og nyansert. Hittil har jeg sett lite av det. Samtlige ungdomspartiledere (kanskje inkludert meg selv?) har framstått som rene søndagsskolelederne, som forsikrer at her er alt i skjønneste orden, og holder enten fram regler om totalforbud eller knallharde retningslinjer for at folk under 18 år ikke drikker i partisammenheng. Men man skal ikke ha traska lenge i ungdomspolitikken for å oppdage at alkoholregler og alkoholpraksis er to forskjellige ting. Det er denne avstanden som er problemet.. Før vi diskuterer det, virker ikke viljen til å ta et oppgjør med dårlig alkoholkultur så ektefølt.

AUF er for eksempel svært strenge på sommerleiren sin, men desto mindre på landsmøtene. Det er ingen hemmelighet at AUF har pleid å heve landsmøtet sitt hver kveld og åpner det igjen dagen etter, så delegatene kan gå på fylla uten å bryte alkoholforbudet. Og det finnes flust av historier om medlemmer under 18 som har fått bli med på festen. Da virker det rart at Eskil Pedersen i dagens Klassekampen etterlyser flere alkoholforbud hos de andre, før han har rydda opp i eget hus. Men AUF stikker seg ikke ut. Er du 16 år og vil drikke i Unge Høyre-sammenheng er heller ikke det særlig vanskelig, og sånn er jeg redd det vil fortsette. Samler man et par hundre ungdommer til konferanse og lar dem over 18 drikke, kreves det en enorm innsats for å sørge for at dem under ikke også lurer seg med på leken.

Poenget med å dra fram dette er ikke å sverte andre eller framstå som moralsk overlegen. Også i RU har vi hatt problemer. Reglene er riktignok strengere enn hos de fleste andre: Det er alkoholforbud på alle arrangementer (også landsmøtet, sommeravslutninger, konserter osv). På kvelden etter at arrangementer er slutt får ingen drikke alkohol før kl 22 uansett alder. Fram til da er det alkoholfritt sosialt opplegg for dem som reiser seint hjem. Etter det kan de som vil gå ut og drikke på et utested, mens dem under 18 som ikke har reist hjem enda har tilbud om å se film hos en i sentralstyret.

At vi drikker på et utested utelukker i utgangspunktet at folk under 18 får være med. Likevel er det vanskelig. Siden arrangementet offisielt er over og festen etterpå bare er en uformell samling, er det ikke alle som mener de må forholde seg til de kjørereglene Rød Ungdom ønsker. De fleste 16-17-åringer i dag drikker, og har lyst til å drikke også sammen med vennene de har i Rød Ungdom etter et arrangement. Derfor har det skjedd at mindreårige har kommet seg inn og vært med på festen, uten at noen har sørget for å få dem kasta ut. Sånn kan det ikke være, og her trengs det en oppstramming.

Samtidig er det ingen løsning å praktisere totalforbud både under og utenfor arrangementer. Mange som er aktive i ungdomspolitikk bruker mesteparten av tiden sin på det, og får sine nærmeste venner der. Hvis vi ikke skulle få lov til å ta oss en fest sammen i blant, ville det til slutt bare vært evangelistene igjen. (Da hadde KrFU med ett blitt det største ungdomspartiet, for å si det sånn). Målet er å erstatte alkoholukultur med alkoholkultur, der fylla er forbeholdt dem som er gamle nok og ikke er en anledning til å gjøre ting du ikke hadde gjort om du var edru. Med unntak av å danse på bordet, naturligvis.

Jeg skal også være helt ærlig om at disse reglene er slitsomme i blant. Man er sliten etter å ha jobba hardt gjennom en hel helg, og er frista til å bare komme seg ut og ta en øl framfor å måtte vente til kl 22 og sørge for at folk holder seg til reglene. Men det er bare i øyeblikket. Sett under ett er det utvilsomt verdt det for å holde på en trygg alkoholkultur, og for at de yngste medlemmene våre skal slippe å føle seg som annenrangs medlemmer fram til de er gamle nok til å være med på festen.

Nå får jeg sikkert kjeft for å framstille ungdomspartiene som skumle fyllafeller. Det er de stort sett ikke, og flertallet har nok bare gode minner fra å feste med ungdomspartiene. Men det finnes store svakheter med måten det gjøres på, og de forsvinner ikke om vi tier dem i hjel.  

Likevel delte jeg Hasås' kommentar på sosiale medier. Ikke fordi den stilte spørsmålstegn ved hore-ropingen, men fordi den tok et oppgjør med Marie Simonsens feilaktige framstilling av saken. Hun skrev i sin kommentar 30. januar at folk ropte «Hore! Hore!» så høyt at «de taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen». En slik framstilling stemte godt med Simonsens forsøk på å framstille LOs motstand mot vikarbyrådirektivet som irrasjonell og basert på frykt framfor fakta. LO hadde «mistet hodet», som hun skrev. I så fall ville en gjeng mannfolk som skriker «hore» i takt være en god illustrasjon på det. Men det var altså ikke sant. Det var et ukjent antall enkeltpersoner som skrek skjellsord. 

På "begge sider" har det blitt drevet skittent spill i direktiv-konflikten. Blant direktivmotstanderne har noen ropt «hore!». Fullstendig uakseptabelt. Blant direktivtilhengerne har Marie Simonsen feilinformert og klistret enkeltpersoners handlinger på en hel gruppe. Også fullstendig uakseptabelt. Jeg mener det er riktig å slå ned på begge deler. Eskil Pedersen krever i stedet at jeg beklager noe jeg aldri har ment. Det er en oppfordring det er vanskelig å følge opp.

Simonsens poeng i kommentaren var at LOs motstand mot vikarbyrådirektivet er irrasjonell, basert på frykt framfor fakta og har gått over alle støvleskaft. LO har «mistet hodet», som hun skriver. I så fall ville en gjeng mannfolk som skriker «hore» i takt være en god illustrasjon på det. Derfor var nok dette en litt for god åpning på teksten til at det var verdt og sjekke om historien er sann eller ikke. For det er den ikke.

Jeg var selv på demonstrasjonen. Jeg hørte ingen taktfast roping av annet enn «Veto! Veto!». Filmklippet fra situasjonen viser også tydelig at Marie Simonsen har feil. Dagbladets kommentator har, bevisst eller ubevisst, tatt fantasien til bruk for å få virkeligheten til å passe inn i historien hun vil fortelle.

Jeg tror likevel Anette Trettebergstuen når hun sier at hun ble kalt hore, i motsetning til LO-journalist Torgny Hasås, som stiller spørsmålstegn ved historien og mener Trettebergstuen spiller «sex-kortet». På den måten stiller han seg på linje med alle dem som opp gjennom historien har bagatellisert og tvilt på kvinners opplevelser av seksuell trakassering. Det er pinlig. Hennes opplevelse bør ikke betviles, saken er alvorlig og uakseptabel. Men derfra til Marie Simonsens fortelling om en fagbevegelse som bruker seksuell trakassering som våpen i politisk konflikt, er det himmelvidt.

Simonsen er en kommentator som ofte har advart mot å tillegge en hel gruppe handlinger gjort av enkeltpersoner. Men det gjelder kanskje bare for asylsøkere, ikke for fagorganiserte? Hvis ikke hun beklager denne grove generaliseringen, havner hun i dårlig selskap.

Overtrampet blir ikke mindre hvis man tenker på hvem beskyldningene rettes mot. For hvem var de, demonstrantene som fylte Eidsvolls plass 18. januar? Det var fagarbeidere og lokale tillitsvalgte i LO, som engasjerer seg for å bedre arbeidsforholdene for seg og kollegaene (og dessverre noen idioter som ropte hore i tillegg). De organiserer folk langt nede i arbeidslivets makthierarki, dem som selv er mest utsatt for trakassering og hets på jobb. Skal man først anklage folk som selv har kjent trakassering på kroppen for å hetse andre, burde man være nøye på at anklagen holder vann. 

At dette i det hele tatt fikk passere gjennom avisens redaksjon, er utrolig. Se for deg at en liknende historie hadde dukket opp, men med andre aktører: At Inga Marte Torkildsen ble pepet ut i debatt på NHOs årskonferanse, og idioter på første rad hadde ropt «SV-hore» til henne. Kunne Marie Simonsen i så fall fått seg til å skrive en kommentar om hvordan Torkildsen taktfast ble hetset av en full sal? Nei, og det er det to grunner til.

For det første har ikke Simonsen noen politisk agenda hvor en slik fortelling passer inn. For det andre ville hun sjekket ut historien om den kom fra NHOs årskonferanse, og funnet ut at det ikke stemte. Det ville vært umulig å forestille seg en gjeng norske næringslivstopper som roper «SV-hore» til en stortingspolitiker. Prøv selv. Det går ikke. Å forestille seg at en gjeng streikende arbeidere kan finne på noe liknende, var visst enklere.

Hvorfor det? Og hvorfor nå? I striden om vikarbyrådirektivet er det helt nødvendig for direktivtilhengerne å rakke ned på LOs troverdighet, siden de svekkes av å ha en meningsmotstander med stor troverdighet på arbeidslivsspørsmål og 870 000 medlemmer i ryggen. Da kunne ikke Simonsen dy seg når muligheten bød seg til å spille på fordommer om folk i arbeidsklær. Om organiserte arbeidere som en ubehøvla mobb som ikke kan kjempe politisk uten å gå over streken. Som ikke lytter til argumenter og analyserer fakta, men styres av frykt. De er ikke uenige, de har mista hodet. Og alle de er uenige med er horer. Det er her det begynner å lukte folkeforakt.

Folkeforakten er heldigvis kraftig svekket siden Marie Antoinettes tid, men kan fortsatt dukke opp mellom linjene når Marie Simonsen trenger det.

Innlegget ble opprinnelig sendt til Dagbladet på onsdag. Siden de ikke ville trykke det, og andre redaksjoner mente det hørte hjemme i Dagbladet, legger jeg det heller ut her i stedet.

Vil du lese mer om Danas historie, kan du sjekke ut dette. 

Og forresten, sorry for overskriften. De er ikke møkkabønder. Men de oppførte seg litt sånn.

Utrygghetsdirektivet

I følge Vikarbyrådirektivet er fleksibilitet i arbeidslivet å ikke vite når du skal på jobb neste gang. Heldigvis trenger vi ikke å la oss lure.

Fra jeg var liten husker jeg med stor begeistring pakkene som lå ved disken i lekebutikken. Forundringspakker til 40 kr, pakket inn i gråpapir. Man visste ikke hva man hadde betalt for før man kom hjem og pakket opp. Etter hvert innså jeg at hele var svindel: Innholdet var alltid noe rask de ikke fikk solgt, og derfor måtte lure folk til å kjøpe.

Også politikken har sine forundringspakker. EØS-avtalen er den største av dem: EUs forundringspakke til Stortinget var en avtale hvor politikerne sa ja først, og fikk politikken servert etterpå. Riktignok med mulighet til å legge ned veto. Men politikernes forundringspakke til velgerne var at de var svært lite innstilt på å benytte vetoretten.

Den ferskeste overraskelsen i pakken fra Brussel er Vikarbyrådirektivet. Målet med direktivet er at innleide og faste ansatte skal likestilles, slik at alle har like lønnsforhold og rettigheter. På den måten blir man kvitt useriøse vikarbyråer, og stadig flere kan jobbe som innleide uten å bekymre seg. Men når det høres for godt ut til å være sant, er det som oftest det.

Problemet er nemlig ikke at det finnes seriøse og useriøse vikarbyråer, og oppgaven er å luke ut de useriøse. Vikarbyråer er i seg selv useriøst. Derfor er det en bedre ide å forby dem helt, enn å forsøke å temme dem med et direktiv. La meg forklare hvorfor. Som ansatt har du ikke fast arbeid, men får oppdrag fortløpende. Du kan få beskjed om å befinne deg hos dagens arbeidsgiver på 45 min varsel, hvis ikke får du ikke oppdraget. Takker du nei, er sjansen mindre for å bli ringt neste gang. Det gjør at du aldri vet når du får jobbe, og aldri har helt fri.

Ordningen gir arbeidskjøperne enorm makt over de ansatte: De som står på kravene og sier ifra hvis ting ikke er som de skal, får ikke nye oppdrag. Om du jobber på et hotell, men er ansatt hos vikarbyrå, hvem skal du da rette kravet om høyere lønn til? Hotellet vil bare si de leier deg inn, og vikarbyrået vil si at de mister oppdrag hvis de øker lønningene. Muligheten for streik svekkes også: Om ansatte i et vikarbyrå streiker, kan man bare la et annet byrå gjøre jobben.

Ikke minst rammer det arbeidsmiljøet og sikkerheten. På plattformer i Nordsjøen er det for tiden vanlig at åtte av ti på samme skift er innleide. Har du jobba på samme sted ett år, regnes du som veteran. De innleide læres opp av lærlinger. Sammen jobber de med krevende prosesser, hvor feil kan sette liv i fare. Hva gjør dette med sikkerheten? Og ikke minst: Hva gjør det med arbeidskollektivet at folk byttes ut fra uke til uke?

Bransjen selv kaller alt dette fleksibilitet. Utrygghet er nok mer dekkende.

Det er heller ikke slik at vikarbyråer er et nyttig tillegg til bedriftene som gir arbeiderne fast jobb: De seks største vikarbyråene innen bygg/anlegg i Oslo er nå større enn de seks største entreprenørene. Med andre ord er vikarbyråer i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Sikkert en fjern problemstilling for toppene i Arbeiderpartiet, som aldri skal ha slike jobber uansett, men for mange vanlige nordmenn er dette allerede virkeligheten. Heldigvis finnes det løsninger. Vi kan legge ned veto mot Utrygghetsdirektivet, og forby generell innleie. Fram til juni 2000 var vikarbyråer med minimale unntak forbudt. Så vidt jeg husker, fikk folk seg jobb også før den tid. De trengs med andre ord ikke. Vi må innse at det var en tabbe å la private selskaper profittere på ubalansen i arbeidsmarkedet. 


Enda ikke overbevist? Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening har skrevet enda bedre enn meg om hvorfor de frykter Vikarbyrådirektivet.