Det har vært fint å bo her, men nå skal jeg komme meg vekk fra alle de skumle kommentarsultne fjortisene og heller delta i hipsterstjelemiljøet.

Og for å være ekstra ironisk (???) heter jeg nå hipsterjenny.

---> hipsterjenny <--- !!

Awyea!

«Nei, men e det ikkje deg!» ropte han nesten, og jeg tenkte at han var full, og jeg var glad for at han ikke snakket til meg, som satt bak ham, men til damen som nettopp hadde satt seg ned på setet ved det andre vinduet.

«Ja, det er det,» sa damen.

Jeg lurte på om de kjente hverandre, men så introduserte mannen seg, og jeg skjønte at hun måtte være en kjendis av noe slag. Jeg visste ikke, hadde aldri sett henne før.

Mannen fortsatte å snakke, på høyt og brautende bergensk.

«Du vet, femti prosent av den norske befolkningen e galne! Pling i bollen!»

«Å?»

«Og eg e en av dem! Eg e galen! Bløt på pæren!»

«Ja vel.»

Damen så litt ukomfortabel ut, men mildt interessert. Jeg merket at jeg ikke hadde tatt frem iPoden. Kanskje stemmen hans hadde overdøvet musikken min uansett.

«Du e med på nokke historisk nå! Akkurat nå e eg i ferd med å gjennomføre et prosjekt som beviser at eg e galen! Men det e nokke viktig!»

Kjendisdamen nikket. Mannen rettet på skinnvesten og strøk over plastposen som om den var verdifull.

«Prosjektet mitt skal gå over et helt år! Trehundreogfemogseksti dager! Eg skal ta denne bussen inn til byen i trehundreogfemogseksti dager! Og eg begynner i dag!»

«Hva skal du gjøre?»

Jeg vurderte å flytte meg lenger bak i bussen så jeg slapp å høre samtalen, eller verre, at han skulle begynne å rope til meg også.

«Du skjønner, inne i byen åpner det en ny kafé i Vaskerelven!»

«Å?»

«Ja! En ny kafé! Du skjønner, denne kafeen e et hån mot min mor!»

«Hvorfor det?» Kjendisdamenamen akte seg sidelengs et sete mot ham, kanskje for å få ham til å snakke lavere. Men mannen økte stemmen. Han var tydeligvis opphisset over noe.

«Min mor e død! Hun døde for treogtyve år siden! Hun var en god mor! Hun var alltid snill mot meg! Selv om eg e spesiell! Selv om eg e jævla galen! Og den kafeen åpner i samme bygget som min mor ble torturert!»

«Hva?»

«Under krigen! De torturerte henne! Denne søte damen! Kan du skjønne det!»

Jeg hørte en høy rasling i plastposen, og så rakte mannen et bilde til kjendisdamen. Det var et stort, gammelt svart-hvittfoto i utskåret treramme. Det var virkelig en pen dame, med store øyne og hjerteformet ansikt. Hun hadde på seg en stiv og prektig kjole, men smilte lett.

«Hun var nydelig,» sa kjendisdamen. «Hva het hun?»

Jeg skvatt til da mannen sa fornavnet hennes. Hun het det samme som meg.

«Vet du ka de gjorde mot henne! Vet du ka la forferdelig handling de gjorde mot henne! Vet du ka de gjorde mot min mor!»

«Nei?»

«De skar av henne klitoris! I den bygningen! Kan du tenke deg for et overgrep! De skar av henne klitoris!! Og der skal de åpne kafé! Kan du tro kor frekke de e!»

«Uff da.»

Ikke lenge til jeg skulle av nå.

«Derfor skal eg stå der! Utenfor den kafeen! Med dette bildet av min mor! I trehundreogfemogseksti dager skal eg stå der! Og hvis de ber meg fjerne meg skal eg bare si at det er dokker som e jævla frekke, ikkje eg!»

«Ja, det skjønner jeg.»

«Selvfølgelig trenger eg hjelp til dette! Eg har jo ikke jobb! Eg trenger penger til mat! Og busskort! Så eg har opprettet en sånn gruppe på det der facebook! Hvor folk kan støtte meg! Og hjelpe meg med penger! Du får melde deg inn!»

«Det skal jeg huske.»

Stoppet mitt var neste. Jeg strakte armen opp og trykket på den røde knappen.

Mannen puttet bildet i plastposen igjen.

Jeg reiste meg, tok sekken på ryggen og instrumentbagen i hånden. Listet meg gjennom mannen og kjendisdamen.

«Nei, se!» sa mannen. «En pitte liten gitar!»

«Det er en ukulele,» sa jeg.

«En ka!»

«En ukulele.»

«Ka er det!»

«En slags... bitte liten gitar.»

«Eg beundrer deg som kan spille på den!»

«Takk.»

Dørene gikk opp, og jeg gikk ut. Så meg ikke tilbake.

Noen uker senere gikk jeg gjennom Vaskerelven. Jeg visste ikke hvilken kafé som var ny. Så ikke mannen med den åpne skinnvesten heller.

Kanskje det var best for ham at prosjektet aldri ble gjennomført. Kanskje han fant ut selv at det ikke kom til å gå, eller kanskje noen jagde ham vekk eller snakket vett i ham.

Et eller annet gjør meg trist når jeg tenker på det.

Jeg lager dokker i mellomtida. Drikker sitronte. Hører på Rubik.

Leser til særemne.

Høyst levende på innsiden.

Bloggen min lider naturlig nok av dette.

Jeg ville skrive om Utøya. Hver dag ville jeg skrive om Utøya. Ei jente på skolen min er drept. En nær venn av moren min overlevde bombeangrepet og måtte komme seg ut av justisdepartementet med en tresplint i hodet.

Men jeg klarer ikke å skrive om Utøya. Klarer bare å snakke litt lavere.

Det har gått tid. Vi ler som vanlig igjen. Går på skolen som vanlig. Lever som vanlig. Men vi ser det rundt oss. I blikk. I ordbruk. Til og med i de små smilene vi sender hverandre ligger det et lite mørke.

Jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli som før.

Sannsynligvis gjør det ikke det.

Vi bare tilpasser oss det nye.

Den siste teksten jeg skrev før angrepet het "Venter på torden #1", og jeg la den ut på Diktkollektivet bare noen dager før. Den var slik:

er så lei av tomme flater
har vokst så høy at jeg ser over hodene deres
og alene trasker vi rundt i nye, voksne gater
skyter i været i takt med alt det nye som må gjøres

trenger ikke lenger å være rebeller
ingen som forteller oss hva vi skal gjøre
men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå heller
kan ikke danse vals med bare hjernen til å føre

med hodet i skyene drømmer vi om torden
gamle sanger på stereoen og en kopp med varm kakao
graver oss ned i fort av dyner og lommelykter
gi oss en naturkatastrofe
vi vil trenge hverandre 

Jeg tar det tilbake.

Søtten minutter
(skrevet 20. september 2005)

Søtten minutter er som et år. For døgnflua. 

-

(jeg har senere lært at det heter sytten)
Linjedelinga forsvant fordi jeg sendte inn diktet på SMS. Jeg var veldig fornøyd med det da, og det var lenge en av de tekstene jeg anbefalte folk å lese av meg. Jeg vet ikke helt - tror det var mest fordi det lå litt tankevirksomhet bak den. Men når jeg ser på den igjen i dag, ser jeg en ganske opplagt mangel på... vel, andre ting. Søtten minutter er som et år for døgnflua, verken mer eller mindre. Det er ingenting mer bak. Jeg tror det ligger et morsomt poeng der inne, men det er liksom ikke mer enn det. Når jeg ser tilbake på det i dag er det mer en konstatering enn et dikt, og dermed litt kjedelig.

Unnskyld, tolv år gamle Jenny.

Siden dette ble ganske kort, slenger jeg på en rar tekst som jeg skrev mest som et eksperiment. I motsetning til Søtten minutter er dette en tekst jeg var ganske flau over da, men som jeg likevel lot stå fordi jeg hadde en lagt en del arbeid i den. Nå liker jeg den litt, ikke fordi den er spesielt bra - den klarer ikke helt bestemme seg for hvilken sjanger den er i eller hvilket budskap den egentlig har - men fordi jeg liker det faktum at jeg øvde og eksperimenterte allerede da.
Here goes:

Tanker på en busstur
(skrevet 23. november 2005)

Det er skikkelig ekkelt å stå opp en tidlig morgen og skulle ta bussen etter en slapp havregryn-frokost. Jeg sitter og hutrer og glor tomt ut vinduet mens tankene mine har dratt et sted ut til Sognefjorden. Aner ikke hva de gjør der, men er visst ikke våken nok til å trekke dem inn i skolen der jeg befinner meg om en halvtime. Leksene har jeg ikke fått gjort heller, og på Skrivebua fins ingen nye kommentarer. 

Bussen stopper såvidt. Det står to menn utenfor vinduet og røyker. Den ene får øye på en dame som springer mot ham med åpne armer. Jeg rekker akkurat å få med meg at de kysser før bussen kjører videre. Det var som om bussjåføren bare stoppet for å se ut på det lille kjærlighetsdramaet utenfor vinduet. Men vi hører ingenting, og det er som om Utenfor Vinduet er en annen verden... 

Jeg gjesper. Hva var den matten jeg skulle pugge igjen? Noe med brøk... Gjøre brøk om til prosent... Nei, jeg er for trett til å tenke på det nå. Vil bare sove, men da går jeg kanskje ikke av der jeg skal. Må... Holde... Meg... Våken... 

Det føles som magi når yndlingssangen min dinger fra mobilen til damen i setet foran meg. Jeg blir lys våken. Det var det som trengtes. Et lite øyeblikk tror jeg på skjebnen, som grep inn med en vanlig ringetone for å vekke meg. Eller så var det en tilfeldighet. Men som de sier i Tordivelen flyr i skumringen: Intet er tilfelig. 

Snart skal jeg av. Får begynne å sjekke at jeg har alt med meg. Flytter meg rundt på setet og får et nysjerrig blikk fra ei jente ved siden av meg. Kanskje jeg kjenner henne, kanskje ikke, jeg er for trøtt. 

Ut av vinduet ser jeg mange historier. De glir fort over. Det er som en annen person som ser disse historiene, og snart har den som gjør seg klar til å gå av, glemt alt. Hun er for trøtt til å legge merke til meg, som kjemper for å finne ut av alle disse menneskene. Alle har hver sin sjel, som jeg strever for å undersøke. Men snart er jeg ute i eventyret, og vil kanskje ikke se historiene mer. Kom igjen! Legg merke til meg! 

Jeg plinger så på gjensyn-skiltet lyser rødt. Det er noen som roper på meg, utenfor vinduet, kanskje? Jeg ser ut, men ser ingenting annet enn... 

Hun går ut. Nei! Jeg vil ikke slutte å se ut vinduet, jeg nekter! Men det er visst ikke jeg som styrer, det er henne. Hun svinger ut døra, hopper ut - og jeg er med ut i eventyret.

Det første er Owen Pallett, for herregud, Owen Pallett er bra. Noe jeg anbefaler alle å gjøre er å gå på Super Budget-hylla på Platekompaniet. Den er full av CD-er folk ikke kjøper, og herregud, folk prioriterer av og til grundig feil. Z og jeg gjør det av og til, og vi plukker ut alle CD-er med fin innpakning eller morsom tittel og terroriserer folk bak disken på platekompaniet med å kreve å høre på alle sammen. Owen Palletts "Heartland" var en slik CD, og fy flate?

 Ok så jeg vet at jeg delte denne sangen i forrige innlegg men liveversjonen er bare fantastisk og herregud herregud herregud?

I kveld har jeg sittet med begynnende halsbetennelse i mammas sofa, nesten druknet i den enorme tekoppen jeg fikk av Zs mor, og sett og sett og sett og sett, til tider med ukledelig åpen munn. Jeg liker det så godt at det gjør litt vondt.

Og han er dreven på fiolin også, right? Dessuten er han den aller første jeg har sett som spiller fiolin og synger samtidig - det er vanskelig, folkens!

Den andre fantastisk oppslukende tingen er en av bøkene jeg kjøpte for et norligavekort jeg fikk av greie slektninger til attenårsdagen min. Persepolis er skrevet og tegnet av Marjane Satrapi, og selv om den har bodd i veska mi i dag, kan vi like fullt si at det er jeg som har bodd i den. Jeg tror ikke noen handlingsreferat eller beskrivelser er gode nok. Bare... les den, ok? Og se tegnefilmen. Den er fin, den òg.

Internettløse dager. Bloggeløse dager. Hvitvin og grillmat i en hage i sommertønsberg. Strandturer og sandslott. Giddaløshet - trenger ikke tegne, trenger ikke skrive, trenger bare å leve og slappe av.

Z er her med meg. Vi spiser brie på knekkebrød og loff med jordbær og hekler Residents-figurer og giraffer og planeter, ser Sopranos om kvelden og kjøper plater fra Superbudgethylla på Platekompaniet fordi de har fine covere, og når vi kommer hjem viser det seg at de er råbra. The New Pornographers og Owen Pallett.

Solbrenthet og fiskebollelegger som sakte blir brune. Rutete bikini og lange kvelder. Runde solbriller, kubb i hagen og turer i hvite, høyhælte sandaler.

God sommer.



Jeg spiste et eple jeg hadde vært så smart å kjøpe dagen før på vei opp til skolen. Det var ikke mange folk ute. Akkurat litt for tidlig. Akkurat litt for kaldt.

Ingen folk på skolen. Kantinen var stengt.

Etter noen timer fløt jeg inn i hverdagen igjen.

Og da jeg kom hjem, fant jeg dette på rommet mitt:

Hei, kjempestore lerret med begynnende bilde.

Jeg gleder meg til å gjøre deg ferdig. 

Kanskje hjemmet ditt ikke er hva du har rundt deg men fargene inni deg. Jeg vil leve slik - gi meg selv en hyperbole and a half responsibility award - I GET SHIT DONE hver gang jeg vasker klær og skrive Home is wherever I'm with you over døra. Vil ha mitt eget slitne, umatchende tallerkensett og en oppvaskmaskin med personlighet, spise små porsjoner med ris og stekte grønnsaker til middag og lulle meg inn i den tro at jeg kan overleve. Jeg vil se ut av vinduet og se folk i gatene, eller tomme gater, eller kanskje et lite barn på en sparkesykkel, og filtrere alt jeg ser gjennom grønne og rosa og gule tanker, spille Lykke Li høyt mens jeg vasker gulvet, legge meg til fornuftig tid og føle at jeg har et liv og det livet er helt og jeg liker det.

Skyggen min og jeg 
- vi er to vidt forskjellige personligheter. 
Skyggen min er redd 
og føler seg liten i sollys. 
Jeg føler meg glad, sterk og fri. 

Men i det dypeste mørket 
- under månen 
finnes Skyggen min stor og lang. 
Men jeg selv er bitte liten i det mørke lyset. 

Likevel - likevel er vi samme person. 
Er ikke det rart?

Jeg er faktisk litt positivt overrasket, jeg. Selve poenget er noe jeg tror jeg kunne skrevet i dag.
Når det er sagt, har jeg kanskje vokst litt fra skrivemåten.
Oh well. Jeg tror jeg var en relativt lur tolvåring. Det tror jeg.

(facepalm)

Men kanskje dette er den ultimate testen. At hvis det ikke er verdt det å skrive femti sider om igjen, er det ikke en historie som er verdt å skrive.

Den versjonen av Den Store Romanen som gikk tapt hadde jeg skrevet fra begynnelsen av, men når jeg skal rekonstruere er det ikke like motiverende å gjøre det samme igjen. I stedet skriver jeg ned de scenene jeg har i hodet, de samtalene og beskrivelsene og ideer til hvordan historien skal utvikle seg.

Hittil har jeg rekonstruert omtrent sju sider.

Her er et lite utdrag.

Bilde: Chelsey Fulbright

Det var ingen bilder på veggene, og den eneste formen for dekorasjon var en orkidé som sto i en liten plastpotte i vinduskarmen. Taket raget minst to meter over dem, og vinduene var enorme, men utenfor kunne man bare se motorveien. Rundt omkring lå litt av den andre Paulaens ting strødd - en datamaskin på skrivebordet, en skriveblokk, en tykk bok med eselører i, en strikkegenser slengt over lenestolryggen.

Den andre Paulaen igjen stirret fortsatt på føttene sine.

"Hei," prøvde Paula stille.

"Hei," mumlet den andre Paulaen.

"Det var ikke meningen å komme sånn plutselig," sa Paula. "Jeg kan godt gå hvis du vil."

"Nei, det går fint."

Den andre Paulaen glattet ut en brett i lakenet, kikket så vidt opp på Paula, og så ned igjen på føttene sine. Hun hadde brune øyne.

"Så... jeg fant boka di," sa Paula.

"Jeg skjønte det."

"Du skriver veldig bra."

"Tusen takk, men jeg hadde ikke helt tenkt igjennom det." Den andre Paulaen svelget. "Det her var jo bare pinlig. Jeg hadde ikke tenkt at det skulle være sånn."

"Hvordan hadde du tenkt deg det?"

Det ble stille et lite øyeblikk.

"Du vet hvordan jeg hadde tenkt meg det."

Paula nikket.

Den andre Paulaen så mot døra. "Du kan få en kopp te hvis du vil, altså. De har et par gode sorter her."

"Nei takk, jeg har ikke så lyst på."

"Eller kaffe."

"Nei takk."

En bil kjørte forbi utenfor vinduet.

bilde: meg
 

I dag var Anna hos meg. Vi spiste sjokoladepudding og så på Harry Potter da hun spurte om vi ikke kunne gjøre noe originalt.

Så vi lagde en papirdukke.

Mine damer og herrer... møt Laura.

Som dere ser, har Laura kledd seg opp i en vakker kreasjon som minner om sommer, sol, sjø og sånne snasne telt som man ser på bilder fra badestrender på sekstitallet.

Da jeg var liten var det ingenting jeg elsket mer enn å lage papirdukker. Det hender av og til jeg tar opp hobbyen igjen, før jeg glemmer det og lar det ligge en stund. Men det er virkelig utrolig gøy - for det første gir det meg en unnskyldning til å tegne fine klær, og for det andre kan jeg gjøre sånt som jeg gjorde i dette innlegget.

Så hva sier dere? Vil dere ha mer Laura og gi meg en unnskyldning til å tegne ting jeg skulle ønske jeg eide selv?

Her kommer en historie

PC = internett bortevekk -> Jenny tar PC til datafyr
= datafyr stiller spørsmål som Jenny ikke følger helt med på -> alt på PC blir slettet
= Den Store Romanen -> Ingen Roman.

Her kommer et råd

TA BACKUP FOLKENS

Takk for meg for denne gang. Forhåpentligvis sees vi om ikke så lenge.

Og hvis dere vil se masse fine ting som stort sett kommer fra andre enn meg, kan dere sjekke ut tumblr-kontoen min. Doitdoitdoit. Yay.

Den finnes ikke på youtube. Er vel kanskje den eneste sangen fra Floriography-albumet som ikke er der. Men du kan høre den på spotify. Her.

Jeg fikk sangen i gave en novemberdag i 2009, på en parkbenk i Oslo, i form av en EP fra Parkteateret som faktisk var like ved. Det var kaldt ute, jeg hadde på meg rødprikkete kjole og Doctor Martens og skjerf. Jeg hadde hørt Moddi før, hadde sittet fortapt over laptopen, sett på lykketrollet med trekkspillet og luft i stemmen og den grønne strikkegenseren, sett på steinene i fjæra på Senja, kunne det lille jeg fant på Myspace utenat, Krokstav-emne, Magpie Eggs, Rubbles. Da jeg kom hjem sent på kvelden den novemberdagen hørte jeg gjennom hele EP-en. Den var bare seks spor lang. Jeg hørte på Rubbles. På Ardennes. A Sense of Grey. Krokstav-Emne. Magpie Eggs. Og så.

Sangen het 7!, og jeg skjønte med en gang jeg så tittelen at jeg kom til å elske den.

Jeg halvsov nesten. Hørte ikke egentlig etter. Hørte bare at det vokste. Skrudde av da den var ferdig.

Noen yndlingssanger møter man med en gang, som kjærlighet ved første blikk, tenker hei, deg kommer jeg til å høre mye på framover. Noen vokser etter hvert, og man skjønner ikke at det er en yndlingssang før man plutselig oppdager at man elsker den. Med denne sangen er det begge deler. Jeg oppdager den stadig, igjen og igjen.

En dag, i et friminutt klemt inne på et nedskribla bord under en trapp, hørte jeg etter til teksten for første gang. Jeg er en sånn som hører på melodien først, oppdager ikke ordene før senere. Men denne gangen hørte jeg etter. Så tok jeg fram mobilen. Klikket på personen som hadde gitt meg CD-en. "Jeg har hørt etter på teksten," ropte jeg inn i mobilen gjennom støyen fra hundre gymnaselever. Smilte hele veien hjem.

Jeg tror vi alle har forskjellige sanger til forskjellige formål. Jeg hører på My moon my man av Feist når jeg er ute og reiser og vil føle meg som verdens tøffeste voksne person, på Death av White Lies når jeg vil være dramatisk og rable ned alt jeg tenker på i en fint innbundet tegneblokk fra Taiwan, på Cosmic Love av Florence & The Machine når jeg vil rope til hele verden at ting gjør vondt men heldigvis kan jeg rope, på Resistansen av Kaizers Orchestra når jeg vil drømme meg bort i andre verdener med vinternetter hvor lyset kommer fra parafinlamper og snøen er farget rød av blod, på Weathervanes and chemicals av Team Me når jeg vil hoppe og danse og synge og klappe fordi verden er så fin og man kan lage så deilig lyd når man slår ekstra hardt på trommer, på Press hold av Johnossi når jeg sitter på bybanen og tenker at alle menneskene er helt like, herregud, dere er jo forma i pepperkakedeig, på utitulert nummer åtte av Sigur Rós når jeg vil lukke øynene i tretten minutter og kjenne musikken hamre så hardt i hele verden at jeg nesten får et adrenalinkick.

Men jeg tror også vi alle har én sang som vi er litt ekstra glad i. En sang som gir mening til ting. En sang som gjør at ting faller litt på plass inne i oss. En sang som vi roper av glede for når den begynner å sive gjennom mikrofonen som siste nummeret på en konsert, tenker at det er litt ekstra for meg at de spiller den, en slik sang som man spiller for gutter man liker som har langt lyst hår og navn som begynner på Z og tenker kjenner du meg igjen i lyden?

For meg er 7! den sangen. For deg er det kanskje en annen.

Dette her er litt skummelt å poste, synes jeg, fordi dette sannsynligvis er det mest personlige jeg har lagt ut på bloggen hittil. Det er også litt banalt, føler jeg, å legge ut så veldig om den musikken jeg er glad i akkurat nå. Det kan være at jeg om et års tid ikke hører på noen av de jeg har skrevet om her i det hele tatt. Om et tiårs tid er det kanskje ingen som gjør det.

Og så vil jeg gjerne stille deg et spørsmål, kjære leser, noe jeg også sjelden gjør. Jeg vil nemlig gjerne høre om du har en sang du identifiserer deg med akkurat nå. Jeg tror jeg hadde lært mye om deg hvis jeg fikk vite det.

what's left of the day
will eventually come down as rain
and though they all look the same
every drop has its number and name

Esao Andrews' hjemmeside

Vanskelig.

Her.