Nytt bilde til røykpakkene ble oppdaget ved en brygge i de senere nattetimer...

Som barn flest var jeg også en av dem som gjorde mye ugang. Jeg klippet hull på strømpebuksene, bet en jente så hardt i ansiktet at hun hadde mitt tannavtrykk i ansiktet flere uker etterpå, og helte en fire liters kanne med saft utover gulvet. Og selvsagt var jo ingenting med "vilje". Som barn var man nysgjerrig. Man var bare så spent på hva som ville skje i visse situasjoner. Å oppdage en hvilken som helst knapp var fullstendig paralyserende. Man bare måtte trykke.

Selv om jeg ikke klarte å nyte øyeblikket hvor saftelven delte seg i to og rant rundt spisebordet på grunn av pappas illsinte stemme koste jeg meg godt i barnehagen der jeg satt fascinert og beskuet mine nakne knær mot fargen av de røde strømpebuksene... Inntil mamma kom og hentet meg. Det ble verken boller eller kake den kvelden. Silent treatment var også mammas verste straff.

Da jeg fikk en lillebror og han ble såpass oppegående at han gjorde andre ting enn å sove, suge pupp og lukte vondt fant jeg faktisk ut hvor gunstig det var å ha en lillebror. Som de fleste andre med småsøsken så vet man at det stort sett er slik at de slipper billigere unna enn en selv. Så hva var vel ikke bedre enn å få lillebror til å teste ut tingene jeg selv ikke torde gjøre i frykt for følgene? Ikke minst å legge skylden på dersom en tydde til å spise den forbudte frukt.

Etterhvert fant jeg også ut at jeg hadde møtt min overmann. For min bror var virkelig en umulius! Han var et slikt barn som nappet bena ut av edderkoppene i garasjen, stakk av om du slapp han med blikket i to sekunder, truet meg med en smørkniv, og sist men ikke minst kastet katter i nærmeste vann. Som da han kastet katta i badekaret (mens jeg satt der) for eksempel. 

Foreldrenes håndtering av bror var enkel. Jeg kan huske ordet "fy" gjentatte ganger opp gjennom oppveksten med besvarelser om at han aldri skulle gjøre det igjen. Litt vanskeligere var det vel kanskje å vite hvordan en skulle håndtere en datter som lekte at Barbie-Ken var kidnapper, innbruddstyv og drapsmann. Særlig når de oppdaget at datteren hadde bundet alle Barbiedukkene fast nakne i Barbiehuset. (Det var ikke like spennende å kle dem opp i søte kjoler og sko.) (Freuds teorier tror jeg vi ikke skal trekke inn her.)

Men så vokste vi opp. Min interesse for barbiedrap avtok og min brors interesse for dissekering av maur ble heller byttet ut med gitar hero og dataspill. 

Merkelig nok ble det folk av oss også.

Det er når man minst venter det at gode ting kan skje. Og det kommer fra meg; Den evige pessimisten som begynte å se meget dystert på fremtiden etter nedbemanning fra arbeidsplassen og bekymringer rundt hva som ville skje nå. Må jeg flytte og starte et helt nytt kontaktnettverk i en annen by? Eller verre. Vil jeg ikke finne meg en ny jobb og bli nødt til å flytte hjem igjen? For et nederlag det ville vært.

Man vil aldri komme noe sted av å ligge under dyna og synes synd på seg selv. Eller lete etter trygghet i bunnen av hvert enkelt rødvinsglass. Det er med pågangsmot og initiativ at man får ting gjort. Det er jeg som har ansvar for min egen suksess. Ikke minst for mitt eget liv. Å sette seg mål for fremtiden og jobbe for positive endringer - det er det man må. Det å hele tiden ønske å utvikle seg i en positiv retning. Se alt som lærdom og erfaring - uansett om det er vanskelig å finne meningen med situasjonen der og da. Man opplever ikke alt godt i livet, men man lærer i det minste av det.

Jeg tok meg selv i nakken. Oppdaterte CV-en og renskrev søknader. Saumfarte ulike nettsteder etter arbeid. Søkte råd hos gode venner. Og fikk til slutt fikk jeg tilbud som IT-konsulent i et annet firma i byen. Nå kunne jeg endelig roe meg og glede meg til sommeren. Nå er ikke høsten en tåke lenger. Den er definert og trygg. Jeg slipper å bekymre meg og lysten har kommet tilbake.

En erfaring jeg har av hver dag som går er faktisk det å gripe muligheter som dukker opp. Tørre å gjøre nye ting og ikke frykte endringer. Selvsagt ofte lettere sagt enn gjort. Men det er verdt det.

Klisje? So be it....

Man bruker X muskler på å være sur, men bare Y muskler på å smile. Ja, de fleste har vel hørt en eller annen versjon av dette uttrykket. Men visste du noe? Man bruker enda færre muskler på å være avslappet i ansiktet. Så det så. 

Gratulerer med dagen alle dere kvinner der ute! Selv om kanskje ikke dagen feires- eller er like stor for alle som den en gang var synes jeg allikevel den er verdt en liten oppmerksomhet. Jeg leste også på vg-nett i dag at  flere deler av landet har en lav grad av likestilling. Så kanskje ikke denne dagen er så utdødd som noen skal ha det til alikevel. Så i anledning kvinnedagen har jeg valgt å skrive et innlegg dedikert til noen av verdens sterke og visjonsrike kvinner. Kvinner det virkelig er verdt å se opp til.

Norske kvinner

Camilla Collett (1813-1895) var en stor kvinnesaksforkjemper og forfatter. Hun fikk sitt gjennombrudd med boken ?Amtmandens døtre? hvor hun satte stort fokus på frigjøring gjennom fri tankegang og åndelig uavhengighet av menn. Colletts forfatterskap til boken ble holdt skjult da det ikke passet seg at kvinner skrev bøker på den tiden, men ble raskt avslørt under hennes navn da hun ga ut andre delen av boken et år etter. Selv kalte hun boken for ?mit livs lenge tilbakeholdte skrik?. Boken hennes regnes som den første tendensroman i norsk litteraturhistorie. (Tendensroman: litteratur som setter samfunnets problemer under debatt)

Aasta Hansteen (1824-1908) var i likhet med Camilla Collett en stor kvinnesaksforkjemper som reagerte kraftig mot det gamletestamentiske og paulinske synet på kvinnen. Hun gjorde det som sin oppgave i livet å bekjempe det ?Jødisk-barbariske? synet på kvinner. Hansteen var også overbevist om at samfunnet ville bli rikere og lykkeligere om kvinnen slapp til.

Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) stiftet i 1898 Landskvinnestemmeretsforeningen.

Anna Rogstad (1854-1938) var skolebestyrer og formann i Kristiania Lærerinneforening, der hun kjempet for å bedre lærerinnenes utdanning og lønn. Hun var med på å starte Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen.

Ragna Nielsen (1845-1924) åpnet den første store fellesskole i 1885. Da var det ikke passende at mannlige elever skulle ha en kvinnelig bestyrer og kvinnelige lærere. Skolen var med på å fremme kvinnenes sak, og elevene gikk ut av skolen med en større forståelse av likestilling mellom kjønnene enn det som var vanlig på den tiden. Nielsen kjempet også for stemmerett for kvinner, og var i mange år kontroversiell formann i Norsk Kvinnesaksforening.

Katti Anker Møller (1868-1945) arbeidet fram det første Mødrehygienekontoret i 1924. Kontoret spredde opplysninger og kunnskap om seksualitet og prevensjon til gifte kvinner. Hun jobbet også aktivt for å gjøre det lettere for kvinner å ta abort.

Nini Roll Anker (1873-1942) var en radikal samfunnskritiker og forfatter. Hun var engasjert i kvinnesaken, sosialt arbeid for prevensjon og fri abort.

Betzy Kjelsberg (1866-1950) var politiker (Venstre) og kvinnesaksforkjemper. Hun var også Norges første kvinnelige fabrikkinspektør (1910?35) og første kvinnelige medlem av Venstres sentralstyre.

Margarete Bonnevie (1884-1970) arbeidet aktivt for å få innført barnetrygd og krevde full frihet for kvinnen, enten hun er gift eller ikke, til å ta seg lønnet arbeid.

Åse Gruda Skard (1905-85) brukte sin kompetanse som psykolog til å argumentere for at barnet ikke var avhengig av moren som omsorgsperson og derfor kunne være ved sin fulle rett til å jobbe og tjene penger på lik linje med menn.

Eva Kolstad (1918-99) ble vår første likestillingsombud i 1979.

Utenlandske kvinner

Lady Godiva (antakelig 990-1067). Ut ifra legenden red denne kvinnen naken gjennom byen for å protestere mot en urimelig skatt satt av hennes ektemann. Hennes mann sa han ville avskaffe skatten dersom hun red naken gjennom byen av den tro at Godiva ikke ville nedverdige seg selv ved å gjøre en slik handling. Hun var tross alt av høytstående slekt. Hun ba derfor hele byen om å lukke sine dører og vinduer mens hun red på sin hest. Kun dekket av sitt lange hår. Ektemannen holdt sitt ord og avskaffet deretter skatten.

Florence nightinggale (1820-1910) var en pioner innen moderne sykepleie og utviklet moderne og profesjonell sykepleie gjennom etableringen av sykepleieskolen ved St. Thomas' Hospital i London. Hun begrunnet hvor viktig det var med hygieniske tiltak som ordentlige latriner og sanitære anlegg, diettkjøkkener, rent sengetøy og vinduer som kan åpnes og slippe frisk luft inn.

Marie Curie (1867-1934) var en polsk kjemiker og fysiker. Hun var den første som vant to nobelspriser (kjemi og fysikk). Hun forsket på radioaktivitet (et begrep hun selv satte navn på) og på ulike teknikker for isolering av radioaktive isotoper. Det var også hun som oppdaget radium og polonium. Hun døde av leukemi som følge av den høye eksponeringen av røntgen- og radioaktiv stråling.

Eleanor Roosevelt (1884-1962) var gift med den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt. Hun var en markert feminist og utmerket seg også som forfatter. Etter at hennes mann døde ble hun svært engasjert i FN, og det antas at hun ga bort flere millioner dollar til vededige formål.

Rosa Parks (1913-2005) var en afroamerikansk syerske som tildeles noe av æren for starten på protestene mot raseskillet i USA på 1950- og 1960-tallet. I 1955 nektet hun å gi bort setet sitt på bussen til en hvit mann hvorpå hun ble dømt og fengslet. Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet, ledet av da nokså ukjente Martin Luther King jr., seg for å diskutere passende aksjoner etter hendelsen.Det endte med boikott av bussene i over ett år inntil loven som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet.

Margareth Thatcher. Britisk politiker og første kvinnelige leder for det britiske konservative partiet, og ikke minst storbritannias første kvinnelige statsminister.

Film

Kathryl Bigelow. Dyktige kvinnelige regissører er dessverre vanskelig å oppdrive. Men det finnes da noen som man virkelig kan se opp til. Kathryn er en slik kvinne. I et mannsdominert yrke som krever hardt arbeid for å oppnå suksess har hun fått til noen bra filmer som blant annet The hurt locker og Point Break. Under kvinnelige regissører er også Sofia Coppola (the virgin suicides), Jane Campion (the portrait of a lady) og Catherine Hardwicke (thirteen) verdt å nevne.

Grace Kelly (1929-1982) var en amerikansk skuespiller og prinsesse av Monaco. Hun rakk blant annet å spille inn 3 filmer med Alfred Hitchcock (Dial M for murder, rear window, to catch a thief).

Audrey Hepburn (1929-1993) var en av 50-årenes største kvinnelige skuespillere med kjente filmer som Breakfast at Tiffany's, Sabrina og My fair lady på merittlisten.

Musikk

Ella Fitzgerald (1917-1996) regnes som en av tidenes største jazzsangere. Hun gikk under tittelen The first lady of jazz ettersom hun var USAs første kvinnelige jazzsangerinne. Hun hadde naturtalent for å beherske komplisert sangteknikk og hadde også et svært godt gehør. Hun mottok over 13 Grammy awards i sin tid, noe som ikke engang Michael Jackson fikk gjennom sin musikalske karriere.  Hun har også sunget og spilt inn musikk med andre kjente musikere som Louis Armstrong. Andre kvinnelige sangere det er verdt å nevne er Aretha Franklin, Whitney Housten, Sarah Brightman, Madonna og Lady Gaga.

Dette er bare et lite utvalg. Legg gjerne igjen en kommentar om hvilke kvinner du ser opp til.

Kilder: Wikipedia, .imdb

Det har snødd kontinuerlig i flere dager, og jeg er sikker på at det har kommet nærmere 2 meter med snø som jeg finurlig prøver å finne en plass til når jeg måker innkjørselen. Og når man kommer inn i varmen, hva er ikke bedre enn en kopp med deilig, varm kakao. I'm just sayin'.

FYI: Jeg lever enda. Skrivesperrer ass.

Hva er verre enn en vanlig mandag? En mandag den 14. februar. Valentinesdagen. Og for å gjøre den enda verre la oss legge til influensa og en øyeinfeksjon på toppen av det hele.

Så til ære for Valentinesdagen har jeg satt opp to topp 10-lister over verste tilfeller av romantisk musikk og film.

10 verste kjærlighetssanger:

1. Puppy love
2. Nazareth - Love hurts
3. Meat loaf - I would do anything for love
4. Bonnie Tyler - Total Eclipse of the heart
5. 10cc - I'm not in love
6. Chicago - You're the inspiration
7. James Blunt - You're beautiful
8. Backstreet Boys - As long as you love me
9. Bryan Adams - Heaven
10. Lionel Richie - ALLE

10 verste kjærlighetsfilmer:

1. The notebook - FOR EN KLISSETE SMØRJE! Er det eneste minnet som sitter igjen etter denne filmen.
2. A walk to remember. Mandy Moore. Say no more. Joda, Mandy som kristen og Shane West som bad boyen som forelsker seg i dama. Og nei, hun går aldri lenger enn et kyss. True love?
3. Dirty Dancing. Aldri likt den, og kommer heller aldri til å like den.
4. Good luck Chuck. Mange romantiske filmer reddes av en kjekk hovedrolle. Men Dane Cook innehar ikke disse kvalitetene. Kan forresten legge til Employee of the month også. Spar meg!
5. Alle romantiske filmer med Meg Ryan (Med unntak av filmen om The Doors... Om man kan kalle det en romantisk film). Forferdelig dame som bestandig skal grine for ingenting. Buuuhuuhuuu.
6. Fool's Gold. Ikke klarer de å gjøre den morsom nok og heller ikke interessant nok.
7. Valentine's day. Er du forelska og lykkelig er dette filmen for deg. Alle andre; stay away.
8. Anywhere but home. Hoho, dette er filmen som virkelig spytter på julens gode verdier og forholdets sterke bånd. Rett og slett en torturerende opplevelse å se.
9. Generelt alle filmatiseringer av Jane Austen. Mr. Darcy, Mr. Darcy, Mr. Darcy.... Jeez. Svake kvinnfolk.
10. Grease.  Sangene er jo fan-fucking-tastic. Men moralen i visa? Joda, man må endre personlighet og kle seg som en slut for å få sin store kjærlighet. Eh, hallo?!

Jeg har sikkert glemt et tonn her. Så bare legg til sanger eller filmer i kommentarfeltet.

//Husk at tekst også har copyright

Er man lei den typiske tacoen, synes jeg enchiladas er den perfekte erstatteren. For meksikanskinspirert mat er jo ikke annet enn supergodt! Dette er perfekt helgemat etter min smak.

For 2 personer trenger du:
* 1 pakke kjøttdeig
* 1/2 rødløk eller vanlig løk
* 2-3 hvitløksfedd
* 1 grønn chili
* 1 rød chili
* Mais
* En pose tacokrydder
* Et glass tacosaus
* Tortillalefser
* Nacho-chips
* Revet ost

Slik gjør du:
* Sett ovnen på grillinnstillingen på 200 grader.
* Begynn å hakk opp løk, chili og hvitløk. Ta ut frøene fra chilien så det ikke blir alt for sterkt.
* Stek kjøttdeigen og tilsett grønnsakene.
* Tilsett tacokrydder og vann. La væsken koke inn før du heller over glasset med tacosaus.
* Ha i mais og rør inn en neve med revet ost (da blir konsistensen litt tykkere)
* Legg en tortillalefse på en tallerken. Ha på en liten rad med kjøttdeig og rull den sammen og legg den i en ildfast form. (Er formen ikke non-stick er det fornuftig å smøre den med olje eller lignende)
* Når du har fylt formen så strør du nacho-chips og deretter revet ost over. Gratiner i ovnen i noen minutter til osten er gjylden.
* Server med salat. NAM!

Bilde: Peter Lukas

Living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see.

It's getting hard to be someone but it all works out.

It doesn't matter much to me.

Ærede venner og ukjente. Det er idioti hvordan noen av dere har en holdning til et blottlagt privatliv som noe dere ikke bryr dere om. "Har du ikke noe å skjule har du ikke noe å frykte" eller "dette angår ikke meg" er holdninger som viser hvor lite samfunnsinteresse visse mennesker har, og hvor lite noen bryr seg om det som foregår i samfunnet. Er det slik at vi kun skal ha en "meg-og-mitt-holdning" hvor man ikke viser noe som helst engasjement i saker som ikke angår en selv? Skal vi slutte å bry oss om krig i verden, og at ikke alle land har en likestilling og politikk som vår egen? Når vi ser hvordan datalagring misbrukes før en eventuell innføring av DLD, hvordan tror dere at det kommer til å bli etter? At staten vil ha oss til å tro at opplysningene bevares trygt kan vel kanskje se ut som en konspirasjon for hvordan de egentlig kommer til å benytte seg av dem.

I følge regjeringen og høringsforslaget skal ikke politi få tilgang på dataene uten skjellig mistanke om en straffbar handling hvor straffen vil være 4 år eller mer. I tillegg legger de frem at tilgangen til dataene kun skal godkjennes rettens vei.

(Et høringsnotat er et forslag som er lagt frem. Hva som bestemmes til slutt trenger ikke å være nøyaktig det samme. Heller ikke det medfølgende lovforslaget (som i seg selv burde forstås som ikke mer enn et forslag til endringer og tillegg i loven).Her finnes så utallige mange gråsoner som muligheter for å endre loven i ettertid.)

Tidligere i forrige uke fant jeg et godt eksempel på hvorfor ikke dette fungerer i praksis. Her valgte nemlig norsk politi å hente ut data og informasjon om 700 bloggere i norge fordi det var ?enkleste måten å gjøre det på? . Kall meg paranoid, men jeg har liten tro på sikkerheten til hver instans som mest sannsynlig får ansvaret for datalagringen. For det første vil en aldri kunne lykkes helt å beskytte sine data. For det andre har jeg selv opplevd at ikke alle instanser er like nøye med sin datasikkerhet og rutiner. Et eksempel på dette er Overvåkningspolitiets for dårlig sikrede epost . Ironisk?

Det provoserer meg at en gjeng uvitende mennesker uten teknologisk innsikt skal sitte å bedømme vår teknologiske fremtid og sikkerhet. Bør vi ikke heller støtte oss til de som har peiling som Datatilsynet? Datatilsynet, forbrukerrådet, personvernskommisjonen og forsvarsdepartementet er noen av mange instanser som har stemt mot innføringen av Datalagringsdirektivet. Når instanser som benytter seg mye av slik informasjon velger å stå mot innføringen synes jeg deres vurdering virker mer troverdig enn noen annens.  Og når ikke statsministeren engang vet hva han  står og prater om bør man vurdere om det faktisk er så lurt å sluke all informasjon fra offentlige kanaler rått.

En annen ting man bør tenke over er statistikken for økt oppklaringsrate i saker i EU hvor dette allerede er innført. Den har faktisk ikke gått fra mer enn 0.002 til 0.006 prosent som kommer frem i en EU-rapport. I rapporten er konklusjonen at direktivet ikke har bidratt til å redusere kriminalitet eller øke oppklaringsraten ved lovbrudd. Sverige er også et eksempel på et EU-land som har utsatt implementeringen av direktivet litt for lenge. Tidligere i fjor ble de bøtelagt med nærmere 28 millioner kroner for nedbremsingen.

En økonomisk analyse over en eventuell innføring i Norge regner med en kostnad på mellom 207 og 261 millioner kroner over en femårsperiode for seks måneders lagring, avhengig av hardwareløsninger og hvor mye tilpasninger som kreves til tilbydernes systemer. Og hvem tror du mest sannsynlig må betale for dette?

Norge er ikke et fristed for kriminelle selv om de som er for DLD bruker dette som argument. Det finnes så mange måter å omgå en eventuell innføring av reglementet på, at kun de som faktisk ikke har noe å skjule er de det faktisk blir lagret informasjon om.

Her og nå ligger vektstangen og hviler på Høyre. Velger de å være for dette tror jeg det er mange privatpersoner som velger å stemme på et annet parti neste regjeringsbytte. Og Erna har jo tidligere uttalt at de er for en ?light?-versjon.

Jeg har forståelse for at ikke alle interesserer seg like mye for alt av samfunnets aktuelle saker til en hver tid. (Selv jeg.) Men en normal interesse for din egen fremtid, og ikke minst en stor endring i din hverdag, bør vekke interesse hos en gjennomsnittlig normal og oppegående person.

Hovedpunker om datalagringsdirektivet fra regjeringen (Ikke tro alt du leser).
Advokat Jon Wessel-Aas har skrevet mye interessant om Datalagringsdirektivet på sin blogg  Uhuru her.
(Kilder: Regjeringen.no, Høringsnotatet Stopp DLD )

. . . .

Edit: En trist dag. Norge har valgt å innføre Datalagringsdirektivet.

Hvem er du, hvordan kom du over bloggen min, og hva gjør at du leser den?

PS: Følg meg gjerne via bloglovin' og twitter også.

Noen ganger lurer jeg på hvor all bullshiten jeg sier og gjør kommer fra. Forrige fredag gjorde jeg det nemlig igjen. Nå har det selvsagt blitt et velkjent fenomen at jeg med nok innabords blir litt smågal og eksentrisk. Og ikke minst ekstremt energisk! Er det noe jeg ikke klarer når jeg kommer på byen så er det å sitte stille og snakke med de samme menneskene heeeeele kvelden.

Vel inne på byens utested ble drinkene konsumert fortløpende og blikkene flakket over lokalet etter noen interessante mennesker å snakke med (les: kjekke menn). Dette er forresten ikke alltid en enkel jobb. Man har nemlig to grupper av menn: de kjekke man kunne tenke seg å prate med men som er i sin egen verden og man derfor aldri får øyekontakt med, og de mer rare (freaky) fyrene som står i et hjørnet og ikke slipper deg med blikket. Sistnevnte er slike som man virkelig ikke ønsker å møte blikket til. De tar dette som regel som en intens invitasjon til å kunne prate med deg. Og er det noe man ikke vil gjøre en hel kveld, så er det å snakke med freaky, rare menn med psykotiske tendenser.

Etter en stund ser en fyr seg ut en av venninnene på bordet og begynner å prate. Plutselig sitter hele kameratgjengen der. Og det er heller ikke sånn "kan vi sitte her-hilse-hyggelig"-greie. Neida, gutta setter seg ned ved bordet og stirrer opp i taket! Samtidig som de tar store slurker av ølen. Jeg prøver allikevel å innlede en samtale med noe som skal vise seg å være verdens minst sosiale og uinteressante skapning. Og er det noe jeg hater er det at stemningen ødelegges av kjedsomhet. Og da kan jeg finne på å si de ytterst merkeligste ting. Gjerne også etterfulgt av noen få, hvite løgner. Den lille hvite løgnen for kvelden var mine noe ukjente langrenn-skills. Samtalen var tross alt like seig som sirup, og jeg prøvde derfor å gjøre meg ytterst interessant. Og hvordan slippe unna en slik situasjon? Joda, man sier man må danse. Så man danser litt før man speider etter neste mulige interessante samtaleobjekt.

Så ser jeg Dan Humphrey sitte ved et bord i lokalet og setter meg ned og begynner å prate. Ikke noe lettere å ha en samtale med denne fyren heller. Så nok en gang skryter jeg på meg usanne langrenn-skills før jeg unnskylder meg med at jeg må danse igjen. Rastløsheten lenge leve.

På et tidspunkt fikk jeg nok og tuslet inn på kiosken for litt nattmat. Jeg overhører en samtale en fyr og to andre personer har. Vel, teknisk sett er det ikke engang en samtale. Det er en monolog hvor denne fyren skryter på seg hinsides ski- og utholdenhets-skills. Og hva gjør jeg? Jeg blander meg inn i "samtalen" og klarer å skryte på meg nok en gang denne kvelden mine usedvanlige langrenn-skills. Alle tre avsluttet forresten samtalen med at vi sikkert ville møtes en dag i skiløypa. Oh, cwap.

PS: Fant dette bildet på kamera dagen derpå. I tillegg hang det en våt kåpe i gangen. Så jeg hadde det nok temmelig morsomt - selv på turen alene hjem.

Bilde: Private

Jeg har alltid hatt sansen for gryterett. Ofte tenker man at det er mye jobb å lage slikt fra bunnen av. Men det tar ikke stort mer tid enn disse halvfabrikata posene som inneholder alt mulig grums fra melk til mel. Denne kom jeg over på matprat.no en gang og har blitt en favoritt. Og den tar ikke mer enn omtrent 30 minutter å lage og passer til ca 2 voksne personer.

Potetmos:
6-7 poteter
2.5 dl melk
1 ss smør
salt
pepper

Gryterett:
1 pakke kjøttdeig
1 purre
1-2 hvitløksbåter
4-5 gulrøtter
1 grønnsaksbuljong + 2.5 dl vann
1 tomat
salt
pepper

Slik gjør du:

• Start med potetmosen. Skrell potetene og skjær dem i små biter. Legg dem i en gryte og dekk dem med vann. Dryss over litt salt og kok opp.
• Varm opp en klatt med smør i en kjele. Alternativt bruk olje. Gjennomkok kjøttdeigen på svak varme i kjelen. Dersom du bruker mager kjøttdeig trenger du mer smør ettersom kjøttdeigen inneholder mindre vann og fett.
• I mellomtiden rasper du gulrøtter, hakker opp purren, tomaten og hvitløken. Hell alt over i kjelen.
• Hell over buljong + vann. Kok i 5-10 minutter. Smak til med krydder.
• Hell vannet av potetene. Mos dem med melk. Alternativt soyamelk fungerer like bra. Krydre etter smak. Bland inn smøret.
• Nyt

For en tid tilbake oppdaterte jeg min facebook-status med denne meldingen:

Fantastisk at huseier med barn skal stå opp klokka syv på en søndag i verdens minst lydisolerte hus!!!! Fint med hensyn eller? Det er ikke akkurat sånn at det var hyggelig å være i sin egen stue i går heller med barnebursdag rett over hodet. Hat!

Dette var også til informasjon min første dag med influensa, hodepine og ødelagt kropp. Altså ingen god dag å våkne opp til hoppende barn rett over soverommet mitt på. (Selv om ingen dag egentlig er det.) Og etter en helg med konstant bråk og støy over hodet hadde faktisk begeret rent over. Hadde det ikke gjort det hos de fleste når man sitter i stua, spiser middag og har en bøffelflokk av småbarn som herjer som verst i flere timer over seg slik at glassene i skapet klirrer og hele rommet rister?! Støy kan faktisk ha en rekke negative helseeffekter. Iallefall når det foregår over tid (mer eller mindre siden jeg flyttet inn).

Uansett. Det var ikke alle som hadde samme oppfatning som meg angående denne saken. Denne meldingen satte nemlig sinne i kok hos et par facebook-mødre som tok denne meldingen som en direkte kritikk mot seg og sine barn. Plutselig var det deres eget barn jeg krenket på facebook, og jeg måtte da skjønne at "om foreldrene fikk velge ville ikke de heller stått opp syv" og "det finnes faktisk ikke volumknapp på barn". Finn fem feil, sier jeg bare.

For det første: Det å få barn er et valg. Selvsagt må man regne med litt bråk og tidlige oppetider. For det andre: det finnes volumknapp på barn. Dette går også under betegnelsen barneoppdragelse og ble praktisert noe bedre før i tiden. Jeg snakker ikke om at vi skal gå så langt tilbake at ungene skal sees, men ikke høres. Det jeg mener er at man tar normale forhold og hensyn til sine omgivelser. Hadde man bodd i blokk for eksempel hadde det jo vært samme prinsipp.

Det tiltaket som lett kunne gjøres denne dagen kunne for eksempel vært å informere barna sine om at det lå noen rett under kjøkkenet deres og sov, og at de heller derfor kunne hoppe og danse i stua eller på rommet sitt i stedet. (I beste fall se en film.) Jeg husker da jeg var barn. Da fikk man omtrent bare lov til å være på rommet når man skulle leke. Uansett, avsporing igjen... Disse barna er såpass store at de skjønner hva som blir sagt. Situasjonen med spedbarn forstår jeg godt. Der er det ikke mye å få gjort.

Neste melding jeg mottok på facebook var rett og slett at "dette burde du ha tenkt over før du flyttet inn. Ingen sympati her". Dersom man leier ut en leilighet, stilles det faktisk ikke bare krav til leieboer, men også utleier. Og slik som utleiemarkedet er kan man ikke velge å vrake i hvor man skal bo. Man betaler faktisk en leie, og det minste man kan forvente hjemme hos seg selv er en viss ro.

Når det er sagt har det den siste uken vært ekstremt stille oppe. Enten har ungene forsvunnet, eller så er de så slitne etter all bursdagsfestingen fra forrige helg at de holder seg i ro. Det jeg vet er at det var himmelsk å sove til jeg våknet for en gangs skyld i helgen. Og når det er så rolig som nå, er det fort å glemme at det finnes to gutter i sin mest energiske alder i samme hus.

Jeg har ikke barn selv, men tro meg, jeg liker barn. Bare ikke høy støy over lenger tid. Om musikkanlegget til huseier hadde stått høyt på til alle døgnets tider hadde det vært akkurat det samme.

Hva mener du om saken?

Fredag var første dag tilbake på jobb. Og etter noen dager med snø og deretter lave temperaturer var det ikke akkurat det beste føret å kjøre på. Nå har det seg slik at jeg må opp en lang bakke for å komme til arbeidet. Dette er en bakke det er greit å ta litt fart opp på slike dager. Og absolutt ikke en bra bakke å stoppe opp i på slike dager.

Det finnes så mange dumme mennesker der ute. Tusenvis som bare kjører på autopilot hele livet. Velger å ikke tenke - bruke hodet. Et matrix-univers. De fleste følger kun de grunnleggende prinsipper, lover og regler som gjelder. Uten å bruke hjernen til å avgjøre noen små distinkte ulikheter og forskjeller. Eller rett og slett å vise normalt hensyn. Så på fredag møtte jeg på et slikt menneske på vei opp bakken til jobb. Kjerringa var også "høflig" nok til å kjøre såpass tregt ned bakken at jeg måtte stoppe helt opp. Og der sto jeg med en lang kø biler bak meg. Og bilen min? Nei, den ville heller bakover enn frem.

Irritasjonsnivået toppet seg også fullstendig da jeg endelig kom opp bakken og skulle dra adgangskortet for å komme inn på parkeringen. Jeg har ikke verdens lengste armer, og plutselig hadde jeg mistet kortet ut vinduet, og ned på bakken. Deretter skled det videre under bilen. Jada, sistnevnte var ene og alene min feil, men allikevel: Takk, O store univers.