En jentes følelser

Hvorfor skal alt være så vanskelig?

Mon, 04 Apr 2011 18:41:02 GMT

Hvorfor er det slik at det er de man elsker aller høyest og bryr seg mest om, som man alltid klarer å såre?

Saken er at han snart har en stor mattetest som han MÅ gjøre det bra til. Null problem, og jeg lar han øve, med unntak av å finne på noe sammen en gang i uken. Problemet mitt kommer til venninnen hans, Line. De har matte sammen, og derfor er det helt sosialt akseptabelt at de kan finne på noe sammen fredag kveld. Jeg blir rett og slett sjalu. Ikke fordi jeg ikke stoler på han, eller at han tilbringer tid med en annen jente - men fordi jeg rett og slett skulle ønske han prioriterte meg en gang i blant. Før vi ble sammen fortalte han til meg at han til og med hadde vært forelsket i henne før... Det gjør ikke saken lettere.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor han er sammen med meg? Jeg mener, Line og han er så mye mer like. De har gått på samme VGS-linje, er flinke i matte begge to osv osv. Jeg har gått på en stikk motsatt linje, suger i matte men er god i samfunnsfag og språk osv. Vi er forskjellige, de er prikk like. Hun er helt vilt pen, jeg er ... average. De har like hobbyer, jeg .... jeg trenger ikke en gang. Jeg skjønner ikke hvorfor han er sammen med meg...

I sted sendte han en melding hvor det stod "fikk tlfregning i sted. Du vil ikke bytte til djuice, da?" Jeg tenkte han tulla litt, selv om jeg visste at den regningen var høy. "Hahahaha, cute!" Svarte jeg. To sek senere kom dette inn.. "Helt serr. Hvis du ikke bytter slutter jeg rett og slett å sende meldinger." Og siden jeg var lei meg nok over alt som skjer fra før med Line og sånn, klarte jeg ikke å dy meg og svarte med "så gjør det da.". Ikke noe svar enda.

Skjønner ikke hvorfor alt skal være så jævla vanskelig.

Har du hørt om vardøger?

Thu, 27 Jan 2011 21:31:41 GMT

Om du ikke har det kan du lese wikipediasiden om det HER. Det jeg opplever som vardøger kan selvfølgelig oppfattes helt annerledes hos en annen person. Såvidt jeg vet oppfatter jeg det omtrent likt som mammaen min. Det vil si at jeg merker på kroppen at noe snart skjer... Hendene skjelver, hjertet banker ekstra og jeg blir rastløs.

I dag skjønner dere, hadde jeg ekstremt vardøge! Jeg klarte ikke sitte stille og kunne sammenlikne vardøgen med angsten min, som er relativt intenst når den først kommer. Hendene skjelver, jeg blir kvalm, tørr i munnen og ekstra vár på lyder og lys og generelle inntrykk. Hodepine er en vanlig virkning, men kom heldigvis ikke i dag. Det begynte å skje noe i kroppen min i fem-sekstiden og jeg satt til slutt bare å ventet på noe... En telefon, en kjent person på TV, en e-post osv. Helt vanlige ting som jeg merker før det kommer. Litt freaky, men allikevel...

19.21 ringer telefonen, jeg fanger den i lommen og skjønner at NÅ skjer det. Dette er det jeg har merket på kroppen. Det tar litt ekstra tid før jeg faktisk tør å se på displayet, for nå gjelder det. Og i det jeg ser på displayet ser jeg navnet til eksen min lyse opp... Jeg har ikke snakket med han siden vi slo opp i starten av desember. Etter det har jeg allerede fått meg ny kjæreste, begynt på skolen igjen osvosv. Startet på nytt, med andre ord, og jeg har egentlig ingenting å si til han fordi han behandlet meg som om jeg var ingenting.

Samtalen varte bare i et par minutter, det gikk fint men følte meg fysisk uvel etter vi la på fordi jeg på ingen måte vil ha noe kontakt med han. Rett etter at vi la på gikk vardøget bort og kroppen min ble normal igjen. Rart, ikke sant?

Noen av dere som opplever det samme noen ganger?
Har du hørt om ordet vardøget før?

Nå er jeg tilbake...

Thu, 27 Jan 2011 18:45:37 GMT

Hei. Noen som husker meg? Jeg blogget en stund om angsten min, emetofobien, og livet som deprimert... Jeg har tenkt å ta opp bloggingen igjen, men på et mer generelt nivå. Ser jeg har fått maaange kommentarer siden sist jeg var innom, og har lest alle og satt pris på de! Men nå er jeg tilbake i nesten gode gamle vanlige form. Men om noen av dere som leste bloggen min før fremdeles er innom, si tittei :) Er dere klare for et sammendragsinnlegg, eller skal jeg bare starte på nytt? Opp til dere....

PASSION, BEAUTY, TRUTH .... LOVE.

Sat, 10 Apr 2010 20:18:00 GMT

Hold kjeft og kyss meg.

Begjæret løper løpsk rundt i kroppen som en flokk antiloper på rømmen vekk fra hyener. Hjertebank, det knyter seg et sted i kroppen når du kysser meg. Jeg vil ha deg.

HVORDAN SPISE EN ELEFANT...

Sat, 10 Apr 2010 08:00:45 GMT

Det har skjedd en del siden sist. Formen min svinger veldig opp og ned, og de siste døgnene har den definitivt svingt nedover. Det ble så ille at jeg måtte tilkalle Vinderen Avlastning og bo der en natt, for jeg var helt alene og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så da sov jeg der en natt. Det var skummelt, men allikevel litt deilig å være der. Jeg føler at jeg fikk en liten time out fra alt stresset hjemme og kunne bare slappe helt av. Det var et riktig valg, men det var også et riktig valg å komme seg hjem igjen.

Maten går det lettere med. Har spist en brødskive og et påskeegg i dag, så begynner virkelig å klare dette nå. Jeg har bestemt meg for å ikke grave meg ned i sorgen lenger, nå skal jeg UT! Den riktige veien. Det kommer til å bli veldig tøft, men jeg skal klare det.

En elefant spises ikke i en stor bit på en gang- den må deles opp og spises sakte. Det er da du klarer det.

JEG HAR EN LANG VEI Å GÅ...

Thu, 08 Apr 2010 14:27:53 GMT

Jeg har en lang vei å gå, men jeg skal komme meg gjennom dette! Jeg skal ut på den andre siden, uansett hva som kommer mot min vei. Det kommer til å bli hardt, vanskelig og tungt men jeg vil ikke være nede, borte og i min egen drukne verden. Jeg vil ikke tenke at jeg vil ta livet av meg, jeg vil ut å være med vennene mine igjen- slik det var før.

Jeg skal klare det. Det blir tøft og jeg kommer til å trenge hjelp. Men jeg skal klare det til slutt.

emetofobi

Thu, 08 Apr 2010 08:42:26 GMT

Emetofobi. Jeg har endelig et navn på hva som er galt med meg. Jeg har en sykelig angst for å kaste opp, og nå har det gått så langt at jeg ikke klarer å spise. Jeg tør såvidt kysse kjæresten min fordi jeg vet ikke hvor han har vært. Faen. Jeg vil ut av dette...

KAN NOEN HJELPE MEG? :(

Thu, 08 Apr 2010 08:25:36 GMT

Faen. Jeg klarer såvidt få ned en liten smule med knekkebrød før angsten kommer og tar meg... I går spiste jeg bare et par knekkebrød, har enda ikke spist noe i dag. Faen, hvorfor klarer jeg ikke spise?! Jeg er så sulten at jeg orker ikke gjøre noe. Reiser jeg meg ut av sengen snurrer verden rundt og jeg må sette meg ned for å samle meg selv. Faen. Får ikke ned en bit knekkebrød, men klarer vann. Håper pappa og stemoren min kjøper meg seg noe frossen frukt og bær så jeg kan lage smoothies, håper jeg får ned det...

ÅÅÅÅÅH jeg er så lei, kan ikke noen hjelpe meg...

Fear, it's back....

Wed, 07 Apr 2010 21:27:08 GMT

Det gjør så vondt.... Hvor lenge skal dette vare? Jeg klarer ikke spise, sove, gå eller ligge stille... Det gjør så vondt inni meg et sted. Og det gjør så vondt at jeg ikke klarer annet enn å ligge å gråte i sengen min. Verken mamma, pappa eller noen andre klarer å hjelpe meg- jeg er helt alene.

Jeg har ikke spist annet enn et par knekkebrød i hele dag. Hver gang jeg putter mat i munnen vokser den lille biten seg til et stort monster, og halsmusklene mine trekker seg sammen, forbereder seg. Motsetter seg.

Vær så snill, la meg slippe.... Hvorfor skal dette skje meg?! Jeg vil ikke mer, orker ikke mer, takler ikke mer... Jeg vil ha hjelp, hvorfor får jeg det ikke? Jeg overlever ikke dette særlig mye lenger...

Det finnes ikke flere tårer

Mon, 05 Apr 2010 08:17:00 GMT

Jeg har grått ut alt som er, alt av mitt gode humør har rent i små bekker over kinnene og ned i lakenet. Jeg kjenner den salten smaken mot tungen, og minner fra fortiden flagrer forbi øynene mine. Er det sånn det skal være for resten av livet?

Slik tilstanden er nå tør jeg ikke spise. I går spiste vi pinnekjøtt, som er min favorittmat nummer en, allikevel fikk jeg bare ned en liten bit og en halv pølse før maten vokste i magen, halsen og munnen... Jeg vet jo at jeg ikke er forgiftet eller syk, men jeg klarer bare ikke roe meg ned på det. Panikkanfallet kom uansett, jeg klarer jo ikke kontrollere det slik jeg selv ønsker. Og nå tør jeg ikke spise frokost....

Thought I had an answer once, but your random ways swept me along

Sat, 03 Apr 2010 16:18:27 GMT

Nå er jeg veldig sliten og veldig klar for at hjertet mitt skal slappe av... Det banker som om jeg løp fra en tiger, så fort og mye løper det. Helt uten grunn, jeg sitter bare hjemme på sengen... Det er slitsomt.

foto / privat

musikk&tekst / Twice - Little Dragon

BE AFRAID, BE VERY AFRAID FOR THESE....

Sat, 03 Apr 2010 06:58:50 GMT

Faen. Jeg klarer ikke holde meg unna mat, uansett hvor lite jeg vil ha. Det er krig i hjernen min, og hjernekapasiteten orker ikke gjøre noe annet enn akkurat denne krigen... Det er som i Donald, når du ser det sitter en engel på hans venstre skulder og en djevel på hans venstre. Det høres ganske galt ut, men tro meg, det er helt normalt.

Uansett. Når jeg spiser er det engelen som snakker, som sier jeg trenger mat og energi for å klare å leve. Når jeg er ferdig med å spise er det djevelen som snakker. Han skriker at det var dumt av meg å spise, fordi jeg vet hvordan det får meg til å føle. Han bæljer om at jeg er svak som ikke klarer motstå fristelsen av mat, og at jeg er dum som ikke hører på han. En evig kamp, er det. Og jeg er veldig veldig sliten.... Jeg prøver å spise, men djevelen på min høyre skulder sier jeg ikke skal, og da blir det til en evig kamp i hodet mitt.

Det mest kjipe er at jeg aldri får fred. Aldri. Jeg går rundt med tunge byrder på skuldrene, men ingen kan se de. Ingen kan se at jeg trenger hjelp...

Som en vakker, snodd slyngplante som vokst gjennom og rundt...

Fri, 02 Apr 2010 10:09:56 GMT

"... I årenes løp hadde hun lært å mestre disse anfallene ved å forestille seg smerten som en vakker, snodd slyngplante som vokste gjennom og rundt henne og renset henne for nytelsessyke og minnet henne om at det i livet ikke er mulig å flykte fra lidelsen. Uansett hvor langt du må løpe eller stritter imot, slipper man ikke unna ..."

For tiden leser jeg Salvadoreña av Cecilia Samartin. Forsåvidt en fin og koselig bok det, er veldig OK å sovne til på kvelden hvert fall. Men i går ble jeg litt satt ut da det helt tildfeldig ble skrevet om hvordan hun taklet migrenen sin. Jeg begynte å gråte. Jeg var sliten etter anfallet mitt, jeg hadde lite energi og kraftige humrøsvingninger. Det var en vakker måte å beskrive plagene hennes på. Skulle ønske jeg også kunne beskrive følelsene mine slik, men det tar nok litt trening.

Hvordan vil du beskrive følelsene dine?

WATCH OUT, IT'S BACK...

Fri, 02 Apr 2010 07:30:09 GMT

Spising er en utfordring for min del for tiden. Du vet, når hver eneste bit bare vokser seg større og større i munnen og den virker umulig å svelge? Sånn er det for meg. Hver gang jeg tvinger ned en bit fører det til at hjertet mitt banker fortere, magen kaster på seg og kinnene hovner opp og blir ildrøde.

Det gjør så vondt å spise. Jeg vil kjenne sulten, jeg ønsker ikke å være syk. Om jeg spiser BLIR jeg syk før eller senere, det er jo ingen tvil... Dette prøver jeg å skrive på en ordentlig og ryddig måte så dere skal forstå, men det er så vanskelig å sette ord på disse følelsene. Jeg tenker rasjonelt og spiser nå og da: men i det store og det hele blir det umulig å spise normalt... Alt jeg tenker på er om jeg blir syk av denne maten.

Nei. Det er jo umulig å beskrive. Dette er vanskelig, og jeg klarer å sette ord på alt annet. Men dette her er bare en stor suppe oppi hodet mitt. Hjelp meg ut, for dette er jo ikke riktig....

DA ER JEG FRI....

Thu, 01 Apr 2010 13:35:15 GMT

Nå fikk jeg et panikkanfall igjen. Heldigvis i veldig liten grad, men allikevel stort nok til å få meg til å huske at jeg er syk. Jeg var dum og spiste sjokoladecroissant- jeg visste jeg ikke burde gjort det for nå er jeg livredd for å ha blitt matforgiftet. Og det nytter ikke tenke "jeg har ikke blitt det, det er ikke noe farlig, du er trygg", for hadde det hjulpet å tenke sånn hadde jeg jo ikke hatt noe problem, ikke sant.

Så nå er det bare å vente på at sulten skal komme krypende. Jeg klarer ikke beskrive hvor deilig den første romlingen er, når jeg har gått rundt og vært engstelig. Det føles ut som om ti tusen kilo letter fra skuldrene mine og jeg føler meg fri. Fri fra tvangstankenes harde klør og dype stemme. Da er jeg frisk, da har jeg det bra.

Jeg vet dette høres veldig sært ut for mange av dere. Man skal ikke gå rundt og sulte seg selv for å ha det bra, tvert om. Men i min sak er det annerledes. Jeg føler meg frisk når jeg er sulten, jeg føler meg frisk når magen skriker etter mat. Og jeg vet jo tross alt at det er feil, men jeg klarer ikke omsette tankene mine, det går ikke. Så vennligst ikke kom og skriv at jeg er syk, at jeg har en spiseforstyrrelse osv: for den sulten jeg kjenner er frihet. Det er en lettelse, den sulten får meg til å slappe av.

Så vennligst ikke forstyrr når jeg hører på magen min skrike etter mat. Da er jeg fri.

HERE COMES THE FAMILIAR TASTE OF FEAR...

Thu, 01 Apr 2010 07:43:31 GMT

Hei og hopp. Siden jeg tilbragte gårsdagen for det meste i bilen på vei ned til hytta, ble det dårlig med blogging osv. Men tusen takk til alle som har vært innom og lagt igjen sine erfaringer! Det gjorde godt å lese at jeg verken er alene eller at veien ut er umulig... Takk!

De neste dagene skal jeg bare være på hytta, slappe av og ta det rolig. Jeg savner kjæresten min, og det er skremmende å være her nede så langt hjemmefra(4 timer bilkjøring)- men jeg skal klare det! Denne angsten skal ikke klare å knekke meg. Så nå sitter jeg og gomler godteri før frokost(fysj), har på den diggeste fleecen og de tykkeste ullsokkene.

Skal se om jeg finner tid litt etterpå til å skrive om familien min, de pårørende av hva som skjer når jeg får panikkanfall...

MEG OG SPISEVEGRINGEN MIN...

Wed, 31 Mar 2010 08:37:34 GMT

De siste dagene har jeg prøvd å være flink, jeg har prøvd å holde blodsukkeret mitt oppe og jeg har spist hver 3-4. time. NÅ orker jeg ikke mer. Om jeg spiser så ofte, får jeg aldri kjenne at jeg er sulten. Jeg får aldri smake på følelsen av at magen min rumler og skriker etter sult...

For meg er den rumlingen en god ting. Matlysten min forteller at jeg ikke er syk. Hadde jeg vært syk, ville jeg ikke hatt matlyst. Jeg har angst for å bli somatisk syk- livredd for blant annet omgangssyke, matforgiftning og andre sykdommer som inneholder oppkast. Om magen min rumler, er det en beskjed, en trøst, til hjernen min om at jeg ikke er syk. Det er som hvis man er livredd for edderkopper: du har et rituale av å støvsuge tre ganger i uken, sjekke under sengen og så rydde i klærne dine fem ganger om dagen for å sørge for at det ikke er en edderkopp der; sånn har jeg det. Jeg må kjenne at kroppen min er sulten.

Jeg klarer ikke spise så ofte. Jeg vil ikke spise så ofte. Jeg orker ikke gå rundt og aldri føle sulten... For sulten for meg er en trøst- en trøst om at jeg ikke er syk.

Har du erfaring med angst/depresjon og medisiner? VÆR SÅ SNILL og hjelp meg...

Wed, 31 Mar 2010 08:33:17 GMT

Har noen her erfaringer med Truxal? Jeg gikk fra 3x15 mg til 5x15 mg om dagen, og merker vel egentlig ikke stort. Blir sløv, sliter med å prate ordentlig og er generelt sett veldig uoppmerksom på ting rundt meg. Men angsten forblir. Nå skal jeg reise bort i tre dager, og vil egentlig ikke gå rundt å være pillenarkoman heller...

Jeg har prøvd flere medisiner. Zoloft(Sertralin Teva) fikk jeg bare tre ganger så mye angst av, og også en så forjævlig halsbrann jeg aldri har opplevd før. Jeg tar 30 mg Remeron om kvelden- og sovner fint på den. Men Truxalen føler jeg bare bedøver meg, uten å fjerne de aller største plagene... Hva slags medisiner passer for meg? Legene vil ikke sette meg på Valium, som jeg vet fungerer, fordi det er avhengighetsskapende. Jeg forstår det, men når angsten kommer og hugger tak, er alt jeg vil bare å slippe...

Jeg vet det er en del der ute med angst. Kan dere vær så snill og fortelle deres historie? Enten på kommentarfeltet eller via en e-post til meg på angst_blogg@hotmail.com - hadde satt innmari stor pris på det. For jeg begynner å lure på om det i det hele tatt finnes en løsning for meg...

DAYS GO BY...

Tue, 30 Mar 2010 13:57:02 GMT

Det har gått overraskende bra de siste dagene. Jeg har begynt å ta en større dose med Truxal og, så jeg merker jeg får slappet av innimellom, og det er ubeskrivelig deilig å kunne senke skuldrene og slippe å tenke på angsten hele tiden.

Var hos psykiater igjen i dag, og forrige gang leverte jeg inn fire ark jeg hadde fyllt ut. Det var for å kartlegge hvor mye jeg engstet meg, hvor deprimert jeg var, kroppslige symptomer osv osv og alt annet som følger med. Psykiateren hadde aldri hatt en jente som scooret så høyt som meg på blant annet raseri, sårbarhet og depresjon. Så jeg har en del å kjempe med de neste månedene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg sitter med resultatene fra prøven i hendene nå, og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Det er ingen hemmelighet at raseriet mitt har gått ut av kontroll ett par ganger(jeg ødela fingeren min da jeg erklærte krig mot kjøkkenbenken- som er av marmor...), og det er heller ingen hemmelighet at jeg har en tung depresjon over meg. Men det gjorde ganske vondt å få det servert på et ark, få det så svart på hvitt....

Hvordan skal jeg reagere på en slik dokumentasjon? HVORDAN? ....

Rop fra stupet

Sat, 27 Mar 2010 10:28:53 GMT

Kan jeg ikke bare få slippe? Det er så urettferdig!! Det gjør så vondt, jeg vil ikke mer. La meg slippe....JEG VIL VÆRE FRISK. Jeg er fanget i en tilstand jeg er imot- og jeg klarer ikke komme meg ut... Nå har det gått to måneder og jeg blir bare dårligere og dårligere... Hvorfor er det ingen som kan hjelpe meg!????

De sier jeg skal hjelpe meg selv ut, men hvordan? Jeg er så redd.... Redd langt inn i ryggraden, redd i steder jeg ikke visste jeg hadde. Dette tar livet av meg...