Unicef er i gang med en kampanje hvor man kan sende inn en SMS og gi 20 kr til jobbingen mot Hiv/aids. For å gi - Trykk på linken under og følg instruksene :) Så for alle som føler at de ikke har råd til å være fadder og gi en fast sum hver måned, så er dette er supert alternativ hvor man kan gi mindre, men allikevel være med å bidra til noe viktig.

http://www.facebook.com/unicefnorge?sk=app_189309377782683

-Vivian

Hadde man bare hatt halvparten av den attituden, så hadde man kommet langt... :)

Se og lær!

Bestilte billetter allerede rundt jul, så hadde sett frem til denne konserten leeeenge! Og han skuffer jo ikke! Jarle kjørte på for et utsolgt Rockefeller, og jeg må si at det er veldig imponerende å se at en enkelt person kan trekke så mye folk, og i tillegg når han gjør den sjangeren han gjør. Veldig stort!

Det så jo ut som han selv var rimelig takknemlig for den responsen publikum ga denne kvelden :)

Trangt om plassen på Rockefeller der altså..

Skal innrømme at jeg personlig likte konserten på Grefsenkollen bedre, da jeg følte han var mer personlig den gangen, men også denne kvelden var selvfølgelig magisk. Nå er jo jeg blodfan, så det skal ikke mye til før denne jenta er fornøyd! :)

For dere som fortsatt ikke har sett Jarle Bernhoft live; GJØR DET!! :)

Bra video også!

Gleder meg til late kvelder i koslige bakgårder, sammen med gode venner og grillmat... Gleder meg til å kun ta på meg skinnjakken og conversene når jeg drar på jobb om morgenen, og gleder meg til å nyte en kaffe ute i solen... Det blir så godt!! :)

Mimrer tilbake til i fjor hvor vi var en stor gjeng fra Cafe Sør som grillet i bakgården, og satt der og skravla til langt på natt!! Ser fram til mange slike kvelder til sommeren!

Får leve på bildene og mimringen så lenge! Men det er ikke lenge igjen nå!! :) snart kommer våren! :)

-Vivian

Check it out!

Hadde noen helt fantastiske kjoler på denne shooten, som jeg desverre har alt for dårlige bilder av, men de vises nok godt på det ferdige resultatet når vi får det. Litt store muligens, men det vises forhåpentligvis ikke så godt på de endelige bildene :)

En av gutta i aksjon der altså! :)

CåreJånni gjorde styling! :)

Hei og hå!

Nå skal jeg ta kvelden :) skal si ifra når vi får bildene!

Blogging har ikke akkurat vært veldig høyt oppe på prioriteringslisten den siste måneden desverre.. Jeg må absolutt lære meg å prioritere dagene mine bedre!

Og hva har skjedd siden sist?? Svært lite... Jeg har jobbet... og jobbet... hatt et par konserter.. og jobbet litt til... :) ikke mye sosialt liv her i gården! Ikveld skal jeg derimot være sosial, i form av at vi skal spille på Smuget igjen, og det kommer masse kjentfolk! Satser på å mingle intenst i alle pausene :)

Skal dra om en halvtime, og den blir brukt flittig til å høre på musikk på fullt volum og slappe av!

Muligens kanskje finne noe annet å ha på meg enn joggebuksa, men det tar vi etterhvert ;)

Hva skal dere i helgen??

Digger de kveldene vi spiller på Smuget, for det er alltid et fantastisk takknemlig publikum og mange blide ansikt! Det gjør det veldig lett for oss på scenen å kose oss glugg :) og det gjør vi virkelig! :)

Ha en god helg alle sammen!! :)

-Vivian

Julen er faktisk over for denne gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt gleden av den litt lenger. Det jeg virkelig elsker med julen er at man får brukt tid med familien og de som betyr mest, og man samles på en litt annen måte enn det man gjør ellers i hverdagen. Denne julen har for meg inneholdt så mange øyeblikk som jeg alltid kommer til å huske, og så mange fine mennesker! Jeg er virkelig beæret av å ha så mange fantastiske mennesker i livet mitt! :)

2010 har vært et så utrolig bra år, med så mange opplevelser og inntrykk, og jeg er veldig spent på hva 2011 har å tilby. Alt er jo hva man gjør det til selv, og jeg tenker iallefall å gjøre 2011 til et helt fantastisk år, med enda flere gode opplevelser enn i 2010! :)

I morgen starter på en måte hverdagen igjen, og man blir rutinemennesker igjen. Jeg er klar!! Nytt år - nye muligheter!! :)

-Vivian

Det var faktisk første søndag i advent i går... Så sprøtt! Tiden går så ufattelig fort! Jeg rekker ikke henge med i det hele tatt jeg. Men jeg synes alltid det er veldig koslig når julelysene begynner å komme opp og julestemningen setter inn for alvor. Har julestemning til tusen allerede jeg.

Samtidig så får julestemningen meg til å ville sende en ekstra liten tanke til alle de fantastiske menneskene jeg møtte i Zimbabwe. Dessverre kan ikke alle nyte julen på samme måte som oss.

Har dere kommet i julestemning?

Bilde fra Zimbabwe

-Vivian

Her er iallefall en av mine absolutt favorittlåter!

Liker dere Imogen Heap?

-Vivian

Jeg var og besøkte organisasjonen AfriCare, og de er med og støtter ulike matutdelingsprogram i byen. Jeg fikk være med å besøke en av disse utdelingsstedene, som da var i kirken til pastor Henry.

Jeg ble virkelig tatt imot med åpne armer, og Henry fortalte ivrig om alt som pågikk i hans lille lokalsamfunn.

I kirken under her deler de ut maten, og som dere ser kommer det veldig mange barn hit, som ikke har særlig tilgang til mat ellers, og som trenger noen å prate med. Pastoren har nemlig også opprette flere støttegrupper for barn og voksne som er HIV-positive, slik at de skal ha noen å prate med om sykdommen.

Nesten halvparten av de barna dere ser på dette bildet er HIV-positive... Og ikke alle har tilgang på medisiner.

Dette var nok den dagen denne virkeligheten virkelig ga meg et slag i trynet...

Her viser Henry meg den lille åkeren de har, hvor de prøver å lære barna å dyrke egne urter og grønnsaker, for at de bedre skal kunne klare seg selv senere.

Dette var også dagen jeg møtte lille Tinashe for første gang. Pastoren har hele 14 foreldreløse barn boende hos seg, blant dem Tinashe.

Her er noen av de andre barna han har tatt til seg :) En glad gjeng, som veldig stolt viser frem de få bøkene de eier!

Og igjen, lille Tinashe. Stakkaren som ble etterlatt av begge foreldrene da han var bare 3 måneder.



Dette var en dag med ekstremt mange følelser. Pastoren og familien ba meg med inn i deres hjem, og viste en åpenhet som jeg ser på som veldig sjelden. Jeg kommer til å fundere og bekymre meg for hvordan det går med dem hver eneste dag.

-Vivian

Dama er jo helt råååå!!

Digger det!!

Denne stakkars lille jenta gikk og vandret rundt på basketballbanen helt alene, med en noe spesiell hårdekorasjon.. Stakkar... Klærne hennes var hullete og skitne, og hun var nok mest sannsynlig en av de foreldreløse barna der den dagen..

Denne sportscampen er veldig populær, og det var virkelig MANGE barn der!! :)

Nydelig...

Tøffe gutter! :)

Det var etter at dette bildet ble tatt at det virkelig begynte å ta av. De andre guttene og jentene rundt begynte nemlig å forstå hvor morsomt det kunne være med kamera, og det å se seg selv på bilder, så plutselig skulle alle være med på bildet. Og alle skulle helst være FREMST... Da blir det mange slike bilder.... :

Og jeg har maaange av disse bildene :) jeg skal innrømme at jeg koste meg like mye som dem der og da, for så mye glede og entusiasme er det sjelden man ser :) og jeg blir fortsatt veldig glad av å se gjennom alle bildene :)

Og tuusen takk for alle flotte kommentarer på de foregående innleggende!! :) Jeg leser virkelig ALLE kommentarene deres!

-Vivian

Vi startet dagen hos utenriksministeren, der vi fikk høre litt om hva han har gjort i tiden som har vært, og hva han tenker å gjøre fremover i forhold til de mange problemstillingene som eksisterer i landet.

Deretter fikk vi være med på kontorene hos Unicef, der vi var i et par møter til, blant annet med en av organisasjonene som har engasjert seg i å ordne aktivitetsklubber for barn, og som jobber med bevisstgjøring i forhold til HIV/Aids-problematikken.

Fotograf Erlend var med oss på turen! :) håper jeg får se bildene han tok, for det er mange! :)

Deretter kjørte vi ut til sportsleiren Glen Norah!

Her ble vi møtt av en herlig gjeng med barn! :) De var litt sjenerte i begynnelsen, men de myknet opp etterhvert, og jeg ble virkelig imponert og overrasket over hvor mye energi og glede disse barna hadde å gi! :)

Såå søte!!! Det er jo umulig å ikke falle hodestups for disse vakringene :)

Jeg er nesten tom for ord....

Og nå ble jeg tom for ord... Dette er nok det søteste søskenparet jeg noen gang har sett... Se så nydelige de er!!!

Det er altså nå to dager siden jeg kom hjem, og selv om jeg har hatt litt tid til å fordøye alle inntrykkene, så er det fortsatt like rart å se bildene. Når man har vært ute og reist pleier jeg alltid å glede meg litt til å komme hjem, og det gjorde jeg egentlig nå også, men samtidig tenker jeg konstant at jeg bare vil hive meg på et fly og dra tilbake. Det er så mange skjebner man gjerne vil prøve å endre... Så mange historier som fortsatt gjør det vanskelig å sove om kveldene.. Og samtidig så mange glade ansikt som når som helst på dagen kan få meg til å sitte å smile for meg selv..

Dere skal få se flere av disse glade ansiktene i morgen :)

God natt!

-Vivian

Vi landet altså på flyplassen i Harare tidlig mandag morgen, og det var ikke annet enn strålende solskinn og en fancy Unicef buss som møtte oss :)

Og det var en livlig og spent gjeng i bussen, her på vei til første møte for dagen. Første dagen besto jo som tidligere nevnt hovedsaklig av møter, og et lite felt-besøk utpå ettermiddagen.

Dette bygget er et av mange som fortsatt står som et levende bevis på at Zimbabwe en gang for mange år siden var et av de rikeste landene i Afrika. Desverre er det lite annet enn noen bygninger som ellers tilsier at landet noen gang har vært fullt av velstand og overskudd.

Selv om det er mye elendighet i Zimbabwe, skal det sies at dette fortsatt er et veldig fint land, hvor formasjoner som dette er veldig vanlig. Rock Art! Og det er visstnok helt uten menneskelig påvirkning.

Man blir selvfølgelig sittende å stirre ut vinduet når man kjører rundt, da alt er så utrolig forskjellig i forhold til her hjemme...

En glad gjeng som poserer velvillig hos den ene sportscampen vi besøkte den første dagen :)

Dette er et veldig vanlig syn. Barna avlaster ofte mødrene sine eller sine eldre søsken ved å hjelpe til å bære rundt på de minste.

Her ser dere det ene jentelaget i aksjon :) De har som regel fortsatt egne jente- og guttelag, da damer og menn fortsatt står ulike plasser på rangstigen. Dette er også et problem som Unicef jobber med. Men dette er selvfølgelig holdninger som  har vært en del av deres kultur i alle år, og det vil nok ta lang tid før det vil skje store endringer her. Men man må uansett starte en plass, og håpe at dette med tiden kan bli bedre.

Disse kjekke guttene var egentlig med på volleyballaget på denne sportscampen, men etterhvert som jeg kom i snakk  med dem og begynte å spørre dem om ting, kom det fort frem at de aller best likte å danse :) Jeg fikk til og med se noen helt uforglemmelige moves! ;) haha :)

Dette var i hovedsak det vi gjorde dag 1, sånn kjapt oppsummert. Og dagene ble bare bedre og bedre, så skal nå sette meg ned og prøve å plukke ut de beste bildene fra dag 2.

Har akkurat kommet inn døra hjemme, etter en lang flyreise, og har fortsatt inntrykk jeg trenger å fordøye. Det er dessuten så mange ting jeg vil fortelle dere, men merker at det fortsatt er vanskelig å finne ordene som jeg føler kan utrykke en brøkdel av de følelsene som velter rundt i kroppen min akkurat nå. Men ordene skal komme!

-Vivian

Foreldrene til Tanishe var veldig unge da de fikk ham, og hadde i mange år spart penger for å kunne skape et bedre liv for seg selv. De var veldig uenige om hva de skulle bruke disse pengene på, noe som første til heftige diskusjoner. Moren ville gjerne kjøpe ting til husholdningen, som kunne hjelpe med å tilberede mat og gjøre det enklere i huset. Faren ville derimot investere i husdyr, da gjerne en ku som kunne holde dem med mat og melk for en stund. Faren til Tinashe reiste ut i jobb, og imens bestemte moren seg for å faktisk kjøpe ting til husholdningen og kjøkkenet, noe som gjorde at faren brøt ut i fullt raseri da han kom hjem igjen. Dette endte til slutt i at moren ikke klarte mer og forgiftet seg selv og døde. Når en hustru før på denne måten blir mannen i huset holdt ansvarlig for hennes død og må betale en bot, da gjerne i form av husdyr eller annen eiendom, og faren til Tinashe klarte dessverre ikke presset eller ansvaret han ble pålagt. Han endte med å stikke av, og alene igjen satt Tinashe uten noen til å ta vare på seg. Pastoren og hans kone har heldigvis tatt vare på ham, og de har nå totalt 14 foreldreløse barn hjemme hos seg. Dette er noen av de mest fantastiske menneskene jeg noen gang har møtt! Ikke bare har de tatt hånd om mange foreldreløse barn, men de deler også ut mat til hele lokalsamfunnet, og har sørget for at mange HIV-smittede barn i deres lokalmiljø har fått de medisinene de trenger.

Jeg møtte dem for første gang i går, og ble tatt imot som om jeg var en del av deres familie med en gang. Dette er virkelig mennesker som ofrer alt de har for at andre skal ha det bra, og det er fantastisk å få lov til å møte en slik familie og et slikt samfunn der folk støtter opp om hverandre.

Det er vel strengt tatt egentlig helt unødvendig å nevne at jeg selvfølgelig ble hodestups forelsket i denne lille gutten... Og han er selvfølgelig en av de jeg gjerne skulle tatt med meg hjem..

Dette er en av grunnene til at det å dra føles så utrolig vanskelig. Tanishe er syk, men jeg vet ikke med sikkerhet at han faktisk kommer til å hjelp, og dette får meg til å føle meg så utrolig hjelpesløs, da jeg skulle gjort alt for å vite at jeg kunne dra herfra å vite at han kom til å vokse opp og få den framtiden han fortjener.

Det er så mange foreldreløse barn her at man får lyst til å gjemme alle under genseren og snike dem med seg hjem. Man føler seg virkelig hjelpesløs når man ser alle disse barna med store, triste øyne. De smiler fortsatt tappert, men man ser fortsatt at det er noe i øynene deres. Øynene forteller en historie som er uforklarlig for oss, og som er så fjern fra vår egen virkelighet.

Jeg skal nå pakke kofferten min, sette meg på flyet hjem, og forlate deres virkelighet og deres skrik om hjelp. Jeg har vondt i hjertet mitt.

De har mange fokusområder hos departementet, og av disse er sportslige, sunne aktiviteter veldig viktige, da man slik holder barna unna dårlige vaner og dårlige gjenger, noe som også holder dem unna en del av de store HIV-infiserte områdene. Sportslige aktiviteter er en egen prioritet hos departementet, da de forstår at sport ikke bare er en stor del av deres kultur og tradisjon, men også fungerer som rekreasjon og er med på å utvikle en sterkere fremtid for mange barn. Dette er derfor et stort satningsområde

Dette er også noe av det jeg synes er så utrolig bra med Unicef, for de gir ikke bare ut midler i hytt og pine, men går inn og samarbeider med myndighetene på flere nivåer, slik at samfunnet selv kan være med å lære og skape et samfunn som er velfungerende, noe som vil si at de prøver å bygge opp et helt land, og måten dette landet blir styrt på og prioriterer sine ressurser på. Skal dette landet klare å bygge seg opp og minske sine problemer, så må det skje i samarbeid med de som styrer og bestemmer, da det er de som må følge opp arbeidet og sørge for at det skjer forandringer. Unicef er der og hjelper til og setter i gang ulike prosjekter for å få disse forandringene til å starte, men utviklingen vil ikke fortsette om myndighetene selv ikke ser problemene og er villige til å lære hvordan man skal bygge opp dette samfunnet fra grunnen av

Unicef jobber selvfølgelig også hardt med oppfølgingen, noe som også er litt av grunnen til at vi fikk sitte som observatører under møtet, da de nå var på en av sine oppfølgingsrunder for å få en oversikt over dagens sosiale, økonomiske og politiske situasjon, og selvfølgelig for å utforske andre samarbeidsområder og måter å støtte befolkningen og prosjektene på. Når det gjelder den øverste regjeringen, er det selvfølgelig fortsatt vanskelig å få til et form for samarbeid, da landet fortsatt i øverste ledd er veldig preget av korrupsjon og brudd på menneskerettighetene. Her er det fortsatt en lang vei å gå før dette landet kan komme seg på føttene, men det er fortsatt veldig godt å se at de begynner å gjøre store fremskritt, og har fått i gang tiltak som har forbedret livskvaliteten til en stor del av befolkningen.

Unicef jobber med så utrolig mange og ulike prosjekter, og jeg har så utrolig mye informasjon jeg egentlig har lyst til å dele med dere, men må ta litt om gangen. Aller mest vil jeg vise dere alle bildene jeg har tatt, men får fortsatt ikke lastet opp disse. Skal virkelig sette av noen dager til å legge ut bilder og fortelle dere alt om det vi opplevde når jeg kommer hjem. Vil nemlig ikke fortelle dere alt uten å bildene der og referere til :) Bildene har jo så mye å si i forhold til hvordan man opplever det som blir fortalt, så vil gjerne ha dem der når jeg forteller dere om mine aller største øyeblikk her nede. Og dem er det mange av! Jeg har blant annet hørt en av de sykeste historiene i mitt liv her nede, og det er mange av disse historiene rundt omkring i dette landet. Bare i Harare, hvor vi er nå, er det utallige intense historier som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve på nært hold. Dette er opplevelser og historier jeg aldri kommer til å glemme, og jeg skal dele dem alle med dere. Jeg sparer det bare til jeg kan vise dere bildene av de menneskene jeg har møtt, slik at det er lettere for dere å forholde dere til historien. Håper dere fortsetter å komme innom også etter at jeg har kommet hjem, så skal jeg love dere bilder og historier som er verdt å få med seg.

Jeg er evig takknemlig for å ha vært så heldig og blitt tatt med på denne turen!

-Vivian