All kjærlighet til dere der ute. Det er godt å vite at dere fortsatt er der! 

Lenge siden sist! Siden denne bloggen står helt stille fordi prosjektet er avsluttet, så kan dere gjerne følge meg videre i min personlige blogg. Den er ikke fiktiv, slik som minuspluss, men jeg skriver om mye av de samme tingene. Jeg er nå innlagt på sykehus, og gjerne ta en titt innom siden min for å se hvordan det går! 

Å leve eller å dø- det er ikke et spørsmål.

"For fem måneder siden fikk jeg nok. NOK av å feile og dø. Det hadde gått åtte år, og jeg følte meg motarbeidet av alle makter. Jeg måtte bite i det sure eplet og gløtte på livet. 

En liten titt, og flere uker i senga. En liten avtale, pustevansker og stressutslett. Det skulle ikke bli et uendelig heftig prosjekt, men en livslang kamp. Jeg måtte snu meg. 

Tenke at jeg måtte kjempe for livet, for døden bare svikter meg, og smeller døra i trynet på meg gang på gang. De siste fem månedene har jeg kjempet for livet. De siste to ukene har jeg lagt meg om kvelden uten å være redd for morgendagen."  JA til livet

Håper alle der ute har det godt, og hjertelig tusen takk for at dere førte minuspluss inn i et nytt lys. 

The song is written in an old form of the Yorkshire dialect of Northern English. It goes:

The Anima Sola (lonely soul), often interpreted as a soul in the fires of purgatory.

THIS ae nighte, this ae nighte,
?Refrain: Every nighte and alle,
Fire and fleet and candle-lighte,
?Refrain: And Christe receive thy saule.

When thou from hence away art past
To Whinny-muir thou com'st at last

If ever thou gavest hosen and shoon,
Sit thee down and put them on;

If hosen and shoon thou ne'er gav'st nane
The whinnes sall prick thee to the bare bane.

From Whinny-muir when thou may'st pass,
To Brig o' Dread thou com'st at last;

From Brig o' Dread when thou may'st pass,
To Purgatory fire thou com'st at last;

If ever thou gavest meat or drink,
The fire sall never make thee shrink;

If meat or drink thou ne'er gav'st nane,
The fire will burn thee to the bare bane;

This ae nighte, this ae nighte,
?Every nighte and alle,
Fire and sleet and candle-lighte,
?And Christe receive thy saule.

Note: ae: one; hosen: stockings; shoon: shoes; whinnes: thorns; bane: bone; brig: bridge

Jeg blir ofte redd når jeg sover, og da våkner jeg og tror det er en mann med pistol utenfor vinduet mitt. Ofte vet jeg at det bare er drøm, men ensomheten når jeg våkner gjør meg redd. Jeg setter på lyset. Jeg setter på tvén, jeg sjekker om døra er låst, og jeg slår på lyset på badet slik at lyset trenger seg gjennom sprekken mellom dørstokken og døra. 

Får jeg sove hos deg i natt så er jeg ikke redd. Vi kan ligge i mørket, og vi kan være hvor som helst i hele verden. Så lenge det er sammen med deg, kan jeg sove mens kulene flyver, helikopter lander, sykebiler kjører, mennesker skrike og ulver ule. Får jeg sove med deg, skal ikke du heller være redd for det verden byr på, men vi skjeldent ser. Det kalles mareritt. Noe mareritt er det der ute også, men ikke i armkroken din. Det er anerledes nå, du skal ikke trenge å bryte stillheten til musikken lengre. Det er toner du ønsker å høre, som vugger deg i søvn. Og jeg synger til deg. Gjerne en sang av Beatles. I wanna hold your hand...





Du er skuffet over meg fordi jeg ikke klarte si i fra. De dopet meg ned. Jeg sov hele 17 og 18 mai. Og glad er jeg for det. Var ikke noe gøy å feire alene med en flaske sprit. Aldri en god idè når det gjelder meg. I kjørleskapet har jeg en flaske vin, men jeg er redd for å åpne den. Nå jogger jeg hver dag. Enten rundt seks, eller rundt åtte. Begynner forsiktig slik at jeg ikke blir drevet at tvang igjen. Det er så slitsomt. Jeg vil bare nyte å bevege kroppen. Tenker på fettet som renner av, men ser aldri noe forskjell på kroppen min. Det plager meg. Mye skjer, men alt jeg kan tenke på er hvor mye jeg skulle ønske at jeg lå inntil brystet ditt og lytte til pusten og hjerteslagene dine. Det er bare deg for meg, og slik vil det være til noen dør. Hvem vet hvem som dør først. 




De dopet meg ned på medisinsk avdeling, og jeg måtte overflyttes til insentiv, fordi de måtte gi meg anestesi for å få meg roling. Når jeg våknet var jeg sikker på at nå hadde de klart det. De hadde klart å fange meg. Jeg tømte ut glassene med saft, fordi jeg trodde dem hadde dop i dem, fyllte heller vann fra kranen. Klarte ikke gå, måtte bare sove. Sov i to dager, og fikk dra hjem igjen. 

Jeg kunne skrevet mye mer, men jeg tenker dette er nok i første omgang. Det er i alle fall nok for meg. 

Håper dere der ute har det fint!!





Lytt til orginalversjonen her.

Ta mæ - publikums scene - Minus + Minus = Pluss på Verdensteateret i Narvik.

Sponset av Nordland Fylkeskommune, Tilbakestrøm, Teaterklubb 81, Blåbyteateret og Sortland Kommune/Sortland videregående skole.

På scenen: Barbro Abrahamsen (vokal), Josh Speers, Åshild Pettersen og Lotte Steinsvik.

Musikk, manus, tekst, regi: Tone Malina Brustad (C)
Musikk arr. Synne Nilsen Stenersen (gitar,bass, miks), Andreas Olavssønn Rongen (trommer, miks)

Lys: Erlend Enoksen

Kostymer: Barbro Abrahamsen

Jeg vil også si at vi fikk 10.000 kr i støtte fra Nordland Fylkeskommune, en hel masse hjelp fra mine største inspirasjoner Teaterklubb 81, Svein Spjelkavik, Katrine Strøm. Vi holdt workshop på Andøya for noen vakre danseglade ungdommer (Gjerne send meg et bilde/filmklipp av dere som opptrer på Rock Mot Rus, jenter)

Et helt samfunn har hjulpet denne forestillingen på veien. Kommunen. Private. Mammaer og pappaer, søstre, brødre, bekjente. Jeg vil nevne en mann med navn og det er Per Einar Antonsen som lånte oss turnebil. Dere er husket. Dere er så sykt husket. 

Livet etterpå...

Livet etterpå...

Har startet...

La meg vise dere et bilde jeg har tatt på en av mine mange spaserturer i april. Det er hardt mot mykt. 

Piggtråd rundt mykt vann med kald is på. 

Denne første posten etter "ferien" er bare en forsiktig start på en hel masse som skal fortelles. Det har skjedd ufattelig mye i det siste, så vi tar det litt rolig. Jeg vil dedikere dette bildet og denne posten til alle som har bidratt. Det er mange navn på lista, og hvert eneste navn har stått på plakater spesiallaget til alle tre forestillingene. Dere er alle nevnt. 

Tusen, hjertelig takk. 




Jeg har det ikke dårlig. Slett ikke. Jeg er takknemmelig, tålmodig, inspirert og i bevegelse. Hvorfor klarer ikke kroppen min alt på en gang? Hva er det som ble for mye denne gangen? Et vellykka prosjekt med teater er gjennomført, og jeg sitter hjemme i Oslo og nyter søndagen. Tanken på at jeg har bare et par venner igjen her, skremmer meg. Og tanken på at jeg vil gjøre ferdig behandling og bli frisk igjen er god. Det er vanskelig, men det er bra. Nå skal jeg gå fra twenty-four-seven jobbing til keramikk-kurs. Tror dere jeg klarer det? 

Det er liksom alt eller ingenting med meg. Dunker hodet i veggen. Setter på høy musikk. Tror at noen ser meg når jeg går forbi speilet om og om igjen. Se på kroppen min. Er den anerledes enn før? Da jeg jobbet så mye slet jeg like mye med kroppen min som jeg gjør nå, det er bare at nå har jeg tid til å gjøre noe med den. Jeg er ganske fornøyd med at det snart er sommer, og at plussgradene ligger bak skyene. Jeg sier til meg selv at jeg aldri skal gå opp i vekt igjen, jeg håper det stemmer denne gangen. 

Jeg er livredd for at kroppen min skal vende tilbake. Jeg har nok kropp. 

(Bildet er av Barbro Abrahamsen som spilte rollen som Aurora Ameli i stykket Minus + Minus = Pluss)





Jeg rakk ikke skrive krampeangst forrige søndag, og jeg fikk inn et bidrag som jeg ikke postet, men gjør det heller nå! Her: Chalten - Inability to identify pain

Les alle krampeangst bidragene for søndag 3. april her:

Jenta som trodde hun var gutt - Kropp

Disse er med på prosjektet (oppdatert liste):

Jenta som trodde hun var gutt

Iselin Storm

Chalten

 myfuckedupworld

Lenelene

Flying Daisy

Velkommen til nye Krampeangst-skrivere: (Føler du deg glemt?)

Reglene er enkle; alle som vil kan joine prosjektet!

1. Skriv,tegn,lag musikk - med angst som tema. Om deg selv, eller om andre du kjenner.

2. Link til alle i prosjektet

3. Publiseres hver søndag

4. Les, del og gjerne kommenter de som poster

5. Tittel skal inneholde "Krampeangstfall"

6. Legg igjen din krampeangspost som kommentar under min post - hver søndag!

 





Josh prøver seg fram på kostymefronten - han skal være ekkel og sleezy

Kjendisbilde i baksetet

Blå fot uten å ha gjort noe spesiellt for å få det

Et lykkelig lite øyeblikk på en parkeringsplass

Et vondt "øyeblikk" etter at scenografi materialet fallt i ansiktet på Barbro



Fin natur har hjulpet mye på inspirasjonen



Scenen reises for første gang. Bygget av Josh, Barbro, Tone med god hjelp i fra William



Regissørens arbeid på papiret



Barbro sminker Lotte som Line i Lime

Barbro og Josh med superscenografi



Ehm...Josh i kjent positur



Lotte som Line i Lime i siste scene prøves ut for første gang, kostymet laget og designet av Barbro


Sortland Kino


300 patcher ble laget for å bruke som billetter

En skamklipt Line i Lime-parykk på Barbro



I Narvik med gjengen, og vår nye, geniale lysmann Erlend, eller E-bird som vi liker å kalle han.

Vi sov på Spor 1 i prinsesse køyesenger. Jeg nederst, Barbro på topp.



Vi sniker til oss litt kake til kaffen, overbevist om at vi fortjener det!

Det er ikke tomt før man har slikket i seg siste bit



Slik så scenen ut før forestilling i Narvik på Verdensteateret.



God stemning på avsluttningsmiddag i Narvik

Dette er bare mobilbildene mine fra den siste tiden, så det er bare noen av de magiske øyeblikkene vi har hatt sammen. Mer bilder fra et annet kamera venter på å bli overført. Takk til alle som kom å så forestillingene, det har vært fantastisk å hatt dere med. Og takk for all støtte gjennom blogg og facebook.

Dere er mer verdsatt enn dere tror!

Fred ut!

Forestillingene på Sortland og Risøyhamn gikk veldig bra. Skuespillerne gjorde en fabelaktiv jobb med å formidle tre helt forskjellige historier. Det var stående applaus på premieren, og vi fikk blomster og masse fine ord. Workshopen vi skulle ha nå i helgen er avlyst på grunn av dårlig være. Veiene har vært steng, og det samme har skolene. Jeg tenker jeg tar meg en joggetur i stedet, hvor vi etterhvert i kveld skal ta buss og bil til Narvik. Jeg gleder meg ikke så alt for mye for øyeblikket, men det blir forhåpentligvis bedre etterhvert. Det har ingenting med turen, eller folkene som skal være med å gjøre, det er rett og slett fordi jeg er inne i en dyp depresjon etter å ha jobbet så mye. Men det blir bra når vi først er på veien - Jeg VET det blir bra.

Les omtale fra Vol.no fra forestillingen.

Foto: Marianne L. Strand (Lotte Maria Steinsvik, Josh Speers og Barbro Abrahamsen)

Foto Marianne L. Strand (Lotte Maria Steinsvik)

Men ellers går alt som planlagt, og vi er klar med forestilling klokken åtte i kveld. Ingen kan fortelle oss at vi ikke har gjort alt i vår makt til å få dette bra. Dere må bare ta det for det det er, og lytte til historiene som blir fortalt. Vi håper det er noen som våger seg ut i det Nord - Norske været, for å se på oss.

Velkommen skal dere være!

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 år

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 år

Her for noen timer siden følte jeg noe rart i magen. Det var en ukjent følelse av glede over å være rundt så mange gode mennesker og energier. Er det bra for oss å leve med avstand? Er jeg mer lykkeligere enn før? Du er jo det beste som har skjedd meg, så hvordan kan vi begge bli så sterk av å være borte fra hverandre?

Veien videre har snudd retning. Jeg venner meg til nye følelser av å eksitere. Slike følelser som jeg ikke har hatt til livet på mange år. De siste åtte årene har jeg alltid hatt en plan om å dø, men jeg kan ikke for det. Jeg liker livet mer og mer på godt og vondt. Man er så mye sterkere enn man tror, og når det først går bra er man takknemmelig. Jeg ser meg rundt, og oppdager at det fortsatt er vinter. Det jeg trodde var pollen var energiprikker, med dansende alver, og det har rørt meg. Tanken på deg rører meg, og jeg skjønner ikke annet enn at du er overalt uansett hvor langt unna du er.

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 år

Les alle krampeangst bidragene for søndag 21. mars her:

Jenta som trodde hun var gutt - Ikke mist meg

Lenelene - Medisinabstinenser

Iselin Storm - Helt ærlig

Disse er med på prosjektet (oppdatert liste):

Jenta som trodde hun var gutt

Iselin Storm

Chalten

myfuckedupworld

Lenelene

Flying Daisy

Jeg tar meg i å drømme om deg når jeg egentlig ikke burde. Nå skal pepsi max inntas, og jeg skal tenke på våre fattige dager, hvor vi delte en nydelig, kald, glassflaske med pesi. Jeg skal nyte smaken og late som om glasset er leppene dine, og boblene rusher gjennom blodårene og dunker gjennom hjertet, og får øynene til å lukke seg. Mmm... deilige, vidundelige deg, skal jeg si. Du smaker bedre enn virkeligheten, og virkeligheten er det ingen som har. Vent på meg selv om jeg må reise.

Det vrir seg i magen på meg når jeg tviler på det vi har. Jeg kan ikke tvile, da klarer jeg aldri å leve i kjærlighet. Hvis det er ekte kjærlighet fra begge sider, finnes det ingen tvil. Bare egosentriske følelser som baserer seg på om du har blitt sviktet eller såret tidligere. Den som tviler på andres kjærlighet til deg, glemmer å dele det en selv har. Og kan man ikke dele kjærlighet, er det vanskeligere å få. Ikke minst å ta i mot. Kan noen virkelig elske deg?

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 å

Dette innlegget er skrevet av Tone Malina

Det gjør ingenting, jeg fryser. Alltid kald på tærne, alltid på fingertuppene. Blåskjær over leppene. Da forbrenner jeg mer. Da vil kroppen bruke energi på å holde seg varm. Fikk ikke sove i natt, og i stedet spiste jeg, noe jeg angrer veldig på, og føler meg dårlig av maten jeg inntok. Pluss at jeg er utrolig skuffa over meg selv. Det er ikke tid for å være syk, det er ikke tid for å klappe sammen igjen. Bit tennene sammen nå. Du er ikke sliten. Du er ikke svak eller forvirret. Du trenger mat. Du vil ikke ende opp i kramper igjen. Hukommelsen min svikter, og jeg får dårlig selvtillitt. Når jeg er den som skal holde det gående.

Det gjør ingenting om jeg er kvalm, om jeg må kaste opp spenner jeg spybøtta fast på ryggen - det er ikke tid til å være syk, vi er etter skjema, og vi har mye å gjøre. Tenner seks røyker samtidig, to snus i munnen. Nerver i spenn. Kroppen rister, men jeg vet ikke om jeg danser, eller om jeg er redd, Kaffekick fra armene og ned. Jeg holder en plastkopp mellom fingrene. Det er snart. Det er snart.

Det gjør ingenting om du har slått deg. Øyet ditt er håvent og blått. Du gråt til du kastet opp. Og adrenalinet gjorde deg full. Du vegret deg for å se på meg. Du så ikke, du ville bare at jeg skulle holde rundt deg, slik at du endelig fikk gråte sammen med noen. Jeg var så redd at jeg ble sint. Hva er vitsen med at du skulle få disse smertene. Du som jobber hardest av alle. Skulle ønske jeg kunne ha tatt over noen av dem for deg. Regnbueøyne er de vakreste av alle. Du gikk med solbriller i en uke, mens jeg speilet med i dem og skjønte ikke hvorfor du skammet deg sånn over det vakre ansiktet ditt som ga deg de fargene jeg ser i deg til vanlig.

En bristet fot skal ikke stoppe meg fra å jogge seks kilometer. En bristet fot skal ikke hindre meg fra å gå i trapper eller danse rundt på gulvet. En skeiv rygg skulle ikke stoppe deg fra å løfte tungt, og en bilkrasj skulle ikke hindre deg i å møte opp.

Det gjør ingenting om verden spenner ryggen i bro og nekter oss å komme oss noen sted. For vi gjør det uansett. Bare prøv å stopp oss.

Her er et bilde jeg fikk i posten dedikert til prosjektet fra Iselin Storm

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 å

Dette innlegget er skrevet av Josh

Hello, my name is Chase, and I am a sexually confused individual who is constantly worrying.I grew up in the city, but i was born in a small town in the middle of nowhere. I am 20 years old. My childhood was pretty normal, except for the fact that I never felt like myself, and always felt like something was wrong with me, I was sort of a social outcast, and never really fit in. My favourite dish is sushi. My favourite colour is green

I listen to all sorts of music, depending on my mood. I enjoy classical, jazz, country, rock, folk, dance, the list goes on... Specific artists include Anthony and the Johnsons, The Smiths, Bethoven, Joni Mitchell, Infected Mushroom, and Charlie Parker. There have really been no artists that have continuiously been with me, as i am ever changing, like my music

There are few people that i look up to in this world, but a few that i really admire are; Harvey Milk, David Bowie, and Lewis Carroll. There are many sides to a person, but only some are worth mentioning, and even fewer are what brings you back to them. Acceptance is the first, and most important quality a person can possess. If someone can accept you for who you are, they are the best influence on one who is feeling in-secure about themselves. What really despises me is bigotry. It shows how ignorant and backwards people can be, simply because they don't understand others. Get the fuck off your high horse and stoop to my level!

I like to be in control, and never doubted. If someone looks up to me, trusts my word, and obeys me, thats my kind of person. In 10 years, i have no idea where i'll be, i might not even be alive... who knows? I take things one day at a time, it's a slow process, but one day things will be alright, hopefully...

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 år.

Dette innlegget er skrevet av Åshild

Jeg begynner å komme under huden på deg nå, Selma. Jeg kan smette inn i deg og vandre rundt i hodet ditt. Du merker ikke at jeg er der, og jeg kan snike meg rundt som en inntrenger og se på alt som er der inne. Nesten som om jeg var på rommet ditt og kunne bla i dagboka di og snoke i skuffene. Jeg kan se minner som du bærer på, gode og vonde. Du har ganske mange gode minner, men de er blitt jaget av de vonde minnene og stuet ned i en skuff.

Jeg åpner skuffen og lar de gode minnene dine sveve rundt i hodet ditt. Du skjønner ikke helt hva som skjer, men du synes det er deilig å være glad igjen. Minnene om søndagsfrokostene da du var barn, den dagen i uka hvor hele familien klarte å være sammen om noe godt.

Minnene om Tuva, som bodde borti gata og alltid hadde en morsom lek på gang.

Minnene om bestemora di, som lagde verdens beste lapskaus. Minnene om sol og sommer og fjærelukt, da du og vennene dine sprang rundt på stranda og lette etter tangsprell.

Minnene som fortjener å være framme i lyset og spre seg i kroppen din som en deilig sitring hver eneste dag. Minnene som ikke skulle legges i en skuff noen gang, men alltid være med deg, og støtte deg framover.

Du nyter det en liten stund, før de mørke skyene kommer svevende igjen og begynner å trenge seg på de lyse minnene. Det blir mørkere og mørkere i hodet ditt, som en tung og fuktig tåke som legger seg og nekter å forsvinne. Minnene gjemmer seg i skuffen igjen og overlater plassen til det tunge mørket. Rart hvordan noe som egentlig bare er en bitteliten del av det hele bildet kan vokse seg så stort og vondt.

Nå vil jeg ikke være inni hodet ditt lengre, det er så klamt at jeg får ikke puste, og jeg smetter lett ut igjen.

Takk for nå, Selma, godt å se deg smile litt. Jeg kommer tilbake i morgen, kanskje det er litt lysere i hodet ditt da?

Personlig så har jeg slitt med kroppen min de siste par dagene. Den vil ikke samarbeide, og gjør (som den innimellom gjør) alt for å tvinge meg til å holde meg i ro. JEG VIL IKKE VÆRE I RO! Jeg vil fortsette akkurat som før, og det passer som vanlig jævlig dårlig å være dårlig! Kjære kropp: Har du hørt om feriedager? Det er de dagene du har tilgjengelig til å hente deg inn og lage hetebølge og kvalm og være ufin og ekkel og ta igjen på meg for måten jeg har behandlet deg på den siste tiden. Dette er ikke en feriedag, og jeg vil anmode deg på det sterkeste om å besinne deg slik at jeg får gjort det jeg skal når jeg skal. Så snakkes vi til påske, da skal du få utløp for aggresjonen din et par dager. På forhånd takk.

Åshild

Åshild Pettersen, Josh Speers og Barbro Abrahamsen i stykket Minus + Minus = Pluss

Premiere Sortland Kino 23. mars kl. 20.00 - Gå til facebook event

28. mars kl. 20.00 Vinterfestuka i Narvik - Gå til facebook event

NB! Aldersgrense 13 år.