Tidlig om morgenen sa vi hadet til våre kjære medstudenter. Våre veier skiltes da vi denne uken hadde valgt to ulike utflukter. Marte, Lisa, Nina, Henriette og jeg, reiste sammen med tre innfødte i speedbåt oppover Amazonas og dens sideelver. Idet vi var på vei inn i en tunnel av tett skog, uttalte Henriette ordene: "Nå har vi begynt overlevelesturen, og jeg kan da si at: Nina, du har en edderkopp på ryggen!". Guiden, Ananais, opplyste om at denne var av det vennlige slaget og var bare farlig av og til - hva enn det skulle bety...
Tukanen kikket ned på oss fra grenene der vi fór bortover vannet - på Amazonas' nervesystem - forbi grønt elvegress og langslyngede trær hvor aper og dovendyr hadde sine gjemmesteder. Med øynene åpne og speidende etter ulike dyrearter, danset plutselig en gigantisk, kongeblå sommerfugl forbi og en liten kolibri stakk det lange nebbet ned i blomstene i håp om å finne nektar. Edderkoppen på ryggen var glemt for lengst.

Et dovendyr er ikke så enkelt å få øye på...

.... Men Ananais hentet det ned der det hang opp ned fra greinene!

Den første kvelden spiste vi middag hos en lokal familie, og så solnedgangen fra hengekøyene på verandaen deres. Nede ved elvebredden stakk en pinne opp fra vannet. I den var det festet et tau, og i tauet en fisk som aldri ga opp håpet om at den en gang skulle få slite seg fri fra bindingene. Ananais fortalte at de lokale gjorde dette for å holde fisken lengst mulig fersk, helt til familien ikke hadde mer mat i skapet.
Han fortalte også at jaguarene befant seg i skogen rundt oss, og alligatorene rett utenfor bryggekanten. Ingen av de lokale så derimot ut til å ta dette særlig alvorlig da de var opptatte av å mikse caipirinhas! Dette var caipirinhaer som fikk tårene til å renne da den var laget av 90% cacasha... Ikke engang under karnevallet ble vi introdusert for slike sterke drinker!

Om kvelden stilnet det da både solen og den lokale familien gikk til sengs. Men når mørket lusker på blir Amazonas alt annet enn rolig: fiskene hopper etter myggen, gresshoppene spiller ivrig, fuglene synger og alligatorene... Ja, alligatorene... Under stjerneklar himmel hoppet vi ombord i trebåten og dro ut på kaimanjakt. Uten å si et ord padlet vi rolig over vannet i håp om å se jungelalligatorene i øynene. Noen fangst ble det dessverre ikke, men alligatorenes brummende lyder var ikke vanskelig å legge merke til, selv over gresshoppenes høye spill.  Amazonas økosystem omslynget oss og vi ble overdøvet av millioner av insekter, fugler og dyr på nattestid såvel som på dagtid.

Før vi hoppet til køys denne natten, pekte Ananais på et hull i bakken ikke langt unna hengekøyene våre. Dette var bolet til en tarantella! Han stakk en pinne inn i hulegangen og edderkoppen bet tennene fast i den fordi den trodde den ble angrepet. Slik lurte Ananais den ut fra hulen sin og viste den til oss like før vi krøp til sengs. For en godnattfortelling...

Hengekøyene vugget oss likevel inn i drømmeland, og etter en god natts søvn dro vi videre for å besøke en annen lokal familie - og også være vitne til en enda mer primitiv livsstil. En gammel dame, iført cowboy-hatt og en slitt, rosa kjole, smilte og tilbydde oss kanel-blader som vi kunne lage te av. Mannen hennes var opptatt med å feie gårdsplassen utenfor huset, men viste raskt interesse for sitt besøk og pratet vennlig til oss på fransk og portugisisk. Vi ble invitert inn i huset deres og fikk raskt oversikt over de materielle godene: et gevær på veggen, en gyngestol, et bilde av Jesus, madrasser med klessnoren hengende over, en vask med tannbørsten stående like ved, kjøkkenskap fulle av korn og hermetikk, og en komfyr der dagens middag - en gryte med bønner - stod og putret.

Vi fikk også smake på flere ukjente frukter som cupuaçu, abiu, guava og makopa/malay apple. En av sønnene klatret til og med opp i en av palmene og hentet ned ferske acaibær til oss! Denne laget vi juice av senere.

Acai-juice!

Inne i huset til det eldre ekteparet

Utenfor huset til det eldre ekteparet. Marte med frukten cupuaçu i hånden!

Ananas i tidlig modning!

Nina, Marte, jeg, Lisa og Henriette!

Ananais lakker Ninas negler med saften i stilken til et blad!

Og Henriette ble malt etter indianske tradisjoner av fargen fra små steiner inni en frukt

Piranha-fiske stod også på programmet og fiskestengene vi brukte var en klump isopor tilfestet fiskesnøre. Agnet var en fiskebit festet på kroken. Etter liten fiskelykke (kun én piranha!) dro vi avgårde på jungle trekking. Her lærte vi om trær, blomster og medisinske planter i jungelen, og hvordan de innfødte overlever på naturens skatter. Vi drakk vann fra lianer og melk fra store trestammer.
En av de innfødte fikk kallenavnet Tarzan der han barbent ledet vei, huggende gjennom tettpakket regnskog med kniven sin! Dette var imponerende for oss som diltet etter i våre Reebok og Nike-joggesko. Mens Tarzan banet seg vei innover i jungelen, tok vi rollen som Jane og samlet bær, kvister og blader. Vi trengte nemlig dette for å lage tau og smykker da vi kom tilbake til leiren! 

Piranhafiske

Tarzan og Ananais viser hvilken bark som er best egnet for å lage slitesterkt tau

Nina drikker vann fra en liane

"Se på greinen 100 ganger før du rører den!" er rådet som gjelder i Amazonas

Leir under åpen himmel!

Midt på natten våknet vi av regnet og måtte bygge om leiren. Den ble oppgradert med tak! For å få plass til alle, fikset Tarzan det slik at vi lå i hengekøyer ved siden av, og over, hverandre!

Siste dagen padlet vi nedover elvekanalene i små båter. Disse båtene var nok vant ti én og to og tre indianere, men ikke fire og fem og seks norske "brasilianere"! Kanten av båtene havnet nesten under vannoverflaten ved hver minste bevegelse. Her ble det mye latter mellom hyl og skrik!
Likt som Pocahontas visste vi aldri hva som ventet rundt neste sving. Men plutselig kunne vi høre det. Lydene av regndråpene var ikke til å unngå selv langt, langt borte. Regntiden viste seg nok en gang der himmelen åpnet seg og regnet styrtet ned. Vi tok ikke sjansen på å la båtene synke som følger av de store regndråpene, og tok derfor årene fatt og padlet om kapp hjemover!





Nina

Under følger noen bilder (ekstra mange for deg, Tomtom!) fra hverdagslivet i landsbyen - som er ganske så annerledes fra hverdagene hjemme i Norge:



Ewerton og Breno på vei hjem fra skolen!

Osiris, Artur og Ewerton

Salgsbod på rullende hjul!

Fem gringos, to fiskere og en fiskebåt

Nina, Marte, May-Linn og Hedda

Açaí til lunsj sammen med Carlinhos og Sahimon

Favorittroomie!

Hjemmekino i strandhuset

Feiring av Karolines 20års dag

Helgen etter var det Lisas tur! Overraskelsesfrokost med blant annet açaífylte pannekaker og ferskpresset juice ventet, sammen med resten av gjengen, borte i strandhuset til Pedro!



Marte, Karen og Eirik



Lisa er utslitt etter dagens kamp mot bølgene

Artur har vunnet flere konkurranser og er den tredje beste kiteren i verden!

Å leve i fiskerlandsbyen er som å leve i en liten boble - som dessverre snart vil sprekke da livet tilbake i Norge vil bli en realitet om kun få uker. Forhåpentligvis drar vi med oss litt godvær og fremskynder sommeren. Men før hjemreisen venter siste eksamen på fredag etterfulgt av Survival Week i Amazonas!

Nina

På kvelden inviterte guttene hos Pedro til sushikveld. Idiosh hadde til og med dratt hele veien inn til Fortaleza for å få tak i riktige ingredienser og råvarer. Langbordet var dekket og Idiosh ga et lynkurs i hvordan sushien ble tilberedt fra bunnen av. Både soyasaus og wasabi var også på plass. Noen av oss trodde derimot at wasabien var guacamole, og hev oss glupske over den. Pepperroten (!) viste seg raskt å smake ganske annerledes enn uskyldig avocado da den er så sterk at den nøytraliserer smaksløkene for å fremheve smaken av sushien. Den åpnet også opp tårekanalene og fremhevet noen tårer da vi fikk i oss litt for mye litt for fort....

Etter karnevalet har både lokale og turister vært ofre for virusangrep og sykdom. Alle ventet på sin tur og til slutt ble også jeg sengeliggende. Etter å ha vært hjelpesløs i noen dager mens de andre ristet løs på nattklubber i Fortaleza, var jeg overlykkelig da jeg endelig fikk se noe annet enn leilighetens hvite vegger. Dagens aktivitet: tur til den lokale legevakten. Som vanlig pratet verken lege eller sykepleiere engelsk, men hellet var på vår side. På venterommet satt engelsklæreren Odonis fra den lokale skolen. Han stilte som tolk, selv om det ble flaut da han ble dratt med inn på legekontoret for å oversette hele sykehistorien min. Superpiller, som ingen vet hva inneholdt, ble gitt og jeg ble hvert fall frisk etter noen dager. Som takk for hjelpen ønsket vi å gi Odonis noen reias ekstra i lommeboken. Dette nektet han å ta imot, og sa at om vi ønsket å hjelpe, så kunne vi heller stille som engelsklærere for en dag for studentene hans. Og ja, gjett om vi kunne!

Odonis ønsker oss velkommen i klasserommet

Artur og Breno

Vi delte inn klassen i mindre grupper slik at vi kunne hjelpe flere samtidig

Jeg vet ikke hvem som endte opp med belønningen - oss eller dem?

Nina

Den sjarmerende kitebyen Cumbuco byr på hyggelige strandrestauranter, små boder og surfebutikker, og ikke minst en vanvittig vind som oppfyller enhver kiters drøm. Vi kjøpte ost fra selgerne på stranden som ble grillet og nærmest fritert (og som smakte overraskende godt!) på en liten minigrill som de bar med seg, mens vi satt på fiskebåtene og fulgte med på kiterne som lekte seg i vannet.
Cumboco er kiteby nr. 1, men også berømt for sine beach-buggy-turer inn i de hvite sanddynene. Etter felles lunsj hev vi oss inn i hver vår bil og kjørte innover det Saharalignende landskapet. Ørkenen var vår og vi kunne boltre oss som vi ønsket uten å ofre muligheten for kollisjon en eneste tanke. Oppover slake sanddyner ante vi lite om hva som ventet på toppen. Utsikten over ørkenen var slående flott, men vi mistet først pusten da det videre, helt uten forvarsel, bar utfor loddrette stup. Sjåføren ga full gass nedover og fortsatte videre inn gjennom sanddynene, mens vi hylte og skrek, og ropte etter mer. I neste bakke plasserte sjåføren bilen skrått og sladdet nedover den varme sanden. Noen av oss prøvde også sandboard nedover sandbakkene før vi kjørte strandveien tilbake til Cumbocos sentrum.

(fv. Karen, Henriette, Nina, Lisa, Marte, May-Linn, Nina)

Nina

En liten gutt, tildekket med skaut og solbriller, kommer løpende med et vanngevær i den ene hånden og en melbombe i den andre. Han sikter, spruter og kaster så den lille granaten sin. Den eksploderer og plutselig er vi hvite fra topp til tå, heldekket i hvetemel. Guttungen gliser fornøyd og løper videre for å finne flere ofre. Såpe, vann, mel og sjokolade flyr gjennom lufta. Med mela-mela hver dag kl. 15-18 må hver mann klare seg selv! Dette er tiden der du kan hive hva du vil på hvem du vil. Så lenge en befinner seg utenfor egen dørstokk er det ingen som slipper unna!

Karnevalet i Brasil er opprinnelig de fattiges fest, og er nå et symbol på frihet. Hvert stat har sin egen fest med parader og konkurrerende sambaskoler i sør til ville gatefester i nord. Det er ingen tvil om at dette er årets høydepunkt for innbyggerne flest. For oss nordmenn føles det som en kraftig utvidelse av russtiden der det festes 24 timer i døgnet flere dager i strekk. Det er praktisk talt umulig å ikke høre musikk til enhver tid. Med stor scene og livemusikk på torvet er alle med på leken. Det danses hemningsløst gjennom nettene. Nachet fortsetter på reggaefester helt til hanen igjen galer ved morgengry, og vi begynner på ny. Når skal vi få tid til å sove...? Ikke før karnevalet er over hvert fall!

Nina

Dagene flyr og noe nytt skjer hele tiden. Alt fra dagsturer til Fortaleza og småbyene rundt, til å kjenne på livet her i Taiba. Landsbyen skjuler mer enn bare flott natur og sjarmerende fiskebåter. Takket være lokale Sahimon har jeg blitt kjent med det indre av Taiba, og fått se hva som skjuler seg bak hyggelige restauranter og småbutikker. På sykkeltur gjennom byen og inn mellom trange gater tok han meg med inn til små murhus på bare få kvadratmeter. Det er vanskelig å forstå at store familier huses her! I bakgårdene spradet hønene rundt mellom rustent kjøkkenutstyr og lappede fotballer. Vaskebaljen var stilt opp etter den skitne murveggen og klesvasken til hele familien hang pent på klessnora.  Sahimons nevø, Carlinhos (som betyr mini-Carlos) på åtte år, har skrevet navnet sitt på døren sammen med de andre søsknene sine. Dette er deres område.

Når siestatid nærmet seg trakk vi inn i skyggen og satt hos tanten i butikken hennes. Her fikk jeg sannelig øvd portugiskunnskapene mine! Snart kom vennegjengen til Sahimon også, og slo seg ned. Mobilene ble tatt frem og de vekslet på hvem som skulle være DJ for anledningen. Etter historier om Taiba, spøk og latter, tok de med seg surfebrettet og dro ned på stranden for å fortsette dagen i vannet. Vi vinket og avtalte at vi skulle møtes igjen til barbeque på stranden senere. Jeg og Sahimon tok igjen syklene fatt og dro til fisketorget hvor vi kjøpte inn fisk, pølser og tapioca til kvelden.

Herlige Carlinos!

Nå hører vi musikk fra stranden - karnevalet er i ferd med å starte! Masker er kjøpt inn og vi er klare for noen dagers feiring sammen med brasilianerne!

Resten av studentene er på plass og semesteret har startet for alvor. En vandretur gjennom perlen Taiba, lunsj på stranden og et informasjonsmøte der aktivitetstilbud og semesterplan ble gjennomgått, var starten på oppholdet. Dagene som en gang var rolige og behagelige er nå blitt hektiske og mer krevende.
Over en uke er gått siden skolestart og vi har eksamen i reiselivsfaget allerede på fredag. Fagene gjennomgås ett og ett der vi har en uke med forelesning, og en uke til å lese seg opp til eksamen. På 14 dager skal vi altså rekke gjennom pensum for fag som blir tar på et helt semester hjemme. Forelesningene våre er delt opp i to. Vi skriver så blekket spruter fra 07-10 og fortsetter fra 14-17. Myten om at studenter som tar semestre i utlandet ikke er studerende er absolutt langt fra sann!

Heldigvis får fest og moro også plass på agaendaen. I kriminelle Fortaleza ble vi godt tatt vare på av sjørøverene på sjørøverskuten Pirata Bar. New York Times bruker beskrivelsen "The craziest Monday in the world" om utestedet. Og hett ble det da både band og dansere imponerte med varierte brasilianske rytmer og forró-show. Over 1000 danseglade sjeler klarte ikke å gjøre annet enn bevege kroppen i takt til musikken - noen til og med også oppe på scenen sammen med bandet. Når solen sto opp sørget privatsjåfør Flavio for å få oss trygt hjem til farefrie Taiba.
I Brasil venter alltid en ny fest enten det er fiskefest eller fullmånefest. En kveld var vi så heldige å være med på begge deler da vi ble invitert hjem til surferne Pedro og Even. Guttene imponerte på kjøkkenet og vi ble servert fersk fisk og kylling med spennende brasiliansk tilbehør som tortillaslignende lefser rullet i kokos.

Sammen med Karen og Lisa!

Pirata Bar i Fortaleza!

Dagen derpå telte jeg og roomie Lisa over 20 myggstikk på hvert bein. Det er tydelig at myggsprayen har liten effekt! Som pause fra både kløing og lesing dro vi en tur i nærområdet. Vi gikk strandveien inn til byen og nøt açaí til lunsj, før vi fulgte en sti som ledet til fantastisk utsikt over Taiba. Lokale nabolag ble utforsket samt et besøk på fisketorget. Her satt vi sammen med fiskerne og knyttet vennskapsbånd - så godt det lot seg gjøre. Nesten alle brasilianerne svarer med "no englese, señorita" uansett hva vi spør om. Og det har de helt rett i. På grunn av språkbarrieren går det derfor mye i tegnspråk og unnskyldende smil. Takk og lov for det lille insentivkurset i portugisisk vi hadde i starten så vi ikke famler helt i blinde. Generelt i hele Brasil må både engelsk og matte være utelatt fra skolen. Kalkulatoren blir hyppig brukt i butikkene - til og med hvis vi betaler 5 Reias for noe som koster 4 Reias...

Taiba

Açaí med banan og musli! Marte har gitt meg kallenavnet açaí-Nina ettersom jeg kun klarer noen få dager uten vidundermåltidet!

Fiskerne sorterer fangsten...

...og ser riktig så fornøyde ut!

Taiba slutter ikke å sjarmere. Byen har et helt eget preg da turister såvidt vet at stedet eksisterer. Det gir oss muligheten til å ta del i kulturen på en unik måte og oppleve det virkelige Brasil. Det er fantastisk å være vitne til fiskerne som returnerer etter noen harde dager ute på sjøen. Surferne og kiterne hersker over bølgene mens små barn bygger sandslott, og de eldre spiller domino i skyggen. Om kveldene fylles torvet og gatene, og innbyggerne forlenger siestaene til langt utpå kveld. Brasilianerne verdsetter sin hviletid og restaurantene fylles ikke før det blir mørkt. Til tross sin fattigdom florerer Taiba av gode restauranttilbud der det blir servert alt fra nydelig lokal fisk i curry til spennende sjokoladepizzaer. Vi trives bedre og bedre i den lille landsbyen og nyter paradiset så lenge det varer!

Nina

Idylliske Taiba er så usjenert at det ikke engang er tegnet inn på alle kart. Den rolige fiskerlandsbyen på drøye 2000 innbyggere er ekte, intim og vakker. Med ulåste dører 24 timer i døgnet, er krangelen om det beste fiskestykket på fisketorget det nærmeste en kommer kriminalitet i byen. Her hilser alle på hverandre uavhengig om du er lokal eller turist. Avslappede, som brasilianerne flest, og med en unik livsglede, scorer Taiba høyt med sin gjestfrihet. Brasilianerne er så vennlige at det føles som å treffe gamle venner i fremmede omgivelser.

Fiskerne er ute på havet i flere dager med disse fiskebåtene!





Gåturer langs strandpromenaden blir det mange av. Landsbyen, Pecém, hviler bare få kilometer unna. Langs strandkanten passerer jeg en lutrygget mann med sixpence, strå i munnen og fiskenettet over skulderen. Han smiler, og de få tennene han har kommer til syne. Huden hans gløder og rynkene i fjeset markeres. Rynkene antyder at her har det sittet mange smil. Hver eneste fordypning i ansiktet hans har en egen historie, mange av dem antageligvis fra fisketurer der han har kjempet mot bølgene her i Taiba. Snart er han borte og fotsporene også, der de er visket ut av bølgene.
Den hvite, myke sanden strekker seg flere kilometer i østlige og vestlige retninger. Mot sør ligger ørkenen og sanddynene, og mot nord er det blått hav så langt øyet kan se. Eivind sier at Norge er in that direction, og peker utover sjøen. Horisonten brytes av noen hvite, trekantede seil i det fjerne, og Norge føles veldig langt unna.


Nina

Så dagene i Pirangi ble typisk brasilianske; rolige. På Backpackers Beach House var det lett å finne seg til rette med havet bare få meter unna. Om morgenen var fiskerne først oppe der de dro inn dagens fangst mens det ennå var lavvann. En lunsj på den lokale pizzariaen etterfulgt av gåturer langs strandkanten, er vel noe av det mest hektiske en kan finne på i Pirangi. Her er sneglefarten så godt innarbeidet at til og med servitørene sukker oppgitt og blir mentalt slitne, når de må håndtere mer enn én bestilling på en gang. De skulle sannelig fått kjørt seg i høysesongen på Pieder Ro!

Om kveldene, når vinden stilnet hen, satt vi under palmene og hørte på bølgene som slo mot stranden. Det ble jubel da Sør-Afrikanske Ivan og brasilianske Lu, som driver hostellet, plutselig omgjorde slaraffenlivet til en fest da de disket opp til barbeque på lørdagskvelden. "Vil du ha fest i Natal må du lage den selv", sa de. Sammen med svenske Johan og Luise var det flere skandinavere på VIP-listen, i tillegg til et par bereisende fra Argentina. Ivan var kveldens kokk samt bartender, da han ga kurs i hvordan vi skulle lage drinker på ekte brasiliansk vis. Mens Espanhola (rødvin blandet med kondensert melk og ananas!) havnet på bunnen av listen, ble Caipirinhaen raskt en favoritt. Finn frem sukkeret, knus litt is, mos litt lime og viktigst av alt: tell sakte til 10 når du heller i sukkerbrennevinet cachaça.

Her har Norge noe å ta lærdom av: 15kr literen! I Brasil er alkoholen så billig at hvis de kjiper seg på drinkene så kutter de først ned på isen eller frukten!

Ruben lærer oss det argentinske kortspillet Truco

Da jeg tilfeldigvis spurte Ivan om det var mulig å få tak i nøtter i "byen", smilte han bredt. Han fortalte stolt at ikke bare var vi naboer til stranden, men verdens største cashewtre lå også rett oppe i gaten. Det å finne et av verdens største trær burde være relativt enkelt. Søken ble likevel lengre enn forventet, og til slutt måtte en lokal pekte ut en stor busk - som var forbipassert flere ganger. Treet gror i bredden - ikke i høyden! Verdensfenomenet brer sine greiner utrolige 500 meter i omkrets og produserer 60 000 cashewfrukter (med en nøtt i hver frukt) i året. Forget Christ the Redeemer, there's a new boy in town...

Et lite bilde hentet fra Google. Cashewtreet sett fra lufta.

Flere tusen kilometer er tilbakelagt, fra Rio i sør og oppover langst kysten til Fortaleza i nord. Om noen dager er ferielivet over, og skolestart i den lille fiskerlandsbyen Taiba står nå på programmet!

Nina

Nordover oppover Brasils beryktede veier, etter en 30 timers (!) kjøretur, ventet en ny destinasjon. Velkommen til Salvador: En fargerik by der du lar smykker og verdisaker bli liggende hjemme, passer deg for lommetyver og ellers danser til krampa tar deg. Med sine daglige festivaler, konserter, dundrende trommekorps og mektige rytmer som treffer deg lik kraftige basstoner på diskotek, er Salvador så pulserende at få byer tåler sammenligning. På torv og åpne plasser finner en også lokale som øver capoeira - en kampsport blandet med dans, rytmer og vokal. Men til tross byens dundrende inferno av lyd og musikk er det fremdeles rom for et pust i bakken. Dette bokstavelig talt da flere av restaurantene ligger i bratte sidegater. Kombinert med ujevn brostein fås et godt måltid - og ikke minst et lynkurs i balansekunst. Atmosfæren er avslappet, selv om gatemusikkantene ikke er mer enn et steinkast unna.

Capoeira på torvet

Når det kommer til arkitektur er byen et levende museum med sine bygninger fra 17- og 1800-tallet, samt sine gullbelagte kirker. Inngangsbilletten til flere utstillinger betales også bare av en enkel signatur. Med smale gater der biler ikke kommer til, sjarmerer byen med sine pastellfargede, lave murhus. Salvador kan minne om Kardemommeby, men her tar tyvene så mye de kan - både Kasper og Jesper og Jonatan.

Men mangel på hjelpsomme og hyggelige mennesker er det likevel ikke. Små som store er brasilianerne et vennlig folkeslag. Når små sjarmtroll kommer dansende bort, snakkende på portugisisk og kommunikasjonen går 'ingenveis', kan en ikke la være å smile.
Mens andre byer kan skilte med kjente landemerker, er befolkningen, stemningen og livet i Salvador en stor attraksjon i seg selv. Byen, Bahia som innbyggerne kaller den, må bare oppleves!

Nina

Neste stopp på Rio top tour, da vi skulle se byens mest kjente attraksjoner, var Sukkertoppen (The Sugar Loaf Mountain). Vi våget oss oppover i taubane til toppen av fjellet, over  Tijuca regnskogen, og ble belønt med en slående 360 graders utsikt over hele byen; inkludert Copacabana, Ipanema og nasjonalparken Serra dos Órgãos.

Videre kjørte vi gjennom bydelen, Santa Teresa, som er et rolig og avslappet villastrøk med favelaer som nabolag. Rios kontraster kom atter en gang til syne. Men stemningen ble umiddelbart forandret da vi enret Lapa, byens sentrum. Her yret det av liv, sjarm og farger. Lapa skiller seg svært fra andre bydeler dekorert med sin graffitti og sine bohemske gatemalerier. Barer, klubber og restauranter ligger side om side, og venter på nattens konger og dronninger. Om kvelden, særlig i helgene, fylles gatene av sambarytmer og dansende kropper som holder det gående til solen står opp.

Utsikt fra Santa Teresa Hill

Flislagt vegg tatt i bydelen Lapa, i nærheten av Steps of Madness

Nattmarkedet på Copacabana hører også Rio til. Alt fra blinkende Jesusfigurer til glitrende Brasil t-skjorter ble forsøkt solgt, men var ikke vanskelig å motstå. Backpackeren i meg var godt fornøyd med at dette var dagens mest økonomiske aktivitet. Sum nattmarked: Zero Reias.

Et fruktmarked lenger nede i gata hadde derimot mye spennende å by på. Likt som i Norge trodde jeg det var lov til å smake på frukten (ikke sant, MonICA?) før man kjøpte den, og hev derfor i meg en frisk, liten drue. Mens jeg tygget blid og fornøyd, mottok jeg forferdede blikk fra to lokale. Jeg forstod det var på tide å komme meg videre da plutselig halve butikken skulet mot meg. Heldigvis slapp jeg unna betaling... Sum drue på fruktmarked: Zero Reias.

Til tross Rios rå vold og høye kriminalstatistikk (med god hjelp av nasking på fruktmarked), er det en by som absolutt forfører deg med sin energiske sjel og enestående kultur. Det er ikke rart at de fleste besøkende drømmer seg tilbake allerede før hjemkomst. Selv om det var på tide å si hadet til Rio for min del, er det heldigvis lenge før hjemreise. Videre bar det sørover til øyen Ilha Grande, som for noen århundrer siden var et tilholdssted for pirater og senere et fengsel for noen av Brasils mest kriminelle.
Ettersom brann- og politibiler er det eneste en finner av lovlig kjøretøy på øya, gjelder det å hoppe på første seilbåt som lar seg lede av bølgene hele veien inn til den sjarmerende landsbyen Abraão. Videre må en ta beina fatt. Ved første øyekast er det vanskelig å forstå at dette stedet har en voldelig og trist historie bak seg. Øyen fremstår i dag svært vakker med sine lange strender, blågrønne hav og fantastiske fjell som åpenbarer seg uten forvarsel gjennom den tette jungelvegetasjonen. Det er som å vandre inn i et postkort. Naturopplevelsene venter med sine turstier oppover fjellet og innover i regnskogen, som fører deg til fossefall og langstrakte strender. Kanskje møter en også på noen lokale barn som ivirg kaster seg ut i vannkulpene på vei hjem fra skolen.

Øya, på hele 200 kvadratkilometer, er svært uberørt da ikke engang minibanker er å finne noe sted. Dette gjør det idylliske landskapet til et paradis der bylivet er svært fjernt, og stress er et fremmedord. Om kveldene trekker innbyggerne ned til stranden, og med en caipirinha i hånden og full svingom i gatene, er det ikke vanskelig å la seg rive med av brasiliansk kultur. Det er nok få som hever øyebrynene når Ilha Grande blir sammenlignet med paradis på jord.

Nina

Før jeg ankom Rio de Janeiro, som betyr the River of January,ble jeg advart mot byens kraftige forføring og hvordan en lengter etter stedet når en drar. Jeg forstod det ikke da, men etter kun noen dager i Brasils nest største by, kan jeg allerede si meg enig i utsagnet. For et sted!

Idet jeg trådte ut av flyet ble jeg slått av en varme svært ulik temperaturene i Norge. Etter toll- og passkontroll fikk jeg omsider satt meg inn i taxien, og inntrykkene begynte å strømme på. Mitt første møte med Brasil, og Sør-Amerika generelt, bestod av en interessant kjøretur på landets nedslitte motorvei. Alle dørene ble automatisk låst så fort jeg hadde satt meg inn i bilen. Sjåføren var heller ikke snau med å rulle opp vinduet mitt som jeg så pent hadde rullet ned for å gi en tilførsel av frisk luft. "Don't underestimate the dangers of the roads!", ble jeg fortalt på gebrokken engelsk, da han selv var iherdig opptatt med å skrive en SMS. Om han i det hele tatt forstod betydningen er en annen sak da vi i neste sekund kjørte slalom midt i firefelteren, uten blinklys, mellom selgere som forgjeves forsøkte å selge bilvask og baconcrisp... Da vi nærmet oss sentrum og også politikontroller, kastet sjåføren på seg bilbeltet - eller i verste fall latet som, der det lå og slang over skulderen. Vi rundet svingen, men politimester Bastian var ikke å se. Det var derimot Jesus som passet på. Den våkende statuen på toppen av fjellet fikk jesusmedaljongen, hengene fra speilet, til å virke svært liten.

Jeg var usikker på om det var ferie eller treningscamp jeg hadde bestilt etter å ha besteget noe som minnet om underrennet til Holmenkollen. Men ferien ventet like innenfor hostelldøren. Sekken av skuldrene og avgårde for å bli kjent i nærområdet. På det lokale supermarkedet nede i gata bugnet det av spennende vareutvalg. Med eksotisk frukt som mango og papaya til frokost, bar det av gårde til stranden. I hjertet av byen ligger de verdensberømte strendene Copacabana og Ipanema. Plassert under en palme med Atlanterhavets bris i håret, tok det ikke lang tid før jeg forstod betydningen av brasilianerenes siesta.

Copacabana Beach

Utsikten fra rommet på hostellet. Rett ut i tettpakket jungel. What a view!

Jeg, Kristian og Elisa booket videre en tour til Sør-Amerikas største favela, Rocinha. Her huses 300 000 mennesker ut av de 4 millionene som bor i Rios favelaer. På motorsykler sammen med de lokale, bar det mot toppen mellom kronglete gater, der vi unngikk ulykker med små margin. Halvveis på turen speedet sjåføren på og av fløy New York Yankees. Capsen ble raskt avskrevet som et tap. Det viste seg likevel at innbyggerne i favelaen ikke var så fiendtlige som ryktet ville ha det til. Det beviste to unggutter da de kom kjørende i all hui og hast med capsen i hånda, og New York Yankees var igjen på hjemmebane. Obrigada!

Favelaen Rocinha blir styrt av narkobaroner og politiet har lite, om ingen, innflytelse. Mesteparten av innbyggerne er likevel normale mennesker som gjør sitt beste for å mat på bordet. Husene bygges oppe på, under og ved siden av hverandre. Favelaene vokser for hver dag som går med gjennomsnittfamilier som har syv barn. Å være 27 og allerede være bestefar er ikke uvanlig. En interessant guidet tur til fots i labyrinten, der søppelet og fattigdommen regjerer i gatene, førte til mange bilder. Likevel måtte vi vise omhu. Bevæpnede narkolangere, med bomber teipet fast til beltet, er ikke akkurat av dem som er mest begeistret for kameralinsen...

Guiden Gabriella viser vei

Det er ikke uvanlig at hus kollapser. Mon tro om dette kunne ha vært en sak for Ekstrem Oppussing, TV3?

Drømmen til disse guttene er å en dag få spille under Rios berømte karneval

Den skitne favelaen og slumområdene, der blomstehagene var erstattet av søppeldynger, gjorde inntrykk. Rios kontraster er sjokkerende der vi bare et steinkast unna finner rikmannsvillaer og dyre hoteller omringet av sikkerhetsvakter og luksusbiler. Fjellkjedene rundt byen, samt den frodige jungelen, rammer inn Rio de Janeiro som et lappeteppe av slum, rikdom og slående vakker natur.

Nina

Rio de Janeiro lagt i tåke

Som den brasilianske forfatteren Paulo Coelho sier: "Be brave. Take risks. Nothing can substitute experience". Om en uke befinner jeg meg i Brasil i Sør-Amerika. Jeg starter med en to-ukers ferie der jeg som backpacker begynner ferden i Rio de Janeiro og jobber meg oppover langs kysten. Ikke langt unna millionbyen Fortaleza i nord, i den lille fiskerlandsbyen Taiba, skal jeg slå meg til ro resten av oppholdet. Den nordlige kyststripen ligger i et tropisk belte syd for de karibiske øyene og været holder seg på stabile 30 grader året rundt. Med drøye to tusen innbyggere og brostensbelagte småveier er Taiba strake motsetning fra storbyene som ellers regjerer i vår del av verden. Etter to år kombinert med jobbing og reising klør det i fingrene etter å komme seg tilbake på skolebenken. Og det er ikke feil å starte i Brasil. Taiba vil bli mitt hjem de resterende ni ukene hvor jeg skal ta ett semester med fagene reiseliv, markedsføring og prosjektledelse via Scandinavian College of New York. Når klokka ringer og avslutter skoledagene så fortsetter ettermiddagene på de kritthvite strendene - og i de høye bølgene sammen med surfebrettet.

Nina

Dag 1.
Etter en trist avskjed på Harnas ventet en tristere biltur tilbake til Windhoek. Jeg spiser lunsj sammen med Adam, Wenche og Isabella. Vi prøver å finne et spa, det er nødvendig for våre såre kropper. Tilbake til storbyen og fristelser på alle hjørner. Spaet blir derfor fort erstattet av besøk i butikker...
Vi ser en flokk geiter i veibanen. Som kjent har jeg ikke øynene til en hauk. Jeg spør Adam hva det er. Han spør om jeg ikke kjenner igjen min egen rase. Jo, takk. Hyggelig fyr. Jeg ler.

På kvelden venter Joe's kjente resturant. Ambitions, av Donkeyboy, spiller over høytalerne. Norge er plutselig veldig nærme. Det er siste kveld i Afrika, og vi nyter vilt kjøtt av struts, krokodille, zebra og kudu. Etterfulgt av dessert. Fristelser er absolutt å finne på flere steder enn bare hjørnene...

Dag 2.
Kl. 07.30, opp og hopp. Fra taxien sanket vi inn de siste inntrykkene av den afrikanske savannen. I bilen ved siden av, da vi stoppet i et lyskryss, satt ordføreren av Windhoek. Han rullet ned vinduet, vinket og ønsket oss god tur hjem. Jo, takk. Hyggelig fyr.

Windhoek flyplass. På størrelse med Kjevik, ikke veldig imponerende. Sekken er tung. Den har overvekt grunnet alle de ekstra opplevelsene i bagasjen.
Snart tilbake i Joburg. Vi må vente. Lenge. Butikkene frister. Vi handler litt til. Setter oss så ned og kikker på folk, ser på ulikhetene. Så utrolig forskjellige vi er.
En 10 timers flyreise til Frankfurt står for dør. Jeg og Wenche er enige om at mannen i innsjekkingsskranken ligner på et medlem av Jackson 5. Vi har lyst til å boinge krøllene hans. Vi gjør det ikke.

Fremdeles ingen tv å se i stolryggen foran. Jeg kjenner følelsen av irritasjon. Dèt kunne de vel ha ordnet siden sist. Jeg må til slutt bite i det sure eplet, og se film på fellesskjermen. Helt til jeg finner ut at lyden i mitt sete ikke funker. Takk og lov at jeg har iPoden - som er tom for batteri. Jeg sovner jeg snart, har ikke akkurat noe annet å finne på. Våkner opp av at jeg nesten sikler på mannen ved siden av meg. Fyren på andre siden er opptatt av å tegne "Hulken". En torne i armen stjeler snart oppmerksomheten min. Jeg skylder på bush cutting og bush burning. Jeg prøver å ta jækelen ut, og tenker at det søren meg er torner i ­­alle Afrikas trær.

Dag 3.
Tilbake i Europa. Frankfurt. Likt som forrige gang blir jeg selvfølgelig stoppet i sikkerhetskontrollen. Denne gang var det parfymen som så ut som en bombe.Vakten sier at jeg kan gå, at jeg slipper helskinnet unna. Jo, takk. Hyggelig fyr.
Jeg vasker hendene. Skynder meg, vil ikke sløse med vannet. Gamle vaner er vonde å vende. Gate 42 venter. Jeg befinner meg på gate 1. Fremdeles ingen tog. Begynner å miste troen på Christinas snakk om togtransport. Jeg ender opp med å labbe igjen. Og flyplassen har ikke blitt mindre siden sist, for å si det sånn.

Oslo er nest siste stopp. Så siste stopp, Kristiansand. Mamma vinker innenfor glassvinduene. Like ivrig som da jeg reiste. Flagget er på plass. Lusekoften, mandarinen og kvikklunsjen ligger vel godt plassert i veska. Jeg prøver å huske hvordan det er å kommunisere normalt, og ikke ved hjelp av dyrelyder. Afrika er plutselig langt unna. Nå er det bare et minne.

Baboon walk

Besøk på skolen

Bat eared fox

I Bushmanland. Vi var ikke klare for å reise hjem så vi teipet Herman fast til stolen!

Etter en uke i bushen, uten mulighet til å dusje.

Begynnelsen på slutten kom brått på, og tiden i Afrika var over på et blunk. Plutselig ble det en realitet at Norge, kulde og julepynt (!) skulle erstatte Namibias eksotiske bush og ørken. Mann mot natur ville plutselig ikke få den samme betydningen lenger.
I løpet av tiden på Harnas har vi hatt dager med hete, og netter med temperaturer mot frysepunktet. Vi har slitt med farmwork der vi har hugget, gravd, vasket, bygget vannhull, fikset trehytter, you name it. Det er ingen tvil om at svetten har dominert. Veterinærer og dyrepassere har gitt oss kunnskap og praksis vi tidligere kun lærte gjennom TV-kanalen Animal Planet. Lederne har revet og sletet i oss, pushet oss til å teste oss selv. Tenke annerledes. Gjøre det vi selv ønsker. På den måten har Harnas vært en utfordring med blod, svette og tårer. Og ikke minst en lærerrik reise utenom det vanlige.

Som en hyggelig avslutning, ble det arrangert Harnas Fear Factor i løpet av de siste dagene. Rollene ble byttet om - vi ble dyrene. Hele dagen gikk til å jobbe i team og løse diverse oppgaver. Dyremat og gammel, tjukk melk med avføringsklumper fant blant annet veien ned spiserøret (som også var dagens lunsj...).

Lion walks, baboon walks, vervet walks, research, gamecounting, dog walks, brushing the cheetahs, guide on tour, horseback riding, survival og sleep outs er også et knippe utvalg av minnene. Å sovne til lyden av gresshopper, og å våkne til løvebrøl har vært helt spesielt. Kanskje også med giraffen, Klippe, rett utenfor døren. For så å jage strutser eller warthogs ut av kjøkkenet, så de ikke spiser opp frokosten vår.
Savnet var særlig stort etter å sove ute da vi kom tilbake fra Bushmanland. I løpet av de siste nettene på gården delte vi derfor madrasser sammen med gepardene Goeters og Duma, baby baboons, hunden Zippy og de fem gepardene (denne gang mer velykket). Med sitt dyreliv, sine vidstrakte områder og sin glødene sol, er Namibia uimotståelig vakkert. Solnedgangene og soloppgangene er utrolige. Solen er rødere enn fruktkjøttet i en blodappelsin! Vi har også vært vitne til måneformørkelser, der månen har hatt en intens rødfarge i kontrast mot den bekmørke himmelen.

Warthogsene Breakfast, Lunsj and Dinner

Vervet monkey

Min kjære hyene, Gumbi

Giraffen Klippie

På tour med Etosha



Jeg og Katelyn sammen med favorittkokkene!

Mot slutten hadde jeg et lite prosjekt på Harnas. Jeg gikk rundt og spurte de frivillige hva Harnas var for dem. Her er noen av ordene de kom med:

Og som om ikke det er godt nok å drive frivillig arbeid, avslutter jeg med nok et redde-verden argument. Det føles utrolig godt å vite at vi gjorde en innsats og en forskjell. Både med tanke på menneskene, og ikke minst: mange av de ville dyrene som ellers hadde vært utryddet på denne delen av kontinentet, hadde det ikke vært for oss.

Jeg har hatt en utrolig opplevelsesrik reise - for denne gang. Men som kjent sies: Once the sand of Africa gets in your shoes, it will always lead you back.

Nina

Tid for lek!

Etterfulgt av litt vann.

Nina

Vi sa god natt til hverandre, og Ines avsluttet med: takk og lov for at det ikke regner i dag, jenter. Bank i bordet. Regndråpene begynte snart å dryppe, de. Standhaftige som vi er, bestemte vi oss for å holde natten ut. Dråpene ble større, og vi krøp lenger ned i soveposene. Snart tok vinden til å blåse av store krefter. Men tre vikinger og en swisse ga seg ikke så lett. Vi knep øynene igjen og prøvde å unnskylde situasjonen med at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Men med vett i pannen visste vi at det bare var løgn. Vinden blåste kraftigere. Mørket ble opplyst av lyn. Etterfulgt av torden. Så blåste det opp til storm...

Okei, motet i brystet ga seg. Vi tok til fornuft og pakket sammen sakene. Men i og med at hytten vår krever en 20 minutters gåtur gjennom bushen, prøde vi å finne et annet alternativ for natten. Volunteer-rommet så ut til å være den nærmeste, og beste, løsningen. For å komme dit måtte vi over en bro - der en slange lå og voktet. Vi fikk erfare det lederne så lenge snakket om; slangesesongen, som følger med sommeren, er i gang for fullt. Ormen kveilet seg sammen og kikket på oss. Vi, derimot, ville ikke kikke på den, så vi snudde på 50-øringen og gikk en annen (om)vei.

Lynene flerret opp himmelen. Det var et fantastisk syn. Vi stoppet opp og glemte realiteten i noen sekunder. Tordenet fortsatte. Det samme gjorde vi. Hele området var mørklagt, og gården var skumlere enn på dagtid. Portene knirket og smalt med vinden. Det var ikke en levende sjel å se. Vi ble redde og så oss selv som hovedrollene i en skrekkfilm. Vi tok beina fatt, og løp gjennom food-preparation-området, forbi kniver, økser og sager. Lommelyktens smale lysstripe ga oss et glimt av en død geit, liggende på benken, klar til å skjæres opp. Mørket skjuler det en selv tar med seg - og sammen med soveposene bar vi på monstere fra de verste mareritt.

Vi ankom volunteer-rommet, vårt ly for natten. Og ja, mye skjuler seg i mørket. Men riktig nok ikke de verste fiender - denne gang. Vi fant Wenche og Katelyn, som også hadde endret mening om å sove ute denne kvelden. Vi campet ned sammen med dem. Tordenet roet seg utenfor, men vinden herjet fremdeles. Å sove på steingulv var ikke helt det vi hadde i planene. Men vi var i det minste trygge, og fri for farer.

Morgenen etter ble vi ønsket god morgen av løvene, på andre siden av gjerdet. Så i stedet for å våkne opp til dette....:

...våknet vi opp til dette:

Nina

I mellomtiden, før dyrene løslates (enten det er i Lifeline eller i Bushmanland) holder de til i store "bur" rundt gården. Utenfor selve hoved-gårdsområdet finner vi store innhegninger som huser de villeste dyrene. Med tanke på at det store arealet gjør det noe vanskelig å mate alle dyrene til fots, arrangeres det morgentourer og ettermidagstourer der vi kjører rundt. Besøkende har også mulighet til å være med på dette - og da se oss mate dyr som Hr. Nilson-aper, wild dogs, bavianer, leoparder, geparder, løver og caracals (ligner på gaupe).

Mating av bavianene

Irka, Etosha og en lioness

Jeg og Thomas diskuterer nistepakken...

Høydepunktet er matingen av gepardene. Underveis på touren kaster vi som regel mat over gjerdet, men når det gjelder disse villkattene så kjører vi inn i selve innhegningen deres. Denne flokken på 23 kattedyr er ikke særlig begeistret for mennesker, og med andre ord - ikke spesielt kjælne. Ikke alle dyrene på Harnas kan koses med, tro det eller ei. Vi matet dem fra bilen, og hadde "pisker" som holdt dem unna. Likevel var noen av gepardene raske på labben, og klarte å komme seg opp på lasteplanet da vi andre hadde ryggen til! Guiden, Thomas, skrek "stand still!". Lettere sagt enn gjort, mister. Jeg kunne nesten kjenne pusten fra den glupske og sultne geparden der den stod, bare noen centimeter unna beina mine. Men kattepusene fikk tak i et kjøttstykke, og vi overlevde. Snakk om adrenalinkick...

Her er en film fra rabalderet:

Nina

Gruppebilde med Bushmanland-gruppen. (f.v. Helene, Katelyn, Katy, Nicole, Christina, Herman, Wenche, meg, Ines)

Inntrykkene fra Bushmanland overgår det meste annet. Ord kan ikke beskrive de opplevelesene vi har vært med på de siste dagene. Verdens herligste person, Herman, tok oss med på et ekte afrikansk eventyr. Klokker og mobiler ble liggende "hjemme" sammen med alt av shampoo og såpe. Vi lærte å lese naturens eget språk, se afrikas villeste dyr i øynene, teste overlevelsesinstinktene våre og å leve som bushmen. Hver natt sov vi rundt bålet, under åpen himmel. Løvebrølene fra Harnas ble erstattet av de ville hyenehylene, da de ulte mot månen og ropte på hverandre, klare til jakt. En morgen så vi til og med fotsporene deres kun noen meter fra soveposene...

Vi tok også del i research på løslatte dyr, og så hvordan de påvirket hverandre i sitt naturlige hjem. Med et område på over enn 1 million mål er Bushmanland rene paradiset for dyrene. Den afrikanske savannen viste oss totalt 227 elefanter, seks hyener, tre sjakaler, ørner og hauker, seks warthogs og uttallige hjorter/antiloper.

I det urørte landskapet fulgte vi stier som kun fåtall av mennesker har gått før oss. Noen av disse ledet oss til små landsbyer, blant annet til stammefolket The San People. Vi sang og danset med dem, de lærte oss å jakte, skyte med pil og bue, lage smykker, samt noen ord fra "click-språket" deres. Vi laget ild ved hjelp av pinner (nei, ikke fyrstikker), og tau ved hjelp av planter. Besøk på en barneskole stod også på programmet, og vi ble rørt til tårer.

Lærerinne Batseba. Herlig dame!

Jeg og Christina gir smilet et forsøk etter å ha felt noen gode tårer!

Herman viser oss hvordan vi skal lage ild. Neste gang var det vår tur. Hvis vi ikke fikk det til, ble det ikke mat å få...

Meg, Helene, Katelyn og Ines i stråhuset



"The Papa-group" sammen med stammefolket The San People

Den siste morgenen, våknet Herman oss med en kopp kaffe, og sa at vi måtte klatre opp i det 6000 (!) år gamle Boabab treet. Herfra skulle vi se soloppgangen. Vi gjorde som han sa; tok med soveposene og la oss til rette. Vi hadde aldri i vårt liv sett så store trær.
Stillheten rådet før fuglene startet dagen med fuglekvitter, mens solen kikket over horisonten. Den begynner så liten, men blir fort større og større. Akkurat som da vi laget bål og flammer alene: ilden startet som små glør før det var vår oppgave å la den utvikle seg. Og slik er det med alt - ting begynner i det små, og det er opp til deg selv hvilken retning du ønsker å følge. Vil du la flammene utfolde seg eller dø bort? Vi er selv arkitekten for vårt eget liv. Hvor ofte ser en soloppgangen fra et urgammelt tre, og venter på å starte dagen uten en eneste bekymring?

Legg merke til hvor små personene er i forhold til treet...

Herman snakket om hvordan vi må gripe dagene. Hver eneste dag er en reise gjennom livet, men en får aldri gårsdagen tilbake. There is no future in the past, som han sa så fint. Så i stedet for å angre på tidligere hendelser - bruk morgendagen til å rette på dem!

Nina

En natt da jeg og Christina lå og pratet før vi sovnet, ble vi avbrutt av masse lyder utenfra. Det var løvebrøl og folk som skrek. Jeg var sikker på at en løve var løs og at vi måtte komme oss i sikkerhet. Plutselig ble vi dratt ut av tankene av kraftig banking på døra vår. Katelyn hylte utenfor: "Wake up, guys! Fire!!! Fire!!!". Vi hoppet inn i tøyet, tok fatt i lommelykta og spurtet ut av hytta. Beina bar oss så fort de klarte, og alle samlet seg ved frokostområdet. Derfra så vi rett i flammehavet. Det var som tatt ut av en film. Himmelen var farget rød. Flammer og røyk slikket seg oppover, og den herskende vinden gjorde at brannen var i rask utvikling.

Der satt vi, reddere enn noen gang, og ventet på beskjeder fra de øverste makter. Regntiden i Namibia starter ikke før en måneds tid, så det er svært tørt klima/vegetasjon. I tillegg er vi milevis fra sivilisasjon, så brannstasjoner er ikke å finne på hvert hjørne. Telefonen på området virket for tiden heller ikke. Brannen kunne raskt nå oss innen en time. Maks.
Vi var alle forberedt på å være med på å slukke brannen, der vi satt i pysjamasen. Men vi kunne ikke gjøre annet enn å vente.  Redselen i alle la en sky av bekymring og engstelse over oss. Flere biler kjørte forbi og lederne på området dro for å sjekke ut brannen.  Hva kom til å skje om brannen nådde vårt område? Hva med alle dyrene? Evakuering? Vi satt fremdeles og ventet. Og ventet.

Etter noe tid, som kjentes som en evighet, kom de tilbake med beskjeden om at at brannen hadde skiftet retning. Vinden blåste nordover og ilden beveget seg bort fra vårt område. Vi kunne gå å legge oss igjen. Det gjorde likevel at samtlige ikke sov særlig godt den natta. Sekker og tøy lå lett tilgjengelig, og vi var klare til unnsetning dersom det skulle være behov. Fire takes no holiday, sies det. Denne gangen gjorde den heldigvis det, og vi slapp å trå til som helter i pysjamasen.

"The day of rest" hindrer ikke opplevelsene her i gården. På ettermiddagen fikk jeg, og seks andre, være med på research. Vi dro ut for å finne geparden, Pride. Hun har tidligere vært sammen med menneskene på Harnas, men er nå ute i det fri. Vi kjørte rundt i bushen og letet etter henne ved hjelp av GPS. Alle nøt bilturen mens vi ventet på signalene fra Pride skulle tikke inn på fjernkontrollen. Signalene ble etter hvert sterkere, og vi gikk ut av bilen og satte oss i en ring. Pride kom til syne og hilste på alle sammen ved å gni hodet inntil kinnene våre.

Therese søker etter Pride

Jeg, Christina og Marie tok senere Hr. Nilson-apene for en liten spasertur. Vi var forberedt på at vi kom til å bli brukt som klatrestativ. Og det gikk som forventet. Apene hev seg over oss, kløp, bet og rev oss i håret. Kikket og gransket, og begynte til og med å rengjøre oss. Who can blame them... Ikke minst prøvde de å stjele de alt av løse gjenstander (og spise det) og kanskje enda mer forstandig: kle av oss. Hey, buddy, hands off the merchandise....

Da fokuset fra oss forsvant, skjønte apene at alt fra busker til gjerder var interessant. Det var et mas av en annen verden. Disse apene er som barn! Til slutt ga jeg etter og gledet apen min med å klatre på noe annet enn oss. Å slenge seg litt rundt måtte vel skape begeistring. Og glede fikk han hvert fall. Han fant et tre og klatret hele veien til topps, inn mellom alle blader og greiner. Båndet (ja, det ser noe spesielt ut å ha aper i langline) fulgte selvfølgelig etter, og gjorte til slutt at han satt seg fast. Han kom ingen vei, så der ble han sittende. Som en stjerne i toppen av juletregrana. Snart måtte jeg gå inn som brannmann og redde (katten) apen ned fra treet. Men det var lettere sagt enn gjort. I og med at jeg ikke er like ivrig på å slenge meg rundt, måtte Christina ofre ryggen sin som første trappetrinn på veien mot bestemmelsesstedet. Jeg var oppe, hvert fall på første grein... På klatreturen mot toppen, ville torner og greiner også ha en bit av meg, og jeg endte opp med en bra samling skrubbsår. Jeg nærmet meg målet, selv om tempoet ikke akkurat gikk i hundre. Plutselig skrek Christina langt, langt der nede, at jeg må skynde med ned igjen. Da jeg kikket utover så jeg plutselig fire godt voksne fugler som kom løpende mot oss. Jeg tok tak i mini-Julius, hoppet ned og ble jaget hjemover av fire skremmende struts...

Her, som hjemme, er søndag en real filmkveld. Så da kvelden kom, satt vi under åpen himmel og så "A Walk With Lions", en flott film som har mye til felles med opplegget her på Harnas.

Puuuh. What a day (of rest)...

Nina