Nå er det to dager igjen til den beryktede bacheloroppgaven skal leveres inn. Jeg har ca 15-16 sider, og er stort sett ferdig med analysen. Nå skal den bare FULLFØRES og FINPUSSES.

I helgen dro jeg og Eva-Lovise til svigerforeldrene mine. Mannen hadde jobbehelg, og jeg trengte barnevakt så jeg kunne jobbe. Svigerfar steppet opp, og jeg fikk skrevet masse i helgen. Jakob skulle være hjemme alene, stakkar, men det ordna han på siste handleturen. Pepperbiff, BigOne, Cola, popcorn, potetgull, han skulle ikke lide noen nød.

Nå er det jeg som er alene hjemme. Eva-Lovise er nettopp shippet til barnehagen, og jeg skal jobbe med oppgaven. Jeg er ikke i god form idag, har begynt å få noe verk bak nesa, og føler meg stiv i hele kroppen. Så da bar det innom butikken for å finne litt selvmedlidenhet. Det ble brie, druer, solbærsirup (til å lage solbærtoddy), calm-te, chai-te, og en bingo-flax. I tillegg har jakob lagt inn et lodd på jackpoten til onsdag (viking-lotto) og vi har inne en femukers på lørdagslottoen. Håper det blir noe avkastning snart!

Nå skal jeg:

Lage meg en solbærtoddy
Skrape bingo-flaxen
Jobbe videre med oppgaven min.
Til lunsj: Brie og drue!

Kanskje dette kan bli en fin dag allikevel...

Motivasjon er veldig viktig for meg. Jeg jobber mye med å fortelle meg selv hva motivasjonen min er, slik at jeg kan opprettholde engasjementet for prosjektet jeg holder på med. Prosjektet mitt er bedre helse, representert ved bedre kondisjon og lavere vekt. "Alle" vet jo hva man må gjøre for å gå ned i vekt, bruke flere kalorier enn man inntar. "Alle" vet jo at det vil si å spise sunt og trene. Men hvordan får man det til å fungere i det virkelige liv? Spise sunt passer ikke inn i de vanene man har, og trening er det ihvertfall ikke plass til. Da er det viktig med motivasjon.

Jeg lurer meg selv hele tiden. Jeg lurer meg selv til å gå ut døra om morgenen uten busskort. Da må jeg gå til barnehagen for å levere Eva-Lovise, selv om været er dritt. Jeg lurer meg selv til å begynne å koke tevann istedet for å småspise på kveldene, selv om småspising tar kortere tid å forberede. Jeg lurer meg selv til å ikke ta den lille kaloririke drinken på kvelden, fordi jeg skal heller vente til jeg har gått ned litt til. Og litt til. Og jeg vet ikke helt når jeg skal feire enda. Kanskje om 5 kilo? Kanskje jeg burde feiret litt allerede nå? Jeg har jo kommet langt.

Et nytt mål er nådd (jmf tidligere innlegg om delmål), men det har gått trått den siste måneden. Men nå er jeg på riktig sti igjen, og jeg jobber hardt for å motivere meg selv. Løpe-apper på telefonen, musikkavspillingsapper som spiller av musikk som passer til løperytmen, intervallapper som sier ifra når ejg har løpt i to minutter så jeg kan ta en liten pause i ett minutt, dagbok-app hvor jeg kan få ned tankene mine når jeg har vært flink eller ikke fullt så flink. Alt blir brukt for å holde på bevisstheten om prosjektet mitt, bevisstheten om at god helse ikke dukker opp av seg selv, det må jobbes mot hele tiden.

Jeg har ikke gjort store forandringer i livet mitt. Jeg må bare passe på slik at disse forandringene fortsetter å være der, at de ikke svinner hen når vinteren og jula kommer. Jeg må være bevissthet på at de forbedringene jeg ser er et direkte resultat av godt arbeid både på kjøkkenet og i joggeløypa. Når jeg er bevisst, så finner jeg motivasjon til å fortsette med det jeg gjør.

Her er en ny motivasjonsapp, som kanskje andre også vil ha glede av. The Long Run, TLR11 , er en app som registrerer hvor mange kilometer man går eller løper. Målet er at alle som bruker appen tilsammen skal gå eller løpe avstanden man må reise for å komme igjennom alle landene Plan Norge opererer i. 

http://www.thelongrun.no - se på den. Kanskje denne vil gi deg motivasjon til å trene en ekstra gang denne uken?

Nå går det heldigvis litt bedre, men jeg har enda noen lodd på samvittigheten.

Beklager Åshild, jeg har ikke postet postkortet fra Riga enda. Det ligger på kjøkkenbenken. Jeg er litt glad for at jeg bare hadde tenkt å sende et postkort fra Riga, da er det ihvertfall bare en å si unnskyld til. Jeg lover å ikke spise opp postkortet før du får det.

Beklager Hanna, bursdagskortet ditt ligger på golvet i stua. Eva-Lovise fant i stua forrige uke, så tok hun det med ut i gangen. Hun fant det igjen igår og tok det med inn igjen i stua. På turen ble det nok litt brettet, og jeg er usikker på om du fortsatt vil ha det. Du har jo fått gaven, så kanskje det går greit uten kortet?

Beklager Gunnar, jeg tok med alle klærne til barna dine selv om jeg bare fikk halvparten av de. Jeg skulle jo tatt de med ned igjen forrige uke, men nå får du de ikke før i november. I mellomtiden må barna dine fryse.

Beklager tante, jeg tok ikke med klærne som vesla skulle få/låne. Hun må nok også fryse. Kanskje jeg får de med ned til jul, hvis vi ikke tar fly.

Jeg sier beklager til alle andre også. Jeg er ikke meg selv, jeg er heller ikke den jeg vil være. Jeg er visst noe midt imellom.

Nå ser jeg at fargen er særlig inn i høst, i denne artikkelen i Dagbladet. Jeg har ikke peiling på mote, men jeg skjønner såpass at noen farger er mer "in" enn andre, og fargen på kjolen min ligner på noen av fargene som er brukt i kolleksjonen til Yves Saint Laurent.

Jeg liker kjolen min, og siden den er helt ny så har jeg lyst til å bruke den hele tiden, til alle anledninger. Det får holde med situasjoner hvor jeg skal være litt pyntet, så jeg tok den på meg i barnedåp i helgen.

Og sannelig, min motebevisste (?) bror gikk med matchende farge på skjorta si. Dama hans hadde også flotte høstfarger på seg. For meg er det helt tilfeldig, men utrolig morsomt når jeg og brodern kommer matchende i selskap :-D

(Jakob må få seg en sånn skjorte.)

Idag har vi hatt en slik super dag, der supermamma har kosa seg med super-Eva-Lovise. Først sov vi nesten helt til klokken åtte. Det var kjempedeilig. Så spiste vi frokost foran TV mens pappaen fikk sove lenge. Deretter leika vi helt frem til lunsj, og etter lunsj fikk Eva-Lovise komme en tur ut i vognen. Da sovna hun lett. Mens hun sov trente jeg ZUMBA i hele 45 minutter. Det var steinhardt (og kjempegøy). Da Eva-Lovise våkna kunne pappaen øve på hornet sitt, han skal spille konsert om to uker. Eva-Lovise ville helst stå der lyden kom ut av hornet, men jeg syns det ble litt mye så jeg fristet henne vekk.

Så kom dagens store, store aktivitet. Vi skulle på familieteater! Pappaen hadde nemlig sett i avisa at det skulle være minisirkus på Vestkanten, så vi dro avgårde. Vi slapp å betale for Eva-Lovise, for de som satt i inngangen trodde at hun var for liten for sirkus, så det kunne hende vi måtte gå ut med henne hvis hun begynte å skrike.

Forestillingen skulle ta 40-45 minutter, og det er egentlig litt lenge for sånne små barn. Det var beregnet for barn fra ca 4 år og oppover, men det stod ikke i den reklamen pappaen hadde sett, så det tok ikke vi hensyn til. Og da lyset ble slått av, satt Eva-Lovise musestille. Hun strakte hals for å se hva som var i klovnens koffert. Hun virret med hodet når klovnene løp hit og dit, og innimellom klappet hun når alle de andre klappet. Mens mest var hun helt stille og fulgte med. Og klovnene, Pepito og Fantrix, sjonglerte, balanserte, syklet, gikk på høye stylter og tullet masse. Tilslutt kunne mange av barna komme frem og være med på sirkustriks. Etter at de hadde gjort to triks og skulle begynne på den tredje, så sa Fantrix "Nå skal den minste stå fremst". Mens de andre barna stilte seg opp fra lavest til høyest, så hoppet Eva-Lovise ned fra fanget mitt og gikk frem til de andre barna, for hun var jo definivivt minst der! Da måtte jo hun stå fremst! Sirkustrikset gikk litt så som så, men det var ikke bare Eva-Lovise sin skyld. Vil du se trikset? Da må du dra på Minisirkuset til Pepito og Fantrix!

Da vi kom hjem ordnet jeg til en restemiddag med masse grønnsaker, og en liten dessert med banan og is. Og den stolte supermammaen må innrømme at det var en suksess. Eva-Lovise spiste opp all middagen, og var så mett at hun ikke orket all desserten!

For en super dag!

Vera Micaelsen gir inntrykk av at hun til tider har stålkontroll (slik jeg har gjort nå), men hun sier også at hun kommer i situasjoner der hun står og skriker så mye at hun i ettertid må sjekke om det er lydtett i blokka hun bor i, fordi hun blir flau av å se naboene i øynene. Det hender jeg og Jakob har stålkontroll, men vi har ofte våre situasjoner vi også, hvor vi ikke ønsker noen fluer på veggen. Det være seg usunn mat, usunne aktiviteter eller annet usunt.

Men idag er det bare fint å være mamma til Eva-Lovise og gift med Jakob! :)

(Jeg nevner ikke at hun akkurat nå skriker av full hals fordi hun ikke vil sove...)

På fredag gikk vi litt rundt i Old Town. Vi bodde helt i utkanten av Old Town, og hadde kort avstand til mengder med spisesteder og små koselige butikker.På kvelden spiste vi middag i hotellets restaurant, men var ikke veldig imponert.

På lørdag gikk vi til Central Market, som også var i kort gangavstand. Det er et av Europas største markeder, som fyller opp fem flyhangarer med kjøtt, ost, frukt, fisk og klær/sko/nips. På utsiden fant vi også haugevis med boder og klær, ullsokker, trevarer osv. Vi fant selvfølgelig litt av hvert vi ville ha med oss hjem, til fine priser.

På ettermiddagen hadde vi bestilt time til spa. Jakob fikk en massasje og jeg fikk pedikyr og manikyr. Jeg er mest fornøyd med pedikyren. Kollegaen til Jakob fikk massasje av en mann, og mannen hennes fikk massasje av en dame. De var også GODT fornøyd begge to!

På lørdagskvelden spiste vi på en fin restaurant i Old Town som het Kalku Varti. Prisene var stive til å være i Latvia, men ca. 200 norske kroner for hovedrett er veldig billig i norsk sammenheng. Vi var ti personer som spiste god mat, mange hadde forretter, de fleste hadde dessert og det gikk i både vin, øl og kaffe. Sammenlagt ble det ca. 3000 norske kroner. En i reisefølget hadde bestilt en kake som ble servert på en firkant med karamellisert sukker. Desserten min bestod av så mye rart at jeg var imponert over kreativiteten i komposisjonen. Det var jordbær, bringebær, blåbær, noe som lignet rognebær og noen andre bær. Karamell, grillet marsmellow, mini-makroner, krokan og en yoghurt-parfait med moltesyltetøy. Det var ikke mye av hver ting, men alle ingrediensene sammen ble en frisk smaksbombe.

Søndags morgen. Ikke alle i reisefølget var oppe til frokost, det hadde visst blitt seint for noen med kasino og nattklubb kvelden før. Med vesla hadde vi gått tidlig til hotellrommet. Etter frokost pakket vi, tok en ny tur til central markedet, og deretter gikk vi fra sted til sted for å få i oss mest mulig av det Riga har å by på i matveien. Vi satte oss på en autentisk middelalderrestaurant. Jakob bestilte gris på spidd, og var såre fornøyd. Det var kjempestemning nede i "dungeonen" (restauranten lå i kjelleren og det eneste som lyste opp var stearinlys.) Toalletet var i et fangehull. Men alle fasiliteter var tipp topp, det var bare innpakningen som var autentisk.

Deretter havnet vi på enda en kafe for dessert og likør. Nå sitter vi på hotellet og venter på resten av reisefølget. Flyet går ikveld. Vesla har vært eksemplarisk i helga. Det har vært masse å se på, og hun har fått mye oppmerksomhet og pannekaker til frokost hver dag. Det var det som var noe tess i frokosten.

Jeg håper på å få lagt inn litt bilder etterhvert.

Fakta om Riga:

Riga er også en Hansa-by (som Bergen).

Byens eldste pub heter Hanza.

Latvia er kjent for rav og ullsokker.

Jeg hadde tenkt ut noen flere fakta, men jeg har igrunn glemt det. Anbefales ihvertfall å besøke for gode matopplevelser og billig shopping!

Til vanlig jobber jeg på Norstat, jeg tar kontakt med folk på Torgallmenningen og tar med meg folk som er interessante og interessert slik at de kan teste produkter for kundene våre. På lørdag stod jeg på SV-standen og delte ut løpesedler på Torgallmenningen. Forskjellen fra tidligere, når jeg skulle selge inn en produkttest, så skulle jeg nå selge inn et budskap (Husk å stemme til mandag, og stem gjerne SV), men alle visste hva jeg stod for og mange var dypt uenige, himlet med øyenene, lo av meg og noen ville kverulere. Det er dumt når jeg alltid visste hva jeg skulle svare kverulantene først etter at de var gått.

Å stå på Torgallmenningen og representere et politisk parti er noe av det vanskeligste jeg har gjort! Jeg misliker at folk er uenig med meg, og må innrømme at jeg ofte lar være å si hva jeg syns for å slippe å gå inn i en diskusjon med noen som jeg vet er uenig med meg.Smilet mitt var klistret på, og jeg møtte menneske på menneske som viste klart og tydelig med verbalt og ikke-verbalt kroppsspråk at de syns det jeg holdt på med var bare tull.

Men jeg tror på at jeg har valgt riktig parti for meg, og jeg skal jobbe med diskusjon slik at jeg ved et senere valg skal argumentere tilbake!

Det skal sies at mange smilte og sa at de hadde stemt på oss eller skulle stemme på oss. Det varmer et lite SV-hjerte som helst bare vil at alle skal være enige :-)

ØL vs KaffeBaileys

Idag etter middag ville jeg lage meg en kaffebaileys. Jeg skulle sette meg med skolearbeid, Jakob skulle bade og legge Eva-Lovise. Han syns ikke jeg skulle ta en kaffebaileys før Eva-Lovise hadde lagt seg.

Men hvor mange ganger har ikke Jakob tatt en øl med en gang han kommer hjem fra jobb? Før middag? Er det noen forskjell på å drikke en kaffeBaileys og en øl kl 18 på en fredag?

Hva sier dommerne?

Jeg skriver dette innlegget en uke før jeg har tenkt å poste det. Jeg må først sjekke om en uke at jeg ikke har mistet utviklingen igjen, men at jeg fortsatt er i siget.

Nå har jeg nådd den vekten som jeg hadde da jeg kom hjem fra interrail i 2009. Til da i livet mitt var det den høyeste vekten jeg noengang hadde hatt, og jeg syns det var skummelt å se på vekten. Den høsten spiste jeg ikke potet, pasta, ris, sukker eller hvitt mel og gikk ned 8 kg før jeg ble gravid. Da jeg ble gravid gikk alt opp igjen og mer til. Selvfølgelig, når man ikke har kontroll på matinntaket.

Etter fødselen har jeg holdt vekta mi stabil, men vært obs på at slanking kan føre til for lite fett i melken og det er ikke bra for Eva-Lovise. Nå har jeg tatt grep om kostholdet, men uten å være fanatisk. Jeg spiser alt (unntatt sukker), men med måte. Det må være et kosthold som er mulig å leve med, også når jeg har nådd en trivselsvekt.Og nå som jeg har nådd mitt første delmål så vet jeg at dette fungerer. Trikset nå er å holde motivasjonen oppe. Det gjør jeg blant annet ved å skrive dette innlegget.

Mine neste delmål:

3 kg til det neste runde tallet
7 kg til vekten jeg hadde da jeg ble gravid.
10 kg til et delmål jeg har bare for at det ikke skal bli så langt mellom delmålene.
13 kg til det neste runde tallet
15 kg til vekten jeg hadde da jeg giftet meg (kanskje kommer jeg inn i kjolen igjen?)
18 kg til vekten jeg hadde da jeg møtte Jakob.
23 kg til det jeg tror er målet mitt..

Grunner for at jeg gjør dette

Nummer en, grunnen over alle grunner: Helse. Det er ikke bra for kroppen å ha 23 kg for mye. Det vil på sikt gå ut over knær, rygg, osv.
Nummer to: tid. Når jeg begynner i full jobb har jeg ikke tid til å fokusere på dette. Da må vanene være innarbeidet.
Nummer tre: Overskudd, energi, livskvalitet. Jeg har ikke lyst til å komme hjem på ettermiddagen og falle sammen i sofaen fordi jeg er trøtt og energiløs. Jeg har en liten jente som trenger meg på ettermiddagene, det er da hun skal leke meg mamma og pappa og gjøre ting man ikke kan gjøre i barnehagen. Men dette henger tett sammen med punkt en, grunnen over alle grunner.
Nummer fire: økonomi. Jeg har masse klær jeg liker som jeg ikke passer akkurat nå, og lite penger til å kjøpe nytt.

Andre delmål jeg har nådd:
fått igjen glidelåsen på et skjørt jeg kjøpte da jeg var gravid i håp om at det skulle passe etter graviditetet.
fått på meg et penskjørt som jeg ikke har brukt siden vinteren 2009.

Jeg vet at det kan bli for mye fokus på vekt, iforhold til at jeg prøver og ikke motiveres av utseende og størrelse. Men vekten er et godt mål på at det jeg gjør fungerer. Og kroppen min må ha mindre å bære på, da er det vekten som er i sentrum. Men jeg ser også på andre faktorer som er litt vanskeligere å sammenligne systematisk, jeg ser på hvor mye jeg har trent, hvor godt det har gått i treningen og jeg ser på hvor mye mer jeg får gjort på kveldstid.

Jeg har ikke lyst til å være fanatisk, men jeg vet at jeg må holde fokus hvis jeg skal nå målene mine. Dette innlegget skal nå postes om ei uke, i mellomtiden må jeg holde fokus. Når innlegget er postet må jeg følge opp, og fortsette med fokus. Fokus, fokus, fokus.

Nå har det gått 1-1,5 uke, og målet mitt er fortsatt nådd. Jeg gikk ikke opp i vekt, selv etter en helg i London. Er utrolig stolt! Da kan jeg ta meg selv i handa, og jogge videre til neste delmål som er et stort rundt tall! :-)

Men først nyheter. Jeg leste en artikkel i Foreldremanualen om kontroversielle mammabloggere. I USA avholdes det nå en kåring av årets mest kontroversielle mammablogg, hvor flere av finalistene snakker usensurert om mammarollen på godt og ondt. Her i Norge er mamabloggere ofte sentrert rundt alt det fine ved å ha barn, kule aktiviteter, "se-så-stor-han-er-blitt"-bilder osv. Man lager et utstillingvindu til livet sitt, og da vil man jo gjerne ofte vise frem de fine sidene ved livet, og fremstå som vellykket? Jeg kjenner meg litt igjen i denne beskriveslen. Jeg må vel kunne regnes som en mammablogger, selv om jeg ikke bare skriver om Eva-Lovise. Men vi har bare hatt henne i ett år, og det første året har gitt oss mer glede enn sorg, så hvorfor skal jeg skrive om alle ulempene ved å ha barn? Jeg har andre fora hvor jeg kan ytre bekymringene mine, og få tilbakemelding fra likesinnede. For meg er bloggen min et rom hvor jeg blir bevisst på hvor godt jeg egentlig har det.

Så da går jeg igang med denne helgens positivitets-boost. Hva har vi gjort som jeg kan være fornøyd med?

Jeg og Eva-Lovise stod opp tidlig idag. Hun våkner gjerne før 7, men idag stod hun opp før 6. Det heter jo at man får mye ut av dagen når man står opp tidlig. Rundt halv ni sovnet hun igjen, og da gikk jeg og la meg. Da kunne Jakob stå opp når han hadde lyst (som ble halv elleve). Jeg kunne også sove så lenge jeg ville (som ble ca 11). Og Eva-Lovise sov så lenge hun trengte (som ble halv tolv.) Så gikk vi ut på tur alle sammen.

Været var ikke veldig bra, men Jakob tok meg Eva-Lovise på lekeplassen mens jeg løp rundt et vann som lå i nærheten. Jeg løp fem runder intervall som ble to runder rundt vannet. Jeg brukte ca. et kvarter, men vi gikk både opp og ned til vannet så vi kom opp i over 30 minutter trim tilsammen.På vei ned til vannet hadde vi også tatt med første runden med plastavfall etter at jeg hadde bestemt meg for å bli seriøs i plast-sorteringen igjen. Vi må gå helt ned til Rimi med plastavfall og glass/metall, og ved sortering av alt så må vi gå til Rimi ganske ofte. Nå har jeg bestemt meg for å gi plast et nytt forsøk!

Utover ettermiddagen hadde jeg mer energi, laget middag og badet Eva-Lovise. Jakob brettet klær. Jeg shinet opp kjøkkenet og ryddet papirer i gangen. Eva-Lovise spiste middagen selv med en gaffel og en hånd. Og hun lekte titt-tei lek med meg, helt uoppfordret. Jeg holdt på å krabbe mot henne, da jeg visste at hun var rundt et hjørne. Så stoppet jeg opp litt, og der dukket Eva-Lovise opp rundt hjørnet. Så rygget hun tilbake og ble usynlig. Så krabbet hun fram igjen og sa "Teeei" og gjentok prosedyren en gang til. Gjett om jeg var stolt! Har sett på en oversikt de bruker i barnehagen for å vurdere barnas utvikling, og da var "aktiv deltakelse i Titt-tei lek" en av punktene de vurderer mellom 1 og 2 år.

Eva-Lovise sovnet fint kl 7. Hun våknet dessverre før 8 var våken til litt over 9. Klokka er 21.20 nå, og jeg er usikker på om hun egentlig har sovnet ennå. Men jeg håper at hun har roet seg, og klarer å sove hele natten igjennom. For imorra skal vi på familieutflukt til Garnes for en reise på Vossabanen. Gjett om jeg gleder meg! Det hadde nok Eva-Lovise gså gjort, hvis hun hadde visst hva vi skal imorra!

Det var min positivitets-boots. Jeg ser at dette har vært en fin dag, selv om jeg ikke har gjort alle mine gjøremål idag. Det står enda ugjorte ting i omtrent alle rom, og pensum har hatt ferie i hele dag. Men det nytter ikke å dvele ved det ugjorte. Det er bare å skrive det inn i gjørelisten på telefonen som heter "Do-it-tomorrow", og deretter gjøre det imorra. Eller på mandag, alt ettersom når man finner tid. Men jeg finner alltid tid til å være med familien og leke med Eva-Lovise.

Jeg syns programmet var artig, man kom borti mange rare problemstillinger. Men det hadde jo også en funksjon ved at paret som var uenig fikk et svar på hvem som hadde rett (om middagslaging, antall doer/pissoar i et hus, motorsykkel i stua, popstjernedrømmer osv.)

Nå skal jeg komme med en situasjon som oppstod her før idag, så kan dere lesere avgjøre hvem som har rett, jeg eller Jakob. Dette blir spennende.

Først av alt vil jeg bare si at dette ikke er noen stor krangel hos oss. Vi har ikke engang giddet å bli enige om at vi er uenige. Men hadde vi vært hissige amerikanere så ville dette vært en typisk sak å sende inn, tror jeg.

Idag kjøpte jeg en ny bruktvogn til Eva-Lovise som vi skal bruke som sovevogn i barnehagen. Vi har en vi bruker til vanlig, men som vi ikke vil frakte fram og tilbake til barnehagen. I tillegg har vi en som vi brukte frem til februar, men som har en dårlig hengsle som gjør at skruen faller ut og man må dra på trilletur med skrujern i bagasjen. Jakob har sagt at han kan fikse det med en ny, lengre skrue og en bolt, men at han har vært litt usikker på om det holder. Han ville uansett prøve. Dette har han sagt siden februar, men nå som barnehagen begynte så har han sagt det litt oftere siste ukene.

Men idag gikk jeg ut å kjøpte en vogn, men Jakob likte ikke den nye vognen. Den hadde noen mangler som gjorde at den ikke var like bra som den gamle. Han sa han ville fikse den gamle, men at jeg ikke hadde gitt han sjansen. (feks ved å dra og kjøpe skruen/bolten for han eller at jeg har satt av tid til at han kan gå og handle?) Jeg mener at han har hatt sjansen i et halvt år allerede, og at han ble veldig standhaftig på fiksingen av den gamle vognen først nå som han ikke likte den løsningen som har jeg ordnet.

Så, hvem har rett. Burde jeg gitt Jakob en sjanse til å fikse den gamle vognen eller har han hatt sin sjanse?

Jeg venter spent på dommernes kommentarer...

Idag er det nøyaktiv ett år siden vår lille sommerfugl kom til verden! Det er veldig merkelig! Hadde liksom en følelse av at hun plutselig kom til å være som en ett-åring, men det skjer ikke på dagen. Hun er en ettåring, og det har hun blitt i løpet av sommeren. Hun har vokst masse, både i størrelse og atferd.

Populære aktiviteter for tiden: 

Ommøblere CD-hylla
Prøve å putt CDene tilbake
Spise fjernkontroll.
Tromme med maracas på xylofon
Spise kjeks
Prøve seg på noen skritt

Hun har fem flott tenner, hun tar initiativ til å ringe med telefonen min (trenger hjelp til trykking) og når hun får kontakt så sier hun "heeeeeei". Hun vinker når hun skal legge på.

Vi er kjempestolte av den flotte jenta vår, som begynner i barnhage neste uke.

Jeg kjenner ingen som var på Utøya. Jeg har hørt noen av navnene, men det er det hele. Jeg kjenner ingen som var i Regjeringskvartalet. Men det har ingen betydning. Denne tragedien har slått meg ut helt inn i hjerterota. Jeg har grått, vært kvalm, tom men mest av alt har jeg hatt medfølelse. Jeg har kjent på det tapet som særlig AUF har hatt. og alle de pårørende. Jeg vet ikke om det er tragediens styrke eller det at jeg har blitt mor som gjør at jeg reagerer så kraftig. Kanskje det også er fordi disse barna har opplevd mitt mareritt. Mitt mareritt ble deres virkelighet.

"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise."

Nordmenn har svart med kjærlighet. Kjærlighet til hverandre, vi vil ikke miste flere. Kjærlighet til våre verdier, vi trommer sammen for åpenhet, toleranse, demokrati: partiinnmelding og stemmegivning. Dette oppfordret Jens Stoltenberg til på den første pressekonferansen han holdt på fredag. Han sa at vi måtte svare med å skape et åpnere samfunn.

"Jens Stoltenberg har gått fra å være en god statsminister til å bli en udødelig statsmann denne helgen."

Etter min mening har Jens Stoltenberg stått ovenfor en av de vanskeligste oppgavene en statsminister i Norge noengang har hatt. Dette handler om å beholde verdiene i et samfunn som endres raskt og brutalt. Vi er endret, men Stoltenberg går i front for at endringen skal være til det bedre og ikke til det værre.Dette har også blitt lagt merke til utenfor Norges grenser.

A german newspaper article says: "Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country.

Før idag var det stor diskusjon om hvorvidt fengslingmøtet skulle gå for stengte dører. Gjerningsmannen ønsket å forklare seg med åpent fenglingsmøte, og alt tilsier at man ikke skal la det ønsket gå i oppfyllelse ettersom det er oppmerksomhet han vil ha. Men på en annen side, man skal ikke stenge et fenglingsmøte for å straffe en gjerningsmann. Han skal få sin straff etter rettsaken. Møtet ble stengt med begrunnelse at man ville forhindre at han sendte ut koder til andre.

Jeg oppfordrer alle mine lesere til å stemme ved det forestående kommunevalget. Slå til med fylkesvalg og kirkevalg i samme slengen. Jeg oppfordrer også alle til å melde seg inn i et politisk parti. Selv om du ikke finner et hvor du er enig i alt, så finner du sikkert et som står for dine verdier. Om det er SV eller FrP er det samme, alle partiene er en del av vårt demokratiske system, og følger spillereglene for hvordan vi offentliggjør meningene våre. Jeg har meldt meg inn i SV!

Gjerningsmannen hadde et problem med det norske, flerkulturelle samfunnet vårt. Da vil jeg bare avslutte med dette siste sitatet:

"Seems we have more to fear from the fear of multiculturalism, than from multiculturalism itself."

Det er noe spesielt for meg å være hjemme, selv om jeg er i en helt annen situasjon. Nå er det jeg som skal sørge for aktiviteter for minsten, og gi henne en god sommerferieopplevelse. Men jeg går samtidig rundt i huset og mimrer. På soverommet vårt ligger det en bunke VHS-er, hvor jeg har skrevet tekst på noen av de. På en står det "gamle steder". Tror den inneholder et dokumentarprogram filmet på en gammel seter eller lignende. Det var greit å merke den, så vi ikke trengte å sjekke den hver gang vi lurte på hva det var. Det var ihvertfall ikke noe vi interesserte oss for som barn. En annen film er merket "gøyal film". Denne så vi ofte på, og innholdet var Beverly Hills Cop (I). Opptaket har mistet litt av starten, så filmen begynner rett før biljakten. Den MÅTTE vi alltid se når vi først hadde satt på filmen, og da måtte vi jo se resten også.

Nå sitter jeg nede i stua. Jakob er fortsatt oppe med Eva-Lovise, og jeg lytter på baybcallen. - Da, na, nja, adda, kommer det fra minsten. Så ler hun litt og så sutrer hun litt. Soving er uaktuelt for den snuppa altså, og klokka er ti på elleve. Herregud.

Vi har hatt fine dager i Bremanger nå. Hun har fått mye oppmerksomhet av Jakobs kusiner og fetter, tanter, onkler og besteforeldre. Hun har vært med på fisketur, og hun elsker å stå ved ripa (sammen med noen selvfølgelig) og se ned på de små bølgene vi laget i vannet. Så sovnet hun på vei hjem. Hun har også vært på stranden, lekt med hunden, testet å gå et skritt, og spist masse fisk! Hun har less og grått, pratet og jabbet. Mest jabbet, igrunn. Vi forstår ikke bæret, men av og til blir jeg overrasket når det hun sier ligner veldig på vanlige ord. Da gjentar jeg det jeg tror hun sa, så vet hun hva jeg har tolket det til i det minste. Jeg må nok lese meg opp litt på kommunikasjon med barn så jeg vet litt mer, for nå går det fremover litt på måfå. Vi er også i en forsøksfase med tegn til tale, for å gi henne muligheten til å kommunisere før tunga klarer det helt.

Hadde tenkt å slenge inn et bilde her nå, men blogg.no streika. Kanskje det er på tide å skifte bloggportal til et sted som støttes med en andriod-app? Slik at jeg kan slenge bildene rett inn fra telefonen. Jeg får se hva jeg finner på, kanskje jeg rekker å se på det i sommer.

Ingen løfter om mange blogginnlegg i sommer, det er jo tross alt ferie! God sommer!

Jeg kjenner en. Han er en ung gutt og har spilt wow i ca. 7 år fra og til. Jeg mener han er spilleavhengig, og ymtet frempå om det idag da han slet med å fullføre en forpliktelse. Da nektet han for det, hevet stemmen og slo igjen soveromsdøren. Da ble jeg inspirert til å skrive dette innlegget for å belyse problemet for pårørende med å håndtere en spilleavhengig.

Her er symptomene på spilleavhengig i forbindelse med dataspill. Mine kommentarer om min bekjente i parantes.

Irritasjon, rastløshet og dårlig humør (vært en del av det.)
Fravær fra skolen (resultert i dårlige karakterer og ikke-fullførte fag)
Mer krangling i familien (jeg vet lite om nivået har økt, krangling fins det vel i alle familier)
Har forsøkt å redusere eller begrense spillingen uten å lykkes (hadde en pause på tre måneder det siste året)
Lyver for personer som er viktige for dem (lyver for den nærmeste familien.)
Problemer med å sove (STORE problemer).
Tenker på spillingen når de ikke spiller (det vet jeg ingenting om.)
Bruker stadig mer tid på spilling for å oppnå samme spenningen (det vet jeg ikke).
Langt hyppigere spilling og langt flere timer i løpet av uken (Jeg tror det spilles ethvert ledig sekund, så det kan vel ikke økes noe mer.)
Spiller til flere tider av døgnet, og oftere på ubekvemme tider (er nok mye nattespilling. Han sliter ihvertfall med å stå opp før kl 12, og jeg tviler på at det er pensum han leser på kveldene.)
Slutter med alle andre aktiviteter (har holdt fast på en fritidsaktivitet, er antagelig for stort press blant de nærmeste på at han skal slutte.)

Nå har gutten bodd to år utenfor barndomshjemmet og flytter hjem til mor og far. Høyere utdanning var uaktelt foreløpig, eller som han sier: han tar en pause for å jobbe. Da skal han kjøpe seg en ny PC for pengene. Jeg blir veldig provosert. Hva skal han gjøre hjemme da? Når vil han klare å bo hos seg selv, når han har prøvd å mislyktes i to år, og så "gir opp"? Jeg skjønner jo at foreldrene ikke vil sende han ut uten inntekt, men etter min mening bør han flytte ut så fort han har jobb.

Hjelpelinjen for spilleavhendighet har en liste med råd til pårørende.

Dette står det spesielt om dataspillavhengighet:

Vis interesse

Lær deg teknologien

Ta ansvar ? velg spill med omhu

Spill i åpne rom

Skap alternativer

Reguler tiden

Disse rådene passer nok ikke til en ung mann i starten av 20-årene. Han er for lengst kommet forbi det stadiet da disse tingene er relevant. Selv nå som han har flyttet hjem, så har foreldrene liten kontroll på han, han er jo tross alt myndig og en sta mann.

Så da går jeg videre til rådene for spilleavhengighet rettet mot bettingspill.

Dette kan du gjøre
   -   Søk hjelp og kunnskap 
   -   Anerkjenn din venn eller familiemedlemet sine gode egenskaper 
   -   Behold roen når du diskuterer gambling og konsekvensene av dette 
   -   Innse at dette vil kreve tid før ting blir bedre
   -   Ta kontroll over økonomien til partneren eller vennen din

Dette bør du ikke gjøre:
   -   Bli sur på den med spilleproblemer 
   -   Oppføre deg som om du er en bedre person enn partneren/vennen din 
   -   Komme med trusler du ikke har tenkt å gjennomføre 
   -   Spille med vedkommende 
   -   Ekskludere personen med spilleproblemer 
   -   Forvente en umiddelbar forbedring 
   -   Låne penger eller betale ut vennen din fra problemer 
   -   Lage unnskyldninger for den som har problemet

Jeg er ikke nærmeste pårørende til min bekjente. Ingen spør meg om hva jeg syns, så jeg har heller ikke tenkt å prakke det på dem. Jeg blir sur. Ikke nødvendigvis på spilleproblemet, men på holdningen generelt. Jeg føler meg bedre enn han, fordi jeg selv klarte å slutte. Jeg kommer ikke med trusler, men gidder ikke å inkludere personen. Unnskyldninger? Jeg tror nok jeg lager noen unnskyldninger. "Han er avhengig, så vi trenger ikke å forvente noe av han:" Så her feiler jeg på nesten alle punkt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må innrømme at jeg bryr meg om hvordan det går med han, og blir sint og frustert over hvordan han lar livet sitt forfalle. Så jeg prøver å distansere meg, så han ikke får så mye kritikk som jeg ønsker å gi han. Han lever livet, i dataspillet. Det gir han tydeligvis nok til at han velger det livet fremfor den motgangen han møter på mange fronter i det virkelige livet, både med det fysiske og psykiske. Hvordan det vil gå med han vet ingen. Kanskje kan jeg om et år eller ti tenke at mine bekymringer var grunnløse, han måtte bare bli moden først. Men akkurat nå ser jeg ingen ende på det.

Det er ingen sak å slutte. Det vanskelige kommer når man skal la være å begynne igjen.

Rådene i innlegget er hentet fra http://www.hjelpelinjen.no/i/start.aspx

1. Vi skal en tur til Førde i helgen for å øve med korpset vi skal reise med.

2. Alt tar lenger tid med en baby.

Så nå har jeg kommer godt igang med vaskingen av klær som skal være med, og lagt frem alle klærne Eva-Lovise skal ha med. Jeg var usikker på om vi hadde sommerklær til henne i størrelsen hennes, men etter å ha tittet litt i skuffen med klær som er en størrelse over den hun bruekr så fant jeg masse.Det var mest lette sommerkjoler jeg fant, og det er jo ikke så farlig om de er litt store. Da er de ikke så tettsittende.

I pakkeprosessen har det også dukket opp noen spørsmål. Hvor er badebuksa til Eva-Lovise? Som vi kjøpte for å slippe å ta med engangsbadebleier til Italia. Og hvor er solkremen hennes? Jeg mangler også en trenings-BH, men den blir nok ikke med på turen. Jeg lurer på om badebuksen og BH-en ligger sammen et sted og leker gjemsel. Solkremen har jeg ikke peiling på. Det ender med at jeg må kjøpe ny hvis jeg ikke finner den snart, det er begrenset hvor mye tid jeg kan bruke på å lete.

Eva-Lovise er lei av å pakke. Nå har hun lagt seg ned i lekegrinda. Jeg tror hun har en tann som presser seg ut nå, og vi har smurt med smertedempende. Det er en hvitt prikk i tannkjøttet, og hun er veleig følsom når jeg nærmer med munnen hennes. Hun ville nesten ikke ha middag heller istad. Det er nok ikke godt.

Utover dette har jeg lagt om kostholdet (igjen?). Jeg har vært i en prosess nå siden påske, med å redusere sukkerinntak osv. Broren min har gjort det stort (eller smått?) med trening og riktig kosthold, og da skal jaggu jeg også klare det. Så nå har jeg trappet opp enda et hakk, og prøver å holde meg på et nivå med mat som kroppen trenger, og droppe den maten jeg spiser bare fordi "Det er godt" og "Jeg kjeder meg". Jeg har ikke holdt på en hel uke enda, men jeg merker allerede forskjell. Jeg skriver også dagbok på mobilen (alltid for hånden, trykker inn noen ord her og der). Der kartlegger jeg store og små seire, og de fins det mange av.

Nå må jeg trøste stakkars tannjenta mi, så vi skal kose oss litt foran Hurtigruta (som jeg har veldig lyst til å skrive et innlegg om senere). Anbefaler alle å skru på NRK2 kl... alle tider frem til onsdag kl 8. Fantastisk!

Inatt sov hun på vårt soverom fordi vi har besøk som sover på rommet hennes.Rett før Jakob gikk å la seg inatt (etter at Atter en konge var ferdig) så våknet hun, og da sov hun ikke mer enn en time av gangen de neste gangene hun sov. I starten tok Jakob henne, men tilslutt byttet vi. Jeg måtte opp flere ganger og dysse på henne, for hun var for trøtt til å roe seg i senga av seg selv. Jeg ammet litt også, og tilslutt lot jeg henne krabbe ut av senga vår. Jeg skulle ligge å holde et øye med henne før jeg skulle stå opp selv.

Etter en liten stund hørte jeg noe som gikk i golvet. Jakob dultet i meg, og jeg løper ut i stua. Da hadde det ene øyet mitt gått igjen, og hun hadde innsett at hun var fri og kunne gjøre som hun ville. Så hun ville flytte på oppvasken som stod på stuebordet. Da jeg kom ut løftet jeg henne opp, og merket at hun var klissblaut nedover det ene pysjamasbeinet. Da måtte jeg begynne å lete etter kilden, og den fant jeg ved siden av stellebordet. Der hadde hun fått tak i en liten bolle med vann som vi bruker til bleiestellet. Da våknet ihvertfall mammaen...

Det er utrolig hvor mye søvnen har å bety (både for mor og barn). Etter den urolige natta så ville hun ikke sove formiddagslur, og ikke ettermiddagslur. Akkurat nå sover hun en forsinket ettermiddagslur, vent litt. Jeg trekker det tilbake. Hun våknet nå.

Jeg sender mine tanker til kusina mi som ligger i fødsel akkurat nå. Det er en hard tid som venter henne.

Akkurat nå skinner sola, og yr sier at det skal være oppholds imorra frem til klokken to.

Eva-Lovise pleier å sove fra rundt to og utover, så hvis jeg skal til Fløyen imorra så må jeg dra til formiddagsluren for å unngå regnet.

Et annet alternativ er å kjøre til Spelhaugen og gå innover i Kanadaskogen på stien, derifra. Da vil jeg isåfall bruke bæremeisen, og må gå imellom lurene, altså etter første luren.

Så må jeg huske Zumbaen, den liker jeg å ta tidlig på morgenen når leieboeren sover (jeg danser ikke til publikum). Men det er også greit å ta det mens Eva-Lovise sover. Da er Fløyen eliminert imorra, men den kan jeg heller ta en dag som det skal være oppholds hele dagen.

Så imorra skal jeg kjøre til Spelhaugen, og gå innover i Kanadaskogen. Jeg satser på å gå til Tennebekktjønna, ha piknik med Eva-Lovise, og så går vi hjem igjen.

Så må jeg bare komme med en innrømmelse idag. På lørdag fikk Jakob en brosjyre, så han kunne bestille en avis gratis i tre måneder. Bergen har typisk to aviser (en rød og en blå?), og vi har pleid å abonnere på den seriøse av de, men dette var den mer folkelige (useriøse?) avisen. Vi har ingen avis akkurat nå, fordi jeg ikke egentlig har tid til å lese. Men han sendte inn sms på lørdag, på søndag ringte de og sa at avisen skulle starte på mandag. Og igår kom det avis. Favorittavisen! Jeg vet ikke helt hvor feilen ligger, om det står feil på utleveringslappen til avisbudet, eller om han blingser siden vi har pleid å ha den avisen. Jeg har ihvertfall ikke tenkt å si det til noen, for jeg vil mye heller ha denne avisen! (derfor er de også anonymisert, så avisa ikke kan søke opp seg selv. Jeg tviler på at de gjør det, for de blir jo sitert OVERALT så det måtte vært en kjempejobb å sjekke alt). Det er jo fantastisk ihvertfall, og gjør topper dagen min!

Jeg tar en innrømmelse til i samme slengen. Idag har jeg kjøpt frossen-sushi. Jeg er veldig glad i sushi, men det blir sjelden til at vi kjøper. Vi har bare prøvd de dyre stedene i Bergen, og det sier seg selv at man ikke har råd til det ofte. Så idag synder jeg, og kommer nok ikke til sushihimmelen. Men det ser godt ut, da.

Bortsett fra de med scampi på, de ser litt rare ut. Har nå smakt på to biter, og det smaker helt greit. Blir nok ikke dårlig av dette (håper jeg) men smaken er, som forventet, ikke som på restaurant.

Dette var statusoppdateringen min igår. Og det føles virkelig som om jeg har søndag hver dag. Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, og legger vekt på to ting: leke med Eva-Lovise og egentrening. Det kan også kombineres litt, på fredag gikk jeg opp til Fløyen og på toppen lekte vi på lekeplassen. Nå har vi også kjøpt en utedress til Eva-Lovise sånn at det ikke gjør noe om hun vil krabbe litt.

På lørdag hadde vi ryddedag hjemme hos oss. Vi shinet soverommet til Eva-Lovise, sånn at det er helt trygt for henne å krabbe rundt der. Når hun har vært litt mer passiv, så har vi brukt rommet hennes som lagringsplass av klær hun ikke passer enda og som hun har vokst ut av. Blant annet. Alt som ikke hører hjemme står nå i stua, og Eva-Lovise har rommet sitt for seg selv.

"Eva-Lovise ønsker seg en badeball. Hvis det står Hello Kitty på den, så er hun i himmelen."

Dette var onsdagens statusoppdatering. Da hadde vi vært på bading, og Eira Sofie hadde med seg en ball som Eva-Lovise ikke ville legge fra seg. På lørdag dro vi til Oasen en tur, for noen innkjøp. Da gikk vi forbi en lekebutikk som hadde akkurat slik HelloKitty-ball som Eva-Lovise var forelsket i. Da måtte vi jo kjøpe den. Vi kjøpte samtidig en pakke med noen strandleker, vi skal jo til Italia om noen uker og sommeren nærmer seg. Og der, bak disken, sto den. Zumba Fitness til Nintendo Wii. Siden den stod bak disken, så måtte jeg be de om å ta den frem så jeg kunne kjøpe den. Jeg opplevde det nesten litt flaut, som å kjøpe en pakke kondomer over disk. For hva tenker folk: Jasså, hun skal hjem og sprette opp og ned i stua samtidig som hun svetter?

Jeg prøvde den første gang igår, på den fine søndagen. Det var veldig artig. Jeg fikk til en del, men det er rom for forbedring og det er mange utfordringer i spillet. Man øker etterhvert tidsbruken og vanskelighetsgraden. Nå er jeg på laveste nivå, og det holder med 20 minutter. Jeg tok en runde idag også, og da startet jeg med 10 minutter opplæring i Calypso. Så da ble det en god halvtime med trim og svette.

Man har gjerne en tendens til å dabbe av med sånne ting etter en stund. Det er veldig risky av meg å fortelle om den nye treningstrenden i huset, etter bare to økter. Det vil jo virke veldig dumt hvis jeg ikke klarer å holde det gående så lenge. Så da må jeg bare legge til her at målet mitt ikke er lenger enn en måned i utgangspunktet. Grunnen til det er at den kosta like mye som en måned på treningssenteret. Da vil jeg ha tjent den inn etter en måned, og da er det igrunn irrelevant om jeg fortsetter etter det. Alt utover vil være en bonus. Akkurat nå tenker jeg at det er en god hjelp til å få 30 minutter med trim hver dag.

Nå skal vi snart ut å leke med den nye utedressen, og så skal vi gå en tur mens Eva-Lovise sover ettermiddagsluren sin. Jeg elsker den nye energien jeg får av å trene, og håper jeg klarer å holde det gående lenge! Jeg har jo tid, jeg som har søndag hver dag!

Som de fleste av leserne mine sikkert vet, så hører jeg til Sandvikens Ungdomskorps. Mannen min, Jakob, gikk sammen med dem og spilte iår, og han sa det så fint etterpå:

"Vet du hva som er mest forjævlig med å spille i Bergen? Brustein; uansett kvar du set føtene, ramlar du nedi eit høl og får kjeften full av instrument."

Det er ikke lett å være blåser.

Det som er bra med 17.mai-feiring i Bergen er at de har fire talere, en for de falnes minne, en for kongen, en for myndighetene og en for Bergen. Da er det alltid en eller to talere som det er skikkelig futt i. Iår hadde vi Bjarte Hjelmeland som virkelig slo an. Han er jo kjent også utenfor Bergens landegrenser. Tidligere år har talen til byen hatt et budskap om at "Ingen steder feirer 17.mai slik vi gjør i Bergen" (som bare er en oversettelse av det bergensere sier resten av året også: Bergen er best!). Men iår sa Hjelmeland: "Bergensere er gjerne høyrøstede, selvsikre, brautende og stolt av det. Men det hjelper ikke hvis man ikke klarer å utrette noe, og ta vare på byen. Se for eksempel på Nygårdsparken, parken som får Hyde Park i New York på 80-tallet til å se ut som et engelsk hageselskap. " Videre sa han at Bergen er som en konfirmant, trenger en tale med både godord og tankevekkere som skal inspirere til å bli voksen. Det var fint å høre en bergenser sammenligne Bergen med en kvisete 15-åring med modenhetsproblemer.

Nå skal vi lage oss litt rømmegrøt, og slappe av. Senere ikveld blir det pensumlesing på meg, bare tre dager igjen til eksamen. Gratulerer med dagen, alle sammen!