Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde venner som inkluderte meg, og ikke gjorde det motsatte... Jeg skulle ønske de forstod meg og verdsatt meg for den jeg er.

Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt har blitt. Gråsonene jeg har opplevd i det siste har ført til at jeg undrer meg over eksistensen min. Jeg går gjennom lykkelige faser, og litt mindre lykkelige faser. Her i livet blir man fortalt at man må "stå på! Ikke syns synd på deg selv!" Du må være sterk og tåle alt, ha styrke til å overleve økonomiske kriser, matkriser, dødsfall og alle de triste tingene som skjer i livet. Hva er vitsen med å holde fast ved noe som egentlig bare gjør deg trist?

Jeg har alltid vært en person som tenker mye, og til tider overtenker ting. Det er frustrerende til en viss grad, men det gjør meg til den jeg er. Jeg får ofte høre at jeg må stresse ned, tenke mindre og ta ting roligere. Samtidig må jeg presse meg selv til å oppnå ting jeg finner vanskelig, være tøff, ikke gråte over spilt melk. Men ofte syns jeg det er vanskelig. Hvordan skal jeg klare alt det når jeg bare er meg? Jeg er bare én person. Allikevel rommer jeg så mange følelser, til og med så mye at det er overveldende. Jeg har alltid vært sånn. Jeg tenker, og jeg føler. Jeg gråt da faren til Simba døde i løvenes konge, da moren til bambi døde og da Todd ble forlatt i skogen i Todd og Copper. Jeg gråt da jeg så "One day", med Anne Hathaway. Jeg gråter over det faktum at venninnene mine ikke forstår meg. Er jeg en så kompleks person? Er jeg så vanskelig å forstå seg på? Av og til tror jeg at det er overveldende for venninnene mine også, det at jeg er så følsom. Ja, jeg tar kanskje ting litt for lett til meg, men det kan ikke jeg gjøre noe med. Gud vet at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å blokkere følelsene ute, og bare slutte å bry meg. Men det er nytteløst. Av og til tenker jeg over alt som har skjedd meg i løpet av de siste årene.

Jeg husker at venninnen min sa noe til meg en gang: "du pleide å være mye mer gøy og være med." Nå har hun forsåvidt en tendens til å være litt for ærlig med folk, men jeg tenkte om det var noe sannhet i det hun sa. Og jeg tok det til meg. Men hvem er hun til å si til meg at jeg ikke er gøyal? Må man leve opp til de forventningene andre har om deg, og få dem til å tro at nei, DU har hvertfall ikke forandret deg. Det er jo umenneskelig å tenke, for alle forandrer seg. Alle kan bli mer skeptiske og pessimistiske. Og kanskje det er det jeg er. En bitter pessimist. Er det ikke enklere å være det? Men nei, jeg prøver i hvertfall. Jeg prøver ovenfor venninnene mine, jeg prøver ovenfor mamma og pappa. Og lillesøsteren min, som ser på meg som sitt idol. Jeg prøver å være et godt forbilde, og når jeg er alene kan jeg puste. Da kan jeg endelig puste ut, og tenke over hva jeg enn vil uten at folk rundt meg forteller meg at; "ikke vær trist. Vær glad!" Og jeg vil så gjerne, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hvordan skal man oppføre seg når man ikke vet hvordan..?

Jeg føler meg nummen.

Han andre jeg møtte, via en nedlagt nettside, han møtte jeg i fjor og vi kysset og det var fint. Men så skjedde det ting i løpet av kvelden, og jeg endte opp med å gå gråtende hjem til venninna mi. Et halvt år uten kontakt med han, tok han kontakt og ville mer med meg. Han ville ha alt med meg, men han bor så langt unna. Og jeg klarer ikke den avstanden. Om ett år er han ferdig med utdannelsen sin, men det er fremdeles usikkert hva jeg vil. Av og til tenker jeg på han, og da får jeg bare den vennskapsfølelsen, men han er trygg og stabil. Noen ganger kan det føles ut som at jeg også vil ha noe med han, jeg vil jo si at jeg kjenner han ganske godt etter mange timer på telefonen og masse skriving fram og tilbake. Men er det ekte? Kan man kalle det ekte, når vi har møttes én gang? Jeg har igrunn mange minner med han, men det har vært så frustrerende å ikke kunne møte han flere ganger for å se om det er noe der. Det er vel kanskje noe der. Det første han gjør når han møter meg, er å kysse meg foran alle vennene mine.

Så hva gjør jeg?

Jeg er alltid veldig åpen. Eller, jeg prøver å være det. Og det er ikke alltid bra å være åpen med personer du knapt kjenner, men jeg har en dum naivitet som forteller meg at det er noe godt i alle. Jeg gir alle en sjanse før jeg dømmer dem, om ikke de viser seg å være drittsekker fra første øyeblikk, da får jeg ikke noe lyst å gi dem en sjanse. Men si at du møter en person du kanskje er skeptisk til, også prater du med vedkommende og får vite at h*n er en kjempe varm person. Det jeg normalt sett gjør da, er å fortelle denne personen mye om meg selv, men akkurat ikke mye nok til at jeg gir vekk alt. Jeg holder selvfølgelig tilbake, men jeg er generelt åpen. Er det et problem jeg burde gjøre noe med? Sånn, i forhold til unge menn, mener jeg. Er det slik at jeg bare burde lære meg å lukke meg selv mer? For den naiviteten, den godtroende tanken i meg, det er det som gjør meg til den jeg er. Jeg vil alltid være en følsom person, og kanskje for følsom til tider, men det er ikke noe jeg kan endre. Jeg kan gjøre ting som får de følelsene til å begrense seg, og den naiviteten som gjør at jeg er såpass åpen. Men jeg kan aldri endre helt på den jeg er. Hvis jeg vil ha sex med en av det motsatte kjønn, så har jeg sex med en av det motsatte kjønn! Jeg har egentlig alltid gjort det jeg vil, kanskje det er det som forårsaker denne gjentatte situasjonen hvor jeg ender opp skufet?

Vel, nå som jeg har mer å reflektere over, vil jeg ønske dere god natt! Og en ting jeg ville si, negative kommentarer har jeg sluttet å bry meg om. Jeg vil mye heller gi oppmerksomhet til de som gir meg støttende og fine kommentarer! Takk :-)

I år blir et spennende år. Jeg blir ferdig med skolen, har deilig sommerferie og muligens flytting til Bergen eller Trondheim for å studere videre. Jeg har ingen nyttårsforsetter, kun fordi jeg blir dobbelt så skuffet over meg selv hvis jeg ikke når forsettene. Det jeg kan gjøre istedetfor, er å lage realistiske mål og etterhvert øke målnivået. Et lett mål er lett å oppnå, og da blir man mer motivert når man når det målet.

Anyways, bloggen min feirer TO år denne måneden! Det er nøyaktig 2 år siden jeg begynte å skrive. Noen av dere har sikkert fulgt meg fra starten, også har jeg sikkert fått noen nye lesere etterhvert. Setter utrolig stor pris på dere!

For øyeblikket har jeg det bra. Det ser ut til at nyåret starter veldig fint, igrunn, jeg har ingen spesielle byrder hengende over skuldrene mine og jeg er ferdig med personer av det motsatte kjønn. I alle fall for en periode.

Håper dere har hatt en fin jul, og ønsker dere et godt nyttår. Håper det har startet fint hos dere også!

Men vi møttes, og det gikk bra. Helt til dagen etterpå, da var han nærmere sagt ganske avvisende og sa; "jeg liker ikke å kose på mårran". WTF?! Så tok jeg toget hjem, og sendte en melding; "vil du møtes igjen?" og da svarte han ja. Etter noen dager med stillhet, tok jeg igjen kontakt og spurte om han fortsatt interessert. Han svarte ja. Og så, på julaften, spurte jeg om jeg kunne komme 3. helga i Januar. Da svarte han at "det går sikkert bra. Men det kan hende noe oppstår, så du kan vel vente to uker med å bestille?" Og det reagerte jeg på. Hvis vi inngår en avtale, så inngår vi en avtale. Jævla drittsekk. Jeg sa min mening om det, og da sa han; "jeg blir så jævlig provosert. Hvorfor i helvete skal du være barnslig... blablabla". Jeg svarte at det var vanskelig å legge planer med han, og da sa han; "hvis du ikke kan vente to uker med å bestille, så gir vi blaffen i det hele." "ok", svarte jeg. "Bra :)", svarte han. I dag sendte jeg han en lang melding hvor jeg forklarte at jeg ikke vil være ei ku som blir satt på beite, og alltid må være den som tar initativ. "Den er grei :) lykke til videre", svarte han. Ikke mer, liksom. For en drittsekk.

Jeg er egentlig glad for at jeg har sagt i fra, for da slipper jeg å gå gjennom mer med denne fyren. Han var tydeligvis en person som ikke matchet meg og mine behov i det hele tatt. Jeg prøvde å være tålmodig, han prøvde ikke å ta mer initativ til og prate sammen.

Etter det, gikk jeg hjem, slo på dataen og kikket på sukker.no. Jeg fant faktisk en fyr som hadde en morsom profiltekst, og sendte han en melding. Han virker som en morsom kar, og nå har jeg glemt H. Så lett var det... alt som trengtes, var litt kontakt med en annen person av det motsatte kjønn som lettet på humøret mitt!

I helgen var jeg på fest. Det var morsomt å se tidligere venninner igjen, selv om det ikke er veldig bra mellom meg og noen av dem til dags dato. Jeg drakk en halvliter sprit på lik linje med andre folk på festen. Noen drakk mye mer, men det er vel kanskje fordi de tåler mer. Jeg tåler svært lite. Pussig, igrunn, fordi jeg har jo drukket alkohol siden jeg var 16. Anyways, vi dro på byen rundt tolv, og der var det maange kjentfolk! Det var kjempe morsomt å danse med venninnene mine.

Men så møter jeg på gamlesjefen min. Han har med seg noen kollegaer, som jeg fint hilser på. Jeg kan se at han er kjempe full og måtte bare le av han fordi han var så distré. Så går jeg rundt i selve lokalet, stappfullt med mennesker, også ser jeg en mann jeg kjente igjen fra den gamle jobben min. Han er en ganske viktig person i selskapet, så jeg går bort og hilser på. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg presenterte meg selv, men jeg husker at jeg ga han en klem. Etterhvert begynte han å ta på meg, og jeg var relativt full, så jeg ga faen. Etterhvert prøvde jeg å få han med bort til sjefen min, men han ville ikke! Så jeg tenkte ikke mer over det, og klina med han et par ganger på dansegulvet. Etterhvert stikker jeg tilbake til sjefen min igjen, og han sier; "du vet at han er gift, eller?" Du aner ikke hva som gikk gjennom hodet mitt idét han sa det. Jeg lo, og sa: "du køødder!" Gamlesjefen min rister på hodet, og jeg blir truffet av en svært alvorlig tankegang. For jeg visste jo ikke at han var gift. Etterpå spurte gamlesjefen om jeg ville bli med å spise kebab, og jeg takket ja. Først da alle samlet seg, så jeg den "gifte mannen". Jeg tok øyeblikkelig fram høyrehånda hans, og tror du ikke jeg finner en gullring på ringefingeren. Jeg følte meg kvalm. Det er én ting å kline med en som har kjæreste, men det er en annen ting når mannen er GIFT! ÆSJ!

Jeg dro bare rett hjem, og nå prøver jeg å glemme det... det er absolutt ikke lett, fordi jeg tenker bare på kona hans som sitter uviten hjemme med en drittsekk til ektemann.

Jeg var jo hos G for halvannen uke siden. Det gikk vel ganske bra? Vi har jo pratet sammen (nesten) hver dag etterpå og dét er jo et godt tegn. Også tar han kontakt med meg, så begge tar initativ. Jeg vet ikke helt hva han er ute etter, vi hadde ikke sex sammen. Kanskje han bare liker meg, rett og slett? Men jeg vil ikke hoppe til noe konklusjon, det har bare backfired i mange tilfeller.

Så på fredag skal jeg til han igjen. Vet ikke om jeg gleder meg eller ikke, fordi jeg er faktisk litt usikker på om jeg vil noe mer med han. Men det kan jo være artig å lage god mat, se en film og ligge i skje!

Nå er det offisielt 1. Desember, 2011. Gleder meg til jul! Hele familien kommer til å være samlet i år. Jeg skal nok få mekka noe juledesign også. Kan sikkert bare ta et fra ifjor, he-he!

Nissene over skog og hei (?) begynner også! Og Jul i Blåfjell! Gleder meg, det skal nok få fart i julestemningen min, tenker jeg!

Btw, jeg leste gjennom det jeg har skrevet, og fy meg - det var overfladisk! Jeg er trøtt, dessverre, men valgte å prioritere bloggen for en gangs skyld. Men don't worry, det kommer sikkert et dypt og filosofisk innlegg senere denne uka!

Snakkes, mine kjære lesere!

Nå har jeg igrunn litt dårlig samvittighet ovenfor meg selv, fordi jeg skal flytte for meg selv igjen, noe som blir deilig! Har kjøpt masse julepynt og adventsstake, og masse søte ting jeg kan ha i leiligheten. Det er jo min første julepynt som jeg har kjøpt til meg selv, ever, så det blir morsomt å plassere de forskjellige steder i leiligheten. Uansett, grunnen til at jeg får dårlig samvittighet, er fordi jeg ikke har så mye å leve for i måneden og jeg har alltid vært dårlig med penger, så jeg vurderer å ta forskudd denne måneden. Også skulle pappa gi meg 250 kr i uka til mat. Men, enden er (nesten) alltid god, og jeg finner alltid en eller annen måte å overleve på. Nei, jeg snakker ikke om skitne tjenester. Men å spare det jeg har, være økonomisk! AKK, hater det.

Forrige gang jeg skrev et innlegg, snakket jeg om en kar fra Hamar. Har fremdeles kontakt, men jeg har ikke møtt han enda. Sjokk. Etterhvert dabbet interessen av, fordi han var så sykt dårlig på å svare på meldinger og nå er det kun han som tar kontakt. Annenhver uke. Okei, GREIT, han jobber mye, snakker med mange mennesker, men hvis man er interessert i en person, så svarer man på melding eller en telefon. I alle fall når man faktisk har tid, og det er 24 timer i døgnet. 8 av de bruker han på å sove, 8 av de bruker han på jobb. Så hvordan i all verden kan han ikke finne plass til å besvare en melding eller telefon de resterende 8 timene? Hallo.

Så er det nettdatingen, da. For tiden bruker jeg bare forumet på sukker.no fordi jeg liker å diskutere. Jeg liker å ytre mine meninger. I et par måneder hadde jeg lagt merke til en sånn merkelig fyr som alltid skrev der, med fullt bilde og alt. Han hadde nokså sære meninger også, og et ganske rart profilbilde, så jeg gadd aldri å kikke på profilen hans. BOY, was I wrong! Han er, vel, kanskje ikke den kjekkeste, men mer kjekk enn det jeg trodde. Fordi jeg klikket meg inn på profilen hans, og der var det bilder av en skikkelig mannemann. Med stor M, that is. Og jeg sendte han en melding, som jeg fikk svar på. Vi pratet om alt og ingenting i meldingene, og etterhvert nevnte han ei dame fra Bergen som han snakket med. Han "ville ikke ha flere baller i lufta, og nå snakket han med henne". Da han bor i omlag 7 timer unna Bergen, forstod jeg ikke helt hvorfor han gadd å bruke tid på ei sånn dame. Men vi fortsatte å prate, vi, sånn sporadisk vel og merke, og etter en lang tid med taushet fra begges sider, fikk jeg en melding. "Jasså, du er fremdeles på forumet, altså?" Dette skrev han fordi jeg omsider skrev under ekte nick, med bilde og alt, og da hadde jeg byttet profilbilde. Så pratet vi litt, og jeg spurte om Bergenser-jenta. Det var naturligvis slutt, fordi begge kom til enighet om at det ikke var til begges beste at de bodde så langt unna hverandre.

Aaanyways, jeg fortsatte å prate med han, jeg. Så la han meg til på facebook, og da jeg visste navnet hans var det jo allerede gjort. Da ringte jeg han på vei hjem fra byen en natt, og vi snakket i flere timer. Jeg var jo ikke edru, men han ville jo prate mer. Så nå er jeg mer interessert i HAN, da. Kan kalle han G. G-spot. Han har fremdeles litt sære meninger, og er litt frekk i ny og ne, men jeg tror at under alt det skalkeskjulet, så er det en virkelig flott mann. Han sier han er "miljøskadet" av alle damene han har vært med tidligere (han er 26), og når jeg er så care til helt vanlige ting (som normalt sett ville satt ei dame ut av spill) blir han overrasket. Jeg er avslappet med han, fordi - av tidligere erfaringer - så nytter det ikke å være stereotypisk KVINNE. Altså, instinktene mine måtte tones ned en smule. Men jeg har funnet ut at jeg virkelig trives på denne måten. Jeg tar ting veldig sakte, blir ikke masete og er kjapp i replikken som de fleste andre ville sagt om meg. Kjapp i replikken. Jøss.

Jeg skal ikke juge for dere, men det går til helvete på skolen. Har allerede mye fravær, og jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje dra til legen å be han skrive en melding om at det er kronisk forkjølelse? Da trekker de i det minste 10 dager fra fraværet mitt ved hver termin. Angående termin, jeg har ei venninne som er gravid. Ja, du leste riktig. Hun er 20 år, og fant nettopp ut at hu skal ha barn med en kar hu knapt har vært sammen med i et halvt år. Helt i orden for min del, men hva med utdannelse? Ungdommens gledelige år? Fylla? Sex med randomme gutter på byen? Ikke at jeg har hatt det på en stund. Forrige gang jeg hadde sex, var med han fra Trondheim som var mye eldre enn meg. Jeg angrer vel ikke, han var kjempe kjekk!

Men tilbake til G. Vet du hva, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med han, altså. Han er så... uvant. Jeg er liksom ikke vant til den typen han er, men allikevel vil jeg møte han (har avtalt å møte han neste helg, den 19. November) og jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg gleder meg. Men så kommer usikkerheten smygende inn. Er jeg egentlig interessert? Ja, det er jeg. Vil jeg egentlig at det skal funke på "daten"? Ja, det vil jeg. Whats the fucking problem, brain?!

Langt innlegg, I know, men jeg har mye på hjertet. I alle fall i mørketidene, ser det ut som. Hva ER det med mørketiden, egentlig?

 Rihanna - We found love

 Når jeg tenker tilbake på livet mitt, innser jeg at det er venner og familie som har gjort meg til den jeg er i dag. Allikevel føler jeg at jeg har blitt undervurdert, at de har sett på meg som dum og lat. Men jeg er ikke det. Ja, jeg har gjort noe som ikke er helt "normalt", men har de egentlig rett til å dømme meg? Vi lever i 2011, vi skal liksom ha utviklet oss, men samtidig føler jeg av og til at vi ikke har utviklet oss så mye som alle sier vi har. Fordommer og mobbing er fremdeles aktuelt i dag. Fordommer andre har, den negative trenden med å sette folk i båser, er et preg av en fremdeles veldig aktiv tankegang rundt janteloven. "Du skal ikke tro du er noe eller noen", "alt du gjør er feil" osv. Hvorfor har vi disse fordommene mot andre mennesker? Hvorfor er mobbing fremdeles aktuelt? Hvorfor innser vi ikke at janteloven er BULLSHIT?!

De siste årene har det vært kamper mot mobbing, men allikevel er det fremdeles barn, ungdom og voksne som er nedverdigende mot andre personer. Når vokser man egentlig opp? Når begynner man å angre på de gale valgene vi tok i livet? Er det når vi  ligger for døden som gamle at vi tenker tilbake på livene våre og finner ikke annet enn mørke hull og tanker? Jeg vil prøve å leve mitt på den måten at jeg bryr meg om meg, og unngår å kommentere ting som jeg ikke har noe med.

Alle er verdt like mye, uansett hva en jævla jantelov og andre personer sier. Vi er alle mennesker, uavhengig om den og den personen ikke mener det. For hvem er egentlig de som tør å påstå noe annet? Hvem er de som tør å se ned på andre når vedkommende er akkurat like mye verdt som alle andre? Ingen er høyere enn andre, selv om de er kongelige, politi eller statsminister. Man burde ha respekt for de rundt seg, vise omtenksomhet og empati. Vi lever jo i 2011...

Først og fremst er jeg hjemme akkurat nå. Hjemme fra skolen, valgte å ta en fridag for og kose meg med søsteren min som også har fri fra skolen. Laster ned den nyeste episoden av The Vampire Diaries nå, så vi skal se den sammen etterpå.

Men to the point, jeg snakker jo med en fyr nå. Har jeg nevnt det? Kanskje ikke. Uansett, han er fra Hamar. Jeg er bombesikker på at dere ikke er spesielt overrasket, men jeg har lyst til å besøke han. Det skal jeg jo i dag, i alle fall. Tror jeg. Han svikter ganske mye på kommunikasjonsdelen, altså - han er kjempe dårlig på å svare på meldinger. Jeg har flere ganger konfrontert han med dette, og hver gang sier han at han har sin egen måte å kommunisere på. Jeg blir gal! Vil han eller vil han ikke? Sier han at han vil ha meg bare for å "ha meg på gli"?

Oppdaterer dere om jeg drar eller ikke.

En annen ting som har skjedd, er at jeg har fått melding på sukker av denne karen. Han skrev; "Fortsatt like hot!:)" Hva i all verden mente han med det? Jeg var jo hos han for et par uker siden, og da måtte jeg dra tidligere enn planlagt. Har ikke pratet med han siden, og nå får jeg plutselig dét? Wtf skjer? Jeg svarte og sa; "Og hva mener du med det, egentlig?" Noen ganger dukker det opp menn fra fortiden jeg igrunn er ferdig med... han var jo ganske god i senga, og han er såå deilig, men jeg... ah! Bildet under forklarer litt hvordan tankene mine rundt dette er. Vannet når meg ganske langt opp, jeg er altså litt fanget i det, men fremdeles på leting etter svar.

GLEDER MEG!

Når jeg snakker med gutter jeg har "møtt" på internett, vil jeg som regel snakke med de over telefonen. Jeg har tidligere opplevd tillitsbrudd når en av mine bestevenninner utga seg for å være en gutt i nesten to år. Også betyr jo stemmen endel for meg, sammen med hender og rygg. Jeg vet jeg er sær, men det er bare noen kriterer jeg har. Anyways, etter det mislykkede møtet med han fra Trondheim og han fra Kongsberg (skrev om det litt lenger ned) har jeg tenkt veldig mye på hva jeg burde gjøre. Skal jeg melde meg ut av sukker, skal jeg fortsette for å se om jeg kanskje møter "the one"? Skal jeg utsette meg selv for mer skuffelse?

Jeg snakket med en... venn tidligere i dag (en jeg har kjent ganske lenge som bor i Bodø, jeg har familie der oppe og ble kjent med han gjennom de). Han har alltid vært lett å prate med, og er så trygg og god! Vi snakket om familien min (jeg kan fortelle om det i et annet innlegg) og andre ting i over en halvtime. Etter jeg hadde lagt på, får jeg en melding hvor det står: "Huff. Eg blir så lett kåt når eg prate med dg, snodig :P" han er sikkert den n'te som har fortalt meg det, men akk - jeg forstår det ikke!

Jeg er ikke redd for å fortelle dere at jeg har hatt telefonsex før, en telefonsamtale med en mann jeg er interessert i fører nesten alltid til det. Jeg er en seksuell person, det kommer naturlig for meg, men det er plagsomt at det skal gå utover kjærlighetslivet mitt. Jeg gir meg litt for fort, men har ingen anelse om hvordan jeg skal holde det tilbake. Jeg tenker ikke langt sånn sett, fordi jeg bare begir meg ut i det, og i ettertid finner jeg det ut på den harde måten.

Jeg skjønner bare ikke hvordan stemmen min kan være en faktor til stiv pikk hos det motsatte kjønn! Det er merkelig, ikke sant?

Twilight Saga - Breaking Dawn (18.11.11)

Hodejegerne (jeg vet denne har vært på kino en liten stund, noen som kanskje har sett den allerede?)

What's your number? (21.10.11)

Crazy Stupid Love (30.09.11)

Abduction (07.10.11)

Drive (21.10.11)

The Change Up (25.11.11)

Jeg har forandret meg veldig mye de siste årene, og når jeg ser tilbake på gamle innlegg innser jeg at det var mye variasjon fra min side. Jeg skrev om opplevelser, gutter, jenter, kjendiser, sex, følelser og alt annet. Jeg vet ikke hva som forandret meg, kanskje det var gutten med den nord-norske dialekten i Bergen, kanskje var det jenta jeg forelsket meg i på ungdomsskolen, kanskje det var dødsfallet til en god venninne. Jeg vet ikke, men noe forandret meg.

Men fra A til Å: på lørdagen dro jeg innover til Oslo for å delta i en sukkerfest. Jeg er jo medlem av en nettdatingside som heter sukker, og de arrangerer noen ganger store fester i Oslo for single. Først møtte jeg noen jeg hadde snakket litt med fra forumet, vi drakk alkohol og snakket om alt og ingenting. Deretter stakk vi til selve festlokalet hvor jeg måtte gå gjennom noe av det pinligste jeg har opplevd i mitt liv. De hadde hjerteforma stoler med hvitt ull, og det var bakgrunnen for bildet de tok av meg. De spurte meg endel spørsmål om meg selv, og etter det var jeg free to go. Vi minglet litt med forskjellige folk på festen, jeg snakket med endel... menn (overraskende teit å bruke ordet "menn", men jeg føler "gutter" blir så barnslig. Ser for meg smårips). Etter endel innabords kom jeg i kontakt med andre forumister, vekslet litt på å snakke med mennene der og forumistene. Naturligvis var jeg sikkert en av de yngste der, fordi alle de jeg fant interessante var over 30. Jeg trodde de var i midten av 20-åra, og det sa jeg til de, men de måtte avvise meg pga alderen. Til slutt fant jeg en 24-åring (thank god) som ble med meg tilbake på hotellet. I taxien angret jeg som faen, for jeg innså at denne karen kunne blitt en kjempe god venn hvis jeg ikke hadde hatt sex med han da vi ankom hotellet. Da han kom inni meg, ble jeg forbanna og han unnskyldte seg gang på gang (på gang). Etter frokosten på hotellet, dro han for å kjøpe angrepille. Gentleman var han i alle fall...

Hvorfor har jeg en vond klump i magen?

Vet dere hva jeg har funnet ut? Jeg må slutte å lete. Jeg må slutte å lete etter en mann, fordi det hjelper meg ikke at jeg blir såret hver gang jeg finner noen jeg liker! Det er, wow, irriterende. Jeg føler at jeg forsømmer venner, familie og skole ved å sitte på sukker.no, på leeting etter "the one". Hvorfor er sukker.no så avhengighetsskapende? Jeez.

Da jeg satt på flyet på vei hjem i dag, tenkte jeg på denne karen. Bare fordi jeg virkelig likte denne fyren, og ble så skuffet da han ikke ville mer, betyr det at jeg må tenke på han - nesten ett år etter jeg først møtte han? Jeg bare.. ah, jeg vil være i den tilstanden som i innlegget under hele tiden. Men jeg regner med at livet har oppturer og nedturer, selv om jeg føler jeg er en av de som får nedturene kun fordi jeg er meg. Jeg er en ulykke-person. Seriøst, jeg tror det er noe med meg som gjør at ulykke følger med overalt.

Latest news; jeg er på skolen. Er fornøyd, skal flytte hjem igjen for å spare penger. Vil bli førskolelærer, jeg elsker barn. Selv om det ikke var noe spesiell kjemi mellom meg og han fra Kongsberg, bestemte vi oss for å være knullevenner. Helt OK, fram til jeg møtte en utrolig, fantastisk og herlig mann. Han er en mann med stor M! Utfordringen (forresten, har dere lagt merke til at det alltid er en utfordring i veien mellom meg og en gutt?) er at han er endel år eldre enn meg. Men fordelen er at han har et utrolig utseende! Kan ikke tro at han ville ha meg!

Uansett, han bor i Trondheim. Jeg vet, det er langt unna, men han betalte flybilletten min fra Torp. Utrolig, ikke sant? Skal til han førstkommende helg. Har egentlig lyst at det skal være fredag i morgen, men det er 5 og en halv dag å vente. Det er ikke lenge. Håper jeg. Jeg skal ha gym i morgen tidlig og jobbe to kvelder denne uken, det er på en måte "det eneste" jeg skal gjøre som er... æsj, før jeg skal møte han.

Seriøst, jeg klarer ikke slutte å tenke på denne fyren. Det er helt vanvittig, jeg klarer absolutt ikke og få han ut av hodet mitt. Det er nesten slitsomt, fordi jeg merker en slags lengsel etter han og kroppen min skriker etter de store, mandige hendene hans.

Nei, han er ikke gammel. Men gammel nok? Jeg vet dere sikkert må dø av nysgjerrighet, men jeg vil holde alderen hans skjult. Det eneste jeg kan si, er at han er fantastisk... og jeg er lykkelig.

Jeg har virkelig ikke klart å samle tankene mine i det siste, det har vært så mye jeg må forholde meg til og tenke på. Penger, gjeld, firmatur, skole, ta opp fag, hvordan jeg skal bo alene dette året, hva jeg vil gjøre neste år, hva jeg vil utdanne meg som, hvorfor ingen gutter vil ha noe mer enn sex med meg, det som skjedde på Utøya og ved regjeringskvartalet, betale regninger, han fra Kongsberg, han fra Bergen jeg møtte i romjulen, vennene jeg mistet for ett år siden, jobb. You got the message?

Ah, jeg vil ikke tenke på noe av det. Jeg vil ikke bli overstyrt av følelsene mine, men være sterk og myndig! Jeg vil klare å sette ned foten når nok er nok, jeg vil ha kontroll over livet mitt. Hvordan i all verden skal jeg få kontroll over livet mitt? En drømmeutgave av meg selv, ville være en som utgjør en forskjell her i livet. En som er tøff og takler motgang med et smil om munnen, vel vitende om at hey!, det er greit å være nedfor i blandt, men du må aldri slutte å kjempe for de tingene du drømmer om.

Når skal jeg finne drømmeutgaven av meg selv?