Right now I'm celebrating Christmas with my family, and looking forward to 2011. 2011 is going to be a great year, I just know it! I have lots of plans and ideas, which I'm not going to share with you know, but I feel that I need to top 2010, which was also a great year.

Oh, and in June I played a solo percussion concert with the pieces "Castle of the Mad King" and "To the Earth". Two very different pieces, to put it mildly. The picture on my concert poster got a lot of attention:


Happy New Year to everone. See you in 2011!

1. My marimba:


2. My mallet bag:


3. My computer:


4. My cellphone (as much as I hate to admit it, I couldn't do without it...):


5. My jacket. (It's really two jackets that I put together, but it's so comfortable! It's starting to get really worn out, though... *sob*):


6. Hjalmar, my monkey. I don't really need him, but he has incredible sentimental value, and is therefore worth mentioning:


7. Water. Let's face it, noone can survive without water:


8. The Lord of the Rings. I've been thinking a lot about which book I would chose if I were to only own one. There are so many books that I really love, but if I were to pick just one, it would probably be LOTR. There's just so many details and nuances in this book, so you always discover new things, even if you've read it many times before:


9. Hot dogs. I can't help it, I just love hot dogs:


So that's my list right now. What's your list?

Anyway, since I didn't have any important concerts, appearances, weddings or some other arrangement where it would be expected to come clean shaven, I figured I might as well give it a go. I also felt it would be kind of poetic, not to shave before my NaNoWriMo-novel was finished. It would be fun to see how big a beard I could grow in a month, right?

Well... I gotta admit, at the beginning of the month I was hoping to end up with something like this:

Yeah, my photoshop skills are crappy at best, but you get the point: untamed, wild. A nice, full beard. Those are the characteristics of the beard I was hoping to grow.

In reality, though, this is what I was able to cook up over the course of a whole freakin' month:

Now, that's just plain embarrassing! And I can't help but blame my parents, who didn't give me better beard-growing genes than this. I mean, I have known 14-year old boys who could grow a better beard than what I was able to do!  I'm 25!! I should be able to grow a beard, if I want! And it sucks, because I really wanted a beard, goddammit!

This is not at all what I had hoped to achieve this month, so right now I'm just looking forward to getting rid of this sad excuse of a beard first thing tomorrow morning.

This is going to be a short blog post, because I have already written over five thousand words today. My neck and shoulders acke! I just wanted to tell you guys that I finished my NaNoWriMo-novel just a few minutes ago. 50.189 words, 66 pages (A4).Yeah, that's right. I wrote a novel in a month!

This is just immensely satisfying, and I am so glad that I did the NaNoWriMo-challenge. It's been a blast, and actually not as difficult as I feared it would be. I guess, if you just put your mind to it, you can do pretty much anything, so my only question right now is: what now?

Well, I will probably need to put hundreds of hours of editing into this book before I can even consider showing it to anyone else, so that's gonna take a few months...

But I'm not going to think about that now. I'm going to celebrate! Tomorrow, I will buy myself a cake, and eat it. That's my plan for tomorrow. Yey!!

But I haven't posted anything on my blog for so long, so I can't just leave you without putting anything useful into this post.

Here's a link to a great blog post from Keri Smith. If you're in any form of creative profession, you should definitely read it: Secrets Shared. Check it out!

I will start updating my blog on a more regular basis again soon, so thank you all for your patience in November.

So long!

NaNoWriMo has been really great so far! Last week I was really inspired, and I got a good start on my novel. This week has been slower, which pretty much was expected. I'm a little behind on my wordcount right now, but not by much, so I don't think it will be a problem catching up. I just need to watch my wordcount this week, so I'm not too much behind. I'm hoping to get a lot of writing done this weekend, so hopefully I will catch up, and maybe even get ahead then.

Last saturday I met with a few other people here in Trondheim who are also doing the NaNoWriMo-challenge. I wasn't able to be at the meeting more than an hour because I had a concert to play the same day, but it was great meeting up with other writers. We are having a new meeting this saturday, and I'm really looking forward to it. We're basically just gonna meet at the library in the morning, socialize, and write, write, write for a few hours. I'm hoping to get a lot done then.

NaNoWriMo isn't actually as hard as I had feared it would be. To get to the 50.000 wordcount at the end of the month, I need to write an average of 1667 words every day. This seemed like a lot before I started, but it's actually not a big problem. If I'm inspired, and I know what to write, I can get it done in under an hour. Of course, some times I have to stop and think what my next move will be, but usually it doesn't take me long to get on track again. This novel-writing thing has been a great experience so far, and I do expect to have at least 50.000 words at the end of the month.

I'm not gonna tell you about my story. At least not yet. Let me just say this: It has potential to be a really good story. It probably won't be good at the end of November, but if I ever get to editing it and really finishing it, I think it could be a great story, and that's helping me write it. It's so much easier when I have a story that could actually be something if I just finish it.

Winter

Winter has truly come to Trondheim. This week we've been seing temperatures between five and ten below zero, and there's been a lot of snow. The last few days has been cold, but also really nice, with clear blue skies, sun, and snow covering pretty much everything.

Tonight, I decided to go for a short walk. I ended up being outside for almost an hour. It's really refreshing to go for a walk when it's like this outside. I could really feel the cold in my cheeks, I could hear the snow under my shoes, I could look up and see the stars. It was really silent outside, and the few sounds I could hear was somewhat muffled by all the snow.

I used to live almost in the city center. I could walk there in 15 minutes, but this summer I had to find a new apartment, and I ended up moving out of the city. I now live higher up, which means it's a little colder here in the winter (usually by a couple of degrees). So, while the snow often melts during the day in the city, it's just cold enough up here for the snow to hold. To get to my school, I now have to take the tram for 20 minutes, and there's also some walking, but I usually don't mind. And especially on days like this. When I want to go for a walk, the forest is just a few minutes away.

Tonight I ended up walking around a small lake, not far from my apartment. On some of the wider paths I had street lights to help me see, but there were also a few tracks without any light at all. The only reason I could see where I was going was the clear sky, and the white snow. I also know my way around the lake pretty well, which helped. But it was really nice being out in the woods tonight. All I could hear was my own breathing, the snow, creaking under my feet, and the occational dog, barking somewhere in the distance. It was very calming. The world, it seems, are a lot quieter and calmer when there's snow in it.

This is "Prelude no. 1" by Ney Rosauro.

I have also made a repertoire list. This is a list of pieces I play / have played, and you can find it here.

In November, I will be participating in NaNoWriMo. This means that I will have a lot of writing to do the next month. (A lot!!) Therefore, I might not be able to update this blog as much as I would like. I will try to write at least one post every week, but I can't promise anything.

Solo Percussion:
Pezzo Da Concerto for Solo Snare Drum - Nebojsa Zivkovic
She Who Sleeps with a Small Blanket - Kevin Volans
The Anvil Chorus - David Lang
The King of Denmark - Morton Feldman
Castle of the Mad King - Nebojsa Zivkovic
To the Earth - Frederic Rzewski
6&8 - Tobias Broström

Solo Marimba:
Beads of Glass - Gordon Stout
Dream of the Cherry Blossoms - Keiko Abe
Wind Sketch - Keiko Abe
Two Mexican Dances - Gordon Stout
Marimba Dances 1. mvt. - Ross Edwards
Kaskada - Eckhart Kopetzki
Rhythm Song - Paul Smadbeck
Rotation no. 4 - Eric Sammut
Prelude no. 1 - Ney Rosauro
Libertango - Eric Sammut
Ilijas - Nebojsa Zivkovic
Tangaroa - Gareth Farr
Fertility Rites - Christos Hatzis
Merlin - Andrew Thomas
From a Norwegian Landscape - Øistein Sommerfeldt
Marimba d'Amore - Keiko Abe

Solo with Orchestra:
Tales from the Center of the Earth - Nebojsa Zivkovic

Chamber Music:
Kembang Suling - Gareth Farr
Passacaglia - Anna Ignatowitz
Once Removed - John Fitz Rogers
Ultimatum II - Nebojsa Zivkovic
Twine - Rolf Wallin
Marimba Spiritual - Minoru Miki
Nagoya Marimbas - Steve Reich
42nd Street Rondo - Wayne Siegel
Love Songs - John Thrower
Pagan Prayer - Gareth Farr

Commissioned pieces:
Ballade - Øyvind Moe
Suite Nova Occursa (for Marimba and Cembalo) - Erling Neergård
Concert Etudes - Peter Klatzow (Co-commission)

I have so many ideas, so many projects I want to do, that sometimes it's really hard to get anything done at all. It's just too overwhelming to start chopping away at that long list of ambitious projects.

There are so many great pieces I want to play, both on the marimba, but also percussion pieces. It would take me many years just to learn all these pieces, and I also constantly discover new pieces. It is great, by all means, but I wish I had the time and energy to do everything.

I want to compose. I haven't written much music before, but it's not because a lack of ideas. I have a folder on my computer marked "ideas". It is loaded with Finale files containing short ideas. Some of these ideas are garbage, I'll admit. But some of them are jewels, just waiting to be turned into a beautiful piece of music. I have ideas for operas, requiems, symphonies, and of course also chamber music and solo pieces. There's just too much!

I want to write. I also have a folder on my computer for story ideas. This folder is full of Word files. Some of them are only a sentence or two. Barely an idea. Others are many pages long. I have plenty ideas for books. I am actually struggling to decide which of them to use for my NaNoWriMo novel.

I want to draw. I used to make comics a few years ago, but I quit, because it took too much of my time, and I wanted to give more of my attention to music (which, after all, is my number one passion). Still, I loved both writing and drawing comics, and it is definitely something I want to pick up again some time in the future. I have (believe it or not) a file somewhere on my computer marked "comics ideas". Guess what's in it. Yeah, heaps of ideas for everything from short comic strips to huge, ambitious graphic novels.

Often, when I have time to start on a new project, I end up not being able to decide which one to go with. I can just sit at my desk, thinking back and forth. Using my time deciding, instead of actually doing something. Often, during these sessions, I actually end up coming up with even more new ideas, which just makes the whole thing even worse.

Usually, I end up in my sofa, completely exhausted, with the TV on and a good movie or TV-show in the DVD player.

Does anyone else have this problem?

I will however write a few words about "Merlin" by Andrew Thomas, which, in my opinion, is one of the truly great pieces in the marimba literature.

Andrew Thomas

The piece consists of two movements: the first one slow and  chorale-like, the second upbeat and "groovy". The first movement is just absolutely beautiful, with long, slow frases. It also presents much of the harmonics that are used in the second movement, which is much more complex. The second movement is technically the most demanding. There's a lot of notes (The movement is basically a long string of 16-notes...), but also here really long frases and beautiful harmonics. This just makes this movement even harder, because if you play a few wrong notes, you also miss the harmonics. And then there's the trick of making the whole thing flow, and not sound like you are struggling to keep up with the tempo, even though your hands need to be moving outragously fast at times.

Yeah, this is a difficult piece.

I have been working on this for a couple of months now, and today was the first time I dared to try play it in concert. This was an in-house concert where the students of NTNU Institute of Music here in Trondheim can play for other students. (We have concerts like this almost every week). Usually there's not a lot of people in the audience, and the ones that are there are mostly people you know. So this is a great place to try out new pieces.

The concert went really well, and it got me thinking about pieces like "Merlin". This is a difficult piece, but it is also one of the true "classics" for marimba. It's a real morale boost to play a piece of this difficulty, and to feel that I did a good job afterwards. To feel that I managed to both play (mostly) the right notes, but also, even more importantly,  make great music. I feel lucky, to be at a skill level on the instrument that makes me capable of playing pieces like this. It is a privilege, and a blessing, and it makes me really happy.

This is the reason why I play the marimba, and it is finally starting to pay off, artistically. It just makes me love the instrument even more.

Okay, this is turning into kind of a mushy blog post, so I will stop right here. I just want to say, if you want to hear me play this amazing piece, and you happen to be in Trondheim this Saturday, I will be playing it at a concert in the Vår Frue Church at 3 pm. Free admission. On Saturday.

Peace.

This is "From a Norwegian Landscape" by the Norwegian composer Øistein Sommerfeldt. It's a piece originally written for guitar which I transcribed for marimba a couple of years ago.

I have had it in my repertoire for quite a while, and there is also a youtube video of it from a little over a year ago. I do think that this is a better version, though.

I discovered this piece while I was still in high school (probably about eight years ago). I heard the original recording by guitarist Erik Stenstadvold, and I just fell in love with it right away. I love the simple beauty of it, and the way Sommerfeldt incorporates Norwegian folk tunes in his piece. It's just a really "Norwegian sounding" piece through and through.

And it does sound really good on the marimba (in my opinion). So, two years ago I suddenly remembered this piece again, and started to wonder if it would be possible to play it on the marimba. I found the sheet music for it, and started learning it, and as it turned out, I didn't really have to make any changes at all to the original music.It was all playable on the marimba.

Norwegian composers should write more pieces for marimba inspired by our folk music. It sounds great on the instrument (it's probably because of the heavy usage of quarters and fifths. I love quarters and fifths!), and I would love to play more pieces with this kind of strong connection to Norwegian culture.

I hope you all like it!

Jeg starter med Libertango. Libertango er opprinnelig et stykke av den kjente tango-komponisten Astor Piazzolla. Eric Sammut har transkribert og arrangert det for marimba, og stykket har de siste årene blitt en viktig del av standardrepertoaret for marimba.

Også beklager jeg at lyset er så dårlig på videoen.

Enjoy!

De siste ukene har jeg hatt litt dårlig motivasjon, og øvingen har ikke vært spesielt effektiv på en stund. Derfor fant jeg ut at jeg skulle ta helt øvefri i noen dager for å lade batteriene, og kanskje finne igjen inspirasjonen. Hos meg går motivasjonen alltid i bølger, så i enkelte perioder har jeg bare lyst til å gjøre andre ting enn å spille. Av og til biter jeg meg i det, og øver likevel, mens andre ganger merker jeg at det beste bare er å ta seg litt fri. Slappe av. Gjøre andre ting. Når jeg da kommer tilbake til instrumentet etter noen dager, pleier vanligvis motivasjonen å være tilbake igjen. Da merker jeg at jeg egentlig har savnet instrumentet mitt de siste dagene, og det er godt å spille igjen.

Når man studerer musikk er det alltid veldig stort fokus på å øve, øve, og atter øve. Time etter time. Dag etter dag. Jeg tror mange musikkstudenter glemmer at de kan ha godt av en fridag eller to en gang i blant. Veldig ofte kan man oppleve å komme tilbake på øvingsrommet etter et par dager fri, og merke at ting sitter bedre enn det gjorde et par dager tidligere, på tross av at man ikke har øvd i mellomtiden. Musikken trenger av og til litt tid på å synke inn, og når man tar fri, og får det litt på avstand, får man også ofte bedre overblikk.

Og man får hvilt ut litt, og motivasjonen kommer tilbake. I kveld skal jeg gjøre absolutt ingen ting. I morgen skal jeg til Stjørdal og spise lunsj med søstra mi og nevøen min. På søndag skal jeg muligens jobbe litt med bloggen. Jeg har en liten ide som jeg tenkte å iverksette. Mer om det senere.

I november skal jeg nemlig delta i NaNoWriMo. NaNoWriMo er kort for "National Novel Writing Month", og målet er å skrive en roman på en måned. Alle som klarer å skrive over 50.000 ord i løpet av november blir erklært som vinnere. 50.000 ord tilsvarer ca. 175 boksider. Det er med andre ord et førsteutkast man skal gjøre i november. Ikke noe redigering eller selvkritikk. En ren kreativ måned, også gjør man alt av redigering senere. Når man må skrive i snitt 6 sider om dagen, så kommer man til å sitte igjen med mye dritt i slutten av måneden, men poenget er ikke at romanen skal være bra. Poenget er selvtilfredsstillelsen av å ha skrevet en hel bok.

I slutten av november kan man laste opp teksten i en ordteller i profilen sin på NaNoWriMo-sidene, og dersom man har over 50.000 ord, har man vunnet.

Hva vinner man? er det sikkert enkelte som spør seg. Heder og ære. Vissheten om å ha skrevet en hel bok. Skryterett på NaNoWriMo-forumet. Det er i utgangspunktet ingen premier (skjønt det har hendt tidligere, slik jeg har forstått det, at vinnerne har fått mulighet til å trykke opp et eksemplar av boka si gratis).

Så, hva er kriteriene for å være med?

- Man bør være glad i å skrive, hvis ikke klarer man det garantert ikke.

- Man starter fra scratch 1. november. Man kan planlegge på forhånd. Ting som karakterutvikling, plot, osv, men selve skrivingen begynner først i november.

- Opprett en profil på nanowrimo.org! Dette blir mye morsommere hvis man er aktiv på forumet, og har en viss kontakt med noen av de andre 200.000 deltakerne fra hele verden.

Nå skal jeg ikke sitte her og påstå bastant at jeg kommer til å klare 50.000 ord på bare en måned, men jeg skal definitivt prøve. Går det ikke så går det ikke. Det vil uansett være en måned hvor jeg får testet min egen kreativitet til ytterpunktene. Jeg vil høyst sansynlig uansett produsere en mye lengre tekst enn noe annet jeg har skrevet tidligere, ettersom jeg aldri egentlig har skrevet lange tekster før. Og selv om store deler av den wordfila jeg sitter igjen med i slutten av november kommer til å være uleselig søppel, så er jeg temmelig sikker på at det vil være et avsnitt her, en side der, og et kapittel innimellom som kommer til å være skikkelig bra. Og da kan man bygge videre på det som er verdt å lese, og redigere resten sønder og sammen i desember.

Det er uansett ingen skam å ikke klare 50.000. Det er ikke det som er hovedpoenget her. Poenget er å teste seg selv, og sine kreative egenskaper.

Jeg vil oppfordre alle skrivelystne til å sjekke ut nanowrimo.org for mer informasjon.

Jeg tror det er to grunner til dette:

1. Vi slagverkere har en tendens til å fokusere mye på teknikk selv. Vi diskuterer oss imellom hvilke firekøllers- og skarptrommegrep vi bruker. Vi snakker om hvor fort vi klarer å spille. (Hvilke andre instrumenter er det vel som har konkurranser i å spille fort?) Jeg tror vi slagverkere veldig ofte glemmer musikken, og tenker mest på hvordan vi skal løse et problem rent teknisk. Jeg kan godt innrømme at jeg fra tid til annen går i denne fella selv også, skjønt jeg prøver å ha fullt fokus på musikken. Og jeg har etter hvert kommet opp på et tilstrekkelig høyt nivå til at det tekniske sjelden er et problem. Dermed har jeg mer overskudd til å tenke på de store linjene i musikken. Likevel, det er noe med slagverkere og teknikk. Jeg har også en mistanke om at slagverkere flest får opplæring i å tenke mer musikalsk mye senere enn de fleste andre instrumentalister. Fokuset er gjerne heller på ting som korrekt rytmikk, stødig tempo, hurtighet, samt forskjellige teknikker til forskjellige instrumenter. Og dette er bra, for all del, men man bør jo lære seg å skape musikk også!

2. Det er nok også en viss oppfatning blant folk flest at slagverk er et show-off-instrument. Folk flest tenker på gode slagverkere som noen som kan spille raske og intrikate rytmer. Fort og sterkt. Og marimba (eller xylofon, som den ofte blir sammenlignet med), er vanligvis assosiert med sirkus- og tivoli-musikk. De stykkene folk har hørt, er "Czardas" og "Souvenir de Cirque Renz" og andre korte, briefe-stykker som med jevne mellomrom dukker opp på youtube. Men slagverkmusikk er jo så mye mer enn det!

Vi slagverkere er ikke sett på som store musikere. Det er sjelden folk lar seg bevege av musikken vår, og grunnene til dette er at vi ofte ikke mestrer å få fram det musikalske potensialet i et stykke, og publikum går inn i konsertsalen med feil fokus. De tenker at "nå skal vi se noen som spiller fort og sterkt på masse forskjellige rare instrumenter som vi aldri har hørt om før". Dermed er det også dette de legger merke til, ikke musikken i seg selv.

Vi kan legge noe av skylden på repertoaret som finnes for slagverk. For det er noe begrenset. Slagverk som soloinstrument har ikke eksistert lenger enn rundt 50 år, så det sier seg selv at vi ikke har like mange gode stykker å velge mellom som for eksempel fiolin og piano, som har eksistert i flere hundre år. Likevel, mange komponister har fått opp øynene for slagverk, og det finnes veldig gode stykker der ute, hvis man bare gidder å lete etter dem.

Jeg har spilt konserter hvor jeg har følt at jeg virkelig har lagt hele meg i musikken. Hvor jeg har følt at jeg og instrumentet var én enhet, og jeg har glemt tid og sted, og musikken har vært alt. Å kunne slippe taket på denne måten og bare drukne i musikken er i høy grad en treningssak, og noe som i hvert fall jeg har måttet venne meg til. Det er først nå i det siste at jeg har begynt å føle meg komfortabel med dette, og det er en fantastisk følelse å spille en konsert og klare å oppnå denne tilstanden

Også går jeg av scenen, og en publikummer kommer bort til meg, tar meg i hånda, og sier "Vet du, jeg synes det er så imponerende hvordan du klarer å manøvrere fire køller rundt på det digre instrumentet, jeg altså!"

Jeg tror nøkkelen til hva jeg skal gjøre videre kan ligge i hva som er grunnene til at jeg spiller marimba i utgangspunktet. Jeg er ikke sikker på at jeg har noen rasjonelle grunner. Det har bare blitt sånn. Det føles riktig, på tross av at framtida kan se usikker ut. Jeg elsker instrumentet, i en slik grad at jeg ikke bare ønsker å bli så dyktig som mulig selv, men også ønsker å kunne bidra til instrumentets videre utvikling. Jeg ønsker å gjøre folk oppmerksomme på dette fantastiske instrumentet som har gitt meg så mye glede. Jeg ønsker å spille konserter, spille inn CDer, bestille nye komposisjoner, komponere selv. Jeg ønsker å lære bort det jeg kan på marimbaen til andre interesserte. Hvis jeg skulle brukt store ord, ville jeg sagt at jeg følger et kall fra dypet av min sjel. Men det høres så klissete ut at jeg tror ikke jeg skal si det uten et visst glimt i øyet. Det er likevel omtrent sånn det føles når jeg spiller. Det er ingen grunner til å spille marimba annet enn av ren kjærlighet til instrumentet og musikken.

Jeg har et personlig mantra: "Marimba til folket!". Jeg vet det er teit. Jeg synes det høres i overkant pompøst og politisk ut selv også, men det er likevel en setning som har kilt seg fast oppe i hodet mitt, og som alltid ligger og kverner i bakgrunnen. Det er mye man kan gjøre for å bringe marimbaen ut til folket, og jeg tror første skritt er å sørge for at folk vet hva en marimba er. Og hvordan oppnår man det? Man spiller konserter. Så enkelt er det faktisk. Man spiller konserter.

Jeg liker å tro at jeg er den typen musiker som fullstendig kompromissløst satser alt, lar det stå til, og forhåpentligvis lykkes. Jeg er også overbevist om at dersom man virkelig ønsker å oppnå noe, og jobber beinhardt og målrettet mot dette, så vil man før eller senere klare det. Problemet er bare det at for mange kunstnere tar det lang tid, overveldende mye arbeid, og de gir opp før de egentlig har nådd toppen. Og det er ikke rart. Mange prøver og prøver i mange år før de lykkes eller gir opp, og hvordan skal man klare å overleve mens man venter på suksess? Mange blir nødt til å ta seg en ekstra jobb på siden, noe som fører til at de får mindre tid til å utøve kunsten sin. Tid de sårt kunne ha trengt for å klatre seg opp til suksess, istedet for å sitte i kassa på Rimi.

Hvis alt går etter planen har jeg to år igjen som student. Disse to årene bør jeg bruke til å forberede meg på et liv som ikke-student. Jeg deltok på en masterclass med slagverkeren Hans-Kristian Kjos Sørensen i forrige uke. Han rådet oss til å begynne å tenke på oss selv som profesjonelle musikere allerede som studenter. Et veldig godt råd, som, hvis man følger det, kommer til å gjøre overgangen fra student til profesjonell mye lettere. Et råd jeg har fulgt til en viss grad i et par år allerede. Jeg tror likevel det er på tide å gire opp litt, og begynne å tenke veldig seriøst på hva jeg egentlig vil med dette. Det er ikke noen vits i å nøle.

For meg handler det ikke om hvorvidt jeg kommer til å lykkes eller ikke. Det handler om når jeg kommer til å lykkes. Det er dette jeg har lyst til å holde på med, og jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg har klart det.

Selv ser jeg veldig fram til å høre konsertene med Hans-Kristian Kjos Sørensen, som er blant de bedre slagverkerne her til lands. Vi slagverkstudentene på Institutt for Musikk skal også ha masterclass med Kjos Sørensen på torsdag, og det gleder vi oss veldig til.

Jeg skal også plutselig spille i Trondheim Symfoniorkester til uka. Stepper inn på forholdsvis kort varsel, så denne helga har gått med til å øve, øve og atter øve på stemmene mine. Programmet ser ut til å være veldig kult, da. Dirigenten er festivalkomponisten selv, H. K. Gruber, som blant annet skal dirigere sine egne stykker.

Les mer om kammermusikkfestivalen, programmet, artistene, billettprisene osv. på kamfest.no

Sjekk også ut pianotrappa på Solsiden:

Resten av arbeidet vil gå ut på å utvide tunnelgangen der det trengs, sikring, legge vei eller skinnegang, og sikkert mye mer (jeg har ikke så mye peiling på tunnelgraving...)

Resten av arbeidet for meg på Merlin vil gå i ting som å lære stykket utenat, få de vanskelige partiene opp i tempo, forbedre treffsikkerheten, samt jobbe med dynamikk og frasering.

En marimba uten staver er et sørgelig syn:

Jeg var heldig da, fordi en venn og medstudent av meg også har en Marimba One. Og han bruker den ikke så veldig mye for tiden, så jeg fikk låne stavene hans til jeg fikk ny tråd til mine egne staver. Takk, Lars Erik!

Uansett, så fort tråden røyk, tok jeg kontakt med Marimba One, og fikk dem til å sende meg en ny tråd. Faktisk så bestilte jeg to tråder, for jeg ville ha en i reserve dersom dette skulle skje igjen. Og med det samme fikk jeg dem til å sende meg en ny C-stav også, ettersom det hadde vært en liten sprekk i min ganske lenge. Jeg hadde bare ikke tatt meg råd til å kjøpe ny enda, på tross av at det var en liten ulyd i den.

Og i dag fikk jeg altså pakken. Tjohoo! Da jeg åpnet den oppdaget jeg dessuten at Marimba One har vært snille nok til å slenge med to ekstra tråder i tillegg til de to jeg hadde bestilt! Free of charge!! Dobbelt tjohoo!!!

Så var det bare å sette igang med å tre i den nye tråden:

Jeg hadde faktisk trodd at det skulle være mye mer arbeid enn det var å sette på ny tråd. Den skal jo tross alt gjennom hver eneste stav to ganger, men det gikk overraskende fort.

Og vips, var marimbaen min hel igjen.

Selv om det ikke er noe som helst i veien med stavene til Lars Erik, og de faktisk er nesten akkurat like som mine egne, er det likevel godt å ha mine egne staver på instrumentet igjen. Og de er ikke helt like, sådetså! Lars Erik sine staver er litt mørkere i fargen enn mine, og har (synes i hvert fall jeg) ørlitteranne tørrere lyd.

Her er noen flere bilder, bare for å vise fram skjønnheten:

Nei, jeg har ikke vært ute og reist, men jeg har likevel omtrent samme følelse i kroppen som når jeg har flydd fra USA og tilbake til Norge tidligere. Jeg tror jeg kan definere min nåværende tilstand som jetlag. La meg utdype:

De siste tre dagene har jeg vært syk. Som et resultat av dette har jeg slitt med å klare å sovne om kveldene i det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men denne gangen har altså "sykdommen" manifestert seg på denne måten. Jeg tror det kan ha noe med at jeg har vært tett i nese, hals og ører, og dette har ført til stor irritasjon når jeg skal prøve å sove (og helst vil ha åpne luftveier).Uansett: jeg har sovet veldig dårlig de siste nettene.

Som om ikke det var nok, så måtte jeg stå opp kl. 06:00 i dag. 06:00! Det er jo fullstendig uhørt at man en gang i blant må stå opp så tidlig! Men men... Jeg hadde et spilleoppdrag: jeg skulle spille litt marimba under registreringen til jubileumskonferansen på NTNU Gløshaugen. (NTNU fyller jo som kjent 100 år i år, og i dag var faktisk den store dagen! Mange gratulasjoner til NTNU!)  Registreringa skulle begynne kl. 09:00. Dette betydde at jeg måtte få transportert marimbaen min fra Olavskvartalet og opp til Gløshaugen tidsnok til at jeg ville rekke å montere monsteret (det vakre, vakre monstet) før kl. 09:00. Jeg måtte med andre ord være på Olavskvartalet kl. 08:00. Og for å være klar til henting på Olavskvartalet kl. 08:00, måtte jeg ta trikken kl. 07:15. Og for å rekke å dusje og spise (og våkne), måtte jeg dermed stå opp kl. 06:00. 06:00!!! Jeg vet at folk flest kunne ha klart seg med mye mindre tid på morgenen, men jeg blir tregere og tregere jo tidligere på morgenen det er, så på den tida der fikk jeg det til slutt veldig travelt, på tross av at jeg beregna en time til dusjing og spising.

Men altså, poenget var: jeg la meg kl. 23:00 i går kveld, fordi jeg visste at jeg skulle opp så tidlig i dag. Og jeg var syk, så ideelt sett ville jeg ha så mye søvn som mulig for å kanskje bli så frisk som mulig til i dag. Det pleier å være litt kjipt å spille solo når man er syk. Jeg la meg som sagt kl. 23:00, og der lå jeg. Tvinna tommeltotter. Kikka i taket. Hørte regnet plaske ned utenfor vinduet. Hvert tiende minutt eller noe sånt snudde jeg meg for å se på klokka, og ble mer og mer frustrert over hvor sent det var, og hvor lite søvn jeg ville komme til å få. Den siste gangen jeg husker at jeg så på klokka, var den 02:36.

Tre og en halv time senere ringte vekkeklokka. Jeg var stuptrøtt, og fortsatt syk, by the way. Skjønt litt bedre enn i går. Bittelitt. Dette har utover dagen ført til to ting som har ødelagt døgnrytmen min fullstendig:

1. Ettersom jeg sto opp 3-4 timer tidligere enn jeg er vant til, tror min indre klokke at det er mye senere på dagen enn det egentlig er. Klokka tolv  i dag gikk jeg rundt og trodde klokka var fire.

2. Pga. alt for lite søvn, ikke bare i natt, men de tre siste nettene, blir jeg også kveldstrøtt mye tidligere. I skrivende stund er klokka 18:00. Jeg er overbevist om at den egentlig er i hvert fall midnatt, og har bare lyst til å legge meg...

Med andre ord: jetlag.

BBC foreslår viagra som et mulig botemiddel mot jetlag, men jeg vet nå ikke...