HVORDAN KAN MAN VÆRE SÅ OND?!

Etter min, og jeg antar, etter folks almenne oppfatning er dette kun noe et sykt menneske kan gjøre. Å angripe dyr. Å pine dyr. Å drepe dyr er det noe av det mest syklige jeg synes et menneske kan gjøre. Det er ondskapsfult. Brutalt er det. Jeg ble kvalm av å lese om dette. Jeg ble sint. Jeg ble utrolig lei meg. Det er så feigt å gå på et dyr. Dyr kan ikke forsvare seg. Dyr er uskyldige, og de som morer seg av å plage, pine og drepe dyr, burde bures inne i lang tid! 

Det er etter min mening helt jævlig. Jeg fatter ikke at det finnes strengere straffer mot dyreplageri her i landet. Det er forkastelig. Vold og drap på uskyldige dyr burde prioriteres i like stor grad som vold mot mennesker. Det å gå løs på et dyr er etter min mening et forvarsel på at et menneske er i stand til å utføre vold mot andre mennesker også. Hvorfor griper ikke myndighetene og politiet tak i dette?!

Jeg håper at dette kan være en oppvekker for mydighetene, og at man kan få gjennom straffer - strenge straffer mot dyremishandlere. Ikke bare at de får gå unna med en bot, men at de faktisk må sone straff i fengsel. 

Dette er sykt. Det er så smålig. Det er så ondskapsfult! Jeg håper inderlig at de som står ansvarlige for dette straffes hardt, og at de blir tatt! 

Her er linken til artikkelen i dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2010/04/12/nyheter/innenriks/dyremishandling_dyrenes_nyheter/11248561/

Den trodde sikkert jeg var gal. 

Men i dag tok jeg altså på meg de støvete joggeskone. Jeg tok på meg et par gigantiske solbriller så ingen skulle kjenne meg igjen ettersom jeg antageligvis kom til å pese som en 15 års gammel labrador da jeg hadde rundet på butikken 2 minutter unna, og jeg hadde musikk på ørene. Da jeg så på meg selv i speilet før jeg "rushet" av gårde, tenkte jeg; nææ-æh, Rikke, du ser jo riktig så sporty ut! Hvor vanskelig kan dette være?! Pøh.

Så bar det ut. Jeg startet rolig. Har lest at et menneske som ikke har trent på over et år skal starte ut rolig. Så jeg begynte med å gå. Økte tempoet, og startet sakte men sikkert å jogge med Rihannas "Cold Case Love" på ørene. Og jeg ble faktisk litt imponert over meg selv. Jeg jogget langt! Til meg å være. Og ja. Det var døøøødsslitsomt, men jeg klarte det. Jogget i flere minutter før jeg igjen gikk over til å gå et stykke, før jeg igjen satt opp tempoet, denne gangen med Robyn og "With every heartbeat". Følte meg litt ironisk der jeg løp og hørte setningen "and it hurts with every heartbeat..." gjentatte ganger på øret, og kjente at hele kroppen verket for hvert steg jeg tok. 

Nesten hjemme. Jeg løp over veien og inn på gårsplassen. Stoppet opp et øyeblikk utenfor døren og fikk pusten tilbake. Gikk inn og følte meg sabla flink og tok en rask titt i speilet på det jeg trodde skulle være et fresht og sporty fjes. Det var uansett ikke noe fresht og sporty jeg møtte i speilet. Tvert i mot. Jeg så ut som en rødsprengt hummer!!! Og jeg hadde jogget hvor lenge? Sammenhengende et kvarter?! Gaaash! 

Til tross for det røde hummertrynet mitt tok jeg noen få styrkeøvelser også. Følte meg flink. Og sporty. Kanskje ikke så fresh, men om jeg fortsetter med dette, så kanskje jeg blir litt fresh. 

Nå er det lørdag. Og tid for en øl :)

Sånn som nå. 

Klokka er litt over ett om natten og jeg sitter og koser meg gløgg i hjæl. Jeg har tent duftlys. Har dempet belysning på rommet. Har utsikt over gaten fra vinduet. Ser gatelysene. Ser mørke vinduer. Jeg har satt meg godt til rette i senga med et ferskt engelsk motemagasin som lukter nytt. Og i bakgrunnen synger Anthony Hamilton sårt om "Charlene". Det kunne ikke vært bedre. 

Det er også om natten jeg tenker klarest. Det er også om natten at jeg klarer å være effektiv når det kommer til rydding. 

Sånt fungerer ikke i dagslys. 

Det gjør bare ikke det.

Av en eller annen merkelig grunn.

Ha en god natt :)

Det begynte med at jeg gikk berserk på Platekompaniet, og kjøpte tonnevis av nye filmer. Jeg har aldri vært noen stor fan av å kjøpe filmer. Jeg har alltid foretrukket å leie filmer med riper i DVD - plata, for så å levere de tilbake dagen etter. Men det var min gode venninne Nora som fikk meg til å begynne å kjøpe filmer. Hun kjøper alltid filmer når vi er ute og handler. Alltid. Så en mørk ettermiddag i februar fant jeg også ut at jeg skulle gi filmshopping et forsøk. Og det funket. Det funket så til de grader. Det funket faktisk så godt at jeg nå føler at jeg trenger minst to nye filmer hver uke! Noe som passer dårlig ettersom jeg kjører low budget for tiden for å unngå å havne i luksusfellen. Men jeg har altså sett mange filmer, og jeg har sett mange bra filmer, og filmer jeg mener er oppskrytt. Jeg har blant annet fått sett en del Woody Allen filmer. 

Jeg har funnet ut at jeg liker den "nye" Woody Allen bedre enn den "gamle". 

"Annie Hall" var en OK film synes jeg. Synes ikke den var så bra som folk skal ha det til. Det er bare min mening, men den gjorde ikke noe stort inntrykk på meg. Så jeg blei faktisk litt skuffa. Man "må" jo liksom ha sett den, ettersom man i dag nærmest regner den som en klassiker, men jeg ble altså ikke imponert. 

To filmer jeg derimot ble imponert av; var disse:

"Vicky Cristina Barcelona"

og

"Match Point"

Nå skal det sies at jeg er stor fan av Scarlett Johansson, at jeg synes hun er utrolig dyktig, digg, og at dersom jeg hadde vært lesbisk skulle hun vært dama mi.

Men tilbake til filmene. Begge er jo regissert av Allen, og jeg må si at det er ett eller annet med disse to filmene som griper meg. Jeg vet ikke hva det er. Man kan tydelig se at de er Woody - filmer, på måten de handler om mye men samtidig lite, akkurat som i "Annie Hall"; men disse filmene ga meg ettertanke og fikk meg til å undre på utfallet og handlingen. "Vicky Cristina Barcelona" fikk meg til å ville dra til Barcelona og finne meg en elsker, i tillegg til at handlingen til tider er absurd morsom til tider. Jeg liker også den typiske Allanstemmen som ligger som en voice - over gjennom hele filmen. Når det kom til "Match Pont" grep den meg på en annen måte. Den hadde denne mystiske stemningen gjennom hele filmen, og overrasker deg med sjokket du får mot slutten av handlingen. I ettertid fikk den meg også til å tenke. Klarer ikke helt å sette ord på hva jeg tenker på når jeg tenker på filmen i ettertid, men jeg tenker på hvordan den endte. Funderer over om det virkelig kunne skjedd i virkeligheten. Jeg synes uansett at filmen var guffent god. For guffent god er to beskrivende ord. Jeg fikk en guffen følelse etter å ha sett filmen, og sånt liker jeg. At man sitter igjen med en følelse etter at man har sett en film. En følelse som gnager litt. Det får man av "Match Point". 

Jeg har sett mange andre filmer i det siste, men jeg merker at dette innlegget allerede har blitt mye lengre enn jeg hadde planlagt, så jeg skriver om de en annen dag. :)

Om jeg kort skal oppsummere atmosfæren i Paris vil jeg si den var kunstnerisk. Den var slik man ser i filmer. Amorøs og full av flørt. Men det eneste jeg ikke likte med Paris var de arrogante franskmennene. Vi møtte selvsagt trivlige, hjelpsomme og høflige franskmenn på vår vei i den store byen, men gjennomsnittet var uhøflige, arrogante og egoistiske. Det mislikte jeg. Derfor er ikke Paris min favorittby. London troner fortsatt øverst på lista. Men nå skal jeg ikke snakke om London. Nå er det Paris som gjelder. Her er noen andre bilder jeg tok da vi møtte våren i Paris. 

Jeg avslutter med et bilde av min nydelige venninne Nora, der hun så fint står ved Seinen. Hun har tatt masse fine bilder på turen var med sitt fantastiske kamera, og jeg synes hun er en av de flinkeste jeg kjenner til å ta bilder. 

Takk for turen :)

Våren har endelig kommet til Oslo, og jeg skal bli flinkere til å blogge. 

For slik Helen Mirren sa på Top Gear en gang; Jeremy is "übermale". Og det stemmer jo! Han er mandig på den guttete og kule måten. Han er morsom, smart, rampete og sjarmerende. Og det derre med bil. Det er noe mandig med bil. Motor, olje og menn. Og Jeremy Clarkson gjør bil morsomt!

Til og med for en trikketilhenger som meg :).

I dag kjøpte jeg altså en liten kjøleskapsmagnet til pusekatten min Katinka. 

Hvorfor?

Fordi pusekatten på magneten og teksten på magneten minnet for mye om lille Katinka. Så jeg kjøpte den til henne.

(Ikke si til noen at jeg pakket den inn).

Katinka på webcam. <3

Men de siste ukene har jeg hatt stemmen fra artikkelen i A- magasinet i bakhodet hver gang jeg tar en bit av kjøttdeigen i spagettisausen, eller hver gang jeg bestiller kyllingnudler på cafe. For jeg får nemlig ikke de vonde og brutalt ærlige ordene i den artikkelen ut av hodet. Ordene om stakkars unge kyr, geiter, griser, høner og kyllinger som fraktes til slakteriet og bøter med livet på grusomme måter. For det er nemlig ikke så idyllisk som slakteriene vil ha det til, og da jeg leste artikkelen gikk det grøssninger nedover ryggen på meg. Visste ikke at det var så ille. Visste ikke om forholdene. Synes det var jævlig. Ble kvalm da jeg tenkte på kjøttdeig. Begynte å grine da jeg tenkte på kylling. 

Og i går. I går skulle jeg lage middag. Det involverte blant annet å skjære opp 4 kyllingfileter. Det var ikke noe gøy. Ufrivillg tenkte jeg på at dette en gang hadde vært en stakkars høne, eller en forvokst kylling, og jeg ble uvel av å stå å skjære opp fileten i små biter, og jeg fikk så dårlig samvittighet. Jeg fikk så dårlig samvittighet! 

Jeg er såpass ærlig at jeg innrømmer at jeg er ekstremt glad i kjøtt. Kjøttdeig, biff, kylling. Og jeg er såpass realistisk at jeg ser at verden stopper ikke å selge kjøtt bare fordi jeg ikke spiser det og kjøper det. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre her jeg. Blir kvalm og får dårlig samvittighet når jeg tar en bit kylling eller kjøttdeig, men veit at kroppen trenger b - vitaminer, så det hele er en ond sirkel. 

Jeg har uansett bestemt meg for å gjøre noe med saken. Bidra med noe. Gå i tog! Sikre dyrs rettigheter! Danne Norges første dyrepoliti, også for de husdyrene som sendes på slakteri. Om de skal slaktes, så skal det skje på en verdig måte. En måte som er fri for blod og skumle scener. En verdig død. Det har dyrene krav på. Faen, blir forbanna bare jeg tenker på det. Og den dårlige samvittigheten blir ikke mindre når disse reklamene henger rundt i byen for tiden... 

Den lille søte kua på tur..:

Leif, hunden min, storkoser seg for øyeblikket. 

Aker brygge by night.

En herlig ettermiddag på Aker brygge med Kirsti og Malene.

Bein og mine favorittballerinasko.

19 trikken glir forbi en lat sommerdag i juli.

Oppdrukket øl på den gamle verandaen til Malene i Rosenborggata.

Utsikt fra Byskogen på Jomfrubråten :).

Utsikt fra Nordstrand Bad.

Bilde dagen etter et lystig lag i hagen.

Min sykkel. Som forresten er den kuleste sykkelen i hele verden!

Bilde fra brua mellom Lambern og Monklia.

Meg. Den gangen jeg hadde langt, krøllete hår. 

Gullsandaler og en pose med øl. Sånn sommern skal være. 

Drømmesko. 

Frisk drink i København. Jeg savner sommern.

En "parkert" barnevogn.

Hvilken idioooot, ja, la meg gjenta; IDIOT,- er det som opptar en hel parkeringsplass med en barnevogn?!

Ja, sånne ting irriterer meg. Jeg kjører ikke selv bil, men ærlig talt. Jeg gikk forbi og så dette istad, og jeg kunne ikke la være å ta et bilde. Jeg tok dette bildet søndadg ettermiddag. I dag er det valentines dag, morsdag og fastelaven, og denne jævla barnevogna var parkert på parkeringsplassen ved siden av den eneste nærbutikken på Nordstrand som holder søndagsåpent. Dere kan jo selv forestille dere hvor mange biler som tøffet rundt i området på denne søndagen.

Ja, når vi er inne på emnet med barnevogner, så kan jeg også slippe løs min frustrasjon når det kommer til a) mødre som ikke har kontroll på de skrikete og siklende ungene sine, og b) mødrene som triller de sinnsjukt svære barnevognene sine på rekke og rad på fortauet, og som kommer mot deg som en hær av kvinner i ammetåka. 

Når det gjelder punkt a, - det med de skrikende og siklende ungene, ja, jeg synes ikke det finnes noe verre nesten. Jeg hater skrikende og siklende unger. Og masete, grafsete og uforskammede unger. Noe av det verste jeg veit. Apropos dette, jeg jobber deltid på Ica ved siden av studiene. Ingen fasjonabel jobb, men greie penger. I går jobbet jeg lørdagsvakt etter en kveld på byen dagen i forveien. Formen og tålmodigheten min var med andre ord ikke på topp. Det er selvfølgelig da de skrikende og uforskammede, siklende og grafsende drittungene er med mor og far i butikken. Topp. Herlig. Fantastisk. For det er finnes ikke noe mer irrieterende for en kassadame som er litt småklein, enn en unge som skal legge ting på kassabåndet, og i tillegg gjør det i sneglefart og sikler på alle varene (og gjerne stapper dem i munnen før jeg må ta i dem) når det er fire kunder i kø bak. Da tenker jeg mitt om foreldrene. Hvorfor i helvete ber de ikke bare den ungen om å gå mot døra og vente der "til mamma / pappa har betalt den snille damen i kassen"?! For ærlig talt. Som mor eller far må du da føkkings skjønne at det er et irritasjonsmoment for ALLE andre å vente på at den drittungen skal lempe opp alle varene på kassabåndet, i tillegg til å sikle på varene?! Det er nemlig ikke alle som synes at det er "søtt". Langt i fra. 

Og når vi nå er inne på emnet unger. Så finnes det heller ikke noe mer irriterende når de små dvergene i parkdresser driver og maaaser på deg når du biiiiper inn varene til mor / far. I går for eksempel, da var det en sånn eplekjekk liten jente som drev og dro i denn hjelpebøtta du kan legge penger i sånn at pengene går til barna i Afrika. Hun stod og dro i den, så jeg ba henne enkelt om å slutte. "Kan du være så vennlig å la være å dra i den der?", spurte jeg ordrett. Hun så på meg. Det lyste faenskap ut av de små blå øynene hennes. "Hvorfor er den der?! Hva er det? Hvorfor er den så tung?!", spurte hun meg. "Den er der for at man kan legge på en mynt eller to til de fattige barna i Afrika, så sender vi de ned.", svarte jeg. "Jeg vil ha det!" ropte faen meg jenta og begynte å hale i og dra i den kjettingen boksen hang fast i. Jeg dreit i hele ungen, bare så stygt på henne, mens moren, ja hva gjorde hun? Jo hun stod der og smilte søtt ned mot den lille djeveljenta som ville stjele alle myntene som tilhørte barna i Afrika. Fy faen. Så ser moren på meg og sier; "er hun ikke artig, haha?". 

Fy faen.

Vi lever i en sjuk verden. En sjuk sjuk verden.

Så nå er jeg smittet. Avhengig av berlinerbollene. Som dop. I dag har jeg spist tre. Hvem vet hvor mange jeg kommer til å spise i morgen?

Sist jeg var bitt av berlinerbollebasillen spiste jeg berlinerboller hver dag i tre uker. Det hele stoppet brått opp da butikken sluttet å selge berlinerboller med bringebær, og begynte å selge berlinerboller med vaniljefyll. Det skal da ikke være sånn! Og da sluttet jeg. Men nå er det min butikk som selger berlinerboller med bringebærfyll! Det blir en utfordring. En utfordring å gå på jobb. Å gå på jobb når berlinerbollene ligger i øverste hylle ved brødene. De bare ligger der. Frister seg med melisdrysset som så perfekt dekker den gyllene overflaten rundt den fyldige lille klumpen av en saftig bolle. Det blir hardt å gå på jobb på lørdag. En hel lørdag. Siklende etter min nye store kjærlighet. Berlinerbollen er back in the game.... Im gonna lose this battle.

Jeg er bergtatt. Forhekset, berlinerbolla er den nye huldra....

Nr 2 er like god som nr 1...

Og der var nr 3 borte...

(Jeg har altså med vilje lagt dette innlegget under kategorien "helse" på blogg.no, kun for å bevise at jeg er et ikke-sunt individ).

Det skrev en av mine drømmemenn i sin anmeldelse av filmen tidligere i år. (Nei, verken Kristopher Schau eller Conradi), men en tredje mann; nemlig den britiske journalisten og komikern Alex Zane. Og selv om han er en av mine drømmemenn, så må jeg si meg TOTALT og FULLSTENDIG uenig i det han skriver i anmeldelsen sin av filmen. 

Han slakter SJP og Hugh Grant, hevder at filmen er "kjedelig" ettersom vi har sett alt før, og at Grant spiller seg selv, i tillegg til at SJP kun klager over at hun ikke har internett, og at hun ikke er i New York; slik hun gjør i Sex and the City. Zane skriver også at dette kun er en vanlig og kommersiell komedie. Kjedelig hevder han. Han skriver til og med så sarkastisk om filmen, at man forstår han nærmest mener den er tragisk. 

Og det er her jeg blir litt sinna. Zane er nemlig en av de "hippe" gutta i London. Han er karen med skinnyjeans og 300 t - skjorter i skapet. Han er typen med hatt på hodet og en lucky i munnen. Han er den "kule" som "veit alt". Han er damemagneten, selv om han har et hint av ølmage. Du ser for deg typen? 

Men jeg blir sinna fordi at alle filmer - i følge hans anmeldelse; skal være så sinnsjukt kompliserte. At alt skal være så gammelt, så innviklet og poetisk. Og som medievitenskapstudent kjenner jeg igjen dette fenomenet. Det at man skal DIGGE filmer som "Casablanca" og "Breathless", i tillegg til at man også skal følge den allmektige filmeliten og mene at "Citizen Kane" fra 1943 er tidenes beste film. For meg er ikke dette nytt. Jeg har møtt flere mennesker som har sagt dette. Folk som oppriktig har ment det, og folk som har "ment" det. Og det er fullstendig greit å faktisk mene det, og det gjør meg heller ingenting om du forsøker å være trendy og "mene" det heller, men det som irriterer meg er at man plutselig blir stemplet som dum og kjedelig dersom du en mandagskveld nyter en komersiell amerikansk komedie. 

For ja, selv om Hugh Grant spiller seg sjæl i alle komedier han er med i, og selv om SJP aldri kan komme bort i fra Carrie - stempelet, og selv om "Did you hear about the Morgans?" er en übertypisk amerikansk komedie, så er man da ikke dum fordi om man en kveld velger å IKKE bruke hodet, og heller bare nyte inntrykkene av en ukomplisert film og humre i kinosetet! Det at Zane skal fremstå som så intelektuell og hipp irriterer meg veldig. Han legger opp til at man ikke har sans for film dersom man går og ser filmer som dette - og i tillegg LIKER dem!

Nei, jeg må revurdere min kjærlighet for Zane. For jeg synes nemlig "Did you hear about the Morgans" var morsom. Og jeg er stolt av å kunne si jeg setter pris på enkel og opplagt underholdning. Slik romantiske komedier i stor grad er. 

Jeg er dritsliten. Sliten i hue. Som om det ligger et lodd på hele tilværelsen for øyeblikket. Dreit med ut på jobben, fikk ikke lest så mye som jeg burde ha gjort idag, har ikke penger, har ikke nettbank, hater vintern. Føler ikke at jeg strekker til 100 % på noen områder for øyeblikket, og føles som om jeg går i ørska døgnet rundt. Sover ikke om nettene, orker ikke stå opp tidlig, har med andre ord en skitdårlig døgnrytme som jeg jobber med å få snudd. I stad satt jeg og så på episoder av The City - nei, ikke sex and the city, men The City. De helt toalt ræva episodene fra hun dama fra The Hills sitt liv. At jeg satt og så på DET i to timer sier vel litt. Hater sånne konsepter. Og det at jeg i det hele tatt ble beveget av hele greia kan jo regnes som tragisk. I hvertfall i mine øyne. 

Æsj. Jeg er sliten. Æsj.Æsj.Æsj. 

Jeg venter på våren. Lever i troen på at med våren kommer kjærleiken, pengene og den bare asfalten. (Jeg er kanskje ikke garantert kjærleiken og pengene, men asfalten - den kommer nå omsider frem.)

Jeg stod på stamkafeèn og skulle bestille meg en Chai Latte, så snudde jeg meg helt tilfeldig, og der stod han i døråpningen. Kjekkere enn noen gang. Og bildene lyver ikke, for han har faktisk Norges, ja Europas, og muligens verdens vakreste øyne. Og det var som om verden stoppet opp et lite sekund. Stemmene fra alle som snakket rundt meg fremstod kun som en lav summing i bakgrunnen, og støyen fra kaffemaskinen lød som fuglesang. Det var som om magesekken min ble dratt ned i kjellern i Stortingsgaten, og jeg klarte ikke få frem et ord. Bare måpte. Glodde. Han har jo vært min store kjærlighet helt siden jeg var tolv år og stod i inngangspartiet på Nationaltheatret og fikk øye på bildet av han hengende på veggen. Det smilet. Det glimtet i øynene. Jeg ble så forelsket i den mannen at jeg ikke klarte å tenke på annet gjennom hele forestillingen den kvelden. Og siden den gang har han vært mannen i mitt liv. Kåre Conradi. 

Kåre Conradi slår alle langt ned i støvlene. Ja, jeg tør til og med påstå at han nesten vipper selveste Kristopher Schau av pinnen. Bare kast Brad Pitt og Beckham etter meg, for jeg vil ikke ha dem. Kåre Conradi er verdens vakreste mann. Punktum. 

Og derfor må jeg jo legge inn et bilde av han i bloggen også. Hadde jeg vært litt tøffere, og litt mindre målløs hadde jeg kanskje gått bort og støtret frem noe som "...eh.. jeg.. *hosting* synes atte... at... du.. du er bare.. fantastisk", også hadde jeg stått der og sett dum ut og ikke visst hva jeg skulle si. 

Men jo, tilbake til hovedbekymringen min. Min store og stygge evne til å være uorgansiert. Jeg vet ikke hvordan det forekommer, men jeg har en manglende evne til å bry meg om rot, jeg ser aldri ut til å få nettbanken min til å fungere og jeg er rett og slett litt lat. 

Ta for eksempel dette med nettbanken. Jeg har fortsatt ikke nettbank!!! Jeg er som de skikkelig gamle pensjonistene, for de yngre pensjonistene har nemlig nettbank. Så jeg må føyes inn i gruppen for de på 80 +. Historien med nettbanken min har pågått et halvt års tid nå. Jeg bestilte nemlig nettbank like før sommern, men fikk aldri noe i posten, og i september gikk jeg i banken igjen og sa, hvor er nettbanken min? Så viste det seg at de aldri hadde sendt ut noe til meg alikevel pga en feil, så da sendte de den igjen, og jeg mottok sånn trykker og papirer i oktober. I oktober var jeg opptatt med eksamen, og registrerte kun at - "Oi, her er det en sånn fancy trykker", også la jeg den et smart sted, og først nå i januar fant jeg den igjen, men nå er alle papirene som lå med den borte, så nå må jeg i banken imorgen og skaffe meg meeer informasjon, også skal de sikkert sende meg masse, også tar deeet tid. Flott.

For ikke å snakke om rotet mitt. Det skal sies at jeg er litt av et rotehue. Jeg har sagt til meg selv at jeg skal rydde nå hver dag siden jul, men det skjer aldri. Den haugen her for eksempel...

...har ligget der i to uker nå. Uten at jeg har gjort noe med den. Bare gått forbi og irritert meg over den.

For ikke å snakke om at Oslos grelleste julepynt fortsatt henger og dingler på rommet mitt....

Så da er det kanskje ikke så rart at jeg kun eier kopper som dette med et relativt tydelig budskap....

På denne koppen står det for eksempel "I only have a kitchen because it came with the house".

Ellers har jeg kopper i samme serie der det står "Housework can't kill you, but why take a chance?", og "Queen of fucking everything", samt en god del kopper fra den Mummitrollserien. Barnslig og lat.

....

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å bli skikkelig voksen. Tror egentlig aldri jeg kommer til å bli det heller.

Jeg har nemlig en ny mal for hvordan jeg skal forbedre min egen livskvalitet fremover. Særlig nå i tunge, kalde, stygge og forpestede januar. Og jeg har ikke trua på at februar blir noe særlig bedre. Jeg vil at snøen skal gå bort, og at jeg kan bruke mine normale - og - ikke - polfarer - lignende - klær! Hater vintersko fortsatt, hater vintersko noe så sinnsykt også. Hater å gå med dem. Føler meg som en boms med trollføtter. 

- Ok, det var en digresjon. Tilbake til hovedsaken. Jo, jeg skal altså da forsøke å forbedre hverdagen og livskvaliteten frem til våren setter inn for fult, for da pleier nemlig ting å gå av seg selv - helt uten mine lister for bedre livskvalitet. 

Listen (man skal kanskje kalle det mål?), er altså følgene:

Jeg sov til klokka 2. Jeg har ikke vært så dårlig etter å ha drukket siden jeg var i København i sommer, og den historien har dere alle hørt før, så det er ingen grunn til å gjenfortelle den her. Men jeg har funnet roten til min dundrende hodepine i dag, og kvalmen som ligger i lufta resten av dagen. Roten er nemlig Tequila. Jeg skal aldri drikke Tequila igjen. Jeg hadde aldri drukket det før i går, og det er første og siste gangen det skjer. 

Men til tross for hodepine og kvalme har dagen vært særdeles bra til å være en klein søndag. Jeg har sett på repriser av hele ukens Celebert Selskap, dusjet i en time, og spist kebab med pappa, før vi avsluttet kvelden foran TVen og så på en av mine favorittfilmer "Walk the Line". 

Så jeg skal ikke klage. En veldig veldig god fest, og en god og klein søndag. 

Kirsti og jeg. Før Teqilaen kom inn i bildet.

... Og sånn følte jeg meg da jeg var hjemme i natt, og har vel egentlig følt det sånn stort sett i hele dag.