Nå har jeg publisert en liten e-bok.

I fjor gikk jeg til innkjøp av en Kindle og falt fullstendig for formatet.

Det ga meg ideen om å forsøke å gi ut en e-bok selv.

Dermed brøt jeg vel med ett av mine prinsipper; jeg skulle ikke publisere eget stoff!

Nå er det gjort!

Den vesle boken (singlen) er et par kapitler av en lengre historie, eller en del av en suite. Tittelen er Helvetesparadiset.

Dette er en slags memoarer, refleksjoner og hukommelsesbrøker.

Små fortellinger for en billig penge som kan bestilles både på Amazon og på Lulu.

Altså både som e-bok (kindle) og i papirversjon fra Lulu og Createspace.

Last den gjerne ned på din Kindle eller bestill papirversjon fra Lulu.

Den vesle boka kan også bestilles direkte fra forlaget.

Pris? Ca. 50,-kroner!

Det er ganske teit å bruke denne gamle barnesangen som utgangspunkt for å skrive om forleggeri og det å være  bitte-liten-forlegger.

Men samtidig passer det veldig bra, særlig for meg som i utgangspunktet ikke har hatt noe ønske om å bli stor.

Vi har allerede noen store forlag, så det behovet skulle vel være dekket her i landet. Mitt ønske  har vært, og er,   derimot å være  liten. Med alle de fordelene det kan føre med seg. For det er klart det er fordeler; jeg kan selv suverent bestemme hva jeg skal gi ut, uten å hele tiden tenke  lønnsomhet. Jeg trenger ikke rådføre meg med konsulenter, redaktører, markedsførere, økonomer eller styregrupper; alt  styrer jeg helt  på egen hånd. På godt og vondt.

Problemet er at  som liten når man ikke frem til  salgshyllene i noe særlig grad. Som liten behandles man annerledes av de store kjedene. Som liten har man ikke de samme rettighetene.

For noen år siden husker jeg Lars Sponheim propaganderte for  å slippe til de små "nisje-produsentene". Han mente nok den vesle gården  som klorer seg fast i en fjellhylle på vestlandet, produserer hjemmelaget morrpølse og ost fra fire geiter og ei ku. Jeg kan vanskelig forestille meg at han tenkte på små forlag som vil gi ut smale bøker, små diktsamlinger, slippe til ukjente og ofte uleste forfattere. Om en morrprodusent fra  den innerste fjordkroken sliter med å komme i Rema's hyller er nok det bare blåbæra i forhold til hvor mye motstand en bitteliten forlegger møter hos de store kjedene. Dertil er vi for lite interessante. Kanskej burde de store kjedeutsalgene etablere noen mindre "spesialdisker"?

Alle som har vært på Svinesund og handlet på Nordby kan se det for seg; kjempestore paller med Coca-cola,Pepsi og Seven Up. Digre disker med  kylling, hamburgere, bacon, kjøttfarse og pålegg.

Og en liten disk. En  uvurderlig liten  sak der du kan få kjøpt Chèvre fra Cabis, eddik fra Bretagne, skinke fra Serrano, fikensyltetøy og "you-name-it"...

Dvs. varer for spesielt interesserte. Selvfølgelig er det størst salgsvolum på flesk og brus på "burk"; det er det de lever av. Men det smalere tilbudet er der også.

Med andre ord - en god ide for Libris, Notabene,Ark og Norli - en liten disk for de små, rare og sære. En disk for nisjeprodukter. Og ikke en krok bakerst i lokalet, men en godt eksponert disk på veien mellom kjøttpålegg og ribbekjøtt...

Alternativet er jo at alle små og  smale slår seg sammen og etablerer egne små kjeder?

Kanskje det hadde vært noe?

Kanskje konseptet Bøker, Vin & Øl  (©), kunne være noe å starte med? 

Men - holde alt smått!

"Små forlag i Norge, foren eder!"

En kjempefin og ikke minst artig omtale av Jan M.Fongen og prosessen hans med å skrive boka.

 Følg lenken til  forlagets hjemmeside!

(Bortsett fra å gi ut en bestselger, bli innkjøpt av Kulturrådet, få en anmeldelse i riksdekkende media, etc.)

 En våt drøm jeg har er  at Norge  plutselig flommer over av  bokhandler som virkelig legger sjelen sin i å selge bøker og ikke minst - ha et stort, vilt og ikke-markedstilpasset utvalg.

Stort sett et sted der lesere treffer bøker og omvendt.

Selveste sjefsdrømmen er selvsagt Shakespeare and Company i Paris, der Gertrude Stein, James Joyce og ikke minst Hemingway liksom sitter i veggene.

Ta en kikk på bildene og tenk etter om du føler det samme i en ordinær norsk bokhandlerkjede-butikk?

Det nærmeste man kommer i Norge er kanskje Tronsmo Bokhandel i Oslo. Jeg husker så godt første gangen jeg var der, oppdaget bøker jeg aldri hadde kunnet tenke meg eksisterte og kunne  nesten drukne meg i tegneserier...

Jeg er jo litt glad i Tronsmo Bokhandel også fordi de har tatt inn  noen eksemplarer av Aldebaran, men uansett er det en anbefalelsesverdig bokhandel!

Jeg skulle ønske det fantes mange mange fler og at de var godt spredt ut over hele landet.

Inntil videre drømmer jeg om Shakespeare and Company ...

ps.

Send meg gjerne en beskrivelse av din drømmebokhandel!

En liten forlegger kan også bli irritert.  Ikke at jeg tror det hjelper noe, men noen ganger må jeg bare få det ut!

Etter at jeg ga ut Aldebaran i våres har jeg vært i en nesten kontinuerlig læringskurve. Til tider har den vært bratt, men som regel alltid morsom. Stort sett er det jo morsomt å lære seg nye ting; artig å sette seg inn i hvordan  "bokpusher-verdenen" fungerer.

For meg, som mini-forlegger, har det også vært utrolig morsomt å se at folk kjøper, leser og liker boken.
Hittil har det ikke vært noen negative tilbakemeldinger, jeg velger å tro det er fordi boken er god, ikke at det har med høflighet å gjøre.

Like morsomt har det vært å være med på opplesning og forfatterpresentasjon; Jan og jeg er godt i gang med vår egen vesle signingsferd. Vi har vært på Lillehammer, I Fredrikstad, Holmestrand, Jan har vært i Moss og snart pusher han bøker i Molde. Er du heldig er vi på et sted nær deg i løpet av høsten! Kontakt med lesere og potensielle lesere er en stor bonus og veier positivt på vektskålen.

Aldebaran har til nå solgt greit, ca. 135 eksemplarer fra lansering og til nå. Ikke så mange det vel, vil noen kanskje si, men når man tar i betraktning den korte tiden som har gått, det fraværende markedsføringsbudsjettet og kjensgjerningen at en debutant selger i snitt mellom 200 og 248 bøker er ikke dette noe dårlig resultat.   I løpet av høsten er vi vel på linje med snittet; forhåpentligvis noe over?
Og det meste er da solgt uten nevneverdig hjelp fra bokhandler.

Og det er vel her irritasjonen har sitt utspring.

I min naivitet trodde jeg bokhandlene tok inn bøker fra alle forlag, at de så på seg selv som kulturformidlere, at de hadde et ansvar med hensyn til mangfold og spredning av god litteratur. I det minste forventet jeg at de tok inn ett eksemplar av boken. Med andre ord; nærmere katedralen enn børsen. Der tok jeg feil.

I den tro kontaktet jeg ganske mange bokhandlere rundt omkring i landet. Samlet sett (merk: samlet) har resultatet hittil vært forunderlig og dels nedslående.  Med noen få unntak (skal nevne dem siden) har det vært veldig vanskelig bare å få kontakt.  Henvendelser har forblitt ubesvarte, tausheten har vært rungende. En og annen bokhandel har formidlet en bok eller to, antagelig etter forespørsel fra kunder.  Greit nok det, men ikke noe innsats å snakke om på litteraturens vegne.
Noe av grunnen til de kalde skuldrene har jeg fått litt grep på; de fleste bokhandlere synes jeg kan tilby for lite bokhandlerrabatt. Jeg gir 30 %, med en økning til 40% ved bestilling av 5 bøker eller flere.
Og det er bl.a her de økonomiske sidene blir tydeligere; de fleste rynker litt på nesen av så moderat rabatt, de fleste nevner 40 %, noen helt opp til 60%. Og lite visste jeg at det er vanlig å kreve 70% av første eksemplar. Dette er det reneste røveriet, spør du meg. Men greit nok, rabatter må de jo få.
(Når jeg ble klar over eierstrukturene i en del bokhandlerkjeder, forstår jeg godt de gode rabattordningene; det er jo de store forlagene som eier disse kjedene, så de betaler jo egentlig bare til seg selv. Da er det en smal sak å innrømme både 50 og 70 % rabatter.)
Men det hadde da vært hyggelig om en god rabatt tilsa god eksponering? Men der er det ingen sammenheng.  

Enda verre er det å oppleve at det ikke er økonomisk interessant å bli kjøpt inn eller formidlet i det hele tatt.  Jeg henvendte meg til "X" - en av de store kjedene med en markedsandel på 8%. Ikke så voldsomt mye kanskje, men relativt lukrativt likevel skulle jeg tro. "X"- har ca. hundre butikker spredd utover landet og en eneste bok til hver butikk ville hatt stor betydning for et lite forlag.
Jeg sendte en mail til "X"- og et leseeksemplar. Svaret jeg fikk var at "vi kjøper ikke inn boken". En ærlig sak det.
Men ingen begrunnelse , ingen forklaring fulgte med. Jeg spurte da om jeg kunne kontakte de enkelte butikkene selv og svaret ble: " Du kan opplyse  om boken, men vi ønsker ikke innsalg til butikkene"
Alle skjønner at bokhandlere også må tjene penger for å leve og at hver utgivelse bør ha et minimum av inntjeningspotensiale. Men hvordan kan man vurdere dette uten engang å forsøke å selge den?
Og hva er vitsen med å opplyse de enkelte forhandlerne om at boken finnes, så lenge de ikke får lov å ta den inn? Men om det kommer en kunde og vil ha den, da kommer bestillingen og følgende forventning om rabatt prompte.

Slikt irriterer meg! Grenseløst!

Derfor har jeg en eneste bønn:

Kjære alle Guder, gi meg en bestselger! Gi meg en bok som selger mer enn Knausgård! Mer enn Dan Brown og Nesbø til sammen!

Hvorfor det? Er ikke jeg en småskala-forlegger? Joda, men da kan jeg hevne meg og si;

Denne boken kan ikke selges i noen av "X" sine butikker! Beklager, men sånn er det bare!

Tenk deg en bokhandel som ikke kan selge hverken Dan Brown, G.W. Persson, Nesbø eller Knausgård?

Det er lov å drømme...

Men i mellomtiden kan jeg jo be dere der ute som vil bestille Aldebaran: Bestill gjerne via Libris, Norli, Tanum og frie bokhandlere. Benytt gjerne  Ark , Haugenbok og bokkilden også.

er Cand. Mag. med Litteraturvitenskap og Nordisk språk og litteratur. Han har jobbet både i bokhandel og i forlag, men har de siste 25 årene arbeidet med bedriftsledelse, markedsføring og internasjonalt salg. Romanen Aldebaran er Fongens skjønnlitterære debut.

HoboForlag har spurt Jan  litt om arbeidet hans med denne boka.

Fortell om boken din "Aldebaran"?

Aldebaran handler om Istanbul, om å bygge bro mellom gammelt og nytt, mellom fortid og nåtid. Den handler også om å lete i fortiden og om å stå til ansvar for det vi finner, uansett hva det er.

Aldebaran er romanen om Kristian Gilder, en mann som er omtrent halvveis i livet. Boka starter med at Kristians far dør. Reisen til Istanbul blir en flukt fra det han ikke greier å forholde seg til hjemme i Norge. Møtet med Istanbul blir langt mer dramatisk enn Kristian hadde tenkt seg. Og hjemme i Norge venter et ublidt møte med den norske rettsstaten.

Aldebaran er en bok som opererer på ulike tidsplan. Den er også fortellingen om Kristians leteaksjon etter sin egen døde far, om oppdagelsen av farens barndom i Moss på 20-tallet, hans oppvekst i Bodø og hans liv på Frogner i det optimistiske etterkrigs-Oslo.

Hvordan ble boken til? Hadde du en ferdig idé eller vokste den frem i løpet av skriveprosessen?

Aldebaran er en bok som har endret seg underveis. Jeg mistet selv min far for 8 år siden. Dette var den avgjørende årsaken til at jeg begynte på boka.

Det er noe med forholdet mellom fedre og sønner. Mødre er mødre hele livet. Fedre slutter å være fedre for sønnene sine når de selv synes at sønnene bør klare seg alene. Det skapes ofte en unødvendig distanse mellom far og sønn, som begge er for stolte til å gjøre noe med. Begge utsetter det som skal til for å gjøre avstanden mindre. Når far dør, vil sønnen ofte ende opp med skyldfølelser fordi distansen med ett er noe det ikke går an å gjøre noe med.

Det å skrive Aldebaran har utviklet seg fra å være en terapi og et hjelpemiddel i egen sorgbearbeidelse til en fokusert prosess der målet har vært å skape en universell historie. Selv om det fortsatt er likheter mellom forfatteren og Kristian Gilder, så er romanen ren fiksjon, en historie om en mann som strever etter å forstå sitt eget ansvar i forhold til det som er uopprettelig. 

Hva får deg til å ville skrive? Hva inspirerer deg?

Jeg har alltid vært glad i å bruke språket, enten det har vært for å oppnå resultater innen næringslivet eller for å få formulere egne tanker. Siden jeg har en bakgrunn fra høyere utdanning innen språk og litteratur, har drømmen hele tiden vært å produsere noe som er såpass interessant for andre å lese at det kunne ha livets rett. Derfor begynte jeg for noen år siden å blogge ulike steder på nettet. Jeg har fått mye inspirasjon gjennom alle dem som har lest meg opp gjennom disse åra på VG-blogg, Forfatterbloggen og Forfatterloggen. Og jeg er takknemlig for alle de oppmuntrende kommentarene som har fått meg til å skrive videre.

Min største inspirator for egen skriving, var min norsklærer på Nordstrand Videregående Skole, forfatteren og historikeren Karsten Alnæs. Alnæs var også den første som leste Aldebaran og oppfordret meg til å arbeide videre med manuset.

Hvilke reaksjoner har du fått fra omgivelsene i forbindelse med at du har skrevet en roman og plutselig er forfatter?

Det er litt uvirkelig å få merkelappen "forfatter" på seg. Nå har jeg ikke fortalt om utgivelsen til så mange enda, men de som har hørt det, har gitt meg sin fulle støtte. Familie og venner synes dette er moro. Siden det er noe sent i livet å debutere som forfatter, håper jeg at jeg har desto mer livserfaring å by på til dem som ønsker å lese meg.

Du har jo gått på "Skriveskole". Hvilke erfaringer har du i den forbindelse? Er det å anbefale?

Norges Litteraturskole var et forløsende element i prosessen fra å skrive for seg sjøl til å skrive for andre. Jeg lærte mye om hvordan ulike elementer i en fortelling skal bygge opp under hverandre og lede leseren videre. Boka Aldebaran kunne ikke ha blitt til uten den hjelpen blant annet Jørgen Moltubak fra Norges Litteraturskole har bidratt med.

Har du noen tips eller råd til andre som vil skrive?

Alle som skriver og ønsker å skrive slik at andre også vil lese det, må finne sin egen vei. Det finnes gode bøker om skrivekunsten. Disse kan være til hjelp. Det finnes kurs, skoler og bloggsider som også kan være inspirasjon for skriveglade og bidra til at de blir flinkere.

Hvis jeg skal gi ett råd, så må det være det jeg selv har strevet mest med: Å lytte til andre og ikke være redd for å kaste det du er mest fornøyd med selv. Forfattere lider ofte av mangel på selvinnsikt. Ofte er det du selv liker, det som er minst interessant for andre å lese.

Hvorfor skal man lese boken din?

Først og fremst håper jeg at Aldebaran er blitt en spennende og morsom historie med interessante scener fra Istanbul, Moss, Bodø og Oslo. Jeg håper også at boka kan tilføre noe til mennesker som sliter med egen skyldfølelse. Det er ikke lett å ta et oppgjør med seg selv. Kristian Gilder velger å straffes. Det blir tøffere enn han hadde tenkt.

Skriver du på noe nytt?

Skriver gjør jeg hele tiden. Akkurat nå jobber jeg med kortere tekster. Novellekunsten interesserer meg. Gjerne korte noveller og lyrisk kortprosa som fremkaller en bestemt stemning eller et synspunkt. Jeg leser også mye for tiden. Askildsen er min inspirasjonskilde nummer 1 når det gjelder korte tekster.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Jeg arbeider som markeds- og salgskonsulent og innleid daglig leder i et teknologiselskap. Ellers leser jeg mye, både etablert litteratur og bloggtekster på ulike nettsteder. Det foregår mye spennende innen skrivekunst og kulturdebatt i undergrunnen av nettsteder, som ikke når fram til den etablerte norske kulturverden.

Hva er dine erfaringer med HoboForlag?

Det spennende med å utgi på HoboForlag, er den oppmerksomheten hver enkelt forfatter får. Hobo er et lite forlag og utgivelsen blir et samarbeid mellom forlegger og forfatter. I større forlag kan debutanter lett bli borte i vrimmelen av etablerte forfattere. I HoboForlag opplever jeg som debutant å få den oppmerksomheten jeg trenger, slik at både forlag og forfatter kan gjøre maksimalt for at boka når ut til sitt publikum.

HoboForlag ønsker velkommen til  ny blogg!

Her kommer jeg til å  gi dere en forsmak på  de bøkene jeg gir ut, bakgrunnsstoff og intervjuer med forfatterne.

Ta gjerne kontakt og legg igjen en kommentar eller to.