Fra første stund var det klart at dette ikke skulle være en "personlig" blogg i den forstand at jeg skulle fortelle om dagliglivets små tilskikkelser, om middagsmater og vennebesøk og klesinnkjøp og denslags, som jeg ser mengder av på blogg.no. Jeg skjønner ikke hvordan sånt kan interessere annet enn den nærmeste familie, men det er muligens min feil.

Det har vært givende for meg å måtte formulere meg om stoff som er kommet til meg gjennom ulike media. Man tvinges til, som leser og lytter og seer, å tenke grundigere igjennom sakene når hensikten er å bringe det videre og kommentere det for en offentlighet. Men: det har tatt tid. Og når man nærmer seg de 84, er det jo begrenset hvor mye tid man kan regne med til å få avsluttet andre prosjekter. På harddisken ligger det  halvferdige manus, notater til et par bøker, skisseringer av prosjekter. Det blir ikke ferdig, alt sammen. Jeg får si som Olav H. Hauge da han en "Kveld i november" så på alt det ugjorte rundt seg -

- og eg veit eg rekk ikkje mitt. / Den epleslumpen fær eg berga, kor / som er, so er i minsto ei sut kvitt.

Bloggen - årshøsten - blir liggende på nettet noen uker. Men det kommer altså ingen nye innlegg.

Takk for følget!

Willy Dahl

Det føles egentlig litt uvirkelig, men også komisk: Her har jeg siden 31. august hatt et krav på Bergens Tidende på 2.000 bruttokroner, og pr. i dag, 21. desember,  har jeg ikke sett snurten av pengene.  Jeg purret altså to ganger i oktober, fikk av samfunnsredaktøren beskjed om å sende faktura (!) til BT i Trondheim (!), fikk melding om at faktura var mottatt - og så skjedde ingenting inntil jeg 29. november sendte inkassovarsel rekommandert. Da kom det svar fra et vennlig menneske (som sikkert var uten skyld i det hele) om at årsaken var at lønns- og regnskapskontoret var flyttet til Oslo (ikke Trondheim), men hun skulle sørge for at jeg fikk betaling før jul ...

Nå lider jeg absolutt ingen nød; før eller siden kommer vel disse kronene - men affæren åpner perspektiver. For det første det at det må herske et svare rot i opptil flere avdelinger i Bergens Tidende. Men for det andre, og viktigere: I miniatyr minner dette om flere saker vi har kunnet lese om de siste månedene - særlig i innsenderspaltene.

Her i Bergen har det offentlige selskapet som står for kollektivtransporten klart å bestille og ta i bruk et billettsystem som etter flere måneder endelig begynner å fungere sånn noenlunde. Programvaren holdt ikke det som var blitt lovet. Da kjører det hele seg fast; (fylkes)kommunen har ingen kompetansepersoner som kan gripe inn og ordne opp. Noen har imidlertid hatt glede av tilstanden: Alle buss- og banepassasjerene som har kjørt gratis enda de gjerne har villet betale.

I enda større perspektiv: NAV-reformen. Trygdede som venter på utbetalinger i månedsvis, brev som ikke blir besvart, telefonhenvisninger til saksbehandlere som sitter i andre byer og må forklares, omstendelig, hva saken gjelder, inntil de viser klienten videre til en .... annen by.

Sånne systemer - BTs lønningskontor, bussbillettene i Bergen, utbetalingene fra NAV - har det til felles at topp-adminstratorer har sittet med kalkulator og regnet ut at aha, her kan vi la automatikken overta og spare dyr arbeidskraft.  Det er bare det at kalkulatoren mangler taster for en spesiell funksjon: Den menneskelige faktoren.

For mer enn en mannsalder siden var jeg pr. 1. januar et år nyansatt ved et norsk universitet og fikk skattekortet to dager for seint fra det gamle likningskontoret. Altså kunne jeg ikke få januarlønnen før i februar, ble jeg fortalt. Man kunne ikke gripe inn i datasystemene.

Jeg banket på hos universitetsdirektøren og forklarte ham at jeg dessverre måtte avlyse undervisningen i januar og forsøke å få en ukebetalt jobb nede på kaiene. Han bad meg vente med avlysningen, han skulle bare ta en telefon til rette vedkommende. En stund etter ringte han opp og meddelte meg at saken var i orden. Det viste seg at det faktisk var mulig å gripe inn i systemene ...

Det er den siste dimensjonen, den overordnede menneskelige faktoren, som er forsvunnet i de fleste system-sammenhenger. Man står hjelpeløs overfor et dataprogram som forlanger å få kjøre uforstyrret.

Ennå er vi noen bråkmakere og kverulanter som  har ressurser og tålmodighet til å stå på vårt. Men også vi har våre grenser. Jeg forestiller meg en maskin, et program (ikke et menneske!) som om noen måneder krysser av et kunstig smil på harddisken: Nå har den plageånden endelig sluttet å mase om disse elendige totusen kronene ...

*

Bloggen i morgen vil inneholde en melding som forhåpentlig vil gjøre noen litt sørgmodig.

Vi var i selskap lørdag. Det vil si, selskap og selskap; det dreier seg om en liten, privat klubb som med lange mellomrom samles om et godt måltid for deretter å diskutere et aktuelt emne. Denne kvelden var utgangspunktet en Dagblad-sak fra noen dager siden. Der ble et nettverk av folk som gjester hverandres fjernsynsprogrammer presentert som "Den nye kultureliten", med et påhengt spørsmål: Trenger vi en slik elite?

Klubbmedlemmene er relativt oppegående mennesker som leser bøker og aviser, hører radio, ser fjernsyn og av og til går på kino og i teater. Vi slo først fast at "den nye kultureliten" består av folk omkring de 40, mest menn, og altså med det felles trekk at de har vist fjeset på tv de siste månedene. Det siste bygget vi på indisier, ettersom det stemte for alle de som vi kunne identifisere i nettverket. Men det var ikke mange. Ingen av oss nådde opp til 30% av elitistene. Mitt personlige resultat var 10%.

Derimot visste vi om noen som ikke var med på listen. For eksempel Kjartan Fløgstad og Jon Fosse. Dermed  kan avisens tilleggsspørsmål besvares: Nei, denne "eliten" trenger vi absolutt ikke.

Nå ville tilfellet at jeg samme dag hadde fått et brev med en kalender i, noe som hadde gjort brevet så tungt og stort at det trengtes flere frimerker på det. Fire merker utgitt i anledning av at vi i år har hatt fjernsyn i 50 år her i landet.

Alle merkene var fulle av fjes som vi har sett og for de flestes vedkommende ennå ser på skjermen. Om vi ser bort fra merket med hoder fra barne-tv, der jeg bare gjenkjente Titten Tei (hvor ble det av Labbetuss?), presenterer serien tolv fjes, ni menn og og tre kvinner (jeg venter på kommentar fra Likestillingsombudet).

Altså: Fjesene, rollefigurene, er det vesentligste vi har opplevd i et halvt århundres fjernsyn - etter hva Posten.no, tidligere Postverket, mener.  Det er en institusjon som i mange årtier har lagt for dagen en enestående inkompetanse når det har gjeldt å velge ut forfattere som fortjente å komme på frimerke (det samme gjelder sikkert også for folk fra næringslivet, fra realvitenskapene, fra de frivilllige organisasjonene - jeg holder meg til det området jeg vet mest om).  Etter hukommelsen, i alfabetisk orden, forfattere som vår litterære overdommer  har vendt timmelen ned for: Olaf Bull, Olav H. Hauge, Sigurd Hoel, Gunvor Hofmo, Hans E. Kinck, Torborg Nedreaas, Sigbjørn Obstfelder, Kristofer Uppdal, J.S. Welhaven.

Vel, dette siste var et sidespor. Tilbake til hovedsaken: Det er ikke vanskelig å tenke seg en mengde motiver som kunne ha illustrert hva fjernsynet har gitt oss. Men en eller annen gluping har altså tolket tidsånden: Det vesentlige ved fjernsynet er å være der. Budbringeren er viktigere enn budskapet.

Det stunder vel nå mot et jubileum for Tv 2s flaggskip Hotel Cæsar. Hva med en frimerkeserie, kronologisk ordnet, med de kjente og kjære fjesene derfra? Merkene helst i liggende format.

Byen er altså på størrelse med Bergen før kommunesammenslåingen i 1972, og den har, som Bergen, et universitet, som riktignok er noen århundrer eldre enn det bergenske. Byen ble ikke mye ødelagt under krigen, og det betyr at gatenettet og bebyggelsen i den eldste delen yter motstand mot både bilisme og supermarkeder. Langs den 1,7 km lange gågaten "Hauptstrasse" fant jeg 7 bokhandlere pluss et innholdsrikt antikvariat; dessuten er det flere i de mer moderne bydelene.

Ett hadde de felles: de enorme mengdene av pocketbøker, gjerne plassert i store stabler midt på gulvet. Nyutkomne innbundne bøker hadde helst sin plass oppetter veggene. I begge kategoriene dominerte oversettelsene - fra United Kingdom og USA. Faktisk var det ikke lett å finne originale tyske bøker i mengden, men rotet jeg lenge nok, f.eks,  etter krim, var det helst Fantasie og Science Fiction jeg fant av moderne tyske ting. I kioskene, særlig på jernbanestasjonen, var det også et svært utvalg av glorete hefter med søte "fyrstefortellinger" - dvs kjærlighetshistorier om fyrsten/rikmannen og kvinnen av folket, og omvendt. Merkverdig nostalgi.

Fra andre språk enn engelsk var det svensk som dominerte krimsjangeren.  Én norsk lå i hauger: Jo Nesbø. Og én dansk: Adler Olsen. Blant svenske var Stieg Larsson konge; "millennium-trilogien" om hacker-geniet Lisbeth Salander fantes i alle mulige versjoner, som bøker, som lydbøker, og som dvd'er av filmene. Dernest kom (dessverre) Camilla Läckberg, hun som er utropt som krimdronning også i Norge, hun som er flink til å skru sammen usannsynlige plot, men som ikke kan skrive. (Jeg har en mistanke om at flinke oversettere dekker over det meste av klisjeene og standardfrasene.) Men heldigvis: Der fantes også Håkan Nesser, Karin Alvtegen, Henning Mankell, min favoritt Kjell Eriksson og flere andre.

Men om nå utlendingene dominerer den delen av tilbudet, så vet tyskerne å ta vare på klassikerne sine. De var å få, i lange striper av billige, enkle serier. Trengte du et leseeksemplar av Goethes Faust eller av Heines Gedichte. kunne du være sikker på å finne det i hvilken som helst bokhandel. Prøv å gå inn i en norsk bokhandel nå i julestria og spør etter en billig utgave av  f.eks. Jonas Lies Familjen paa Gilje ! Vel, dette er urettferdig; det tyske markedet er tyve ganger større enn det norske, om vi regner med Østerrike og den tysktalende delen av Sveits, så altså er det ingen stor risiko for forlagene å sørge for at klassikerne alltid er å få.

Et trekk til ved bokhandlene i Heidelberg: De var flinke til å stille ut og lage plass for seriøse debattbøker - særlig om dagsaktuell politikk. Ikke direkte EU-fiendtlige bøker, men sterkt kritiske mot den økonomiske politikken i unionen. En meningsmåling som ble offentliggjort mens vi var der, viste da også at 56% av tyskerne vil ha D-marken tilbake. 13% var usikre, hvilket vil si at bare 31% av de spurte hadde tillit til euroen.

Så kansler Angela Merkel har en tøff jobb med å forklare at hvis medlemslandene går tilbake til nasjonale valutaer, spøker det også for den politiske siden ved unionen.

NRK 1 har begynt å forhåndsreklamere for et show lille julaften. Kamera sveiper over en lang serie kjente, smilende fjes: programledere, journalister, debatt-ordstyrere, kommentatorer, noen musikere, og for alt jeg når å registrere i farten, også noen skuespillere. Felles for dem er at de har vist seg på tv i det siste, pluss at de ser inn i kamera og smiler. Sannsynligvis har de aller fleste av dem postadresse i Oslo eller nærmeste omegn. (Det er dyrt å hente folk fra provinsen til hovedstaden.)

Det denne forhåndstraileren ikke forteller oss, er hva kjendisene har tenkt å gjøre for å glede oss, kvelden før Kvelden. Jo, helt til slutt får vi vite at Trond Viggo skal steike ribbe, det blir vel gøy!  Ellers forutsetter NRK at dét at de andre i det hele tatt kommer til å være der, skal være nok til at vi benker oss foran flatskjermene i glad forventning. Tenk at vi skal få se alle disse kjente, kjære fjesene en gang til - og sammen og samtidig!

Man kunne også kalle det et eksempel på vulgær sjøldigging.

Det mest oppsiktsvekkende i gårsdagens nyhetsbilde var WikiLeaks-avsløringene i Aftenposten: Norske departementsansatte (avisen bruker ordet "embetsmenn", det sikter høyt opp i gradene) har ført sin egen utenrikspolitikk og gitt amerikanerne fortrolige opplysninger om norske politikere - og om hvordan de kan påvirkes.

Det minner litt om de britiske tv-seriene "Yes, Minister" og "Yes, Prime Minister" fra noen år tilbake - i  hvert fall den første ble kjørt her i landet. Der lurte noen departements-byråkrater en enfoldig minister trill rundt og fikk ordnet sakene som de ville. Forskjellen er at det som har skjedd i Oslo, ikke er noe å le av.

Hvis det er mulig å finne en lovparagraf som dekker denne illojaliteten, bør dette bli en politisak. Men om man nå må nøye seg med en intern granskning, bør navnene på disse kannestøperne frem. Og deretter: Ut med dem. Ut fra statstjenesten. De får heller livnære seg hos vennene i den aerikanske ambassaden.

Merkelig nok, med norske øyne, har H. ingen lokalavis. Det kommer av at i denne delen av Tyskland ligger storbyene så tett at aviser kan transporteres over et helt bynett i løpet av et par morgentimer. Til H. kom Stuttgarter Nachrichten og Stuttgarter Zeitung pluss et par andre. Å lese dem til frokost var på én måte som å bli rykket et halvt århundre tilbake: det game storformatet, en behersket typografi - overskriftene sjelden over mer enn tre spalter - og en bildebruk som gjorde tekstene til hovedsaken. Ingen svære, intetsigende fargeklatter over halve sider. Enda mer konservatisme: langt mer kulturstoff enn i f.eks. Bergens Tidende, en tydeligvis systematisk dekning av området - konserter, teater, bøker, utstillinger osv.

Men om presentasjonen var "gammeldags", så var ikke innholdet det. Begge disse Stuttgart-avisene hadde tatt konsekvensen av at etermediene oftest er først med nyhetene. Bakgrunnsstoff og kommentater var "moderne" nok, og langt grundigere når det gjaldt utenriksforhold og økonomi enn det norske aviser flest presterer.

I denne bloggen har jeg flere ganger sørget over den parabol-tallerkenen vi mistet sist vi flyttet. Gjensynet med de tyske kanalene var nesten nostalgisk: lite av all denne heseblesende og unødvendige grafikken som både NRK og TV2 innleder programmene med, men til gjengjeld et vell av saklig bakgrunnsstoff i reportasjene.

Dette får  ikke vi kabel-tittere inn i Norge, av den enkle grunn at seergrunnlaget for tysk fjernsyn er for lite til å interessere annonsører. Og det kommer igjen av en feilslått skolepolitikk gjennom flere årtier, da alt "vanskelig" skulle fjernes fra pensum, samtidig med at engelsken bredte seg. Forrige uke leste jeg i Dagens Næringsliv at det i øyeblikket bare er 158 norske studenter på master-nivå i Tyskland. Avisen var bekymret på næringslivets vegne; det er da godt at det er noen som bryr seg. Tenk om vi kunne oppleve noe sånt på kultursidene i andre norske aviser!

Én kommentator i nummeret er av en annen mening. Og det er ikke hvem som helst, men den politiske journalisten og kommentatoren Timothy Garton Ash (sjekk ham på Google). I hans overskrift står det bl.a. at dokumentene som er en regjerings mareritt, er en data-fest som utdyper forståelsen av hvordan stater agerer.  Etter skumlesing av lekkasjedokumentene mener han at de som arbeider i den amerikanske utenrikstjenesten har lite å skamme seg over. Ja, i hans personlige omdømme har departementet løftet seg flere hakk.

Grunnen er at i disse fortrolige rapportene forteller de sannheter og sannheten uten omsvøp. Diplomatene trenger ikke være diplomatiske!  Det er ut fra slike rapporter at staten former sin utenrikspolitikk - med andre ord: Vi får, som lesere, en unik mulighet til å se bakom kulissene (les: høflighetsfrasene) og forstå hvordan politikk blir til.

Han er, naturligvis, ikke blind for at  sånn offentliggjøring kan ha skadelige sider, og han forsikrer at The Guardian har siktet stoffet nøye: Her skal ingenting trykkes som kan identifsere f.eks. informanter og slik bringe dem i fare. Og det er vel så: den skaden er allerede skjedd, i og med at dokumentene ligger på nettet. Taliban studerer dem sikkert nøye. (Så kan vi jo bare smile, her i landet av avsløringen i går - den at den amerikanske ambassadøren ikke har høye tanker om vårt PST. Han er jo ikke aleine om det.)

En langtidsvirkning av alle disse sannhetens øyeblikk kan bli den at vi blir enda mer skeptiske til "pressetalsmenn"s og statsråders forsikringer om ditt og datt,. Det hender litt for ofte at de er sveipt i runde, glatte formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst.

*

Så må bloggeren igjen ta pause noen dager. Han skal ut og reise, og vil nødig slepe laptop'en med seg. Da blir det mer tilfeldig med adgang til nettet. Det kan hende det vil friste med medie-innspill fra Tyskland - titt innom om noen dager og sjekk.  I hvert fall er bloggen tilbake 16. desember, seinest.

I går, mandag, kunne avisen avsløre at de bergenske lokalnyhetene til et par av av lokalradioene blir produsert på Lillehammer. Det sitter folk der og lager "nyheter" av det de leser på nettutgavene av Bergensavisen og Bergens Tidende. Det var jo ikke dét som var meningen da de fikk konsesjon på betingelse av at de brakte lokale nyheter ...

Journalisten prøvde å skrive "objektivt", men det skinte igjennom at han (med rette!) var indignert over denne formen for nyhetsjournalistikk.

I bloggen "Outsourcing i Vestlandets storavis" 27. oktober fortalte jeg at jeg ventet på honorar for en kronikk i BT 31. august, og at jeg etter purring var blitt bedt om å sende faktura til Bergens Tidende, Trondheim.

Det kom ikke noe honorar fra Trondheim, så for en ukes tid siden sendte jeg inkassovarsel i rekommandert brev til avisen. I går kom det svar(fra en som sannsynligvis ikke har noen skyld i elendigheten) med mange beklagelser: Fakturaen skulle ikke ha vært sendt til Trondheim. "Vi har i høst gått over til nytt regnskapssystem, med regnskapsavdeling og lønningskontor i Oslo."

Så får vi se hvor lang tid det tar for et kontor i Oslo å sende oppgjør fra en bergensavis til en bergenser.

Denne stereotypien fikk et grunnskudd nå i helgen da det ble kjent at det er flertall blant fylkespolitikerne i S&F for å kutte ut tilskuddet på 900.000 kroner til bokbåten "Epos" og til bokbusser - samtidig med at de vil subsidiere NRKs delfinale i Melodi Grand Prix i Florø med det samme beløpet. Fylkesordfører Nils R. Sandal (Sp, gudbedre) mener at et slikt arrangement vil være god markedsføring for Sogn og Fjordane.

Bokbåten "Epos" er et flytende bibliotek som er et samarbeidsprosjekt mellom Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Båten går fra småsted til småsted langs vestlandskysten, der det kan være langt mellom bibliotekene. Den har stort utlån og er særlig populær blant barn og unge.

Melodi Grand Prix, eller The European Song Contest, som er det offisielle navnet, er en parade av glorifisert skvip, en samling av "låter" fremført av halvamatører som kopierer den mest åndsforlatte delen av internasjonal, kommersiell pop. Avstemningene i sluttfinalen har lite med musikalsk kvalitet å gjøre, men mye med gegrafisk naboskap - middelhavsland stemmer på hverandre og landene i Norden på sine naboer. Bokbåt og bokbusser er kulturspredning med langtidsperspektiv.

Hva i verdens slags folk er det egentlig vi velger til å stå for styre og stell her i landet? Til og med altså i Sogn og Fjordane .....

Fredag fikk vi på Dagsrevyen se kulturministeren og toppsjefen i TV 2 undertegne en fem års avtale om TV2 s fremtid. I lørdagsavisene fikk vi nærmere rede på hva avtalen gikk ut på. "TV2 truet med å flytte fra Bergen", skrev Bergens Tidende.  "TV2 fikk viljen sin - seerne får regningen" het det i Dagens Næringsliv.

Det regjeringen får ut av avtalen, er at hovedkontoret til kanalen blir i Bergen. Dessuten forplikter kanalen seg til å ha daglige nyhetssendinger, ha ukentlige norskspråklige program og "jevnlige" norskspråklige program for unge. Og - rosinen i pølsa: " TV 2 skal formidle norsk film og TV-drama på tilnærmet samme nivå som i perioden 2007-2009."

Begrepet "nivå" er ikke nærmere spesifisert, men det går sannsynligvis på det kvantitative. Da utgjør nok Hotel Cæsar, sendt fire ganger i uka pluss repriser, en vesentlig del av den allmennkulturelle forpliktelsen.

Serien produseres I oslo.

Avisen minner også om en nyhet fra forrige uke: Det er gjennomført en bedriftshelseundersøkelse blant 70 ansatte i TV2. Den viser at mange ansatte over 40, som går i ulike former for skift- og turnusordninger, "opplever helseproblemer, søvnvansker og en svært stressende jobbhverdag."

Kan det tenkes at helseproblemene også har psykiske årsaker? Sjekk i dagens tv-program hva TV2 har å by på i hovedkanalen, i TV2 Zebra og i nyskapningene "bliss" (for kvinner) og "Max" (for menn). Du finner en uendelig rekke av tredje- og fjerdeklasses amerikanske serier. I de to hovedkanalene dominerer tegnet (r) for reprise. Det må da være svært slitende for folk med høy teknisk og journalistisk kompetanse å være med på å distribuere slikt?

*

PAUSE: På grunn av mange presserende gjøre mål må bloggen utebli noen dager. Tilbake søndag 5. desember.

Dette er ikke et utslag av angrende selverkjennelse, men et redigert og noe avdempet destillat av et anonymt brev som lå i postkassen. Dessverre inneholdt det ingen konkret påvisning av hvor det er jeg tar så sørgelig feil. Dét kunne jo ha vært et nyttig korrektiv.

Jeg undres om brevskriveren har tenkt igjennom konsekvensene av det han (tror jeg) her gir uttrykk for? Hvis observasjonene hans skal gjelde for alle, og ikke bare for meg, må det jo være bankdirektørers sak å få oss ut av fremtidige bankkriser. Elektroingeniører er de eneste som kan velge rasjonelt mellom høyspentmaster gjennom Hardanger eller sjøkabler under Hardangerfjorden, og generaler og admiraler må få bestemme hvilket forsvar vi skal ha. Stortingsrepresentanter må selv få avgjøre hvor god pensjon de vil ha, og det må være opp til bilistene å vurdere hvor fort de bør kjøre.

Nei, demokratiet forutsetter nok at også ikke-sakkyndige tillater seg å ha et ord eller to med i laget for  på den måten å kunne virke inn på de beslutningene som våre folkevalgte tar.

Det eneste forslaget hans som det er noe ved, er dette at det bare er vi litteraturvitere som bør uttale oss om "romanbøker". Det ville ikke være så farlig. Vi er likevel så uenige innbyrdes at de fleste synspunkter ville komme til orde.

Det har ikke manglet på advarsler. Flere debattanter har uttrykt engstelse for at et salg vil gå ut over diverse kulturtiltak som er blitt drevet i ly av kinoene, og for at repertoaret vil bli satt opp mer med tanke på inntektsmulighetene enn på kvaliteten. I gårsdagens Bergens Tidende avviste et bystyremedlem for Høyre slike mistanker: Bergen kommune vil fortsatt eie 51% av institusjonen, og derfor vil repertoaret være den kommunale kinoledelses sak. Partiet stiller seg som garantist for at salget ikke vil gå ut over kvaliteten eller kulturtiltakene.

Mannen tror kanskje også på julenissen. Private investorer er sjelden filantroper. Det de - høyst rimelig - er ute etter, er avkastning på investeringen. Her skal vi altså tro på at det finnes en investor som kjøper nesten halvparten av et objekt, og avstår fra enhver innflytelse på driften som genererer det forventede utbyttet. Finnes det slike snille kapitalister?

Hvis høyremannen har rett, må  inntjeningen pr. i dag være svært så god og sikker - sannsynligvis så god at den investerte kapitalen vil være tjent inn i løpet av tolv-femten år. Byrådet vil altså selge en svært så sikker inntektskilde. De regjerende partiene  har senket eiendomsskatten til det halve og må derfor kutte i bl.a.  velferdsordninger for uføre og for barn og ungdom, så det er forståelig at de ser seg om etter inntekter.

At Frp er for salg, forbauser meg ikke. Der griper de alltid til de mest korttenkte utveier. Høyre forbauser meg mer. Jeg kjenner opptil flere høyrevelgeresom har kulturelt ansvar og ikke tror på julenissen. Men Kristelig folkeparti forbauser meg mest. Sitter ikke kamelhårene fast i halsen?

I en serie artikler har hun tatt for seg det rike utvalget av lesestoff som er å finne i hyllene hos Narvesen. I det siste nummeret av D&T (47) er turen kommet til sladrebladene - Se og Hør og den mislykte klonen Her og Nå, pluss noen merkverdigheter som heter C! og D! og visstnok er fylt med oversatt skvalder fra Hollywood.

Hun er leseverdig hele veien, henger ut elendigheten uten å virke altfor mye ovenfra-nedad. Den første delen av denne oppgaven er lett; dette har vært gjort mange ganger før, og vi er mange som har stilt spørsmålet hun stiller i den ene overskriften: "Flukt frå kvardagens monotoni, eller bare koko?"  Den andre delen er vanskeligere. Folk må ha lov til å velge det lesestoff de vil. Vansken her er å karakterisere skvipet uten samtidig å gi uttrykk for at  1.700.000 lesere av Se og Hør (lesere, heldigvis ikke kjøpere) er idioter alle sammen.

Ravatn retter i stedet søkelyset mot produsentene. Den vinklingen  spiller hun ut i den andre og større overskriften: Memento mor di.

"Memento mori" er latin og betyr noe sånt som "Husk at du skal dø". Med å vri den om som hun gjør, bruker hun sladderjournalistenes egne teknikker mot dem: personalisering og sentimentalisering. Hun spør: " Kva synest mødrene deira om yrkesvalet?"

Ja, si det. Om et av mine barn hadde havnet i redaksjonen i et av disse bladene, ville jeg ha måttet stille meg et selvrasakende spørsmål: Hva var det jeg gjorde galt?

Vi, heller ikke Ravatn, kommer ikke lenger enn til å undres over "dei vanvittige lesertala for desse blada", som hun skriver.  Og hun fortsetter:  "Greit for meg at folk ønskjer seg vekk frå kvardagens monotoni - men kvifor i all verda - om dei no er på flukt - vel dei å rømme hit?"

Ja, der stopper vi alle opp. I tittelen på dette blogginnlegget ligger det en teori - men den er egentlig bare en forskyvning av problemet: Hvorfor?                                    

Jeg har absolutt ingen planer om å profitere på krisen i Irland. Men jeg klikker meg nysgjerrig videre, og får opp en svær annonse som forteller meg at fallende markeder er min sjanse til å begynne med trading - i dag. Krisen i Irland har nemlig fått euro'en til å falle drastisk mot US-dollar og japanske yen. Når markedet fluktuerer slik, har tradere på Forex (forkortelse for Foreign Exchange) den fordel at de kan tjene på svingningene. Og så kommer et eksempel:

Hvis jeg 22. november hadde deponert $ 1.500 og solgt euro mot dollars, ville jeg den 24. november hatt en profitt på 9.000 dollar. På to dager!

Å kalle dette mangelfulle opplysninger, er et svakt uttrykk. Depositumet er bare en liten del av en mange ganger større sum  som kunden forplikter seg til å bruke på business'en. Faguttrykket er "short selling": Du forplikter deg til på et bestemt tidspunkt  til å selge en bestemt mengde euro som du ikke har, og avregne i dollars. Altså må du like før du selger, ha kjøpt  euro. Hvis kursen på den har falt siden kontrakten ble inngått, tjener du inn differansen.  Omvendt: Er euro'en blitt dyrere, taper du.  Og, som det står med bitte liten skrift i annonsen: Forex trading medfører vesentlig risiko og er ikke egnet for alle.

For å tjene så mye som 9.000 dollars må du ha forpliktet deg til å sette inn i affæren en ganske stor sum i euro - derfor må det betales depositum, som du taper hvis du ikke fullfører affæren. Men euroen falt ganske riktig mot dollars og yen disse dagene, og på visse forutsetninger er regnestykket sikkert riktig. Altså kunne jeg ha tjent 9.000 dollars med noen tastetrykk, uten å ha gjort noen som helst produktiv nytte.Tjent, ja - men et eller annet sted i verden ville det jo ha vært en person eller institusjon som hadde tapt de samme dollarene. Den eneste som ville ha vært helt sikker på profitt av denne transaksjonen, er - Forex.

Det er et avskyelig snyltesystem som har den egenskap ved seg at det forsterker reelle kriser. Ideelt sett burde det rammes av straffeloven, men man kan komme langt med å innføre en elektronisk overvåket skatt på alle valutatransaksjoner. (Se bloggen "Valuta i bølger - med haier" 22. februar.)

Dette stod å lese i Dagens Næringsliv i går.  Med forklaring: Etter at Hellas og Irland ble berget av euro-partnerne, rettes oppmerksomheten igjen mot kriselandene i sør, Portugal og Spania.

I fjernsynet ser vi daglig bilder fra protester og demonstrasjoner i Europa. I England protesterer studentene mot en tredobling av studieavgiftene, et ledd i regjeringens innsparingsplaner. I  Irland  er det svart fortvilelse over krisehjelpen - det vil si: over betingelsene som følger med den. I  Portugal var det i forgårs generalstreik mot regjeringens kuttplaner. De som protesterer, er de som rammes hardest: de som har de laveste inntektene, de som er avhengige av offentlige velferdstiltak.

Så kan man jo spørre: Er det onde, ufølsomme mennesker som sitter i disse regjeringene og administrerer krisen og innsparingene?

Nei. Faktisk kan de ikke handle stort annerledes enn de gjør. Innsparinger og kutt er bydende nødvendig, og det er innebygd i systemet at da er det folk flest som må betale. Offentlige ytelser og lønnsinntekter er lette å kontrollere; det å gå løs på de virkelig store inntektene, på store formuer og på pengeflyttingen i finansverdien - det ville rokke ved selve samfunnsstrukturen. Og det verken vil eller kan de som er valgt til å regjere.

Det paradoksale ved dagens situasjon er at den felles valuta, euroen, forsterker vanskene. Det at den i sin tid ble innført, var ikke først og fremst  økonomisk, men politisk motivert, gjennomført på tross av advarsler fra mange økonomer og finansfolk. De hevdet at forholdene i Europa var for ulike til at valutafellesskapet ville fungere. De har fått rett: En uregulert markedsøkonomi, prinsippet om "fri flyt" av varer og tjenester, gjorde det fristende for banker og andre finansinstitusjoner å ekspandere - for optimistisk. Til det kom at den samme markedsøkonomien førte til at de sosiale forskjellene, i alle berørte land, bare ble større.

Mer enn 60% av norske velgere sier i dag nei til norsk medlemsskap i EU. Selvsagt kan vi prise oss lykkelige for at vi er blitt stående utenfor, men det må også sies at det er ikke skiftende regjeringers og stortingsflertalls politikk som skal ha æren. Årsaken til vår økonomiske velmakt er oljen, og den tar engang slutt.

Jeg kjenner bra folk som foran den siste folkeavstemningen skiftet standpunkt fra sitt 1972-NEI til 1994-JA. Deres argumenter lå på det idealistiske plan: nødvendigheten av internasjonalt samarbeid, og ønske om norsk innflytelse - medbestemmelsesrett - der beslutningene blir tatt, i Brüssel. Standpunktet er ikke noe å skamme seg over, men jeg kunne ha lyst til å spørre dem: Tror de virkelig, i dag, at norsk medbestemmelse hadde avverget krisen i Hellas, i Irland, i England, i Portugal - og den som stunder til, i Spania? Det de i virkeligheten sa Ja til, var en dogmatisk markedsøkonomi som helt logisk har skapt dagens krise - med de dystre fremtidsutsiktene for millioner av mennesker der ute, i det valutaforenede Europa.

Det er et vareutvalg som ville få folk i mesteparten av verden utenfor Vesten til å - ja, noen ville nok ønske seg hit, andre ville bli forbanna og tenke alvorlig på dette med bomber. Klær fra innerst til ytterst, særlig på kvinner; sko, støvler, ur, smykker, kosmetika, flatskjermer, mobiltelefoner, skinnvesker, sportsutstyr - ja, det er unødvendig å regne opp mer, du har selv sett en overflod av slike annonser. Og alt dette til ære for Jesusbarnet i krybben!

Nå, ikke bare. Noen tenker nok rett og slett på å selge. Og det gjør de med å gi deg avslag og rabatter: Mesteparten av disse varene er nemlig på "tilbud": Minst 20% avslag, mange med 30 eller 40%, noen halv pris, og så noen få saker med hele 70% avslag.

Dette gjør ikke forretningsstanden bare for å være snill med deg. Saken er at detaljhandelen her i landet har stagnert og på enkelte punkter gått tilbake i år, sett i forhold til 2009. Kjøperne er forsiktigere, de sørger for å ha reserver på bok, de er litt skremt av finanskrisen og av det de leser om tilstandene ute i Europa, der "markedet" nok ikke har klart å gjøre alle EU-borgere rikere og lykkeligere, for å si det mildt. De svære rabattene i de bergenske handlesentrene er i virkeligheten et svakhetstegn: Forretningene har husleie og lønner å betale, svære kapitaler er bundet i varelagre, og de skal forrentes. Altså må prisene ned for å skaffe likvide midler inn i kassen, og så får man håpe at omsetningen blir desto større slik at det kompenserer tapet .

Jeg blar i de to rabatt-bladene og finner ikke noe som frister. Naturligvis er det mange blant oss som ikke har det slik, som strever for å få endene til å møtes og dekke de mest elementære behov. Men mange er det nok også som, hvis du går dem på klingen, vil måtte innrømme at dette vareutvalget i grunnen er en parade av overflødige ting. Du skal lokkes til å kjøpe ting du ikke har bruk for. Og hvis du ikke gjør det, eller riktigere: Hvis vi er mange som ikke lokkes verken av tilbud eller julehandel - da har vi en krise like rundt hjørnet. For vårt økonomiske system forutsetter at vi kjøper, bruker og kaster.

En pussig sak ved tilbudene, forresten: Det er smått med kulturtilbudene. Noen stort sett uspesifiserte boktilbud i Storsenterets bilag utgjør 1/4 side av de 20, dvs. 1,25% av totalen. Litt bedre i det store bilaget: Der er det 1 helside om bøker av 64, dvs. litt over 1,5% av det hele.

Mesteparten av denne helsiden handler om at du kan få Carl I. Hagens signatur, personlig innskrevet, hvis du kjøper den siste boken hans. Ute ligger giftlokket over Bergen, og i den boken kan du lese at klimaendringene aldeles ikke er menneskeskapt.

*

Den samme Hagen var på nominasjonsmøtet i Frp i går og var nok en av dem som sørget for at "eldreopprøret" i bergenspartiet ble kvalt. Stemmetallene, gjengitt i dagens Bergens Tidende, ble som toppledelsen ønsket det. Men ordfører Gunnar Bakke var ute i radio i morges og mente at bråket hadde skadet partiet.

Det får vi da inderlig håpe han har rett i. Da kan det bli noen stemmer færre ved neste valg, slik at vi får skiftet ut en kommunal ledelse som har vist seg inkompetent på mer enn ett område siden forrige valg.

Mandag kom den gledelige melding at det er uro i toppsirkelen i bergensavdelingen.  Ordfører og sittende kommunalråder utfordres av folk som vil opp på toppen av listen - og altså overta. Bergens Tidende hadde til og med navnene på dem, forretningsfolk i alderen omkring 50. Samtidig kunne en yngre dame på listen fortelle at hun hadde mottatt trusler om et eller annet som skulle skje med henne hvis hun ikke forhindret et "kuppforsøk".

Det er i og for seg lett å skjønne sammenhengen. Det har vist seg, i Bergen som i Oslo og andre steder, at Frp-ere som har sluppet inn i varmen og fått seg verv og bein i styre og stell - de har til en viss grad  folket seg. Velvillig kan man da anta at det er det daglige samvær med høyrefolk og Krf-ere som har foredlet dem, men mer realistisk er det vel at det ikke har vært helt enkelt å møte hverdagens realiteter.

Naturligvis er denne utviklingen blitt observert av mer aggressive partimedlemmer som mener at partiet skal føre frp-politikk og ikke høyre sådan. Derfor misnøyen. Men i går, tirsdag, kom så annen akt: Opprørerne var blitt temmet.  De trakk seg ut av kampen og bedyret at de ikke hadde tenkt på noe kupp, de ville bare være mer med. Det eneste stom stod igjen, var damen med truslene, som for sin del ikke forstod noe som helst. Neinei, det skjønner jeg godt.

Et sitat fra salig Einar Gerhardsen rinner meg i hu: "Noen av oss har snakket sammen."

Om det følgende har noe med saken å gjøre får leseren selv avgjøre:

Kald, stille luft og ingen nedbør har lagt et giftlokk over Bergen de siste dagene, og kommer til å gjøre det en ukes tid fremover. Situasjonen er presis som i januar, da byrådet demonstrerte en høy grad av forfjamsethet når det gjaldt åtgjerder som ville gjøre det lettere for befolkningen å puste.

Nå er restriksjoner på bilkjøringen igjen på tale. Og atter nøler byregjeringen med å gjøre noe annet enn å vaske gatene og henstille til folk om ikke å fyre med ved. Og så møter vi "bilfolket" i kommentarspaltene i avisene. De skjeller og smeller, de vet bedre enn alle andre hva som bør gjøres, og særlig hva som ikke bør gjøres, alle andre er idioter, og forøvrig akter de å kjøre som før.

"Bilfolket" har også stemmerett. Dem må man ikke legge seg ut med, hvis man har makten og posisjonen kjær. Og hva for et parti stemmer "bilfolket" på, tror du?

*

Onsdag morgen: Bergens Tidende følger opp med en liste over gamle snurrigheter i Frp. Og partiets gruppeleder i bystyret vedgår at han har ringt til damen som følte seg truet, men han hadde aldeles ikke kommet med noen trusler.

Neivel. Det har lenge vært klart at Frp'eres virkelighetsoppfatning er ulik de fleste andres. Nå har vi fått  dokumentert at dette også gjelder partifeller innbyrdes.

*

Tilføyelse, ut på ettermiddagen onsdag: Nå har damen som følte seg truet, gått ut offentlig og fortalt at hun på fylkesårsmøtet i Frp i fjor opplevde at da hun våknet i hotellsengen om morgenen, hadde noen plassert en full, naken mann ved siden av henne. Hun er gift og har tre barn.

Nå, la oss ikke anstille oss som altfor hellige. Det har sikkert hendt i andre partier også at noen etter et årsmøte har våknet med en full, naken mann i sengen. Men her var det altså arrangert av partifeller - som en "spøk". Det forteller litt om hva som foregår inne i hodene på disse folkene som har fått velgermandat til å styre i byen.

Dette er det  inntrykket man sitter igjen med når man bruker litt tid på å surfe på  debattspaltene i norske aviser, der anonyme tastehelter får utfolde seg. Vårt nye elektroniske univers, der vi alle har en mulighet til å få uttrykt det vi mener, er dessverre langt på vei blitt erobret av folk som tror at skjellsord, bakvaskelser, løse påstander og idiot-erklæringer har offentlig interesse.Det beste som kan sies om dette, er at det sannsynligvis har en god mentalhygienisk funksjon - for avsenderne.

Derfor var det en glede å finne et forum som ikke er åpent for slikt. De som vil ytre seg på nettsidene til Dagsavisen, må gjøre det under fullt navn (og med en ip-adresse som kan kontrolleres av redaksjonen). Resultatet er en debatt preget av resonnement og argumenter.

Er jeg udemokratisk? Mener jeg at "folk flest" ikke skal få komme til orde?

Nei. Jeg mener at man skal kunne stå inne for det man mener. Det at skjellsord-innleggene er forsvunnet fra Dagsavisen, er en vinning for demokratiet og for fri, offentlig meningsutveksling.

*

Tillegg til bloggen i går: Statsministeren var fort på banen og beroliget: Det er ikke meningen å skjære ned på ytelsene til de uføretrygdede. - En kommentar fra de trygdedes interesseorganisasjon gikk ut på at de ikke føler seg beroliget.

Det har ikke lykkes meg å finne hele teksten i notatet på nettet. Men jeg har forstått at det dreier seg om utregninger av mulige konsekvenser av samordningen med den nye pensjonsreformen som trer i kraft fra 1. januar.  En av dem er at uføretrygdede med mange barn vil komme bedre ut enn om de hadde vært i jobb. Jeg fristes til å si: Hva så? - Men inntil videre får vi tro Stoltenberg på hans ord.

*

PAUSE: Bloggeren må nå ta en pause pga andre, presserende gjøremål. Tilbake onsdag 24. november.