aflynamedbob

12.okt.2011

Wed, 12 Oct 2011 18:06:44 GMT

Jeg lurer på om du er pålogget nå. Om du ville svart om jeg snakket.
Jeg har ikke følt behovet for å snakke med deg. Ikke på lenge. Ikke vet jeg hvorfor jeg skulle gjort det nå heller. Hva jeg ville fått ut av det.
Men ingen forstår meg nå. Jeg har ingen som kan si de kjenner følelsen, som hører på, fyller inn ordene jeg ikke finner frem til. Du forstod alltid. Du så meg. Tvers igjennom meg. Du lærte deg å kjenne meg på den harde måten, akkurat som jeg lærte å kjenne deg på den harde måten. Og det var jævlig, men det kom noe godt ut av det. Vi forstod hverandre, på et helt annet plan enn tidligere.

Jeg kan ikke lenger snakke med deg som før, og jeg vil ikke det heller. Ikke egentlig.
Hadde bare vært så godt å føle seg forstått.
Du er ikke den du var, og jeg ville blitt skuffet om jeg prøvde. Jeg vet det. Likevel savner jeg å ha en som alltid forstår. Alltid ser meg, ser hvordan jeg har det. Og jeg hater meg selv for å i det hele tatt tenke tanken..

Take my breath away.

Mon, 10 Oct 2011 12:28:55 GMT

Jeg tenker på døden. Hele tiden. Den er der, alltid. Som en fristende, mystisk, befriende mulighet. Jeg lengter etter døden. Jeg ser den hele tiden, og den taler til meg. Lokker meg innpå. I blant føles det som det er der jeg hører hjemme. At det er sånn jeg vil finne fred. Løsningen på alle problemer, alle problemer som er livet. Som er meg. Meg selv. Jeg. Det er det største problemet. Jeg er et eneste stort uløselig problem i meg selv. Det vil aldri bli rett. Jeg vil aldri bli rett.

Det føles så feil bare å leve. En uendelig følelse av at noe er galt, feil, motsatt av hva de skal være. Døden er et mye lettere alternativ. For det er et alternativ, er det ikke? Vi kan ikke velge om vi skal puste, det er en automatisk prosess. Men vi kan velge om vi vil la kroppen ta sitt neste åndedrag. Vi kan stoppe den fra og gjøre nettopp det. Det kan vi gjøre når vi vil. Men ikke uten hjelpemidler.

Hvorfor skal det være så naturlig å leve? Å vente helt til døden henter deg inn. Hvorfor blir det sett på som galt å velge døden fremfor livet? Det er dit vi alle ender opp, uavhengig av hva vi vil. Er det da negativt å ønske den? Blir man automatisk en melankolsk pessimist om man søker den opp?

Det blir sett på som bra å se det positive i ting som allmennelig er sett på som negativt. Hvorfor ikke døden? Hvorfor er det tilsynelatende innlysende å være redd for døden, og å holde døden uønsket? Hvorfor er det lært at det er noe negativt? Kanskje man vil få det bedre på den måten. Om man ikke klarer få det bedre med de mulighetene man får tillagt i livet du er gitt.

Det sies man har uendelig med muligheter. At de aldri tar slutt. Men ingen av mulighetene jeg finner ved å leve, puste, ånde her i livet er lenger fristende. Jeg vil rett og slett ikke ha dem. Jeg vil ikke bli bedre, jeg vil ikke få det bedre. Jeg vil ikke endre noen ting. Alt jeg vil er å gi slipp på alt. Falle ut i en endeløs tomhet. En evig ro.

22.jun.2010

Tue, 22 Jun 2010 13:13:11 GMT

Du er dum. Du klarer ikke å gjøre noe riktig. Ikke er det mulig å elske deg heller. Du er bare ikke spesiell nok. Såklart er du snill, ser grei ut, gjør aldri noen noe vondt. Allikevel kommer du aldri til å gi noen den følelsen. Følelsen som gjør dem villige til å gjøre alt for deg. Alt for å ha deg ved sin side, alt for å kunne kysse deg, holde rundt deg, elske deg. Du er bare ikke god nok. Du har ikke det lille spesielle, og aldri kommer du til å få det heller. Stikker deg ikke ut fra mengden. Mennesker vil ha deg i livet, såklart. Som en av alle andre. Men ikke noe mer. Du vil aldri bli noens ene. Så slutt å tro noe annet. Slutt å håp på ting du vet aldri vil skje. Det er bare ikke ment for deg.

22.jun.2010

Tue, 22 Jun 2010 12:52:45 GMT

Er det verdt det? Jeg vil jo bare at du skal ha det bra. Selvom jeg må lide for det. Men er det verdt løgnen, og smerten som følger med? Alt kommer tilbake nå. Prøver å si jeg er sterkere denne gangen, at nå. Nå skal jeg klare det. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje er jeg nøyaktig like svak enda. Kanskje jeg ikke klarer dette. Kanskje det blir for mye. Kanskje alt har blitt for mye. Ingenting fungerer. Jeg klarer ikke gi opp. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å klare å gi opp før det er for sent. Før jeg ikke klarer det mere. Før jeg avslutter alt. Det er skummelt. Å vite at det kanskje blir for mye. At dette kanskje blir til slutten. Slutten på alt.

09.jun.2010

Tue, 08 Jun 2010 22:49:09 GMT

Det er ikke det å være alene. Det klarer jeg, det har jeg vært før. Det som er vanskelig er å hver dag gå å savne, for å så få noe men ikke alt. Det å vite så godt hva man går glipp av, og det å hele tiden bli minnet på det. Jeg vil ikke tilbake. Ikke egentlig, og noen dager føler jeg at jeg virkelig har gått videre. Jeg tror at jeg ikke vil miste det helt. Selvom det kanskje ville vært lettere, er det ikke det jeg egentlig vil. For å være ærlig har jeg gitt litt opp å gjøre det som er best for meg. Jeg klarer det aldri uansett. For noen virker det vel som om jeg liker å såre meg selv, og noen ganger lurer jeg på om det faktisk stemmer. Jeg vil jo bare vekk fra dette. Bort fra alle følelsene, unna all smerten. Uansett hvor mye jeg prøver å tenke fremover, hvor mye jeg endrer tankegangen går ikke følelsene vekk. Jeg vet hva jeg burde tenke, men følelsene henger ikke med. Og det er det som gjør det så vanskelig. Å ikke vite når det slutter å være slik. Gi meg en dato'a. Vær så snill

03.jun.2010

Thu, 03 Jun 2010 21:49:20 GMT

Ganske festlig å se tilbake på klisje fylte tekster skrevet i tiden vi kun drev på, og jeg var full av sommerfugler og lykke. Vel.. tiden på rosa skyer er vel et stykke unna, og skyene har til nå forandret seg mørke skyer over meg. Allikevel angrer jeg ingenting. Aldri før har jeg hatt så vondt grunnet en person. Samtidig har jeg aldri brydd meg så mye om en levende skapning, og for første gang vet jeg at jeg virkelig var forelsket. Jeg var til tider så høy på kjærlighet at jeg såvidt kunne skimte bakken, og jeg elsket det. Ingenting kunne ødelegge humøret mitt den gangen, alt var lyserødt, og verden var et fantastisk sted. Jeg har nå, i en alder av 15 år, opplevd å virkelig elske noen. Ingen kan ta det fra meg. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve det med deg, og en del av meg vil nok alltid elske deg. Håper ikke du glemmer meg noengang da. Jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg aldri vil glemme deg, eller tiden vi hadde.

03.jun.2010

Thu, 03 Jun 2010 13:58:00 GMT

En dag kommer jeg til å se tilbake på dette og le. Le av hvor dum jeg var, hvor naiv jeg var, og hvor barnslig det var. Jeg kommer til å smile over minnene, og huske på hva det har lært meg. Alle erfaringer, og alt i meg sier meg at den dagen vil komme. Selvom det ikke føles sånn nå, vet jeg at den kommer, og det er nettopp dette jeg må fortelle meg selv. Det jeg må huske på. Det er på tide å være sterk nå. Jeg har vært svak så altfor lenge. Tidspunktet for å la fortid være fortid, og snu blikket fremover er kommet. Jeg har utsatt det for lenge nå, levd for lenge i fortiden. Tiden har gått, og mye har skjedd. Det er på tide at jeg følger etter, at jeg slutter å henge igjen. Det er en lang vei å gå, men jeg skal klare det. Fra nå av skal jeg stole på meg selv. For jeg er sterk, og det er på tide å vise det. Jeg skal tenke på bedre dager. Ikke de som har vært, men de som vil komme. Jeg har et helt liv å leve, det blir for dumt å kaste det bort på å bekymre meg og ergre meg over unødvendigheter. Det som har skjedd, har skjedd. Det kan ikke endres. Fremtiden derimot, ligger i min makt. Den er det kun jeg som bestemmer over.

29.mai.2010

Fri, 28 May 2010 23:12:30 GMT

Er det ikke egentlig en smule fascinerende? Muligens med et snev av ironi?
At jeg ikke klarer å la deg gå, mens du ikke klarer å la henne gå, mener jeg. Ganske festlig med tanke på at det faktum at vi holder igjen er for begge totalt bortkastet. Kanskje er det bare sånn. At hjertet vil ha det det vil ha, og at det ikke er noe man kan gjøre med det. For meg er det vel egentlig ikke noe å sette spørsmålstegn ved engang.

..Jeg tror nesten jeg må le litt. Mennesker er noen morsomme skapninger.

28.mai.2010

Fri, 28 May 2010 21:46:37 GMT

Jeg har prøvd. Prøvd å unngå å definere oss, men .. hva faen driver vi med? Ingenting blir riktig, det er bare .. teit. Og umulig. Og vondt. Jeg vil gi opp. I hodet mitt har jeg gitt opp, men jeg kjenner det. Hjertet gir ikke slipp. Det kjemper seg heltemodig gjennom smerten, og vil ikke innse at det er for ingenting. Jeg prøver og prøver, men jeg klarer ikke å finne ut hva jeg må gjøre. Jeg er redd det snart er for sent, at det ikke klarer mer. Jeg trenger at det gir slipp før det blir fullstendig ødelagt. Kan ikke gjøre noe. Det er utenfor min kontroll.

20.mai.2010

Thu, 20 May 2010 19:49:50 GMT

Jeg flyter fritt. Flyter med vinden. Jeg vet ikke hvor jeg ender, eller om jeg klarer å holde hodet over vann. Jeg har ikke lenger noe å holde fast i. Du pleide å være min redning, mitt ly, mitt land. Så ble du borte. Kanskje jeg dyttet deg bort, kanskje jeg slapp taket, uansett så er du borte. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Vet ikke hva jeg føler, vet ikke hva jeg vil. Ingenting virker trygt nå lenger. Hvor jeg havner, og om jeg klarer meg er opp til vinden. En uvisst skjebne som jeg ikke klarer å styre. Har fullstendig mistet kontrollen.

jeg tok visst feil.

Thu, 20 May 2010 19:23:58 GMT

Jeg trodde det skulle gå bra. Trodde jeg skulle klare det. Jeg var jo glad nå, ville ikke det si at det var blitt bra? At det var på tide å gå videre? Det overrasket meg faktisk hvor lett det gikk i forhold til det jeg forventet. Selvom det er det jævligste jeg har gjort, fulgte det med en slags lettelse. Jeg visste at det var det rette, og følte at jeg kom til å få det mye bedre etterhvert. Såklart jeg ikke forventer at det skal gå over så fort, men siden jeg følte meg bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre var det jo lov å håpe.

Det var som om det jeg trodde skulle hjelpe meg over broen, dyttet meg ned og nærmest druknet meg. Trodde det skulle få meg til å se fremover, men effekten var stikk motsatt. Jeg lengtet tilbake. Lengtet som aldri før. Sikkerheten om at det kommer til å gå bra, om at jeg kan klare meg alene, forsvant. Jeg vil ikke leve uten han. Det finnes ingen andre.

Vær så snill å si at det går like bra som jeg klarte å tro før? For jeg klarer ikke å tro det lenger.

Dagen da alt blir bra.

Wed, 19 May 2010 17:34:03 GMT

Iblant lurer jeg på om et minutt alltid varer et minutt. Om et sekund alltid er et sekund. Alt er relativt, er det ikke? Varer virkelig et sekund like lenge når du sitter der og nervepirrende venter på svar på en prøve som når du er ute og har det gøy? Tid er relativt. Det varer ikke alltid like lenge. Iallefall virker det ikke sånn.
Ting tar tid. Skulle bare ønske man visste, ikke bare hvor lang tid det tar, men også hvor lenge det vil føles. Jeg vet at det kommer til å skje. En gang. Jeg tror iallefall at jeg vet det. Allikevel ville det vært så mye sikrere med en dato. Så jeg vet helt sikkert at dagen kommer. Hvis jeg hadde visst at det for eks. skjedde 5. juli, hadde jeg vært sikker. Det står i kalenderen at 5. juli kommer. Men denne dagen. Denne ubestemte dagen. Jeg vet ikke når den kommer, men den dagen skal jeg smile.

Not like in movies.

Sun, 16 May 2010 10:48:14 GMT

På film blir alle forelskede par sammen. Alle som elsker hverandre, og som er ment for å være sammen, blir sammen. I virkeligheten er det en helt annen sak. Det er ikke nok å elske hverandre. Alt blir ikke bra av det. Jeg har blitt lurt av tv. Jeg trodde vi kunne komme oss gjennom alt. Kun fordi vi elsket hverandre. Jeg har aldri elsket noen før deg. Jeg trodde det, helt til jeg følte noe sterkere enn det jeg trodde var mulig. Det er ikke noe gøy. Det er ikke rettferdig. Ikke for noen av oss. Verden ville ikke at vi skulle være sammen.

Jeg klarer ikke å spise. Jeg klarer ikke engang å være våken i mer enn ti minutter før tårene kommer. Det skulle jo ikke være sånn her. Det skulle ikke det. Det fikk ikke lov. Og det vanskligste er.. at det er ingenting vi kan gjøre med det.

The end.

Sun, 16 May 2010 10:43:56 GMT

Da er det vel slutt da. Ferdig. Over og ut. Finito.
Det er vanskelig. Vanskelig å tenke på at jeg aldri lenger vil ligge ved siden av deg. Aldri vil ligge å bare se på deg.
Det måtte bli sånn.
..Måtte det ikke? Jo. Jeg hadde ikke noe valg. Du ville ikke ha meg nok. Jeg var ikke verdt det. Ikke like mye som henne. Det gjør så vondt. Så ufattelig vondt. Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kan det ikke bare være sånn det var før? Man kan ikke bestemme over følelser. Det vet jeg godt. Vil ikke ha det sånn her. Skulle ønske det var annerledes. Skulle ønske vi bare kunne være sammen og ha det bra. Men ønsker går ikke alltid i oppfyllelse. Ikke for meg.

Hei igjen.

Tue, 11 May 2010 18:03:45 GMT

Hei du.
Ja, jeg snakker til deg.
Såå.. Du er tilbake igjen ja?
Lenge siden sist. Eller nei, forresten. Du stikker innom ganske ofte for tiden du, gjør du ikke?
Ja, man skulle nesten tro det var ditt andre hjem. Jaja mensann. Neidaså. Har du det bra da?
Du liker deg her, ja?
Ja men, det er bra det da.
Hva sa du? Du tror aldri du vil dra nei? Aldri?
Det er veldig lenge, vet du?
Jaja, jeg kan vel ikke tvinge deg ut. Du er tross alt sterkere enn meg. Det er vel ikke lenge før du tar over dette stedet? Begynner å oppføre deg som om du eier det. Sjefer rundt som du vil.
Da får jeg vel være forberedt da. Også prøve å lære meg å leve med det. Eller hva sier du?
Du liker været, ja? Javel, så du ville snakke om noe annet? Du liker været. Ja, det gjør vel for så vidt jeg og. Bortsett fra at det skal være så kaldt om kveldene. Men du liker kanskje kulden. Når jeg tenker meg om er det alltid kaldt når du er her. Ikke typ kulde man fryser i hjel av, men en slags kjølig bris som gir deg frysninger helt ned til tærne.
Så når dro du igjen, sa du?
Aldri ja. Sant det.
Da blir vi vel godt kjent, du og jeg. Hjertet og sorgen.

Hva om det var deg.

Sat, 08 May 2010 13:25:05 GMT

Katastrofer rammer verden over hele tiden. Naturkatastrofer, terrorangrep, krig. Verden er i konstant elendighet, men vi tenker ikke over det. Krig er noe som skjer på tv, naturkatastrofer er de bildene vi ser i avisen. Så hva skjer om det rammer deg. Om det rammer dine nærmeste. Hva ville du tenkt om du var på ferie. Selv var du å solte deg på stranden i california. Så hører du det.

På radioen forteller de om Norge. En stor meteor har kræsjet, og hele landet går under oppløsning. Over 500 000 er registrert døde. Så blir signalet brutt. Hva ville du tenkt? Hvem ville du tenkt på først? Og hvem ville vært den første du stormet over telefonen for?

Eller om det var du som var der og smakte på døden. Hva skulle du ønske du hadde gjort annerledes i livet? "Hvis du bare kunne få overleve" hva ville du gjort da? Hvem hadde du tenkte på, hva ville du angret på? Hva skulle du ønske du fikk sagt?

Kjære Gud.

Mon, 03 May 2010 13:50:47 GMT

Verden har mange Guder. Sannsynligvis fler enn tusen. Hvilken gud mennesket tror på er opp til det selv. Ofte er hjemlandet og samfunnet en stor påvirkingskraft. Så hva er sant? Finnes det en gud? Allah? Jesus? Gud?

Hvis det finnes en Gud ville jeg bedt om styrke til å komme over det. Jeg ville bedt om selvtillitt, om bedre dager. Jeg ville bedt om tålmodighet, for å klare å vente. Tid er så vanskelig. Forståelse. Jeg ville bedt om forståelse for alle følelsene, alt som skjer. Forståelse for å fatte hva andre tenker. Hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg ville bedt om trygghet. En forsikring om at alt går bra. Uvitenheten er så vanskelig. Og råd. Ja. Jeg ville bedt om råd. Om hjelp i alle valgene jeg må ta. Jeg ville bedt om at du alltid skal passe på. Ikke på meg, men de jeg er glad i. Jeg ville bedt om at du alltid skulle passe på han, når jeg ikke er nok. Når jeg ikke klarer. Trøste han. Fortelle han alt han trenger å høre. For jeg klarer det ikke. Klarer ikke. Ikke nå lenger.

Så kjære Gud. Om du finnes. Hvorfor kan du ikke hjelpe? Hvorfor er du ikke her?

og Gud. en liten ting til. Jeg ber også om sannhet. Sannhet om alt. Evnen til å skille mellom sannhet og løgn.

Scream.

Thu, 29 Apr 2010 22:55:49 GMT

Følelsen er ikke trist, og den er ikke ulykkelig. Den er redd, den er nervøs, og den er rastløs. Den er nedbrutt, skuffet og forvirret. Den snurrer rundt der inne i brystet. Vet ikke hva den gjør, hvorfor den er der eller hvordan den kommer seg vekk. Den klarer ikke å flytte seg av flekken, og klarer ikke å slutte å surre. Det er som et hyperaktivt barn i et lite bur. Inne i brystet. Forstyrrer tilværelsen. Kan ikke beskrives, kan ikke forklares. Det snurrer og snurrer. Den gjør deg rastløs, som om det er noe du føler du må gjøre. Den bare sier ikke hva. Så du sitter der. Klarer ikke å gjøre noen ting. Klarer ikke å sitte stille, men klarer ikke å bevege deg. Ingenting blir riktig. Føler for å skrike. Skrike så høyt du kan. Skrike helt til den blir borte.

Gnagsår.

Thu, 29 Apr 2010 12:14:22 GMT

Du burde ikke spørre. Noen ting kommer det intet godt av å vite. Sannsynligvis ville det blitt som et gnagsår på hjernen, du aldri ville fått vekk. Enda større gnagsår enn det allerede er. Allikevel klarer du ikke å slutte å lure. Slutte å fundere. Hvordan var det egentlig? Filmen du om igjen og om igjen spiller inne i hodet ditt er ikke detaljert nok. Du vet ikke hvor lik eller ulik den er fra den faktiske hendelsen. Du vil aldri finne det ut heller. Med mindre du spør. Ikke vil du spørre, og ikke vil du vite. Ikke egentlig. Det er bare det at du ikke helt klarer å legge det fra deg likevel.

Umulig.

Tue, 27 Apr 2010 20:02:54 GMT

Du hadde lovt deg selv å aldri, aldri tilgi om det skjedde deg. Aldri skulle du være en av de dumme jentene du selv har syntes synd på. Om det bare aldri hadde skjedd, om bare alt kunne fortsette som før. Du vet ikke lenger hva du skal gjøre. Hva du skal velge. Du kan tilgi og glemme, og satse på at det ikke skjer igjen, eller du kan kutte ut personen helt. To valgmuligheter på et valg som har så utrolig mye å si. Hadde det bare vært en annen, tenker du. En du ikke bryr deg så mye om. En du ikke elsker.