Siden helgen har han vært i strålende form - akkurat som før han ble syk. Det er så godt å se, og jeg suger til meg alle smil og latterkuler! Alt som vi tidligere tok for gitt er ingen selvfølge lenger; at han smiler, snakker, leker, spiser, forteller historier osv osv. Man lærer seg virkelig å sette pris på de små gledene i livet ♥

Men... selv om Emiliano har vært frisk og rask, har det vært to litt tunge uker. Jeg kan ikke helt forklare det selv, og det er vanskelig å sette ord på. Det er som om jeg mobiliserer alt av krefter når han er dårlig - at hjernen settes litt på pause. Ikke før vi har kommet over den tunge kneika gir kroppen min meg lov til å fordøye det vi har vært gjennom. Først når han har det bra, så kjenner jeg hvor tungt og traumatisk det var å se han så syk. I tillegg er det nesten vondt å kjenne hvor glad jeg blir for de små tingene. Det høres sikkert utrolig dumt ut, men det er nesten slik at jeg misunner de som ikke ser de små gledene i hverdagen ... det høres helt feil ut når jeg leser dette høyt for meg selv, men det er den beste måten jeg kan forklare det på. Jeg nyter hvert eneste smil og hver eneste matbit han tar, men kjennes det kanskje bedre å ta det for gitt sånn som jeg gjorde før? Jeg vet ikke...

Dette er to typiske setninger som kan kverne rundt i hodet mitt. De viser hvordan jeg samler krefter og motivasjon når det trengs mest, og hvordan det føles vondt når han endelig har det fint igjen.

"Det er grusomt å se han så sliten og dårlig som nå, men faen heller - dette skal vi klare!"

"Det er så godt å se han smile igjen...fy faen så vondt det var når han ikke gjorde det..."

Men nok om det, jeg skal ikke klage. Akkurat nå er han, som sagt, i super form! Han er virkelig sitt helt normale jeg. Vi har nå gått inn en ny fase av behandlingen: Senintensivering. Det er en fase som varer i 6 uker, og den inneholder ingen høydosekurer og ingen planlagte overnattinger på sykehuset. Derimot er det hyppige "småkurer" som han mottar på dagklinikken. Hittil har han ikke reagert spesielt dårlig på noen av disse kurene, som han har fått ved siden av høydosekurer helt siden november. Vi krysser fingrene for at det fortsetter slik og at vi får 6 uker uten de største nedturene. Det gjelder vel bare å leve i nuet, og akkurat nå går det veldig bra!

På tirsdag var Emiliano på sykehuset for å få en cellegiftsprøyte i låret. Like før han skulle reise hjem, besluttet legen å legge ham inn. Han hadde litt feber, noe forhøyet CRP og generelt veldig dårlig allmenntilstand. Det er mulig han hadde en liten, uskyldig virusinfeksjon, men de fleste plagene var nok bivirkninger fra høydosekuren. Dagene har stort sett blitt tilbrakt i sengen eller på sofaen mens vi har sett utallige filmer. Munnen har vært et eneste stort sår, og han har ikke spist mer enn et par små matbiter de siste ukene. All næring har han fått gjennom sondemat. Det var heldigvis flere kjente på sykehuset forrige uke, det gjør dagene litt finere både for små og store. Onsdag og torsdag disket sykepleierene opp slik at vi kunne ha pannekakefest på rommet til skjønne Elisabeth. Emiliano spiste ikke stort, men det er uansett godt med litt andre inntrykk!

"Mamma, når jeg spiser så blir du glad..og da begynner du å gråte"...skjønne gutten min ♥ Såret på kinnet er også en bivirkning fra høydosekuren. Han reagerte litt på sondeplasteret fra før, og etter en sånn kur er det vanlig at små hudreaksjoner "eksploderer" og blir ti ganger verre...

Helgen:

Emiliano ble utskrevet fredag formiddag. Sykehuset er ikke like moro når man ikke orker å være på lekerommet eller sykle i gangene, så han gledet seg veldig til å reise hjem. Helgen var Jonathan sin helg med barna, og det har jeg utnyttet til det fulle. Fredag satte jeg, pappa og Emilie snuten mot Hafjell, og der har vi tilbragt to herlige dager ♥ Det var -20 grader ute, men godt påkledd nøt vi fine forhold i bakken - etterfulgt av fantastisk stemning i godt selskap på After Ski på Gaia :-) Nå er batteriene ladet, og jeg er klar for en ny uke med nye utfordringer.

Denne uken:

Det er nå tre uker siden forrige kur, og Emiliano har vel såvidt kommet seg over kneika - og i morgen er det ny høydosekur, hvilket betyr at han må være på sykehuset frem til torsdag/fredag. Stakkars, lille vennen min...Får så uendelig vondt av å se ham sånn. Jeg hadde håpet han skulle kvikne til litt før, sånn at han i det minste kunne fått èn fin uke før den nye runden. Sånn ble det altså ikke, så vi får bare krysse fingrene for at han kommer seg raskt denne gangen!

Vi har nettopp spist en deilig lunsj, og om et lite kvarter er det duket for årsmøte. Senere blir det middag og sosialisering. Jeg har allerede møtt så mange koselige mennesker, og jeg gleder meg til å hilse på flere - tipper kvelden blir super!

Mayah er hos Jonathan, og verdens snilleste mamma og lillesøster passer Emiliano. Formen hans er veldig bra i dag, og han spiser, leker, ler og skravler. Inntil i dag tidlig visste jeg ikke om jeg fikk dratt avgårde eller ikke. Men når formen hans var bra, og mammas forkjølelse bedret seg, så ordnet det seg. Yay!

Ønsker dere alle en finfin lørdag ♥

***EDIT: Jeg klarte ikke å poste innlegget i sted(som vanlig trøbbel med nettet). Møte og foredrag er ferdig, nå sitter jeg i badekåpe - klar for bassenget. Så blir det middag og sosialt etterpå. P-E-R-F-E-K-T.

Selv om vi hadde det ganske greit, var jeg ikke særlig høy i hatten i går. Det er så ekkelt når man føler at noe er galt, men når man ikke aner hva det kan være. Bedre ble det ikke da blodprøvene bekreftet dette...

Blodprøvene viste:
♦ veldig lave verdier av blodplater. Normalverdier er 150-400 x 10⁹ i hver liter blod. Emiliano hadde 30 x 10⁹ , noe som gjør at han blør veldig spontant f.eks. fra nesen, og det tar lang tid før det stopper. Derfor fikk han blodoverføring med blodplater i natt.
♦ litt  forhøyet CRP, noe som tyder på en infeksjon i kroppen - det kan skyldes alt fra en uskyldig forkjølelse til begynnelsen på noe mer alvorlig
♦ moderat forhøyede leververdier (ALAT og ASAT, for spesielt interesserte). De var ikke alarmerende høye, og legen mente det kunne skyldes høydosekuren han fikk og at de dermed ville normaliseres igjen. Et annet alternativ kunne være en leverinfeksjon

Heldigvis forsvant feberen i løpet av natten, og blodprøvene i dag var fine! Det ble bestemt at han fikk reise hjem igjen. Så i dag har jeg, Mayah og Emiliano kost oss med pizza og Emil-film ♥ Emiliano tok en bit av pizzaen, og sa: Når jeg spiser, så blir du og mimmi glade. Han spiste et helt stykke og sa; mmm, det var deilig. Det er en uke siden sist han spiste noe selv, og jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. Små gleder ♥ Emiliano så på meg og sa at jeg ikke måtte være lei meg. Så tok han fingeren sin og tørket vekk tårene mine. Jeg forklarte at jeg ikke var lei meg, men bare veldig, veldig glad fordi at når han spiser så blir han stor, sterk og frisk! Og da svarte han: Er jeg frisk nå? Da kan jeg reise med fly til Tyrkia. Sukk i hjertet!

Ellers har jeg vært på helsestasjonen med Mayah i dag. Det gikk kjempefint, og hun "bestod" alle testene hun måtte gjennom - alt fra tegning til hinking. Flinke jenta mi ♥ Før jeg kjørte henne tilbake til barnehagen dro vi på Egon for å spise lunsj. I følge Mayah har de veldig gode pannekaker der;-) Det var koselig med litt jentetid!

Mayah i to nye kjoler fra MyCinnamonGirl♥

Formen til Emiliano har vært litt bedre i dag. Han har vært på sykehuset for en 30-minutters kur(Vincristin), og det gikk veldig fint. Blodverdiene var også veldig bra, så det tyder på at beinmargen jobber som den skal! Hurra♥ Vi hadde også en samtale med ernæringsfysiolog for å få orden på næringsinntaket hans. Han spiser veldig lite på grunn av munnsårene han har. Løsningen blir å gi han sondemat. I tillegg til å være tidkrevende, er det veldig kjedelig for han. Stativet vi har hjemme er et bord-stativ uten hjul, hvilket betyr at han må sitte stille i sofaen når han er koblet til. Hastigheten er innstilt på 50 ml/timen(tar vi raskere kaster han opp), og han bør helst ha 800 ml/døgnet - you do the math ... 

En sliten kropp . . .

Mamma var på middag hos, og hun hjalp meg med å legge barna før hun dro. Nå sover begge to, og jeg har kun en eneste plan for kvelden: S L Ø V E. I morgen skal jeg en tur på skolen, mens mamma ser etter Emiliano. Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal prøve å ta eksamen 22.februar. Vet ikke om det i det hele tatt lar seg gjøre på så kort tid...men jeg har vel kommet til at jeg skal lese så godt jeg kan frem til eksamen. Og velger jeg å ikke ta den, så tar jeg den i juni - og da har jo ikke lesingen vært bortkastet likevel. Jeg føler meg som en grønnsak når jeg ikke studerer og bruker hodet. Jeg elsker å lære nye ting, og jeg savner å studere medisin. Så det blir vel til at jeg gjør et forsøk på å lese litt den kommende måneden.

Hadde aldri trodd jeg skulle savne dette synet . . .

Forstår du ikke hvor mye smerte du påfører oss og tusenvis av andre? Hjertet mitt blør for den lille gutten min som du har angrepet. Den lille, uskyldige gutten min som kun fortjener det beste. Det var ikke denne starten på livet han skulle få! Han skulle ikke vite hva heparin, saltvann, blodprøver og sondemat er i en alder av to år. Han skulle ikke gråte fordi han må faste. Han skulle spist frokost, lunsj og middag hver eneste dag. Han skulle gått i barnehagen sammen med de andre barna. Han skulle gledet seg til lørdagsgodteri og barnebursdager. Han skulle absolutt ikke gå gjennom dette helvetet!

Jeg hater deg for alle smertene og alt ubehaget du påfører den lille, skjøre kroppen hans. Vet du at jeg begynte å gråte da jeg tok av han bleia i dag? Store, åpne sår jeg aldri har sett maken til - enda jeg har jobbet på sykehjem i mange år. Hud som er så sår at den er mørkelilla. En munn som er så full av hvite byller, at det å få i han mat bare blir en ønsketenkning. En gutt som er sulten fordi han ikke får spist selv, og som blir kvalm og kaster opp av sondemat. Det er din feil alt sammen, og jeg kan ikke fordra deg!

Men vet du hva? Du har valgt å angripe feil gutt! At kampen blir lang og vond er vi smertelig klar over, men at Emiliano er kaptein på vinnerlaget er vi hellig overbevist om. Og med seg har han en hel hær bestående av familie, venner og ikke minst - noen av verdens fremste barnekreftleger. Sammen er vi sterkere enn du noen gang kan drømme om å bli!  Legene stiller med våpen, vi stiller med kjærlighet og pleie. Og Emiliano stiller med tapre smil og varme klemmer som gir styrke og motivasjon til oss alle. Det er ikke i våre tanker en gang at du skal vinne over oss!

Men jeg hater deg, likevel...

I dag kom vi til sykehuset klokken 10, og her blir vi til fredag eller lørdag. Emiliano skal starte på sin andre høydose-kur(metotraxat). Den går over 24 timer, intravenøst, og etterpå må de skylle i flere døgn for å få den ut av kroppen igjen. Formen til Emiliano har vært fantastisk den siste uken. Den har faktisk vært akkurat som den var før han ble syk, og det har vært så utrolig deilig!

Mayah og mimmi har vært på besøk i mange timer, og barna koste seg så mye sammen. Her kommer et lite bilderas av hva vi har gjort i dag:

Vi har lekt med sykepleier, Päivï. . .

- - - På gulvet i korridoren!

Emiliano har løpt så langt slangen rekker . . .

. . . og Mayah har løpt etter

Vi har funnet ut at kjøkkentralla kan brukes til så mangt!

Vi har kosemosa ♥

Mayah og Emiliano har vært på sykkeltur - med mamma og stativ på slep!

Vi har spist is til den store gullmedaljen

Vi har vært på lekerommet

Vi har spilt GameBoy på rommet til skjønne Viola

Vi har funnet ut at Viola ser ut som en liten Beyoncè med den nye parykken sin!

Nå er Emiliano lagt, og jeg nyter litt voksentid. Det er ganske slitsomt å traske i korridorene en hel dag! Heldigvis er det flere kjente fjes her inne denne uken. Vi er mye med Viola og mammaen hennes. Selv om hun er åtte år, tror jeg hun og Emiliano har kost seg mye sammen i dag. Og vi mammaene er veldig flinke til å skravle, og det gjør jo at tiden går litt raskere. Det er uvurderlig godt å ha noen å prate med, noen som går gjennom akkurat det samme som oss og som kjenner på de samme følsene som oss.  Jeg har møtt så mange flotte mennesker som jeg føler meg så 'på nett' med. Kanskje er det tilfeldig? Eller kanskje passer man 'automatisk' godt sammen når man deler noe så spesielt? Jeg setter i allefall veldig stor pris på alle de gode samtalene - enten de er latterfylte eller gråtkvalte.

Den første randomiseringen gjaldt dosering av Puri-Nethol(cellegiftspiller som Emiliano får hver kveld).  Den ene gruppen får samme dose hele veien, mens den gruppen som Emiliano er i får økende doser.

Noen barn er veldig sensitive på denne cellegiften, og gentesting av Emiliano har vist at han også er det. Derfor følger legene ekstra nøye med på blodverdiene hans. De vil synke ganske mye dersom han får for mye av Puri-Nethol. I dag var vi på sykehuset for å ta blodprøver, og de viste at han har veldig lave verdier av enkelte hvite blodceller (nøytrofile granulocytter). Dette gjør han veldig utsatt for infeksjoner.Med det lave celletallet han har nå vil ikke kroppen hans tåle høydose-kuren som han skal få neste uke. Derfor har legene besluttet å ta en pause med Puri-Nethol, slik at benmargen kan få "komme seg" litt og forhåpentlivis produsere nok nøytrofile granulocytter til at han blir klar for kur tirsdag.

Så da er det bare å krysse fingrene for en infeksjonsfri helg og en benmarg som "kickstarter" som den skal!

Skal hente Emiliano og kjøre han til sykehuset for en blodprøve i morgen tidlig, men så bærer det til fjells etter det. Alt for lenge siden jeg har vært på hytta! Spent på hvordan det står til med snowboard-egenskapene..ender vel opp med å bli forlatt oppi bakken et sted :S

Godkjent for barnebakken?

Den siste uken har vært ganske bra. Emiliano sin form har vært stigende, og nå er han i full fart hele dagen. Leker, smiler, prater og spiser - hurra :) Han fikk blodoverføring på mandag, og det hjalp veldig på energinivået hans. Normalt skal hemoglobinnivået være på 12-15 g/100 ml. Han hadde 7,6, noe som betyr at cellene i kroppen ikke får alt oksygenet de har behov for, og det blir han selvfølgelig slapp og sliten av. Ved hjelp av transfusjon av røde blodceller kan de normalisere Hb-nivået.

Emiliano ser på Kaptein Sabeltann og venter på blodoverføring

Ellers har det vært en fin uke for resten av oss også. Jonathan og mamma har hatt barna en del, så i helgen hadde jeg to barnefrie dager. Det var veldig etterlengtet og ganske nødvendig, tror jeg:) Planen var å dra på Latter på lørdag, men vi var så treige at billettene våre ble solgt før vi rakk å hente dem..Men det var en morsom kveld likevel (derimot, ikke fullt så gøy på søndag...enough said)

Vi har vært mye med Maria og lille Helena den siste uken. Før Emiliano ble syk spiste vi middag sammen 1-2 ganger i uken, men det har selvfølgelig ikke blitt like lett å få til den siste tiden. Når man er alene med barn kan det fort bli litt stusselig rundt middagsbordet i lengden! Men jaggu har vi ikke fått til to middager sammen den siste uken. Vi har til og med hatt dem på overnattingsbesøk :-)

Emiliano er veldig glad i Maria ♥

I går kveld var jeg og Mayah på aketur. Vi koste oss i snøparken ved Idrettshøyskolen. Hvert år fyller de på med kunstsnø og lager et fantastisk lite vintermekka for barna. Flere dager i uken er det skiskole der. Jeg hadde planer om å melde på Mayah, men så ble Emiliano syk og alt ble litt halvveis. Men aking er vi gode på!

Dette ble et rotete innlegg, men sånn er det når man tar en ukes bloggfri og har alt for mye å ta igjen! Dere får bære med meg :-)

Ønsker dere alle en fin torsdag. Bare en dag igjen, så er det Helg med stor H! :-)

Til slutt fikk han Peg-asparaginase. Den injiseres intramuskulært i låret, så det går veldig fort. I tilfelle han skal reagere kraftig på den har han konstant tilsyn av sykepleier 30 minutter etterpå, og så må vi oppholde oss på avdelingen 1,5 time etter det. Jeg trodde dagen skulle bli veldig lang, men det gikk ganske radig. Mayah og mimmi var med, og vi underholdt oss med filmer, vannmaling, lekerom etc :-) I tillegg fikk vi besøk av snille Kathrine, en av mine barndomsvenninner som har laget tre herlige luer til Emiliano <3

Emiliano skal inn for blodprøvekontroll om en uke. Om alt går etter planen, skal han ikke inn før 17.januar. Da skal han på ny høydose-metotraxat, hvilket betyr at vi må være på sykehuset i 4-5 dager, slik som vi var i romjulen. Får bare krysse fingrene for at det går like greit som sist. Jeg får mange spørsmål om cellegift og forskjellen på de ulike kurene han får, og jeg jobber med et innlegg om det. Det er litt tidkrevende, så dere som lurer får ha litt tålmodighet :-)

Det var èn god nyhet. Den andre gode nyheten er at formen til Emiliano har vært mye bedre i dag enn i går. Han spiser ganske lite og kastet opp rett før han la seg, men bortsett fra det har han lekt og kost seg i hele dag. Han har til og med vært ute i to timer og bygd snømann sammen med Mayah og Mimmi.

Haha

Mamma passet barna noen timer på ettermiddagen, så fikk jeg litt etterlengtet alenetid. Dro til Sandvika Storsenter for handle litt nødvendigheter (les: det var egentlig sikkert helt unødvendig og hører nok hjemme under kategorien: shoppingterapi). Skylder på at jeg får så mange gode tips fra dere om å ta vare på meg selv, hihi.

Så da ble det;
♥ Tre Jo Nesbø-bøker (De tre første om Harry Hole)
♥ En del Clinique-produkter (forsinket førjulsgave fra snille pappaen min)
♥ Søte kjøkkenting fra Søstrene Grene. Elsker den butikken!
♥ En knall rød vinterjakke

Nå skal jeg ta et langt bad mens jeg hører på finfin musikk. Så skal jeg hive meg på sofaen og begynne på første boka. Gleder meg:-) Jeg elsker å lese, men med alt pensumet jeg har måtte sluke det siste året har det ikke blitt tid til annen lesing.

I morgen skal Emiliano til sykehuset for å få to cellegiftskurer; en intravenøst(30 min) og en som settes med sprøyte i låret. Den siste hater jeg at han må ta. En mulig bivirkning er nemlig blodpropp...men med ondt skal ondt fordrives, får trøste meg med det.

...365 når jeg tenker meg om, det er jo skuddår i år..

Denne dagen har vært litt tung. For første gang ser vi for alvor hvor mye cellegiften påvirker den lille, skjøre kroppen til Emiliano. Det begynte med at han var uvanlig trøtt på formiddagen i går. Han sovnet på gulvet i gangen mens jeg sto på badet og sminket meg. Resten av dagen var han veldig sliten og sutrete og ville bare sitte på fanget. Han orket ikke å leke og løpe rundt som han vanligvis gjør. Det var visst bare mamma som var god nok.

 Snille storesøster passer på lillebror som ligger og sover


På bursdagslunsjen til Mayah kviknet han til litt, og vi hadde det utrolig koselig alle sammen. God stemning, glade barn og alt for mye kake! (Det kommer et eget innlegg med bilder fra festen)

Utover kvelden begynte han også å kaste opp. Vi var hjemme hos mamma på middag, og Emiliano lå stort sett på sofaen - bortsett fra noen turer ut for å se på raketter. Senere på kvelden kjørte jeg Mayah, Jonathan og resten av Mexico-gjengen hjem til Jonathan. Der han bor er det takterrasse, så planen var å se på fyrverkeriet der. Fordi jeg ikke hadde plass i bilen måtte jeg kjøre hjem til mamma igjen for å hente Emiliano. Vi kom ikke 4 meter en gang før han kastet opp i bilen også. Klokken var 23.15, og jeg bestemte meg for å gå inn igjen til mamma, legge han og bli der.

En sliten gutt på fanget til mammaen sin

Ser på "pang-pangene" med pappaen sin

Han sovnet raskt på sofaen. Men jeg hadde så utrolig dårlig samvittihet overfor Mayah. Jeg hadde jo lovet å komme å se rakettene med henne. Som hun forøvrig tror er ene og alene på grunn av hennes bursdag. "Mamma, hvordan vet egentlig alle at det er min bursdag?". Klokken 23.45 heiv jeg meg i bilen og kjørte som en gal. Da jeg kom opp på takterrassen var klokken 23:59 - perfekt timing med andre ord! Det var en fin stund sammen med jenta mi ♥

Stjerneskudd og minner for livet

Jeg dro tilbake til mamma etterpå, og natten var preget av en ganske dårlig Emiliano som var mye våken. Jeg snakket med legen på Rikshospitalet, fordi det er vanskelig for oss å vite hva som er bivirkninger og hva som er begynnende infeksjoner som bør behandles. Fordi han ikke hadde feber ble det besluttet at vi skulle se det ann.

Dagen i dag har som sagt vært tung. Det er så vondt å se hvor sliten han er. Tunge øyelokk, store sår i munnen, oppkast..huff. Skulle så inderlig, inderlig ønske at jeg kunne tatt støyten for ham! Ville gitt hva som helst for å bytte plass med ham. Lille, fine gutten min ♥ Jeg skulle ønske vi bare kunne våkne fra dette marerittet, men det eneste jeg kan håpe på er at han våkner i morgen med ny energi og mindre plager...

Jeg har lovet henne å gjøre alt jeg kan for å finne en ny, men jeg kjøpte den siste de hadde på Notabene på Storosenteret. Jeg vet sjansen er liten, men har jeg lovet å gjøre mitt beste, så har jeg lovet å gjøre mitt beste!

Er det noen av dere som vet om en Notabene-butikk(eller en annen butikk?) som har flere igjen?! Trenger ikke å være i Osloområdet...

Så vil vi takke for alle de fine stundene vi har hatt sammen med gode venner og familie i året som gikk. Takk for aketurer, hverdagsmiddager, bursdagsfeiringer, lunsjdater, sydenturer, høytider+++. Vi gleder oss til å skape mange nye, fine minner med dere i året som kommer ♥

Til slutt vil jeg be dere om å sende noen gode tanker til alle de vi har blitt kjent på sykehuset den siste tiden. Vi har møtt så mange flotte mennesker som, i likhet med oss, går gjennom den vanskligste tiden i sitt liv. Små, tapre barn som kjemper seg gjennom operasjoner, cellegiftskurer, strålinger og lange sykehusopphold. Takk for at dere foreldre, som har vært i 'gamet' lengre enn oss, tok oss i mot med støttende ord og varme smil da vi var på Rikshospitalet den første tiden. Det har vært godt å snakke med dere og se at selv om diagnosene er mange, er tankene og følelsene vi har rundt det hele ganske like. Vi skal gjøre vårt ytterste for å "pass it on" og ta like godt i mot de som desverre kommer til å bli en del av kreftfamilien i året som kommer.. Vi ønsker de flotte sykehusbarna, de tålmodige søsknene og de sterke foreldrene deres er år fylt med oppturer og gode nyheter - dere fortjener det mer enn noen andre ♥

♥♥♥VI ØNSKER DERE ALLE ET GODT NYTTÅR FYLT MED SMIL, LATTER OG LYKKE ♥♥♥

Vi fikk vekket henne til slutt, og det var en blid og fornøyd jente som våknet! Hun fikk åpne to gaver; en fra Tonje og en fra meg. Mayah og Tonje var på Blåfjell-teater for noen uker siden, og da fortalte Mayah til henne at hun ønsket seg en blånisse lue. Og det var akkurat det hun fikk - så hun var veldig fornøyd :)

Fra meg fikk hun en 'snøkule' med karusellhest og glitter inni. I tillegg spiller den en kjempekoselig melodi. Det var så fint å se hvor glad Mayah ble. "Når du er på sykehuset med Emiliano, så skal jeg spille den og tenke på deg" Smelt ♥ Lille, veslevoksne jenta mi ♥


Nå har vi spist frokost, pentøyet er på, og vi er klare for en hel dag med fest og moro! Første stopp er bursdagslunsj hos Jonathan. Der venter pølser, kaker, en haug presanger, og ikke minst hele familien ♥

Vi ønsker dere alle en flott dag sammen med familie og gode venner!!

(Som vanlig er det noe galt med blogg.no sine sider, så hele innlegget ble litt hulter til bulter med bilder og tekst ...)