Under 1VK ble ca 1,5 millioner armenere fordrevet ut av Tyrkia og drept, en tragedie som stadig vekker sterke politiske reaksjoner. Tyrkia nekter for at det var et folkemord, mens flere land har lovfestet at det var et folkemord som fant sted,

På NRK nett-tv er det mulig å se en dokumentar om en armensk kvinne som prøver å forstå sin farmors historie. Farmoren ble sammen med sin familie fordrevet og måtte leve blant muslimer i flere år. Skjebnen til de armenske jentene som overlevde deportasjonene kunne være redselsfulle. Ofte ble de kidnappet av kurdere, arabere eller tyrkere, der resultatet var et liv i slaveri, enten som koner eller prostituerte.

Dokumentaren anbefales på det varmeste. Se den her.

På lørdag viste NRK dokumentaren Legenes krig, en dokumentar om legestudenten Elling Kvamme som sammen med 644 andre studenter ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland under 2VK. Dokumentaren gir oss en rystende beretning om den tyske legestandens samarbeid med nazi-regimet før og under 2VK. De norske legestudentene skulle i Tyskland indoktrineres i et menneskesyn der raselære og forakt for svakhet var bærende elementer. Dokumentaren er tilgjengelig på NRK-nett tv, og anbefales på det varmeste.

Tysklands utryddelse av jødene er velkjent historie, men at landet lenge før krigen startet systematisk utrenskning av medisinsk sett uønskede mennesker er ikke like kjent. Totalt ble over 200 000 psykisk utviklingshemmede, psykiatriske pasienter og andre med lidelser det nazistiske samfunnet mislikte drept. Men det var ikke SS eller politiet som gjorde jobben, det var tyske leger, leger som var velvillige hjelpere i realiseringen av Hitlers drøm om den rene ariske rasen. Og det var ikke vanskelig for Hitler-Tyskland å finne leger til å hjelpe dem. Over 45 % av alle leger sluttet seg til nazi-partiet, langt flere enn for eksempel lærere. Pasientene ble drept i gasskamre på sykehus og videre kremert der. Familiene fikk så falske dødsattester med dødsårsaker som var mest sannsynlige etter ofrenes alder og fysiske tilstand. Etter krigen ble ingen straffet for dette, Nürnberg-domstolen anså disse forholdene for å være interne tyske forhold.

Vårt Land 20. februar 2012: Siri Fuglem Berg har et av sterkeste innleggene som noensinne er satt på trykk i avisens debattsider. Hennes opplevelse av helsevesenet som gravid og bærer av et barn med diagnosen trisomi 18 er uhyggelig lesing, og av en eller annen grunn er jeg tilbake i lørdagens dokumentar. Her er det leger uten medfølelse for svakhet, kun med øye for instrumentell nytte.  For legene hun møter har bare ett svar til hennes situasjon, og det er abort. Utsagn som at hun påfører sin familie påkjenning ved å bære frem et liv med svær funksjonshemming og sykehusenes manglende evne til å støtte henne i hennes valg, vitner om et helsevesen i moralsk oppløsning.

Innlegget er også lagt ut på Verdidebatt med påfølgende refleksjoner.

Alle autoritære regimer må ha sine velvillige medhjelpere. Verken Stalin, Mao eller Hitler ville klart å utrydde millioner alene. I dag er det ikke slik at staten gir ordre om hvem som skal drepes, og det blir selvfølgelig feil å sammenligne det med klassiske totalitære regimer, men den teknologiske utviklingen og dyrkingen av individets frihet, skaper et samfunn der skrøpelighet og annerledeshet blir som sand i et velsmurt maskineri. Uten nødvendigvis å være klar over det, blir mange av vår tids leger bærer av de samme holdninger som Elling Kvamme møtte hos høyt aktede medisinprofessorer i Nazi-Tyskland. Døden blir et selvsagt redskap i møte med det uønskede, og når denne holdningen blir institusjonalisert i en slik grad som Siri Fuglem Berg kan vitne om, ja, da er det på tide at vi setter de rette merkelappene på de som gjør dette mulig. Uten legenes aktive medvirkning vil ikke det som Siri Fuglem Berg opplevde skjedd.  For Fuglem Berg viser oss hva en liberal abortlov fører til; den fører til et system som ikke tar utgangspunkt i en kvinnes ønske, nei, den skaper en holdning hos legestanden som igjen overfører sine holdninger til pasientene.

Abortloven skaper normer svært få forutså i utgangspunktet, normer det er vanskelig å stå i mot, både blant helsepersonell og gravide. Jeg er ganske sikker at ingen ønsket et system som det Fuglem Berg beskriver, men problemet med en liberal abortlov er at den lar helsevesenet selv forme moralen, og det er ikke vanskelig i ettertid å se at dagens situasjon blir en uunngåelig konsekvens av dette. At det er aborttilhengere som administrer loven blir en selvfølge, og da blir motstanden mot liberal abortpraksis nødt til å bli den tapende part.

De velvillige som lar seg forme av tidsånden, finnes i alle samfunn til alle tider, Norge er ikke noe unntak, men moralen er den samme, om det er tyske professorer under 2VK, eller leger i Norge i 2012.

I 2008 fikk Norge enekteskapslov som innførte en ny juridisk person, medmoren. Men hvem er hun? Hvilke rettigheter og plikter har hun?

Når man leser det som finnes av materiale utgått fra våre lovgivende myndigheter, slår det en at evnen til å problematisere de etiske problemstillingene knyttet til medmoren er tilnærmet fraværende.

Departementet forholder seg til medmor som en parallell størrelse til en steril far. Men medmor er ikke det, det er en helt ny virkelighetsforståelse som har blitt innført. En steril far overtar for noe som naturlig finnes, nemlig far. En medmor finnes ikke i naturen. En medmor er en konstruksjon som forutsetter at skeiv teoris oppfatning av kjønn er reell. Dette synet blir verken problematisert eller drøftet.

Men hvem er denne medmoren? Har departementet noen tanker om hvem hun er og hvordan hun blir til? Barneloven, som ble endret i forbindelse med den ekteskapsloven, gir oss en del svar. For kravet til medmoren er i bunn og grunn kun at hun samtykker til at kvinnen hun er partner med blir kunstig befruktet.

Det kunne vært interessant å vite om det skal være en grense for hvor mange barn en kvinne kan være medmor til? Ifølge forskriften holder det at kvinnene var samboere da assistert befruktning ble gjennomført. I en tid der partnerbytter er mer vanlig enn det stabile samlivet, er mulighetene mange.

For det er ikke slik at departementet ser på legning som noe uforanderlig, selv for lesbiske i likekjønnede ekteskap, noe Ot.prp 33 2007-2008 gir klart uttrykk for. Her står det bl.a at:

 «I den forbindelse vil departementet gjøre oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med kunne bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende. Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far tilstede, kun bli foreldre ved en eventuell stebarnsadopsjon».

Departementet så altså klart at en kvinne i et likekjønnet ekteskap kan bli mor både naturlig og ved kunstig befruktning, samt medmor. Men det er ikke den eneste rollen en kvinne kan ha i vårt verdirelative kaos.

En kvinne i fremtiden kan få flere ulike roller. En kvinne kan få barn med en mann hun er glad i, samtidig som hun kan være stemor til denne mannens eventuelle barn, skifte legning og bli mor med assistert befruktning, hun kan bli medmor til et barn hun ikke har et kjødelig forhold til, eller hun kan bli stemor til barn av en kvinnelig partner, eller som vi så; bli mor sammen med en mann mens hun lever i likekjønnet partnerskap.

Er dette uproblematisk? Vil dette gi trygge rammer for utviklingen av identiteten til barna som er involvert i slike forhold?

Å bli medmor er en alvorlig oppgave. Som medmor gir du arverett til et barn du ikke har et slektsforhold til. Du påtar deg bidragsplikt i 18 år. Bør ikke da forholdene rundt et slikt forhold være gjenstand for nøye drøfting? Departementet synes åpenbart ikke det. Ifølge forskriften til barneloven skal det holde at:

§ 5. Krav til søknad

Søknad om å få fastsett medmorskap skal ein skrive på fastsett blankett og sende til folkeregistermyndigheita. Søkjar kan sende søknad så snart den assisterte befruktninga har funne stad.

Minst ein av partane skal underteikne søknaden.

Vedlagt søknaden skal følgje

Ja, det er faktisk nok at partene er samboere da assistert befruktning ble gjennomført for å bli godkjent som medmor. Departementet krever ikke mer enn en felles adresse på befruktningstidspunktet for at medmorskapet kan innvilges. At noen kvinner kan bli utnyttet under disse mulighetene synes uinteressant for dagens regjering.

Hvilke rettigheter har en medmor som angrer? Hva skjer dersom en kvinne mener seg lurt, brukt av en sterk partner? En kommende mor kan ta abort, hva kan en medmor kreve? En lesbisk kvinne som er gravid etter assistert befruktning har faktisk inngått en avtale med en annen kvinne om å føde dette barnet. Skal det være slik at en kommende mor skal ha mulighet til å gå fra avtalen, mens medmoren er bundet i det øyeblikket hun underskriver?

Hva med avtaleloven, gjelder ikke den her? Det er mulig å se for seg mange problemstillinger i fremtiden. Departementet ser åpenbart ikke muligheten for at en kvinne kan bruke en annen kvinnes avhengighet til henne og på den måten skaffe seg og sine barn både mulige inntekter og arv. Slike avtaler er ugyldige etter avtaleloven.

Jeg lurer på om Senterpartiet har sett for seg det mulige scenario: En odelsjente flytter sammen med en annen kvinne, gir sin tilslutning til at partneren kan få assistert befruktning og blir medmor. Etter kort tid finner hun imidlertid ut at hun er heterofil og gifter seg med en mann. Men odelsgården er plutselig ute av slekten, den er i hendene til en person ingen av hennes familie har noe forhold til.

At fremtidige arveoppgjør kan bli en utfordring, skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg.

Hva med fremtidige skilsmisser? Mor står allerede sterkest i skilsmisseoppgjør. Hva får de homofile til å tro at fremtidige dommere vil behandle mor og medmor på like vilkår? En medmor er en person uten kjødelig tilknytning til barnet. Hva med samværsrett? Hvilke rettigheter skal en kvinne ha hvis tilknytning til et barn kun er en signatur på en fastsatt blankett? Vil hun få sympati i samfunnet? Disse problemstillingene har knapt vært drøftet, men vi vet at de vil komme. En medmor kan dermed lett erfare at hun har gitt forpliktelser og arv til en person hun ikke har eller får noen binding til. En medmor er en konstruert størrelse, og barnet vet det. For et barn blir en forhenværende medmor kun en person som en gang i livet har vært glad i dets kjødelige mor. Hverken mer eller mindre. Bortsett fra det rent økonomiske selvsagt. Barnet vil ha en arv å se frem til. Men om det blir mer enn pliktdelsarven er vel tvilsomt.

Departementet har imidlertid tenkt på noen mulige problemstillinger, og disse er (Ot 33 si 76):

En rettssak om medmorskap kan for eksempel bli aktuell i to tilfeller. For det første i de tilfeller der morens kvinnelige ektefelle eller samboer bestrider at hun er medmor til et barn født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. Har medmoren samtykket til den assisterte befruktningen, og det ikke er lite trolig at barnet har blitt unnfanget ved assistert befruktning, vil hun bli dømt til medmor i henhold til barneloven § 9.

For det andre kan en rettssak bli aktuell i de tilfeller hvor en mann hevder at han er far til et barn til tross for at moren har fått assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I et slikt tilfelle vil domstolene måtte vurdere om det er lite trolig at barnet er unnfanget ved assistert befruktning. Dette vil enkelt kunne gjøres ved en DNA-analyse.

Det er påfallende at en lov som ble kjempet gjennom for å gi lesbiske likestilling, er nødt til å forholde seg til en virkelighet forsvarerne av loven egentlig fornekter.

Den nye ekteskapsloven førte til mange selvmotsigelser, men konstruksjonen av medmoren er muligens noe av det verre. At vi har en lov som etablerer et nytt foreldrebegrep, samtidig som man gir barnet rett til å vite farens identitet når det fyller 18 år, viser hvilken panikk som rådet da loven ble vedtatt. For loven er klar på at barnet ikke kan ha tre foreldre, naturlig nok, men å hevde at sæddonoren ikke er far, blir like tåpelig som å hevde at barnet kommer med storken, men det er på det nivået den nye ekteskaåsloven er. 

Det er vel verdt å feire morsdagen, men jeg tror at flere medmødre i fremtiden vil oppdage at deres situasjon ikke er noe å feire, snarere tvert imot.

Hvordan er det mulig å drepe sin familie uten å være syk eller uhyggelig ondskapsfull? Shafia-saken i Canada har på nytt aktualisert vold i muslimske familierelasjoner, men få synes å ville trenge inn i de komplekse årsakssammenhengene som ligger bak.

Shafia-saken er ikke enestående. Historier om æresdrap i muslimske sammenhenger er velkjente, men det er sakens størrelse som gjør Shafia-familiens skjebne så ekstraordinær.

For å forstå denne typen handlinger, er det viktig å kjenne til islams fatalisme og kvinnesyn. Dette er, etter min oppfatning, de grunnleggende komponentene i saker som dette.

Å diskutere islam er en krevende øvelse. Uansett hva man påpeker, møtes man med argumenter om at dette ikke er islam, eller at det er ekstremister vi snakker om, og da gjelder plutselig ikke eksempelet lenger.

Men av og til er det nok å se og høre muslimer selv argumentere for sine egne valg og handlinger. Frimodigheten er ofte stor, i alle fall dersom du møter dem i omgivelser der de er den herskende part, og det er to kilder jeg finner fruktbare i denne sammenhengen.

Den ene er den tyrkiske journalisten Ayse Onals bok Æresdrap, den andre er TV-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder.

Tsjetsjenias stjålne bruder er ikke lenger tilgjengelig på NRK-nett tv, men den ga oss en opplevelse av den muslimske fatalismen og dens konsekvenser. Dokumentaren tok opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt mer vanlig i Tsjetsjenia, nemlig det at menn i stadig økende grad kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med.

Journalisten klarer å få den lokale imamen i tale om problemet, og han er klar på at bruderov er galt i forhold til sharia. Og denne imamen visste hva han snakket om, godt utdannet fra Kairo som han var. Men, og her er utfordringen som vestlige humanister så sjeldent forstår; og det er at et forbud i sharia ikke trenger å bety så veldig mye, den islamske fatalismen betyr mer.

Da den kvinnelige journalisten spør om hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarer imamen at klanen til jenta gir henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes», svarer journalisten, hvorpå imamen ser på henne og sier: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, var tvilsomt.

Litt senere i programmet møter journalisten bruden igjen og spør hva hun mener om situasjonen, og svaret er i god muslimsk ånd; «Det var ment slik».

Før bryllupet fant sted, var bruden og brudgommens representanter samlet for å løse den tvisten som var oppstått i forbindelse med kidnappingen, imamen var opptatt av at situasjonen ikke skulle utvikle seg til en konflikt, og han kunne etter en stund fornøyd konstatere at kvinnens klan for Allahs skyld hadde akseptert situasjonen. De hadde for Allahs skyld bestemt seg for ikke å protestere, dvs lage trøbbel, og aksepterte at en kvinne ble kidnappet og giftet bort mot sin vilje. Hva kvinnen selv mente om situasjonen var åpenbart uvesentlig.

At imamen selv hadde kidnappet en av sine koner, bør vel ikke komme som en overraskelse på noen.

Men det er ikke bare i Tsjetsjenia at slike overgrep dokumenteres. Den tyrkiske journalisten Ayse Onal gir oss i boka Æresdrap et rystende innblikk i den økende volden mot kvinner i Tyrkia, kvinner som samfunnet mener opptrer i strid med islams lære om et ærbart liv. Ayse Onal gir flere perspektiver på hvordan menn fortolker drap på nære kvinnelige familiemedlemmer inn i muslimsk tro. Felles for alle er imidlertid at de ser seg fanget av religionens fatalisme og Allahs ansvar for alle handlinger.

Noen menn oppfatter seg som fortapt, de vet at drapet de har begått fører til en slik straff. Men hvorfor begikk de da drapet? Dette er interessant, for her kommer vi inn på prosesser som ligner svært på Stalins Moskvaprosesser på 30-tallet. Drapsmannen oppfatter seg som utvalgt til å ofres, ofres i kampen mot synden, haram. De har derfor ikke noe valg dersom samfunnet skal fungere etter islams målestokk. Selvfølgelig finner de det bittert, men det som Allah har bestemt, er det ikke noe å gjøre med. Alternativet, å ikke gjøre noe med synden, er enda verre, da vil de også gå fortapt, men samtidig vil de ødelegge for slekt og familie, motarbeide islams krav om renhet og dermed gjøre seg skyldig i stor synd. Det sosiale presset antar i slike situasjoner uhyggelige dimensjoner.

Det er selvfølgelig også de som mener at de vil komme til paradis som en konsekvens av drapet, at drapet var riktig sett i forhold til den synden som ble begått. Bildet er altså ikke entydig, men felles for alle er at de føler seg fanget av islams forståelse av skjebnen.

Dette er bare noen av mange eksempler hvor vanskelig det er å forholde seg til moralen i islam. En religion som er så preget av skjebnetro som islam, og der Allah i tillegg ilegges så stort ansvar for det som skjer, fører til en moralsk relativisering vi knapt forstår konsekvensene av. I Tsjetsjenia har det ført til landets kvinner i praksis er uten rettsbeskyttelse, noe som for øvrig gjelder kvinner i store deler av den islamske verden. Det er ikke slik at det trenger å være slik i utgangspunktet, men man tilpasser handlingene til fatalismen, og når kvinnen i utgangspunktet har en lavere status enn mannen, er det lett å forstå at menns overgrep mot kvinner kan tilpasses islamsk rettstradisjon.

Den offentlige debatten har så langt i 2012 vært tidvis et sørgelig skue, der personer med dårlige spøker og avvikende meninger har stått i sentrum.

Jeg skal ikke bruke for mye tid på mokkamenn, men jeg konstaterer at all verdens dårlig språk og bannskap aksepteres med største selvfølgelighet. At vi ikke stusser over den kulturelle forflatningen den sistnevnte språkbruken representerer, men lar oss opprøre av en ubetenksomhet, sier mer om selvgode kulturpersonligheter og et konformitetspress vi sjelden diskuterer konsekvensene av.

I de siste dagene har imidlertid oppmerksomheten vært rettet mot forfatteren Per Haakonsens oppfatninger av årsaken til drapene på Utøya og Aleksander Kielland ulykken, men vi kan også ta med saken om en lege som ikke fikk jobb ved Oslo Universitetssykehus fordi han ikke tror på Darwins utviklingslære og som Vårt Land kunne melde om den 24.janaur.

Det er selvfølgelig helt på sin plass at de som føler for det, reagerer på ulike uttalelser og oppfatninger, men det har skjedd noe med debattklimaet i Norge som gjør at fremtiden skremmer.  For hvorfor er det slik at vi bruker så mye tid på å diskutere og fordømme overbevisninger og tro som er uten konsekvenser for andre enn avsender, en tro uten oppfordringer om fremtidige handlinger, men debatterer i største fordragelighet om Sturla Stålsett har rett i at niqab og hijab utgjør et demokratisk problem, eller om islams terror skyldes undertrykkelse eller ei?

Et demokrati er fullstendig avhengig av at det skal være fri meningsbrytning, uten en slik frihet vil ingen tørre å komme med motforestillinger av den rådende politikken. Men når utfallet av et enkelt foredrag på et lokallag i et politisk parti, kan føre til at en biskop med kongen til stede bruker anledningen til verbalt sett å hogge hodet av en stakkar, ja da har den åpne debatten dårlige framtidsutsikter. Det blir en studie i en moderne inkvisasjonsprosess, der media og andre offentlig godkjente kommentatorer er bødlene. For hvem tør å utfordre slike krefter? Hvem orker å gå i mot den politiske konsensus, når det du risikerer er en behandling som gjør brenning på bål til et lystelig alternativ?

Hva innebærer det egentlig at Haakonsen tror at Gud straffer i vår egen tid? Hva betyr det at en lege ikke tror på Darwins utviklingslære? Svaret er ingenting, ingen verdens ting, men allikevel lar mange seg opprøre, opprøre over at noen mener at deres handlinger er feil, eller at deres verdensanskuelse ikke er holdbar. Haakonsen har aldri sagt at det er opp til oss å gjennomføre Guds straff, ingen kristne vil noensinne gjøre det, men han har vurdert ulike historiske hendelser og kommet frem til hva han tror er årsaken, på samme måte som lege Mads Gilbert mente at 11. september kunne forstås ut fra USAs utenrikspolitikk. Men Gilbert er senere hedret av både den ene og andre, selv om hans forståelse for terror oppmuntrer nye terrorister. Haakonsen derimot, fikk hodet sitt servert på et fat til kongen under en gudstjeneste.

Det er noe skremmende autoritært over et samfunn som frykter mennesker med meninger som ikke får konsekvenser for andre enn dem selv, men klapper personer som Sturla Stålsett på skulderen når han arbeider for at vi skal akseptere en religion som vil slavebinde halve befolkningen eller hyller leger som arbeider for terrorister.

I løpet av kort tid har Norge fått en ny ekteskapslov, arbeidsmiljølov og Ikke langt tilbake fikk vi en liberalisert bioteknologilov. Liberale kristne opphøyer seg selv og kaller Gud for mor.  Offentlige utvalg vil akseptere bruk av surrogatmødre og allmenn 12-ukers grense for ultralyd. Det er et uhyggelig press på dem som er uenige i islam ? og innvandringsdebatten, begreper som nasjonal kultur og identitet er blitt negativt ladete, og i utenrikspolitikken blir Israel demonisert. Islam blir derimot neglisjert som forklaring på de problemer muslimske land sliter med. 

Alle disse forandringene har skjedd i et tempo ingen trodde var mulig for kun få år siden.

Noen av oss har begynt å lure; hva ligger bak disse endringene? Er det en ideologisk plattform vi kan forholde oss til og forstå? Finnes det en ideologi som kan peke på hva svaret blir på fremtidens etiske utfordringer?

Det er noe i dagens politiske klima som gir assosiasjoner til regimer bygget på autoritære krefter. Men det er vanskelig å peke på et klart opphav, for vi hører lite om klassekamp eller nasjonalisme, snarere tvert imot. Men det er et meningspress vi ikke er vant til, et klima der opposisjon blir mistenkeliggjort.

Fascismen bygget på staten, nasjonal kultur, førerskap og underkastelse, lite av dagens politiske virkelighet bygger på disse elementene. Hva vi imidlertid kan se, er verdier som er diametrale motsetninger overfor fascismen, ja, verdier som ved første øyekast kan virke tilforlatelige, men som ved nærmere øyesyn har autoritære tilbøyeligheter. For, hvordan skal disse verdiene realiseres? Og, er det mulig å gi rom for meningsmotstand? Ja, var det egentlig mer enn en glipp når Jonas Gahr Støre brukte NS begrepet samholdskraft, da han gjorde rede for Norges situasjon etter 22.juli?

Som fascistene dyrket staten og underkastelse, dyrker vi individet og den totale individuelle frigjøring. Som fascistene dyrket nasjonal kultur, er vi globalister hvor den nasjonale kultur blir underordnet tilfeldighetenes spill. Men, det hele bygger på en moral, og som fortidens fascisme hadde sin moralske autoritet fra ideen om staten, har vår tid hentet sitt moralske fundament i ideen om individets suverenitet på alle plan, en idé som må forsvares på samme måte som ideen om staten. For utfordringen med vår tids individualisme er hvordan den skiller seg fra den klassiske liberalismens utgangspunkt. Den klassiske liberalismen brukte ikke mennesker for å oppnå frihet for enkeltindividet, men for vår tids individualister er dette en forutsetning. På samme måte som islam bruker og forakter annerledes troende, er opposisjon umulig for homoliberale og aborttilhengere.

Vår tids ideologi rammer imidlertid ikke bare samliv og ufødte barn. Alt som handler om identitet knyttet til andre ting enn våre individuelle preferanser blir forkastet. Mener du at Gud som mor gir deg en bedre opplevelse enn Gud som far, er det helt i orden. Sannheten finnes ikke, den skaper du selv, og overgrepet skjer dersom noen tar fra deg muligheten til å realisere dine drømmer, religiøse symboler er det opp til den som bærer det å fortolke, ifølge Sturla Stålsett.

Derfor blir også identitet knyttet til nasjonal kulturarv en trussel, for det plasserer mennesket i en gruppe, og grupper stigmatiserer. Gruppen begrenser ideen om enkeltindividet, og ideen om det store «Vi» er egentlig bare et ferniss for en samling individualister. På denne måten blir påstanden om den islamske trussel et overgrep mot den enkelte muslim, for den bygger på en idé om at mennesket ikke opptrer alene, at vi kan si noe om ideene andre steder enn i individets relasjon til sine omgivelser.

Norsk Språkråd fikk kraftig kritikk da de i 2006 definerte begrepet nordmann ut fra en historisk og etnisk kontekst, Likestillingsombudet ville ikke vite av at noen ikke kunne bli nordmann, det var åpenbart ekskluderende, og politikerne stilte villig opp; Torbjørn Jagland sa at alle med norsk statsborgerskap er norske, ellers som Trond Giske sa så treffende: «Det er opp til den enkelte å definere seg». Og kjernen i dagens ideologiske plattform ligger nettopp her; Vi definerer oss selv, vi skaper vår egen sannhet. At Maria Amelie kunne bli årets nordmann i 2010 blir en logisk konsekvens av slike tanker.

Men hva med andre kulturer? Nei, her er logikken en annen. Indianere i Amazonas skal vi la være i fred. Deres kultur er åpenbart av en annen karakter enn vår egen. Her er det ikke snakk om fri kulturflyt. Kulturimperialisme kaller vi det når vestlig kultur eksporteres til den tredje verden, men pakistanske jenter med bunad og hijab blir opphøyd til vår tids kulturelle suksess, de har, for å sitere Giske; definert seg selv.

Men det er fellesskapet vi dyrker, sier Arbeiderpartiet. Likeverd og likhet messer SV, og ingen av dem forstår at fellesskapet kun har en instrumentell verdi tilbake. For i dag er fellesskapets funksjon å legge til rette for at enkeltindividet skal kunne gjøre sine valg så fritt som mulig. Vår tids fravær av allmenn moral gjør det mulig for den enkelte å forfølge sine ønsker uansett hvor outrerte de kan oppleves. En homofil politidirektør kan med største selvfølgelighet bli far ved hjelp av en surrogatmor i USA, fellesskapet gjør det mulig. På denne måten blir ikke fellesskapet det det en gang var; en opplevelse av et skjebnefellesskap bygget på en identitet med noe mer enn oss selv, nei det blir som et kjøpesenter, kun konstruert for egen nytelse.

Den nye tids ideologer blir således representanter for en omvendt fascisme, der staten ikke lenger er målet, men hvor enkeltindividets valgfrihet blir tilbedt. Den nasjonale kulturens betydning for innbyggerne forkastes på samme måte som den ble motbydelig dyrket i fascistenes storhetstid. Det samme skjer med vår historie og forholdet til andre kulturer. Som fascistene dyrket sine helter, er nåtidens historiebøker en studie i det motsatte. Det vi ser i vår postmoderne tid, er en politisk bevegelse som ikke aksepterer at noen velger å gå i utakt med den politisk korrekte majoritet. Denne majoriteten som hevder at de dyrker individets frihet, men som er mer konform enn vi har sett av politiske bevegelser på svært lang tid. Fraværet av en stram ledelse er erstattet av en usvikelig tro på individets egne valg, valg vi ikke skal moralisere over.

Men vi er da ikke voldelige, hevder den moderne individualisten. Nei, men i spørsmålet om vold ser vi de tydeligste tegn på det postmoderne. Vold brukes ikke, men vi forstår den, så lenge den begås av andre enn oss selv og mot andre enn oss selv. Muslimsk terrorisme settes alltid inn i en kontekst, vi har ikke integrert dem godt nok. Okkupasjon skaper terror, sa LO da Israel viste frem en utbombet buss på Youngstorget, og i møte med Israel ser vi fortidens skygger best. Men vi gjør det på motsatt måte enn morderne fra fortiden. Vår forakt for jøden vises i vår manglende evne til å forsvare jødene enten det er i Europa eller staten Israel. Vi tar ikke livet av dem, vi overlater dem til deres bødler og vasker våre hender som en annen Pilatus. Israel opplever at det er deres hellige plikt å skape fred med fredelige midler, mens palestinerne har fått en hellig adgang til voldelig motstand. For når alt kommer til alt, mener vi at det er Israel som er problemet. Vår oppfatning av hva som motiverer mennesket til handling beviser at palestinerne har rett, for ingen vil vel gripe til vold og selvmordsbomber uten å ha vært utsatt for lignende overgrep?

Sammenhengen mellom den feminiserte kristendom, kjønnsnøytral ekteskapslov, avvisning av nasjonal identitet og alminneliggjøring av islam ligger dermed i dyrkingen av individet og fornektelsen av den objektive sannhet. Man benekter forståelsen av noe større enn seg selv. Fellesskapet i opprinnelig forstand blir en trussel og hatretorikk.

Den omvendte fascismen og den opprinnelige møtes så i et felles punkt, i den harmonimodellen som legges til grunn i møte med opposisjonen. Kritikk oppleves som et fremmedelement som i seg selv kan lede til uønsket atferd. Den nye generasjonen samfunnsrefsere er ikke formet som fortidens radikalister. I vår tid henter de ideene fra andre steder enn Marx og er konservative av legning, 68-erne forakter dem. For en 68-er er det nesten utålelig å få høre at det er deres egen ideologi som er årsaken til kulturelle kollapsen vi er vitne til. Det hatet nåtidens samfunnsrefsere møtes med, viser hvordan demokratiet kan tape i kampen mot våre nye autoritære krefter. Er det en ting tiden etter 22.juli har vist oss, så er det hvordan den nye tid forholder seg til kritikk. Når sentrale grupper i et demokrati avviser og sykeliggjør kritikk, ser vi deres autoritære opphav, for årsaken til angrepene er de samme som for tidligere fascister og kommunister. Dagens individualiserte ideologi bygger på en oppfatning av mennesket, og denne oppfatningen tåler ikke alternativer, til det er den for total, den tåler ikke kompromisser. Kritikken avkler deres autoritære tendenser og viser alternativer, men den fungerer også som en ansvarliggjøring. Problemet er at denne avkledningen gjør dem ansvarlige for handlinger de ikke kan forsvare i det offentlige rom.

Ideologienes tid er absolutt ikke over, fortidens autoritære systemer opptrer bare med motsatt fortegn. Spørsmålet er hva resultatet blir. Resultatet blir tragisk nok det samme, det ser bare litt penere ut fra utsiden. Og svaret på fremtidens etiske problemstillinger gir seg selv, det er garantert ikke et vakkert syn.

Muslimenes slavehandel med europeere er en lite belyst del av historien. Men på NRK 2 er det mulig å se serien Hvite slaver, en vellaget dansk produksjon om temaet. Denne produksjonen er i tre deler og er tilgjengelig på NRKs nett-tv frem til litt over nytt-år.

Serien tar for seg perioden 1500 ? 1840, og hver episode har en hovedperson som man følger, men samtidig får vi mye generell informasjon om forholdene slavene levde under.

I den første episoden følger vi Miguel Cervantes som ble tatt til fange og gjort til slave i 1575, en opplevelse som fikk stor betydning for hans senere forfatterskap. I andre episode følger vi den danske sjømannen/gutten Hark Oluf som opplevde å bli kapret på sin første tur i 1724. Hark Oluf får en bemerkelsesverdig karriere som slave, og blir til slutt satt fri av sin eier. I siste episode får vi ta del i en historie som knapt har sitt sidestykke. I 1627 kom fire muslimske kaperskip til Island og tok til fange ca 400 hundre islendinger, blant disse var kvinnen Gudridur og hennes sønn. Vi følger hennes liv som slave i byen Alger. Gudridurs liv og skjebne er ikke hverdagskost, men den gir oss kunnskap til å forstå den muslimske tenkemåte og mentalitet.

Det er imidlertid noen ankepunkt mot produksjonen, ankepunkt som ikke bør overraske noen i 2011, for selvfølgelig må også den muslimske slavehandelen relativiseres. Problemet er når det skjer på feil premisser. Foruten relativiseringen er det også en del hendelser som burde blitt utdypet og forklart.

For det første hevdes det at muslimenes jakt på slaver var en konsekvens av krigstilstanden mellom det kristne Europa og den muslimske verden.

Til det er det å si at det ikke var snakk om en vedvarende konflikt mellom disse partene fra middelalderen og frem til midten av 1800-tallet, og det bør da også påpekes at det var tyrkerne som var den aggressive part i de perioder da denne konflikten var aktuell som forklaring. Og denne forklaringen mister mye av sin kraft i møte med mange av de hendelsene også denne produksjonen bygger på. For når var tyrkerne i konflikt med Island, Sverige eller Danmark? Da er det nok mer riktig som den ene danske historikeren hevder, at denne aktiviteten var en del av islams jihad, uavhengig av de utenrikspolitiske forholdene.

For det andre hevdes det at den muslimske verden ikke var alene om å ta slaver, at også Europa tok muslimer til slaver. Uten å referere til kilder kommer påstanden; vi tok også muslimer som slaver. Som historielærer med brukbar tilgang til kilder var en slik opplysning ny. Jeg visste at man brukte krigsfanger som roere på galeier, men at også vi tok slaver for slaveriets egen skyld var ny, og jeg fant ingenting som bekreftet påstanden. Jeg tenkte derfor; la meg ta kontakt med en som tør å uttale seg, og som har greie på temaet, så dermed tok jeg telefonen og ringte til professor emeritus Ole Jørgen Benedictow og konfronterte ham med påstandene. Han avviste dem, og sa at uten kildehenvisninger var slike påstander ingenting verd.

Slike påstander er imidlertid altfor typiske i vår tid, vi kan ikke peke på noe negativt i den muslimske verden uten at vi også finner tilsvarende negativt i vår egen, og de negative karaktertrekkene ved vår egen kulturhistorie fremsettes med en slik selvfølgelighet og selvsikkerhet at vi lett aksepterer dem, for vi blir vel ikke utsatt for løgn?

Men, selv med disse negative sidene, er denne produksjonen noe av det beste undertegnede har sett om islamsk kultur og dens forhold til den kristne verden.

Se og lær mens den enda er tilgjengelig.

Hilsen en historielærer

Vi lever i en tid der det synes viktigere å bygge broer enn å forkynne evangeliet for ufrelste. Vi fremhever dialogen og finner den bedre enn Paulus? eksempel, og da spør jeg; bør vi ikke snart problematisere hvordan vi som kristne forholder oss til vår egen tro og misjonsbefalingen?

Det er to forhold vi som kristne overser i dagens religionsdebatt, og det er følgende:

1.       Den første kristne menighet drev en misjonsvirksomhet som overgår alt hva vi kan drømme om. Veksten av kristne var stor, men det skjedde under svært vanskelige forhold. Konvertitter ble henrettet og misjonærer utvist fra byer de forkynte i.

2.       Den kristne tros kraft i møte med et ikke-kristent samfunn. Antikkens slavesamfunn var preget av ekstreme forskjeller, både rettslige og økonomiske, og kristendommen kom med et revolusjonerende budskap, et budskap som var med på å endre de land som tok i mot evangeliet.

I dagens situasjon er begge ovennevnte perspektiver borte. Man er redd for at de menneskelige kostnadene blir for høye, et argument man ofte møter i debatt om muslimske land. Men viser ikke en slik holdning en feighet som sår tvil om evangeliets troverdighet?

Det er imidlertid det siste punktet som etter min oppfatning er mest bekymringsfullt. Kristendommen endret samfunn, men vi tror ikke det kan gjelde vår egen tid. Muslimske lands fattigdom og håpløshet skyldes en tro som gjør utvikling og frihet umulig. Den sementerer konflikten i Midtøsten, og er grunnlaget for Irans ønske om atomvåpen. Hvorfor tør vi ikke lenger forkynne at evangeliet kan endre alle disse forholdene? Hvor er frimodigheten? Eller er det slik at vi ikke lenger tror på det vi forkynner? Tror vi ikke at vår kristne tro har betydning for økonomisk utvikling og bygging av rettsstaten? . Hvordan og hvorfor har det blitt slik at vi ikke ser hvilken fordel det har vært for land som har en kristen bakgrunn og historie?  Det er interessant å se hvordan kristne i vår tid forholder seg til sin egen historie og løsningen på muslimske lands problemer. Islams problemer må bli løst med politiske virkemidler er det tilnærmete unisone budskap fra vesten, kristne inkludert. Men hvordan kan vi innbille oss at muslimer, mennesker som tar religiøse spørsmål på alvor, skal endre livsførsel på grunn av politisk press, press med utgangspunkt i en politikk de forakter.

Bjarte Botnen hevdet i mandagens Vårt Land at Norge har brukt lang tid på likestilling mellom kjønn, og mener vi bare kan drømme om hvor lang tid det vil ta i muslimske land. Men Botnen tar feil når han hevder at likestillingen kom til Norge med kvinners deltakelse i idrettsarrangementer. Likestillingen er grunnleggende bakt inn i den respekten du møtes med, og for kvinner i Norge har kristendommen alltid vært en garanti for likeverd. Islam handler om det motsatte, og det hadde vært befriende om noen i Vårt Land en dag vil tørre å si de forløsende ordene; muslimske kvinners eneste håp er Jesus Kristus.

Jesus Kristus ga oss en misjonsbefaling, og jeg er overbevist om at den gjelder også i dag, men vi opplever at kristne argumenterer som om den ikke lenger er aktuell, at den kristne tro har mistet sin kraft og at verdens ufrelste egentlig ikke trenger evangeliet, kun en god dialog og brobygging. Hvis disse holdningene får sette seg, da dør vi som en kristen kirke.

 .

En fanfare over Piazza San Marco;

Hør meg dere som forskyver perspektivet

og lar dvergen fremstå som Gulliver

Kaller sandkornet et tårn og lommeuret

en kirkeklokke og sverger på at dråpen

er Det joniske hav dere som må ombytte

verdiene som våre fedre for lenge siden

målsatte under trengsler dere bedragere

i media lysende som ærverdige portretter

av patriarker og døde konger dere skal vite

at alt skal finne tilbake til den rangorden

Gud Herren satte da jordens første sønner

og døtre skjøt opp av Hans ukrenkelige jord

og som levende og skapende æret Hans navn

som gjorde det høye høyt og det lave lavt

og vokter sitt eget med den nidkjæres øye

Det kan selvsagt være slik at noen reagerer på den uttalte redselen for fremtiden dersom den er basert på feil premisser. Ønsket om å presentere riktige tall med hensyn til og innvandring og andelen muslimer i Europa kan selvfølgelig ha et slikt utgangspunkt. Men problemet oppstår når uttalelsene kommer fra aktører som i andre debatter finner verken islam eller liberal innvandringspolitikk problematisk. For det er bare en ting vi med sikkerhet kan si om fremtidens innvandring, og det er at med dagens politikk er alt usikkert.

Dersom du hevder at islam er en religion som medfører utfordringer, vil du ofte bli møtt med påstander om at du lider av islamofobi eller andre mindre hyggelige diagnoser. Før valget i høst, var det mange som mente at Frps Siv Jensen burde ta et oppgjør med grumset i egne rekker. Siv Jensen ble anklaget for at hun ikke tok avstand fra påstander som snik-islamisering og at ikke-vestlige innvandrere kom til å overta Oslo.

Men er ikke dette en smule underlig? Vi lever i tid der islam blir normalisert og akseptert, så hvorfor skal media anklage noen for å peke på muligheter for islamisering? Dersom du mener at det er greit med en moské, kan det ikke være galt med 100, ja, hva er egentlig galt med islamisering?

I det etter hvert kjente karakterdrapet av Ole Jørgen Anfindsen på NRKs Aktuelt 26.oktober, viste Ole Torp til en undersøkelse som beregnet veksten av muslimer i Norge til 6,5% i 2030, altså ikke så mange som Anfindsen mente, og Torp tok livet av ham på direkten. Anfindsen var ikke pålitelig, han kan vi ikke stole på, var budskapet.

Men hva hadde Ole Torp gjort tidligere i programmet?  Jo, han hadde gjennom en samtale med Bushra Ishaq, den muslimske kvinnen som fikk Fritt Ords pris i 2010, gjort alt han kunne for å ufarliggjøre islam. Islam utgjør ingen fare for det norske samfunnet, budskapet fra Torp var så klart som det er mulig å få det.

Men hva skjer så? Jo, en annen gjest, styreleder av HEF; Åse Kleveland, brukte mye energi på å gjøre rede for at bare halvparten av muslimene i Norge var aktive moské-gjengere.  Det var åpenbart viktig for henne å få frem at så få av muslimene er det vi kan kalle aktive troende, og deretter anklager hun Anfindsen for rasisme.  Ved siden av henne stod fortsatt Bushra Ishaq, og jeg lurer på hva hun tenkte der hun stod. Først hadde Ole Torp gjort alt han kunne for å normalisere islam, og så brukte de resten av programmet til å få frem at det ikke var så mange muslimer i Norge som folk tror. Hvem var det egentlig som fremstod som fremmedfiendtlig i NRKs studio denne kvelden?

Så bra, tenker du kanskje, når du får høre at antallet muslimer ikke vil bli større enn 6,5 % i Norge, eller når Åse Kleveland forteller at så få er aktive i sin tro. Men hvorfor er det så bra da, hvorfor trenger NRK å berolige oss?

Vi har kjærligheten felles, sa biskop Pettersen, da han karakteriserte islam og kristendommen, og avisene i Stavanger frydet seg. Men dersom det er sant at islam er fredens religion, dersom det er sant at det ikke er noen sammenheng mellom islam og muslimske lands forfølgelse av ikke-muslimer, hvorfor er da de samme avisene og NRK så opptatt av at innvandringen av muslimer ikke vil komme opp i den størrelsen noen frykter? Hvordan kan det ha seg at antallet muslimer er et tema dersom vi ikke vil merke noe til det, at islam ikke er muslimer? Eller for å si det på en annen måte: Det er svært sjeldent at noen er bekymret for en eventuell vekst av kristne, og ingen kristne nekter for at de er Guds redskap på jorden.

Det samme paradokset finner vi debatten om ikke-vestlige innvandrere. For finnes det egentlig ikke-vestlige innvandrere i dagens politisk korrekte virkelighet? Finnes det en norsk kultur? Er det lov å si at staten Norge bygger på nasjonalstaten? Vi er jo alle nordmenn, og da må det vel være det samme hvem som styrer Oslo, eller er det ikke det? Å kritisere noen for å frykte at ikke-vestlige innvandrere skal overta Oslo, har som bærende premiss at kultur er en gitt størrelse, en faktor å regne med. Men slike holdninger er jo ikke særlig stuerene i våre dager, så hvorfor brukes de da av forsvarerne av det multikulturelle?

AUF-leder Eskil Pedersen er en forkjemper for det multikulturelle samfunnet, men samtidig angriper han dem som frykter det han kjemper for, og mener de bør være forsiktige med hvordan de ordlegger seg, eller sagt på en annen måte; Pedersen ønsker seg sensur av Frp-politikere. Eskil Pedersen mener Frp fører til en hatsk debatt. Bakgrunnen for dette er bl.a Frps Willy Amundsens påstand om at det vil bli muslimsk flertall I Oslo, en påstand Pedersen avviser på det sterkeste. Men hvorfor er Pedersen så opptatt av å tilbakevise Amundsens påstander? Jeg tror ikke noen ville tilbakevist påstander om at kristendommen kommer til å dominere i hovedstaden dersom det hadde vist seg at antallet kristne var sterkt økende, snarere tvert imot. Kan vi tolke Pedersen på en annen måte enn at også han frykter, eller aksepterer frykten for et muslimsk Oslo? Men er han da bedre enn de islamofobe han vil sensurere?

Media og mange politikere er opptatt av å vise at innvandringen av muslimer er marginal sett i forhold til det totale folketallet, det er en stadig henvisning til analyser som viser dette. Men de samme medier er altså opptatt av å ufarliggjøre islam, og dersom de virkelig mener at innbyggernes religiøse tilknytning ikke har noen betydning, da bør de også si det.  Deres svar på Eurabia, eller hva det skulle være noen av oss frykter i fremtiden, bør være at fremtiden ikke er å frykte, at vi er alle nordmenn, eller verdensborgere. Det eneste holdbare svaret fra en som forsvarer det multikulturelle samfunnet, er å fornekte den originale kulturens betydning. For i et multikulturelt samfunn er det prinsipielt umulig å foretrekke en kultur fremfor en annen. Det multikulturelle samfunn er verdirelativisme satt i system, og det må vi kreve skal prege debatten.

Som en liten avslutning kan dere jo reflektere over bruken av begrepet urfolk, og hvordan vi forsvarer samenes rett til begrenset selvstyre. Hvorfor er urfolks kultur er mer verd enn min? Hvorfor skal de forskånes for det multikulturelle idealet? Hvorfor er begreper som etnisitet og kultur selvfølgelige for dem, ja, ikke bare selvfølgelige, men også viktige for deres eksistens? NRK sendte 29.november et program som viste hvordan kampen mot utbyggingen av Alta ble en kamp for urfolkets rettigheter. Det er påtagelig å være vitne til hvordan argumenter som er blitt umulige å bruke i innvandringsdebatten blir brukt med den største selvfølgelighet når samene kjemper for sine rettigheter. Er det redelig?

Det er ingen mennesker med et demokratisk sinnelag som vil hindre noen fra å argumentere for fri innvandring eller for at islam er en fredelig religion, men jeg misliker at stadig flere nekter å være prinsippfaste for det de står for. Det er uredelig å påstå at islamkritikere lider av islamofobi, samtidig som de prøver å berolige folk med at tallet på muslimer ikke vil komme over en gitt størrelse, og jeg håper Ole Jørgen Anfindsen påviser hykleriet neste gang han får mulighet til å komme i et NRK-studio. Men ifølge Torp kunne jo det bli lenge til.

La oss få en ærlig innvandringsdebatt, det tjener vi alle på.

Man fødes ikke som kvinne, man blir det, det er sivilisasjonen som former det, skrev Simone de Beauvoir i sin berømte bok, Det annet kjønn. Eller som kjønnsforsker Jørgen Lorentzen sa til Harald Eia: De biologiske forskjellene handler kun om reproduktive evner. En del år før, hevdet filosofen Feuerbach at Guds egenskaper var et resultat av menneskelige forventninger, og spørsmålet bør komme automatisk; er det blant tenkere som disse vår nye samlivsetikk har sitt utgangspunkt?

Takket være kirkevalget er spørsmålet om homofili og synet på de etiske problemstillingene knyttet til konsekvensene av den nye ekteskapsloven aktuelle på ny. I vår opplevde Menighetsfakultetet at stadig flere vitenskaplig ansatte stilte seg positive til homofil praksis, men ledelsen ønsket ikke å problematisere det hele. Rektor Vidar L. Haanes kalte emnet et teologisk spørsmål, og problematiserte ikke begrepsbruken. Det er en stadig tilbakevendende utfordring at problemstillingen går under rubrikken teologi med en gang kristne drøfter disse spørsmålene, mens de for andre blir forstått som ideologiske utledninger.

Så kan man selvfølgelig spørre; har det i det hele tatt noen betydning om man kaller spørsmålet ideologisk eller teologisk? Dersom utgangspunktet har noe å si for svaret, bør beveggrunnen for endringer i den samlivsetiske læren drøftes. Spørsmålet er om et endret syn på Bibelens ord er en konsekvens av studiet av Beauvoir, kjønnsforskere og Feuerbach, eller av Bibelen selv?

Dersom homofilispørsmålet blir stående som et ideologisk spørsmål, får vi noen forhold vi må avklare. Ideologier sier noe om mennesket, hva som former det og hva som må til at for at livet oppleves godt. Vi kan si at i ideologien blir Gud hva ideologien betinger, mens i teologien blir Gud det altomfattende og evige, utenfor vår rekkevidde og uavhengig av vår opplevelse av Ham. Konsekvensen blir da at det kan være lettere for mange å avvise en liberal homoteologi dersom den er ideologisk fundert og ikke teologisk. Som mange vil skjønne, er det i dag lettere å forsvare at avisen Klassekampen vil ha journalister som identifiserer seg med marxismen, enn det er for et kirkesamfunn å argumentere for at deres ansatte skal ha et konservativt syn på homofili. Alle forstår at en liberalist ikke vil passe inn i Klassekampen, men det er langt verre å få den samme forståelsen for en kirke og deres ønske om et konservativt ståsted i synet på homofile. For synet på homofili er jo bare et perifert teologisk spørsmål og skal ikke splitte. Men hva om dette ikke dreier seg om teologi, men om ideologi?

Det interessante med homofilispørsmålet er at hvordan noen i det hele tatt har begynt å kalle det et teologisk spørsmål, for det er liten tvil om at problemstillingen har et ideologisk utgangspunkt, og da spesielt i marxistiske miljøer. Marxismen med sitt syn på kjønn som sosialt konstruert er et uunngåelig utgangspunkt for dagens syn på homofili, og sammen med Marx følger en ateisme som gjennomsyrer all tenkning om mennesket, og spørsmålet kommer uunngåelig; kan et syn som har ateisme som fundament bli et teologisk spørsmål?

Filosofen Feuerbach er berømt for sin kritikk av religionen og påstanden om at oppfattelsen av Gud er menneskeskapt. Feuerbach hevdet at mennesket først levde i en uskyldstilstand, i harmoni med seg selv, men at det med tiden skapte et gudsbilde, en gud som fikk egenskaper som refser og en som truer. I følge Feurbach er mennesket nå spaltet, mellom det som det oppfatter som seg selv og det som det oppfatter som en ytre makt, en spalting som karakteriseres som en fremmedgjøring, en fremmedgjøring med deler av seg selv. Mennesket opplever nå gud som en selvstendig kraft og seg selv som maktesløs. Det blir slave av sitt eget produkt, og for å komme ut av denne fremmedgjøringen, må mennesket erkjenne sammenhengen, det må se at normer og regler er menneskeskapt, ikke den evige Guds vilje. For Feuerbach var det tilstrekkelig med religionskritikk for å oppheve denne fremmedgjøringen, og det er skremmende å erfare hvor nær knyttet dagens forsvarere av liberal samlivsetikk står Feuerbach. Når for eksempel tidligere biskop Finn Wagle hevder at det er ?et hovedanliggende å se homofilispørsmålet i sammenheng med all annen samlivsetikk. Selv om Bibelen har et svært restriktivt syn på skilsmisse og gjengifte, er det jo i dag stor åpning for dette i kirkens praksis. For meg er det umulig at vi skal se bort fra Bibelens restriktive ord på dette feltet, og samtidig fastholde et nei til homofilt samliv? (Vårt Land 18.juni 2011), ser vi hvordan Wagle oppfatter frigjøringen fra Bibelens krav som noe positivt. Vi frigjør oss fra Bibelens krav på samme måte som Feuerbach hevder at mennesket frigjør seg ved å erkjenne sammenhengen mellom deres oppfattelse av gud og deres slaveri. Spørsmålet om kristen samlivsetikk er altså ikke lenger et spørsmål om hva Gud sier, men hva mennesket tolker inn i Gud, og hva det kan frigjøre seg fra.

Dagens kjønnsforskning er muligens den grenen innenfor samfunnsvitenskapen som har den tydeligste marxistiske plattformen. Denne forskningen har lagt premissene for dagens lovgivning om barn og ekteskap, og Beauvoir kan mer enn skimtes i bakgrunnen. Men lovens resultat, at barn er uavhengig av sitt biologiske opphav, er et resultat av mer ytterliggående syn på kjønn enn det klassisk feminisme legger til grunn, og her har dagens kjønnsforskning virkelig hatt mye å si for resultatet.

Ville dagens politikere engasjert seg slik i kirkens ståsted i homofilisaken dersom saken ikke hadde stor ideologisk betydning? Hvorfor er de rød-grønne så opptatt av å utnevne liberale biskoper og til å legge press for å få i stand liturgi for homovigslinger? Det er ikke vanlig at norske regjeringer engasjerer seg slik i teologiske spørsmål. Svaret ligger selvfølgelig i den nye ekteskapslovens revolusjonerende menneskesyn, et menneskesyn som er i strid med kristendommens.  Regjeringen kan ikke leve med en tydelig konservativ kirke i et spørsmål som dette, og de konservative må derfor svekkes så mye som mulig.

Når alle andre enn kirken diskuterer homofili gjøres det med et ideologisk utgangspunkt. Diskusjonen startet utenfor kirken og opprettholdes utenfor kirken. Den har aldri vært et teologisk spørsmål, Bibelens svar har alltid vært klart. Dersom vi kan si at homofilispørsmålet er et ideologisk betinget, kan et liberalt svar være uforenlig med kristen tro, og derfor like motsetningsfylt overfor troen som markedskreftene er overfor planøkonomien. Et liberalt ståsted vil dermed være kirkesplittende.

Spørsmålet til liberale teologer og kristne blir derfor: Hvordan kan et syn på mennesket som forutsetter et ateistisk verdensbilde bli et teologisk spørsmål? Hvordan kan det gudløse gi oss svar på spørsmål om Guds natur? Det er ingen hemmelighet at liberale teologer aksepterer at Bibelen er klar i sin avvisning av homofilt samliv, men at dagens kontekst gjør det mulig å forkaste tradisjonell forståelse av spørsmålet. At de samme teologene da bruker en marxistisk samfunnsforståelse inn i tolkningen av Bibelen er det åpenbart ingen som stusser over, men er det ikke på tide at noen spør: Hvordan kan det gudløse si noe om Gud og hans skaperverk?

Innlegget  ovenfor stod på trykk som kronikk i Dagen 24. november.

Følg også debatten på Verdidebatt.no

Akademikere er mer tolerante, hevdet Tony Burner, men enhver kan se at det ikke er tilfelle. Tolerante akademikere er en sjeldenhet, tvert imot er de ofte bedrevitere og nedlatende overfor dem som våger å gå i opposisjon til den herskende religionen; vår utgave av Robespierres tilbedelse av fornuften.

There can be no neutrality between right and wrong, sa Theodore Roosevelt for over 100 år siden, og aldri har utsagnet vært mer relevant enn i vår egen tid, en tid preget av en stadig økende verdirelativisme, der troen på rett og galt blir sett på som et opprør mot fornuften.

Når vi diskuterer islam, er det viktig å være klar over hva vi egentlig diskuterer. Debatten går raskt over til å dreie seg om religionens forutsetninger, ikke dens opprinnelige innhold. Og dette dreier seg ikke bare om islam. I diskusjonen om homofiles plass i kirken, finner vi en analog problemstilling. Frontene står mellom konservative og liberale, mellom bibeltro og de som vil tolke teksten inn i vår egen kontekst. Det hele er egentlig en ideologisk debatt, der ikke-troende religionsvitere ( og representanter for mange andre faggreiner) mener seg meningsberettiget til å utlede religioners utvikling og årsaker til religiøses handlinger.

På samme måte som få eller ingen trekker i tvil Bibelens ord om homofilt samliv, kan vi ikke bortforklare islamske teksters budskap om jødehat og krav om sharialovgivning. Spørsmålet blir om tekstene har relevans i dag og om tidligere tiders praksis har noe å si for vår tolkning av dem.  Er bibeltro kristne og bokstavtro muslimer bare parkert i utviklingen? Har de gått glipp av opplysningstiden, og er de egentlig alle sammen misforståtte humanister?

I diskusjonen om islams møte med nazismen, er det liten grunn til å sette spørsmålstegn med det som fant sted i Midtøsten før utbruddet av 2VK. Islamske ledere og lærde omfavnet nazismen lenge før Tyskland ble en erklært fiende av Storbritannia, og vennskapet startet samtidig med at Storbritannia ble mer restriktiv overfor jødisk innvandring til Palestina. Det var læren som sådan den muslimske verden applauderte, ikke nazismens mulige geopolitiske funksjon.

En slik framlegging av historien møter motbør. Vi kan ikke sammenligne to tankesett som har så ulike forutsetninger er omkvedet, og påstanden om ideers utvikling går igjen. Det som skjedde i går trenger ikke skje i dag. Det blir det samme som å sammenlikne epler og pærer, det er noe vi rett og slett ikke kan gjøre. Men vi gjør det uansett stadig vekk. Vi drøfter ulike ideologiers forhold til begreper som frihet, likhet og rettferdighet. Menneskesynet i marxismen og liberalismen settes opp mot hverandre og drøftes. Ideologier fra ulike epoker sammenlignes. Slik holder vi på. Hele tiden.  Vi spør oss selv: Hva er forutsetningene for demokratiske styresett?  Komparativ, eller sammenlignende politikk, kaller vi det i statsvitenskapen, men religionsviterne blir fornærmet når vi stiller spørsmål med islams kvaliteter i så måte. Ja, det er som om islam ikke eksisterer, det er åpenbart bare muslimer som gjør det.

Vi skal altså ikke få drøfte islam på lik linje med andre ideologier, for islam er en religion, og religioner er blitt unntatt kritiske blikk. At islam og nazismen fant hverandre i et felles jødehat og forakt for demokratiet spiller ingen rolle for vår egen tid, det var da, nå er nå, er mantraet. Religioner er i stadig endring, er svaret vi får når vi kritiserer islam. Men hvem hevder dette, og hvorfor gjør de det?  Hvordan kan man hevde at en religion endres, når flertallet av dens egne tilhengere er uenige?

Religionsvitenskapen ( det er  vanskelig å peke ut en spesifikk vitenskap, vi har religionsosiologi, religionspsykologi  osv.  Poenget er at det synes å være noen fellestrekk i deres møte med islam, og hvordan de formidler dette til offentligheten, så la oss kalle dem religionsvitere, for alle mener de å vite noe om islam) preges av sine aksiomer, på samme måte som religionene religionsviterne vil studere. Jeg har tidligere gjort rede for hvordan marxismen forholder seg til religion, og hvordan den med sin konfliktteori søker å forklare endringer og religiøs atferd ut fra en kamp om makt mellom grupper. Undertrykkelse skaper motstand, en motstand som vil forsvinne i likeverdige samfunn, og kvinnefrigjøringen med sine aborter og høye skilsmisserater er for en konfliktteoretiker uttrykk for redusert makt til mannen.

Men ikke alle er marxister, langt derifra. Også fra konservativt og liberalt hold kommer påstanden om at religioner er i stadig endring. Funksjonalismen har et annet analysefokus enn konfliktteoretikerne, den ser på hvordan en religion funksjonerer, og viser til hvordan for eksempel sosiale endringer vil lede til endringer i religiøs praksis. Kvinnefrigjøring innenfor religiøse grupper vil oppstå som en konsekvens av at familiens oppgaver endres  ( f.eks på grunn av teknologisk utvikling), det er ikke en underliggende konflikt som leder til endringen, slik en konfliktteoretiker vil hevde.

Nå er det ikke slik at enhver religionsviter har et avklart forhold til sin ideologiske plattform. Vi hører mange som anvender flere modeller, men ofte er det en moralsk overbygning knyttet til analysen. Terror og overgrep blir relativisert fordi man har som mål å finne en årsakssammenheng eller en funksjonell forklaring på handlingene. Det er en overbevisning om historiens gang som minner om religiøs fanatisme.

Nå vil nok noen si at religiøses atferd viser at religioner endres. Men da glemmer man noe viktig, og det er at atferd ikke alltid er det samme som akseptert religiøs atferd. La oss ta noen eksempler:

Det er vanlig å vise til hyppigheten av samboerskap som et bevis på at kristendommen har endret syn i samlivsetikken. Det at så mange kristne par bor sammen uten å være gift, blir et bevis i seg selv på at religionen endres. Men da glemmer man både motkreftene og historien. Det har nesten fra dag 1 vært debatt om samboerskap innenfor kristenheten. I middelalderen var det svært vanlig at prester i Norge hadde friller, dvs samboerlignende forhold. Men det var alltid krefter som arbeidet imot, og i dette tilfellet tapte de liberale, en seier som har bestått inntil vår egen tid. Bibelens ord vant i middelalderen, og det er ingen grunn til å tro at den ikke skal vinne igjen.  Også i muslimske land finner vi tilsvarende eksempler, blant annet Tyrkia som er på vei tilbake til et mer konservativt islam etter mange år med sekularisering.

Alle religioner opplever at noen tilhengere velger andre løsninger enn det utgangspunktet foreskriver. Spørsmålet er om vi da snakker om samme religion, eller om det er nye religioner som blir grunnlagt. Når for eksempel Åpen Kirkegruppe kaller Gud for mor, må vi kunne drøfte om det fortsatt er kristendom vi taler om, men en religionsviter vil nok hevde at det bare er kristendommen som endrer seg. For ham har Bibelen ingen normativ kraft. At det oppstår grupper med andre meninger innenfor perifere læresetninger, endrer ikke dette. Det har f.eks vært debatt om dåpslæren i hele kristendommens historie, men troen på Jesus Kristus har vært felles.

Men la oss gå tilbake til islam.

Det er påfallende hvordan mange religionsvitere (og andre)  tar et funksjonalistisk perspektiv, og gir majoritetssamfunnet ansvaret dersom det ikke skjer en endring i islam. Ut fra en funksjonalistisk tilnærming må vi være med på å legge grunnlaget for endringer, vi må integrere muslimer på en måte som gir islam en ny funksjon i et pluralt samfunn. Dette innebærer at dersom jeg ikke tror at islam vil endre seg, og forholder meg til muslimer som bokstavtro, vil det være mitt ansvar at de fortsetter med sin konservative tro.

I en stor undersøkelse fra den tyske tenketanken Friedrich-Ebert-Stiftung ( Stavanger Aftenblad 19/11) viser det seg at europeere er svært skeptiske til islam, og en av forskerne, sosialpsykologen Beate Küpper, finner omfanget av fordommer veldig bekymringsverdig.  Hun mener at disse fordommene mot islam blir akseptert fordi det ikke eksisterer et politisk klima som gjør den typen ytringer uakseptabel, og hevder til slutt at det er denne fremmedfiendtligheten som skaper personer som ABB.

Det er grunn til å ta holdningene til forskere som Beate Küpper på alvor, for hun gir et godt eksempel på hva konsekvensen av funksjonalismen blir i praksis. Islam er ifølge Küpper ikke en fare, å påstå det er fremmedhat og er en fare for demokratiet, fordi en slik argumentering kan lede til høyreekstrem vold. At fordommene kan være uttrykk for reell kunnskap blir ikke vurdert, det vil være det samme som å bryte med det ideologiske utgangspunktet.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at demokratiets grunnvoller vil bli rykket bort dersom holdningene til Küpper blir stående. Når debatten om religionens plass i samfunnet, og dens evne til å være med på å bygge opp demokratiske samfunn, preges av religionsvitere o.l. får vi en debatt på falske premisser. Religionsvitere oppfatter som vi har sett, ofte religiøses handlinger som et produkt av andre forhold enn troens grunnlag, det vil si det dens tilhengere finner hellig. At personer som ikke tror at det finnes en dimensjon utover det rent materielle, skal fortelle troende mennesker at deres handlinger ikke er et resultat av deres overbevisning, kan oppleves uvirkelig, men det er dagens virkelighet. Den største utfordringen er imidlertid den posisjonen de har fått som premissleverandører til det politiske apparatet og partienes utforming av praktisk politikk. Politikerne tror de har fått servert sannheten om religiøses motiver, og det bør noen snart utfordre dem på. Vi må ta debatten om vår frihet bort fra akademikere hvis agenda er høyst tvilsom.

16. juli 2005 hevdet Vårt Land at de muslimske selvmordsbomberne i London var preget av ?håpløshet og fremmedgjøring?, og vi vet alle at ABB ikke vil møte samme forståelse for sine handlinger. I det øyeblikk vi innser dette enkle faktum, vil vi forstå hvorfor så mange reagerer på sammenligninger mellom islam og nazismen; å akseptere en slik sammenligning må for våre religionsvitere føre til forståelse for nazistisk terror og dermed til forståelse for ABB, og det er mer enn vi kan leve med.

There can be no neutrality between right and wrong, sa Theodoore Roosevelt. Forkaster vi dette faktum, forkaster vi alt hva vår vestlige tradisjon er bygget på. Å gå bort fra troen på at religioner i seg selv kan lede til vold, å påstå at årsaken til islams voldelige natur ligger i konflikt- eller funksjonelle årsaker, gjør oss nøytrale til rett og galt.

Det er ikke mye som provoserer mer i debatten om islam enn når nazismen trekkes inn som et sammenligningsgrunnlag. Det er som å trykke på bryter, reaksjonene kommer som på kommando, enhver kobling mellom islam og nazismen ansees for å være verre enn den verste rasismen, og den som prøver å komme med slike antydninger stenges ute av det gode selskap på ubestemt tid.

Men det er et tema de fleste historikere ikke tar tak i, og det er hvordan islam møtte nazismen da den entret den politiske verdensarena tidlig på 1930-tallet. Hvordan reagerte muslimske- og politiske ledere i Midtøsten på det som skjedde i Tyskland? Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers kom i 2005 ut med boka Nazi Palestine The Plans for the Extermination of the Jews in Palestine, og den gir en detaljert oversikt over hvordan Tyskland tenkte med sitt samarbeid med araberne, og hvordan araberne forholdt seg til nazistenes ideologiske plattform.

Det er slående hvor positivt den muslimsk-arabiske verden reagerte på Hitler. Hitler ble plassert på samme nivå som profeten Muhammed selv, mange imamer pekte på gamle hemmelige profetier og pekte på Hitler som den tolvte imam, sendt av Gud selv, noen hevdet at Hitler hadde overnaturlige evner, en jinni, som fortalte ham hva han skulle gjøre og hvordan han skulle reagere.

I mars 1933, besøkte Jerusalems Mufti, Amin El Hussein, den tyske konsulen i Jerusalem, Heinrich Wolff, og han forsikret ham om at muslimene ønsket velkommen det nye tyske styret og at de så frem til spredningen av det fascistiske anti-demokratiske lederskapet til andre stater. Og han hevdet at en tysk boikott av jøder, ville få stor støtte av den muslimske verden.

I Palestina på slutten av 30-tallet, var det vanlig at tyskere reddet seg unna vanskelige situasjoner med å vise til at de var nazister. Et eksempel var hvis arabere angrep en jødisk buss, og det var tyskere om bord, ville disse unngå å bli drept dersom den viste at de støttet nazistene.

Samtidig med nazistenes vekst i Tyskland, vokste også Det Muslimske Brorskapet i Egypt. På to år, fra 1936 ? 1938, vokste bevegelsen fra 800 til 200 000 medlemmer. Veksten skyldtes forsøket på en arabiske revolusjon i Palestina, der anti-jødiske sitater fra Koranen og hat mot jøder ble omskapt til jihad og demonstrasjoner med krav om å få jødene ut av Egypt og Palestina. I oktober 1938 ble antijødiske skrifter som Mein Kampf og Sion Vises Protokoller distribuert blant muslimer i Egypt.

I 1939 erklærte kong Ibn Saud av Saudi-Arabia at: ?Alle arabere og muslimer over hele verden har en stor respekt for Tyskland, og denne respekten økes av den kampen Tyskland fører mot jødene, arabernes erke-fiende.?

En tysk offiser som reiste gjennom Nord-Irak på midten av 30-tallet rapporterte om at det hang store portretter av Hitler i kafeer, og han fortalte at kurderne var entusiastiske for Hitler, selv om det de visste om ham, begrenset seg til at de forstod at han ville gjøre Tyskland stort igjen, og at han hadde samme fiender som dem; engelskmenn og jøder. Og det er typisk at engasjementet for Hitler ikke begrenset seg til områdene knyttet til Palestina, men gjaldt for hele araberverdenen. I alle Nord-Afrikanske land er det historier om støtte til nazismen og utbredt jødehat, og tyske representanter fortalte om hvor fornøyd araberne var på grunn av tyskernes jødehat.

Eksemplene ovenfor er bare et lite utdrag av en mange, men de bekrefter noe vi ikke liker å høre i våre dager, nemlig at mellomkrigstidens islam ønsket nazismen velkommen på grunn av dens antidemokratiske, aggressive og antijødiske ideologi.

 Mange mener at det var Storbritannias koloniseriherredømme som var årsaken til støtten til Tyskland, men en slik forklaring blir alt for enkel. De muslimske arabernes støtte til Tyskland var ikke på tross av nazismen, men på grunn av den. I nazismen så de en vestlig ideologi de kunne identifisere seg med, i motsetning til den gudløse kommunismen eller den demokratiske kristendommen, og dette var en utbredt holdning, fra det øverste lederskap til den vanlige mann i gata.

Er det ikke da et aldri så lite paradoks at vår egen samtid hevder at islam er demokratisk, fredelig og ikke anti-jødisk, når all historie viser noe annet? Men hva med den arabiske våren, spør nok mange da. Viser ikke den at også muslimene ønsker demokrati? Det spørs hva vi da mener med demokrati. De revolusjonene vi har sett, har først og fremst vært en protest mot undertrykkelse, for selv muslimer liker ikke å bli undertrykt. Men det betyr ikke at det vi har i vente er en overgang til demokrati etter vestlig mønster. Det er langt fra regelen at en revolusjon leder til noe bedre, snarere tvert imot. Det er farlig dersom vi tror at et opprør mot et undertrykkende regime er det samme som en kamp for frihet for alle. Tenk bare på de kommunistiske revolusjonene vi har sett gjennom historien. De aller fleste av dem ble gjennomført i autoritære samfunn, men ingen av dem ledet til noe bedre. Resultatet ble alltid verre enn det som hadde vært.

Det kan da ikke være slik at islam for alltid skal forbli en autoritær religion, den må da kunne utvikles i en moderat retning, hevder islams forsvarere da. Slike utsagn fører til at det oppstår en tro på at islam egentlig er akseptabel, og som Jørgen Sandemose skrev i Klassekampen 22.oktober: ?Det er den alminnelige, moderate islam som har preget utviklingen i så mange fattige land, fordi den krever betingelsesløs underkastelse under trege herskerformer. I alle land hvor islam dominerer religiøst, er den også en politisk ledende ideologi.?

Islam var islam i mellomkrigstiden, og islam er islam i dag, og så lenge islam i siste instans er basert på vold basert på underkastelse, vil den føre til at de trekkene vi finner i nazismen, også vil få støtte i alminnelig moderat islam. La oss derfor slutte å diskutere radikal islam, la oss konsentrere oss om det alminnelige, og se om budskapet til det vi kaller moderat islam prinsipielt sett er en motsetning til budskapet til dagens radikale islamister.

Politikk er fordeling av goder, lærer elevene på skolen, og lærebokforfattere får det hele til å høres ut som et dannet juleselskap, der alle har fått det de ønsker, og det nærmeste man kom Jesusbarnet var Prøysens Julekveldsvise.

Men politikk handler på langt nær bare om gaver og fromme ønsker. Politikk og ideologi handler om hva vi skal tillate våre innbyggere å gjøre, hvordan vi skal forholde oss til dem som ikke kan forsvare seg selv i det offentlige rom. Ideologien handler om politikkens plattform og om vår evne til å forstå de prinsipielle konsekvensene av de valg vi tar, konsekvenser ikke bare for oss, men også for fremtidige generasjoner. Politikk handler dermed om hva vi mener mennesket egentlig er, og hvilke konsekvenser det skal få for lovgivningen vår. Disse konsekvensene er man imidlertid ikke alltid like villig til å snakke for mye om. Humanismens optimisme fortrenger all kritikk. Det synes som om vi for alltid skal leve i nuet, at våre valg ikke vil få konsekvenser, at fremtiden vil bli lik som nå, uansett hva vi gjør.

 Men hva om det finnes en sannhet om mennesket? Hva om humanismens evige optimisme ikke gjør mennesket bedre, men bare sender det ut på en seilas uten et nødvendig kompass? Venstres Guri Melby hevder at vi trenger en livssynsnøytral stat, og synes ikke å forstå at et slikt utsagn er et ledd i kampen om å få definere mennesket. For politikk handler om nettopp denne kampen, kampen om å få forklare mennesket, enten ut fra et humanistisk, naturalistisk, materialistisk, muslimsk eller et kristent ståsted. Og ethvert ståsted skal ha lov til å kjempe for sitt syn, der det kristne er like legitimt som ethvert annet, ja ikke bare legitimt, med nødvendig, for kampen om mennesket har dominert det politiske liv i all tid, og med kristendommens inntog ble likhet og menneskeverd en naturlig del av det offentlige rom, en forståelse som er under sterkt press. For når til og med politikere i Krf sier at vi må skille politikk og religion, viser det hvor langt vi har kommet.

Når politikere argumenterer for at religion er en privatsak, at det ikke er noen grunn for det offentlige til å ha en mening om religiøs praksis, eller at innvandrernes religiøse tilhørighet ikke betyr noe, vitner det om at de allerede har tatt et standpunkt om hva mennesket er, og hva politikken dermed bør inneholde. Det er selvfølgelig greit å argumentere for et slikt syn, men å hevde at meningsmotstanderne spiller på det brune laget dersom de hevder at humanismen ikke har svaret på alt, gjør vår tids liberale og tolerante samfunn om til diktaturets venteværelse. Det vitner om en historieløshet, selvgodhet og mangel på ydmykhet som er fjernt fra demokratiets idealer. Humanismens store svakhet ligger nemlig i det at den ikke er forankret i noe absolutt. Uten en tro på en absolutt sannhet, uten et forhold til objektive verdier, uten dette lys fra en åpenbart Gud, har mennesket i virkeligheten ingen verdighet eller respekt for hverandre, og historien er nådeløs for den som tror noe annet. Den viser at den gudløse humanisme er en indre selvmotsigelse, for uansett hvordan du forsøker å basere den, blir resultatet umulig. For på hvilken moral eller klasses regler skal den bygges på? Det hele ender opp i et vurderingsanarki som ikke har evnen til å gi et reelt svar.

Ut fra et kristent ståsted er imidlertid verdiene faste, og kristendommens innføring av det kristne menneskesynet var en revolusjon stadig færre forstår rekkevidden av. Men det er viktig å være klar over at kristendommens svar på årsaken til menneskets verdi også gav et svar på ondskapens opphav, og en forståelse av den som en levende realitet, ikke som en konsekvens av kapitaleiernes tyranni eller en ulykkelig oppvekst. Kristendommen gir oss helt andre svar på hva mennesket er og hva dets beveggrunner er, enn hva humanister og marxister klare å konstruere av teorier. At troen påvirker deg, om det så er kristendommen, islam eller hinduismen, er et helt naturlig utsagn for en troende. Og det som påvirker en troende, vil til slutt påvirke hele samfunnet. En slik slutning kan alle som tror enes om. Men så kommer da altså ikke-troende og hevder at vi tar feil, at samfunnets evne til å fungere sivilisert og liberalt ikke har en sammenheng med innbyggernes tro, at ondskap er uavhengig av religion, og jeg spør meg selv; er ikke et slikt utsagn på grensen til et overgrep? Ja, i vår tid nesten rasistisk, så lett som det begrepet brukes om dagen. For slike utsagn vitner om liten evne til å ta folks tro på alvor, det er en paternalisme uten sidestykke.

Et av de mange paradoksene i denne debatten, er hvordan vi ser på nazistiske andre rasistiske ideologier. Det er for eksempel ingen som argumenterer mot at den ideologien som lå til grunn for apartheidregimet i Sør-Afrika ledet til en rasistisk politikk, på samme måte som nazismen leder til totalitære og rasistiske regimer. Der er vi altså alle enige, men når vi kommer til vår tid, og til islam, blir bildet plutselig endret. Da er det humanismen eller Marx? materialisme som skal være utgangspunktet, troen på en læres iboende kraft er blitt borte. Men hvorfor er det slik?

En av årsakene til dette paradigmeskiftet i oppfatningen av troens funksjon, ligger nok i et stadig mer sekularisert og postmoderne samfunn.  Stadig oftere hører vi at det er det samme hva du tror, bare du tror. Troen blir en personlig opplevelse av en relasjon til noe større enn deg selv, uten betydning for andre, og konsekvensen hører vi nesten daglig; du skal ikke blande religion og politikk. At religioner ikke blir vurdert på samme måte som ideologier, blir derfor åpenbart, ideologier handler om den verden du lever i, hvordan du vil endre den. Men som Ronald Fangen så klart så det i 30-årene; både nazismen og kommunismen hadde religionens kjennetegn, de krevde alt av mennesket, ga det en mening, en mening som forklarte og forsvarte dets eksistens. Troende mennesker ser og forstår disse sammenhengene, de forholder seg til begreper som ånd og sjel, de tror at mennesket kan ledes til handlinger for troens egen skyld. De ser at kristendom, islam, jødedom, nazisme og kommunisme handler om en ting; å overgi seg til noe større enn dem selv. Og da må vi spørre: Vil en slik overgivelse ha betydning for andre enn deg selv?

Vi har Jesus i hjertet, lærer vi barna på søndagsskolen, og spørsmålet kommer selvfølgelig automatisk: Er det mulig å fylle hjertet med andre krefter? Tåpeligheter, sier ateisten, og vil peke på de materielle forutsetningene for din tilværelse. Du bestemmer selv dine handlinger uansett hva du tror, sier humanisten, og vil hevde at mennesket er grunnleggende godt.

Men hva om det finnes en ondskap som kan forme mennesket på samme måte som Jesus Kristus kan helliggjøre det? Hva gjør islam og andre religioner og totalitære ideologier med sine tilhengere? Et slikt spørsmål er nesten umulig å stille i dagens samfunn, ikke med tanke på høyreekstreme tanker, men på islam. Dersom du hevder at det er en sammenheng mellom islam og undertrykkelse, vil anklager om generalisering og stigmatisering komme automatisk. Men dersom vi hevder at Gud er reell, at kristendommen er sann, må vi drøfte om tilhengere av islam vil opptre forutsigbart, på samme måte som vi hevder at det er en sammenheng mellom den kristne tro og det kristne livet. Vi må se på om Islam vil føre til samme handlingsmønster i et vestlig samfunn som i Midtøsten, eller om det vil gå seg til, slik det har blitt populært å si. Dette forutsetter selvfølgelig at det er grunnlag for å hevde at islam er voldelig ut fra religionens tekster. Dersom det er en sammenheng mellom islams lære og undertrykkelse, vil det fra et kristent ståsted ikke være noen urimelig påstand å hevde at islam vil føre til undertrykkelse og ufrihet, på samme måte som kristendommen fører til menneskeverd og frihet.  Fra et kristent ståsted er det derfor klart at menneskers overgivelse til islam eller andre religioner har en fundamental virkning på samfunnets evne til å fungere slik vi har lært oss å sette pris på.

Kristendommen gir oss et redskap til å forstå menneskers natur, både den gode og dårlige, samtidig som den er vårt eneste reelle håp i møte med undertrykkelsens mareritt. For uansett hvor mye humanistene hevder at de kan hjelpe, så vil de stå maktesløse når muslimer hevder at deres krav har like stor berettigelse som våre, de vil stå rådville i et verdianarki uten et fast punkt, det faste punktet som kan forklare mennesket, det faste punktet Gud som gir mennesket menneskeverd. For uten Gud blir alt en del av naturens orden, begrepet ondskap blir meningsløst, Holocaust like selvfølgelig som løvens jakt på savannen.

Dette er hva politikk dypest sett handler om, kampen om definisjonsmakten om mennesket, om makten til å meisle ut en politikk som enten forutsetter at vi er en del av Guds skaperverk, eller som forkaster Gud og innfører verdirelativismens uhyggelige uforutsigbarhet.

Når skal vi begynne å diskutere hvor langt vi som suveren stat er villig til å gå med hensyn til overnasjonalt samarbeid og integrasjon?

Det nye Europa-kartet

Søndagens vellykkede valg i Tunisia gjør at politiske krefter på begge sider av Middelhavet vil tegne Europa-kartet på nytt: Thorbjørn Jagland åpner for medlemskap i Europarådet. Det forelås å la Tunisia bli med i EFTA, med samme rettigheter som Norge.

Etter 22.juli har få påstander vekket større harme enn påstander om Eurabia. Problemet med Eurabiafenomenet, er at det er en konspiratorisk påstand, det har blitt liten debatt rundt realiteter. Men hva kanvi lese ut fra intervjuet Ny Tid har gjort med Thorbjørn Jagland? Her åpnes det opp for nær kontakt mellom Europa ogTunisia og Marokko.

Etter å ha lest intervjuet, måtte jeg spørre meg selv, er dette sant, eller er det en dårlig ironisk tekst? Utsagnene fra Jagland oppleves for meg så utrolige, spesielt med tanke på Eurabia-debatten etter 22.juli, at jeg hadde vanskelig for å ta dem alvorlig. Men artikkelen ligger altså ute på nytids hjemmesider, og jeg tar derfor sjansen på å diskutere den seriøst, noe som viser endel av problematikken i vår tid. Holdningene til forsvarerne av det ubegrensete verdirelative multikulturelle samfunnet oppleves så ekstreme at det er vanskelig å argumentere mot dem. Men det er dit vi er kommet. Som Per Steinar Runde kommenterte i et annet innlegg på Verdidebatt; man skal ikke langt tilbake i tid før alle forstod at fri innvandring med muligheter for en million innvandrere var dårlig politikk. Idag er det knapt mulig å argumentere mot slike forslag uten å bli stemplet som både det ene og det andre.

Men la oss se på et utdrag av artikkelen:

Nå åpner generalsekretæren i Europarådet, norskfødte Thorbjørn Jagland, for at Tunisia kan bli medlem der, i tillegg til å få en EØS-lignende avtale med EU. Allerede 21. februar besøkte Jagland Tunisia for å følge opp den. Han mener at Europarådet, med sine 47 medlemsland, er det best egnede forumet for nå å inkludere de nye demokratiene i Stor-Europa.

Europarådet tilbyr derfor nå «partnerskap for demokrati»-avtaler også med arabiske land. Den 21. juni fikk parlamentet i Marokko, etter en demokratisk reform, slik «partner for democracy»-status med Europarådet. Det samme fikk så De palestinske selvstyremyndighetene 4. oktober.

Etter søndagens valg åpner Jagland opp for at Tunisia, som ligger en kort sjødistanse fra Italia, framover også kan bli medlem av Europarådet:

Også en nærmere EØS-avtale med dagens EU kan bli aktuelt. Siden 1998 har Tunisia hatt en handelsavtale (AA-avtale) med EU. 14. oktober tok leder for de liberale partiene i Europaparlamentet (ALDE-gruppen), Guy Verhofstadt, så til orde for å tilby Tunisia et nærmere medlemskap, i EFTA.

«Tunisia er det mest utdannede og åpne landet i Nord-Afrika. Vi bør undersøke om de bør bli medlemmer i EFTA-gruppen, med samme rettigheter som Norge og Island,» skriver Verhofstadt i sin pressemelding.

Thorbjørn Jagland ønsker altså å gi en nærmere EØS-avtale til et land der det muslimske Ennahda-partiet er størt i oppslutning, og jeg lurer på når slike spørsmål skal komme på dagsorden her hjemme. En EØS-avtale har direkte konsekvenser for oss alle, og er det ikke endel av demokratiet at slike avtaler skal bli diskutert? Statsminister Jens Stoltenberg sa at konsekvensene av 22.juli skulle bli være mer demokrati, ikke mindre. Mer åpenhet, ikke mindre. Men det kansynes som om våre politikere er livredde for å ta i spørsmål som medfører at de må ta stilling til noe som helst som har med islam å gjøre. En kritikk av Jagland må jo nødvendigvis medføre en indirekte kritikk av det multikulturelle og islam, og det ikke det letteste i dagens politiske virkelighet.

Thorbjørn Jagland har lenge vært en kjent motstander av nasjonalstaten og en ivrig tilhenger av overnasjonale ordninger. Men skal vi overlate slike spørsmål til aktivister som Jagland? Jeg opplever at vi sjelden eller aldri diskuterer om de internasjonale organisasjonene vi er medlemmer av utvikler seg i en retning vi er tjent med. Det virker som om vi er tvunget til å bli med på alt det EU og andre organisasjoner ønsker. Å legge ned veto eller å melde seg ut av f.eks EØS og Schengen-samarbeidet, blir sett på som ekstreme holdninger, men spørsmålet bør etter min mening være hvor langt vi som en suveren stat er villig til å gå? Jagland misliker suvrene nasjonalstater, det vet vi, men jeg savner politkere med ryggrad og mot til å forfekte syn som var legitime inntil vår egen nære fortid, poltikere som ikke har VG eller Aftenposten som moralsk rettesnor for deres politiske liv, politikere som opptrer som folkevalgt av det norske folket, ikke som folkevalgte for byråkrater i EU.

Intervjuet med Thorbjørn Jagland viser at det er sterke krefter som ønsker svært tette relasjoner mellom Europa og arabiske stater.Om vi kaller målet for Eurabia eller ikke, er egentlig irrelevant, det vi bør begynne å diskutere, er om vi ønsker så tette bånd mellom Nord-Afrika og Europa som Jagland legger opp til, på samme tid som vi bør slutte å karakterisere påstander om Eurabia som vår tids Sions Vises Protokoller, til det er denne debatten for viktig.

Og ja, jeg har sjekket med nytid, artikkelen er ikke ment ironisk.

Det var, for å si det forsiktig, en underlig opplevelse. Med ett ble de politiske realitetene klarere enn en er vant til, det var som en forsmak på hva som kan bli fremtidens realiteter.

Jeg har til vanlig ikke så mye til overs for Karl Marx, men hans utsagn om at ?de herskende tanker er herskernes tanker?, har fått ny aktualitet. Definisjonsmakten slår oss i øynene hver gang 22.juli og ABB omtales, og legg merke til en ting; det er sjelden at terroren omtales og analyseres som en isolert kriminell handling, den settes alltid i en ideologisk kontekst, og spørsmålet blir hvem som med slike grep skaper fiendebilder, hvem er det som har en politisk agenda når tema som terrorens ideologiske klima, hatefulle ytringer og ansvar for egne ytringer kommer opp? Hvem tjener på å dyrke frem bildet av det høyreekstreme?

Debatten om ABBs ugjerninger foregår på mange nivåer, og diskusjonen om terrorens politiske kontekst er en av dem. En av mange påstander går ut på at vi ikke skal forholde oss til mennesker som grupper, som oss eller dem, det aksepteres ikke at vi omtaler en gruppe som motstandere av vesten eller fiender av kristendommen. Det kalles å skape et fiendebilde, uten at man spør seg selv om det kan være grunnlag for påstanden. Hevder man at muslimer har en felles beveggrunn som gjør at vi kan forutsi gitte handlinger, blir anklagene mange, men å hevde at terror er en konsekvens av konservativ samfunnskritikk, det er holdbart. Plutselig er det god latin å hevde at ord skaper handling. Bør vi ikke diskutere om det er noen som ønsker denne utviklingen?

I mitt innlegg mot Anne Hege Grung hevdet at jeg hun satte motstandere i samme bås, og bakgrunnen for det var avsnittet nedenfor:

 Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.

Utgangspunktet for Anne Hege Grung var å se på mulige koblinger mellom ABB og høyreekstrem kristendom, og min konklusjon er at hun finner en kobling, en ideologisk kobling mellom ulike typer kristent hat og høyreekstremisme og dermed videre til mulig terror. Hennes innfallsvinkel er imidlertid problematisk, for hun klarer ikke å gi en plausibel forklaring på hvordan den kristne tro kan føre til et slikt hat. Hun stadfester kun at den eksisterer, noe som gjør arbeidet vanskelig for meningsmotstanderne, vi må gjette oss frem til hvem hun oppfatter som høyreekstreme, og spørsmålet er om jeg har definert hennes oppfattelse av høyreekstreme for vidt.

Når vi diskuterer politikk og politisk teori, er det på sin plass å gjøre rede for om en diskuterer realiteter eller fiksjoner, og vi skal snart se at dagens debatt er realitetsorientert, for 22.juli har skapt en ny virkelighet, en ny ramme for all politisk debatt. Og når debattleder Johannes Morken hevder at jeg skaper et ubegrunnet fiendebilde, at Grung ikke ønsker å sette likhetstegn mellom politiske motstandere og potensielle terrorister, så er det åpenbart at det er riktig, men det var da heller ikke det jeg hevdet. Jeg hevdet at Grung satte alle i samme bås, underforstått; i samme ideologiske bås, det vil si i den båsen høyreekstreme terrorister vil vokse frem fra. Og da snakker vi om realiteter, realiteter som kan få uhyggelige konsekvenser dersom de får stå uimotsagt.

I hvilken retning vil det være holdbart å tolke Grung? Er vi usaklige dersom vi tolker henne vidt? Leser vi henne som fanden leser en gitt bok? Tar vi alt opp i verste mening? Selvfølgelig er det en mulighet for det, men da bør to premisser være oppfylt: For det første må en slik tolkning være stikk i strid med hva som er normalt i vår tid, og for det andre må vi overse andre tolkningsmuligheter i teksten.

Vil en vid tolkning av Grung være i strid med hvordan andre tolker den ideologiske virkeligheten etter 22/7? En rask titt på enkelte medier gir, om ikke et fullstendig svar, så i alle fall en god pekepinn på hvor vi er på vei:

Torsdag 6. juni har Stavanger Aftenblad et lengre intervju med Lars Gule som ønsker offentlige midler til blogg-forskning, dvs forskning på høyreeksreme blogger og debattfora, og henviser til Document.no. Gule mener at slike nettsteder må ta et moralsk ansvar for Breiviks handlinger, og at innleggene på disse nettsidene fungerer som gjødsel som forsterker hverandre. Så spør Gule retorisk om noe vil blomstre i denne blandingen, og svarer selv; Breivik. At Gules ønske om forskning bare er et penere ord for overvåking, får vi la ligge foreløpig.

Enhver som har vært inne på Document.no vet at nettstedet ikke er høyreekstremt, men Gule vet som alle oss andre, at i det øyeblikket du har stemplet dine motstandere som høyreekstreme, og stemplet blir sittende, da har de tapt.

 I forrige ukes Dag og Tid var Kaj Skagen enda mer eksplisitt. Her blir kampen mot islam definert som mutert nazisme, der Skagen aksepterer den ideologiske konflikten, men kun forholder seg til gruppe- og nasjonstenkning når ABBs ideologiske kontekst skal forstås.

Andre som analyserer Breiviks ideologiske plattform, er Universitetet i Oslo:

I kjølvatnet av terroråtaka mot Noreg i sommar held Universitetet i Oslo forelesingsrekka «Etter 22. juli» kvar laurdag framover. Jorunn Økland, leiar ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning og historikar Anders Granås Kjøstvedt entra 1. oktober podiet for å gje publikum eit innblikk i den ideologiske familien massedrapsmannen Anders Behring Breivik er ein del av.

Ikke uventet var de begge opptatt av det konservative kvinnesynet til såkalte høyreradikale bevegelser, og selv om Kjøstvedt advarer mot å blande høyreradikale med høyreekstreme, blir det ikke bedre av at han definerer Sverigedemokratene som en del av den ideologiske familien til ABB, og det er høyresidens kritikk av feminismen som er limet, og man kan jo spørre: hvem orker å stå opp mot den statsbærende feminismen etter slike sammenligninger?

I lys av ovennevnte utklipp fra en vanlig uke i oktober, er det grunn til å spørre om noen bør bli sjokkert over at undertegnede påstod at Anne Hege Grung er ute i samme ærend, nemlig å plassere flest mulig av sine politiske motstandere i ABBs ideologiske landskap, ikke fordi hun mener at vi alle er potensielle terrorister, men fordi vi skal tvinges til å ta et ?moralsk ansvar ?, som Gule sier, et ansvar som ikke er berettiget, men som vil sikre dem en politisk seier i uoverskuelig fremtid. For det er påfallende hvor lite politiske kommentatorer er opptatt av den politiske kampen som utspiller seg. Denne kampen, kampen mellom det postmoderne og verdikonservative, er av en karakter som verden ikke har sett maken til på lang tid, og aktørene har ikke blitt mer fintspillende med årene. Men hvordan kan vi få argumentert for at det er en strid vi står oppe i, hvordan skal vi få beskrevet denne kampen, når sensuren nekter oss å diskutere emnet?  Jeg kunne akseptert Morkens stengning av kommentarer dersom jeg hadde vært dypt usaklig, men en slik usaklighet er knapt mulig å finne.

Hva så med teksten til Grung? Er jeg for streng i møte med henne? Burde jeg la tvilen komme tiltalte til gode? Hadde hun tatt noen forbehold med hvem hun mente var bærere av alt hatet hun trekker inn, kunne det vært grunnlag for moderering, men Grung gjør ikke det, snarere tvert imot så trekker hun linjene bort fra de isolerte individene bak pc-ene og over til et større ideologisk landskap. Grung er akademiker, og det må være lov til å stille større litterære krav til henne enn til ordinære elever i den videregående skole, hennes valg av virkemidler opplever jeg som bevisste, og hun brukte aldri anledningen til å redegjøre for eventuelle misforståelser, snarere tvert imot.

Vi står i en politisk strid der frontene er harde. Vår tids verdirelativisme har lagt et ideologisk fundament for en kjønnsløs ekteskapslov og kjønnsløs liberal teologi. Islam blir ufarliggjort fordi religion er en privatsak som ikke skaper normer, men kjærlighet, og nasjonalstaten er en ekskluderende og diskriminerende institusjon, åpenbart en historisk parentes vi bør glemme så fort som mulig. Deres tro på rasjonaliteten gir oss skremmende perspektiver, alt skal forklares eller kan forhindres med rett samfunnsvitenskaplig medisin, ondskapen finnes jo ikke, og handlinger må forstås ut fra en logisk kontekst, og i dette tilfelle blir det Ole Jørgen Anfindsen, Document.no med flere som må ta støyten. Uten dem hadde åpenbart ikke ABB gjennomført sin udåd, en udåd som i stadig større grad brukes til å mane frem fiendebilder av politiske motstandere, de høyreekstreme.

Mot dette står da en gruppe verdikonservative mennesker, mennesker som ikke aksepterer at de skal ta ansvar for en gal manns verk, de finner seg ikke i å bli satt i bås med høyreradikale eller høyreekstreme. Men de skal måtte høre at deres syn på likestilling, islam, nasjonalstaten og marxisme skal mistenkeliggjøres, alt fordi ABB har delt noen av deres synspunkter. Synspunkter uten logisk sammenheng til terror. Det er ikke slik at en avvisning av islam i siste instans fører til drap på AUFere. Vi vet det, men i vår tid er 22,juli blitt et politisk redskap det er svært vanskelig å forsvare seg mot.

Vårt Land må gjerne få hevde at det ikke er grunnlag for å hevde at islam er en fiende av vår vestlige sivilisasjon, de må gjerne hevde at Grung ikke mener det hun skriver, men å nekte meningsmotstandere å påstå at så er tilfelle, å nekte debattanter å peke på at andre skaper et fiendebilde av verdikonservative, er etter min mening ikke i ånden til Fritt Ord. Det er ikke opp til debattleder Johannes Morken å avgjøre hva som er vår tids korrekte fiendebilder, for i det øyeblikket han gjør det, opptrer han ikke lenger som moderator, men som en representant for et politisk ståsted, og da bør vi spørre oss selv hvor vi har kommet, om det er Johannes Morken og Vårt Land som er representant for de herskende tanker?

Anne Hege Grung skriver blant annet:

Å fravriste de høyreekstreme kristendommen er derfor et prosjekt av stor interesse og viktighet for alle oss som mener kristendommen handler om noe annet enn å definere f.eks muslimer som fiender, at kvinner er likeverdige med menn, at alle mennesker er nettopp ­ mennesker.

Den største utfordringen med Grungs innlegg, er at hun argumenterer mot noe som ikke finnes, nemlig høyreekstreme kristne. Jeg anbefaler alle som har mulighet til det å lese Ronald Fangens bok Kristendommen og vår tid. Fangen skrev den 1937-38 og hans dissekering av nazismen er strålende, han opplevde den på nært hold og forstod hva den var. Hans budskap var entydig, høyreekstrem ideologi er fremmed for kristendommen, på samme måte som marxismen er det. Det er ikke det samme som å si at det ikke finnes noen som har misbrukt kristendommen, men de er få. Selv nazistene var klar på at kristendommen måtte revideres, det jødiske måtte bort. Men når Grung presenterer sine analyser, synes det som om høyreekstrem kristendom er noe som finnes, ja, nærmest som grupper med aktive menigheter. Men hvordan får hun til det? Alle vet at det ikke er tilfelle med en slik virkelighetsbeskrivelse, de personene som hun vil fravriste kristendommen, er fraværende, men hva vil hun da? Jo, hun angriper dem som ABB sympatiserte med, de som er kritiske til islam, marxisme og feminisme. Eller som hun skriver:

Men likevel har vi et behov for en ettertanke om hva slags religiøs kultur og praksis som kan være med på å skape en slik ideologisk konstruksjon.

Dette er i ferd med å bli et av de store ideologiske stridsspørsmålene i vår tid, hvordan skal vi forholde oss til meninger ABB brukte for å rettferdiggjøre sine handlinger? Er de høyreekstreme på lik linje med ABB? Skal vi ta fra dem retten til å tro? Eller er det sterkere virkemidler Grung vil ta i bruk?

Grung forholder seg, så langt det er mulig å forstå ut av hennes tekst, til en høyre-venstre akse i sine ideologiske vurderinger, men i en slik akse er høyrefløyen den rene nattvekterstaten, med en Laissez-faire økonomi preget av en rendyrket liberalisme, men Grung forstår ikke at det ikke er en autoritær fortsettelse på denne aksen. Det har alltid vært et problem at aktører i politiske debatter misbruker denne dikotomiseringen av det politiske liv, for da blir alltid alternativet til venstresidens kamp for de undertrykte høyresidens overgrep.

Men virkeligheten er ikke slik, og jeg håper Grung vet det.

Det som er i ferd med å skje i norsk debatt, er at høyreekstrem terror blir sett på som en naturlig forlengelse av klassisk høyrepolitikk, og spesielt verdikonservatismen. Det blir med ett akseptabelt å angripe konservative, for de er plutselig terroristens ideologiske forløper og inspirator. Og dette er skremmende, man bruker en hendelse begått av en terrorist, til å angripe en politisk motstander som ikke har noen som helst med terroristen å gjøre, alt fordi man oppfatter det ideologiske landskapet som enten venstre ? eller høyreside. At de fleste av oss bruker begrepet høyreekstreme om nazisme/fascisme er ingen unnskyldning for det Grung gjør, som begrep er høyreekstrem en selvstendig størrelse, uavhengig av den tradisjonelle høyre-venstre aksen. Man er ikke høyre-ekstrem om man er kritisk til islam, feminisme og marxismen, men ganske sikkert på høyresiden på den klassiske høyre-venstre aksen.

Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.

Dette avsnittet er muligens noe av det verste jeg har lest i debatter som dette, og jeg har lest en del. Det minner uhyggelig om eldre ml-ers stigmatisering av motstandere, var man uenig med dem var man fanden selv. Grung plasserer alle motstandere i samme bås, ja, til og med kampen mot feminismen blir mistrodd. At Grung er dypt skeptisk til de av oss som motarbeider marxismen er ikke til å undres over, det sier mer om hennes ideologiske ståsted, men at en teolog ikke klarer å forstå, selv om hun er uenig, at kristne avskyr alt som smaker av marxismen, vitner om en ideologisk forståelse som står til stryk, men enda verre er det imidlertid at hun ser på ABB som en konsekvens og naturlig fortsettelse av disse synspunktene. Man kan jo bare forestille seg hvor lett det vil bli å målbære islamkritikk eller motstand mot den nye ekteskapsloven etter denne tiraden av avskyeligheter, at det er Grung selv som konstruerer fiendebilder synes henne irrelevant.

Hva Grung egentlig ønsker, uten å fravriste sine meningsmotstandere deres kristne tro, kommer ikke klart frem, men hennes ytringer er en av mange lignende utspill som problematiserer holdninger på den klassiske høyrefløy.  Det er ikke lenge siden sentrale debattanter som Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen, Arne Johan Vetlesen, og Bushra Ishaq i en kronikk i Aftenposten gjorde rede for hva de mente var uakseptable ytringer, konsekvensen av deres utspill vet vi fortsatt ikke.

Grung har levert en tekst, som dersom den blir tatt til følge, vil gi den autoritære staten et nytt ansikt, en postmoderne verdirelativistisk utgave av gamle idealer, der troen på sannheten blir vurdert like avskyelig som virkelig terror.

Frihet kan ikke kjøpes, vi må kjempe for den, alltid, skrev Richard Herrmann som en hilsen til meg en gang i studietiden, og jeg begynner å bli klar over at han hadde uhyggelig rett.

En Frp-politiker er, bokstavelig talt, tatt med buksene nede. Han har kjøpt sex i Latvia, og den moralske fordømmelsen er total. TV2 har etter tips fotfulgt en politiker fra Frp, og ønsket om delikate avsløringer fjerner alle sperrer. Media så mulighetene til å bruke de steinene de liker så godt, og snart hagler de mot offeret, det er et under om han er i live i morgen. Rollen som dommere ser ut til å trigge vår fjerde statsmakt. Enten det er foreldre som ikke ønsker homofilt samliv inn i sitt eget private hjem, eller det er politikeren som kjøper sex. Media er der for å passe på at ingen bryter den konsensus de tilber, ethvert brudd på det de oppfatter som dannelse, eller mangel på sådan, skal man steine til det ikke er noe igjen, og til ingen våger tanken på opposisjon. Makta rår, og i sentrum av den står for tiden TV2.

Samfunnet vårt er umettelig på sex, og statskanalen er en av de største tilbyderne. Skrur du på TV før 1900 kan det noen av oss kaller umoral komme veltende inn i stua før vi vet ordet av det. Du kan risikere at statskanalen reklamerer for programmer som Trekant og Schmokk. Og her sparer man ikke på noen ting, oppdragelsen skal være passe liberal dersom du er komfortabel med budskapet som presenteres. Å ha barn i sofaen i slike situasjoner oppleves som et overgrep, men for NRK er det poenget. Vi skal tvinges til å forholde oss til sex på samme måte som til kjøp av melk i butikken. Sex, i alle former og i alle sammenhenger, skal alminneliggjøres, vi som protesterer er en fare for den offentlige ro og orden. Vi kan jo lære våre barn opp til å tro at staten forfekter det som er galt, og det kan vi jo ikke ha noe av. Så derfor pøser man ut programmer, filmer, undervisningsopplegg med videre som skal sørge for at vi blir omskolert til den nye tid, en tid der vennesex er like opplagt som en livslangt parforhold. For hva ellers er motivet til NRK, når de på sin hjemmeside har en lengre artikkel om filmen Friends with benefits, en film hvis hovedbudskap er at sex er så naturlig at venner bør dele den? Sex er rett og slett en uunnværlig del av livet, og det er statens oppgave å sørge for at vi forstår det, og enda viktigere; sammen med media sørge for at vi ikke tør å opponere.

Men så skjer det. Det er noen der ute som synes at dette budskapet er bra, og som åpenbart deler statens syn på at sex er like naturlig som en tur i dagligvaren. Problemet er at noen av disse mener at det i tillegg er like naturlig å kjøpe sex som å kjøpe melk, men det vil ikke media vite noe av. Dersom du av en eller annen grunn er i en slik situasjon at du må kjøpe sex for å få tilfredsstilt det behovet som staten sier du har, ja, da har du havnet utenfor det gode selskap. Da er du en sexskandale. Men det er helt i orden om du spiller i en pornofilm og får dine lyster og økonomiske behov tilfredsstilt på den måten. Trekant viste oss hvordan, og ingen var opptatt av de etiske sidene. For er det frivillig er det ingen etikk, da er det lyst, og lysten er i vår tid en tilstand som det er uetisk å la være å tilfredsstille, enten det er behovet for sex eller barn for den del. Har vi lyst, har vi lov. Kjøp deg barn i USA eller India, det spiller ingen rolle om du er politidirektør eller ei, og jeg lurer; hvordan ble disse kvinnene befruktet? Ja, med kunstig befruktning selvfølgelig, og da er det jo opplagt ikke kjøp av sex, eller? Men hva dersom politidirektøren har vært over i egen person, hva da? Er det slik at målet i så tilfelle helliger middelet? Snakker vi ikke om kjøp av sex  da? Uansett om det er lovbrudd eller ei så sitter politidirektøren like trygt.

Men det å kjøpe sex av en prostituert for nytelsens skyld er ikke lov, der går grensen. Selv om alle offentlige instanser sier at poenget med livet er nytelse. Det viktigste i livet var å ha det gøy, sa Einar Førde, men vi skal altså ikke få kjøpe sex, det har vi forbudt ved lov, med en strafferamme på inntil 6 måneder i fengsel, og jeg lurer; hvor mange andre politikere blir fotfulgt med skjult kamera for å avsløre om de har gjort en handling med samme strafferamme? Ingen, og årsaken er klar, kjøp av sex avslører vår tids største hykleri; at vår seksualmoral er så forflatet at vi ikke orker tanken på at kjøp og salg av seksuelle tjenester blir den eneste logiske utveien dersom vi i statens øyne skal bli lykkelige. For å opprettholde en ferniss av dannelse har vi derfor kriminalisert dem som ikke passer inn i lovgivernes opplevelse av det moderne mennesket, det som med største letthet skaffer seg frivillige som uten kostnad vil tilfredsstille deres behov. Vi har ikke bare kriminalisert dem, vi kaster dem ut i det ytterste mørke der steinene hagler.

Å hive steiner er ingen ny oppfinnelse, vi gjør det bare litt mer sofistikert i våre dager, vi bruker media.

 og Jesus gikk ut til Oljeberget.  2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.  3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram  4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.  5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»  6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.  7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.  9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mange som er opptatt med å hive steiner i dag. Hva som er trist er at Vårt Lands Jon Magne Lund er en av de ivrigste.  Men kanskje han er uten synd?

 Ta debatten på Verdidebatt.no

Valget er over, et valg preget av et økende konformitetspress, der partiledere har blitt oppmuntret til å rydde opp i grums i egne rekker, et valg uten skoledebatter, et valg med diskusjon om valgdeltakelse som premiss for valgets legitimitet og et valg der man som en forsøksordning ga stemmerett til 16 ? åringer.

Dette valgets store nyhet var at flere kommuner hadde prøvevalg for 16-åringer, en ordning som selvfølgelig skal evalueres. Det skal vurderes om ordningen vil øke det politiske engasjementet for ungdom, og dermed være et argument for å redusere stemmerettsalderen. At evalueringen vil ta utgangspunkt i aldersgruppens valgdeltakelse er åpenbar, men da må vi også vurdere hvordan dette forsøket ble gjennomført, og her er det mye å ta tak i. For hvordan er det mulig å vurdere valgdeltakelsen når dagens 16-åringer nærmest fikk spesialbehandling?  Før valget fikk for eksempel alle videregående skoler i Stavanger besøk av valgstyret og elevene ble gitt mulighet til å forhåndsstemme. Ja, det var tilfeller der klasser avbrøt undervisningen og ble ført ut for å stemme. Det hele var så langt fra et ordinært valg som det var mulig å komme. Det blir derfor umulig å sammenligne deltakelsen for 16-åringer med eldre velgergrupper. Også fra andre forsøkskommuner blir det rapportert om tvilsom praksis.

Det som gjør det hele så betenkelig, er at valget ble gjennomført på en måte som ødela muligheten til å vurdere det viktigste premisset for å endre stemmerettsalderen, nemlig deltakelse, et premiss som for øvrig bør problematiseres. For er deltakelse et godt nok argument for å gi 16-åringer stemmerett? Og dersom politisk interesse og deltakelse er tilstrekkelig, er det da riktig å oppsøke ungdommene for å hjelpe dem til stemmelokalet? Måles da den reelle interessen og deltakelsen? Men dersom deltakelse er et tilstrekkelig premiss for 16-åringer, hvorfor er det ikke det for resten av de stemmeberettigede? Ja, er det i det hele tatt riktig å problematisere deltakelse i den grad vi gjør i dag?

Før det første er det viktig å være klar over at aktiv deltakelse ikke er den eneste form for deltakelse.

Det synes som om dette enkle faktum blir oversett. De fleste velgere foretar et bevisst valg ved å la være å stemme. Å la være å stemme blir således like aktivt som å stemme. Dette er et poeng som kommer best frem ved et ja/nei-valg, som f.eks ved valget om Norges tilslutning til EU. Ved dette valget ble det til stadighet pekt på viktigheten av en høy valgdeltakelse. Enkelte aktører ønsket også å sette en viss valgdeltakelse som en forutsetning for at et eventuelt ja skulle være gyldig. I slike tilfeller overser man hvilke enorme konsekvenser en slik tankegang kan få. Ved å stemme må man jo nødvendigvis gi den ene eller den andre parten sin stemme. Dersom velgeren i utgangspunktet ikke ønsket å stemme, må han, som i EU-valget, plutselig velge side, og gi denne siden sin stemme. Utsagn som; det viktigste er ikke hva du stemmer, men at du stemmer, blir således skremmende intolerant overfor menneskers valg. I EU-valget var det flere som i utgangspunktet var likegyldige til utfallet. Ved å velge side måtte de kaste denne likegyldigheten over bord. De ble nødt til å velge, selv om de ikke ønsket det. Det er en diametral motsetning mellom disse alternativene, mellom å la andre ta valget og selv måtte gi en part sin stemme. Å stille seg likegyldig blir ikke akseptert.

Ved valg på president blir valgdeltakelsen ofte et sentralt tema. Men står en president svakt dersom bare et fåtall har møtt frem på valgdagen? Ikke nødvendigvis. I den vestlige verden preges mange valg av små politiske ulikheter mellom de forskjellige kandidatene. Dersom kandidatene i større eller mindre grad ønsker å fortsette den politiske kursen som er staket opp av tidligere presidenter, kan lav deltakelse være et uttrykk for tilfredshet ved systemet. Så lenge ingen av kandidatene representerer en fare for velgerne, ser de ingen grunn til å stille opp og bruke tid for å komme til valgurnene. Den kandidaten som vinner, vil derfor også få en indirekte støtte fra hjemmesitterne.

Lav valgdeltakelse kan selvsagt også være et uttrykk for misnøye med samtlige kandidater. Dersom denne misnøyen er stor, må en imidlertid anta at den blir fanget opp i det ?politiske markedet?, slik at representanter som deler denne misnøyen kan stille til valg ved neste anledning. Dette er selvfølgelig en større utfordring i politiske systemer med forholdstallsvalg i flermannskretser. I slike systemer tar det tid å bygge opp nye partier. Men dersom det ikke vokser frem et nytt parti, eller det ikke kommer en ny kandidat, må en bare konkludere med at misnøyen ikke er samlende nok til å danne en ny politisk bevegelse. Den misnøyen som er blant velgerne, blir i et slikt tilfelle ikke et argument mot valgets vinner. De fleste velgere er misfornøyd med ett eller annet. Hjemmesitternes misnøye er rett og slett ikke sterk nok til å gi utslag ved valget. Dette er et faktum som må respekteres i et demokrati.

Det er grunn til å tro at bekymringen om synkende valgdeltakelse kan ha en sammenheng med synet på hva demokratiet er. Etter 2 VK vokste det frem en oppfatning av demokrati som en diskursjon, dvs en herredømmefri dialog hvor alle kjemper for sitt ved å argumentere rasjonelt, med troen på at en samlende felles oppfatning av det beste standpunktet vil vokse frem. Sosiologen Jürgen Habermas var sentral i utviklingen av denne teorien, der troen på en felles konsensus er den bærende forutsetning. Deltakelse og prosessen frem blir derfor svært viktig ettersom Habermas mener at den rasjonelle diskusjonen vil føre til forståelse av det beste resultat. En slik prosess vil gi opplevelse av medbestemmelse over egen skjebne. I et slikt perspektiv er det naturlig at størst mulig deltakelse blir sett på som en forutsetning for et legitimt styresett, og vi forstår hvorfor man arbeider så hardt for å øke oppslutningen ved valg. Men vi ser raskt at dette synet forutsetter en tro på felles oppfattelse av rasjonalitet, at en felles oppfattelse av hva som er rasjonelt er mulig. Dette er noe som ikke lar seg forene i f.eks konflikten mellom et kristent og ateistisk menneskesyn. Den nye ekteskapsloven er et godt eksempel på det, og det er i lys av dette vi kan forstå det økende konformitetspresset i norsk politikk. Det multikulturelle samfunnet, abortlov og ny ekteskapslov har alle det til felles at det ligger en verdirelativ holdning som premiss for hvordan en oppfatter mennesket. Kritikk av disse vil føre til debatt av hva som er sannheten om mennesket, en debatt dagens ateistiske humanister ikke tør ta, da er det lettere å avvise kritikken som grums. Våre politikere ønsker deltakelse, men de ønsker deltakelse i sentrum, en oppslutning om konsensus der vanskelige spørsmål feies under teppet og gjemmes til neste generasjon.

Filosofen Karl Popper var ikke opptatt av deltakelse, for ham var det viktigste ved demokratiet den anledning det gir folket til å avsette landets ledere. Popper var opptatt av at det politiske systemet effektivt skulle kunne plassere det politiske ansvaret hos en person eller et parti. Et flerpartisystem vanskeliggjør denne muligheten på grunn av muligheten til å danne koalisjons- eller mindretallsregjeringer. I et rendyrket to-parti system vil velgerne alltid vite hvem som er ansvarlig, og de har bedre muligheter for å plassere det politiske ansvaret der det hører hjemme. Ifølge Popper blir derfor den daglige deltakelsen av borgerne i det politiske systemet av underordnet betydning. Det avgjørende poenget er at innbyggerne har mulighet til å kaste en regjering eller president de er misfornøyde med. Denne muligheten til å avsette styresmaktene forhindrer de samme styresmaktene i å misbruke makten. Demokratiet blir ifølge Popper ikke svekket ved en lav valgdeltakelse. En lav valgdeltakelse kan paradoksalt nok være et uttrykk for at de demokratiske verdiene står sterkt i befolkningen. Årsaken er, som tidligere nevnt, at en misnøye ville blitt fanget opp av mulige kandidater.

Men tilbake til 16-åringen, bør han få stemmerett? Mange som arbeider ved en videregående skole vil nok være en smule skeptisk til det, men dersom 16-åringer skal gis stemmerett, bør den gis på kriterier som gjelder for alle. Deltakelsesaspektet er problematisk, og bør selvfølgelig ikke gjelde for 16-åringer alene. Skal valgdeltakelse i det hele tatt være et kriterium, bør prøvevalget gjennomføres på en måte som kan evalueres på en reell måte. Årets valg ga et inntrykk av at man prøvde å gi 16-åringer stemmerett ved å jukse, ja, at målet helliget middelet. At jukset skjedde i skoletiden, gjør ikke saken bedre.  

Dette innlegget var i forkortet utgave på trykk som kronikk i Stavanger Aftenblad 17. septermber

Her er en dag kom jeg hjem som vanlig, og utenfor huset var det to jenter som lekte. Det viste seg at minstejenta hadde med seg besøk fra skolen. Hun hadde for første gang med seg en klassevenninne og det var stor stas. Som vanlig kom jenta mi meg i møte og ga meg en klem, stoltheten lyste i øynene hennes, og hun snudde seg til venninnen og sa: Dette er min far. Venninnen kom bort og hilste. Jeg heter Kjell sa jeg, og tok henne i hånden. Hun smilte opp og sa: Det heter min far også. Og dermed var praten om fedrene i gang mellom jentene. Begge opptatt av å beskrive sine respektive. Og det slo meg, dette har det norske Storting vedtatt at barn ikke trenger, det har vedtatt at barn ikke har behov for fedre.

Har du noen gang tenkt over hva den nye ekteskapsloven egentlig går ut på?  Nei, den handler ikke om forholdet mellom to menn eller to kvinner som elsker hverandre, og som ønsker å få en rettslig ramme rundt samlivet. Den muligheten var vel ivaretatt i partnerskapsloven. Det eneste motivet som lå til grunn for å få endret ekteskapsloven var muligheten til å gi homofile par å få seg barn. For å gjøre dette mulig var man avhengig av å stadfeste en ny sannhet om mennesket, at mennesket ikke lenger er artsforskjellig fra dyrene, bare vesensforskjellig, og dermed åpne opp for produksjon og salg av barn. For barna trenger ingen fedre, men homofile barn trenger barn.

Lovgiverne mener at barn ikke trenger fedre, og jeg lurer på hva de ville sagt til jenta mi sin venninne dersom hun var unnfanget i Danmark og født av en lesbisk kvinne. Hvordan ville samtalen da forløpt? Hva ville hun sagt til hilsenen; dette er min far. Hva ville hun tenkt? Ville hun nevnt sin medmor? Hva hadde hun forstått? Lovgiverne hevder at dersom vi opptrer tolerant, ville hun ikke reagert i det hele tatt. Nei, hun ville forstått at hun hadde det like bra hevder homoforkjemperne. Men er det virkelig tilfelle? Kan man erstatte en far med en medmor? Min datter vet at hun er et resultat av sine foreldre. De forstår at vår kjærlighet er utgangspunktet for dem. Barn av homofile vet at de aldri vil få en far slik mine barn har, de vet at halvparten av deres identitet er gjemt i skyggenes dal, glemt og utilgjengelig. Ja, ikke bare utilgjengelig, men også belagt med skam. Hvordan tenker lovgiverne at barna skal klare å forholde seg til slikt? Hvordan mener de at barn skal møte venninners stolte blikk og ?se, her er faren min?.

Jeg har ikke gjort meg fortjent til min datters kjærlighet, men jeg opplever den hver eneste dag, og kan derfor med stor frimodighet fortelle hvor mye jeg betyr for dem. Men lovgiverne mener at barna ikke trenger meg, og jeg lurer på om de noensinne har erfart hva det betyr å være far.

Ved kirkevalget har du som velger mulighet til si til kirken, og dermed også til politikerne, at å ta fra barna deres kjødelige opphav er et overgrep overfor våre minste. Et overgrep det ikke er mulig å gjøre godt igjen, og der det ikke er mulig å skylde på uvitenhet, alle som har opplevd en datter komme en løpende i møte vet at fedre spiller en avgjørende rolle i barns liv.

Dersom du vil at kirken også i fremtiden skal kunne se barna i øynene og si at vi kjemper for deg, da skal du ta deg tid til å stemme ved kirkevalget, og stemme på kandidater MFB har plukket ut.