Hører på Rilo Kiley, Draggin' Around (Here's to all the melodies that picked us up off our seats). Jeg har gått i pysjamas i hele dag og håret mitt er i hestehale. Jeg spiste baguette til frokost og så pasta til middag og en gang i mellom spiste jeg sjokoladeis også. Jeg orker ikke gjøre noe annet enn å ligge på rommet mitt. Spille videospill. Jeg har lest en del også. Jeg leste ut en hel bok. Jeg føler jeg har gjort noe meningsfullt når jeg har lest ut en bok, men jeg vet ikke helt om det er sant.

Folk sier hele tiden at det skal bli bedre, men når skal det liksom skje? Og hva vet de egentlig. Jeg har vært syk så lenge at jeg ikke helt husker når det begynte. Jeg snakker ikke fem-seks år, men kanskje ti. Kanskje mer også. I dagbøkene mine fra da jeg var liten snakker jeg bare om angst og om å ville dø. Eller, da ville jeg vel heller forsvinne. Jeg tror ikke jeg var helt klar over konseptet selvmord. Jeg kunne ønske det ikke var sånn. Jeg klarer ikke lese dem, de gjør meg så trist.

I dag fant jeg igjen dagboken min fra 2000. Der står det ingenting om angst, så altså må dette ha begynt etter 2000 men før 2003. I dagboken min fra 2000 skrev jeg Maren "Jort" Johansen og jeg skriver om Pokémon og vennene mine og gutten jeg var forelsket i. Det er 12 år siden. Det er ganske sykt å tenke på at jeg faktisk har levd så lenge. Det føles ikke så lenge i det hele tatt.

Det finnes bra ting også. Jeg har ting som gjør meg glad. Jeg liker Rilo Kiley. Sangene deres kunne ha handlet om meg, vært skrevet av meg, eller handlet om en som meg. Jeg føler meg ikke alene når jeg hører på Rilo Kiley. Jeg kjenner dem, de kjenner meg. Jeg liker at sangene deres ikke minner meg om noen spesiel tid i livet mitt. Det handler ikke om nostalgi, sånn som nesten alt annet jeg klamrer meg til. Det handler om nå. Du vet sikkert hvordan det er. Hva er ditt favorittband? Hvorfor?

Jeg vet ikke hva som kommer til å gjøre meg lykkelig. Fast lykke. Lykke som ikke er midlertidig. Finnes det? Jeg har aldri vært lykkelig, selv ikke da jeg burde vært det. Jeg er fryktelig utakknemlig. Jeg tenker at om jeg fikk en sjanse til hadde jeg satt pris på alt jeg hadde, men jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Å elske, å bli elsket. Jeg klarer ikke akseptere det. Klarer ikke tro på det. Kanskje det om at man må elske seg selv for å akseptere andres kjærlighet er sant after all.

Men, hva vet vel jeg?

Jeg var på biblioteket mer eller mindre hele dagen. Med Molly. Vi drakk brus og leste spøkelseshistorier fra barneavdelingen. Nå har jeg vondt overalt. Vondt i skulderen, bena. Voksesmerter. Får dem alltid når jeg er sliten, men det er egentlig greit. Noen ganger er det godt å være sliten. Bare synd jeg ikke får sove. Det er vinterferie, men det spiller egentlig ikke noen rolle for meg.

Jeg lånte tre bøker.

✯ Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve (Ann Heberlein)
✯ When you are engulfed in flames (David Sedaris)
✯ Ut og stjæle fra American Apparel (Tao Lin)

Jeg har begynt på førstnevnte allerede, men har ikke kommet langt nok til å si noe særlig. Men jeg tror jeg skriver et innlegg om den når jeg er ferdig. Tror kanskje det er en sånn bok mange av dere som leser bloggen min hadde likt.
David Sedaris har jeg lest litt av før og synes han er kjempemorsom. Det blir gøy å lese noe nytt. Tao Lin-boka har jeg tenkt på å lese en godgod stund og jeg gleder meg til å begynne på denne også. Også er det gøy å finne bøker på biblioteket. Det er jo helt gratis!

Er det noen fler som fortsatt er våkne? Jeg lurer på om jeg skal spise litt rett-i-koppen potetmos eller om jeg er mett. Det er ikke så godt å vite alltid. Jeg føler meg både sulten og mett på samme tid. Men potetmos er alltid godt midt på natten.

Psykolog i morgen. Jeg liker det ikke, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker det. Kanskje fordi jeg egentlig hater å snakke om meg selv. Spesielt når det skal være såpass personlig. Det er liksom en sperre. Det føles ikke riktig. Men jaja, det blir deilig å få det unna.

Tenkte jeg skulle blogge at last. Vet ikke hva som skjer, men alt jeg skriver blir bare rotete og dårlig. De siste dagene har jeg bare sovet masse, lest morsomme historier på nettet, hørt på musikk. Og jeg har faktisk lest en god del. Men ikke noe nytt - jeg har lest om igjen et par bøker jeg ikke har lest på noen år. Det kan være like morsomt som å lese dem for første gang. Du har glemt det meste, men så plutselig husker du igjen og tenker "Å, jeg elsket dette avsnittet! Hvordan kunne jeg glemme det.".

Har du noen gang opplevd noe overnaturlig eller noe du ikke kunne forklare? Fortell! Jeg elsker å høre skumle, og ikke-skumle, spøkelseshistorier. Jeg har en selv, men jeg vet ikke helt om jeg vil fortelle den siden det er veldig personlig.

Sam ligger her på fanget mitt og sover og jeg hører på The Jezabels. I det siste har jeg sett massemasse på film. Jeg ser alt jeg kommer over, men jeg har egentlig ikke sett noe veldig bra. I natt så jeg Dogma om igjen. Det er et par år siden jeg så den sist. Anbefales, den er helt utrolig morsom.

Jeg har også bestemt meg for at jeg skal male rommet mitt hvitt når jeg får råd. Hvite vegger, hvitt tak. Dere som har fulgt bloggen min en stund vet antagelig at rommet mitt er trepanel, trepanel, trepanel. Og jeg hater det. Gleder meg veldig til å få det helt hvitt. Det blir liksom så rent og pent.

Og til en viss person som ikke orker å finne sine egne bilder til innleggene sine - du vet hvem du er, jeg skal ikke være bitch å poste navnet ditt. Det er ikke jeg som har tatt bildene du åpenbart tok fra bloggen min og jeg har vel derfor ingen rett til å være sur for at du tok dem (selv om jeg hever på øyenbrynene og synes der er litt frekt), men du kunne i det minste linket tilbake til opprinnelige kilder (flickr, ikke meg).
Slemme-Maren ut.

✿ Hva hører du mest på akkurat nå?
Jeg hører mye på Want To Be Bad av Tegan and Sara. Og egentlig hører jeg mye på Tegan and Sara generelt disse dager. Det er lenge siden jeg har hørt på dem så jeg har liksom oppdaget dem på nytt.

✿ Favorittfarge?
Blå! Koboltblå. Jeg liker hvit også, men det er jo egentlig ikke en farge. Det er ingen farger jeg ikke liker, men jeg blir fort lei av turkis.

✿ Favorittdyr?
Katter så klart, men det kommer nok ikke som en overraskelse. Jeg liker rev veldig godt også. Og pingviner.

✿ Hvor gammel er du om ti år?
Om ti år er jeg 29, straks 30. Skummelt.

✿ Har du noen flaue historier?
Mange! Mitt yngre jeg var ganske teit, men heldigvis blir jeg egentlig ikke flau. Jeg kan le av meg selv. Jeg husker da jeg skulle få mitt første lånekort på biblioteket - jeg var 11 tror jeg - og jeg måtte signere med fullt navn. Moren min var med meg og hun sa plutselig "Det er ikke sånn du skriver navnet ditt!" Alle på biblioteket begynte å le føltes det som, og jepp, frem til jeg var 11 skrev jeg Maren Hjort og ikke Maren Hjorth.

✿ Favorittplanet?
Neptun, men jeg er glad i alle planetene. Jeg liker Jupiter nesten like godt som Neptun. Fun fact: om jeg noen gang får en datter er jeg ganske sikker på at hun skal hete Neptun.

✿ Har du noen drømmer som aldri vil bli sanne?
Mange, men hvem har vel ikke det? Jeg har alltid hatt lyst til å bli skuespiller faktisk, men det skjer nok aldri. Jeg er for sjenert til å dra på auditions. Jeg har også veldig lyst til å lage film, men det er nok om mulig enda mer urealistisk.

✿ Hva er den fineste tingen du eier?
Vanskelig! Jeg har så mye fint. Jeg tror jeg må si globusen min. Det er en sånn med lys inni og den står på nattbordet mitt. Jeg elsker den.

✿ TV-serie eller film?
Film kan være veldig bra, men jeg sier TV-serie.

✿ Kjendis look-a-likes?
Eh, Wednesday Addams? Tuller. Jeg synes ikke jeg ligner på noen kjendiser.

✿ Hvor høy er du?
Bare 157 cm. Jeg kunne ønske jeg var høyere. Jeg liker høye jenter. 170 er perfekt.

✿ Hva er du flink til?
Jeg er flink til å finne fine bilder på flickr, jeg er flink til å skrive (når jeg vil), jeg er flink til å tegne, jeg er flink til å skrive brev.

✿ Hva er du ikke flink til?
Langt mer. Jeg kan ikke strikke, jeg kan ikke svømme, jeg mangler kreativitet 90% av tiden, jeg kan ikke konsentrere meg, jeg er forferdelig i alle typer sport... The list goes on.

✿ Natt eller dag?
Natt.

✿ Om du bare kunne spist en type mat resten av livet, hva ville det vært?
Mintpastiller! Jeg spiser allerede nesten bare mintpastiller, haha.

✿ Nevn én ting veldig få vet om deg?
Eh, jeg spilte i band en kort periode da jeg var yngre. Jeg var vokalisten. Jeg er egentlig ikke en dårlig vokalist, men jeg er veldig sjenert og har sceneskrekk så det blir ikke noen sangkarriere med det første.

✿ Stjernetegn?
Jeg er kreps og det passer meg veldig godt.

✿ Favorittplagg?
Å, så mye. Jeg er veldig glad i det blå skjørtet med fuglene på fra Jenny Skavlan for Bik Bok. Og alle mine kjoler og topper med krage. Jeg elsker alt med krager på og bruker det nesten hver eneste dag.

✿ Hva leser du nå?
Jeg leser Submarine. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg pleier i det siste, uten at jeg helt vet hvorfor.

✿ Favorittband?
Dette spørsmålet blir vanskeligere og vanskeligere etterhvert som jeg blir eldre. Jeg vet om så utrolig mange fine band. The Smiths og Bright Eyes kommer veldig høyt opp på lista. Men jeg må nok si Rilo Kiley, som har vært favorittbandet mitt fast i tre år allerede. Alle sangene deres betyr mye for meg og mange av tekstene er blitt veldig personlige.

✿ Hva er det siste du brukte penger på?
En veske fra Gina Tricot. Den er kjempefin!

✿ Er du ansvarlig eller uansvarlig?
Jeg pleide å være ganske uansvarlig, men nå er jeg veldig ansvarlig.

✿ Har du tatt solarium noen gang?
Aldri, og det vil jeg aldri gjøre heller. Jeg elsker den bleke huden min. (Jeg prøvde faktisk å få litt farge i sommer for første gang på årevis, men ingenting skjedde. Jeg tror jeg støtter vekk sol nå.)

✿ Samler du på noe?
Mange ting! Jeg samler på plagg med krage, bøker (min største samling by far), neglelakk, vesker, lamper. Sikkert mer også.

Svar på et valgfritt spørsmål i kommentarfeltet! Jeg vil bli litt kjent med dere også.

Noen dager er dårlige, men noen er bedre. I dag har jeg hatt det ganske bra. Jeg dro ut. Jeg tror jeg bør dra ut oftere. Det er ikke så bra for meg å sitte inne hele tiden. Jeg kan ta bussen til steder langt borte eller bare gå rundt. Jeg har en tilbakevendende drøm hvor jeg drar til Holmestrand (en by et stykke unna her hvor jeg bor). Jeg har tenkt på å dra dit en stund nå. Jeg føler drømmer er viktige. Hvis jeg tror de prøver å fortelle meg noe pleier jeg å høre.

Jeg er glad for at jeg er komfortabel nok med meg selv til å ikke føle at jeg må passe inn blant en type mennesker. Liksom, jeg føler ikke at jeg må like og ikke like ting bare for å passe inn i stilen jeg prøver å kjøre. Jeg liker det jeg liker, jeg tenker ikke på hva andre synes. Det er tingene jeg liker og mine egne meninger som gjør meg til den jeg er, ikke hva jeg har på meg eller hvem vennene mine er. Jeg tenkte på dette fordi jeg får et par hemmeligheter fra folk som sier de er redde for å innrømme at de liker/ikke liker ting pga vennene de har og stilen de har. Jeg fikk f.eks. denne i dag:

"Jeg liker ikke pugs, men vil ikke si det for alle vennene mine er hipster. Do drugs not pugs."

Ikke ha venner fordi de kler seg på en spesiel måte, ha venner fordi dere har ting til felles og fordi du liker dem som mennesker! Vær ærlig, ikke vær falsk.

Jeg har sett Extremely Loud and Incredibly Close og nå ser jeg etter ting å bestille fra Etsy (fløyel, fløyel, fløyelskjoler!). I dag har jeg egentlig ikke gjort noe. Jeg sendte to brev. Jeg fikk ikke sove i natt og dermed sov jeg helt til halv 12 i dag. Det liker jeg ikke noe særlig. Jeg liker å stå opp tidlig. Jeg føler hele dagen blir bortkastet om jeg sover lenge. Selv om alle dagene mine er ganske bortkastede uansett.

En av grunnene til at jeg ikke fikk sove var at jeg satt å hørte på About the Moon av Rilo Kiley på repeat. About the Moon er nok den fineste sangen jeg vet om i hele verden (og også, åpenbart, inspirasjonen til navnet på bloggen min). Det er nok også den ene sangen som får meg til å gråte hver gang jeg hører den. My folks are long gone, and my mind is sure to go.

Jeg er lei meg fordi jeg ikke har noen å snakke med. Jeg er lei meg fordi jeg ikke har noen jeg kan være hundre prosent ærlig med. Jeg har tenkt på å være hundre prosent ærlig her, men så tenker jeg på alle som leser dette og da tenker jeg at det ikke er så lurt. For lenge siden - det blir to år i år - mistet jeg alle vennene mine. Det er min egen skyld og derfor kan jeg egentlig ikke klage. Jeg kjenner ingen lenger. Og ingen kjenner meg. Det er en ganske rar følelse når det slår deg. Du er ingenting, på en måte. Du er ingen.

Jeg savner dem ikke så mye nå lenger. Men noen ganger tenker jeg på hvordan de pleide å le, tingene de sa, hvordan de luktet, hvordan husene deres så ut. Og da blir jeg lei meg. Og så hører jeg på About the Moon av Rilo Kiley.

Krøllet håret mitt i dag. Vil farge det rødt. Kommer ikke til å gjøre det. Det er alt.

Litt nytt design. Det er egentlig likt det forrige, jeg har bare eh.. malt veggene i en annen farge? Nye bilder i sidemenyen, nye skrifttyper, ny farge bak overskriftene. Også har jeg ordnet det sånn at dere som kommenterer uten å logge inn (eller dere fra andre platformer uten gravatar) får et fint blomsterbilde ved kommentaren deres, istedet for det kjipe grå bildet fra blogg.no.

"Our galaxy - the Milky Way is spinning at a rate of 225 kilometers per second. In addition, the galaxy is travelling through space at the rate of 305 kilometers per second. This means that we are traveling at a total speed of 530 kilometers (330 miles) per second. That means that in one minute you are about 19 thousand kilometers away from where you were."

I går shoppet jeg klær på en bruktbutikk i byen. Nå hører jeg på The Antlers og jeg har ikke spist frokost enda, men Molly baker boller. Jeg har fått et veldig fint brev fra Ingeborg i posten. Jeg blir så glad når jeg får brev. Jeg tror jeg blir enda gladere når jeg kan skrive dem.

Jeg tror jeg skal lage en ny tumblr, for jeg er aldri på den gamle lenger og jeg mister omtrent 50 følgere hver uke. Aboutthemoon.tumblr.com er to år gammel om tre dager og jeg har 1 500 følgere akkurat nå. Ganske rart å tenke på. Det føles som jeg lagde den i går. Men de fleste jeg kjente på den nettsiden for to år siden er ikke der lenger. Magien er litt borte. Så i det siste har jeg hatt lyst til å begynne helt på nytt. Jeg kommer tilbake til det.

Skulle ønske jeg ikke var så ensom. Det vondeste er når jeg er ensom blant folk. Og det skjer med gjevne mellomrom. Sukk.

Jeg er redd for å gi hjertet mitt til noen som ikke bryr seg. Jeg er redd for å leve. Jeg er redd for å feile. Jeg er redd for å bli såra. - Jeg er redd for livet.

Jada, jeg begynte også med "den sunne måten". Da jeg endelig nådde 55 måtte det bli 53. 50. 48. 47. 46. 45. Hvorfor er det ingen som sier noe? Det er ikke nok!! 43, altså. På 43 er det perfekt.

Jeg ble atten i dag. Foreldrene mine kranglet ved bordet. Ingen av dem unnskyldte seg etterpå.

I 5.klasse var jeg veldig veldig forelsket i en gutt. Vi var gode venner, og jeg trodde han likte meg også. Så en dag gjemte jeg meg på do, og fikk ei venninne til å gå for å spørre han om han hadde lyst til å være kjæresten min. Hun kom tilbake, så usikker og ukomfortabel ut.
"Han sa nei"
"Hvorfor?"
"Han sa fordi du er utledning."
Jeg latet som om det ikke gjorde noe, men det forandret meg. Jeg ble redd. Bitter. Og ennå tørr jeg ikke å være forelsket igjen.

Jeg er så lei meg for at du måtte oppleve dette. Tror ingen hemmeligheter jeg har fått har gjort meg så trist som denne.

Jeg synes den ene læreren på skolen er så himla kjekk, men jeg tør ikke å si det til noen. Vet ikke om det er greit eller ikke

Jeg føler meg så himla ensom, særlig når jeg er på skolen. Det virker som om jeg er en sånn person som folk bare ser hvis de trenger notater til en stil eller lekse til historien eller en kulepenn til å regne mattestykker. Jeg er hun som sitter for seg selv på et grupperom, i et hjørne, helt bakerst i klassen. Jeg har kanskje bare meg selv å takke, men av og til skulle jeg ønske at folk så meg, at folk også ville invitere meg med på filmkvelder eller på turer eller med på butikken. Jeg føler igrunn bare at jeg er i veien, og det er noe av det værste jeg vet om. Det er kanskje meningen at jeg skal dø alene med femhundre katter.
Jeg har dessuten meldt meg inn i et politisk parti, men jeg tør ikke å fortelle det til noen. Jeg vet at jeg må stå for det jeg mener, og det gjør jeg forsåvidt, men unngår allikevel å snakke om slike ting.

Dette kunne vært skrevet av meg. Jeg er den jenta bakerst i klassen med hodet i en bok som ingen snakker med punktum. Skal vi være venner?

Noen dager er så perfekte og fine og får meg til å tenke at slik skal det forsette i lang tid fremover og jeg skal gjøre det beste ut av det. Men så kommer de dagene som føles dårlige og negative, som bare gjør at jeg vil dø eller forsvinne på et vis.

Jeg er så redd for at jeg har gjort broren min syk og redd fordi jeg er syk og redd. Han betyr så mye for meg men jeg bor så langt unna han. Jeg skulle ønske han ikke var så mye alene.

Jeg har ofte problemer med å sove. Det er da alle de vanskelige tankene slår til. I det siste har det blitt verre. Jeg tenker at min eksistens er meningsløs og jeg vil slutte den. Jeg synser noe utrolig rundt det og det er vanskelig å stoppe. Men jeg vil ikke dø. Så får jeg dårlig samvittighet fordi tankene er så sykt egoistiske.

Det er ikke din feil. Så ikke ha dårlig samvittighet. Ingen kommer til å se ned på deg fordi du har det vondt. Du ville jo ikke hatt det sånn om du kunne velge.

Jeg blir litt oppgitt når jeg hører så mange klage over at livene demmes er kjedelig. Hvis du ikke er fornøyd med hverdagen din - gjør noe med det. Å sitte på rumpa hjelper ihvertfall ikke. (Men samtidig føler jeg meg slem og streng når jeg tenker sånn om andre.)

Jeg er helt, hundre prosent enig. Livet er det du gjør det til. Du kan ikke alltid vente på at alt skal komme til deg. Du må gå ut og prøve å finne det selv. Dessuten føler jeg at de fleste som sender inn de hemmelighetene er i aldersgruppen 15-19. Livet handler desverre ikke om stort mer enn skole og venner i tenårene. Livet har så vidt begynt!

HAN LIKER ÅPENBART VENNINNA MI!!! MEN HUN HAR KJÆRESTE!! (Betyr det at det er greit at jeg ..flørter(haha) med ham?). Jeg føler at jeg er med i en teit tenåringskomedie.

Jeg vet ikke om jeg liker gutter eller jenter eller begge deler eller ingen av delene og det er helt greit.

Hei, ikke jeg heller. Og vet du? Det er mitt minste problem.

Jeg er forelsket for første gang på årevis, kanskje for første gang noensinne. Det er vondt, men også fantastisk for jeg har funnet ut at jeg kan putte all smerten min inn i historier. Jeg kan skrive fritt for første gang på kjempelenge!

Jeg er så himla forelska. Han er atten år, nydelig som få, og av den typen som ikke aner at de er fantastisk søte. Jeg tror ikke tanken på at jenter kan se på ham som kjæreste-materiale engang har streifet ham, og det er kanskje det jeg synes er aller finest ved ham.
På bussen til og fra skolen hører jeg på musikk og drømmer meg bort i tanker om hans bare rygg og trøtte øyne i mitt sengetøy.
Vi jobber sammen, og jeg har fått høre av noen jeg jobber sammen at han tydeligvis er himla betatt av meg også, men når begge er sjenerte og nervøse blir det vanskelig. Det hele minner meg litt om Sarah og Karl fra Love Actually:
"Tell me, exactly, how long is it you've been working here?"
"Two years, seven months, three days and I suppose, what.... Two hours?"
"And how long have you been in love with Karl, our enigmatic chief designer?"
"Ahm. Two years, seven months, three days and, I suppose, one hour and thirty minutes?"
For han snek seg inn i tankene mine allerede etter første vakt vi hadde sammen, i september i fjor.
Jeg trenger å kvinne meg opp & go for it, men det er så skummelt.

Jeg er selvskader, og har vært det i snart fem år.

Jeg har vært selvskader i snart seks år.

Send hemmelighet

I det siste har jeg gått gjennom arkivet mitt og lest gamle innlegg. Det er over to år med innlegg nå. Tiden er rar. Jeg leser om ting som skjedde høsten 2010 og det føles som om det var i går, men det er egentlig ganske lenge siden. Jeg leser om vinteren 2011 og det føles som om det er mye lengre unna enn høsten 2010. Skjønner du hva jeg mener?

Jeg fikk moren min til å tegne tatoveringen jeg skal ha for meg i dag. På meg altså, der jeg skal ha den for alltid. Sånn at jeg kunne få et bilde av hvordan det ville se ut og også så jeg kunne ha med et bilde til tatovøren. Det ble helt utrolig fint. Med en gang jeg så den i speilet fikk jeg en kjempegod følelse inni meg. Jeg gleder meg sånn.

"So what can I do now?" she spoke up a minute later.
"Nothing," I said. "Just think about what comes before words. You owe that to the dead. As time goes on, you'll understand. What lasts, lasts; what doesn't, doesn't. Time solves most things. And what time can't solve, you have to solve yourself."

Jeg tror kanskje jeg legger ut et nytt innlegg med hemmeligheter senere i dag/i natt. Jeg har fått inn en del - og dere kan alltid sende inn via linken i sidemenyen. Dere ser ut til å like de innleggene og jeg liker dem veldig godt jeg også. Jeg har en liten idé om en lignende serie (eller bare ett enkelt) innlegg, men det kan jeg komme tilbake til senere.

 "Om jag älskar nån så älskar jag dig."

Dette er skrivebordet mitt. Jeg tror det er favorittstedet mitt. Jeg har ordentlig kontorstol og det er gøy å snurre i den. Dessuten har jeg mange fine ting. På koppen står det 'I love nobody but coffee.' Jeg liker kaffe, men det er ikke bra for tennene så derfor drikker jeg det ikke hver dag.

I går skrev jeg ut dagboken min. Det er første gang i mitt liv at jeg har skrevet ut en hel dagbok fra perm til perm. Det føles som en prestasjon. Jeg har allerede kjøpt ny. Den er hvit med katter på, lik som den forrige (bortsett fra at den forrige hadde sommerfugler og ikke katter).

Dette er en varmeflaske. Den er kjempesøt. Jeg bruker den ofte fordi jeg har mye voksesmerter i bena mine. Jeg har hatt dem regelmessig siden jeg var to-tre år gammel.

Jeg fikk Twin Peaks på DVD av moren min i dag. Man blir aldri for gammel til å få fine ting av moren sin. Jeg tror Twin Peaks er favorittprogrammet mitt på TV.

Nå skal jeg lakke neglene med glitterneglelakk. Dette innlegget har vært ganske meningsløst. Men det gjør ikke noe. Det var i hvert fall ikke et outfit-innlegg.

Jeg gjør ingenting fordi jeg føler jeg kommer til å gjøre noe drastisk om jeg gjør noe. Eller, jeg blogger, for å hindre meg selv i å gjøre noe verre. Som å slette alle innleggene mine eller bare hele bloggen. Jeg har etter hvert blitt ganske godt kjent med den personen jeg blir når jeg er deprimert. Hun kan finne på mye dumt.

Jeg føler meg helt alene. Hver eneste dag de siste to årene, mer eller mindre. Jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg tenker at om jeg dør trenger jeg aldri være redd mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om dette her. Jeg er så patetisk som håper at noen faktisk kan hjelpe.

Vet ikke hva mer jeg skal skrive. Jeg har bare tre telefonnummer lagret på mobilen. To av dem er i min nærmeste familie. Jeg kunne bare ønske at jeg hadde noen. Jeg trenger ikke mange venner, men jeg kunne ønske jeg  hadde i hvert fall én. Nå høres det ut som om jeg synes synd på meg selv. Jeg gjør ikke det. Jeg er bare så ensom.

Vet ikke om jeg kommer til å skrive noe mer her.

Jeg er evig nostalgisk etter noe jeg ikke helt vet hva er. Er det noen andre som har det sånn? Du merker det spesielt når du ser på noen personer eller noen ting. Du kan så vidt huske det, men allikevel ikke.

Jeg har et minne fra barndommen som ingen andre husker. Jeg gjentok alt jeg sa med hviskestemme etter at jeg sa det. Jeg kunne for eksempel si "Har vi melk?" for så å hviske "Har vi melk?" igjen etterpå. Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var når jeg gjorde dette. Det er liksom umulig å sette en alder på det, men jeg husker det veldig godt allikevel. Men ingen jeg har snakket med som kjente meg da jeg var liten husker det. Jeg begynner å lure på om det er et minne fra et tidligere liv. Uten at jeg vet om jeg tror på sånt.

Jeg har funnet ut at jeg bare forelsker meg i personer jeg ikke forstår. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi jeg ofte har usunne besettelser over ting jeg ikke kan forstå, spørsmål jeg ikke har svar på, gåter, etc. Det er bare noe eget med personer som du ikke kan forklare. Du lurer på hvorfor de gjør det de gjør og du blir nesten gal fordi du vet at du antagelig aldri kommer til å skjønne det heller.
Dette forklarer også hvorfor det er så vanskelig for meg å forelske meg. Ettersom de fleste mennesker er gjennomsiktige og enkle å forstå.

Jeg vet ikke hvorfor jeg akkurat fortalte dere dette. Jeg føler jeg har fortalt for mye. Selv om det egentlig ikke gjør noe. Det er et følsomt område.

Denne bloggen er på en måte en dagbok for meg tror jeg. Jeg skriver vanlig dagbok også så jeg ser ikke alltid poenget. Men det er mange som ser ut til å like det jeg skriver her så jeg fortsetter. Og jeg liker det jeg også så klart. Blogging er blitt en slags hobby.

Men hvorfor skriver jeg vanlig dagbok? Jeg vet ikke helt. Som terapi, kanskje. Eller for mitt fremtidige jeg. Noen ganger tenker jeg at jeg skal dø og at noen skal lese dagboken min etterpå. Så jeg etterlater kryptiske meldinger i kantene sånn at de som evt. leser skal klø seg i hodet. Egentlig er det bare referanser til bøker, sanger, videospill. Men jeg liker å la folk tro at jeg er rarere enn jeg egentlig er. Vi har alle et image å opprettholde, ikke sant?

Jeg har fått noen gode nyheter! Jeg skal tatovere meg i slutten av måneden! Herregud, jeg går bare å grugleder meg hele tiden. Det blir spennende. Som jeg skrev tidligere er jeg egentlig ikke redd for smerten i det hele tatt. Jeg vet det kommer til å gjøre vondt, men jeg vet også at det ikke er farlig. Og jeg vet at det er verdt det.

For mange av dere startet nok leselysten da dere var små med Harry Potter. For meg var det Darren Shan, som jeg har snakket om før. Jeg leste faktisk Harry Potter først og jeg tror dette var viktig også, men da jeg tenker på barneskolen tenker jeg på Darren Shan-bøkene. De var utrolig populære der jeg gikk og alle leste dem.

Jeg har lest alle bøkene om igjen flere ganger bare for nostalgi og jeg og søsteren min har ofte lange samtaler om hvor mye vi liker serien og alle tingene vi husker best. Så for noen måneder siden skrev jeg et brev til forfatteren! Jeg skrev om hvordan han kickstartet leselysten min og om hvor mye bøkene betyr for både meg og mange jeg kjenner. Og på Torsdag fikk jeg svar! Et kort, håndskrevet brev! Det var veldig stort og jeg ble veldig glad.

Hva har gjort deg glad den siste uken?

Feral: Something that has changed from being domesticated to being wild or untamed.

For noen netter siden drømte jeg at jeg hadde ordene "Two feral boys" skrevet på armen. Jeg hadde aldri hørt ordet feral før og jeg visste ikke hva det betydde, så jeg googlet det og ble overasket over at det var så fint. Drømmer er så rare. Jeg skjønner liksom ikke helt hvordan de funker eller hvor de kommer fra. Noen ganger føles det ikke som om de er helt mine, samtidig som de ikke kan være noe annet heller. Drømmer er magi.

Jeg løste Einsteins gåte. Det står at 98% ikke klarer det, men jeg vet ikke helt om det stemmer for jeg føler meg ikke så mye smartere enn gjennomsnittet. Men jeg ble litt stolt allikevel. Kan du løse den? Link. (Kodeord: virkelig.)

There are some things about myself I can't explain to anyone. There are some things I don't understand at all. I can't tell what I think about things or what I'm after. I don?t know what my strengths are or what I'm supposed to do about them. But if I start thinking about these things in too much detail the whole thing gets scary. And if I get scared I can only think about myself. I become really self-centered, and without meaning to, I hurt people. So I'm not such a wonderful human being. (Haruki Murakami)

I det siste har jeg hatt mareritt om noe som skjedde for lenge siden. Noe jeg aldri har fortalt noen om. Jeg er alt for hemmelighetsfull. Jeg har hele tiden trang til å gjøre ting uten å si det til noen. De gangene jeg har hatt kjæreste har det tatt måneder før jeg sier det til noen, om jeg sier det i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn. Kanskje det bare er vanskelig for meg å stole på andre.

William?

Jeg leser Submarine av Joe Dunthorne nå. Noen av dere har sikker sett filmen, som jeg elsket, så jeg bestemte meg for å lese boken. Jeg har lest en del og jeg elsker den også (så langt). Det er veldig sjeldent jeg ser filmen før jeg leser boken, men denne gangen var jeg ikke klar over at det var en bok før en stund etterpå. Både filmen og boka anbefales i hvert fall.

Jeg har også fått et par bøker fra avisen. Maya av Isabell Allende og Dette burde skrives i nåtid av Helle Helle. Jeg har ikke kommet så langt i noen av dem, Submarine distraherer meg. Snart tror jeg Fvonk av Erlend Loe kommer også. Gøy med litt nye bøker. Selv om jeg ikke har noen steder å ha dem ettersom den store bokhyllen min er tom. Jeg husker at når jeg begyne å samle på bøker klarte jeg ikke fylle to hyller engang. Jeg har kommet langt. Jeg tror jeg har rundt 200 bøker. Kanskje mer, men antagelig ikke mindre.

Jeg tror kanskje jeg har fått prematur menopause. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver om det her. I det siste har ting vært litt rart... Du vet hvordan det er. Man bare merker det liksom. Og jeg har så og si alle symptomene. Jeg vet ikke helt. Er sikkert bare paranoid.

Noe annet: jeg går med den leopardmønstrede pelsjakken min (falsk i tilfelle noen trodde noe annet) for første gang i vinter. Den er så varm og så styggfin. Jeg elsker den. Kjøpte den for 50 kroner på loppemarked. Bilde.

Ikke noe spørsmål på slutten av innlegget = lever farlig.

En gang var det en gutt som sa jeg hadde store leggmuskler. Etter det har nesten ikke spist, og jeg trener slik at fettet på leggene mine blir borte. Holdt nesten på å kaste opp maten etter jeg spiste i går, men jeg klarte ikke gjøre det. Håper jeg får fine legger snart. Tenk at den lille kommentaren, forandret meg.. haha.

Jeg har sluttet å skrive brev fordi alle vil ha.

Det er litt stress å skrive flere brev i uka, men jeg kaller det et luksusproblem. Tenk at så mange spennende og kule mennesker er interessert i å snakke med meg! Jeg er heldig.

Jeg føler jeg dagdrømmer mer enn det som er sunt. Noen ganger føles det som om jeg lever mer i en falsk verden enn i den virkelige verden. Jeg vet ikke om jeg liker det eller hater det.

Jeg er fryktelig ensom. Jeg er kjempeforelsket. Jeg vet ikke om det jeg gjør er rett, og jeg er så redd for alt ansvaret jeg har fått. Snart må jeg til og med flytte for meg selv. Jeg er redd for at jeg utvikler, eller har, sosialangst. Jeg er jo ikke flink med folk og blir kvalm når jeg skal gjøre noe foran mange, sitter bare og tenker i lunsjen og prøver å le på rett tidspunkt og kanskje slenge inn en kommentar (men det er det ingen som hører så sitter jeg der og har det verre i hodet mitt). Har konstant hodepine på skolen, og jeg er redd for at det er fordi jeg tenker så mye blant folk.
Jeg fortalte det ene mennesket jeg snakker om slikt om, at jeg tror jeg kanskje har sosialangst. Og alt han sa var at jeg burde ta en tur til legen. Det er det som var verst, reaksjonen hans...

Til tross for at jeg er veldig jentete når det kommer til klær, sminke, etc, skulle ønske jeg var gutt og homo. Det hadde liksom vært mye finere.

Jeg er deprimert, men faker hver dag. Og etter utøya, ble alt værre, mistet mange venner der. Og nå er jeg konstant redd for at kjæresten min skal dø.

Det er kanskje ikke helt det samme, men da jeg var fjorten ble en av mine beste venner drept. Det var hardt. Helt utrolig hardt. Men selv om du aldri glemmer, og selv om det virker umulig nå, så fortsetter hverdagen etter hvert. Man kommer seg over det. Det er sånn det skal være. Ting kommer til å bli bra, men det kommer til å ta tid. Klem.

Jeg misliker "vennene" mine fordi de inkluderer meg ikke i sammenkomster med alkohol tilstede, fordi jeg er avholds og dermed "kjedelig". Jeg vet det er barnslig å tenke sånn, men av og til håper jeg at:
1. De blir feite av kaloriene i alkoholen.
2. De ender opp i en grøft med trusene rundt anklene.

Jeg er falsk. Alt jeg gjør er for å bli sett på som kul foran vennene mine og fremmede. Jeg forandrer meg etter hvem jeg er sammen med og jeg er ikke helt sikker på hvem 'jeg' er lenger.

Jeg vet ikke om jeg elsker han eller ikke. noen ganger kveles jeg innvendig ved tanken på at det sikkert aldri blir noe mellom oss, mens andre ganger tenker jeg at han bare er en kompis. Han er 21. Jeg er 14. Han lukter så godt at jeg dør. Han har de fineste hendene i verden. I natt drømte jeg at vi ble sammen og at vi kysset, og våknet gråtende når jeg skjønte det ikke var virkelighet. Mens nå tenker jeg at et forhold mellom oss sikkert hadde vært flaut. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Jeg må si at jeg synes aldersforskjellen her blir litt vill. Jeg fyller 20 i år og jeg hadde blitt grenseløst flau om jeg skulle fortelle vennene mine og familien min at kjæresten min var 13.

Den eneste jeg ønsker meg er et kyss.

Jeg føler at livet jeg lever er helt meningsløst. Jeg våkner, går på skole, kommer hjem, sitter på PC'en, legger meg, repeat. Skal det ikke være noe mer liksom?

Send hemmelighet

Jeg anbefaler å legge aviser eller plastikk på gulvet før du begynner å smelte, for dette kommer til å søle en god del. Fargestifter er ofte billig så kjøp gjerne flere pakker. Jo flere fargestifter du har jo bedre. Jeg kjøpte to pakker med 32 fargestifter i hver.

Step 1: Lim fargestiftene på rekke i toppen av bildet med en limpistol. Gjerne i "regnbue-rekkefølge," men du kan også velge to-tre farger du synes passer sammen og bare bruke dem. Jeg valgte å lage en regnbue. 

Step 2: Begynn å smelt!



Bruk en varm hårføner og sett styrken så høy som mulig og fargestiftene begynner å smelte etter bare noen sekunder. Hold hårføneren vendt over fargestiftene og føn på toppen, ikke nederst, for best effekt og minst rot.

Smelt fargestiftene til du synes du er ferdig og la bildet tørke i noen minutter og vips: Ferdig! Ganske enkelt.

Jeg har bestemt meg for å tatovere meg. Jeg har hatt lyst kjempelenge, men aldri følt at det var helt riktig. Men jeg tenkte på det sitatet fra mitt forige innlegg: "If we wait until we're ready, we'll be waiting for the rest of our lives." Og plutselig føltes det riktig allikevel. Så jeg begynner å spare og før sommeren er jeg mest sannsynlig tatovert. Jeg vet akkurat hva jeg skal tatovere, men jeg vil holde det hemmelig til det er gjort. Jeg kan si at den er inspirert av en av de fineste tingene jeg vet om. Jeg kan også si at det ikke er åpenbart hva tatoveringen står for uten forklaring, noe jeg pleide å tenke på som et problem. Men så kom jeg på at det er min kropp og min tatovering. Den skal ikke være spesiel for noen andre enn meg.

Har noen av dere tatovert dere? Noen visdomsord?

Spiser minigulrøtter og hver gang jeg skal trykke 'g' trykker jeg 'h.' Hører på sanger som får meg til å smile. I det siste har jeg hørt på Laura Gibson. Spesielt "La Grande" og "Milk-heavy, Pollen-eyed." Verdt å sjekke ut.

I don't know what's worse: to not know what you are and be happy, or to become what you've always wanted to be, and feel alone.

I det siste har jeg hørt så mye om hvordan verden er et forferdelig sted og at alle mennesker er onde. Dette er ikke sant. Eller, det er sant at det finnes mye ondt der ute. Mye hat. Men det finnes mye bra også, det er bare ikke alltid det vi ser mest av i nyhetene. For ikke så lenge siden, under en "gay pride parade" i Chicago dukket en gruppe kristne opp med skilter der det sto "I'm sorry for how the church treated you." Det fikk meg til å smile.

Andre ting som får meg til å smile er lukten av aske om høsten, når soloppgangen er rød, lukten av honning, når katter maler, månen når den er full. Mange andre ting også. Ting som er gratis. Verden er egentlig ikke så ille.

I'm having another English-day. I had one a few months ago, as some of you may remember. It means that I'll write this entry in English and if you'd like you can respond in English too (but you don't have to of course)! I'm very confident about my English - it's one of the things I know I'm good at. I don't see anything wrong with acknowledging the things we're good at as long as we don't go over the top. There are plenty of things I'm not so good at. I'm lazy, I suck at maths, I'm not very good at taking pictures and sometimes I get my double consonants mixed up. But my English is pretty good. I'm also good with hair actually because a couple of years ago I was training to be a hair dresser. I quit, though, but I still have some skills.

By the way - even though I consider myself pretty good at English, I can still make mistakes so be nice please.

In The Book of Lost Things the protagonist, David, talks about how the old books in his room whisper to him. I think books are sort of like that, in a less crazy way. Books are never silent. Even when you're done with a book it continues to talk to you. I like that. I also like that it never really stops. There are so many books out there that I haven't read yet. Books I'm going to read, and books I'll never even hear about. I could ramble on about that forever (and I find it even easier to ramble in English). I really love books. What do you love the most about them?

The cat is sleeping in my bed and Molly baked brownies. On Friday Molly, Jonas and I are going to the arcade! Yup, a real gaming arcade. It's going to be so much fun. I'll take lots of pictures, shoot some zombies and challenge my sister to a game of air hockey. I can't wait! But in the meantime I'm going to eat some brownies and watch Twin Peaks.

1. Den som blunker er redd for døden av Knud Romer
"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Du går tvers gjennom, og det eneste sporet som byen etterlater, sitter i klærne og lukter av gjødsel om sommeren og sukkerroer om vinteren. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme å ikke finnes."
Dette er en roman om en gutt som vokser opp i en bitteliten by med en schizofren mor og en tvangsneurotisk far. En kort, men fin liten bok.

2. Muleum av Erlend Loe
Julie er 18 år gammel og mister hele familien sin i en flyulykke. Hun bestemmer seg for å dø og flyr over hele verden i håp om at flyet skal styrte. Jeg var litt i tvil når det kom til Erlend Loe før jeg faktisk begynte å lese bøkene hans. Ny synes jeg, som mange andre, at han er helt fantastisk. Muleum er en av de fineste bøkene jeg har lest. De fleste bøker du leser er helt ok. Greie, men de stikker seg egentlig ikke ut. Muleum er ikke sånn. Jeg leste til klokken fem om morgenen og jeg gråt masse. Helt fantastisk, trist, fin, vond, god.



3. Me Talk Pretty One Day av David Sedaris
Jeg vet ikke om noen av dere har hørt om David Sedaris. Det hadde i hvert fall ikke jeg. Jeg plukket opp boken hans helt tilfeldig på biblioteket en gang i fjor vinter fordi forsiden var fin. Boken er en samling essays om livet til forfatteren, fra han var barn til han ble voksen og flyttet til Frankrike med kjæresten Hugh. Me Talk Pretty One Day er antagelig den morsomste boken jeg noensinne har lest og jeg lo faktisk høyt flere ganger. Jeg kommer veldig snart til å lese mer av Sedaris. Anbefales veldig.

4. Battle Royale av Koushun Takami
Da jeg ba om bokanbefalinger var det mange som anbefalte The Hunger Games. Til dere anbefaler jeg Battle Royale. Boken fra 1999 foregår i Japan. Hvert år blir 42 skoleelever tvunget til å slåss til døden i "the Program." Boken er ganske lang, men lett å lese. Jeg har ikke lest The Hunger Games og skal derfor ikke prøve å sammenligne eller si at noen hermer. Men om noen har lest begge har jeg veldig lyst til å høre deres meninger.
Boken er også film, for de som føler seg litt truet av de 600 sidene.