Du vet ikke når fugler begynte å fly heller, men de har for lengst nådd månen.

 Hvordan jeg endte opp her? Hvordan jeg holder ene foten utenfor? Jeg er jo ikke der. Men jeg har alltid hatt en fot inne, også.

Det er vel slik at vi alle har våre dager. Kanskje én gang i måneden, kanskje to. Jeg tipper det er slik at det bare har blitt flere av dem. Disse to dagene i løpet av fire uker, har en større dominans enn en skulle trodd.

Slik at en, to og tre kun har utvidet seg. Strukket seg ut med all sin egoisme, tatt over dager, netter, søvn og vake. Jeg er sikker på at de kunne fylle all tid og rom i verden hvis de ville. Jeg har energien til det.

Det har nok tatt dem et år.

Det er slik at du er i hodet mitt. Du er meg og jeg er deg, og det er det vanskeligste jeg vet om.

Det du forteller meg er slik at jeg vipper over pinnen og lar meg rive med. Eller rives ned. Alt ettersom.

 Slik jeg ser meg selv er kun en forestilling av hvordan du føler meg til en hver tid. Jeg er fin i dag. Nei, det er du ikke. Dette lille magefettet har jo alltid vært her. Nei, det har det ikke. Det kalles former. Kremt. Fett. Det er ikke så ille. Jeg er så fin så. Ikke faen om du er. Jeg har jo alltid vært slik. Og da var alt fint. Jasså? Du er kun en selvskapt vrangforestilling. Hvorfor er du så plaget av meg da? Jeg er ikke det. Knekkebrød og eple? Jeg tåler ikke epler. Jeg er lykkelig, jo. Så gi slipp på meg da? Ok, jeg trenger deg ikke. Jeg går nå.. Nei. Vent. Stikk. Bli. Gå. Forsvinn. Men jeg vil at du skal gjøre det selv. På egen hånd, slik den hvite kaninen fra Sims sporløst forsvinner det sekundet du forlater ensomheten.

Du må nesten skyve deg selv bort. Du er tung. Du er tjukk. Utenkelig at jeg klarer å få deg bort alene.

Jeg begynner å innse at jeg egentlig aldri har hatt troen på meg selv. Jeg har alltid vært tilstrekkelig. Smart nok. Flink nok. Tynn nok. Søt nok. Sprek nok. Glad nok. Interessant nok. I lengden blir det skummelt, da du mister alt perspektiv og lar grensen mellom tilstrekkelig, godt, bra og oppnåelig veve seg sammen og ende opp i en massiv knute du ikke lenger kontrollerer. Det er ikke noen tro på meg selv jeg noensinne har hatt. Det er det at jeg har satt all min lit til universet og skjebnen, der leveregelen går ut på at alt en gang ordner seg. Så står jeg der naken. Skjebnen? Når, hvor?

Materialisme definerer oss i de korte trekkene. Der vi uten personlighet eller sjel beskriver hva vi er og definerer et liv. Hvilket? Hvem? Dag for dag får du revet bort alle begreper om hva en gang du var, hva du gjorde og hva det var verdt. Hva var det verdt? Det er ikke noe å støtte seg til. Det er der man trenger en tro. På seg selv. På en verden. På et menneske som er deg.

På et liv som skal være ditt - konstant, ikke, under noen omstendigheter satt på pause eller reversert, frem til evigheten slukker seg om deg ? som skal være verdt det.

Det er da det handler om å tro, med hele hjertet, sjelen, livet og gløden. Det vanskeligste i verden.

Slik blir jeg alltid stående med et ben innenfor, og et annet ute. Vakler litt frem og tilbake

Kanskje er det for risikabelt å åpne opp med. Kanskje det ikke burde sies høyt.

Men jeg tror ikke jeg er alene. Ikke i denne verdenen.

En fot innenfor, en annen godt plantet på utsiden. Stødig? Ikke faen. Lett? Helvete heller. Det kommer seg.

Bare ikke la den manipulerende sirkusdirektøren dra deg med. Gi slipp. Kjemp imot.

 

 Du trodde du skulle slippe unna? Velkommen inn..

Å ikke ha spist godteri/ordentlig usunn mat på 11 dager: Check

Lese Knausgård/elske det/være fullstendig oppslukt i det, som inkluderer å..

...lese på t-banen, bussen og ta en ekstra buss rundt istedenfor å vente på bussholdeplassen - bare fordi man vi lese mer: Check

...forsove seg fordi man natten før ble liggende oppe til halv to, fordi man leste Knausgård: Check

....lese Knausgård  isteden for å se på tv: Check

Tenke at det å få barn faktisk må være en av livets største gleder. Og virkelig tro det: Check

Drikke kaffe om morgenen: Check

Oppdage at Paradise hotel ikke er så spennende som det pleide å være: Check

.. men fortsatt se på hver eneste episode: Check

I realize, on a late night bus, 3 AM in the morning - I'm one of them. Of all people who love someone in any kind of way. I surrender. Love, after all, is when you can describe the word as you. There is no need for any further explanation. Love is you. You are love. Enough said.

I can't help it. I was just born. So were you. Accidentally at the same place, accidentally by the same person. You, two years too early, five days too late - Me, two years too late, five days too early.

I've been wondering. This tattoo-thing. I want it in white. I swear to God I do. I'll show you a picture of it one day, because it looks really nice. It seriously looks like a scar. Natural. That's how I want your name to be, amazing. You're a part of me in the same way milk is an essential part of Ice-coffee. I swear to God I'll kill myself if you ever, in any kind of way, leave me. I can't even think of it, but I'd killed myself. Not necessarily killed as in killed, but killed as in trapped with a voice in my head for the rest of my life. With no one else around.  I wouldn't even consider looking at the world. You'd be the only picture worth watching.

Du flyr. Høyt. Besøker skyene, englene og "above". Ingen vil ned. Men du må. En gang.  Som når du står foran en buss, og omsider må flytte deg. Jeg er generelt dårlig til å stå foran busser. Eller så er jeg bare generelt dårlig til å flytte meg derfra. Jeg vet ikke. Sånn sett, ut i fra den store sammenhengen vet jeg ingenting. Men jeg hører på Kaizers. Og Lars Bremnes. "Det er vel noe", tenker jeg. Og så håper jeg at det hjelper. Da hjelper det. Så drikker jeg melk fordi jeg har vondt i hodet.  Og så hjelper det også. Ender opp med å drikke melk hver gang noe feiler meg. Når jeg har vondt i magen, er sliten i beina, har betennelse i tåa eller nyser gult. En dag hjelper det ikke lenger. Tåa gjør like vondt og følelsesvingene nekter å fly av sted. Tvert imot, de klistrer seg fast. Pusekattpotene transformeres plutselig til klør som skraper opp ryggen din. Det gjør vondt. Men vet du hva? Jeg tåler jo ikke melk jeg. Hele mitt liv har jeg drukket den typen som er laktosefri. Og det er jo ikke ekte melk..

Men helt ærlig.. IB, eller ikke, Belgia, eller ikke? Klarer ikke dette. Usikker. Kommer meg ikke noen steder. Ubesluttsom.

Flytt deg fra bussen! Nei, hopp foran den! Bli stående!

Jeg vet ikke jeg. Egentlig vil jeg bare komme meg litt bort.

Det slår meg, ni over tolv, en mørk vinternatt på Sagene, at lykke er følelsen av å ville være et sted for alltid. Ni over tolv, på vei ut fra 34-bussen, forbi uskyldige, ukjente butikker og ovenfor Kaffebrenneriet, rett før jeg svinger inn til høyre. Kaffebrenneriet er ute av syne og jeg tenker at jeg skulle ønske jeg hadde lenger hjemvei. Jeg skulle ønske noen skrev ned tankene mine for meg slik når jeg går alene. I mørket. På vei hjem. En lørdagskveld. Jeg tenker så mye fint, så mye viktig, får så mange åpenbaringer. Alt faller liksom på plass og kaster seg over meg og gir meg nesten lyst til å gråte. Jeg har i grunnen tenkt på det ofte, det at jeg vil gjøre en ting for alltid. Være et sted for alltid. I en viss stemning. Som om morgenen når mamma kjører meg til skolen. Jeg er lykkelig hver eneste morgen der jeg sitter i min egen verden og hører på dårlig masseprodusert musikk som jeg hater, men som får meg til å føle meg som en del av omverdenen. Jeg er lykkelig.

Hun har blondt hår, gjerne krøller, og blå øyne. Helst er det ikke for langt, det blonde, bølgete håret. Det er akkurat to cm lenger enn skulderlangt. Stopper ved brystet, med andre ord. På denne måten fremheves de store, runde puppene hun selv prøver å ikke gi for mye oppmerksomhet, med igjenkneppede knapper og nøytrale gensere. Så da skjer det. Denne blåøyde jentas faste kropp kommer frem i rampelyset og blir plutselig alle gutters hovedfokus. De sikler og gaper. Den tynne midjen, de lange, slanke beina og de velformede puppene.  Denne velproporsjonerte, naturlige kroppen som er formet av årevis med ballett og rideturer i skogen på familiens hester, laget for alt annet enn seksuell tiltrekning. Allikevel lengter de alle. Denne uskyldige jenta uten noen baktanker what-so-ever, som egentlig bare ønsker seg oppriktig kjærlighet av oppriktige gutter. Hun er en slik jente som får en til å vente på seg og oppdage kjærlighet. Uten engang å prøve. Så lever de 'happily ever after' og alt er bare klisjé, slik High school gjerne er. Det er da vi liksom lærer at "ærlighet varer lengst". På film.

Så er det deg. Den. Én av alle de andre. Én person av hundre. Du er ikke noen. Du er ikke spesielt pen - eller stygg. Verken tjukk eller tynn, glitrende eller grå, utadvendt eller innadvendt.

Hadde strømmen av High school-elever vært en jordklode, ville du vært ekvator. Du er normalen. Gjennomsnittet. Average.

Man er gjerne usikker. Ikke mye, ikke merkbart, ikke slik at du kan definere eller måle det - bare nok. Nok til å ikke vite hvorvidt du er desperat, usikker, villig, oppmerksomhetstrengende, blind, sjarmert, stormende forelsket, naiv eller  om du bare tviholder på ideen om Romeo og Julie for alltid i et slott. Du er ikke engang seksten. En lett blanding av alt.

Jeg tenkte på det i natt. At det er tryggere å gå ute om natten når alle andre gjør det, enn når ingen er der. Sier det noe om meg? Det at jeg heller vil være en i mengden enn én alene. Det er trygt.

Men det er på tide å bli en person nå. Én, ikke bare en blanding av impulser. Å gi uttrykk. Gjøre inntrykk. Du vil, og du prøver, men vet ikke helt hva det blir til. Jeg kan ikke se det for meg.

Det er ikke engang et år siden. Syv måneder, to uker. 235 døgn.

Og jeg vet ikke.

Jeg kan ikke tro at jeg nettopp ble verdens mest ærlige.

Band of Horses i kveld. Hade mamma.

Glad, faktisk.

"For å vere deg sjølv, må du klare å skilje deg ut"

Når nokon forteljar meg dette, poppar som regel det same biletet opp i hovudet mitt; Farga rosa, blått og svart hår ståande ut til alle slags kantar. Naglar, daudningshovud og ikkje serleg innbydande band t-skjorter. Vi har alle sett dei. Dei nærmast bur på spor 19, hørar på Tokio Hotel, og om mogleg ,langt verre musikk. Ser ut som dei hatar livet sitt og generelt oppførar seg som dei gjør det òg. At dei faktisk hatar livet sitt er ein moglegheit. Dei har ein overdimensjonert moral som går ut på at dei absolutt ikkje skal vera "mainstream" og for all del ikkje finne likskapstrekk med nokon andre. Beklagar, framtida si Marylin Manson's; dykk må nok prøve hardare. Det blir ikkje lengar noko originalt, nyskapande eller sjokkerande med svarte kler når eg ser tusenvis av slike kvar einaste dag. Når alle blir så opptatte med å ikkje vera som alle andre, ender det jo opp med det motsetje. Plutselig har alle grønt hår og hørar på Tokio Hotel, medan den platinablonde barbie'n med hårspray og rosa lipgloss ender opp som "originalen". For en skam, eller kva? Da kan dei berre angre på at dei farga håret sitt i alle slags fargar, mens dei eigentlig berre draumar om rosa einhjørningar og listepop. For, let's face it; Ingen likar Tokio Hotel. Ergo: Prøver du å vera deg sjølv, ender du opp med det stikk motsetje.

"Den rolla du spelar, er ein del av kven du er"

I barnehagen var eg ho som ikkje tålte mjølk, i første klasse var eg hestejenta, på ungdomsskolen var eg "cheerleaderen" og nå er eg ho litt dumme frå ghettoen som anten kjem for seint, eller ikkje dukkar opp i det heile tatt. Vi får alle tildelt ein rolle i omgangskretsen vår. Definerar det meg? La oss ta eit døme; om eg skulle vore prest, ein ganske så kjent rolle i samfunnet.

Først og fremst, måtte eg ha gjert som alle andre prestar; nemlig enten vera overgriper, homofil eller skrive provoserande bøkar inneberande detaljer om eiget seksualliv. (I kvartfall er det det alle prestar eg har hørt om gjer. Med unntak av konfirmasjonsledaren min da, men han var jo tross alt diakon.) Uansett, da ville eg for det første; gjert akkurat som alle andre prester, og for det andre; gådd imot heile den kristne tro og da ikkje eigentleg bli definert som ein rettmessig prest. Og, for det tredje; det hadde ikkje vore det spor betre om eg verkelig følgde dei kristne verdiane. Mengda av kristne i verda har for lengst passert 1,5 milliardar, noko som ville gjort meg meir lik andre enn noko anna. Altså; ikkje meg sjølv. Ergo: Rolla di kan umulig vera kven du verkeleg er.

"Å vera seg sjølv, er å vera stolt av kven man er"

Eg er født med eksem. Dette har eg, naturlig nok aldri vert serleg kry over. Tvert imot, eg ville heller levd på bark og kvist resten av livet, i staden for å fortelje nokon om det. Faktisk trur eg ikkje halvparten av vennane mine veit om det eingong. Eg ser på det som min djupaste hemmelig het. Teit, men sånn er det berre. Men så skal man jo så inderlig vere stolt av den man er da. Ok, eg er en person med eksem. Eg er ikkje stolt av det. Betyr det at eg ikkje er meg sjølv? Ville eg vert nærmare å finne meg sjølv om eg gikk rundt i gatene med en ropert og skreik ut kor mykje kroppen min klør og kor stolt eg er av det? Heilt sikkert, dog eg snarlig også ville grave meg ned i eit hull eller heldt ein pistol faretruande nær hovudet mitt. Men så hadde eg jo fått to sekunders samvær med "meg sjølv" og da ville kanskje døden vorti verdt det. La oss ta et anna eksempel; som Peer Gynt, eller kanskje min tidligare klassekamerat.  La oss kalle ho Hanna. Kamerat blir vel feil å si. Vi gikk saman i ti år, hata kvarandre vilt -likevel smilte vi, klemte og var tilsynelatande venner. Alle dei andre jentene visste det, men vi lét som ingenting. Hun var falsk. Kanskje var eg også det, men kva vet eg - som aldri helt har funnet meg sjølv? Uansett, om eg nokon gang skulle beskrive hennes  personligdom, som eg nå altså skal, ville ord som 'falsk',  'manipulerande' og 'generelt vond 'spilt ein sentral rolle. Eg skulle verkelig ønske hun aldri var seg sjølv, men dessverre  er dessa eigenskapane ein del av henne. Eg trur aldri heilt det har slått henne at hun bærer disse negative sidene med seg, men den dagen ho innser det tviler eg sterkt på at ho vil føla seg uhyrlig stolt. Men så er ho jo generelt ond av natur, og da mest sannsynlig aldri vil oppdage det. Same er det med Peer Gynt. Alle hata ham fordi han flykta frå vanskelige situasjonar og løy. Var ikkje dette også ein del av kven han var? Ikkje rart alle mislikte ham, de var vel berre misunnelige på at han var seg sjølv - nok.  Ergo: Prøv å vere stolt av alle eigenskapane dine, gode eller dårlige, og det er ein lita sjanse for at du finner deg sjølv. Du vil mest sannsynlig også finne døden eller ende opp aleine.

Alt i alt minner disse fellestrekka meg kun om en ting. For når er det vi ikkje prøver å vera oss sjølv, viser vårast dårlege eigenskapar utan problem, samtidig som vi er stolte av dei og verken spiller eller prøvar å spille ein  rolle? Nemlig. Når vi er fanget av voksenbrusens giftstoffar. Slurk for slurk, finner vi oss sjølv. Ergo: du er deg sjølv best når du er full. Ergo: I prinsippet er det ulovlig å vere seg sjølv før man er myndig.

Så, i lovens namn svarer eg på Shakespeares omtalte spørsmål at eg heller veljar å ikkje vere. Bortsett frå i helgene då, då er eg meg sjølv så det held.

Nynorsk innlevering 2010. Never mind den dårlige nynorsken...

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gutt jeg en gang kjente. Nå er det ikke slik at han bare dukket opp i tankene mine en vakker solskinnsdag mens jeg lå stille i gresset og beundret skyene eller noe slikt - jeg så ham på bussen. Jeg kjenner ham ikke lenger. Han så meg også.

"Det er ikke deg - det er meg." Det er typisk. For oss selv er det alltid andre det er noe galt med. Jeg blir sur av mine egne grunner.  Fordi jeg mener det er rett. Så blir andre det, sure altså. Man ender opp med en ond sirkel med en gjeng kverulanter som aldri ser noe annet enn sine egne argumenter og relativitetsteorier. Men finnes det i det hele tatt et magisk speil som vendes mot oss i ny og ne ? eller blir vi fanget inne i denne boblen og graver oss dypere og dypere ned i myra av selvtilfredsstillelse og standhaftighet? Har vi egentlig selvinnsikt til våre egne verdier?

Jeg er ofte redd for at det er sånn. I det siste. Det er ikke deg - det er meg. Og så er alt borte.

Jeg tror jeg trenger å bli forelsket. Denne boblen hvor ingenting betyr noe og ingenting er alt. Denne konstante lykkerusen hvor alt bare forsvinner foran nesa på deg og du tar del i noe større en ditt eget mirakel.

Men jeg hater jo kjærlighet? Jeg fatter jo ikke at folk kan tro på noe slikt, i en verden der 45 % tar ut skilsmisse og tiårets mest relevante spørsmål angår fettprosenten i en Big Mac. Kjærlighet er jo ikke bra for meg. Det bryter meg fullstendig ned. Det spiser meg levende, om jeg kan ordlegge meg slik. Jeg er et emosjonelt nervevrak.  Det er nesten så jeg ikke fortjener å ha følelser, for jeg får bare helt panikk og ender halvveis med å ta mitt eget liv. Men det er kanskje dét alt handler om? At alt er på randen av selvmord til du forelsker deg og helt til du ikke gjør det lenger.

Problemet oppstår når noen forstår deg.  Ikke det at man tilfeldigvis snakker samme språk og forstår sammenhengen mellom ordene. De skjønner det du tenker på når du beskriver det med teite ord og undertrykkede farger. De vet at det eneste du vil er å tilbringe livet ditt med uendelig av Two and a Half men - og en iskremboks. Det skumle er at du åpner deg ubevisst. Disse menneskene forstår deg.

Disse menneskene eier deg.

Jeg stoler for lett på folk og derfor stoler jeg ikke på noen lenger. Med mindre de forstår meg. Likevel har jeg gjort den bommerten millioner av ganger før. Derfor stoler jeg ikke på noen lenger, men gjør det allikevel. Takk. Håper du ikke forstår.

Dog, i denne verdenen er det fint å tenke på at jeg ikke er allemannseie. Men så vet jeg ikke om jeg vil være enmannseie. Jeg vet ikke helt om det er et ord heller.

+ Klamydia

Glitter på kjolene, rundt øynene og til slutt glitter langt nede i trusene.

Nyttårsforsett: Finne oss kjærester, bli tynnere, feste hver helg og generelt å være og se ut som gudinner. Leve livet. Dette skulle være året. Hvert år skulle egentlig være året, men dette.. skulle bli dét året.

Det var tross alt 2010: Året vi alle skulle bli sexguruer, partygudinner, motedronninger, datingeksperter og selvfølgelig også stå igjen med en lysende fremtid i vente. Frem med champagnen, eller i dette tilfellet, fire smirnoff, med like bra, om ikke bedre effekt. Skål - nå skulle det drikkes!

Du vet noe har skjedd når spillelisten din har gått fra å inneholde Jason Derulo, Daniel Powter og Owl City til Kaizers, Rudi Myntevik, Aztec Camera og Augustana. Det er slikt som slår en mens man venter på t-banen i sytten minus. Det, og at du faktisk venter inne så de sytten minusene er totalt ubetydelige og egentlig bare er lagt til i setningen for litt ekstra sympati.

Det neste som streifer hjernen din er hvor fucked up sporveien er når du innser at t-banen som skulle hatt avgang hvert syvende minutt, kommer like sjelden som du selv gjør. Noen ganger skulle man ønske man hadde mer sex. Deretter lurer du på hvorfor du ikke har mer sex og hvem faen du skulle gjort det med som ender med de store spørsmålene som hvorfor faen du ikke har en kjæreste, hvilken av alle premieidiotene du kjenner det skulle vært, hvorfor du i det hele tatt vurderer en partner når du egentlig bare er seksuelt frustrert og ønsker at t-banen din snart skal komme, i det minste før enda en time har gått. Konklusjon: Kjærlighet suger.

Det er kanskje ikke det at kjærlighet er så sinnsykt dårlig i bunn og grunn, for hvem er jeg, kun seksten år gammel, til å bedømme hvorvidt noe suger, rocker eller ruler? Jeg kan ikke engang kjøre bil.

Det som irriterer meg er at det liksom skal dukke opp overalt. Kjærlighet skal visst være roten til alt, det. All you need is love, eller noe sånt.. Vi skal alltid være så fuckings glad i noe, alltid "elske" noe så inderlig at vi ikke gir slipp før døden skiller oss ad. Med en gang vi har oppnådd all denne "elskeligheten" er liksom alt komplett.

"Neida, du trenger ikke bry deg om den matteprøven. Eller at håret ditt er så slitt at det begynner å falle av. Du trenger ikke engang bry deg med å vaske det, du elsker noen du."

Det ironiske er at flertallet av alle disse affærene - enten det er med hunden, tv'en, godteriskålen eller kjæresten din - ender. Enten er vi døde eller så sitter vi igjen med en tragisk kjærlighetshistorie. Som oftest sistnevnte, pluss klamydia.

Riktignok er ikke dette en historie om hvordan Katy Perry ble til Kate Bush, hvordan jeg endte opp sovende på Sognsvann da jeg feiret bursdagen min, hvordan det er å oppriktig hate kroppen sin for første gang eller om den natten  man innser hvilket emosjonelle nervevrak man egentlig er. Eller om hvordan ting skjer når du minst venter det, hvordan det er å gi alt og få ingenting tilbake, hvorvidt man angrer og ikke angrer på én og samme tid eller om hvordan forventninger ødelegger alt og at ingenting betyr noen ting i det lange løp, som for lengst har løpt deg ned, og at livet viser seg å være en jævla klisjé. (Det rimte forresten. Klisjé, igjen.) Jeg hater klisjeer.

Det er heller ikke historien om hvor jævlig det er å kunne telle antall dager av "singelhet" når man blir dumpet en så idiotisk dato som 1.juli.

Egentlig handler den vel om å være lost og egentlig er det vel ikke en historie. Lost. Bare lost. Litt som i narkomanreklamen; "gikk meg vill, glemte mæ'sjæl" osv...

I morgen er det søndag. Dagen skulle gå til pappatid, trening og venninnetid med en jeg ikke har sett på alt for lenge. I stedet må jeg skrive essay, lære meg hva som skjedde i Tsjernobyl og hvordan et atomkraftverk virker.

Akkurat når hun trenger det mest. Er ca 5. gangen jeg avlyser en avtale med henne.

Etter søndager er det alltid en mandag. Ukestart. Stygg uke. Mandag har jeg fremføring i naturfag, tirsdag er det innlevering av stygge stygge fuckings geography IB-essay, onsdag har jeg høring i Indias historie og recent changes + bokpresentasjon om en bok jeg såvidt er feridg med og på torsdag er det matteprøve. 

Så hvordan går det da, Siri? Dritt, vel. Har skrevet i overkant en halv side på et essay som helst bør utvikles med minst 3 sider til. Jeg vet ikke hva jeg skriver engang. Kan ikke sette fotnoter og akkurat nå klarte jeg å lukke masse viktige internettsider. Jeg vet ikke hva et atomkraftverk er eller i hvilket land Tsjernobyl ligger. Det lå visst i Sovjetunionen en gang, såpass vet jeg. Men jeg vet ikke når det ble oppløst, hvordan, hvorfor eller hva det ble til. Jeg vet ikke såpass likevel.

Jeg vil sette et stort kryss over hele denne uken. Jeg klarer ingenting. Gir opp litt, mister meg selv bit for bit. Alt er så mye mer fristende enn å lese side opp og side ned om hvorfor folk flytter til United Arab Emirates, Kuwait og Sint Maarten, hvordan the migration patterns kan forklares, hvorvidt kildene er troverdige.. ellernoesånt.

Jeg merker det nå, jeg har hatt noe å gjemme meg bak hele veien. Det er ikke et essay. Mer som en svart klump i brystet mitt som trekker meg ned og presser på. Konstant. Jeg er redd. Jeg er redd for at jeg gir alt , men fortsatt failer. Derfor gjør jeg som regel ikke det. Hvorfor faen finner jeg unnskyldninger for alt? Jeg hater jo sånt..

Jeg er så redd,så redd. For alt mulig. Har blitt så jævla emosjonell dette året. Tror jeg har grått mer enn noensinne i løpet av de siste 12 månedene. Hvordan skjedde det? Jeg har faen meg aldri brydd meg om en dritt før. Ikke tatt det til meg.

Jeg er redd for å stenge alt inne, men enda reddere for å slippe alt ut. Så here it goes, i korte trekk; Jeg er redd. Oppriktig, ærlig, sincerely livredd.

Jeg er redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli deprimert. Jeg er redd for å fremstå som en negativ person som klager på alt og alle, samtidig som jeg er redd for å være fake. Jeg er redd for at jeg har lagt på meg mer i løpet av sommeren enn det jeg ser selv. Jeg er redd når jeg møter nye folk, for de vet ikke at jeg faktisk var tynnere før. At de ser på meg som lubben. Og omvendt. Jeg er redd for at jeg spiser for mye. Jeg er redd dette er veien mot dårlig selvbilde, nedbrutt liv,anoreksia og depresjon. Jeg er redd for å isolere meg. Jeg er redd for å aldri bli noe. Eller kanskje mer redd for å ende oppp med å aldri ha vært noe. Jeg er redd for at jeg aldri kommer til å ha et normalt forhold til moren min. Jeg er redd fordi søsteren min føles som en fremmed. Jeg er redd fordi det er min feil. Jeg er generelt redd fordi jeg skriver disse innleggene mens jeg egentlig trives bedre enn noensinne. Jeg går i en super klasse på en superskole og innser først nå hvor hjemme man kan og burde føle seg i et rom fylt av 31 personer. Jeg kan være meg selv. Jeg smiler,ler og er takknemlig for det hver jævla dag. Jeg bryr meg ikke lenger om folk som ikke er verdt det, som ikke vil meg godt.  Jeg har verdens beste venner. Jeg er redd for at jeg ikke gjør nok for dem. At jeg ikke strekker til når de føler seg nede, at jeg ikke strekker til for å hjelpe dem opp igjen. Jeg er redd, for jeg har ingen grunn til å føle meg slik. Alle andre har det så mye verre. Jeg er redd fordi det er egoistisk av meg.

Jeg trodde ikke en spilleliste kunne beskrive så mye, men akkurat nå gjør Ruben sin det: Grunnen til piercinger og svart hår .

.. Jeg har ikke engang svart hår eller piercinger..

Jeg gleder meg til stygge-uken er over. Da har jeg en halv liter vodka å bruke opp. Juleferie. Glede noen med gaver. Hyttekos i -40, isolert fra verden hvor jeg skal lese og bli en beundringsverdig person.

Jeg gleder meg til nyttårsaften, once again. Da skal jeg være full hele dagen. Så skal jeg våkne opp i 2011, lure på hva faen som skjedde dagen før, hvem jeg er og hva jeg skal bruke det neste året av livet mitt til. Så smiler jeg.

Jeg er redd for at jeg en dag blir alkoholiker.

Då eg var liten var det alltid stas å dra på kino. Det var alltid med pappa og eg fikk alt det godteriet eg ville. Så sto eg der da. I kinokøen med halvparten av alt godteriet, og fortsett hadde eg problema med å bera det. I tillegg var eg dritnervøs, spent og skjelven som få, men likevel kunne eg ikkje vente med å hoppe opp i dei mjuke setane (med tusen ekstraputer sjølvklart). Utålmodig var eg blitt då vi omsider kom fram til billettmannen. Eg var liten, men det var ingen fare når eg var med pappa.

Store, trygge pappaen min som skulle halde meg i handa og trauste meg når Bernhard og Bianca blei uvenar eller når Nemo ikkje syntes å bli funne. Eg huskar det som om det var i går, eg var alltid like redd. For på tross av at eg så filmen for tredje gong, korleis kunne eg vite at han alltid enda godt? Nei, det var gode tider det. Då eg gomla i meg godteri til den store gullmedalje og hadde ein stor sterk mann til å holde meg for auga om det blei for skummelt.

Nå derimot, er det heilt forandra. Har du ein stor, sterk mann ved sida av deg i kinosalen, kan du banne på at han mest sannsynleg ikkje tok deg med på kino for å sjå på filmen. Og har du ikkje ein kinokavaler av det motsette kjønn med deg, blir du minne på det heile, jævla tida. Overalt sitt det små jenter som gjemar seg bak gutane sine under dei skumle filmane, held hender under dei romantiske og gjer alt anna enn det ein skal gjere på kino, under dei kjedelige. Ja, berre ved å ta eit steg inn i kinosalen som singel, blir du minne på kor einsam, verdilaus og seksuelt frustrert du faktisk er.

Deretter sett du deg ned med sjokoladen, Coca Cola'en og popkornet framfor deg, klar til å sluke alt til og med før pausen er omme. Du river av sjokoladepapiret. Alle snur seg. "Kva faen?", tenker du før du oppdage det; Ingen et sjokolade lenger. Dine medtittare har i staden armert seg med frukt, grønt og slankekost. Hadde du gløymt det? Vi lever jo i det moderne samfunn kor sjokolade er bytta ut med den rolla sex hadde for mindre enn ein generasjon sida. Du burde visst det; Sjokolade er tabu. Da står man jo i fare for å runde førti kilo. Uhørt!

Med raude kinn, senka hovud og ein ganske så øydelagt sjølvfølelse slenger du frå deg godsakene som du eigentlig siklar etter, over på det tomme setet ved sida av deg og latar som det tilhørar din kjemmande kinodate. Berre synd han aldri dukkar opp.

Så sitt du der då, svolten, godtesjuk, einsam og seksuelt frustrert og prøvar å nyte det lille du har igjen av kinoopplevinga. Du ler der det skal vera trist, hever eit augebryn der det skal vera skummelt og hold deg for auga der det skal vera romantisk i ein usannsynleg dårleg film innehaldande alle dei oppbrukte klisjeane kor ein får kreft, overlevar, kjærleiken overvinner vondskapen og alt det der . Med eit brak reiser du deg, tar tak i så mykje som du klarar av godteriet ditt og forlatar salen. Lenge før filmen i det heile tatt har nådd sitt høgdepunkt.

Eg tipper du nå har skjønt kvifor eg hatar å gå på kino og i staden benker meg framfor den klumpen av ein DVD-spelar eg har heime, med alt det fettet og usunne eg nokosinne kan ynskje meg og minner meg på kor taper, feit og einsam eg er. Det er nemleg greitt når eg sjølv minner meg på det, men absolutt ikkje når andre gjer det!

Nynorsk tentamen 2010.

♥

Your voice was the soundtrack of my summer
Do you know youre unlike any other?
Youll always be my thunder, and I said
Your eyes are the brightest of all the colors
I dont wanna ever love another
Youll always be my thunder
So bring on the rain
And bring on the thunder

Jeg har såvidt lest gjennom teksten, skrevet en outline litt sånn på sparket fordi jeg måtte, dog jeg leverte to timer for sent, og nå, kvelden før, sitter jeg på facebook, prøver å lese men.. nei. Jeg vet det så godt med meg selv. Jeg har gitt opp for lengst. Ingen sommerfugler eller tegn til nervøsitet eller trang til skippertak. Bryr du deg ikke? Blank. Hva skal du skrive om? Blank. Hva sa du..? Ikke noe. Blank.

Har aldri gjort det så dårlig på skolen som dette halvåret. Ikke fordi det er videregående med høyere nivå osv. Fordi jeg er lat. Jeg er usystematisert, uorganisert, ufokusert, uinterressert, udisiplinert. Fra og med neste uke har jeg bestemt meg for å bli flink jente. Gjøre ting med en gang, eller i det minste GJØRE ting, holde fokusen og vise litt hva jeg kan. Den 7.desember har jeg også evalueringssamtale med ALLE lærerene og mamma. har aldri gruet meg til noe sånt før,men nå vil jeg heller dø enn å møte opp.

Som sagt, alt jeg gjør for tiden blir feil. I dag har jeg klart å miste mobilen min også. Har vært på spinning da, som kanskje gjør meg litt flink. Tror jeg skal bruke resten av skoleåret på å redde det som er igjen av karakterene mine og å trene, være flink, familiekjær og sånt. Fokusere. Så skal jeg dra den helt ut på nyttårsaften og så.. starte på nytt. Igjen; blank.

Greia er at jeg smått prøver å bli en bedre person. Det er mye som har gått opp for meg i det siste, eller så trenger jeg kanskje bare en forandring. Helt ærlig har jeg ingen aning. Muligens en blanding.

Her om dagen, for ca en uke siden om jeg ikke tar helt feil, satt jeg på bussen hjem fra pappa og bestemte meg for å gå av bussen et par stopp senere for å ta banen fra Tøyen istedenfor Carl Berner. Jeg går alltid av på Carl Berner. Det kostet meg ingenting, og om så, ikke mer enn et par minutter. Det var ikke noe bedre å gå av, heller ikke verre. Det var bare annerledes. En forandring. Ikke en stor en, men en forandring. Dere vet, symbolsk.. eller noe.

Jeg vet ikke om det er bra for meg å ta så mye t-bane. Eller kjøre så mye buss. Jeg får alt for mye tid til å tenke på ting jeg kanskje ikke burde og til å overanalysere, filosofere og ta til meg alt.

Det var vel det som gjorde at jeg ble sittende i min egen verden resten av bilturen etter at vi hadde sluppet av søsteren min og mammas kjæreste hadde sagt "Ha det fint.", og fortsatt med at det var den viktigste tingen i livet. Noe man burde gjøre minst to ganger hver dag, sa han. Vanligvis ville jeg ignorert det, både fordi jeg synes han er teit og også fordi jeg alltid har ment at det er sånn man snakker til tiåringer. Da derimot, gjorde det noe med meg. Det endret hele mitt syn på den dagen og det endret handlingene mine. Jeg burde gjøre to ting hver dag som gleder meg. Jeg fikk lyst til å gråte. Det er jo jævlig smart. Og jævlig enkelt. Er det ikke sånt som kan gjøre en lykkelig? Eller i det minste lykkeligere?

Det var vel også det som stakk meg i hjertet, gnadge seg gjennom sjela mi og ga meg en helvetes dårlig samvittighet da jeg kom innom pappa den dagen, som vanlig, for å snylte litt mat, hente noen bøker og så dra igjen.. Pappa hadde vasket klærne mine fra sist gang jeg var der, uten å nøle. Herregud, jeg er der ordentlig en gang hver andre uke. Ellers kommer jeg bare innom sånn ca. hver dag for å snylte på dem for mat, legge igjen ting jeg ikke orker å ta med hjem, sove eller for å ha et oppholdssted før jeg stikker på treningen pappa betaler for. Han sier aldri et ord. Så jævlig dritt det må være å være forelder.

Jeg føler meg utakknemlig,  negativ og tilfører ikke andre noe annet enn spydige kommentarer i ny og ne. Jeg har jo en bedre versjon av meg. Som pappa alltid sier til meg når jeg sliter med matte og gråter fordi jeg tror jeg kommer til å stryke på eksamen; det er mye viktigere å være en snill person, enn å være best i alt.

Og han har jo rett. Hadde jeg vært flink i matte, kunne jeg vært slem. Men det er jeg ikke. Det har jeg aldri vært.

Jeg vil gjøre en forskjell, glede noen, vise takknemlighet og fortelle alle jeg er glad i hvor fantastiske de er, hvor bra de ser ut med et smil plantet om munnen og hvor glad jeg er i dem.

♥

Jeg tror det var alt.

Engelskhøring på fredag. + Geografipresentasjon, forsåvidt også på engelsk,basically om Colombianske narkiser osv osv, Essay om "Indian Camp" på onsdag etc. Jeg kommer til å faile så sykt. I all of the above, for å si det med et pent språk. Må heller ikke glemme at vi hadde nynorsktentamen på mandag da. Det gikk jo... DRITT. Et fint kåseri som ikke engang minnet om nynorsk og som basically ene og alene handlet om SEX.
Temaet var kino. Læreren min må tror jeg er fullstendig gal.

Minn meg på hvorfor jeg gjør det her?

Åja sant det. Jeg kan jo bli hva jeg vil. Jeg kan gjøre alt jeg drømmer om. Hele verden ligger foran meg og venter på at jeg skal gripe den. Jeg kan klare alt.

Neimen så fint da. Jeg vet da faen ikke hva jeg vil. To-tre år og plutselig ligger ikke verden der og venter likevel, slik de en gang sa den gjorde. Jeg klarer visst ikke alt jeg vil. Jeg vil faen meg ikke en dritt!! Alt jeg vet er at jeg ønsker meg partyliv uten økonomiske begrensinger og litt av stoltheten i behold. Jeg vil faen ikke gå IB, og jeg vil faen ikke studere noe som helst. Så, kjære verden? Si meg hvor du står i forhold til mine føtter nå.

Tenkte meg det...

Åh, føler jeg gjør så mye feil. Alle andre kommer unna med ditten og datten, flyter gjennom morsomme ting, sier dritt, gjør dritt, er dritt uten å få noe fortjent tilbake.

Jeg derimot.. klarer alltid å fucke opp for meg selv. Altså, det er jo menneskelig og jeg holder meg til 'no regrets' og sånt, men det er enklere sagt enn gjort. Alt går liksom galt, blir feil og glipper ut. Oh well, kanskje bare jeg som er djevelen.

men ååh seriøst, føler jeg holder på å bli en sånn jente som skriver 'don't judge me before you know me' og lignende. æsj men faen. forstår dem så jævla godt.

Så..hva synes dere?

Og siden vi allerede er inne på webcambilder... Har begynt å ta i bruk min kjøære YouCam igjen <3

Tuller litt

Seriøs

Tuller litt heheh

Seriøs

Og så tror alle jeg er naken da.. lol. Fin måte å få opp lesertallet :-)

Men helt seriøst; To lue or not to lue?

Nå skal jeg legge meg. Lovte Aylin å legge meg klokka ti idag. (eh LOL)