Sukk. Drømmer gjør godt. De er massasje for noen ganger stive og støle hverdagsskuldre. Mitt eget kontor skal jeg ha om det så er det siste jeg gjør, så får det heller være om det bare blir brukt når jeg skal lese eller skrive blogg.

I år henger hun på treet vårt. Hun er her hos oss, på sin måte. Tankene mine går til alle som er færre rundt bordet denne jula. Vi får sette oss litt tettere. Vi holder oss nok varme.

Ønsker alle en fortsatt fin juletid.

Hun begynte å dele opp maten. Ribbestykket til høyre, medisterpølsene til venstre og potetene nederst. Skyen helte hun elegant litt over alt. Hun likte å gjøre det høytidelig. På slaget fem tok hun den første biten. Hun lukket øynene mens hun tygget, hun hadde hørt at alt smakte bedre da. Slik kompenserer sansene når en av dem kobles ut. Det var varmt inne hos henne nå. Lunt og lydløst, uten at stillheten presset henne mot bakken. Stearinlysene hun hadde tent blafret svakt i den ellers mørke leiligheten.

Hun rakk nesten å tenke at hun hadde det ganske godt, før noen skålte i leiligheten over. Trillende latter. Stemmer som kjempet om å få ordet. Høylytte, begeistrede barn. Varme, brummende bestefedre. Hun kunne se rett inn i blokka utenfor også, selv om hun omhyggelig hadde unngått det til nå. Der blinket det i rødt, grønt og gull. Der var de mange, juletreet lå begravd under gavehaugen, unger gikk fra fang til fang og de voksnes øyne glitret.  

Plutselig ønsket hun at mannen hennes fortsatt hadde levd. At de hadde fått barn. At hun ikke hadde måttet gi fra seg hunden. Men hun visste hvor nådeløs bitterheten var. Den stakk helt inn til beinet, og hjertet banket for fort til at hun trodde det var trygt i hennes alder. Hun skjøv den derfor vant unna. Det var da ikke så farlig med henne, sa hun til den. Hun reiste seg, gikk bort til tv-en og skrudde på. Sølvguttene sang. Hun stoppet opp et øyeblikk, med fingeren på på-knappen.

Det var som om tonene strøk henne over kinnet. Hun hørte ikke lenger lydene fra naboen. Pust inn, pust ut, tenkte hun og kikket på klokka. Ti på halv seks. Hun trakk for gardinene og stengte glitteret ute. Kastet resten av maten, vasket opp, tok på nattkjolen og stelte seg for kvelden. Alt innen sølvguttene sang sin siste strofe for denne gang. Deretter satte hun i øreproppene og la seg til under dyna. Før hun kjempet seg inn i søvnen, tørket hun en tåre og sa til bitterheten at dette var bare en dag, en dag som alle andre.

Det er mange som gruer seg til jula av ulike grunner. Men tanken på at mange tilbringer den i ensomhet er noe jeg nesten ikke kan ta inn. Vi er alle alene når alt kommer til alt, vi er alle alene i våre egne hoder. Men fordi vi har gjort jula til det den er, burde ingen være alene med sin egen tomhet på julaften. Det burde ikke være så vanskelig for oss å dele litt av julegleden vår, når vi allikevel ser ut til å ha så mye av den.

Tankerekke på repeat i hodet mitt i det siste. På sykkelen eller bussen hjem fra jobb. Så har jeg tenkt at jeg nok har et ganske fordreid bilde av hvordan jeg selv var som førsteklassing og småskolebarn. Jeg husker lite fra den tiden. Hvorfor er det sånn? Hvorfor glemmer vi så fort hvordan det er å være barn? Hvor stor sjanse er det egentlig for at jeg var en gullunge? Barn er barn.

Lærerrollen. Første gang jeg underviste førsteklassinger i musikk ble jeg så slått ut over hvor små de var. Rakk meg bare opp til midt på leggen, føltes det som. Hadde bittesmå hender og hoder. Sang med lyse stemmer. Hadde altfor mye energi. Snudde jeg meg et øyeblikk, kunne jeg være sikker på at alle hadde klatret opp i gardinene sekundet etter.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så mye i den alderen. Var ikke i stand til å reflektere stort, men kun føle, og reagere. Nå er jeg smertelig klar over hvor mye av personligheten som dannes de første skoleårene. Som lærer gir det meg et enormt, nesten ufattelig ansvar. Førsteklassingen er enda så ung at det skal være min oppgave og min misjon at musikkopplevelsen blir positiv. Blir den ikke det, vel, da kan det sitte spikret i ungene til de blir eldre og begynner å "hate" musikk. Tenk på det.

Men når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, føler jeg meg ikke bare litt gammel, men en smule trangsynt også. Det er veldig lett å mene at da JEG vokste opp, var vi mye mer veloppdragne. Da JEG vokste opp hadde vi kvalitets-barne-tv. Da JEG vokste opp hørte vi på ORDENTLIG musikk. Da jeg vokste opp hadde vi SKIKKELIGE lærere. Sånn og sånn var det! Det er ingen sak å skyve unna det faktum at disse minnene stammer fra et barnesinn som så verden på sin unike, og ikke nødvendigvis realistiske måte.

Derfor snur jeg tankerekka til at da jeg vokste opp, var det også mange bråkmakere. Da jeg vokste opp, fantes det sikkert mange som syntes Midt i Smørøyet var innmari teit og upedagogisk. Da jeg vokste opp hørte jeg på Jannicke og Spice Girls. Og da jeg vokste opp så jeg lærerne gjøre sitt aller beste, gjennom oppturer og nedturer, i et uhyre viktig og noen ganger tøft yrke. Akkurat som nå.

Fra venstre: Paul, George, John, Ringo. Jepp, jeg rangerer dem sånn i virkeligheten også.

Vi er ikke redde for å være litt lurvete på bloggen. PS: Han til venstre har en 22-snart-23-årskrise på gang, derav det kølsvarte håret.

Julestemning i vårt lille hi.

Dette ønsker jeg meg til jul av alle dere som leser bloggen:
1. Kommentarer (skryt)
2. Flere lesere (fortell om meg til vennene deres)
3. Julegavetips (til kjæreste...)

Og for dere som har lyst til å KJØPE noe:
1. Sertifikat
2. Automatisk støvsuger
3. Morsom julepynt
4. Scrabble
5. Rare krus
6. Kaffemaskin  

Evt. penger til å kjøpe alt dette. På forhånd tusen takk!

Jeg dro glissando nedover de støvete tangentene. Jeg var sju. Jeg hadde lagt min elsk på det eldgamle pianoet som sto i hjørnet av klasserommet. Det var til pynt og fungerte som bokhylle mer enn noe annet, men jeg fikk omsider spille på det. Senere måtte jeg bytte til orgel, og det likte jeg dårlig. Jeg ville klunke.

Jeg blåste "Mary Had a Little Lamb" til det nesten svartnet for meg på kjøkkenet. Jeg var ni. Aspirant. Korps virket som siste utvei, og fløyte som det eneste instrumentet som var feminint nok for jentete meg. Og pappa spilte så vakkert på sin. Den lyden ville jeg også få til. De neste årene var det klangen jeg klamret meg fast i. Teknikk var uinteressant og ga meg lite.

Hva hvis jeg hadde fått det som jeg ville? Hva hvis jeg hadde fått være ballerina, hva hvis jeg hadde spilt piano i alle år? Hva hvis jeg aldri hadde begynt å spille fløyte? Ville jeg da funnet sangen, stemmen - som egentlig er mitt instrument? Som niåring var jeg ikke klar over at stemmen ble regnet for å være et instrument. Uansett var det ikke undervisningstilbud i bygda jeg bodde i, så jeg tenkte ikke stort på det. Men jeg visste at sangen var en liten flamme som bodde innerst i meg. Blodet bruste når jeg sang, frysningene hersket når jeg lyttet til sangere med fløyelstemmer.

Jeg så på fløyta mi med en blanding av irritasjon og dårlig samvittighet. Jeg var seksten. Jeg hadde oppdaget at dette instrumentet krevde mer av meg enn jeg var villig til å gi. Men nå gikk jeg på musikklinja og hadde ikke mot eller ork til å endre på ting. Selv om hele meg verket etter å få synge i stedet.

Jeg sang "Wishing You Were Somehow Here Again" for sangpedagogen min. Jeg var 21. Min første sangtime, og jeg hadde allerede plaget meg selv en stund med negative tanker. Hva var vitsen? Hvem trodde jeg at jeg var, ved siden av andre som hadde sunget en stund? Jeg hadde jo begynt altfor sent. Men så gikk jeg utfordringene i møte, og svelget kameler etter tur. Det var ikke for sent. I arbeidslivet, over tre år etter, kjenner jeg meg trygg. Jeg er på rett sted.

På en eller annen måte får man gjort det man ønsker her i livet. Veiene dit er mange. Det er aldri for sent for noe, og løpet er ikke kjørt hvis ditt og hvis datt. Alt jeg lærer tar jeg nemlig med meg opp neste trappetrinn. Jeg ville aldri vært foruten mine små avstikkere. De har ført meg nærmere meg selv og mine drømmer. Jeg ville aldri vært foruten alt jeg lærte som instrumentalist. Det nyter jeg godt av i sangen, og det har gjort meg allsidig. Og en dag skal jeg begynne å ta ballettimer... De finnes nemlig for voksne også.

I kursiv

Det blåser så fælt her. Men sola har skint to dager på rad.

Leiligheten vår er så liten og gammel. Men vi kom gjennom et trangt nåløye for å få bo her.

Jeg har vært litt slapp og småsyk i det siste. Men det er nesten et år siden forrige migreneanfall.

30% jobb er for lite. Men det holder fint mens jeg søker etter mer.

Jeg øver altfor sjelden. Men snart skal jeg til Køben og få inspirasjon igjen.

Bollene jeg baker blir alltid harde som stein. Men Pål lager verdens beste.

Jeg skulle ønske jeg bodde nærme familien. Men vi har jo en til i Egersund.

Bestemor skulle jo få oppleve å bli oldemor. Men jeg er glad hun fikk være bestemor i 24 år.

Jeg må reise langt en dag i uka. Men jeg får være sangpedagog når jeg kommer fram.

Det blir mørkt ute tidligere og tidligere. Men snart er det jul.

Å ha dårlig råd er ikke en ideell situasjon. Men ved rett prioritering kan vi dele en flaske vin.

Jeg får ikke reist noe før jul. Men i sommer blir det tidenes familieferie.

Liksom-niesen min har jeg ikke fått møte enda. Men da blir det ekstra fint når vi først møtes.

Jeg sover for lenge. Men jeg er ekstra kreativ på kvelds- og nattestid.

Jeg burde begynne å trene. Men når jeg ikke er motivert, kan jeg heller gå en tur nå og da.

Det regner mye. Men det finnes et vell av gode tv-serier.

Pål hadde ikke hatt rene klær hadde det ikke vært for meg. Men han legger sin sjel i middagslaging.

Postkassa vår er oftest tom. Men innimellom kommer et herlig brev til meg.

Jeg skulle ønske jeg lot være å stille spørsmål ved alt. Men jeg er glad jeg er i stand til å reflektere.

Tingenes tilstand. Perspektiv.

Jeg sto i dusjen og vasket håret da jeg plutselig oppdaget at klokka hadde gått litt for langt. Febrilsk lette jeg etter den fordømte lua som dessverre var til vask. Eneste utvei var å stjele Annies, når mamma var opptatt med sitt. Stille som en mus listet jeg meg bortover den møllspiste entreen vår og fikk knabba plysjlua. Mamma var nemlig ikke til å spøke med når det gjaldt hørsel.

Plutselig kom Annie subbende nedover trappa med Ole Brummen under armen. Åtteåringen forgudet det teddytrynet over alt på jord.
"Sku'ke du på leirskole'a?" Annie så mutt på meg.
"Jo, snart. Uansett raker det ikke deg!"
Annie mumlet et eller annet og forsvant opp igjen. Godt hun ikke merket lua!

Iført skidress, votter og lue spurtet jeg til bussholdeplassen med tre bager, en sekk og lommepenger nok for et halvt år. Bussturen tok seks timer. Jeg satt sammen med Helene, hun var vel grei nok hun.

Vel fremme måtte jeg dele hytte med Tessa og Ada, de mest populære jentene i klassen. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Tessa, mest kalt Tess, var en førsteklasses blondine. Hun var bare ute etter gutter og klær, dessuten hadde hun lyseblondt, langt hår! Mens Ada var festløve og digget god mat og bigge potetgullposer. Men noe som var litt rart, var at Tess og Ada var som hund og katt. Bare de så på hverandre, smelte de med kjeften et eller annet stygt. Det brydde uansett ikke meg, jeg ville heller være utenfor enn å høre "The coolest girls in the world" krangle.

Siden vi kom frem så sent, fikk vi feste litt. Jeg hatet å feste, i hvert fall når gutta smisket så jeg holdt på å dø. Tess råklinte med rundbrenner'n Esben mens Ada danset disco med Daniel, gutten jeg hadde vært avstandsforelsket i over seks måneder uten at det hadde skjedd noe. Som vanlig gadd jeg ikke å klage på det, det var jeg helt vant til.

"Siri! Danser du ikke, du, da?" Det var Cille.
"Nei, det er vel ingen gutter som er..." Jeg tidde. Ingen vits i å sladre til verdens verste sladrehøne. Cille var mørk og adoptert fra Thailand. Dermed var hun veldig pen, men ikke spesielt glad i gutter, merkelig nok. Hennes store interesser var sport og vitenskap. I Tess og Adas øyne: Kjedelig.
"Nå? Bli med, da vel!" Cille vekket meg fra tankene mine.
"Nei, Cille! Jeg orker ikke, OK?" Plutselig gikk det opp for meg at Cille var innmari masete. Jeg sprintet ut og inn i hytta. Orket ikke partylivet nå. Jeg rev av meg minikjolen og trasket inn på badet. Jeg visste at det var sent, og at Tess og Ada sikkert var hjemme. En kjapp omgang med tannpuss, så rett i seng.

Ada og Tess sov søtt i køyene sine, og jeg var bare glad jeg slapp en gørr prat med dem. Heldigvis sovnet jeg med en gang, men dessverre fikk jeg et ordentlig mareritt: Jeg løp gjennom et mørkt rom, hvor jeg fant tre esker. "Åpne" sto det på alle. Jeg åpnet den første. Der lå Adas hode, som så bedende og skremt på meg. Svetten silte, og jeg kjente jeg var reddere enn jeg noen gang hadde vært. Men allikevel åpnet jeg den andre esken. Håret til Tess falt ned i hendene på meg. Jeg hylte. Tess' pene, blonde hår var fylt med blod, og hodet lå og stirret griskt på meg fra den ekle esken. Jeg åpnet den siste og fikk et raskt glimt av enda et grufullt hode med kastanjebrunt, gyllent museflettehår... MEG!

Jeg våknet med hamrende hjerte. Jeg fikk en uhyggelig fornemmelse av råttenhet da jeg pustet ut i luften. Ada og Tess sov som små babyer. Plutselig fikk jeg en veldig trang til å fortelle en av dem alt sammen, og trasket bort til sengen til Ada.
"Ada, stå opp, jeg har noe å fortelle deg!" Jeg var nervøs.
"Mmmmh... Siri, jeg er så trøtt enda..." Ada snudde seg rundt og sov videre. "Legg deg igjen, eller vekk Tessie."
Jeg sukket og subbet bort til Tess' køye.
"Tess. Tess?"
Tess lå med ansiktet mot puten. Jeg gadd ikke vente. Jeg rev og slet i henne, men hun reagerte ikke. Jeg løftet opp hodet hennes og snudde ansiktet opp. Tess hadde øynene på vidt gap og ut av munnen rant det blod.
"Herregud, Tess!" Tvert slapp jeg hodet hennes og løp bort til Ada. "Ada, hør etter! Tess er død... død... død... HUN ER DØD!"
Ada spratt opp og ut på gulvet.
"Ikke tull," sa hun håpefullt.
"Men... din sutrejente! Se selv!" hylte jeg, overbevist om at Ada ville tro meg. Men den gang ei. Ada la seg tilbake i køya si og snorket videre. Igjen så jeg for meg Tess og Adas hoder i innestengte esker.

Jeg fikk lagt meg på et eller annet vis, og når jeg våknet var alt som før. Tess og Ada kranglet om eggerøra, og alle de andre pratet og lo om hverandre. Plutselig pirket Helene meg i ryggen.
"Hørte du at Christina ikke fikk sove i natt?" gliste hun. Umiddelbart ble jeg interessert.
"Hvorfor ikke?"
"Hun påsto hun drømte om tre snåle esker med hoder av oss inni. Tenk deg å være så sprø, da!" Helene fniste. Jeg satt som i transe. Alt rundt meg ble tåkete. Jeg hørte en fjern stemme: "Er noe i veien, Siri? Hva er det?" Så ble alt svart. Jeg kjempet for å se lyset.

"Siri? Er du OK?"
Jeg åpnet øynene mine. Klassen sto over meg og glodde.
"Tja... Hvor er jeg?
"Du er i førstehjelpshytta på Dåvøy leirskole," sa Ada og så på meg. "Du bare datt sammen på stolen din og hylte. Så ble du bevisstløs. Vi ble så redde!"

Det gikk flere dager før jeg sa flere ord. En dag bestemte jeg meg for å prate litt med Christina. Jeg banket på hyttedøra. Det gikk en stund. Hadde hun tenkt å åpne, eller? Jeg gadd ikke vente mer, og åpnet døra. Et fryktelig syn møtte meg. Der lå Christina på gulvet med en krans av torner rundt hodet. Tornene stakk inn i pannen så blodet silte ned i øynene. Jeg sto som fryst i flere minutter før jeg gudskjelov løp ut av hytta og slengte døra hardt igjen. Jeg løp som en tornado opp veien og inn i hytta vår. Hvor var Ada og Tess blitt av? De var nok oppe i spisesalen, trodde jeg. Som en galning åpnet jeg vinduet på hytta og ropte:
"Mord er skjedd i hytte 4B! Og hun er død, død, død, død!"
Merkelig nok kom både lærerne og elevene og spurte hva jeg bar meg for. Alt rant ut av meg. Absolutt alt. Da jeg var ferdig å fortelle, begynte Ada å le. En ondskapsfull latter. Alle fulgte etter og lo. Da løp jeg. Over alle sletter.

Fikk haik med en motorsykkelkjører hjem, hvor jeg holdt kjeft om alt jeg hadde opplevd. Nå har vi flyttet, men stadig tenker jeg på leirskolemarerittet jeg opplevde, men ingen vil tro meg...

Synne, 7. klasse. Leirskoleåret. Spørs om jeg grudde meg litt!

Han: Hei, er det ledig her, eller?
Jeg: Å... Jada. (flytter motvillig bladet jeg demonstrativt har lagt på setet ved siden av meg)
Han: Hvor har du vært?
Jeg: Eh... København?
Han: Å, ja. Jeg er på mellomlanding, ser du, har vært i Tyskland. Du synes sikkert det er rart at jeg som ikke kjenner deg bare begynner å snakke med deg, men jeg tenkte jeg bare skulle prøve noe sånt, for en gangs skyld.
Jeg (litt mer positiv nå): Å ja, ok, nei, for all del. Bare kjør på, du.
Han: Hehe, ok, da kjører jeg på.

Pinlig stillhet.

Han: Så... Hvordan var København?
Jeg: Veldig bra.
Han: Hva gjorde du?
Jeg: Jeg var på sangkurs.
Han: Sangkurs? Ok, det må du utdype.
Jeg: Ok, har du hørt om Complete Vocal Institute?
Han: For å være helt ærlig... overhodet ikke.
Jeg: Ikke så rart. Det er ganske nytt. Litt revolusjonerende innen hvordan man forstår sang, stemmen og sangteknikk. Kurset går over ett år, seks seminarer, hvor man får en god innføring i teorien og i tillegg utvikler seg som sanger.
Han: Sier du det. Så du kan synge, du, da.
Jeg: Hehe, jeg liker å tro det, i alle fall.

Pinlig stillhet. Men jeg begynner å tø opp litt, fyren virker verken rar, full eller på sjekker'n. Kan det være at han bare er et helt vanlig, kontaktsøkende menneske? Jeg føler det er min tur til å ta samtalen videre.

Jeg: Så hvor har du vært, og hva har du gjort?
Han: Jeg har vært på Oktoberfestivalen i Tyskland. En veldig fin uke. Nå skal jeg hjem til Stavanger og inn i hverdagen igjen.
Jeg: Hva gjør du i hverdagen?
Han: Jeg jobber på sjøen. Men jeg begynner å bli ganske lei nå. Har litt lyst til å begynne på skole igjen. Hva gjør du?
Jeg: Ikke så mye. Er litt vikar i kulturskolen nå, mens jeg leter etter fast jobb.
Han: Er du lærer?
Jeg (litt overrasket selv): Ja. Ferdig utdannet i vår.
Han: Jøss. Du kan mye du, da.
Jeg: Tja, det tar litt tid å komme inn i ting.
Han: Sånn er det med alle jobber. Jeg har en drøm om å bli låsesmed.
Jeg: Så greit det må være med en så konkret drøm.
Han: Ja, egentlig. Jeg vet ikke hvorfor, men det har alltid vært min største drøm.

Folk begynner å stille seg i kø foran utgangen. Flycrewet har sagt at de som har plasser fra rad 20 og oppover kan komme ombord først. Jeg har sete på rad 24, han 32. Mens vi står i køen, går skravla videre. Jeg begynner å kjenne at dette er på grensen til koselig.

Han: Jeg sitter lenger bak enn deg. Det betyr at jeg er tryggere hvis vi styrter.

Vi ler. De sier noe på dansk over høyttaleranlegget.

Han: Forstår du hva de sier?
Jeg: Nei, ikke i det hele tatt.
Han: Jeg konsentrerer meg veldig den første setningen, så faller jeg ut. Engelsk funker bedre. Selv om man glemmer litt sitt eget språk når man snakker engelsk i en hel uke. Man tenker til og med på engelsk.
Jeg: Helt enig. Jeg snakket faktisk om akkurat det samme med en venninne før i dag.

Vi følger etter mengden inn i flyet.

Han: Du får ha en fin flytur. Kanskje sees vi ved bagasjebåndet i Stavanger.
Jeg: Ja, du også, det gjør vi sikkert.

Jeg så ham ikke ved bagasjebåndet. Men allikevel. Ja til tilfeldige møter og mennesker som tør å nærme seg andre. Det skal jeg også bli flinkere til.

Det er farlig nærme semesterslutt, og jeg blir bare mer og mer melankolsk, mer og mer glad i Stord. Jeg har både klaget og følt meg fanget, men det siste året har jeg roet meg. Jeg kom rett fra storbyen og fikk litt noia av at det gikk an å høre stillheten her. Her var jeg, på landet, igjen. Kyr og sauer beitet rett utenfor vinduet, jeg var forkjøla hele tiden fordi det regnet så mye, jeg kunne ikke satse på at det gikk buss hvis jeg skulle til sentrum dagen etter. Pussig nok var det plantet store høyskolebygg midt i dette naturreservatet. Store kontraster, og det var ikke helt slik jeg hadde sett for meg det urbane studentlivet. Her var det ikke mange muligheter for å sitte på kafé hele dagen, lete etter nye, spennende butikker eller leve spesielt spontant.

Det har vært mye fram og tilbake, for i begynnelsen var jeg usikker på om jeg hadde valgt den rette utdanningen. Nå tenker jeg at det ikke er så farlig. Ingenting er bortkastet. Jeg har gjennomført noe, lært nye ting, prøvd meg fram. Og vi mennesker er satt sammen på den fantastiske måten at vi velger å huske alt det fine og tviholde på det. Når noen vi kjenner dør, husker vi kun de gode egenskapene vedkommende hadde og de nære stundene vi delte med han eller henne. Når jeg nå snart skal reise herfra, vet jeg at det vil bli med flust av gode minner. Det som eventuelt har vært negativt, betyr liksom... ingenting.

Det er ganske utrolig hvordan tre år kan føles som et helt liv. Jeg begynte på null, nå har jeg samboer, gode venner, jobb, straks en bachelorgrad. Jeg har fått møte likesinnende som har formet meg. Jeg kommer til å savne klassen min aller mest, finere mennesker skal du lete lenge etter. Jeg har integrert meg, på en måte. Nå skal jeg snart gjøre det igjen, og selv om det er skummelt, vet jeg det kommer til å gå bra.

Jeg kunne aldri bodd her mer enn tre år, ikke på dette tidspunktet i livet mitt. Jeg må videre nå, få nytt fokus, oppleve andre ting, være byjente igjen. Men det har vært helt riktig for meg å være her denne tiden, og jeg er veldig klar over at jeg aldri får den tilbake.

The dawn has come
And the wine will run
And the song must be sung
And the flowers are melting
In the sun

Frøya er naturligvis verdens beste hund, dronningen i familien. Jeg elsker hunder med sterke personligheter, og Frøya er en typisk familiehund. Godlubben, lat, smådum og veldig kosete. Elsker å bade (eller vasse, siden hun ikke tør å svømme), spise og drepe små lemen. Hun er ganske pysete, redd for biler, redd for lyder, redd når noen legger ting oppå henne (underholdning!). Hun har en moral av de sjeldne, ingen av oss får lov til å slåss, ikke lekeslåss engang, da kommer hun og kjefter. Når hun leker med de lekene hun har som piper, blir hun veldig forvirra - dratt mellom å ville bite på leken og å trøste den siden den piper, og ender med å pipe selv også, i sympati. Pappa sier hun synger når han spiller fløyte.

Da vi dro for å velge ut en valp for fire år siden, valgte vi nettopp Frøya fordi hun var den eneste som lå helt stille og sov mens de andre hoppet og spratt rundt henne. Perfekt for vår familie, tenkte vi. Da vi kom tilbake noen måneder senere for å ta henne med hjem, lå hun under bordet og logra, gadd ikke reise seg engang for å hilse på oss. Det var riktignok litt pubertetsstyr med biting, trass og plutselige overfall i begynnelsen, men nå er hun den roligste og mest dovne hunden jeg kjenner. Hun bryr seg ikke om at hun må være alene hjemme på dagtid, hun sover når mamma og pappa drar på jobb og sover når de kommer tilbake igjen. 

Sånn ligger hun da. Verdens rareste og godeste!
Vanskelig å se at det er en hund, ikke sant?

Til jul pleier hun å pynte seg med denne blinkende sløyfa, arvet etter vår forrige hund, Minni. Dette er den beste "posen" hennes. Se hvordan hun anstrenger seg for å se fin og tynn ut samtidig som hun framhever sløyfa!

Hundene våre har det med å elske mamma mest.

Sånn. AWWW dere ivei i kommentarfeltet!

Etter tre år på musikklinja og tre år på høyere utdanning er jeg blitt veldig bevisst på hva musikken er for meg. Jeg var omringet av ambisiøse musikerspirer på videregående, og uten å reflektere særlig over om det faktisk var tilfelle, mente jeg at jeg ønsket det, jeg også. Selvfølgelig ville jeg bli musiker, klart jeg ville satse høyt! Tenk å få stå på scenen i musikaler, det var drømmescenarioet. Tenk å være i en setting med så mye konstant påfyll av oppmerksomhet og beundring. Og det var når jeg hadde kommet så langt at jeg skjønte hva disse tankene faktisk fortalte meg, at jeg mistet ambisjonene.

Hva er det gode liv for meg, og hva ønsker jeg å få ut av det, spurte jeg meg selv gang på gang. Er det bekreftelse fra alle andre, et hektisk dagligliv, press fra alle kanter, musikk dag ut og dag inn? Ønsker jeg å satse fullt på kun én ting?

Det endte med at jeg i 2008 valgte fornuften, og begynte på faglærerutdanningen fordi jeg hadde kommet fram til at det var lurt å ha noe i bånn, uansett hva jeg skulle bestemme meg for senere. Alltid greit å ha en lærerutdanning, kanskje kunne jeg gjøre begge deler, både drive utøvende og ha noen instrumentaltimer i løpet av året? Men i løpet av denne tiden er jeg bare blitt overbevist om det motsatte: Å bli musiker er ikke noe jeg ønsker. Det er overhodet ikke noe jeg ønsker. Jeg ønsker meg ro, tid sammen med folk jeg er glad i, berikende opplevelser og blaff av inspirasjon. Jeg ønsker meg små, men fullt oppnåelige ting, som å reise til Provence med bestemor, smake en matrett jeg ikke har smakt før og lære meg det grunnleggende i ballett. Jeg har mange flere drømmer enn bare én, og den ene er nå kun et minne om noe som ikke lenger frister.

Musikken har vært med meg hele livet. Den påvirker meg så mye at jeg i perioder må stenge den ute, men den kan også forløse når ting er vanskelige. Lyd kan for meg ofte bli fysisk slitsom, og jeg er overfølsom for rytmikk. Jeg knytter låter og stykker opp mot ulike hendelser i livet mitt, og jeg føler lykke når jeg er i ett med musikk jeg synger eller spiller. Jeg puster lettere, jeg er mer tilstede.

Allikevel kan jeg ikke kalle musikken min kunst, for jeg føler ikke at den er mitt uttrykk. Jeg har aldri skrevet låter, og jeg synes formidling som ikke går på tekst er komplisert. Muligens handler det om at om jeg skal ta alle følelsene musikken bringer med seg innover meg, vil jeg miste kontrollen, og jeg prøver så langt det er mulig å fornekte at vi lever i en ukontrollerbar verden. Jeg liker det sånn. Jeg liker trygghet. Det inngår også i mine ønsker for det gode liv. Jeg er bedagelig, jeg liker at fuglene kvitrer og at kaoset holder seg på avstand.

Mange sier at musikken kan fylle inn der ord blir utilstrekkelige, men jeg kjenner ofte på det motsatte. Å skrive er nok mye nærmere mitt uttrykk, selv om musikken er grunnsteinen i livet mitt. I yrkeslivet vil jeg nok bruke musikk som mitt håndverk. Jeg var tidligere redd for at om jeg ikke valgte musikken som utdanningsvei, ville den forsvinne ut av livet mitt. Nå vet jeg at den aldri kommer til å gjøre det, og at å overfokusere på den vil føre til at jeg blir utbrent. Og at musikk skal kunne få en negativ betydning i livet mitt, er en sjanse jeg hverken kan eller vil ta.

Bestemor er en av få som har holdt seg på samme sted så lenge jeg har levd. Hun har bodd i hovedstaden mens jeg og familien har reist fra sted til sted. Når jeg nå reiser hjem, er det ikke til det gamle pikerommet, men til et sted jeg aldri har bodd fast. Jeg vet litt om å føle seg rotløs, men samtidig er jeg glad for hvordan alt er blitt. Alle er ikke ment å skulle bo på samme sted livet ut, og flyttinga har gjort at jeg liker å oppleve verden.

Men så har vi disse grunnleggende behovene ingen av oss kan argumentere mot. Som handler om å søke stabilitet og kjenne tilhørighet, å komme hjem. Til et sted som føles like lunt og trygt som en beskyttende armkrok. Dette har jeg hos bestemor. Fra sekundet jeg har gått av t-banen, trasket bortover veien og opp alle trappetrinnene har jeg det. Fred inni meg. Det er svalt og det lukter friskt, bestemor er flink til å lufte. Spisebordet er dekket og kyllingen klar, og det beste av alt er at tiden like godt kunne stått stille. Hos bestemor ser det ut som det har gjort siden jeg kom på besøk som liten, da jeg trodde blokka hennes var selve Oslo.

Bestemors leilighet hadde selvfølgelig ikke hatt den samme atmosfæren uten bestemor. Ingenting er som å bli møtt av ei lita, smilende dame med utstrakte armer etter en har reist hele dagen. Ingenting er som å se spennende dokumentarer på TV sammen og diskutere samtidig. Ingenting er som å gå i skogen og bli utslitt lenge før sin 84-årige turkamerat.

Når jeg ligger i min faste seng inne på onkel Øyvinds gamle rom, lar jeg blikket gli langs veggene. Krokene er fylt med kunsten hans, skapene tapetsert med tegningene. Hyllene har gamle bøker om arkeologi, naturvitenskap og mysterier. Når det mørkner gir vinduet utsikt til stjernene, og nattsvermerne surrer i taket.

Spør du meg, har min bestemor utsøkt smak. I leiligheten finnes ikke blonder på glorete gardiner eller hekletepper over ørelappstoler, men egne malerier, antikke krukker og vaser, et rimelig bra musikkanlegg, en ny flatskjerm og ofte friske blomster på bordet. Overalt har bestemor pyntet med steiner og arkeologiske funn, både egne, arvede og dyre anskaffelser. Da jeg var liten elsket jeg å tømme smykkeskrinene hennes og spørre henne ut om hver eneste ring og hvert eneste perlekjede. Alt hadde sin unike historie og jeg sa tydelig ifra om hva jeg ville arve.

Muligens er det fordi jeg har bevart stemningen fra da jeg var liten, for leiligheten er like spesiell for meg idag. Jeg senker skuldrene og det kribler i magen. Innenfor bestemors dør er verden igjen magisk, mulighetene mange og optimismen tilstede. Jeg håper jeg en gang kan få være en slik bestemor i en slik leilighet i Oslo.   

- Vært i Oslo, hvor jeg for eksempel planla tur med disse tre godingene (høhø)

- Spilt fløyte og sunget nasalt i salsaprosjekt (har "dessverre" ikke bilde)

- Kjøpt ukulele til Pål, er jo verdens beste kjæreste tross alt. Jeg altså

- Øvd inn Astrid Lindgren-sanger med en gjeng 8-9-åringer

- Vært på Øyo. Det var gøy-o!

Endelig spilte Stereobrigade igjen

Det likte vi

Og Pål og de i Belfry vant penger. Hyyyyl!

- Vært på tidenes jentetur i Dublin. Sjekk hotellromsuiten

og den nye ketsjupflaska jeg kjøpte til leiligheten:


For ikke å snakke om de nye verdens kuleste krus:

- Og selvfølgelig har jeg hatt skole, praksis og jobb, men det er ikke spennende. Mer spennende er det når Pål, som har fått nye MAGNETER i posten benytter anledningen til å være romantisk:

- Bestilt London-tur til sommeren og søkt på årsstudier og mastere i Stavanger og Bergen

- Kjøpt tre nye brettspill (kom og spill!)



Hm, dette høres jo riktig så spennende og busy ut. Men dette er en ærlig blogg, og mesteparten av dagene har egentlig gått med til å:

Ta bilder av meg sjøl i speilet

Og ta lurer. Jepp, bildet er arrangert til ære for dere (men ser ganske ekte ut). Tar dere bilder av dere selv når dere sover kanskje?!! Trodde ikke det nei.

Apropos soving - egentlig har jeg en drøss morsomme sovebilder av Pål jeg har superlyst til å legge ut, men det er det farlig å gjøre uten å spørre.

Jeg er ikke typen som later som jeg skriver blogg kun som dagbok for meg selv. Hvorfor ha den på nettet da, liksom? Så hva vil dere lese om, helt konkret? Mer av hva jeg mener om ditten og datten, eller ikke? Hvilke hårfarger jeg har hatt i løpet av livet? Hvordan jeg var da jeg var åtte? Hva jeg driver med på skolen og i praksis? Sære vaner og ritualer? Meg og Pål? Dagens outfit (skjer ikke)? Treningstips (hahaaa!)? Sminketips? Ok, skal ikke dra den lenger.

PS: Jeg tåler veldig godt at dere er ærlige!

Klemz

Å se en god film som får meg til å føle meg dritsmart

Å skrive side etter side uten å tenke - flow

Å leve meg inn i fantastisk teater

Å innse noe om meg selv, eller se det på en ny måte

Å lese en trygg bok jeg har lest før

Å ha en god samtale som gir meg lyst til å erobre verden

Å legge meg i et svalt rom med gardiner som blafrer i brisen utenfor

Å ta t-banen i Oslo når det er lite folk

Å sove i rent sengetøy

Å vite og kjenne at kjæresten min er det beste jeg har

Å skjenke vin fra karaffel

Å være fornøyd med meg selv

Å ha leselampe oppi senga

Å få et smil fra en tilfeldig forbipasserende

Å fikse en gave jeg vet blir mottatt med glede

Å sitte i en strøken leilighet

Å sovne med en gang jeg legger hodet på puta

Å sitte hele dagen i parken

Å se på bilder av herlige skapninger i livet mitt:

Kun tanken på disse detaljene gir meg følelsen jeg hadde der og da tilbake. Jeg smiler både inni og utenpå, og puster lettere hvis jeg er stressa.

Fortell meg om dine lykkedetaljer!

Ting er kompliserte. Grunnlag for regler, normer og etikk i samfunnet er menneskeskapt. Vi kan snakke om magefølelse og naturlig rettferdighetssans, men i bunn og grunn handler det mest om hvordan vi er oppdratt og hvordan miljøet har formet oss. Samfunnet har fått såpass klare rammer at vi sjelden opererer med urinstinkter i hverdagene våre. Hvem kan egentlig bestemme hva som er rett eller galt å tenke, tro og mene idag? Det er vanskelig, og det er her våre motstridende sider kommer fram. «Ok, jeg mener det, men ikke i den situasjonen, for da mener jeg det... Eller, det kommer jo an på, det er jo en balansegang, og dessuten vet man jo aldri om... Men stort sett altså, hvis alt er tatt i betraktning, så mener jeg som oftest det. Men ikke alltid.»

Det finnes egentlig ikke noen «enten/eller», for vi kan diskutere for og imot begge samtidig. Dem som er best på dette er selvfølgelig politikerne. Men jeg og mange andre er heller ikke så verst. Jeg konkluderer nesten alltid med «den gylne middelvei» i oppgavene jeg skriver i skolesammenheng. Jeg har for lengst lært at litt for sterke meninger i forhold til ett argument er den sikreste veien til strykkarakter. Og det vil jeg jo ikke ha...

Det er heller ikke sikkert man mener det samme livet ut. Med tid og erfaring vil man fornye sitt eget perspektiv. Folk snakker fælt når man hører om en tidligere hardbarka ateist som ble frelst og endret alle sine verdier og holdninger. Hvordan forholde seg til han nå, da? Hvordan kan det gå an, da? Folk kan ikke bare forandre seg så totalt, vel? Jo, det er akkurat det de kan. Ingen har noen garanti for at noen skal være sånn som du er vant til livet ut. Vi vil alltid overraske, plutselig velge noe ingen kunne forutsett eller snu om på hælen i våre kampsaker. Ingen kan kjenne en annen 100%, uansett hvor nær du står vedkommende.

Effekten Maria Amelie-saken hadde på meg er et mindre godt eksempel på saker-som-vokser-på-deg, men like fullt et eksempel. Jeg reagerte som mange først på at det var jo ufølsomt å sende henne ut av landet når hun hadde et helt liv her, og lot «stakkars»-overskriftene i media styre meg hit og dit. Så når det hadde gått en stund, merket jeg at jeg hellet mer og mer mot «den andre siden», rett og slett fordi jeg ble lei alt oppstyret. Fortjente hun all oppmerksomheten? Hun får, etter all sannsynlighet komme tilbake fra Russland etter å ha ordnet noen papirer. Hun har med seg kjæresten dit, hun er ikke alene. Hun har fortsatt sine gode vennskap, penger, klær, minner, mat og tak over hodet, selv om hun er borte fra Norge noen måneder. Jeg begynte å irritere meg over disse «Jeg har det forferdelig, jeg vet ikke om jeg vil leve lenger»-kommentarene hun kom med. Altså, hun er blitt sendt ut av landet for en kort periode, hun får nødvendig beskyttelse og det finnes verre ting, mennesker som lever i krig, fattigdom, angst og alskens elendighet hver dag, for eksempel!

Vips, plutselig var jeg blitt lettere schizofren. Men her kommer poenget; jeg skjønte at jeg kan jo egentlig ikke uttale meg, for jeg aner ikke hvordan det er å være henne, med hennes bakgrunn og i denne situasjonen. Alt er relativt, og vi er alle forskjellige. Jeg har ingen rett til å rakke ned på henne bare fordi jeg tror jeg ville oppført meg annerledes, noe jeg egentlig ikke har den ringeste anelse om før jeg faktisk står der selv. Derfor holder jeg kjeft, og kan oppfattes som uengasjert. Det er jeg overhodet ikke. Men jeg skjønner at jeg ikke kan trekke noen slutninger om andre basert på meg selv.

Omtrent sånn surrer hodet mitt, rundt og rundt, fram og tilbake, hver dag. Ned til de helt banale tingene har jeg ofte vanskeligheter med å ta valg, fordi mulighetene er så mange. Fordi det alltid finnes mange flere sider av en sak enn bare to. Agnostikeren i meg synes livet er ganske fint, men at vi gjør det vanskelig for hverandre noen ganger. Ofte hadde det vært deilig å tro fullt og helt på én ting; å være så overbevist om noe at det ga en slags ro. Allikevel synes jeg det ligger større styrke i å faktisk møte de harde realitetene. En ting det finnes trøst i, er at det er bare mennesket selv som tror det har nådd intelligenstoppen. For alt vi vet kan det jo hende det finnes noe vi ikke forstår, noe som ikke kan vris og vendes på i det uendelige, ellers hadde vi vel ikke hatt alle disse spørsmålene, tenker jeg. Dessuten er det fakta at selv om vi kan virke håpløst uenige innimellom, ser man at de grunnleggende verdiene ofte ligner når man plukker fra hverandre alle argumenter og forsvarsmekanismer. Det gjelder bare å prøve å snakke den andres språk.

Wicked handler om forholdet mellom Glinda og Elphaba i Oz (jepp, dit Dorothy kommer etterhvert for å møte trollmannen), to hekser som møtes i studietiden (hehe) og veksler litt mellom å være venner og uvenner. Herlig jentete! Glinda blir senere The Good Witch of the North og Elphaba The Wicked Witch of the West. Wicked gir oss litt bakgrunnsinfo, og vi skjønner at alt ikke er like svart-hvitt som i Trollmannen fra Oz der Glinda sier: "Only the bad witches are ugly." Elphaba (The Wicked Witch of the West) er egentlig både smart og velmenende, men hun blir lett misforstått. Det hjelper ikke at hun i tillegg er grønn... Jepp, høres ut som noe for småunger, men det stopper ikke meg!

Jeg drar med meg to venninner for å se den i London i februar. Hurra! Noen av dere som har sett den?