En annen glede er å vite Sylvio syns jeg er morsom. Eller, det er i det minste slik jeg velger å tolke det etter han ga meg kleine fjortissmileys på twitter. Jeg skrev nemlig "BRB Kristiansand" på Facebook og Twitter. Og så reiste jeg meg bare og gikk.

(For de som legger sammen to og to, ja jeg var på skolen i dag. Ikke spør hvorfor)

Det er også en ganske attraktiv ung mann som sitter en rad bak meg til venstre. Han ser på meg hele tiden. Det har jeg ikke stort imot.

Jeg hører på Edith Piaf og spiser FOX.

En venn av meg forteller meg om kleine sexhistorier over Facebook. Jeg ler. Høyt. På bussen.

Dog jeg tror den største gleden av de alle, er gratis internett på bussen.

Jeg tror jeg kan si, med hånden på hjertet, at internett må være en av de beste oppfinnelsene ever. Drit i smertestillende og hjul, det er internett som gjelder. Bedøvelse er for pyser og ingen trenger egentlig air condition.

Internett er og forblir det beste. Internett er best, ingen protest. Den som står imot er en idiot. Jeg har alt for lite å gjøre på denne bussturen.

Vi venter på at Magnus skal komme og hente meg for å gå på tur. Magnus er søt.

Etterpå kommer Embla til meg med is. Embla er søt.

Jeg og Tuva skal på kafe til uka. Tuva er søt.

Jeg skal være hjemme hos Sara og leve livet. Sara er søt.

Eirik kommer til Oslo med Catch Me If You Can og Ben&Jerrys. Eirik er søt.

Eirik nummer 2 er bare det skjønneste menneske (av det mannlige kjønn i alle fall). Han er søt. Du bør også lese bloggen hans, som du finner om du trykker HER. Den er ganske morsom. Og Eirik er søt. Så da må den jo være bra.

Jeg har vært litt sånn lei meg i helgen, skal ikke gå så mye mere inn på det, men sånn er livet. Heldigvis har jeg verdens beste venner som er søte og fantastiske og som gjør at livet er hakket lettere å leve. Pluss at Ebba lot meg misbruke den nye lebestiften hennes fra Mac, og ingen kan være triste når de har på seg rød lebestift og spiser Cheeze Doodles.

I'm one classy ass motherfucker. Liksom. Ja.

Nå må vi kle på oss fordi Magnus kommer snart. Og vi har ikke spist frokost. Eller sminket oss. Vi ser ut som troll.

XOXO osv.

Hei horer.

I dag hadde jeg særemne. Før jeg sier hvordan det gikk kan jeg vel begynne med å snakke om hvordan arbeidsprosessen fungerte. Jeg gjorde ikke en dritt på Søndag. Nei sånn seriøst. Jeg åpnet ikke powerpoint en gang. Jeg satt der og tenkte "nå må jeg jobbe" konstant, men gjorde jeg no? Nei.

Så tok jeg meg fri på Mandagen, fordi herregud jeg hadde ikke begynt. Jeg kom ikke i gang før klokken 12 på formiddagen.

Man kan vel trygt si jeg var godt på vei da.

Så da jeg la meg i går tenkte jeg "skitt au, jeg er ikke ferdig, men jeg tar det i friminuttet". For du vet, det er slik jeg jobber. Dog jeg var faktisk så flink at jeg gikk fort gjennom det jeg hadde rett før jeg la meg, og jeg med hostepauser og en del "uhm", "eeeeh" og "øøh"-er klarte jeg å komme meg ganske greit innenfor tidsrammene. Topp.

Problemet var vel mest det at stoffet mitt var en smule tynt, men skitt au, det klarer jeg lett å fikse, tenkte jo jeg. Så kommer jeg på skolen og får høre det er mange av presentasjonene som er blitt flyttet til en senere dato, fordi det var så få som møtte opp på Fredag (over halve klassen var i konserthuset med skolen, resten skulket). Så da tenkte jeg "lo and behold, sjekk så heldig jeg er".

Noe som resulterte i at jeg naturligvis brukte hele friminuttet på å se på at andre spiste i kantina. God plan det Caroline, god plan!

Oooooog, som dere kanskje fikk med dere i begynnelsen av blogginnlegget sa jeg at jeg hadde presentasjon i dag. Joda. Min var en av de som ikke ble flyttet. OH JOY!

Så da improviserte jeg.

Hurra! Improvisering er kjempegøy! Det er det jeg liker best i hele verden!

(Quick summary for Sam, though I must argue that this blogpost is probably better after being abused to hell and back with google translate. I didn't finish my presentation. I thought I'd work on it some more during lunch break. Found out a lot of the presentations were getting pushed back and naturally thought I'd be one of them, so I didn't do any work. Bees are creatures from hell and OH GUESS WHAT I HAD TO IMPROVISE.)

Så der sto jeg, og skulle ha presentasjon etter en jente i klassen min som er datteren til to av lærerne på skolen. Det er noe urettferdig med de som har norsklærere som foreldre og får hjelp med særemne. Død og fordervelse. Man kan vel trygt si jeg gledet meg.

Så da holdt jeg den. Jeg "eh"-et litt, og mumlet da jeg leste utdrag fra tekstene. Så da jeg skulle få spørsmål av læreren var jeg ganske sikker på at jeg nettopp hadde ødelagt hele karakteren min. Men så sier hun, til mitt store sjokk, at den er minst like bra som den jenta som hadde før meg sin var.

HVA SA DU???!

Så spurte jeg ca hvor jeg lå karaktermessig, og hun sa hun ikke kunne gi noen endelig karakter enda men at jeg lå mellom 5 og 6.

HVA SA DU???!

Noen ganger er det ålreit.

Jeg kommer med en del gullkorn, full eller ei, på fest. For å si det sånn. Men joda, jeg var på fest i går, til bestevennina mi. Det var ganske kos. Utenom det faktum at det var en som var så full at hun falt på døra hver gang hun prøvde å åpne den og at hun raste ned ølflasker fra kjøkkenbenken og så bare gikk fra det. Slike folk får meg til å føle meg edru.

Kanskje det er noe rart med meg som gjør at jeg heller vil sitte og passe på de som spyr enn å være i samme rom med de som ramler av stolen om de ikke får holdt seg fast i noe.

Fuck you bitches, liksom.

Her er jeg forresten mæææd uattraktiv. Dere har nå fått gleden av å se min dagenderpå-look. Jeg overnattet hos vennina mi, og skulle egentlig dele seng med en annen jente som også overnattet men hun kom aldri. Da jeg sto opp var hun også ikke til å se noe sted, lurer på hvor hun ble av. Men uansett, jeg fikk låne en av farens t-skjorter (hehehhe æsj) og la meg på det ISKALDE rommet. Forrige gang jeg sov der holdt jeg på å dø av varme. Kult.

Så joda. Jeg er alltid vakker med ugredd hår (dog, når er det da jeg grer håret), med gammel sminke som har blitt gnidd her og der i løpet av natten/morgenen. Og det finnes ikke noe mer sexy enn meg rett etter jeg har stått opp. Fy faen liksom.

Blir du ikke yr av å se meg?

Jeg var ikke på skolen i dag, så jeg dro til graven hennes for å legge røde roser der, og så til byen for å legge dem ved domkirken.

Jeg er egentlig ganske lei meg, som min stakkars venn fikk gjennomgå for i går da jeg plutselig ut av det blå begynte å gråte. Heldigvis har jeg mange fantastiske venner rundt meg og han holdt meg til jeg klarte å samle meg igjen. Men nå vil jeg ikke tenke på hvor trist jeg er, i grunn.

En viktig del av Synnes liv var kjærlighet, og glede, så jeg har lyst til at denne dagen skal handle om det.

Kjærlighet:

Når pappa lager vaffler til meg når jeg føler meg nedfor. Å gå langs stranden i Frankrike hånd i hånd med noen jeg er glad i. Å høre på Jeff Buckley sin versjon av I Know It's Over i mørket. Å ligge i sengen om kvelden, med Ludovico Einaudi på øret, med en god bok. Å sovne med noens armer rundt meg. Å se på BBC Entertainment med søstra mi hele ettermiddagen. Når katter følger etter meg på gata. Det er å bli kysset under en gatelykt i snøen. Det er å spise jordbær og mango med vanlijeis om sommeren. Det er å sitte på heia på hytta. Det er å synge på stranda ved hytta, midt på natten. Det er å våkne til at moren min spiller Yann Tiersen på piano. Det er kyss på pannen. Å le til jeg gråter.

Det er å sitte på balkongen med en jeg er glad i og se på utsikten.

Det er å vite at det er folk der ute som er glad i meg og som vil meg alt vel. Det er det som får meg til å flire for meg selv i timen. Det er når fremmede smiler til meg. Og når jeg smiler til dem. Det er det ene ordet som gjør alt bra igjen.

Fortell meg, hva er kjærlighet for deg?

På nyttårsaften var jeg på fest, sånn type nyttårsfest hvor alle er relativt drita og de knuser 7 glass hver.

Om det skulle være noe forvirring er jeg hun med skoene. Av en eller annen grunn ser også Anette blekere ut enn meg, det kan jeg påpeke at ikke er tilfelle (jeg har også på meg to strømpebukser og begge er litt for mørke for meg). På dette tidspunktet av festen hadde min kjære bestevenninne Sara sluknet på meg. Hun er søt.

SÅ, jeg tenkte jeg kanskje skulle oppsummere 2011, fordi det er slik folk gjør nå for tiden.

Januar:

Det jeg husker fra Januar var at jeg ikke var i humør til å blogge, og jeg lærte Alice engelsk.

Det er i grunn det. Året begynte ikke med et smell for å si det sånn. (Jeg må si jeg merker dette blogginnlegget kommer til å bli magisk)

Februar:

I februar skjedde det enda mindre, bloggen min den måneden hadde en video av Adele, et bilde av meg og to fuckings ord.

"Hater lekser."

Herregud hvorfor har jeg i det hele tatt lesere jeg er jo verdens kjedeligste person.

Men ikke nok med det, jeg dro også på fest. Min kjære Sara som jeg nevnte øverst der hadde en fest, hvor alle spøy. Og jeg, edru som jeg var, var spyvakt for til sammen 5 personer i løpet av kvelden. Og etter Sara hadde lagt seg så ryddet jeg leiligheten hennes. Fordi jeg er en god venn osv.

(Dette bildet tok jeg på festen etter at jeg fikk utdelt 10 hipsterpoeng av Affe. Men jeg la ikke bildet ut før i Mars fordi alt suger)

Mars:

I Mars fant jeg noen artige videoer på YouTube, som Friday og Boom Boom Boom. Igjen merker jeg en utrolig høy kvalitet på bloggen min. Jeg dro også til England da, og var med Tom og Sam. Jeg og Sam spilte inn utrolig kleine og interne videoer, gikk oss vill i London og shoppet særdeles lite. Jeg lærte ham om myntenhetene i Norge og jeg fikk penger av han for å få plass i en huske designet for småbarn. Helt klart en suksess!

Klassen min satte også opp en musikkfestival, som jeg ikke var med på fordi jeg var på Sørlandet for å besøke farmor sin grav. C'est la vie.

April:

Naboene mine hadde bursdag, og de feiret det med å ha hore-og-pimp party. Jeg syns jo selvsagt det var en strålende ide, for er det en ting jeg kan så er det å kle meg som hore! Og pimp er jeg jo 24/7.

Jeg var også på UKM, og skolen min satte opp en vårkonsert samme dag som kusina mi skulle ha en fremføring på skolen sin. Jeg var da superwoman og rakk begge deler, fordi jeg er genial.

Så var det tid for tentamen, helt klart mitt livs høydepunkt.

Med mindre du ser bort ifra min tur til Paris, men den snakker jeg mer om når jeg kommer til måneden mai ettersom at det er der alle bildene er. Logikken min tar aldri feil.

Mai:

I mai var det dommedag. For å feire la jeg ut mange bilder av meg selv, du vet, sånn for å ha horet meg ut minst en siste gang før alt tok slutt.

Dette bildet ble tatt hos mormor, som bor i Rouen. Mormor har ikke internett, og hun liker å gå ute og å spille kort med moren min. To ting jeg ikke er hundre prosent komfortabel med, noe som resulterer i photobooth ekstravagansa.

Så dro klassen til Praha. Det var ganske tøft. Jeg delte rom med Sandra og Patricia, to flotte damer som er fulle av liv og alkohol. Jeg digger dem. Vi hadde helt syke samtaler til langt på natt, Sandra kom ikke over hvor bøyelig kroppen min er (og filmet det i tillegg, sånn for å ha gjort det liksom) og vi shoppet til vi droppet, for å si det sånn.

Så dro jeg på ballett med en kompis, for å se Romeo og Julie, men det tror jeg aldri at jeg nevnte på bloggen. Nuvel, bildet er i alle fall tatt på den dagen. Innlegget det er relatert til derimot handler om da Tuva tok meg med på fortellerfestivalen, hvor vi hørte på masse artige mennesker fortelle historier om alt mulig fra stort til smått. Jeg endte også opp med å måtte synge foran alle under den ene fortellingen (forestillingen? whatever) og det var max kleint.

(Enda et bilde som ble postet urelatert til innlegget. Med tanke på at jeg fortsatt var hos min mormor da dette ble tatt. Gud jeg er så vakker.)

Juni:

Det var enten i Juni eller i Mai familien min ble med en av pappas bestevenner til Jomfruland (AKA my homeland), alt jeg vet er i alle fall at i Juni så la jeg ut en del bilder fra turen.

I dette innlegget snakket jeg om rydding av rommet mitt, som forresten aldri ble helt ryddet. Jeg kan jo også da påpeke at jeg aldri har hatt hele rommet mitt ryddig samtidig, bare forskjellige deler av det til forskjellige tidspunkt. Dog nå er mitt soverom på størrelse med en liten leilighet, but still.

Ryddesystemet mitt er også feilfritt og jeg anbefaler det til alle!

Det var også skoleslutt, som ikke betyr annet enn tur til Sørlandet for å være med familien og for å betale en helt tullete mengde med penger for å se band du ikke kommer til å høre på om to år. Alltid like kos :)

Enda et bilde fra Jomfruland, hvor jeg går ute i skogen uten sminke, med toppen jeg sov med og min søsters shorts som var for stor for meg. Alltid like classy.

Juli:

Jeg var litt nervøs for å begynne å snakke om Juli i grunn, fordi det var sånn en berg-og-dalbane av forskjellige følelser. Jeg ble kjent med noen av de beste menneskene i verden, jeg koste med i Frankrike, og levde livet og jeg mistet Synne på Utøya.

Dog dette bildet aldri kom opp på bloggen tenkte jeg at jeg kunne legge det ut allikevel, for å holde den lette stemningen oppe. Dette bildet ble tatt av meg og Leo i Monaco, bare få timer før bomben smalt i Oslo. Det var en av de beste, og verste, dagene i livet mitt. Jeg husker fortsatt hvor idiotisk jeg følte meg da jeg satt på McDonalds og gråt (for de som ikke har lest innlegget: vi hadde ikke internett i leiligheten), hvordan jeg måtte ringe familien min og få dem til å hente meg fordi jeg ikke klarte å gå selv, og hvordan det var å sitte på Twitter og Facebook for å få informasjon, for å se om alle man kjente var i live. Jeg husker også at jeg trodde alle mine venner var i live fram til Søndagen.

Det ble tent lys på stranden, organisert av de vennene jeg hadde fått i Menton, og de spilte Ja Vi Elsker for oss. Det var nydelig.

August:

I August fortsatte det litt i samme spor. Jeg var fortsatt ganske lamslått av alt som hadde skjedd, og følte jeg bare måtte få ut mitt om Synne først. Jeg kom hjem dagen før begravelsen hennes, jeg hadde lymfangitt og jeg skulle rett på en annen leir uka etter. Dog jeg tok en helt usansynlig menge med antibiotika og var relativt neddopet mesteparten av tiden var det fortsatt ganske vondt, heldigvis har jeg de beste vennene i verden og Einar kom for å muntre meg opp.

Einar er, på mange måter, mannen i mitt liv. Han er morsom, han er omtenksom og han får meg alltid til å smile.

September:

I september prøvde jeg å komme tilbake, nøkkelordet er da prøvde.

Jeg klarte å fokusere på andre ting enn Synne, og ikke bare det, jeg hadde også lyst til å snakke om andre ting. Jeg hadde lyst til å gå tilbake til å være barnslig, tåpelig og i bunn og grunn bare kjenne på det å være levende og å være lykkelig. Fordi er det en ting som skiller dette året fra de andre, så er det at jeg for første gang på veldig lenge har avsluttet det med glede.

Jeg begynte å skjønne at å tillate meg selv å være lykkelig, selv om livet mitt til tider er unaturlig dritt, ikke er feil. Jeg har lov til å finne glede i de små tingene, og jeg har lov til å ikke gjøre de minste problemer til store dilemmaer.

Oktober:

Jeg dro til Italia. Det var kult. Jeg har ingen bilder på macen min fra Italia fordi jeg brukte et digitalkamera fra 2004 og jeg har ikke orket å hente frem kabelen enda. Pluss at bildene ikke er noe å skryte av.

Jeg begynte å innse at jeg kanskje er verdens kjedeligste blogger og ikke egentlig har noe liv, så det ble bare ett innlegg i Oktober. Men jeg tror ikke akkurat dere led eller savnet meg stort. Dog jeg er det morsomste menneske på jord kan det jo fort bli for mye av det gode, og det vil vi jo ikke ha noe av. I Oktober hadde klassen min en konsert som vi arrangerte selv, og jeg slet meg til blods for å skaffe publikum. Jeg fikk veldig bra karakter, fordi jeg er feilfri osv. Så det var jo kos.

November:

I november blogget jeg litt mer, dobbelt så mye faktisk! Tro det eller ei, jeg blogget hele TO ganger! Er ikke livet herlig når slikt skjer a dere?

Jeg var i grunn i bedre humør enn på lenge, helsa mi begynte å bli bedre, legene begynte å få fatt på sakene og jeg hadde i grunn gitt opp å være drittunge. Jeg og Patricia begynte for alvor å danse sammen på pultene etter skolen, jeg prøvde å snakke litt med alle og smile så mye som mulig i løpet av dagen. Alt i alt en veldig god måned. Med mindre du ser bort ifra det faktum at diverse skuespillerauditions bare pissa meg rett i trynet.

Ikke det at jeg ikke fikk roller, men noen ikke sender deg location og de andre bestemmer seg for å forflytte innspillingen til 2012 fordi for få kunne. Lykke til med sånne prosjekter i framtiden a gutta.

Jeg husker i grunn ingenting av hva som skjedde i November.

Desember:

Ikke at Desember er noe bedre! Jeg husker at jeg ble 18, og at vi hadde oppspill (tentamen i hovedinstrument) på bursdagen min. Tjohei! Jeg skulle også egentlig ha 2 timer til å gjøre alt klart til festen, men jeg får en telefon imens jeg fortsatt er på skolen fra kompisen min om at jeg må hente han ved trikken. Så sånn gikk det. Men festen var fet da! Jeg fikk masse fint, som for eksempel alt for mange bøker (jeg lyver, jeg får aldri nok), to blomster av selveste Tuva og masse annet diggerzzz. Jeg fikk for eksempel makroner, av alle ting, av Nora!

Da hun kom sa hun "enten hater du det, eller så elsker du det, jeg bare husker du har nevnt det en gang". Needless to say, at jeg nesten fløy i taket av ren glede da jeg så hva hun hadde tatt med.

For ikke å glemme Andrea, søte snille Andrea som ga meg en bok om Jeff Buckley! (Som forresten kun har gitt ut 1 CD, jeg eier 3 forskjellige. Og en bok...)

Livet var definitivt godt i Desember.

2011:

Har jeg lært noe av 2011? Jeg har lært at å være drittunge ikke hjelper, og at livet kan være godt selv om det er veldig vondt noen ganger. Jeg har mistet noen veldig nære venner, jeg har fått andre gode venner. Jeg har møtt folk jeg har savnet utrolig mye. Jeg har blitt "forfremmet" til hovedleder i menigheten min, og jeg har begynt i tredjeklasse på VGS og endelig begynt å få litt peiling på hva jeg skal gjøre i livet.

Jeg går inn i 2012 med godt mot, og håper det blir bedre enn 2011. Og om det ikke blir det, så er det mest trolig ikke verdens undergang. Med mindre det er det.

Godt nyttår kjære lesere, jeg er glad i dere!

Jeg begynte dagen med oppspill, som kunne ha gått greit hadde det ikke vært for at min duettpartner ikke møtte opp til å synge duetten med meg og jeg måtte synge en duett med meg selv. Det liker vi jo. Pianisten var også tregere enn normalt og jeg klarte ikke følge med henne fordi, herregud så sinnsykt treigt du går. Så det gikk dritt, men joda. Så bare hang jeg på skolen frem til 15, som var når jeg skulle ha eget oppspill. Jeg sang skikkelig dårlig og alt var fryktelig men sånn er det nå bare.

Så skal jeg hjem, men før jeg i det hele tatt kommer meg fra skolens område får jeg en telefon fra en av gjestene til festen som sier "HEI KAN DU HENTE MEG?" og jeg bare "UHM DU ER TO TIMER FOR TIDLIG" og han bare "HENT MEG ALLIKEVEL". Så da måtte jeg bli kjørt til trikkestasjonen for å hente en gjest som bare var helt sykt tidlig. Jeg satte han deretter i sofaen med en fransk bok om dinosaurer og en bok om nordiske fugler, imens jeg gjorde klar til resten av gjestene kom.

Da de kom var alt fett og fantastisk, jeg fikk bøker av alle utenom tre. Men kanskje det beste var da Andrea ga meg en bok om Jeff Buckley og jeg bare visste ikke hvordan jeg skulle reagere fordi herregud det her er det beste i hele verden. Andrea er helt klart verdt å spare på. Jeg fikk også den tredje boken i Hunger Games serien, fordi pappa skulle kjøpe nummer 2 til meg på Tirsdag. Det hadde ikke pappa gjort. Så nå har jeg bok nummer en og tre, men ikke to. KULT.

(jeg orker ikke ta bilder av alle fordi klokken er sent og det tok ikke ti minutter før bursdagen min var over før jeg og mor kranglet, så EEEH)

Nå bør jeg egentlig, i grunn, øve til religionsprøve i morgen men jeg fant nettopp ut at neeeeh. Gidder ikke. Dette fungerer generelt ganske greit for meg. Om du husker noe fra forrige blogginnlegg så hadde jeg ikke lest noe til engelsk eller norsk høring. Jeg tok like greit og ordnet meg en femmer på begge. HELT OK.

Herregud jeg gir ikke mening og nå er jeg endelig voksen og ferdig med livet for alltid.

Men det har dere kanskje allerede skjønt på egenhånd? Jeg er ikke sikker på hva gjennomsnitts IQ-en til mine lesere er, men jeg regner med at hvis dere lar dere underholde av meg så kan den umulig være særdeles høy.

Jeg har vært  travel i det siste, i grunn er jeg fortsatt travel, men jeg har nå plutselig 10 minutter å slå ihjel så jeg tenkte at jeg like så godt kunne blogge. Noe som i grunn er litt risky business med tanke på at det fort kan ta ti minutter for meg å skrive et avsnitt. Tulla. Jeg er superrask til å skrive.

Som sagt er jeg travel, i går hadde jeg en konsert som gikk rett vest, i dag skulle jeg egentlig ha besøk (men ingen av dem kunne, så da leste jeg like så godt ut boka jeg begynte på i går), i morgen skal jeg feire nevøen min sin bursdag (pappa kom forresten inn på rommet mitt i dag og fortalte meg at han skal gi bort gitaren min til nevøen min, takk for informasjonen) og så skal jeg og mor dra tidlig for å se en konsert i domkirken, på tirsdag må jeg handle ting til det som skjer på torsdag fordi jeg ikke har tid på onsdag fordi da er det avsluttning i kirken. På torsdag mine damer og herrer, har jeg bursdag. Jeg blir 18, det er i grunn litt kult. Jeg hadde fått høre at oppspill (tentamen i hovedinstrument) var på Fredag så jeg var litt depp fordi jeg visste ikke om det var kult med party dagen før (dog det hadde vært lættis å se meg sjangle inn og prøve å synge opera imens jeg var bakfull) men heldigvis er oppspill på bursdagen min. Så på fredag, den dagen det ikke er oppspill, har min søster bursdag. Så på lørdag skal en kompis feire bursdagen sin, og på søndag kommer familien hjem til meg for å feire de og.

De som kjenner meg vet at for meg så er å gå ut av huset nok til at det blir en innholdsrik dag, så dere kan vel bare forestille dere hvordan jeg føler meg nå som jeg har en fullbooket uke. Ikke nok med det, alle andre planer som jeg legger havner nå på tirsdag fordi det er den dagen jeg gjør minst. Så snart gjør jeg alt i verden på tirsdag. Fordi det er sånn jeg legger planene mine.

Ok så nå merker jeg at til og meg jeg syns at jeg er litt kjedelig, så istedenfor skal jeg bare pøse på med bilder siden det er tydeligvis det alle de store bloggerne gjør.

Dette er yndlingsboken min, Looking for Alaska av John Green. Den er ganske slitt fordi jeg har lest den så mange ganger. Jeg klarte også å argumentere min vei til å få bruke den til særemne, selv om det er en engelsk bok. Så glad er jeg i den. Jeg er til og med så glad i den, og kan den såpass godt, at da vi hadde tentamen i norsk og vi måtte analysere den ene boken fra særemne og jeg hadde tatt med feil bok... vel da hadde det i grunn ingen ting å si fordi jeg kunne Looking for Alaska så og si utenat, så jeg klarte til og med å legge inn sitater fra boken. Jeg er ikke besatt altså.

Og jeg er i alle fall ikke så besatt at når jeg ser den på en bokhylle i Norge så kjøper jeg den uten å nøle fordi herregudhardebegyntåselgedeninorgesidennårliksom. Så nå har jeg to eksemplarer, som også betyr at min kjære søster endelig kan få lese den. Hun får den slitte boka, fordi selv om det er den som har tårene mine på papiret så er det også den som alt er litt ødelagt. Min søster er en sånn person som leser på senga, og det er jo i grunn greit det, men hun sover med bøkene i senga. Og så sover hun på bøkene. Og så blir bøkene ødelagt. Det var da Maud leste Paper Towns og jeg fikk den tilbake ødelagt (vel, ikke i samme tilstand som hun fikk den i) at hun ikke fikk lov til å låne bøkene mine mer (dette er et untakk fordi jeg vil dele den med henne. Og hun vet hun er død om hun ødelegger den). Det var også da Maud lånte min Adele-CD og jeg fikk den tilbake ødelagt at hun ikke fikk låne CD-er lenger heller.

Nå er det to minutter til jeg skal være i kirken, og jeg har ikke på meg klær (eller, i det minste ikke presentable klær). Og egentlig vil jeg bare lese i boken min. Jeg har prøve i RLE i morgen, muntlig høring i både norsk og engelsk på tirsdag og jeg bestemte meg for å lese den nye boken jeg hadde kjøpt istedenfor å øve.

Jeg begynte å lese den i går kveld og jeg er snart ferdig. Alt for å ikke øve sier nå bare jeg.

Men det går nok fint, jeg er jo Caroline.

Nå funker skjermen sånn noen få ganger om dagen, som ikke er særlig hendig når man skal tekste høyt og lavt og frem og tilbake.

Men den om det, det er jo langt fra det verste som har skjedd i dag.

I dag på skolen så hadde jeg meg med ballkjole og høye sko, fordi jeg skulle egentlig være statist i en kortfilm som skulle spilles inn 13 nede i byen. Frem til 12 går alt fantastisk, historielæreren googler alle elevene, i musikk i perspektiv måtte læreren vår bort halve timen så da leste jeg og Torjus dikt til hverandre (les: jeg leste dikt, han improviserte. Det endte med at "ditt kne dufter som kjærleik på en gjennomgrodd sti"). Men jo, så var det da tid til å spille inn kortfilm.

Jeg rakk, som vanlig, ikke banen. Så da sitter jeg der, med mildere angstanfall før jeg innser at jeg akkruat kommer til å rekke innspillingen som jeg da var bombesikker på at skulle være på det ene noroffinstituttet (nå ville jeg ikke gå feil sted, igjen. Viser seg at det er flere noroffinstitutter).

Dette sa mailen jeg fikk:

"Som nevnt på castingen, blir alle sammen tilbudt å være statist. Om du vil være dette, må du svare meg snarest som mulig.

Så, jeg tenkte at etter en måned med tørketid så var det på tide å komme tilbake igjen. Jeg regner jo naturligvis med at dere har savnet meg og jeg ser selv at det er på grevens tid at jeg begynner å blogge mer jevnlig. Kanskje en god gammel regle det der, men denne gangen mener jeg det. Litt i alle fall.

Jeg kan se meg skyldig i å blogge mest fordi jeg sitter igjen på skolen og kjeder meg. Patricia spiser nudler som stinker ned hele gangen, og fordi trinnet over oss lot så mye mat ligge igjen sånn at vi fikk rotter er det ikke lenger lov å spise i musikkblokken. Og så, ut av det blå, kommer en lærer inn og spør hvem det er som forpester nesen henens og uten å nøle roper Torjus "DET ER DEN NYE PARFYMEN MIN!!!!!!!"

Herregud for en klasse jeg har <3

Så nå sitter jeg her, lader opp batteriene før Patricia kommer tilbake og setter på Backstreet Boys. For de som ikke kjenner meg personlig, ikke går i klasse med meg eller er sitter igjen på skolen samtidig med meg.... så har jeg en tendens til å danse på kateteret. Nå regner jeg naturligvis med at dere holder tyst om dette, ettersom at om læreren får høre om dette så får jeg nok aldri lov til å nærme meg kateteret igjen. Og det er ikke det at det er no feil med de andre bordene, det er bare at de er så små at jeg faller av. Fordi, dog jeg er god til å danse på bordet, så har jeg ikke fantastisk balanse. Jeg er den type person som står helt stille og så pluselig detter.

Jeg er også den type person som stjeler alt mulig av klær.

Dette bildet ble tatt i går da jeg stjal luen til en førsteklassing. Men jeg tenkte jeg like så godt kunne poste bildet i dag, ettersom at jeg har stjålet den igjen.

 But alas, nå kommer snart Patricia tilbake og jeg har planer om å shake til Günther. Vi snakkes!

Jeg har ingen anelse hvorfor bildet ikke står på høykant som det gjør når jeg åpner det på PC-en, men jeg regner med at dere alle er flytende i fransk sidelengs.

I dag var jeg på shopping, og min far, naiv som alltid, var overbevist om at jeg bare skulle bruke en halvtime. Selv var jeg svært stolt av å kun ha brukt to timer. Jeg kjøpte ikke den genseren på bildet over, mest fordi den var fuckings stygg og jeg liker å påstå at jeg har sånn nogelunde OK klesstil. Bare tulla jeg kler meg som et troll.

Eller hva?

Så endte jeg opp med å kjøpe CD-en til Bernhoft, fordi hvorfor kjøpe klær når du kan kjøpe ting som hjernen din blir glad av? Logikk, jeg kan det. Dog, det som ikke var logisk, men allikevel veldig kristent gjort av meg var da jeg gikk forbi minibanken. Den pep så jeg tenkte "shit nå har den slukt et kort, stakar" og så ser jeg på den så står det "TA PENGENE DINE" OG SÅ ER DET PENGER SOM BARE STÅR DER!!!!

Jeg må helt ærlig si det var et sekund jeg nesten var svak der, men så tenkte jeg at ikke bare er jeg kristen men jeg er også konfirmantleder så jeg bør sette et eksempel selv når konfirmantene ikke er rundt meg. Det paret som gikk bak meg hadde helt klart ikke samme tankegang, de så på hverandre, smålo og så tok dama pengene ganskje diskre. Neste Bonnie & Clyde, in the making.

Men jeg trøstespiste meg glad igjen, fordi min far var så grei at han kjøpte oreokake til meg. Men jeg må helt ærlig innrømme at når man ikke har en søster som spiser halvparten for deg så blir selv et lite stykke helt utrolig mye for en jente som meg.

Men nå må jeg legge meg, fordi etter all den sjokoladen og all den kaken jeg har fått i meg har jeg naturligvis hoppet i taket. Og nå er jeg trøtt.

Jeg lover å være morsommere når jeg endelig får meg ett liv igjen.

Hei bloggen. Jeg sitter og sutter på sukkertøy, skumleser gjennom bøkene mine og hører på Jeff Buckley. Veldig voksent av meg å være hodestups forelsket i en mann som døde før jeg i det hele tatt hadde begynt i førsteklasse, men med tanke på at jeg ikke har noen andre friere som står på dørkarmen så får det vel bare bli sånn.

Så da sitter jeg her da, dødtrøtt og fullstendig ødelagt. En vanlig Mandag med andre ord.

Dagen begynte med at jeg våknet 5, tenkte at det her gidder jeg faen meg ikke, la meg igjen og forsov meg til første time. En vanlig skoledag med andre ord.

Etter det bar det ut døra, hvor jeg holdt på å dø av varme, som ikke er normalt, med tanke på at om sommeren har jeg varme på rommet mitt, dyne og to pledd og fortsatt fryser. Jeg klarer ikke fungere hvis det er under 21 grader på rommet mitt og holdt på å koke over i 15 grader varmt klasserom, varseltegnene skriker meg i trynet.

Men, så barsk som jeg er, ignorerte jeg dem og ble med klassen min ut på peppes. Når jeg sier klassen mener jeg en tredjedel, ettersom at det er musikklinja og vi vil i grunn bare sove bort livene våres.

Er det en ting jeg kan, så er det å sove. Som i grunn er alt jeg har lyst til å gjøre nå. Jeg har mast om å ville legge meg helt siden klokken var 9, men vi måtte bestille flybillett til Italia. Fordi lille uskyldige meg, uten noen planer for høstferien i det hele tatt, ble spontant invitert med til Italia i høstferien. Det er ingenting som gleder meg mer enn å lage slike planer i akkurat siste liten. Men helt seriøst, det er utrolig snilt av vennen min å ta meg med, og jeg er evig takknemlig for å ha fått noe å gjøre i ferien. Jeg har, mildt sagt, skiftet planer annenhvert minutt.

Først skulle jeg til Røros, det er jo flott og vel så det. Men så bestemte søstra mi seg for å stikke til Amerika. Så skulle jeg til Paris med kusina mi, så i ganske siste liten kunne hun ikke allikevel. Så fikk jeg tilbud om å dra på cruise men jeg klarer ikke sove utpå sjøen så jeg takket nei, så skulle jeg kanskje bare finne meg en sofa et random sted i Norge (det er sånt jeg gjør noen ganger, sånn for morroskyld) og bo der noen dager eller bare være på hytta mi helt alene på en øde øy.

Nå blir det til at jeg tar meg en kjapp tur innom Italia, så dagen etter jeg kommer hjem drar jeg og kusina mi til sørlandet og koser oss på hytta mi. Alene. På en øde øy.

Men nå er jeg lei av livet, og en usedvanlig kjedelig blogg. Så jeg tror jeg går og kryper til sengs for denne gang, ikke at dere kommer til å savne meg eller no. Og Aadne, dette er det dere blir utsatt for om du tvinger meg til å blogge oftere. Jeg skylder kun på deg.

Har dere savnet meg?

Om dere ikke har gjort det, så har vel jeg savnet meg selv nok for fem av oss. Du skjønner, jeg har prøvd å blogge igjen flere ganger, men så kommer det bare ikke ut noe fantastisk og flott og morsomt og underholdende. Ikke at jeg er hysterisk morsom ellers, men jeg liker å late som at jeg sprer glede, redsel og småsjenerte smil. Jeg liker å tentke at dere trives når dere får lese hvor klein jeg er, hvor lite flau jeg blir over å bruke dårlig humor, utropstegn og caps lock (egentlig holder jeg bare shift inne, da føler jeg meg mer entusiastisk). Men nå har jeg lovet Aadne, og dog jeg ikke alltid holder tidsfrister (Les: Aldri) så fullfører jeg alltid til slutt.

Jeg regner naturligvis med at dere tisser på dere av glede når dere ser jeg har blogget igjen, selveste meg. Det er ikke ofte dere får lange og flotte blogginnlegg av en bulkete jente på snart 18 med tre farver i håret (gråbrunt, gult og rødt) og buksene rundt knærne.

Livet mitt i det siste har vært hektisk, eller så har tiden bare gått mye raskere, eller kanskje jeg bare har blitt latere? Men uansett, jeg har flydd rundt i Norge, og så i Frankrike, den beste konfirmantleiren jeg noen gang har vært på og det beste kullet jeg noen gang har kjent, og så inn og ut av legevakta. Jeg venter på at alle Oslos legekontor skal henge opp bilder av meg i gangene, jeg er jo tross alt en gigantisk del av inntekten deres.

I sommerferien fikk jeg lymfangitt, som min mor trodde var blodforgiftning så hun holdt på å tisse på seg av redsel og satte meg på trikken for å få sjekket det ut (alltid så omtenksom den dama der). Og så, i forrige uke, var jeg utrolig syk. Så syk at noe som først startet som et influensalignende virus endte med legevakt og frykt for hjernehinnebettenelse (dette er legen sine ord: "du er heldigvis bare stiv i nakken, og ikke nakkestiv", hva nå enn det betyr). Det førte til en ukes sykemelding, som jeg egentlig kunne brukt på noe fornuftig men det fristet ikke like mye som Friends-maraton i sovesofaen med melken min.

Så nå sitter jeg her, på rommet mitt, med buksene rundt knærne fordi jeg fikk plutselig uhyrelig lyst til å blogge imens jeg byttet fra jeans til joggebukser og jeg kunne bare ikke vente. Rommet mitt er mørkt, og man hører bare så vidt skrittene til faren min i overetasjen gjennom lyden av musikken min. Jeg har magen full av pannekaker og appelsinjuice, jeg har internettfaner fylt med forskjellige nettbutikker jeg skal tømme far sin bankkonto med og jeg har en litt usikker fremtid men håp i bøtter og spann. I grunn så er livet greit, selv om jeg er utslitt etter min første dag tilbake på skolen på litt over en uke og jeg har utrolig vondt i ryggen. Selv om skolesystemet ikke har gitt meg hva jeg fortjener, selv om jeg ligger litt etter på alt etter en uke borte og jeg alt jeg egentlig har lyst til er å se på mer Friends og kanskje litt QI.

Men jeg smiler. Og det er vel det viktigste?

For de som ikke orker se videoene, siden begge er på 5 min, så får dere en liten smakebit her.

Dette er det øyeblikket Einar sa "ja men, jeg er naturlig vakker". For de som lurer på hva jeg prøver på, så driver jeg å lager dobbelthake på meg selv. Naturligvis.

Jeg får vel også påpeke at jeg har tatt 3960 gram med antibiotika den dagen, noe jeg har gjort daglig siden Torsdag. Så vi kan vel mildt sagt fastslå at jeg ikke er helt ved mine fulle fem, men det gjør vel det hele litt morsommere?





Men nå må jeg virkelig løpe, fordi jeg skal stå opp 8 i morgen for å pakke ferdig og dra på konfleir i noen dager. Travelt liv!

Jeg følte jeg måtte blogge nå, ettersom jeg har så mye jeg må fortelle dere, så mye jeg har satt på vent etter terrorangrepet, jeg må bli ferdig med å si det jeg har å si om saken før jeg kan fortsette med vanlig blogging.

Begravelsen til Synne var vakker, vondt å si farvel men en nydelig avskjed. Jeg har vært i en del begravelser i min tid, og det er ikke ofte jeg hører så mye gråting som jeg gjorde forrige uke. Synne var så ung, så inspirerende, så skjønn. Er det en ting som ble nevnt mye den dagen, så var det kjærlighet. Det ordet hadde Synne tattovert på armen sin.

Hva gleder meg? Hva gir meg livslyst? Hva holder meg igjen her? Hva er det som får tærne mine til å krype sammen, huden min til å nuppe seg og kinnene mine til å rødme?

Det er morgengry. Det er kram snø under vintersko med tykke sokker i. Det er munnspill og gitartoner. Det er hjerteskjell på stranden og tang mellom tærne. Det er latteren til vennene mine. Det er smil på gata. Det er jazz om natten. Det er København og det er Oslo. Det er dagene vi tilbrakte i enga, i hengekøya. Det er å plukke blåbær og markjordbær langs veien. Det er når jeg med én gang kan se Orions belte uten å engang lete på nattehimmelen. Det er å skrike av glede, av redsel, av gledesredsel og fryd. Å lage noe selv. Å høre nye, fine ord. Nyvasket sengetøy og nydusjet kropp. Det er fantastiske kyss. Det er trompet og saksofon. Det er alt som føles så godt mot kroppen, som gjør meg varm innvendig, og jeg kunne skrevet i evigheter om det. Det som jeg aldri glemmer, og det som får meg til å smile på bussen.

Når alt kommer til alt, så er det det og de jeg har kjærlighet til, og de som har kjærlighet til meg. Det er det som holder meg her, det er det som løfter meg. Så enkelt er det.

Du kan lese innlegget her

Jeg møtte folk jeg ikke har sett på lenge, og folk jeg kun har utvekslet få ord med, i begravelsen. Jeg kom alene, men en enslig rød rose i hånden og lurte på om folk undret på hvor jeg kom fra. Om folk visste jeg kjente henne eller om de lurte på om jeg bare møtte opp for å vise støtte. Jeg lurte på hva slags forhold de på benken med meg hadde til henne, om hun hadde noe betydning på livet deres. Jeg velger å tro at hun hadde det, for selvom det er mange år siden jeg og Synne hang sammen så merket jeg allerede da at hun var et menneske som det var lett å bli inspirert av.

Det var ikke før etter bilen med kisten hennes hadde kjørt vekk at jeg hørte noen si navnet mitt bak meg, jeg snudde meg og så en jente jeg ikke har snakket med på lenge, og hun slang seg om halsen min og holdt fast. Det var ukomfortabelt å stå i den posisjonen vi var i, men jeg ville ikke slippe. Så kom det flere jeg kjente. Da de dro snudde jeg meg vekk fra dem og gikk alene nedover veien mot trikken. Jeg gikk sakte, både fordi jeg ikke ville snuble i helene mine og fordi jeg ikke ville ta farvel helt enda. Men Synne var ikke der en gang, kisten med kroppen hennes hadde alt blitt kjørt bort og alle jeg kjente var på vei til bilene sine. Synne var ikke der lenger. Men allikevel så var hun det, hun var mer der enn hun hadde vært hele uka.

Utenfor kirken sto det en stor folkemengde, og alle hadde unike minner, egne formeninger om Synne. Alle hadde, har fortsatt, en historie å fortelle om henne. Hun hadde et liv hun skulle tilbake til, og venner og familie som hadde forventninger og håp om Synnes framtid.

I natt logget jeg på bokelskere for første gang på lenge, og så på hennes bruker. Der hadde hun listet opp en rekke bøker hun hadde lest, fortsatt leste, og så gråt jeg. Hun skulle ikke dø. Hun hadde et rom, en bok, en seng, en katt, som ventet på henne hjemme.

I dag så jeg på en dokumentar hvor hun dukket opp på skjermen. Det ble filmet to dager før hun døde, uviten og lykkelig. Så gråt jeg.

Jeg var ikke klar. Og det tror jeg ikke hun var heller.

Hvil i fred Synne, du var et fantastisk menneske. Hvor enn døden bringer deg, så håper jeg det er vakkert der. Det fortjener du.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvordan Norge ikke var alene (jeg håper i alle fall jeg gjorde det, jeg har ikke orket å lese gjennom det igjen), men nå som dagene går merker jeg hvordan jeg, som ikke er i Norge, føler meg alene.

Det ble tent lys for Synne på stranden, og timet til at Ja Vi Elsker skulle bli spilt akkurat når det ene minuttet med stillhet var over. Jeg ble holdt, kysset og klemt. Jeg ble tatt vare på og hadde en hånd og holde hele kvelden. Men nå sitter jeg alene på en sofa, i mørket, og det er ingen andre enn meg og tankene mine. Men det er ikke sant er det?

Jeg har vært klistret til macen min de siste dagene, desperat etter noen som kan snakke med meg og fylle tomrommet som sitter igjen. Foreldrene mine kjefter på meg, klager og maser på at jeg må komme meg ut. For dem er mitt tap bare en av mange, de ser ikke den ene personen sånn som jeg ser henne. Jeg får ikke lov til å sørge, fordi det er ikke bare jeg som har mistet noen, det er ikke bare Synne som er mistet.

Jeg savner Norge. Helt fryktelig mye.

Jeg ser bilder av blomsterhavet og jeg gråter. Jeg vet det er borte når jeg kommer tilbake, jeg vet jeg aldri får oppleve det og jeg aldri får holdt hender med totalt fremmede imens vi finner trøst hos hverandre. Jeg vet jeg aldri noen gang kommer til å vite hvordan det var å stå i rosetog, med kjente og ukjente, å være forent i sorgen.

Det er egoistisk av meg, det er feigt og det er tåpelig. Men jeg vil hjem å sørge. Jeg vil være en del av massen og vite at jeg ikke er alene. At ikke alle er ferdige med sorgen innen jeg er tilbake i Oslo. Jeg hadde det greit de første dagene, jeg var omringet av folk som satt på iPhonen sin og fant informasjon for meg, av folk som tok meg til siden for å holde rundt meg og som passet på at jeg hadde det greit. Men nå er det bare meg og familien, og jeg føler at nå får jeg ikke sørge lenger. Nå må jeg være ferdig. Nå skal jeg se på kino, gå på stranden, shoppe, spise ute, nå får jeg ikke lov til å gråte over tapte liv lenger.

Selvom det er noen, tapre og vakre sjeler som gir meg av sin tid for å sørge for at jeg har det greit. Som tilbyr hjelp så langt det rekker, som plukker opp på alt jeg sier og som tar et tak. Til dere kan jeg ikke si nok takk. Dere plukker meg opp før jeg rekker å falle, og jeg håper at når jeg kommer hjem og må oppleve alt på nytt, at dere ikke har gått lei enda. Takk til dere som har hjulpet meg på måter jeg bare kunne drømme om å hjelpe andre. Dere er virkelig sterkere enn meg på alle mulige måter.

Og takk til alle som deler sorgen sin med meg, selv fra et annet land, takk til de som ikke syns jeg er rar og lager unødvendige problemer for meg selv ved å ha hjemlengsel og å konstant ville vite at noen er der. Vit at hver minste ting dere sier, hver minste lille handling og hvert ord... jeg setter pris på det, og kommer til å bære det med meg hele veien. Jeg kommer til å ta det med meg når jeg tar flytoget hjem, når jeg kjøper blomster, når jeg legger hodet på puta, når jeg besøker graven hennes og når jeg gråter for Synne, Norge, dere og meg selv.

Takk.

I kveld legger jeg alt tull til side og forteller dere heller hvor glad jeg er i dere, og hvor mye jeg inderlig håper dere har det bra.

Angrepet mot regjeringsbygget og AUF-leiren skapte et unødvendig tap av liv, tap av muligheter, tap av kjærlighet og smil. Latter og smil virker relativt fjernt nå, og det er nå det er viktigst av vi holder sammen. Men det er en ting jeg vil si, uansett hvor lite dette kanskje virker for dere, så står ikke Norge alene. Det er ikke lenger snakk om at det kun er en nasjon som står sammen i sorgen, det er snakk om flere land. Her i Frankrike har de hatt det norske flagget i hjørnet på den ene kanalen i hyllest til landet vårt, og i går da jeg var på stranden med vennene mine ble Kringsatt av fiender spilt og på Mandag skal det tennes lys for alle de tapte livene.

Det er utrolig den støtten jeg har fått her nede, av folk som ikke engang var sikre på hvor Norge var, av folk som ikke visste noe om landet mitt eller menneskene som bor her. De trøstet oss og hjalp oss, de viser respekt og de sørger for at vi ikke sørger alene.

Jeg satt på toget på vei hjem fra Monaco da jeg fikk meldingen om et terrorangrep i Norge, jeg ringte med en gang en av mine beste venner og spurte om hva som hadde skjedd. Da fikk jeg vite at det kan ha vært en ulykke og jeg tenkte, hva ellers kan det være? Hvem er det som sprenger noe i Norge, av alle steder? Men så kom oppdateringene inn. Jeg løp hjem og henten Macen, satte meg på McDonalds for å surfe forskjellige nettaviser og twitter for nyheter om mine kjære og bekjente. Jeg satt der og skalv, jeg hadde tårer i øynene og de rundt meg trøstet meg og hjalp meg med å finne info om situasjonen med sine egne maskiner.

Jeg måtte ringe min søster og be henne hente meg til slutt, fordi jeg klarte ikke gå lenger. Da jeg gikk fra McDonalds hadde jeg nettopp fått høre om 30 ungdommer som lå døde i vannet og skyting i Hønefoss.

Jeg kunne ikke tenke på annet, jeg hadde en konstant smerte bak i brystkassa der jeg satt med mine nye venner og prøvde å ha det moro den siste kvelden min i Menton. Jeg sjekket mobilen min konstant, jeg var febrilsk og nær gråten flere ganger i løpet av kvelden. Jeg lånte iPhonen til den ene for å sjekke avisene for å høre mer. Så fikk jeg høre hvor mye dødstallet hadde steget.

Og i dag, for under to timer siden fikk jeg høre at en av mine barndomsvenner var en av de.

Det er vondt, det er urettferdig og det er en skam. Norge har hele tiden vært et av de stedene jeg har ansett som mest trygge, men alt det krevde var en mann med syke ideer. Men Norge er fortsatt trygt, Norge er fortsatt et vakkert og stolt land gjennom disse motgangstidene, og vi står ikke alene. Vi er alle sammen dyrebare, vi har alle rett og krav på å drømme og ha mulighet til å oppfylle disse drømmene. Det gjør utrolig vondt å høre at det er noen foreldre der som mistet sine 8 år gamle barn, som var frivillige på leir, at de som alt lå nede ble skutt flere ganger bare i tilfelle, at 70 år med stillhet og fred skal bli brutt så brutalt.

Men vi er et rettferdig og fredelig land, og det må vi ikke miste. Selv når alt virker verst og alt gjør vondt, når tårene ikke stopper å renne og kroppen ikke stopper og skjelve, må vi minne oss selv på at hat og hevn aldri er løsningen.

Det er smerte, det er kaos og det er rap. Det er usikkerhet, sorg, men også kjærlighet.

Og derfor må jeg si, må jeg understreke, må jeg fortelle dere hvor takknemlig jeg er for dere. Jeg håper virkelig dere, og deres kjære og bekjente alle er trygge. Mine tanker er med dere alle sammen.

Fortsett å elsk hverandre, å støtte hverandre. Dere er ikke alene i denne tunge tiden.

Jeg skal la dere kjedelige skandinaviske udyr kose dere med midnattsolen, imens jeg hører på at Beatles synger solnedgangen inn over middelhavet. Sjalu? Tenkte meg det. Så med kofferten stappet med undertøy, som vanlig (hvis flyet styrter på en øde øy blir jeg den siste med urinveisinnfeksjon), og bøker skal jeg se om jeg ikke klarer å kose meg på dagtid også. Forhåpentligvis klarer jeg å sovne i natt, med tanke på at det snart er 23 timer siden jeg sist sov og det er fullt fres i dag. God stemining det der!

Blir heller ingen bilder, til hva jeg forestiller meg er Aadnes store skuffelse her i livet, men om et kvarter begynner mamma å mase om at jeg må sette meg i bilen med en gang.

Dog hun lyver, fordi vi skal egentlig ikke dra hjemmefra før halv ni. Men jeg er ikke en gang ferdig med å pakke og mor kjenner meg vel bedre enn de fleste.

HERREGUD NÅ MÅ JEG PAKKE OK HA DET SAVNER DERE ALLEREDE JEG HÅPER DERE BRENNER LEVENDE OSV <333

Ikke dårlig kveldsmat det her da.

Nå, jeg vet hva du tenker. "Har virkelig den guddommelige Caroline beæret oss med enda et blogginnlegg? Allerede? Jeg er ikke verdig!" Og der har dere kanskje rett, men jeg kjeder meg og vil helst utsette å pakke litt til. Så slik blir det.

Jeg sitter altså da her med paien min (isen er bare diplom-is, ikke spesielt minneverdig) og prøver å ikke spy på tastaturet mitt imens jeg hører på Beatles og løser kryssord. Ja, dere har rett, jeg skal på enda en tur! Nå bærer turen til Hove, stort sjokk der kan jeg tenke meg. Jeg drar med min far, min ene søster og hennes vennine. Jeg syns synd på far.

Etter det drar de fra meg og etterlater meg mutters aleine på hytta, ikke at jeg klager siden jeg har med meg cirkus 9 filmer, tre bøker, TV-kort, telefon og Mac. Jeg tror kanskje jeg kan klare meg uten internett i 4 dager allikevel. Kanskje.

En kan vel undres hvordan jeg, en jente som bruker mer av tiden sin med øynene klistret på en skjerm istedenfor det som faktisk skjer rundt henne (same shit uansett), skal klare meg ute i naturen uten noe tilkobling til nett. Men frykt ikke, jeg kommer til å være omringet av 70 år gamle mennesker, som strengt tatt er min favorittalder (dette er en løgn)!

Selvom det er noen ting jeg kommer til å savne stort.



Som det der. Herregud, har ikke jeg de mest fantastiske vennene noen sinne? Dette er vel det eneste Facebook er godt for, og takk herren for det!

Men nå er det tomt for pai, og jeg blir vekket om 5 timer for å dusje og å gjøre ferdig alt før den 5 timer lange bilturen til Arendal. Blir kos. Og her er et bilde for å overbevise der megom at jeg ikke er blitt feit helt enda.

Jaok så jeg holder opp armene mine men det gjelder fortsatt. Hater dere. Gå å brenn. Håper dere detter i en grøft og råtner bort. Jeg vil tisse på trynet ditt. Dere fortjener intet mer enn at marsvin gnager vekk huden deres imens dere sover.

Tilgi meg.

En skulle tro at kun dager etter sommerferien begynte så kom jeg til å være i ekstase uten en eneste bekymring, men jeg gruer meg allerede til skoleåret begynner. Jeg skal være med klassekameratene mine igjen, så det er jo bra, men osloskolen har bare tatt og tisset noe så jævlig i trynet mitt at det er nesten så jeg ikke orker mer. Jeg har ikke fått alt jeg har krav på, og det gjør meg smålig sinna. Menmen, jeg har rett til å gå til sak om jeg ikke får det i begynnelsen av neste år, men nå har jeg heldigvis endelig en legeattest og jeg begynner med behandling rett etter sommerferien. TAKK OG LOV!

Så nå skal jeg bruke sommeren på å sove, lese og å gjøre meg klar for å faktisk, du vet, være med mennesker igjen før neste skoleår begynner. Men hvem bryr seg, jeg har fortsatt noen uker på meg før jeg trenger å stresse så nå skal jeg gjøre det jeg gjør best. Altså ingenting. I går hadde min søster besøk av noen som trodde jeg var blitt syk fordi jeg gikk rundt i pysj og pledd, nei, jeg har bare sovet hele dagen og spist godteri.

Noen ganger føler jeg at menneskeheten undervurderer mine evner til å ikke løfte en finger på flere dager.

Men nå må jeg natte, fordi pappa har satt opp en avtale for meg i byen klokken halv ett og det er ca når jeg har stått opp de siste tre dagene... Så, joa, det kan jo bli gøy. Et helt klart tegn på at jeg kommer til å klare meg utmerket i "det virkelige liv".

Kanskje jeg ikke er helt fri enda.