Det har vært mye snakk rundt Seth Rogens nye prosjekt de siste to årene; ikke nok med at det er komikerens mest ambisiøse prosjekt noensinne, han er også nå for første gang i regissørstolen sammen med sin faste medskribent Evan Goldberg, og det har vært spennende å se om han faktisk kan klare det. En ting er å skrive bra - og da mener jeg helt latterlig bra - men en annen ting er å ha full kreativ kontroll. Men med denne traileren kan det se ut som om det aldri kan bli nok av Rogen, for denne filmen ser fantastisk ut. 

Det som imponerte meg mest, annet enn den utrolig lange listen over kjendiser som er med i filmen, er hvordan effektene ser overaskende bra ut til tross for at det ''bare'' er en komedie. Særlig imponerende er det også når budsjettet ligger på ''skarve'' 25 millioner dollar, som er ganske lavt i forhold til sommer-blockbusterne som kommer ut samtidig med denne. 

Men først og fremst er det viktig at denne filmen er morsom, det at den ser bra ut er bare en bonus og det ser ut som de har klart å naile begge - særlig er det morsomt å se hvor lite høytidelig de tar seg selv, som f.eks. Michael Cera som slapper Rihanna på rompa og blåser kokain i Chris Mintz' (aka McLovin) ansikt. De spiller ekstreme versjoner av seg selv, og det ser ut som de elsker det. I midten av suppa av oppfølgere og hjernedøde actionfilmer og remakes som kommer til sommeren, er det deilig å se en så på topp Seth Rogen og co. være der for å gi oss en god latter. Jeg gleder meg mest til denne i år, nå får vi håpe at filmen blir like bra som den ser ut!

Det har tatt en stund, og det har vært mye frem og tilbake på hvorvidt filmen noensinne kom til å bli laget eller ikke. Men nå, etter tre års ventetid, er ventetiden omsider SNART over - oppfølgeren til en av mine favorittfilmer er underveis, og selv om jeg elsker å se Kick-Ass komme tilbake er det fremdeles noe som mangler.

Den første filmen var knallbra av mange grunner; den var morsom, voldelig på en tegneserie aktig måte, og den blandet tenåringsproblemer med det alle tenåringer ønsker å bli: en superhelt. Det var noe alle kunne relatere til, og en film om en fyr som bestemte seg for å faktisk bli en superhelt uten å være spesiell på noen som helst måte var en drøm i seg selv. Men, det var eneren. I toeren er alle litt mer voksne, litt modigere, og mye sterkere - det er liksom ikke han lille nerden som fikk bank lenger. Selve essensen av filmen, sjarm og drømmer, har blitt byttet ut med stilige slosseteknikker og Jim Carrey med fake hake. Jeg liker Jim Carrey, og han passer til rollen, men jeg tror ikke denne filmen kommer til å være på samme nivå som eneren.

Når det er sagt, så ser den fremdeles like underholdende ut som 'Kick-Ass', og siden det tross alt kun er den første traileren er det fremdeles for tidlig å bedømme noe særlig om filmen annet enn det vi har sett så langt. Kanskje de sparer heltens motivasjon (som var nærmest fraværende her) til en senere trailer.

// Filmen 'Fanboys' er forsåvidt en veldig god film.

Det er viktig å vite forskjellen mellom fanboys og og fans med en gang; fans er de som liker eller til og med elsker en bok, tegneserie, you name it, og som kanskje også har interesse for bøker og tegneserier i sin helhet. Fanboys er den litt mer trangsynte varianten, og som liker tegneserien OG TEGNESERIEN ONLY og alle som prøver å endre på den kan bare dra til helvete. Fanboys er som oftest menn i 20-årene med for mye tid til overs og holder ostepopp-fabrikken i live. Bonus hvis man har korte skjeggstubber ned til halsen, eller der halsen egentlig skulle vært.

Det å adaptere en allerede eksisterende story - f.eks. bok, tegneserie, novelle, etc. -  til sølvskjermen har vært en tradisjon som har sine røtter fra de tidligste dagene i filmindustrien. ' A trip to the Moon' kom ut i 1902, skrevet og regissert av George Melies - en av fedrene til moderne film - og er basert på to av de mest populære sci-fi bøkene på tiden (og gjennom tidene) 'From the Earth to the Moon' av Jules Verne og H. G. Wells' 'The First Men in the Moon'. Man kan spekulere i om det ikke var så veldig mange sinte fanboys på den tiden, mye takket være det faktum at de aller fleste mennesker på jorden aldri hadde sett levende fuckings bilder, men det gir ihvertfall et inntrykk av hvor lenge filmfolk faktisk har holdt på med dette adapsjons-greiene.

Selvfølgelig, hvor lenge det har finnes har ikke noe med hvordan adapsjonene blir gjort - som oftest er det nemlig visse endringer som blir gjort i plottet i overgangen fra bok til film, og det er dette fanboys ikke klarer å svelge uten å først måtte slakte filmskaperen opp og ned. Jeg forstår frustrasjonen, man  vil jo se alt i boka og ikke hoppe over ting eller endre på det helt, men det er viktg å huske på to ting; 1. bøker er lange. Veldig lange. En side i et filmmanus tilsvarer ca. ett minutt, og har mye mindre skrift på hver side - prøv å få alt i en 240 siders bok plassert på et 90-siders manus (som anses som en vanlig lengde på et filmmanus), og du skjønner fort at visse ting må kuttes ned på for at det skal bli plass. Og med disse kuttene er det fort gjort at noe viktig blir utelatt, så da må de endre på noe i storyen slik at det ikke skal bli noen plotthull mellom disse kuttene. 2. Filmskapere er kunstnere - de liker å gjøre ting mer personlig.

// Semi-relatert å ha med Spider-Man i dette innlegget, men man kan aldri få nok av Ock!

Kanskje de aller verste av de verste, er tegneserie fanboys. Dette kan gå hånd i hånd med at det antakelig er flere av disse en noensinne før takket være større marked for superhelt filmer, og at folk som leser bøker som oftest ikke bare er 16 år gamle gutter med alt for mye tid for seg selv. Tegneserie fanboys klarer ikke å akseptere at enkelte ting må endres på for å både gjøre FILMEN bedre, og samtidig gjøre den mer tiltalende for et større publikum enn bare dem. Hvis det er flere eksplosjoner i traileren er det mer sannsynlighet for at flere ser filmen, det er den noe bitre sannheten men den har også et litt søtt punkt; hadde det ikke vært så stort publikum, hadde det ikke blitt laget så mange superheltfilmer heller, og helt ærlig så tror jeg de aller fleste fanboys - uansett hvor hardcore tegneseriefanatikere de måtte være - innerst inne ønsker å se helten sin komme til live i form av en Hollywood-blockbuster. Og jo mer de tjener, jo mer storslagen kan den neste filmen i rekka være. 

Når det er sagt, så er det jo artig å se når filmer klarer å tilfredsstille fansen uten at vi må ty til kompromisser - det er jo ikke umulig å lage en film som er tro til boken så og si 100%, det er bare mange faktorer som gjør at det blir ekstremt vanskelig. Men helt ærlig, jeg er også litt glad for disse endringene som blir gjort. Hvis alt var helt likt hele tiden, hadde vi hatt veldig mange like filmer. F.eks. 'True Grit' fra 2010 og 'True Grit' fra 1969, der begge filmene er basert på samme bok men filmene er svært forskjellige, både i stil og i story (særlig slutten). Vi hadde jo ikke trengt en 'True Grit' til hvis den første allerede fortalte hele historien og derfor annulerte alle forsøk på å gjøre den om/bedre. 

La film være film, og bøker være bøker. Alt i mellom er en gråsone av kompromisser og ''flame wars'', og leder ikke til noe annet enn irritasjoner - så bare lær deg å leve med det og fokuser på ting som faktisk betyr noe i livet. En diett kan jo være en begynnelse.

Norsk-Kurdiske Hisham Zamans spillefilmdebut - en film jeg har et sterkt ønske om å se - 'Før Snøen Faller' skal ha sin internasjonale premiere på Tribeca Film Festival i World Narrative Competition delen av festivalen som avholdes fra 17. til 28. april i New York. Totalt er 38 land representert i programmet, som omtales som de beste representantene for moderne internasjonal film. 

Filmen, som er skrevet av Kjell Ola Dahl og Hisham Zaman, og regissert av Zaman, handler om en ung mann som leter etter søsteren sin etter at hun stakk av fra et arrangert ekteskap, og målet hans er å drepe henne når han finner henne. Filmen omhandler æresdrap og den moralske krisen som kommer med det, og når unggutten - Siyar - møter en gatejente i Istanbul begynner han å se saken fra et annet perspektiv enn det han hadde før. Filmen er på kurdisk, med norsk tekst. 

Det er Zamans første spillefilm, men han er ikke ny i miljøet. I 2007 lagde han novellefilmen 'Vinterland', en kjærlighetshistorie mellom to kurdere i Nord-Norge. Han lager med andre ord svært personlige filmer, og det er forfriskende å se slik i et filmmiljø som stadig blir mer og mer drevet av studioer enn kunstnere. Filmen ser fantastisk bra ut, se traileren nedenfor.

Jeg har snakket med en av PR-folkene til Tribeca Film Festival, som sa han kunne sette opp noen intervjuer med filmskaperne når festivalen nærmer seg - så følg med da, og kom gjerne med forslag til hva jeg skal spørre om!

Som du sikkert vet, er livet mitt svært glamorøst. Jeg dekket det i mitt forrige innlegg om hverdagen i England, og menyen er den samme som før; kaviar, sjeldne fugler, og bitches 'n' hoes til frokost, mårra, og kveld. Denne uken har jeg vært opptatt med å filme dokumentar, et prosjekt jeg helt ærlig ikke kunne brydd meg mindre om da dokumentarfilmer er noe som interesserer meg svært lite rent kreativt, og da vi gikk for en av de mer ambisiøse ideene i gruppen, var det bare å manne seg opp. Fra onsdag og frem til i dag har vi filmet en dokumentar (på henholdsvis 3 minutter) om drift racing, og racerne som driver med det. I hovedsak fikk vi et innblikk i hverdagen til en av racerne spesielt, en jente som i tillegg til å være hardcore ''gearhead'', også jobber som modell på si. En interessant blanding, og det er jo litt uvanlig at ''fine jenter'' holder på med slik.

Med den problemstillingen kjørte vi ut til Ringwood, i nærheten av Bournemouth på onsdag, og filmet noen timer på en race track de hadde fått låne - bare for oss! I alt møtte opp godt over 200 mennesker, og det var litt artig å se hvor entusiastiske folk var med bilene sine, og hvor lite de brydde seg om sikkerheten... For meg var det også litt hjemlengsel-trigger, da disse folkene var prikk like disse rånerne vi har hjemme, minus snusleppe og overflod av Volvoer. 

Jeg tok noen bilder den dagen (de gangene jeg ikke selv var kameramann klarte jeg å dra frem mobilen), og jaggu en liten videosnutt:

På fredag hadde de nok en samling, og noe sånn som 180 personer stilte opp for å bli filmet og for å race og ha det gøy. Det var riktignok ulovlig street racing, så vi måtte trå varsomt og ikke trekke til oss for mye oppmerksomhet. Jeg tok heller ingen bilder den dagen, men vi filmet jo en del så det kan hende jeg kan poste noen screen shots senere en gang til neste uke. I dag har vi filmet den siste delen i Bournemouth, portrettintervjuer med denne modell-berta og kjæresten hennes, og vi fikk se garasjen deres og litt ''under the hood'' informasjon om bilen han holder på å bygge. Veldig artig, veldig spennende,og jeg likte dette prosjektet bedre enn jeg hadde trodd.

Når det er sagt; neste uke starter vi produksjonen av det individuelle prosjektet, samt blir satt opp i grupper til et større prosjekt (16 mm, 3 min short), og DET gleder jeg meg veldig til. Og på søndag reiser jeg hjem til Norge for å ta en uke fri, før det så braker løs igjen etter det. 

Da det ble annonsert i fjor at det skal komme en ny Star Wars-film, var jeg mildt sagt - om ikke overasket - lite begeistret. Det virker litt unødvendig å skulle lage en film til i en saga de fleste nå hadde ansett som ferdig, og vi liker at tingene faktisk får en avslutning istedet for å fortsette å melke kua til siste dråpe. Allikevel, det skjer - vi får en ny Star Wars film - og jeg må jo si at den første jeg tenkte på til å regissere denne filmen var J.J. Abrams, og det var derfor gode nyheter nå å se at han hadde ''endret'' mening og bestemt seg for å ta på seg det som jo er et relativt stort ansvar. Men er det noen som kan overaske oss og gi fansen en film verdig å i det hele tatt bli lagd, så er det nok han. 

Abrams er mannen bak TV-serier som 'Lost', 'Fringe', og 'Alias'. I tillegg har han hatt en stødig fremgang i filmbransjen, med feature film debuten 'Mission Impossible III', samt 'Super 8' og ikke minst 'Star Trek'. I disse tider er 'Star Trek Into Darkness' snart premiereklar, og hvis toeren blir minst like bra som eneren har vi virkelig noe å se frem til. I selve åpningsscenen av 'Star Trek', der faren til James T. Kirk tappert må redde bemanningen på romskipet sitt i en umulig kamp mot superskurken Nero, så vi virkelig hva Abrams var god for. Han tok en kultserie fra 60-tallet, og freshet den opp samtidig som han opprettholdt de grunnleggende moralene til originalserien - det hele resulterte i en klassisk episk kamp mot det onde, sett fra den gode men svakes side - alt var herlig. Musikken, fargene, og han brukte rommet for  det det er best for - masse av space! Det var storspilt, trist, og unektelig en av de beste åpningsscenene til en film de siste 13 årene. 

Se den her og døm selv:

Abrams har en sterk evne for å kunne blande god story og plot med storlagne effekter og abstrakte vesner, og får oss til å føle med karakterer vi sånn ''egentlig'' ikke skal ''kunne'' ha en emosjonell tilknytning til. Til og med Nero hadde sine triste stunder, og det smittet over på oss. Men en annen ting som er minst like viktig i oppdraget i å lage en ny Star Wars film, er å opprettholde den sjarmen som de originale filmene til Lucas hadde. Det er ikke en remake eller reboot, det er en arv - og han må kunne balansere det å lage nytt plott etter sine egne syn og samtidig ha en viss respekt for originalkonseptet. Da er det godt å ha 'Super 8' friskt i minnet.

'Super 8' var en hyllest til Steven Spielbergs klassikse filmer fra 70- og 80-tallet, og som jeg skrev i min anmeldelse; ''et stort stykke kunst, og et stort stykke eventyr''. Den var selve beviset på at Abrams var en die hard Spielberg fan, og selv om den ikke er like episk og svær som universet Lucas har skapt i 'Star Wars', er det mye som tyder på at han er en mann som vet å sette pris på klassikerne. Vi kan med andre ord så og si puste lettet ut - Abrams er like klar over som oss at 'Star Wars' er og forblir et 70- og 80-talls fenomen, og dette vil han garantert ta med seg i produksjonen av Episode VII (som er en oppfølger til Return of the Jedi). Vi liker kanskje ikke hele ideen å lage en ny Star Wars-film, men om det er en mann som kan det å overaske så er det Abrams. Folk stilte seg jo skeptiske til 'Star Trek' også, og disse er pr. i dag fremdeles svært mette etter å ha måttet spise hattene sine.

Det neste problemet nå blir vel det faktum at hvis Han Solo, Luke Skywalker, og resten av den ''gamle gjengen'' skal returnere - hvordan skal dette bli håndtert? Mark Hamill og Harrison Ford er jo - om ikke fremdeles gode skuespillere - blitt en del år eldre siden sist. Vil de skaffe nye skuespillere? Jeg vil vel tro det, men da blir spørsmålet: hvem er verdig til å ta over for dem?

En introvert er en person som liker å holde seg for seg selv. Man er ikke nødvendigvis sky - faktisk har det ingenting med det å være sky eller sjenert å gjøre i det hele tatt. Å være sjenert betyr som regel at man er redd og føler seg uvel i sosiale situasjoner, og det er ikke noe jeg kan kjenne meg igjen i - men jeg snakker ikke mye når jeg er med folk jeg ikke kjenner, ihvertfall ikke til å begynne med. Å være en introvert vil si at man føler seg mest komfortabel i sitt eget sinn og at man fort mister energien hvis man er for lenge med folk. Jeg liker ikke å være alene hele tiden, da hadde jeg blitt gal - men det aller beste jeg vet med å ha vært ute med venner, er timene i etterkant. Timene jeg kan bruke til å tenke, og tenke gjør jeg mye av.

Det er mange som ikke helt skjønner seg på introverte, noe som kan ha noe å gjøre med at vi er i undertall. Kun ca. 1/3 av befolkningen er introverte, og det har blant annet resultert i at samfunnet vi lever i er preget av de som er i flertall - ekstroverte. Folk som er utadvente, får energi fra å være med folk, og som ofte liker å snakke først og tenke etterpå. Introverte er ikke sånn. De liker å... ehm, VI liker å tenke og utforske følelsene våre for oss selv, og snakker når vi føler det er behov for det eller når vi snakker om ting vi bryr oss om. Vi liker å ha lange samtaler om dype emner, og small talk er noe av det verste som finnes. Der ligger nok problemet i seg selv, ihvertfall når det kommer til det å få nye venner, et problem jeg har lagt merke til i disse omlag 4 månedene jeg har bodd i England. Venner har jeg fått, mange faktisk, men det tok sin tid før jeg var komfortabel med å prate mye med folk, fordi jeg liker å vite hvem de er før de får vite hvem jeg er. Og uten særlige skills på small talk fronten, er det ikke lett å bli kjent med folk i et raskt tempo.

Jeg er ikke sjenert, absolutt ikke - det kan nok de fleste av vennene mine skriver under på. Men jeg liker å ha en grunn til å prate før jeg orker å åpne munnen min, i motsetning til ekstroverter som ELSKER å snakke om all svada og ingenting, bare fordi de ikke liker det når det er stille. Det blir slitsomt da når jeg, som på min side liker stillhet og tid til å tenke for meg selv, konstant blir avbrutt av ''hørte du at Lisa hooka med han keegasen her om dagen eller?''. Det er fysisk slitsomt, ikke psykisk, og det blir derfor mye kvalitetstid for meg selv når jeg har vært ute blant folk. Jeg leste om en som sa han likte å ha minst 2 timer tid for seg selv for hver time han hadde vært ute, og det kan nok også (til tider) gjelde meg. 

For å sette ting i et litt forståelig perspektiv, hvordan det til tider er å være introvert og høre på en ekstrovert, se dette intervjuet med Alex Jones på Piers Morgan. Så mye roping....

Men jeg er egentlig ikke negativ til det å være introvert, særlig med tanke på hvor sosial jeg er og hvor komfortabel jeg egentlig er med å bli litt lost i mine egne tanker. Jeg tok en personligetstest som mange har tatt før meg, Myers-Briggs Type Indicator, og kom frem til at jeg var en INFJ. Slike tester i seg selv er jeg alltid veldig skeptisk til, ettersom spørsmålene ofte er veldig generelle og ikke nødvendigvis kan svares med bare et ja/nei - men da jeg leste meg opp på INFJ, var det som å lese en bok om meg selv. Jeg har alltid hatt litt problemer med å passe inn på enkelte områder, og jeg har aldri forstått helt hvorfor jeg var så forskjellig fra de rundt meg. Særlig denne artikkelen på Personalityjunkie.com traff meg godt; INFJ vokser opp som ''gamle sjeler'', folk som føler seg mer voksen og mer vis enn det man forventer av alderen. INFJ er kjente for å ha mer innsikt og intuisjon (noe som er vanlig i introvert tenkning), og vil ofte gi råd til de rundt seg, både i vennegjengen, søsken, og til og med foreldre. Jeg sier ikke at jeg er bedre enn alle andre av den grunn, men jeg har alltid følt at jeg har vært litt mer fornuftig enn mange rundt meg (særlig nå i ungdomstiden), en kvalitet jeg stort sett har vært fornøyd med.

Grunnen til dette ligger i det faktum at med så mye tenking om livets mange mysterier, og generelle tiltrekning til ideologier og søken etter å være det beste mulige menneske, er det deilig å få det ut en gang i blant. INFJ-ere får en følelse av oppnåelse når en kan hjelpe andre som ikke nødvendigvis ser etter løsninger på problemer på samme måte som oss.

En annen ting som jeg kunne relatere til, er det faktum at INFJ-ere anses som veldig kreative personer. Introverte og INFJ-ere er i flertall i blant de begavede (omkring 60%), og en grunn til dette kan være at vi ikke klarer å uttrykke oss selv godt nok bare ved hjelp av å prate, og derfor søker etter andre måter å gjøre det på. Jeg skrev om dette i sommer (Hvorfor jeg driver med film), og det er jo sant - jeg er bedre til å skrive enn jeg er til å prate, og jeg er bedre til å uttrykke følelser med et manus og et kamera enn jeg er blant folk. Det gir jo mening at vi er kreative, vi har liksom ikke noe ''annet valg''. For å si det på en annen måte, ettersom man ofte føler seg litt utenfor samfunnsnormen og generelt annerledes enn andre, er det mange INFJ-ere som har betvilt sin egen oppfatning av virkeligheten - guilty as charged. Dette gjenspeilte seg i kortfilmen min 'The Fearless Adventures of The Mole', som jeg lagde på videregående:

Det var mange ting som foregikk oppe i hodet til vår kjære Mole, og mye av det samme har foregått oppe i mitt. Tross alt var det jo jeg som skrev manuset, og det jeg skrev kom jo fra et sted. All denne tenkingen og intuisjonen, og de gode observasjonsevnene mine vil nok kunne nytes godt av i film. Med forståelse av hvordan man selv og andre tenker, samt ser verden i et litt annerledes perspektiv enn de fleste (mellom 1 og 3 prosent av verdensbefolkningen er INFJ) kan jeg bruke når jeg lager film, og forhåpentligvis vil noe av mine syn trenge gjennom og få andre til å tenke på samme måte. Det er jo tross alt det vi liker, at andre forstår oss, og selv om vi elsker å sosialisere og ha det hyggelig med venner, så vil de nok aldri helt forstå oss på samme måten som vi forstår dem. Det er trist, men helt greit, så lenge jeg har film og en blogg vil ihvertfall ikke jeg føle at jeg holder alt sammen inne.

Noen av disse nevnte vennene mine vil kanskje sitte nå og tenke ''what the fuck, Martin snakker jo hele tiden og faktisk så er han ganske kjekk'' (ok siste var nok en løgn), og det er sant. Jeg snakker mye med mine nærmeste venner, og når jeg er med dem og møter andre, er jeg mer komfortabel med å igjen snakke med nye mennesker. Det er fordi jeg føler meg trygg på at andre enn meg vil være med på samtalen, og mer viktig - jeg stoler på de jeg er med. INFJ-ere blir beskrevet som ''reserverte'', men de vennene de har vil være vennene deres livet ut. Jeg liker å være en folk kan stole på, og de jeg er med mest er de jeg føler at jeg også kan stole på. Når jeg kan stole på folk, snakker jeg mye med dem - både fordi de liker å snakke, og fordi jeg liker å snakke med dem og prøve å forstå litt mer.

Det er ikke en perfekt personlighet, men jeg liker å heller fokusere på de positive enn de negative sidene ved det. I motsetning til Selina Kyle er jeg ikke ''adaptable'', og jeg har problemer med å opprettholde sosiale skills med helt fremmede folk når ingen av vennene mine er i nærheten, og selv om det til tider kan gjøre meg litt deprimert liker jeg å fokusere på den delen jeg liker best når det kommer til å kjennetegne INFJ-ere; vi er flinke til å få drømmene våre til å gå i oppfyllelse. Jeg går på filmskole og er stadig nærmere den drømmen ihvertfall. Takk gud for langtidsplaner.

Les mer om INFJ her og her. Les om det å være en introvert her. 

Ta testen her. 

Siden vi rundet milennium nummer to for 13 år siden, har det blitt laget flere hundrevis av såkalte remakes, reboots, eller re-imaginings. Med andre ord, de tar en gammel film og lager den på nytt. Mange ser seg skeptiske til slike filmer, og kaller det for uoriginalt og unødvendig - to ord jeg selv mener er helt riktige å bruke når man omtaler de aller fleste remakes. Allikevel, det har unektelig vært mange svært gode remakes opp gjennom årene - Nolan's Batman-triologi f.eks, som ser på originalmaterialet fra en annen vinkel enn forgjengerne. Batman er kanskje dog et litt dårlig eksempel, da det jo egentlig ikke startet som en film, men som tegneserie, noe som betyr at det er haugevis av måter å lage det på og evig mange historier å ta fra.

Vi kan heller se på Harald Zwarts 'The Karate Kid', remaken av 80-talls klassikeren som er elsket av mange. Ikke overaskende var det også stort sett disse fansene av de tidligere filmene som kanskje hatet den nye filmen mest - og uten at jeg var en av de (jeg likte faktisk remaken svært godt), så kan jeg allikevel skjønne hvor frustrasjonen kommer fra. Mange sier at de nye versjonene av klassikerne ''ødelegger'' hele filmen, noe jeg syns er feil - den gamle filmen er der uansett hva - men det som derimot er interessant å bite seg tak i her er jo nemlig ordet ''klassiker''. Hvorfor skal vi lage en ny versjon av en film som allerede er en klassiker? Det gir liksom ingen mening. Svaret er enklere enn du tror, og du visste det antakelig fra før. Penger! Sur-fucking-prise!

Slik jeg ser det er det vanskelig å forstå hvor en regissør - en kunstner - skulle ønske å ta noen andres arbeid som allerede har blitt laget, istedet for å finne på noe selv. Men det som er viktig å huske på er at vi lever i en tid der studioene kniver mer om å tiltrekke seg kinobesøk enn noen gang tidligere, og hva bedre kan da vel ikke være å satse på noe de så og si VET kommer til å gjøre det bra? Jeg tror rett og slett at det ikke er selve filmen de prøver å ''remake'' - de prøver å imitere suksessen! Det gir jo mening; det er sikkert, de kan satse mye penger på noe som kan generere det trippelte tilbake, og vi får se en oppdatert vri på klassikerne vi alle elsker. Høres ut som en grei deal for alle - bortsett fra de som allerede syns den originale klassikeren er bra nok.

// Psycho fra 1960. Anthony Perkins er pr. dags dato den eneste som har klart å fylle meg med frykt i en film.

Dette kan forklare mye, og det kan også gi svar på spørsmålet mange stiller seg for tiden; ''Har Hollywood gått tomme for ideer?'' - et legitimt spørsmål indeed, men vi ser på det på feil måte. Ideene er der like mye som før, men det er usikkert og ''skummelt'' å satse på noe nytt som ikke har blitt prøvd ut før, så hvorfor skulle de det? Sannheten er jo at filmbransjen er som alle bransjer, og de trenger penger for å overleve (statistikken viser at over 65% av alle Hollywood-produsenter vil dø dersom de ikke har minst 3 villaer og 6 luksusbiler). Selvfølgelig, vi må huske at det er en rekke unntak. 

Men ja, tilbake til dette med klassikere. Hvorfor liker ikke folk å se de gamle klassikerne bli laget på ny? Enkelt, de er KLASSIKERE! Som i DE BLIR IKKE SÆRLIG BEDRE ENN DET! En klassiker er en klassiker av en grunn, det er filmer som er i fåtall - filmer som er så og si perfekte, og som på mange måter er tidløse. Dessuten tror jeg det at det ikke bare handler om kvaliteten av det som blir laget, det er også en annen faktor som spiller ganske sterkt inn: nostalgi. Det blir liksom ikke det samme å se Vince Vaughn spille Norman Bates i en moderne vri. Ikke bare fordi Vince Vaugn så absolutt aldri i livet skulle vært castet i en av tidenes mest krevende roller, men også fordi.... vel, fordi Psycho er en film som tilhører det tiåret den ble laget i! Det er noe sjarmerende med å se en film i svart-hvitt, med enkle spesialeffekter og tidvis stive replikker fremfor en dårlig 90-talls-remake med han svarthåra fra Wedding Crashers.

Selvfølgelig har det også noe med det faktum at de som laget de originale klassikerne var eksepsjonelle filmskapere. Men vi har jo også mange av dem i dag, så å lage en minst like bra film er ikke umulig - det er bare unødvendig. 

Jeg har aldri hatt for vane å drive å blogge om hverdagen min, da mitt liv verken er særlig mer interessant enn de fleste andres og heller ikke har vært like preget av temaet denne bloggen tar for seg - det var i hvertfall frem til jeg startet på filmskole i England for noen måneder siden. Har livet blitt mer interessant? For meg, joa, men for dere er det ikke nødvendig å høre om alt som skjer her borte (dagens outfait, hva jeg spiste til middag, etc.) da det rett og slett er kjedelig. Det, og jeg er ikke så narsisst at jeg føler jeg må dele livet mitt med verden for å føle at jeg gjør noe med livet (Hei Andrea Badendyck stor fan). 

Det jeg kommer til å dele derimot, og som faktisk er av interesse for denne bloggen, er min progressjon og litt oppdateringer på prosjekter jeg holder på med. Hvis det ikke er det, let me know i kommentarfeltet ASAP - jeg er ingen mediemogul og har iiingen anelse hva som er bedre enn noe annet hva gjelder det jeg skriver. Så langt har jeg bare skrevet ting og dere har overall likt det, men det varer kanskje ikke evig det heller!

Men men, jeg kom ihvertfall tilbake hit i går etter å vært i Norge i omlag 3 uker for julefeiring og what not, og var rett tilbake på skolebenken i dag for å starte på det andre og mest intense semesteret i året. Jeg leverte et førsteutkast til et manus før jul, et individuelt prosjekt som innebærer å lage en to minutters kortfilm om valgfritt tema som man selv skal utføre fra start til slutt i løpet av andre semester. Ideen min er som følger: En ung kar blir angrepet av en vampyr i et mørkt smug, bare for å finne ut at vampyren egentlig er veganer og ikke klarer å drikke blodet hans. Vampyren ber ham så om å drepe ham ved å kjøre en stake gjennom brystet hans, men han nekter og prøver å flykte. Det ender i at mannen til slutt innser at han må overbevise vampyren om å ikke ta selvmord for at han skal la han være.

Ganske merkelig, goofy historie, men jeg la merke til at alle i klassen min gjorde det stikk motsatte: de fleste valgte å gjøre en gangsterfilm med twist på slutten, eller noe som liksom skulle reflektere på flere aspekter av livet på en trist og filosofisk måte. Jeg er ikke i mot slikt, men jeg ser ikke hvordan det skal klare å passes inn på kun to minutter uten at det blir veldig overfladisk. Så jeg bestemte meg derfor å gjøre en vri, og kom opp med denne historien. Den er ment å være morsom, samtidig som den tar for seg et ganske seriøst tema - og læreren min sa han likte det og kalte det ''an amusing little setup'', noe jeg var ganske glad for. Rett før han sendte oss alle den individuelle tilbakemeldingen i dag sa han nemlig på mandagsmøtet at de fleste hadde bommet ganske heftig, og at han hadde hatt lyst til å drepe seg selv flere ganger mens han leste manusene vi hadde sendt inn... Veldig morsom kar.

Jeg gleder meg til å begynne å få fart i sakene på denne filmen og faktisk lage en film jeg kan like å lage, mange av prosjektene vi har hatt frem til nå har vært veldig basic ting for å gjøre oss kjent med utstyret, noe som er fint i seg selv men ikke særlig givende som kunstner. Nå begynner moroa!

Fremover skal jeg jobbe litt med dialogen i filmen (som jeg har valgt å kalle 'Bloody Vegans'), ettersom læreren min mente at den unge mannen i hovedrollen hadde litt urealistisk måte å snakke på. I løpet av uken skal jeg også skrive en stil om film, så jeg får vel begynne så smått på den i dag. Vi skal også begynne på et dokumentarprosjekt denne uken, noe jeg ser på en utfordring da jeg har kommet på gruppe med to av de i klassen som er ALLER verst å jobbe med. Den ene kommer aldri på skolen, den andre skjønner ikke konseptet av ''gruppearbeid'' og liker best å gjøre som han selv og diskutere hver minste ting. Så det kan jo bli spennende.

Og nå litt bilder, som jo er obligatorisk i sånne ''hverdagsposter'' og som sikkert er mer spennende for de som hater å lese.

Slik ser rommet mitt ut:

// Dette er pcen jeg ser på tv, spiller, skriver, og hører på musikk på. 

// Go'senga. Misunnelig? Det hadde jeg også vært. Lever som en KONGE.

// Jeg roter mye.

// Snus er godt for konstentrasjonen neida bare tuller det ødelegger meg innvendig hei bestemor jeg vet du leser dette.

// Og dette er veien utenfor rommet mitt som elsker å holde meg våken om natta. Jeg kaller henne Solvei.

Men nå lukter det brent fra kjøkkenet igjen så jeg får vel gå og sjekke hva det er, Martin Seth out.

 'The Great Gatsby' er en av neste års mange storfilmer, og det har hele tiden vært et prosjekt jeg har vært interessert i. Selve konseptet i seg selv - om hvordan Nick Carraway blir fascinert av naboen Jay Gatsbys spektakulære livstil, og blir vitne til hans tragedie og besettelse - gjør rede for at det kan være en del utfordringer for skuespillerne. Det er komplekse karakterer, og heldigvis er det Spider-Mans Tobey Maguire og Titanics Leonardo DiCaprio som har fått æren av å spille de. Når to så gode skuespillere får så gode rollefigurer å spille, er det nødt til å bli bra.

Selve atmosfæren i filmen virker også svært spennende - nostalgisk, spektakulær 20-talls stil med flashy farger og halvnakne damer i kostyme - og dette blandet med gode skuespillerprestasjoner, og en god historie med interessante karakterer, gjør at dette kan bli et av 2013s beste filmer. Så langt er det så klart bare en spekulasjon, eller følelse om du vil, men etter å ha sett denne traileren og de andre, er det mye som skal til for å ta knekken på de forhåpningene jeg har til 'The Great Gatsby' akkurat nå.

Hver gang Jimmy Kimmel har med barn på showet sitt, vet man at det kommer til å være noe søtt - og nå som det er jul, hva er vel bedre da enn å få dem til å snakke om selve grunnen til hvorfor vi feirer det?

// Charlton Heston - god skuespiller, ''fri'' amerikaner.

Det er aldri koselig å lese om barn som har dødd, og ihvertfall ikke så nærme jul. Allikevel, dette er den brutale virkeligheten vi lever i og selv om Newtown-massakeren er en dyp tragedie er den (dessverre) ikke spesiell. Barn blir drept i midt-østen hele tiden, på lik linje med de voksne - ikke at de får et nyhetsoppslag, det er liksom ''sånn det er'', noe som i seg selv er en stor tragedie. Vi har blitt vant til at enkelte deler av verden bare er sånn, og når det skjer i et vestlig land får det 20 overskrifter på 10 minutter. Det er ikke for å være kald jeg sier dette - ingen barn fortjener å dø, uansett verdensdel. 

Men noe som forundrer meg veldig når slike ting skjer, er hvor lang tid det er til neste gang. Det kan være en uke, eller måned, eller i veldig sjeldne situasjoner et helt år i mellom - men det vil skje igjen. Og som alltid, etter at helt uskyldige mennesker på brutalt vis har blitt skutt ned og drept med våpen som best egnes til krig og ikke til ''beskyttelse av hjemmet'' som de jo alt for ofte bruker som argument for disse våpnene sine, kommer våpendebatten opp igjen. Og som alltid vil ingenting komme ut av den. 

Amerikanere er glade i våpnene sine, det er et godt kjent faktum. Det er deres ''rett som amerikanere'' sier de, det er ''en del av grunnloven''. Det jo klart det, grunnloven er jo fin som utgangspunkt i deres jo ganske så frie samfunn, men da George Washington og gjengen skrev under på denne grunnloven og alt det der, hadde de halvautomatiske våpen som kunne skyte flere skudd i sekundet på den tiden? Eller hadde de muskedundere? En muskedunder holder da i massevis til å beskytte hjemmet mot inntrengere, som jo er det endeløse argumentet for å ha våpen til å begynne med i statene? Derimot ikke så effektiv i skolemassakere, noe som sikkert heller ikke ble tatt i betrakting da de dannet landet vi kjenner som USA.

De kaller seg en sivilisasjon, men jeg klarer ikke helt å betegne et land der innbyggerne er ''armed to the teeth'' og så paranoide at de går til innkjøp til opp mot FLERE halvautomatiske rifler for å ''beskytte'' hjemmet mot ranere - og på toppen av det hele kaller det en ''rett''?! Det er jo fullstendig galskap! De eneste de jo faktisk beskytter seg mot nå er jo de ANDRE med halvautomatiske rifler - altså naboen! At det i det hele tatt er en debatt, når man ser på tallene for antall drap med skytevåpen i USA kontra resten av verden (Sjekk denne ganske oppsiktsvekkende grafikken for tall), er det jo helt uforståelig at ikke EN eneste folkevalgt president tar tak når noe slikt som dette skjer - og det er jo ikke første gang akkurat. Michael Moore, regissør av den fantastiske dokumentaren 'Bowling For Columbine', er for de mange kjent som en av de ''få'' amerikanerne som er for våpenregulering, og etter massakeren på fredag kom han med følgende melding:

Here they are - all SIXTY-ONE mass shootings in the United States since Columbine. How many more, my fellow Americans?: http://bit.ly/ZrXRhT - @MMFlint (Michael Moore) på Twitter.

61 ass. SEKSTI EN! Og verken Bush, Clinton, eller Obama har gjort noe med det. Kommer Obama til å gjøre noe med det nå? Helt ærlig, så tror jeg han kan være den første til å i det minste prøve, men 4 år er alt for lite tid for å få gjort noe i dette bakvendtlandet vi kaller United States of America. De tviholder på gunnerne sine til de innser at de ikke trenger dem, og som regel skjer denne åpenbaringen 1 sekund etter at de dør av alderdom. Og som om det ikke er nok at det er helt umulig å snakke til våpenelskerne (la oss kalle dem det i stedet, mange amerikanere er jo tross alt i mot våpen også), er det jo også en viss risiko å i det hele tatt snakke stygt om den som president. Med så mange drap av mennesker med våpen hvert år, hvor stor sjanse er det ikke for at én av disse blir presidenten så snart han ønsker å ta deres ''rettigheter'' og ''frihet'' vekk fra dem? Obama, far og ektemann, vil nok som de fleste ta denne risikoen i betrakting i denne beslutningen.

// Fra Moores film, 'Bowling for Columbine' som omhandler våpenbruken i USA.

For å trekke tilbake det jeg åpnet med; dette er ingen ''ny'' tragedie for verden, det skjer mye lignende hver uke på andre siden på kloden. Kanskje ikke i form av en autistisk 20-åring med våpnene til moren, men enten det er droner, soldater eller bomber - mennesker, også barn, dør uansett. Og hvem sender bombene ned dit? You guessed it, America did. Jeg kritiserer ikke krigen, det er et altfor mektig tema for meg å håndtere, men i alle disse årene USA har drevet krig i midt-østen, hvor mange ganger har det kommet opp en løsning?

Kan det være at mange amerikanere, særlig de som elsker ''frihet'' og deres ''rettigheter som amerikanere'' ikke helt klarer å si at ''nei, kanskje jeg skal revurdere alt dette'' og faktisk finne en løsning? Er det å finne en løsning for ''uamerikansk''? En av de som faktisk prøver å finne den, Michael Moore, blir ihvertfall omtalt som dette. Uamerikansk.

Det er trist at barn dør - det er også trist å vite at det kommer til å dø flere før det går opp for Amerikanerne at de ikke kan leve som om krigen er i deres egen stue.

Jula nærmer seg like fort som en asteroide nærmer seg mot jorda i en Bruce Willis-film, og før vi kan kose oss med ribbe og medisterpølser må vi gå gjennom den usikre tiden kjent som ''juleshoppingen''. For oss mannfolk begynner shoppingen først nå, og da kan det være greit å vite hva folk ønsker seg - dessverre virker det som om nesten ingen vet hva de ønsker seg til jul, og da blir det til at mange bare gjetter seg fram til en gave. Da kan det være greit med litt hjelp på veien, og derfor har jeg her samlet noen filmer du garantert kan gi til folk med god samvittighet.

MEN aller først: Det er 2012, og nå er det Blu-Ray som gjelder. Dersom du har noen du kjenner som fremdeles ikke har BD-spiller, bør dette være første prioritet. Ta en tur innom din nærmeste elektronikkjede og sjekk utvalget, spillerne har blitt svært rimelige nå og det er på høy tid å bytte ut steinaldermaskineriet med noe med litt mer krutt i. Hvis du er for lat til å stikke ut døra, ta en titt her.

The Dark Knight Rises

Årets beste film, og det er garantert mange som allerede har ført den opp på ønskelista. Batman er tilbake etter 8 år i eksil, og må denne gangen sloss mot en mann som er overlegen både fysisk og psykisk, Bane, som har en plan om å legge Gotham til grunne en gang for alle. 

Et annet tips for de som er fan av Batman-filmene til Christopher Nolan, kan være å kjøpe hele triologien som en boks på BD/DVD. 

The Avengers

Enda en superheltfilm som kom ut i år, og som definitivt kommer til å glede de fleste som måtte få denne i gave - den er ikke like mørk og brutal som 'The Dark Knight Rises', men er litt lettere underholdning og mer ''morsom'' (i den forstand at det er mer en kavalkade av effekter en veldig sterk karakterbygging og mørk undertone) film. En fantastisk kul film, og hadde jeg ikke allerede hatt den på Bluray hadde jeg FORLANGT å få den i julegave.

Kon-Tiki

Årets norske monsterhit - storfilmen om norske Thor Heyerdahl (HELLOUUU, I HAVE JUST ARRIVED IN MY FANTASTIC BOAUT!!) som med sin store dedikasjon for sin sak og sin kanskje enda større naivitet bestemte seg for å dra med seg venner og kjente over Stillehavet med en stråhatt. En ganske stilig film å se på, dog kanskje litt forutsigbar og en smule mindre faktabasert enn mange kanskje hadde håpet på, men absolutt verdt kjøpet. Og tro meg, de aller fleste nordmenn ønsker seg nok denne i år. Det bør jo jeg vite, jeg har vært nordmann selv i snart 20 år.

Prometheus

Den originale Alien-filmen er den beste i sin sjanger - den gjør ikke det de aller fleste skrekkfilmer gjør feil, nemlig å bruke såkalte ''cheap scares'', men bygger istedet opp en vanvittig ekkel stemning der du som seer til slutt sitter og venter på at det skumle skal komme, uten at det egentlig aldri gjør det. Ihvertfall ikke før du minst venter det! 'Prometheus' er den aller siste i serien (og de holder allerede på med en oppfølger), og bygger på det som skjedde i forkant av eneren. Romfergen Prometheus og dens mannskap blir sendt ut til en mystisk planet, der de har håp om å finne ikke bare liv, men selve kilden til alt liv slik vi kjenner det. En vanvittig bra film, dog ikke like bra som 'Alien' som hadde en litt annen følelse enn denne, og enhver Alien-fan eller fan av sci-fi generelt vil være svært glad for å finne denne under juletreet.

Ønsker du å være ekstra kul i år kan du jo også kjøpe alle de første Alien-filmene på Bluray her. Det er favorittboksen min der hjemme.

Ted

Ted er et god konsept jeg likte med en gang, og jeg vil si at Seth MacFarlane (skaper av Family Guy) har laget en morsom og annerledes komedie på mange måter, og på mange måter ikke. Han holder seg jo stort sett til den samme formelen: et dyr som egentlig ikke skal prate (Brian i Family Guy, Tim the Bear i Cleveland Show, og Roger the Alien i American Dad), og en kar som lever livet slik han selv vil (Peter, Stan, Cleveland) med en dame han egentlig ikke fortjener (Lois, Donna, Francine). Dette er tilfellet i 'Ted' også, men jeg har funnet ut at selv om jeg personlig filmen kanskje ikke er det beste Hollywood har å by på i dag har filmen allikevel spilt inn over en milliard dollar verden over, og regnes stort sett å være en ganske stor suksess. 

En morsom film er det, og de fleste vil nok være storfornøyde med et gjensyn av 'Ted' på julaften.

Back to The Future 1-3 på Blu-Ray

En av 80 og 90-tallets største klassikere er best på Blu-Ray - alle de funky fargene og håret til Doc Brown kommer nydelig frem i HD, og selvfølgelig er det jo en triologi enhver samler og filmfanatiker bør ha i hylla. Du kan kjøpe boksen på Platekompaniet.no (og sikkert i butikkene deres hvis du heller vil det), sjekk den ut her. Er ganske heavy.

Jurassic Park-triologien

Snakker om klassikere på Blu-Ray, sjekk ut hele Jurassic Park-triologien her! Akkurat nå er det 57% rabatt på denne geniale BD-boksen, et absolutt must for enhver Spielberg-fan.

Band Of Brothers: Collector's Tin

En av tidenes mest kritikerroste miniserier, som fungerte nærmest som en kickstarter for karrierene til Damian Lewis, Michael Fassbender, Scott Grimes og flere - og som tilfeldigvis er på Blu-Ray til en billig penge på Play.com. Fun fact: Læreren min var Director of Photography på serien!

Netflix-abonnement

Ja, hvorfor ikke? Netflix har endelig kommet til Norge, og streamer en rekke gode filmer som rekker ut til de fleste. Særlig er jeg imponert av dokumentar-avdelingen deres, men de har også et variert utvalg i de andre sjangerene også. 

Dersom du ikke helt vet hva du bør kjøpe til en du vet liker film, er et Netflix-abonnement et svært lukrativt andrevalg - sjekk ut Netflix.com (klikk linken for å komme rett til gavekort-avdelingen deres) for mer info.

Som en stor fan av den første 'Star Trek'-filmen til J.J Abrams, var det jammen deilig å se at det fargerike universet nå er tilbake for fullt. Traileren viser mye rart, men i tradisjon tro med Abrams andre prosjekter (Lost, Cloverfield, Super 8) er det veldig mye som gjenstår som hemmeligheter - kun 5 måneder før release. Vi vet f.eks. ikke hvem hovedskurken er til tross for at vi ser ham i traileren ved flere anledninger, men vi vet at han har ''returned'' og at han spilles av Benedict Cumberbatch. 

Paramount kaller denne teaser traileren for en ''announcement trailer'', og det skal visstnok komme en full-lengdes trailer i løpet av neste uke - spennende! Enn så lenge får vi la denne traileren sette i gang kriblingen i kroppen, og bare håpe på at filmen blir minst like bra som eneren. 

Takk til Vebjørn for tips, sjekk ut bandet hans Atena her.

Det er en god del filmer som absolutt bør ses i jula, og under har jeg samlet en liste over de filmene jeg alltid ser i førjulstiden. De er ikke satt opp i noen spesiell rekkefølge, ettersom det er vanskelig å rangere julefilmer - en ting kan jeg ihvertfall garantere (eller pengene tilbake): hver film på denne lista VIL gi deg den varme, koselige julestemningen. Hver film har sin sjarm, og sjarm er det som gjør at jeg kommer i julestemning.

The Polar Express

Etter min mening den aller beste julefilmen som noensinne er laget. Den har alt: Sjarm, kos, en helt vi sympatiserer med, en historie vi kan kjenne oss igjen i, og en eventyrlig reise til nordpolen. Robert Zemeckis topper det hele med å ansette Alan Silvestri som komponist til å lage tidenes mest julestemning-givende soundtracket noensinne, og Josh Groban gjør ikke ting verre med sangen 'Believe'. En absolutt klassiker. 

A Christmas Carol

Robert Zemeckis har vist seg å være en fantastisk artist hva julefilmer gjelder, når han leverer denne filmen etter 'The Polar Express' som da altså er min favoritt-julefilm gjennom tidene. Denne filmen utforsker den klassiske fortellingen om Ebenezer Scrooge på en god måte, og er akkurat passe mørk og akkurat passe lystig - den er trist, men også svært koselig og den viser for alvor den gode moralen som originalhistorien har å by på. 'The Polar Express' er favoritten min, dette er en svært god nummer 2.

How The Grinch Stole Christmas

'How The Grinch Stole Christmas' er basert på den klassiske figuren til Dr. Seuss, og er en ganske forskrudd og morsom film. Det er også en svært god julefilm, full av sjarm, koselige sanger sunget av søte små jenter, og selvfølgelig en moral - alt en julefilm trenger, med andre ord. Medvirkende: Jim Carrey.

The Santa Clause

Tim Allen har alltid vært god i familiefilmer, og 'The Santa Clause' er intet unntak. Faktisk er det en av hans beste, og dette er en av de filmene jeg ser fast på julaften fordi den virkelig gir deg stemningen du leter etter. Den har god familiemoral, masse farger, og musikken gir deg frysninger - på den gode måten, så klart!

Gremlins

Høh? En skrekkfilm på denne lista? Ja, 'Gremlins' er kanskje en skrekkfilm, men det er virkelig også en av de mest sjarmerende julefilmene som finnes til dags dato! Søte Gizmo og den koselige sangen hans, den fabelaktige musikken, og selvfølgelig moralen om en families samhold som reddet jula til en hel landsby i USA - dette er en film som ikke bør glemmes i jula, se den en gang og du vil for alltid være forelsket. Les hele min anmeldelse her. Hvis du fremdeles ikke er solgt: Filmen er skrevet av samme mann som lagde 'Home Alone'.

Elf

Filmen som ble en klassiker over natten, 'Elf' har blitt en film under kategorien ''ingen jul uten''. Det er en søt historie om en mann som blir oppfostret av alver, og når han får vite hvem hans egentlige far er besøke han ham i New York, møter en vakker kvinne, og må redde jula ved å spre juleglede - og juleglede sprer han, både til folket i New York og til oss her hjemme!

Bad Santa

Tittelen får deg ikke umiddelbart til å tenke på en koselig film om en fordrukken mann som finner ny mening med livet i en liten tjukk gutt som ser på ham som en venn, men 'Bad santa' er nettopp det - en film om hvordan en gutt får en mann til å like jula igjen. Den er full av sjarm, voksen humor, og kjærlighet - en fantastisk film som jeg ser hver lille julaften, og som setter meg i den sanne julestemningen. En perfekt balanse mellom tragedie og juleglede, og hvordan den ene kan utveie den andre.

Solan, Ludwig, og Gurin med Reverompa

Norges første og eneste helaftens tegnefilm, og selvfølgelig også den beste. Ikke like sjarmerende som den originale 'Flåklypa Grand Prix' (som ikke er på denne lista da den BØR ses på julaften i tradisjon tro!). Filmen handler om Gurin, en sleip liten rakker fra bygda som en natt på magisk vis får revehale, og som fort får mye negativ oppmerksomhet han ikke vil ha. Da blir det opp til Ludwig og Solan Gundersen å oppsøke gutten, og hjelpe ham bli kvitt den store byrden den er. 

Home Alone

Trenger jeg å si noe her? En av de mest klassiske julefilmene om lille Kevin McAllister (en av de få navnene på en karakter jeg husker) som blir gjenglemt hjemme av familien når de drar på juleferie, og som må beskytte seg selv og huset mot de to idiotranerne Harry og Marv.

Home Alone 2: Lost in New York

Samme prinsipp som eneren, men denne gang i New York. Fremdeles like sjarmerende, fremdeles like bra.

It's A Wondeful Life

Den mest klassiske julefilmen som finnes, om en mann som har tenkt til å ta selvmord, men som ved hjelp av en engel får se hvor mye glede han har spredd rundt i den lille byen han bor i opp gjennom årene. En fantastisk, hjertevarmende film, og en film du bør se minst en gang i livet. 

The Nightmare Before Christmas

Halloween og jul har ikke passet like bra siden, men Tim Burton og gjengen klarte virkelig å gjøre jula både mørk og koselig på en gang. Les hele anmeldelsen min her.

Harry Potter and the Philosoper's Stone

Hva kan jeg si? Den første Harry Potter-filmen. De to første filmene i serien var mer familievennlige enn resten, og det synes godt - en julefilm som egentlig ikke handler så mye om jula, men som allikevel gir deg julestemningen og en fantastisk fortelling. Les anmeldelsen min her.

The Muppet Christmas Carol

The Muppets + Jul = sant. Det er en grunn til at A Christmas Carol har blitt en ikonisk julefortelling, den passer til så mange forskjellige sjangere og The Muppets er intet unntak. Du får den samme koselige historien om Scrooge, men dog en noe mer lystig og ''spretten'' versjon med de mange rare figurene som er The Muppets. Garantert julestemning også her. Les hele anmeldelsen min her.

PS: Du kan også få julestemning med julemusikk - sjekk ut spillelisten min på Spotify her!

Nyheten kom i natt om at Morten Tyldum, den norske regissøren bak 'Hodejegerne' og 'Varg Veum: Falne Engler' skal begi seg ut på et nytt, spennende filmprosjekt. Denne gang i Hollywood, og med filmen 'The Imitation Game', som i en stund har hatt mye hype rundt seg. Manuset til filmen ble en ''hit'' i manusmiljøet i USA i fjor, etter at det et av manusene ''The Black List'', en liste over de mest populære uproduserte filmmanusene i Hollywood. 

Siden det først ble oppdaget har manuset hatt en aldri så liten ferd gjennom Hollywood, og det var en stund snakk om at Warner Bros. kom til å produsere filmen og at Leonardo DiCaprio var interessert i å spille i hovedrollen. Dette ble senere avblåst, og rettighetene gikk tilbake til originalforfatteren av manuset, Graham Moore (som nå er executive producer på filmen). Black Bear Pictures og Ampersand Pictures er nå klare for å lage filmen omsider, og de har altså ansatt Tyldum til selveste regijobben. Bra for ham!

Filmen er en biografisk film om den velkjente matematikeren Alan Turing, som bla. er kjent for å ha knekt Enigma-koden under WW2, som var selve nøkkelen til å få de allierte til å kjempe mot tyskerne og omsider vinne konflikten. Dessverre ble han ikke like anerkjent i etterkrigstiden som han fortjente, ettersom han ble utkastet av den britiske regjering for å være homofil (dette er 50-tallet, det var andre tider). 

Dette er ikke det første vi hører om Morten Tyldum (bildet h.) og Hollywood, i mai ble det kjent at Mark Wahlberg var interessert i å produsere en remake av 'Hodejegerne' for det amerikanske publikum, med ham i hovedrollen og Tyldum tilbake i regissørstolen. Wahlberg har tidligere også regissert remaken av en islandsk thriller, remaken heter 'Contraband'. 

Drap. Du ser det overalt for tiden i vårt stadig råtnende samfunn, både internasjonalt og innenfor landets grenser. Det er et samfunnsproblem uten vinnere, og eksperter jobbe stadig med å finne en løsning på det. Ofte i slike saker, enten det er drap, forsøk på drap, eller andre kriminelle handlinger, blir alt for ofte spill og filmer nærmest direkte linket til å være en av hovedårsakene til at drapsmennene ble til. Særlig er tabloidavisene glade i å komme med slike påstander, ofte møtt av motspørsmålet: er det virkelig slik?

Selv har jeg aldri følt trangen til å drepe etter å ha sett en film, til tross for å ha sett ganske mye sjukt oppover årene. Helt utrolig, ikke sant? Og det verste er; det er mange av oss! Ja se det gitt, de aller fleste i dette drapsinfiserte samfunnet har sett minst en eller annen voldelig film opp gjennom årene, men ingen av oss har da blitt mordere? Snålt det der, med tanke på at Dagbladet støtt og stadig kjører på med overskfrifter som ''Call of Duty er hovedmistenkt'' og ''Så 'Casino' timer før drapet'' - slik de fremstår det er det jo selve roten til alt vondt. Rart er det jo også da at ikke alle jenter er romantikere og uskyldige, til tross for alle de utallige romantiske komediene de ser! Nei nå knuste jeg mitt eget univers. Jeg ser også mange komedier, men føler meg ikke særlig morsom etter å ha sett 'Superbad' fordet - hvor er overskriftene om at ''Atle Antonsen kan ha vært påvirket av 'Fleksnes' kun timer før opptreden''?

// Hvem glemmer vel den heftige penn-scenen fra 'Casino', der Joe Pesci dreper en fremmed med pennen sin.

Man har selvfølgelig de som faktisk selv mener at de ble påvirket av spill eller filmer før de gjorde noe ugang, f.eks. tenåringen i Thailand som forsøkte å kopiere GTA ved å drepe taxi-sjåføren sin. Trist, ja, og her ser man jo tydelig at en mann faktisk ble påviket av et underholdningsmedium til å begå drap på en annen. Men hvem sier vel at tenåringen ikke slet fra før? Kanskje han allerede slet psykisk, og noe - som i dette tilfellet var GTA - bare trengte å gi ham et lite dytt for å gjøre noe dumt? Hvem vet, jeg er ikke psykolog, og jeg er ihvertfall ikke psykologen hans.

I tiden etter 22. juli var det mye snakk i media om at Breivik koste seg med en runde eller femti WoW i dagene før drapene, og dette setter seg selvfølgelig fast i hjernebarken som en mulig grunn hos mange. Selv tror jeg at det ikke er slik at spill og filmer er en direkte årsak til mord og faenskap, men dersom de underliggende elementene allerede er der, er det neppe en ting som motvirker det. Sliter man f.eks. med psykiske problemer, enten det er hallusinasjoner eller schizofreni, kan det jo tenkes at en film som 'Saw' eller 'The Texas Chainsaw Massacre' er med på å bygge på disse vrangforestillingene som allerede er der. Men det var jo ikke alltid slik?

Mennesker har en ganske voldelig historie, og vår voldelige natur har vært selve plottet til utallig mange filmer. Men for 124 år siden hadde de jo ikke filmer, og ihvertfall ikke dataspill, så hvordan kan det da ha seg til at Jack the Ripper på den tiden bedrev dagene med å drepe horer? Det kan jo tenkes at han faktisk led av noe, det er det jo egentlig ingen tvil om, men hvis spill og film ikke var årsaken, hva var det da? Kanskje ingen var der for ham da han trengte psykisk hjelp. Kanskje ingen så tegnene. Kanskje han en dag plukket opp avisen og så at noen hadde drept noen, og tenkte ''hmm, det skal faen meg jeg gjøre også.'' På den tiden var det vel ikke stort annet enn det å bli påvirket av, rent mediemessig.

Film lager nok ikke mordere, men det mest voldelige mediumet vil alltid være det som får skylda. Kanskje vi heller skal skylde på de som faktisk lar seg inspirere av filmene, istedet for å skylde på filmene i seg selv?

Etter at teaser traileren kom ut i sommer, har det ikke vært så alt for mye oppdateringer av superhelten i den trange trusa. Det vi har fått vite derimot er jo da det faktum at vi dropper trusa denne gangen, og tar det hele litt mer seriøst.

Selv har jeg aldri vært noen fan av Supermann, rett og slett fordi han er alt for uovervinnelig. Okay, så han får en allergisk reaksjon når han får litt grønn stein på seg, men på alle andre måter er Supermann ganske enkelt for ''super''. Men da jeg fikk vite at 'Man of Steel' blir produsert av Christopher Nolan (The Dark Knight triologien), fikk jeg et aldri så lite håp. Saken ble ikke særlig dårligere da Zack Snyder ble satt til å regissere, som for alvor har vist seg å være en vanvittig god regissør med filmer som 'Watchmen' (les anmeldelsen min her), '300', og 'Legend of the Guardians: The Owls of Ga'Hoole' - kanskje de faktisk prøver å gjøre Supermann litt mer menneskelig denne gangen, noe som ikke hadde vært en dårlig idé.

Se teaseren som kom i sommer her:

Feedly er en fiffig liten app for Chrome, Android og iPhone som lar deg lese nyheter og rss-feeder på en enkel og komfortabel måte. Slik får du denne bloggen lagt inn i Feedly!

1. Last ned Feedly (søk den opp i App store eller Android Market)

2. Logg inn med Google-kontoen din (hvis du ikke har en, opprett en raskt og enkelt HER) 

3. Gå til http://www.google.no/reader på en PC eller Mac, og klikk Abonner. 

4. Da popper det opp et lite felt, og du kan lime inn bloggens rss-feed inn der. Bloggens rss feed er http://feeds.blogg.no/631826/post.rss (bare kopier og lim inn)

5. Gå til Feedly, hvis du fremdeles er logget inn på Google-kontoen din der vil den automatisk synce seg med bloggen, og du kan lese siste nytt fra bloggen!

Man finner kjærligheten som ung i de merkeligste personer - Angus T. Jones koser seg f.eks. for tiden med stalker-kjæresten Sarah, også verdenskjent på nettet som ''Stalker Sarah''. Tilnavnet fikk hun på cyberspace for sin uvanlige hobby - å stalke kjendiser. Og stalkerbusinessen er god, så langt i sitt 17-årige liv har hun posert med hundrevis av kjendiser på tusenvis av bilder. Googler man navnet hennes får man et ganske variert utvalg av creepy stalker-bilder. 

Den 19-år gamle skuespilleren har den siste tiden har vært i medias søkelys etter å ha gått ut mot serien som har gjort ham til millionær, og har kalt det for ''dritt''. Kanskje ikke et feil syn på en serie som 'Two and a Half Men', som jo er blitt ganske drit over åra, men om det er lurt å si sånt om arbeidsplassen kan diskuteres. De to har vært sammen siden i fjor nå, etter at de møttes gjennom familierelasjoner. De to går også til samme kirke i Toluca Lake, CA. 

Det var i den nevnte kirken at Jones bestemte seg for at ''skitt au, jeg kan få jobb et annet sted'', og langet ut mot 'Two and a Half Men', hvor han oppfordret folk til å slutte å se på driten fordi det gjør deg dum. Jeg er kanskje enig i ''Jake'', men bakgrunnen for hvorfor han mener at serien er det den er er jeg nå litt uenig i. Han fremstår som en av disse religiøse gærningene man hører om, etter han nevnte dette med at ''a lot of people don't like to think about how deceptive the enemy is (...) he has been doing this for a lot longer than any of us has been around'', der ''the enemy'' altså er djevelen. Jepp, Jones tror djevelen er executive producer på 'Two and a Half Men'.

Foreldrene hans er ganske fortvilet over hans ''gjenfødelese'' som kristen syvendedags adventist, og de kaller retningen for en kult. Morsomt er det jo at jeg selv vokste opp med syvendedags adventist-familie, og så på meg selv som en kristen helt opp i tenårene. En kult er det ikke, men jeg kan skrive under på at de ser djevelen i mye rart - til og med i Justin Bieber.