Kjenner meg litt igjen... Og med denne diagnosen... har jeg trekt meg unna alt som heter kjærlighet... ok da, kjærlighet som i gutter. De klarer ikke å leve med meg, for jeg er for ustabil i dette øyeblikket.. og det haster ikke! :)
Men jeg vil ikke gå gjennom enda ett "break up" å høre... "Du er ei flott jente du, men... Bla bla BLA!..

Ida har gitt meg en å se opp til.. en som viser at det går ann å komme seg gjennom... Bygge seg oppover..
JEG kan klare det... bare med tid...

Dagbokjenta

Noen som har noe erfaring innen dette????

Nervøs Dagbokjenta!!!

Har de dagene hvor jeg virkelig gir faen... Jeg reagerer på de minste lyder som kan minne meg om han eller bilen hans.. er rart... Jeg føler noen dager at dette er jeg over, hans tap, men så savner jeg HAN... ikke bare en, men HAN!...

Men jeg vet at dette klarer jeg :)

Dagbokjenta

Jeg forstår ikke... Burde jeg ikke klare det enkelt når jeg faktisk prøver? Hvorfor vil han ikke ut?!
Jeg trenger å komme meg videre... Men en del av meg har fortsatt trua... Hvorfor aner jeg ikke... Fordi jeg selv har ikke trua!
Komplisert, eller hva? Skjønner det ikke selv...

Dagbokjenta

Men jeg prøver å ikke grave meg ned. Jeg prøver å gå videre... Går turer, koser meg med hunden min, er med venner og familie og utnytter hobbyen min. Men det hjelper ikke... Jeg klarer ikke beskytte meg når jeg sover... Tørr så vidt å legge meg å sove om nettene... Jeg har også gått ned 6 kg.. Tror det kan ha med aborten å gjøre... eller?...

Skulle ønske jeg var bra nok for deg... men jeg vet at for noen... vil jeg være bra nok.. : )

Dagbokjenta

Dagbokjenta

Mange har sagt at adoptere bort barnet ville vært bedre... vell... Ikke i mine øyne...
Samme som abort er feil i noens øyne er det å beholde barnet på feile premisser eller å adoptere bort barnet om man vet man vil angre, feil i mine.

Ja, er mange foreldre som ønsker barn men ikke kan få selv. MEN! Her kommer det store "Men!"... Hva med alle de tusener av barna i verden som ikke har foreldre? Burde ikke de fått en sjanse til å bli adoptert om det finnes så mange som ønsker barn?

Jeg vil ikke tenke mange år fremover at mitt barn er der ute ett sted. Lurer på hvorfor jeg ikke ønsket han/henne... Han/hun lever der ute ett sted?... Nei... Det blir tungt...

Dagbokjenta

Synes alle legene jeg nå har vært hos har spurt samme spørsmålet: "Er du helt sikker på at det er dette du nå da?"..
"Om du tar tabeletten nå, er det for sent å snu, så er du heelt sikker?"... Ikke har de den beste kommunikasjonen heller... om jeg ikke hadde sagt i fra og stått på mitt, måtte jeg ha tatt opp til 15 blodprøver. Så flinke er de :)

Så i morgen skal jeg altså tilbake på sykehuset, og typen blir med meg :) Han har vært en utrolig støtte selvom jeg har vært skeptisk på å ha han med tilstede... Og vi begge er fortsatt like sikre på at dette må vi gjennom...
Glad i deg gutten min <3

Dagbokjenta

Jeg vil kunne være en god mor for ungen min, og at den har en god far! Ingen av oss er klare for dette..
Jeg vil ikke sette all ansvaret på mine foreldre eller hans! JEG vil kunne ha all ansvar...

Fikk ett råd om at jeg kunne adoptere, men i mine øyne blir det verre enn å ta abort. Denne ungen ville da vært 9 måneder i magen hvor vi ville opplevd mye sammen. Hvor jeg så måtte gi den bort rett etter en hard fødsel... Jeg ville angret som en hund da. Lurt på hvor ungen var nå, hadde den det bra?
Høres kanskje ikke feil ut for deg, men for meg... er det feil...

Snakket med typen min om dette også. Han støtter meg 100% og vil være med på hele prosessen nå.. Han også mente at vi er alt for unge for dette.

Dagbokjenta

Jeg vil gi barnet mitt en fremtid. en GOD fremtid! Og en far og en mor som bor sammen! Kjæresten min kommer til å dumpe meg om jeg velger å beholde ungen...

Jeg kommer garantert til å få mye kjæft får at jeg vil ta abort... men se det fra mitt ståsted...
Jeg har ikke mulighet å tilby ungen en trygg oppvekst ennu! Jeg er psykisk syk, sliter med selvmordstanker...
Og jeg har ikke vært uforsiktig, for har gått på p-piller hele tiden...

Men likevell... Jeg trenger noen å prate med... men hvem?

Dagbokjenta!

Tenker jeg tar en test i morgen når søster og mor drar til Oslo.. Vil ikke at noen skal vite om jeg er gravid...

Btw, lille meg har faktisk fått meg kjæreste!!! Etter 2 år som singel vil noen faktisk ha MEG som person og ikke bare i senga!  Ett lite problem.. han har aldri hatt dame før, å det merkes... jeg liker ikke at han sier at hun og hun er digg når jeg er i nærheten. for min del kan han bare synes hvem som helst er digg, bare han holder seg til meg og ikke lar meg høre det.... Blir så fort usikker da...

Dagbokjenta

Som sagt så utelot han ting, løy eller pyntet på sannheten. Har ikke dette noe å si?
Advokaten min sier at jeg må vente meg spørsmål som;

Hvordan kan du huske alt dette etter så mange år?

Hvorfor skal jeg ikke kunne huske det? Er det en regel som sier at etter så mange år, skal jeg glemme det? Så heldig er ikke jeg gitt... Hvorfor i all verden ville jeg utsette meg på denne måten om jeg ikke følte at det er viktig for meg å få frem sannheten! Jeg VET han løy! Alt har vært ett rent helvette for meg alle disse årene, og jeg hadde ALDRI tatt opp saken for å utsette meg selv for morro skyld. jeg VET hva som skjedde, jeg VET han utelot viktige ting og han UTNYTTET tilliten min, han UTNYTTET alderen min!!! Han utnyttet MEG!!! Og jeg skal bare godta at han ikke fikk som fortjent? Synes at alt er ok å bare gå videre?? Jeg har husket hendelsen siden 7. klasse...

Gruer meg syyykt til saken blir tatt opp igjen... De kommer til å kjøre meg hardt... tråkke meg ned i gjørmen... desverre.. slik er Norge i dag... Er faktisk vi som sitter igjen og må slite med dette resten av livet... er ikke noe bedre å vite at gjerningsmannen slipper billig unna og får mer hjelp enn hva vi offrene får...

Gjør jeg det riktige...?

Dagbokjenta