Samlinga starta allerede på søndag med to treninger. Så det ble ingen hvile etter stevnet, men det var jo de færreste av oss som hadde deltatt der. Det var tilsammen tre(fire) nasjoner: Norge, Sverige og Tyskland. I tilegg var det et russisk/svensk representant fra Tyrkia der. Det er en som "orginalt" er russisk, men når bor hun i Klippan for å trene med de svenske jentene. I tilegg er hun forlovet med den svenske landslagstreneren. Men på stevner så representerer hun Tyrkia.

På programmet var det en del matching, litt teknikk og to styrkeøkter. Har jo blitt mer og mer sliten ut over uka, men i går da vi skulle spise, ble jeg klar over hvor sliten jeg faktisk var. Jeg sto i matkøen til middagen og var kommet så langt fram at jeg skulle begyne å øse meg mat. Plukker opp en matbrikke og øser opp pasta. Så står jeg lenge å ser på brikka jeg holder, og tenker at her er det noe feil. Etter kanskje fem sekunder innser jeg at jeg har glemt tallerken og øst pasta rett på brikken.

Første tanken var jo "hva gjør jeg nå?" Så måtte jeg jo bare begynne å le og vise hva jeg hadde gjort til henne som sto framfor meg i køen. Hun sprutet ut i latter og det gikk ikke lang tid før alle så hva jeg hadde gjort. Fikk noen kommentarer som gikk på at det var godt vi bare hadde en økt igjen, og at det var tydelig at nu var det på tide å reise hjem.

Så nu sitter æ på bussen på vei hjem. Skal i alle fall slappe godt av i helga, lade opp batteriene til en nu trenings uke!

Til neste gang ;-)

Det vi raskt oppdaget var at det var ikke i byen Moskva vi skulle være, men regionen. Laaaaangt inni skogen var vi faktisk. Tre timer tok kjøreturen fra flyplassen. Vi ble bare mer og mer bekymret jo lengere inn i skogen vi kom, og da det ble grusveier, i stede for asfalt, vurderte vi å sende melding hjem for å fortelle familien at vi er glad i dem.

Ok, så overdiver jeg litt nå! Måtte bare få fram hvor dypt inn i skogen vi var.

Jeg tror det stedet vi var på, var et sportsanlegg. I tilegg til oss var det noen judo utøvere der, og vi hadde hver vår hall å trene i. Det var også et svømmebasseng der. Det var fire store "blokker" med hotelrom. Restaurant hadde de, men maten var ikke noe å rope "hurra!" for. Det de er flinke på, er te og supper. Resten var nesten ikke mulig å spise. Vi gikk konstant sulten i en uke. Jeg prøvde for harde livet å få i meg maten, men ble alltid kvalm, før jeg ble mett.

Så var vi jo så langt ute i skogen at en matbutikk fantes ikke, men de hadde en bar inne på området. Ja, og så i tilegg var området gjerdet inne, med vakthold i porten. WTF?

Du kan jo si at det var ingenting å gjøre der, utenom å trene. Vi hadde i alle fall med oss laptopper, så vi skulle kunne surfe litt og se frustrerte fruer, som vi hadde med oss. Det første vi fant ut var at nettet ikke fungerte. Var passe frustrerende, spesielt med tanke på at det koster 20kr per melding du sender til Norge. Så det så ut som om det skulle bli en uke uten kontakt med omverden. Så fant vi ut at da var det bare å kjøre i gang med frustrerte fruer. Etter noen dager ble nettet bedre, så d gikk ann å få sjekket facebook, men jeg kunne ikke gjøre noe annet på internett. Det krevde også en god del tålmodighet å sitte på face. Kjente også på panikken da vi gikk tom for episoder av FF. Så for meg en del bondesjakk de siste dagene.

Treningene var knalltøffe og skikkelig bra! Jeg hadde sparringspartnere av topp kvalitet. Tre av de seks som allerede har kvalifisert i vekta mi, var der. Pluss flere gode brytere. Stort sett alle de som var der, var stein harde i både hodet og kroppen - ikke en god kombinasjon da de er dine motstandere! Allerede på dag to var jeg mørbanket i kroppen og full av brannsår i annsiktet. Hadde enda fire dager til.

Hver gang vi hadde brytetrening, startet vi dagen med en wake-up økt. Denne samlingen ville det si en liten løpetur på under ti minutter, litt tøyning, bevegelse og litt teknikk. Litt under en halvtime tilsammen. Egentlig var disse øktene på et digg tidspunkt, det vil si klokken 8 om morgenen. Men da du tar med tidsforskjellen, ble det klokken 5 om morgenen for oss. Gikk jo bedre og bedre ut over uka, men det var knalltøft de første dagene.

Så var russerene super hyggelige mot oss. Vi følte oss veldig godt mottat. Vi var de to eneste som ikke snakket russisk på hele samlinga, og vi var nesten de enste som snakket engelsk. Etter en uke med det, blir du veldig flink å gjøre deg forstått uten å snakke samme språk. Russerne gjorde også en god innsats med å forstå oss. Eneste gangen det ble litt pinlig, var når vi måtte i resepsjonen for å spørre etter mer dopapir.

Alt i alt så var dette en bra samling, med mange nye opplevelser. Blandt annet så ble Signe healet av en russisk sjaman fra Sibir. Kunne gjerne tenke meg å dra dit igjen, men da har jeg med meg ekstra dopapir og egen mat!

Første omgang vant hun 1-0 etter å ha fått meg ut av matta en gang. I neste omgang fikk hun først et poeng da hun kom bak på ryggen min. Litt senere fikk jeg henne ut av matta og vant omgangen 1-1. I siste runde fikk jeg henne ut av matta en gang til og ledet 1-0 til det var 13sekunder igjen av kampen. Rutinert som Jenny er, fikk hun det ene benet mitt og kom bakpå ryggen min. Jeg hadde et desperat forsøk på å få tilbake et poeng, men det resulterte bare i to poeng til til Jenny. Så siste omgangen endte 3-1 i Jenny sin favør.

Var skikkelig skuffet etterpå. Finnes ikke noe værre enn å tape så gjevne kamper. Men nå er det fokus på samlingen som er her. Vi skal være her i Klippan til fredag for å trene med Svenskene og det tyske laget som også er her.

Charlotte Skauen 63kg fra Norge deltok også på stevnet. Hun vant to kamper, men tapte en og endte da på en 2.plass. Henriette Slåttum skulle også delta, men måtte trekke seg i siste liten på grunn av sykdom.

Russland går til slutt til finalen, hvor hun slår regjerende verdensmester Stanka Slateva fra BUL. Da får jeg rekval og møter GBR. Jeg så denne jenta på innveiing, og jeg må si at hun så ikke akkurat skremmende ut. Dette blir en "lett" kamp som til slutt ender med 8-0 og 5-0fall i min favør.

Dermed er jeg i bronse finale. Der var motstanderen min Jenny Fransson fra SWE, som tilgjengjeld er en mye mer skremmende jente. Må si at dette er ikke på grunn av utseende, men på grunn av ferdighetene. Hehe. Det første hun gjør er å dytte meg ut av matta. Så husker jeg ikke helt hvordan hun kom seg bakpå meg, men skårer i alle fall et til poeng. Så prøver hun å rulle meg, men da countrer jeg og kommer bakpå ryggen. Første omgang ender 2-1. Neste omgang blir det relativt mye action, men ingen poeng blir skåret. Da blir det clinch, det er en sudden death variant hvor en starter med å koble på et ben på motstanderen. Det er jeg som trekker hvem som får koble, og drar opp en rød ball. Siden jeg var rød bryter, er det jeg som koblet. Dette er egentli en svært stor fordel, og i de aller fleste tilfeller er det den som får koble som vinner omgangen. Desverre dreit jeg helt på draget. Hun får løs benet sitt, men vi er fortsatt i clinch, begge to kjemper som bare det. Vi  begynner å nærme oss mattekanten, med Jenny som den ytterste bryteren, da hører jeg Morten skrike "dytt henne ut!" Jeg prøver på dette, men går alt for høyt, hun setter foten sin fram og slår en variant av hoftesving. Dermed har jeg tapt kampen og bronsen.

Er super skuffet over den siste kampen min. Ikke fordi Jenny er en jeg "burde" slå, for hun er absolutt en verdig motstander. En veldig dyktig bryter er hun. Men jeg gjør for dumme tabber. Det værste som finnes er å tape de gjevne kampene. Etterpå sitter jeg jo å tenker på tusen ting jeg kunne/burde gjort.

En ting som er i alle fall sikkert, det er at jeg skal hjem å trene på clinch. Aldri om jeg skal tape en kamp på noe så dumt igjen!

Men på det drøye halvåret som er gått siden EM har jeg hatt en kjempe utvikling. Føler i alle fall at ting stemmer på trening. Så i morgen blir en glimrende mulighet til å se om jeg har hatt framgang. Nå er ikke dette en idiotsikker måte å sjekke dette på, da russerinnen også kan ha utviklet seg. Men det burde i alle fall gi en pekepinn.

Gleder meg veldig til å bryte i morgen. Er tre månder siden sist jeg var på matte i konkurranse situasjon, så er virkelig på tide! :D Skal gå inn for å vinne! Eller det vil si at jeg skal gå inn for å gi at jeg har (pluss en god del ekstra), for resultatet kan jeg ikke avgjøre på egenhånd. Mange faktorer som spiller inn der. En ting er i alle fall sikkert: jeg skal gjøre det jeg kan for at hun husker det norske flagget!

Gutta hadde ingen god dag i dag. Ble fire tap pluss en skadet albue. Thomas tapte første kamp, fikk rekval, men tapte desverre denne også. Rasmus tapte sin første mot Sverige. Marius tapte også første kamp, fikk rekval (han gikk rett til bronsjefinale), men kunne ikke bryte den siden han skadet albuen i første kamp.

Får håpe det blir en bedre dag i morgen, slik at vi sitter igjen med noe positivt i fra denne turen. Med det kan jeg jo også legge til at det har vært en del surr og tull fra arrangørenes side. Kan si det slik at jeg tror de gjorde veldig lurt i å kjøre et prøve OL, så håper vi at de tar seg sammen til høsten ;) så gidder jeg ikke gå mer i detalj angående det.

Samtidig som de har prøve OL i bryting, er vektløfterene også her. Kan si at i den grenen hadde nordmenne en bedre dag. Ruth Kasirye tok en bronsje i dag ;-D gratulere Ruth !

Go natt folkens !

Så i dag, etter trening, guttenes veiing og lunsj, ble jeg med de svenske jentene på en kort tur til sentrum. Det første vi ville se nærmere på var tower bridge. Må si at det er et utrolig flott byggverk. Det ble tatt en del bilder. Visst du klikker på denne linken (http://hennas.se/london/) kommer du inn på Henna Johansson blogg, og du får sett noen av bildene. Etter det dro vi til Piccadilly Circus, satt oss på en cafe og spiste litt. Så gikk vi litt rundt i gatene før vi fant en matbutikk, handlet litt og dro tilbake. Ble ikke lange turen, men vi fikk nu vært litt turister. Orker ikke gå så veldig lenge da man skal bryte etterpå.

To av de svenske jentene som er her, er bare her som "turister". Det vil si at de ikke skal delta på stevnet. De er alikevel med for å se OL-arenaen. De to ønsket å bli litt lengre igjen i byen, så vi gikk fra dem etter vi hadde spist, før vi gikk på matbuttikken. Mens vi satt på undergrounden på tur tilbake, traff vi dem tilfeldigvis på et helt annet stopp enn det vi gikk på. Vi lo av denne tilfeldigheten og spurte oss hva oddsen var for dette. For begge gruppene kunne valgt andre ruter for å komme seg dit de skulle, og banene går omtrent hvert tredje minutt.

Vi måtte jo bytte baner en del ganger for å komme oss fram til hotellet, og mens vi sitter på en annen stasjon og venter på neste bane, kommer plutselig Morten og Lars vandrene (de norske lederen). Så av de fire personene som var i London, som vi kjente, traff vi alle sammen tilfeldigvis. Det bor ni millioner mennesker i denne byen, pluss en haug med turister.

Mange av dere vet sikkert at i England kjører de på feil side av veien. Til å begynne med var dette bare morsomt - Morten var på god vei å sette seg i førersetet da vi skulle dra fra flyplassen. Men da du er fotgjenger i London, er det ikke like morsomt. Trafikken her er veldig travel og når vi skulle krysse veien, så vi oss bare for til en side og der var det gjerne fritt for biler! Så da startet vi jo bare å krysse gata. Omtrent halvveis over, kommer vi på at det er andre veien vi burde sjekke, der er det ikke fritt for biler, det er faktisk en svær, rød dubbeldecker som kjører i 50km/t på vei mot deg.

Så skulle man jo tro at en lærte etter første gang dette skjedde... ehm nei! Så vi fikk oss noen spurter. Etter en liten stund husket man jo på at bilene kjører på andre siden av gata, men da gikk bare alt helt i surr. Det smarte ville jo være å vente på grønn mann, men hvem har vel tålmodighet til det?

I morgen skal de norske guttene bryte, pluss to av jente vektene (48kg og 55kg). Gleder meg til å se på dem. I tilegg skal jeg selv veie inn. Får jeg endelig sett hvilke motstandere som er her.

Natta folkens :-)

Som  allerede sa så er jeg i London. Her skal det arangeres prøve OL. Alt skal være så likt som mulig til OL som går her i 2012, for å teste om ting fungere. En slags generalprøve. Jeg skal bryte på søndag og de norske guttene bryter på lørdag. Dette stevnet har ingenting å si for å kvalifisere, men tror det blir en tøff konkurranse alikevel.

Har ikke sett noen påmeldinger. Til nå har jeg ikke truffet på så mange andre jentelag, men har i alle fall sett BUL, GER og POL. Jeg så også på facebook at CAN og SWE er på vei. Gleder meg veldig til å bryte igjen, har ikke deltatt på stevne siden VM. Føler meg i veldig bra form for tiden. Jeg har jo skrevet tidligere på bloggen om styrktrener og idretts psykolog som jeg har fått gjennom olympiatoppen. Vel, nå har jeg også fått kostholdveiledning. Ina Garte har satt opp en kostplan til meg som jeg har fulgt nå i noen uker. For det første så har jeg gått ned i vekt (ligger nå på 73-74kg til normalt) jeg har økt betraktelig med vekter på styrketreningene og er blitt mye kjappere da jeg bryter.

Eneste litt negative nå i forkant av stevnet, er at jeg skadet skulderen min på vektrommet i går. Er ikke helt sikker på hva som skjedde, men hadde vondt etter å ha kjørt frivending. Den er allerede veldig mye bedre i dag, så håper at jeg ikke kjenner noe til den på søndag.

Kommer ikke på noe annet jeg har å fortelle i dag, men blir sikkert å oppdatere i løpet av helga. Har vært veldig sløv de siste månedene, men har vært lite bortreist. Er lett å oppdatere bloggen da men kjeder seg på et random hotelrom, men ikke alltid da man e hjemme og har tusen ting en skulle fått gjort :)

Til neste gang ! ;)

Desverre gikk det ikke helt veien for noen av jentene. Charlotte tapte kampen etter to periodesiere til Vietnam, og Rosell ble lagt på fall. Ingen av motstanderne gikk til finalen, så begge jentene var desverre ute. Jeg tror at de begge ble en erfaring rikere, og vil komme sterkere tillbake neste år.

Dagen etter dem, var det endelig min tur på matta. Det verste med å være den siste ut i ringen, er at du får flere dager til å bygge opp spenning. Alt må liksom klaffe for at en skal få det til på mesterskap. Slik som regelverket er nå, må du ha litt flaks også. I tilegg må du treffe med en god dag. Selv om du kan gjøre mye selv for å påvikre hvor god dagen blir, er vi bare mennesker, og noen dager er bedre enn andre. I bryting er det ikke som med ski, at fungere det ikke den ene dagen, går det et renn i morgen også. Bommer du i bryting, er du ute! Så må du vente et år før du får prøve deg igjen. Eventuelt fire år, dersom vi snakker om et OL.

På fredagen visste det seg at ting skulle klaffe ganske godt for min del. Etter veiing sa jeg i fra til treneren at jeg ikke ville vite hvem jeg skulle møte. Jeg ville bare ha slitet meg selv ut ved å tenke på kampen hele tiden. Det viste seg at jeg skulle få en grei første kamp. Jeg møtte Hellas. Alikevel var jeg ikke helt med i første omgang og tapte den. Tok meg inn igjen til neste og la henne til slutt på fall i siste periode.

Etter kampen fikk jeg i meg litt mat og drikke, så var det rett inn i den norske "båsen" for å slappe av. Tok ikke så veldig lang tid før min neste kamp. Heller ikke denne gangen visste jeg hvem jeg skulle møte. Motstanderen viste seg å være Brasil. Dette er en jente jeg har trent med tidligere, og jeg følte meg ganske sikker under kampen. Vant denne med poengene 1-0 og 2-1.

Min tredje kamp ble en god del tøffere. Da skulle jeg ut mot Stanka Slateva fra Bulgaria. Hun har lenge vært regnet som verden beste bryter i 72kg klassen. Kampen startet veldig bra, med at jeg slo en hode-i-klemme på henne og ledet 3-0. Det virket som om dette vekken henne, og rutinert som hun er, begynte hun å sanke poeng. Tapte til slutt første periode 3-4. Tapte også neste runde og seieren gikk til den bulgarske jenta.

Hadde jeg vunnet denne kampen, ville jeg vært OL-kvalifisert. Nå var jeg avhengig av at Stanka skulle gå til finalen, slik at jeg fikk sjangsen til rekval, og ny sjangse til OL-kvalifisering. Hun vant til slutt hele stevnet og ble på nytt verdensmester. I rekval møte jeg Kazakstan. En jente som opprinnelig kommer fra Rusland. Nå var det på nytt slik at dersom jeg vant denne, ville jeg vært OL-kvalifisert. Jeg var desverre helt utslitt, og hun ble alt for tøff for meg. Tapte med poengene 5-1 og 4-1.

Til slutt endte jeg på en 7.plass (kun de seks beste kvalifiserte). På dette VMet deltok over hundre nasjoner. I min vekt var 31 av disse representert. Så at jeg klarte å bryte meg fram til en 7.plass, er jeg veldig fornøyd med. Men da jeg er så nære, er jeg alikevel skuffet. Jeg har helt klart ikke hatt en ideelle oppladning (med tanke på alle sykdommer og skader jeg har vært gjennom i sommer), så kunne helt klart hatt bedre utholdenhet.

I ettertid føler jeg at jeg ga opp i de to siste kampene. At jeg kunne sikkert ha presset ut litt mer vilje. Samtidig vet jeg at jeg har gitt det jeg hadde å gi. Det er nå to dager siden jeg brøt, men har ennå ikke kommet meg. Første natta etter stevnet, våknet jeg i tre tiden fordi det verket så forferdelig i alle ledd og muskler. Hadde ikke sjangs å sove mer og måtte legge meg i et varmt bad for å lindre. Jeg er stiv og støl i muskler jeg knapt visste jeg hadde, og det strekker i ryggen dersom jeg prøver å ligge flatt på rygg.

Det som er veldig positivt, er jo at jeg ser helt klart at jeg har muligheten til å kvalifisere til OL. Det er desverre ikke mattematikk jeg driver med, så selv om jeg ble nummer 7 (en plass unna), er det ikke slik at jeg har noen garanti for å klare å det. Det er fortsatt veeeeldig mye arbeid igjen. Men nå har jeg mer inspirasjon til å gjøre dette, jeg ser lyset i enden av tunellen for å si det slik. Jeg tok poeng i alle kampene mine, selv mot henne som senere ble verdensmester.

Jeg ser også hvilken framgang jeg har hatt dette året og er svært takknemlig ovenfor de som har hjulpet meg. Jeg merker stor forbedring etter den hjelpen jeg har fått på olympiatoppen, i form av mental- og stykretrening, og gleder meg til å forsette å pumpe vekter sammen med Eirik Hole. I tilegg er det tre gutter på OBK som har sparret masse med meg: Christoffer Häger, Anders Malmstrøm og Kim Svebakken. Er mye tøffere etter å ha fått juling av dem. Hehe.. Jeg skal også fortsette å jobbe med de tenikkene jeg har lært av Anne Fylling for å takle spenning og holde fokus på de riktige tingene rundt kampene mine.

Blir spennende framover :D

I første rekval kamp møtte Henriette Slovakia. Henriette har tidligere slått denne jenta, og skuffet ikke i dag heller. Etter tre runder gikk seieren til Henriette. Jenta fra Slovakia er tidligere junior verdensmester, så ingen dårlig prestasjon av Slåttum ;-) Nå var det slik at dersom Henriette hadde vunnet en kamp til, ville hun vært OL-kvalifisert. I denne neste kampen møtte hun Canada - olympisk mester. Dette ble en veeeeeldig spenende kamp. Tapte desverre begge rundene 1-0, men var svært nære ved å ta poeng. Det var helt tydelig at Canada vant på god rutine, dama er 31år og har flere mesterskaps medaljer.

I det hele tatt var dette en dag med kjempe god bryting av Henriette og man kan ikke annet enn å være fornøyd. Alikevel er det veldig surt å være så nærme... Hun endte på en 13.plass av 40 brytere i vekta.

Gutta fra Norge er også ferdig å bryte. Beste plassering fikk Martin Nielsen (13.plass). Han, Stig-Andre Berge og Thomas Rønningen hadde en kampseier hver. Thomas var også i samme situasjon som Henriette, at dersom han hadde vunnet en kamp til, så hadde han vært OL-kvalifisert. Blir spennende å følge med på kvalifiserings stevnene framover.

I morgen skal Charlotte Skauen 63kg og Rosell Utne 59kg på matta. Gleder meg. I tilegg skal jeg eeeeendelig veie inn. Gleder meg ennå mer :D !!!

Er ikke veldig tålmodig i utgangspunktet, men nå har jeg ingen tålmodighet. Lunta er så kort t den er vel nærmes ikke eksisterende. Så er jeg jo rett og slett nødt til å skjerpe meg da jeg er sammen med folk. Det vil si, prøve å skjerpe meg i alle fall. Hehe. Men da er det jo slik at jeg bare blir ekstra grinete da jeg kommer hjem. Må si at jeg har verdens mest tålmodige samboer, eller så har hun en fantastisk evne til å ignorere meg. Uansett tror jeg det er sunt for oss begge at hun kan bare overse meg.

Det har jeg ikke fortalt på bloggen min før, men jeg har fått en samboer. Bare midlertidig. Signe Marie (en annen bryter fra klubben) har begynt på NTG, så fant hun ikke bosted tidsnok. Nå er hun på leting etter leilighet å kjøpe. Godt hun er tolmodig, elelr så hadde hun vel bydd på noe, flere hundre tusen over takst, bare for å komme seg ut.

Det er jo også slik at jeg ser jo hvor urimelig jeg er. Hun kan omtrent irritere meg bare ved å puste. Så jeg forstår jo at det er jeg som er problemet. Men verden er ikke et vakkert sted uten mat, for å si det slik. Så man synes jo også litt synd på seg selv.

Det er jo også slik at jeg bryter sist, så er også den som får spise sist. Men det er en liten pris å betale mot at Henriette får spise først. Om hun skulle veid inn etter oss, tror jeg heller hun skulle holdt seg hjemme til innveiings dagen. Hun har like mye å pine som meg, men hun piner fra 53 til 48 kilo. Så det blir en del større bit av kroppsmassen hennes, i tilegg til at hun har svært lav fettprosent allerde da hun veier 53kg. Så JA, hun får meg til å virke like omgjengelig som Ole Brumm.

Så skal jeg også legge til at da hun får spise, er hun verdens koseligste jente ;)

Gleder meg veldig til VM. Til og med mamma og pappa kommer ned for å være publikum, pluss Rita Boine :)

Til nenste gang ;-)

Kan starte med vankoppene mine, som jeg nå tviler sterkt på at var vannkopper. For Jenny fikk akkurat det samme utslettet, og hun har hatt vannkopper før. Så er det noen som sier at noen får vannkopper to ganger i løpet av sitt liv, men ingen av oss ble syke. Ikke i det hele tatt. Bortsett fra veldig sliten og slapp, men man skal jo liksom bli dødssyk av vannkopper som voksen. Ikke vet jeg hva det var jeg hadde. Uansett så virket det jeg fikks krevet ut av doktoren, så samma for meg. Hehe.

Fikk ikke deltatt på stevne i Madrid på grunn av dette, men var på samlinga. To uker senere dro vi på stevne i Polen. Der møtte jeg Stanka Slateva, BUL, i første kamp. Hun ble verdensmester i 72kg ifjor. Må si at jeg overrasket meg selv med å vinne første omgang mot henne. Tapte de to neste, så jeg tapte kampen. BUL kom til finalen, så jeg møtte FRA i neste kamp. Jeg vant denne kampen etter to runder, men klarte å skade nakken i første periode. Det var ganske vondt under kampen, men hadde nok adrenalin til at jeg fullførte kampen uten noe problem. Da jeg derimot gikk av matta, kjente jeg hvor vondt jeg hadde. Da jeg hadde roet helt ned etter kampen, hadde jeg så lite bevegelse i nakken at jeg ikke kunne se mine egne skuldre, eller magen min. Så måtte trekke meg fra bronsefinalen.

Jeg var stort sett helt ubrukelig eller også. Henriette, som jeg delte rom meg, måtte hjelpe meg med å kle av og på meg. La jeg meg ned i senga, trenget jeg også hjelp for å komme opp. Det var heller ikke det værste. Jeg klarte ikke løfte armene over hode mitt, og jeg hadde jo brytet steve den dagen, så trengte en skikkelig dusj. Jeg måtte sitte i badekaret (heldigvis hadde vi badekar på hotel rommet), mens Henriette vasket håret mitt. Jeg sier bare at det er godt vi kjenner hverandre.

Vi to ble også igjen en uka for å delta på samling. Jeg fikk jo selvsagt ikke brytet, så ble nesten en trener for Henriette. Var skikkelig kipt å måtte stå over den samlinga, var helt vilt gode nasjoner der. Og mange også. Jeg tror det var en 12-15stk bare i 72kg. Og noen av nasjonene som var der var RUS, CAN, USA, BUL, GER, POL, AUT osv.

Da vi kom hjem derifra, var det under en uke til vi skulle reise til Sverige. Da jeg kom dit ned, var jeg blitt syk igjen. Jeg ble der i noen dager, i håp om at jeg skulle bli frisk. Prøvde meg noen ganger, men ble bare enda mer syk etterpå. Da jeg i tilegg fikk sopp i ansiktet, ga jeg opp og dro hjem.

Så etter at jeg ble frisk igjen, vare jeg tilbake på matta. Trente i to dager, før jeg slo opp skaden i nakken igjen. Var heldigvis ikke i nærhete så vondt som første gang, men alikevel nok til at jeg måtte stå over noen treninger. Nå er nakken nesten helt bra igjen. Føler meg ellers frisk og rask :) om en uke reiser vi til Istanbul for å delta på VM. Av jentene så blir det meg, Henriette, Rosell og Charlotte. Dette er også første OL kvalik. De seks beste i hver vekt er kvalifiserte. Blir skikkelig spennende.

Til neste gang ;)

De første dagene vi var der, hadde vi helt suverent vær. Fikk tilogmed dratt ut og solt oss på den ene fridagen vår. Den ene treningen vår, var vi ute å spilte fotball. Hadde tenkt så langt som å ta på meg singlett, for å få litt farge, men tenkte jo ikke på at jeg jeg er fra Nord-Norge. Solkremmen lå igjen på hotellrommet. Så var to dager jeg måtte tåle mobbing for den flatterende rødfargen min :-)

Etter det bestemte sola seg for å ta ferie. Var fortsatt veldig varmt, men stort sett overskyet. Ble ikke mer solbading. Derimot tok Akos (treneren) og Marianna oss med på sightseen. De viste oss det gamle slottet fra da Ungarn va et kongedømme, presidentboligen, en diger kirke, parlamentsbygningen og et digert universitet. Var mye flotte byggverk. Så gikk vi forbi minst fire bryllup. Tydeligvis et populært sted å gifte seg. 

Så var det shopping som sto for tur. Billigbilligbillig. Desverre ikke så veldig god råd :p men fikk kjøpt noen ting jeg uansett trengte for kanskje en tredjedel av norske priser. Pluss ett eller to plagg jag kanskje ikke MÅTTE ha, men som var veldig fint :D

De nasjonene som var på samlinga var Norge, Ungarn, Romania, Østerrike og Tsjekkia. Ikke så veldig mange egentli, men jeg hadde kjempegod sparring. Var veldig gode treninger, og fikk mye kamperfaring. Merker at jeg mangler den utholdenheten som jeg trenger i 72kg. Men har allerede hatt kjempe framgang i år. Må si at denne idretten krever mye tålmodighet. Skal jobbe lenge og hardt for å få de ønskede resultatene. 

Siste dagen på samlinga merket jeg meg et par røde prikker på ene låret. Var veldig nøye med å sjekke meg selv, da mange på samlinga hadde ringorm. De så ut som myggstikk, og klødde som myggstikk. Var noen prikker, men syntes det var rart at kun meg var myggspist. I morgest da jeg våknet var venster armen, ryggen og høyre ben fylt med "myggstikk". Og ingen merker på de to andre jentene. Før jeg var hjemme i Norge, var det prikker andre armen og benet også. Dro på legevakta og da fortalte legen meg at det så veldig ut som vannkopper. 

Jeg har aldri hatt det før, så høres sansynlig ut. Mistenkte det selv også før jeg dro på legevakta. Siden jeg er over 20år får jeg det værre enn om jeg hadde fått det som barn. Grunnen til at jeg tvilte på at det kunne være brannkopper var at de var så tett. Har noen flekker med tre og fire nesten opp på hverandre. Men legen kunne forklare meg at da voksne fikk vannkopper kunne det skje. Da ble de bare helt "ville". Så er det en sjangse for at jeg kan bli veldig syk, men satser på at jeg slipper det siden jeg ikke merker noe så langt. Bortsett fra at jeg er litt mer trøtt og slapp en vanlig. 

Jaja.. Håper i alle fall jeg blir nokså raskt kvitt det, for skal egentli reise til Madrid på fredag. Det er føst stevne der. så seks dager samling. Blir kjempe skuffet om jeg ikke får deltatt der. Jeg måtte jo også stå over stevnet i Tyskland, så har ikke fått så veldig mange kamper i år. Og trenger all den matchingen jeg kan få i 72kg. 

Til neste gang ;-) Maja

Jeg tror ikke vi bor midt i byen, men vi har veldig mye rundt oss i bare gangavstand. I morgen blir det mest sansynlig en liten shoppingtur (alt er veldig billig hær) og i kveld skal vi på gratiskonsert. Så er det en del inflasjon hær i landet, eller det har vært. Så det blir alltid en stor sum da du handler. På denne turen er det første gang jeg har sett 200-mynt. 

Nå skal vi straks på trening. Da blir det først intervaller, så styrke :-)

Ja riktig, vi var tre jenter som sto der helt uten bagasje. Det var i det hele tatt veldig mange på vårt fly, som ble uten bagasje. Kunne se ut som da vi melomlandet i Amsterdam, at de hadde byttet om to vogner med bagasje. For i Budapest var det mange bager uten eiere, og mange eiere uten bager. Var tre andre nordmenn der som også var uten bagasje. De kom å spurte oss om vi skulle bryte (vi er vel ikke høylytte vi!?!?). Jenny svarte kontant "ja, men nå blir det nakebryting". Da lo de og forklarte at de skulle tydeligvis i et nakenbryllup. Etterpå angret vi at vi ikke hadde vært raskere å spørre om de trengte dater. 

Vi fikk i alle fall meldt i fra om at vi ikke hadde vår bagasje, før vi ble hentet av landlagstreneren og kjørt rett til hotellet. Egentli skulle vi rett på trening, og treningen var til og med utsatt en time slik at vi skulle rekke den, men vi ombestemte oss angående nakenbryting.

Første intrykket av hotellet var at det var helt OK. I alle fall rent, og det er jo det viktigste. Etter at vi hadde ligget på rommet en stund og slumret framfor PC'ene, fikk vi litt annet inntrykk. Alle sammen fant vi smådyr i senga. Med små dyr mener jeg biller (noe sånt). Vi er kanskje brytere, men fortsatt jenter. Ble en del hyling og jamring før vi tok motet til oss og skviset hver våre jævler. I natt sov vi med papir rett ved senga, så vi skulle være klar å ta om flere prøvde seg. I tilegg bar vi ene nattlampa og tente den langt unna sengene. Smådyr tiltrekkes jo av lys. Vet ikke om det fungerte, men vi følte oss i alle fall supersmarte. 

For å si noe om været, er det helt grusomt varmt hær. Som kan være vel og bra, men ikke da man ikke har rent tøy. Jeg er også veldig plaget med at jeg alltid fryser på fly. Så jeg hadde kledd på meg en langarmet genser og sort tigths. Hedde ingenting under genseren, for tenkte det kom til å bli alt for varmt. Ergo, jeg kunne ikke kle av meg da vi kom fram. 

På flyplassen lovet de oss at bagene skulle komme i løpet av kvelden. Kan hende de kom veldig sent, men de ringte oss i alle fall ikke fra resepsjonen. I morgest spurte vi etter dem, og endelig hadde vi toalett saker igjen :-) nå er det en time til første trening (for oss) starer. Ser ut til at det blir en samling med veldig mye bryting. Vi gleder oss! så blir jeg sikkert å skrive mer på bloggen senere ;-)

Det beste for min del denne helgen var å se Erica og Justine igjen. De to som jeg ble veldig god venninne med da jeg var i Canada i sommer. De visste ikke at jeg kom, siden jeg egentli skulle til Kina nå, så fikk overrasket dem litt :-)

I morgen starter treningssamlingen. Håper virkelig at jeg klarer å gjennomføre hele, for det er flere gode sparrings partnere til meg her. Blir vel litt flere oppdateringer utover samlingen. Vi prekast :-D

Uansett så reiser jeg ned. For på mandag starter en internasjonal treningssamling der. Den skal jeg i alle fall få med meg.

Av andre oppdatering om meg selv, så blir det ikke tur til Kina. Vet ikke om jeg har nevnt det hær på bloggen tidligere, men vi skulle egentli på en tre ukers samling i Beijing. Vi gledet oss alle sammen, men på grunn av "kommunikasjonssvikt" ble vi litt sent ute til å søke visum.  VI skulle reise sammen med det svenske landslaget, så har det blitt litt forvirring om det var i juni eller juli vi skulle reise.

I stedenfor blir vi kanskje å delta på Canada Cup pluss fem dager samling der. Er egentlig litt for sent å melde seg på nå, men håper det ordner seg :-) Canda Cupen er den 02.juli. Helga etter er det stevne i Madrid. Vi skal delta på det stevne om det IKKE blir tur til Canada. Blir det tur til Canada, så deltar vi kun på samlingen i Madrid.

Ikke lett å holde tunga rett i munnen her :-) men slik ser planen nå planen ut for begynnelsen av sommeren.

Går egentlig helt grett å sitte hær. Er ikke så syk at jeg ikke fungere, men det er veldig kjedelig å bare se på de andre trene. Hjemme hadde jeg kanskje fått vakset vinduene eller noe (...ja, særlig!).

Det er ennå samling i morgen også, men desverre dro nok de fleste hjem i dag. Er jo eksamenstider, så de må på skole. Så nå sitter jeg alene igjen, som eneste mennesket mellom 13 og 40 år :-) hehe.. Trur det blir litt facebook på meg i kveld og så tidlig i seng.

Good night people :)

 Da vi landet i Thessaloniki, Hellas, ble vi plukket opp av en Qazim var onkel til. Han kjørte oss helt fram til Skopje, hvor Qazim har huset sitt i Makedonia. Det Qazim fortalte oss da vi var kommet fram, var at nevøen hans var minister for transport og infrastruktur. Han er, mer eller mindre, en kjendis i Makedonia.

Så viste Qazim oss rundt i huset hans, og for et hus! Noe av det fineste begge oss hadde sett. Mens vi spiste middag begynte vi å spørre han om hvordan treningene kom til å bli. Da var han ennå i tvil. I Makedonia har de gutter som bryter fristil (samme stil som jentene bruker), men de er ikke vante til å bryte med jenter. Og kanskej da spesielt blonde, nordiske jenter :P og Qazim er jo verdens største hønemor, med alt for mange bekymringer. Hehe.

Etter mat gikk jeg og Rosell inn for en kræsjlanding og sovnet begge to. Noen timer senere våkner vi av at Qazim roper på oss. Da har han fått ordnet en brytematte i "hagen" bak huset hans. Han hadde også hentet tre gutter vi skulle sparre med. Kjempe fine sparringspartnere med passe vekt. De var unge gutter (juniorer), så jeg spurte Qazim om det var letter for dem å omstille seg til å bryte med jenter i forhold til om de hadde vært voksne menn. Han sa det var nettop derfor han hadde valgt dem, pluss at han ikke ville velge de peneste guttene. For som han sa "om dere bli forelsket, da jeg ha problem!" Jeg og Rosell holdt på å le oss ihjel og sa at vi syntes det var skikkelig dårlig gjort.

Til å begynne med var de guttene helt rare. Tror ikke de visste helt va de skulle gjøre. Turte liksom ikke ta i eller gjøre for mye. Men så ble de vant til oss, og forsto det at vi tålte en støyt.. selv om vi var jenter. Hehe. Vi hadde to økter med de tre guttene ute, men søndags kveld regnet det og vi måtte inn i en hall. Da kom også en til bryter, han er senior, men har trent med jenter før. Trent veldig mye med Stanka fra Bulgarie. En av verdens beste kvinnebrytere i 72kg klassen. Var minst to ganger i løpet av den treninga at jeg var rett opp ned i lufta og ikke forsto noen ting da jeg traff matta igjen.

Mandags morgen sto vi opp  tidlig for å gå opp på toppen av et fjell. Vi prøvde å komme oss ut så tidlig som mulig for at det ikke skulle rekke å bli for varmt. På toppen av fjellet var vi ca 1000 m.o.h og løypa vi gikk var omtrent 2km lang, men det var sykt bratt. Det var meg, Qazim, Rosell og en til nevø av Qazim som gikk. Selv om vi begynte å gå før klokken ni og det var skog, var vi søkk svette hele veien. Men for en herlig følelse og nå toppen.. og for en utsikt! Jeg har jo egentlig litt høydeskrekk, noe jeg fant ut for litt over ett år siden da vi gikk opp på en fjelltopp i USA. Da gråt jeg nesten hele veien mens vi gikk ned. Men denne gangen gikk det ganske bra :) var mer forberedt, så prøvde jeg ikke få med meg utsikten på vei ned. Fulgte bare nøye med på stien hele veien. Trur også det hjelp veldig at det var tett skog hele veien, så man så egentlig ikke hvor bratt det var.

På kvelden kjørte vi til Kosovo for å trene med en klubb der. Egentlig er de vel over 30 gutter som trener der, men treneren hadde fikset så det skulle bare være noen der da vi kom. Tror de var 9-12 gutter. De var det fart i for å si det sånn. Rakk ikke blunke da de dukket på bena. De gangene jeg rakk og reagere og fikk stått litt i mot, fikk de bare jobbet inn et ennå bedre feste og jeg endte opp med å kåle på ryggen med bena rett opp i været. Følte meg supersmart!

Der så vi at Qazim hadde gjort lurt i å bare ta ut noen få gutter tidligere. De guttene i Kosovo syntes det var kjempe pinlig å trene med oss. Første gang jeg har sett så store gutter fnise. Det var ille mens vi brøyt, men da vi skulle ta bilde etter treninga, ble de heeeelt rare. Haha. Jeg og Rosell var ikke sjenerte, så vi la bare en arm rundt hver vår gutt på bildet. Tror ikke de visste helt hvor de skulle gjøre av seg. Så vidt vi ikke lo oss ihjel.

Da vi kjørte til Kosovo, ble tre av Qazim sine venner med. Ene var nevøen hans, broren og en venn som har bodd i Norge. Det var jo hyggelig, men de på grensa stusset litt. Fire voksne albanske menn, og to unge nordiske jenter :-) ennå mer forfær ble de da Qazim sa vi hadde vært å trent bryting i Kosovo, og at det var meg og Rosell som var de aktive.

Da vi var nesten framme ved huset til Qazim, så han en venn og vi måtte stoppe å hilse på. Det var utenfor hans restaurant vi så ham. Da fortalte Qazim oss at det var den vennen hans som hadde sponset flyreisen for meg og Rosell. At han hadde penger nok var i alle fall tydelig. Først satt vi å beundra bilen hans (en BMW X6) men ble ennå mer satt ut av det som satt i passasjer setet: det var den (ca) 20år gamle kona hans, altså halvparten av hans alder. Og det var ingenting i veien med åssen hun så ut. Så spanderte han mat og drikke fra restauranten hans. Da servitøren kom med min mat, var ikke eieren fornøyd med åssen det ble servert. Ikke at jeg fortso hva han sa, men det så ut som servitøren skulle tisse på seg, og han måtte lage ny mat til meg.

Han eieren var en kar som virkelig brenner for bryting. Jeg og Rosell ble invitert til å se på det de kaller tradisjonell bryting. Oljebryting i gresset. Han skulle spendere flybbilletter og alt på oss, det var ikke noe problem, men da han kom til Norge, måtte vi lære ham å stå på ski. Da skulle vi også bryte kamp. Om jeg klarte å ta et poeng på ham, skulle jeg få 2000?. Jeg bare spurte bare om vi kunne bryte nå med en gang.

i tillegg var begge litt brunere da vi kom hjem, i forhold til da vi dro. Jeg er vel ennå mest brent, men det blir farge av det også ;-) så tok Qazim oss med på en liten gåtur i byen. Det var veldig spennede å reise til et annet land med en som var lokalkjent. Vi fikk forklart veldig mye om hvodan ting fungerte der, spist på de beste stedene, hilst på veldig mange spennede personer osv.

Blir litt senere å legge ut noen bilder på bloggen fra turen, men alle bildene kan dere finne på hjemmesiden min http://www.valkyrie-wrestling.com under galleri.

Blir første gang jeg reiser på samling utenom landslaget (tror jeg :p ) og gleder meg. Håper nå, siden vi har med oss Qazim, som er lokalkjent, at vi får opplevd litt utenom brytinga. At han viser oss litt spennende ting mellom øktene. Eneste gangen jeg egentlig har opplevd det, er da jeg var i Canada i sommer. Og tror det er den fineste bryteturen jeg har vært på.

Litt får vi i alle fall sett, siden vi tar fly til Hellas, og så kjører vi derifra til Makedonia.

Utenom denne turen gleder jeg meg veldig til vi skal to uker til Kina i sommer. Da reiser jeg, Rosell, Henriette og Jenny sammen med det svenske jentelandslaget. Det blir to uker i BEIJING :) blir kjempe spennede, da det lengst øst jeg har vært er Georgia :P

Så oppdatere jeg sikkert mer fra turen, så lenge vi har internett tilgang :P hehe