gettingintorebelliuosmode

"Det hjelper faen meg ikke å puste når kostymet fortsatt sitter fast i tollen"

Tue, 06 Jul 2010 20:18:41 GMT

Shoppedagen - I dag har Torunn, Ellen og jeg benyttet oss av gulrotekspressen for å komme oss rundt for å handle det siste vi trengte til laiven. Med tanke på at vi jobbet til kl 03 i natt var i litt trøtte da klokken ringte, dermed endte det opp med denne frokosten på vei ut:

I løpet av dagen gikk det med en del iskaffe, samt redbull. Kinderegg er forøvrig også strengt nødvendig når man lager laiv. Vi fikk gjort masse til tross for at vi av og til ble beordret til å spise innimellom slagene, sovnet i bilen og tok oss tid til en liten sniktur innom ToysRus

Vi hadde lyst på dette spillet, men fikk ikke lov av Ellen..

Det ble et puslespill med båtmotiv for damene i stedet..

Vi fikk dog skaffet oss et verktøy som kan bli nyttig når vi farter rundt på Maristuen på lørdag

Etter å ha sovet littegrann fikk jeg en liten krise, men med litt hjelp fra gode venner, og en nødvendig biltur for å hente nødvendigheter ble kavaleriet tilkaldt:

(Med kavaleriet mener jeg panda)

En ekstra kjempetakk til Kristine (Tante Flo) som hjalp meg med å tilkalle kavaleriet!

"ikke stress - dagen" - med litt stress

Mon, 05 Jul 2010 23:00:28 GMT

I dag sto jeg opp tidlig for å trene. Det kan jeg ikke gå glipp av før jeg må. Så var avtalen å reise til Sarpsborg for å besøke min mor som skulle gjøre Torunn sin hender feminine igjen (et av stegene i ?the making of Victoria?).

Min mor i dyp konsentrasjon:

Jeg slapp ikke helt unna selv, men jeg kom unna med litt voksbehandling. Som man kan se av bildet så det litt creepy ut, men det var faktisk veldig behagelig og jeg har nå utrolig myke hender. Det kan sikkert ikke skade.

Torunn slapp heller ikke unna voksen:

Dette var som man sikkert kan se ikke særlig stressende, i likhet med et lite bad i mammas spabad sammen med is og et par badegakker.

Vi spiste middag før vi satte oss på toget tilbake til oslo igjen. På turen til sarpsborg sydde Torunn litt på en av kjolene sine mens jeg skrev handleliste over de siste praktiske tingene, og noen andre ting jeg ikke skal legge ut om her. På vei tilbake ble det to laptoper som surret til glede for togets øvrige passasjerer.

Da vi kom til Oslo igjen og satte oss på bussen til Torunn, fikk vi forstyrrende nyheter som gjorde oss utrolig stresset. Vi gjorde det vi kunne for å finne ut av situasjonen, som visste seg å være falsk alarm. Men innen den tid hadde vi alledere gått til innkjøp av stressdempende remedier (sjokolade, nøtter og druer) i absurde mengder.

Disse tok vi med til voldsløkka der vi praktiserte litt avslapping.

Vi fikk og tid til å stille behov for klatring og annet tull

Jeg digger virkelig å klatre.

Turen gikk så til badet hvor vi gjennomførste første steg av ?the making of Tristan? Håret mitt er nå brunt.

Noen prøver visst å hentyde til at jeg er litt ond :)

Rollen min kunne ikke like gjerne bytte farge fra forrige laiv, så det måtte bare gjøres. Omtrent sånn ser håret mitt ut nå som det er vått

ja, jeg er forferdelig fotogen..

Rasende fredag - en rapport om helgens begivenheter..

Sun, 04 Jul 2010 18:42:17 GMT

Fredag - Raseri åpning av "stressuka" : Etter min siste dag på jobb var jeg alt for sliten til å tenke på laiv for en liten stund så jeg bestemte meg for å slappe av litt på sengen med min mac. Da jeg kom jeg oppdaget jeg at sengen min faktisk var ødelagt, så ødelagt at det trengtes en del skruing til for å få den til å fungere, dog den er så ødelagt at den ikke kan repareres. Fantastisk!

Jeg bestemte meg for å ta min kjære mac med inn på sofaen, og etter å ha lagt meg til rette kom jeg ikke på nett. På dette punktet var jeg såpass forbannet at det kun var min litt overdrevne kjærlighet til macen min som reddet den fra ikke å bli slengt i veggen. Å restarte modem og router pleier å funke, så jeg tok ut ledningene på begge to. Da jeg plugget dem inn igjen begynte routeren å ryke. Mye! Så altså, nettløs helg. Når passer det best å miste internett? Aldri, forsåvidt, men i alle fall ikke en uke før man reiser til laivstedet! Jeg hadde noe å sende ut og litt reasearch å gjøre, så jeg var ikke en person å være i hus med for å si det sånn. Fant fram den gamle kabelen og skrev litt før min kjære medarrangør, som jeg forøvrig er "gift med" for tiden kastet sin glans over leiligheten. Vi bestemte oss for å legge olme planer mens vi gikk en tur, og endte opp med en liten tur innom "Billabong" (pub på majorstuen) og åpnet "stressuka" med en øl.

Lørdag - Herskapsmøte med etterfølgende pils, og en overraskelse til arrangørene: På lørdag hadde vi planlagt et møte for herskapet, delt i to. Kvinnene møttes hos vår kokke og gulerotekspress Ellen hvor de spiste kake og la skumle planer som jeg ikke vet noe om siden jeg var på herremøtet der vi drakk Whisky og spilte poker, litt som oss selv, og noen runder i rolle, en fin oppvarming til den forestående laiven.

Senere på kvelden kunne også arbeidsrollene (våre store helter) beære oss med sin tilstedeværelse, og vi møttes alle på "Asylet" for sosialisering. Vel framme fikk Torunn og jeg en overraskelse av Kristine ("Tante Florence") og Geir (kjøkkenarrangør). Overlevelsespakke for verdens beste laivarrangører. Denne besto av Ris, wokmiks, rett i koppen, pastarett og Mozartkuler, samt det fineste av alt. Et brev til hver av rollene våre og nummer til "taxi, matsentral, kosestasjon, og generell nødnummer" Alle nummerene ti Kristine og Geir.

Søndag - Ullevålseter, lagerrydding og mulittasking: Vi startet dagen med å sprette opp til Ullevålseter. Det var en fantastisk tur bestående av gåing i takt til "Good old rebel", utpønsking av planer, rolleprat, solo og vaffler, vassing, jogging, løping, latter og spretting.

En velfortjent og deilig avveksling. Nå rydder "TurboTorunn" lager, mens jeg multitasker, blandt annet ved å blogge her.

Følg med for rapporter om videre bedrifter, det er nå 6 dager til vi er på Noresund!

Når passer det å miste nettet?

Thu, 01 Jul 2010 22:14:54 GMT

I alle fall ikke to uker før prosjektet med stor P, hjertebarnet. Når man kanskje ønsker å sende ut info, kommunisere med deltagere, blogge etc. Jo da, ikke noe særlig stressende det. Ikke har jeg fått oppdatert meg på hvordan det står til med kostymet mitt som tollkontoret et eller annet sted i England har tatt som gissel heller.

I mellomtiden har jeg skrevet en god del, mottatt og skrevet festlige brev fra min kone og venn, møtt spillere, og avholdt møte for arbeidsgrupperingen. I tillegg til trening og jobb kan ingen anklage meg for å ha ligget på latsiden i alle fall.

I morgen har jeg min siste arbeidsdag, og har tatt ut en uke ferie i forkant av laiven for å dedikere meg fullstendig. Så min nye facebookstatus viser at jeg er gift med min kjære medsammensvorne heterofile livspartner, Torunn

Kjære tollkontoret i England

Wed, 23 Jun 2010 07:19:01 GMT

Tusen takk for en søvnløs start på natten, og for at dere akkurat nå, omtrent to uker før jeg trenger kostymet mitt, bestemte dere for å holde det som gissel for informasjon. Hjertelig takk for å gi meg en god omgang stress over noe som innvolverer "vente å se" prinsippet, som virkelig ikke er min sterke side. Antagelig betyr dette at jeg har betalt flere dollar enn jeg vil tenke på, samt ventet siden mars på hoveddelen av kostymet mitt forgjeves. Ikke nok med at jeg ikke får akkurat den pakken, det er heller ikke tid til å skaffe noen ny så kort tid før laiven. Det er jo ikke frustrerende i det hele tatt, og jeg er aldri sarkastisk..

Trist!

Sun, 20 Jun 2010 17:46:45 GMT

Mens vi satt og skrev i dag fant Torunn denne utrolig triste sangen.

Det endte med gåsehud på oss begge..

The Legend of the Rebel Soldier

 In a dreary Yankee prison where a rebel soldier lay

By his side there stood a preacher ere his soul should pass away

And he faintly whispered parson, as he clutched him by the hand Oh parson,

 tell me quickly, will my soul pass through the Southland?

Will my soul pass through the Southland, through Old Virginia grand?

Will I see the hills of Georgia, and the green fields of Alabam?

Will I see the little churchhouse, where I pledged my heart and hand?

Oh parson, tell me quickly, will my soul pass through the Southland?

Was for loving dear old Dixie, in this dreary cell I lie Was for loving dear old Dixie,

in this Northern State I die Will you see my little daughter, will you make her understand?

Oh parson, tell me quickly, will my soul pass through the Southland?

 Then the Rebel Soldier died.

tre uker til kickoff - bidrag til avisen mottas med takk

Sat, 19 Jun 2010 10:25:06 GMT

I skrivende stund er det tre uker (minus 16 minutter) til deltagerne våre forlater Oslo og spinner mot Noresund og Maristuen. Der står fire skitnervøse arrangører og biter negler. Hva har vi glemt? Hva gikk til helvete kvelden før, og hva har vi ikke rukket enda? Er det for sent og bare avlyse hele greia og heller ta en ferie? Jeg gleder meg allerede til å være en herlig ball av relativt samlet stress iblandet vild panikk. I dag skal det skrives noen timer avis, men dette er en oppgave vi ikke har tenkt til å påta oss helt alene.

Vi har allerede klart å bølle noen av deltagerne til å skrive ting til oss, delvis på bestilling. Så om noen av dere leser dette, tusen takk! For eventuelle deltagere som skulle lese dette, og ikke har skrevet noe enda er det på ingen måte for sent.

Selv er jeg nå i ferd med å grave fram noen gamle aviser slik at jeg kan omskrive noen artikler. Tordentaler til kvinner som ikke er gudsfryktige nok, tiggebrev om gratis avisabonoment, og dikt om tapte sønner er ganske langt fra min verden..

Håper ikke naboen ser dette...

Thu, 17 Jun 2010 20:39:34 GMT

Det nye flagget vi hadde bestilt kom i posten for en stund siden, og henger nå i all sin prakt på soveromsveggen min. Godt man bor i 7 etg. Likevel tror jeg ikke det er så lurt å lufte de hvite lakene samtidig.

Generelt har vi bestil en del stæsj, og mye vi aldri hadde trodd skulle finne veien inn i våre hjem dumper ned i postkassene våre i disse dager.. Siden noen av spillerne våre leser bloggen kan jeg dessverre ikke utdype så mye, men det blir noen små hyggelige overraskelser i alle fall.

Gleder meg til påske 1865!

Turbomodus

Mon, 14 Jun 2010 06:07:35 GMT

Gårsdagen var reservert til å skrive avis til Coming Home, med unntak av noen timer som skulle brukes på Carmen. Etter at de fleste solistene hadde fått kostymene sine, og vi hadde en kort oversikt over hvem som mangler, dro jeg på café med macen min, helte i meg koffein i flytende form og ventet på inspirasjonen. Men rett musikk i øret lot den ikke lenge vente på seg.

Etter en stund fikk jeg selskap av min medsammensvorne, og etter en avgjørelse om å spise litt ute gikk vi hjem for å jobbe. Hjemme var det mildt sagt en del husarbeid som har vært neglesjert til de nabsolutt siste skanse, og da jeg innså at det ikke blir tid før om mange dager, ble det gjort om enn motvillig i starten. Jeg skriver dessuten lite og dårlig når det er rotete rundt meg.

Etter forvandlingen fra noe som så ut som et bombet etablissement av heller vilsom karakter, til noe som faktisk er noenlunde sivilisert, hadde jeg blitt akkurat så rastløs (fordi jeg har treningsfri helg) at jeg måtte ut å bevege litt på meg. Sitte stille for lenge av gangen har aldri vært min kopp te. En time senere, lit mindre rastløa hadde klokka blitt 23.00. Jeg skulle opp i kl 07.00 i dag tidlig. Ikke et tegn til trøtthet. Ikke litt engang.

Jeg tenkte at jeg sikkert kunne skrive en time, for å alle fall ha gjort noe denne dagen som tross alt var satt av til skriving. Personlg jobber jeg aldri så effektivt som under press. Den ene timen ble til to, jeg fikk skrevet en god del, og nå er jeg trøtt.

Det var vardt det..

Etter panikken..

Sun, 13 Jun 2010 11:19:50 GMT

I går var det akkurat fire uker til laiven og status er:

Det ser ut til at kostymen min er sendt. Det betyr forhåpentligvis at den snart er i postkassa og jeg slipper å løpe rundt uten jakke, hvilket er å foretrekke.

Hva angår skrivingen satte jeg på vekkerklokken til 11 i dag, og våknet kvart på. Laptopen har vært i fanget siden, men all tiden har gått med på å svare på mail fra spillerne, snakke med min kjære "kone" på msn, og litt med vår kjøkkenarrangør. Forøvrig har jeg bestilt proteinpulver og vegetabilsk omega 3 på nettet, slik at jeg overlever fram til laiven, hvilket unektelig også er en fordel ;)

Panikken i går resulterte forøvrig til at det ble gjort litt arbeid. Torunn (medarrangøren min) og jeg laget en detaljert oppriggsplan til når vi kommer til laivstedet, ringte en spiller og maste om vedkommende hadde ordnet seg kostymet og gikk gjennom "Hva kan gå galt! lista i hodet vårt. Det later til at vi faktisk har ganske greit med kontroll.

Nå skal jeg løpe på prøve for Carmen og kostymenerde litt før jeg returnerer til laptopen og forhåpentligvis får skrevet litt. Kanskje macen min gir meg mer inspiasjon på cafe?

29 dager igjen - på tide å få panikk?

Sat, 12 Jun 2010 10:49:13 GMT

For noen timer siden våknet jeg sammen med min medarrangør (noe som i den neste måneden omtrent vil tilsvare en kone) og hun kunne fortelle meg at hun hadde en solid klump i magen, som ikke skyldes de i hennes tilfelle 5, mitt tilfelle 7 strawberry daiquryene vi drakk i går, hvorav de to første hadde vi glemt blandevann.

Vi spiste en herlig frokost bestående av rester fra gårsdagens snacks, trenings og kostholsregimer er til for å brytes sier Torunn. Det er sikkert sant..

Vi så resten av et stand up show og begynte så å skravle. Hva er det naturlig å prate om? Laiv. Coming home. Det slår oss begge cirka på likt. Det er nå 29 dager igjen. 29 dager? HÆ?!? Det kan da ikke være bare 29 dager igjen? Det kan ikke stemme? Det er jo ikke mye i det hele tatt. Til nå har coming home være så langt unna. Det har vært månedsvis, og vi har gledet oss, men holdt oss avventende. Det er jo så lenge til har vi tenkt. Det er ikke så lenge til nå lenger..

For å gjøre opp status. Vi har en god del skriving igjen å foreta oss. Masse praktiske ting, kjipe handlerunder etc. En uke før laivstart er satt helt av til slike ting, men de tre ukene før har jeg full jobb, samt at jeg har klart å påta meg kostymeansvar for oppsteningen av Carmen på folketeateret i høst. Og hva gjør vi på en fredagskveld nøyasktig en måned igjen før Coming Home lørdag 10 juli. Drikker 5/7 strawberry daiquriy,( noen av dem uten blandevann), og går tur i regnet uten sko. Det er ikke helt uten angst jeg tar fatt på denne helgen..

Til spillerne våre: Vi er dedikerte arrangører, vi lover ;)

32 dager igjen og kostymenerver..

Tue, 08 Jun 2010 20:23:59 GMT

Jeg har tatt meg en frikveld, og sitter egentlig bare og roter. Det til tross for at jeg vet hvor mye jobb har igjen. I alle fall hvor mye planlagt arbeid jeg her igjen. Jeg vet også at det kommer til å dukke opp en del uforutsette arbeidsoppgaver, sikkert også utgifter. Jeg har tatt ut en ukes ferie ene og alene for å jobbe med Coming home, og jeg er smertelig klar over at den uken kommer til å være en boble av stress. En boble av for det meste morsom stress heldigvis.

Jeg har også kunnet ta meg litt tid til personlige rolleforberedelser, som å skrive kjærlighetsbrev til min fiktive kone, og kjøpe litt småting på ebay. I går kjøpte jeg mansjettknapper, noe jeg egentlig har trengt de siste 5 laivene jeg har vært på, og ikke har somlet meg til å kjøpe. Fem min på ebay, og 50 kr senere er det bare å vente litt til de kommer i posten. Er de ikke så fine, vel så har jeg tapt fem min av min tid og femti kroner. Jeg kan leve med det.

Forøvrig venter jeg på en jakke fra blockaderunner.com

(Den ser omtrent sånn ut, dette er en generaljakke og jeg skal ha major. Forskjellen er at det er et sett med stjerner på kragen i stedet for tre og at knappene er syv på hver side og ikke i mønster på tre og tre). Problemet er dog at jeg ikke har hørt noe om at den er sendt til tross og at jeg bestilte den for noen måneder siden og nå begynner jeg å bli nervøs for om den kommer i tidet. Jeg krysser fingrene.

Coming back to life

Sun, 06 Jun 2010 20:32:58 GMT

Så var det det der med å blogge da.. Man trenger tid til sånt. Siden sist har jeg gjort en god del og prosjektet vårt har gått framover. Foruten jobben min har jeg deltatt på to andre laiver, hatt improteater på hovedøya som ble så der, og skrevet som et uvær. Vi har sendt ut roller til alle spillerne våre, tilsammen over 200 sider tekstameriell(!), og har for det aller meste fått strålende responser på dem. Etter all jobben vi la ned, deriblandt natt til 17 mai, føles det veldig godt å få posetiv feedback på det man gjør. Detter er noen av tilbakemeldingene vi har fåt:

"Har akkurat lest rollen! heftig!

Dette gleder jeg meg veldig til :)"

"Tuuuuusen takk for rolle. Jeg er megahappy

Jeg begynte faktisk å gråte da jeg leste den".

Nå som rollene er sendt ut, og det er 33 days, 13 hours, 47 minutes until Saturday, 10 July 2010, 12:00:00 (Oslo time) til spillerne våre sitter på bussen er det ikke som om vi ligger på latsiden. På denne siden skal det skrives aviser. Vi har fått tak i ekte aviser fra 1865 (takk Trine!) så her skal det omdiktes til norsk! Vi dikter også opp fiktive avisinnlegg om datidens temaer i temaer t tiden. Her er et ekspempel på avisinnlegg fra i fjor:

"Dessverre er vi ikke i stand til å produsere nok, eller fort nok,
så vi må nødvendigvis hente noget utenfra, slik er det.
For en gang skyld kan marinen og andre maritime tiltak være til nytte,
og noe kommer også inn denne veien til gode for vår menn i aksjon der ute i felten.
Derfor er det til stor skuffelse og forargelse for meg å oppdage at mange
av disse skipene som sniker seg gjennom den usle yankeeblokaden ikke bringer tilbake krigsmateriell,
men andre særdeles unyttige artikler I krigstid.
Det er skammelig at disse, ja jeg vil si feige, skipene bringer med seg blonder, parfyme og silke!
Ikke nok med at mannskapet og særlig kapteinen på disse farkostene i uverdig stil
sniker seg gjennom blokader og unngår direkte kamp med den tarvelige fienden;
nei de velger å transportere luksusartikler tilbake til våre havner når nasjonen så ytterst trenger krigsmateriell!"
- S. Dalland (Oberst Cromwell)

"Nå som være kjære menn, brødre og sønner er ute og kjemper tappert mot Lincolns
skitne hær er det pålagt oss mødre mange bekymringer.
Ikke bare lever vi alle med den samme frykten hver gang et slag har stått,
om noen av våre nærmeste har falt eller blitt såret.
Særlig har jeg bitt merke i at de unge piker påvirket av situasjonen vi alle befinner oss i.
Vi modne kvinner som gjennom et helt liv trygt har latt oss rettlede av våre fedre
og senere ektemenn klarer oss godt situasjonen tatt i betraktning,
og vi gjør alle vårt beste for å lose våre døtre gjennom denne utfordrende tiden.
Våre anstrengelser og innsats til tross,
jeg har lagt merke til bekymringsverdige tendenser hos enkelte av de sarte unge piker,
særlig de siste månedene. De trenger sine fedre og brødre."
skrevet av undertegnede (Fru C.Bassil)

Foran oss nå ligger omtrent seks uker med full jobb i fire av dem, shopping av praktisk utstyr, planlegging, koordineringsmøter, spillermøter, skriving, printing, og oppdikting av fiktive brev. Om bare to små måneder, er alt over, hva i all verden skal jeg ta meg til da?
Mitt forsett er i alle fall å få liv i denne bloggen igjen.

Fanside!

Sun, 14 Mar 2010 01:07:26 GMT

Jeg ante fred og ingen fare da jeg som vanlig ramlet innom facebook før jeg skulle legge meg. Så oppdaget jeg plutselig at noen av mine venner var blitt medlemmer av følgende fanside:

http://www.facebook.com/pages/Jeanita-Torunn-verdens-beste-laivarrangorer-3/404583463832?ref=mf

Ærlig talt ble jeg temmelig satt ut. Satt ut på en god måte, og en smule hyper, men jeg hadde virkelig ikke sett for meg at jeg faktisk skulle finne en fanside tilegnet "meg". Kristine - Jeg er in aw! Burde vel strengt tatt sove, da jeg skal på familiemiddag med min fiktive familie i morgen. Men jeg endte altså opp her, og det må vel sies at det er alt for lenge siden sist.

Siden sist har det jo og skjedd noen flotte ting. For det første har norsk teaterfrifond gjort dette prosjektet, den store drømmen vår, mulig ved å gi oss pengestøtte. Frifondenglene har gitt oss nok penger til at vi har plass på budsjettet til det meste av det vi trenger og har lyst til å bruke penger på, og det gir oss mer kunstnerisk spillerom, noe vi er veldig glade for!

Vi har også klart å få tak i en hel årgang av en avis som utkom i 1865 i orginal utgave. Det er utrlolig spesielt å sitte med ekte aviser fra denne perioden i hendene. Ikke kopier eller avskrifter, men faktiske aviser som en gang har tilhørt mennesker som levde på 1860-tallet. Takk Trine, og ebay!

Det har vært mye å gjøre for tiden, og jeg kan godt medgi at det har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe hele tiden. Det har vært tider med heftig skrivesperre, og kreative sorte hull. Men summen av dette skaper en utrolig motivasjon!

Å skulle lede en gjeng meg så gira, lojale og fantastiske mennesker gir mer tilbake enn jeg noengang ville trodd var mulig. Så til alle deltagerne våre: Tusen takk for at dere gjør dette mulig. Dere er helt fantastiske.

Nedtelling til laiven:

http://www.timeanddate.com/counters/customcounter.html?day=10&month=07&year=2010&hour=12&min=&sec=&p0=187

Åpent brev til deg som drepte Linn selv om du aldri kommer til å lese det

Tue, 12 Jan 2010 04:52:16 GMT

Jeg har ikke tenkt til å skrive en brev om hvor sterkt jeg hater deg eller utrykke hevntanker, for meg er du ikke verdt det. Men det du gjorde, det hater jeg.

Når du nå har tatt et menneske bort fra denne verden vil jeg at du skal hva slags menneske hun var. Linn er ei jente som har satt sterke spor i mitt og andres liv. Første gang jeg møtt henne ble jeg så satt ut at hun brente seg fast i sinnet mitt med en gang. Det møtet har jeg ikke tenkt til å dele med deg, jeg vil beholde det for meg selv. Etter det første helt tilfeldige møtet fikk vi to kontakt og i tilegg til planlagte møter møttes vi hele tiden tilfeldig.

Man visste aldri hva som ville skje når man tilbragte tid sammen med Linn. Hun var spontan, morsom og alltid utrolig omtenksom. En gang hun måtte operere kneet sitt fulgte jeg henne til sykehuset og var sammen med henne hele dagen. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Til det hadde vi alt for mye å snakke om. Eller vi kunne bare snakke sammen. Jeg var så heldig å få møte faren og lillesøsteren hennes også da. Dagen var jeg på besøk hos dem en hel dag. Jeg har den dagen svidd inn i minnet.

Linn var generøs. Da jeg bodde utenbys og satt fast i Oslo fordi jeg mistet det siste toget, da ringte jeg henne. Og hun innviterte meg til å sove over som den største selvfølge. Hadde hun noe, hva som helst, delte hun. Om ingen av oss hadde penger, som studenter ofte ikke har, kunne vi alltid finne på noe sammen uansett. Vi trengte ikke annet enn hverandres selskap. Generøs var hun også med tiden sin. Hun hadde alltid tid. Jeg kan ikke huske en eneste gang at hun har sagt at hun ikke har tid. Det er sjeldent.

Jeg har mange fine minner om Linn, og resten av dem har jeg tenkt til å beholde for meg selv. Men jeg håper du en dag leser dette. For denne fantastiske mennesket har du sjålet fra alle oss som var glade i henne, og alle dem som enda ikke hadde fått gleden av å ha henne i livet sitt. Jeg kunne ønske du fult ut kunne fatte hva du har gjort.

Jeg vet ikke hvorfor du sjal livet hennes, men jeg håper virkelig at du angrer og at du aldri glemmer det.

victoriansk slang

Thu, 17 Dec 2009 21:23:46 GMT

I min fantastiske "portals to hell" bok, står det litt om populære uttrykk på 1860-tallet. Man kan trygt si at humoren har forandret seg litt..

The most populare humourus cathprases in use included: "Here´s your mule!", "Well here we are again", "I´ve seen the elephant" and "snug as a bug in a rug" (ja,ja)

Noen forklaringer:

"Well, here we are agian" - brukt av fanger som ble overført til andre leire. Det gikk inn porten, så på all elendigheten, hvopå de trakk på skuldrene og sa well, here... til stor begeistring, gjerne også applaus! for de andre fangene..

"I´ve seen the elephant" - en bonde hadde snakket om at han så veldig gjerne ville se en elefant. En dag på vei til markedet traff han på et circus på vandring og hesten hans ble så skremt ved synet av en elefant at den veltet vognen og ødela alle varene. Bonden skal angivelig ha sagt til sin kone da han kom tomhendt hjem til sin kone: At least I´ve seen the elephant!

Altså brukt om å gi mer for noe enn det man hadde regnet med.

Også en trist en til slutt: "Jewelry attached"- brukt om brukt om ball in chain (fotlenke med en jernkule i enden)

Abstinenser

Sun, 13 Dec 2009 22:25:45 GMT

Blitt mye sørstatsmusikk på meg i det siste. "Rebel soldier", "Bonnieblue flag",den ubertriste "Southern soldierboy" og ikke minst "I´m a good old rebel". I dag har jeg nesten ikke jobbet med laiven. Kun tenkt litt på den og skrevet bittelitt på to av rollene.

Mens jeg sitter her i et akkut anfall av lakenskrekk og fjaser på nettet hører jeg plutselig noe kjent. Jeg har satt itunes på shuffles, og jeg aner fred og ingen fare da "Rebel Soldier" plutselig strømmer ut av maskinen mens jeg bare fjaser på facebook fortsatt i full benektelse av at det strengt tatt er sengetid for folk som skal opp kl 07.15 dagen etter.

Det første som slår meg er: Jeg har ikke hørt Good old bebel på to dager!. Jeg kjenner et aldri så lite tilløp til abstinenser også. Vel jeg har aldri påstått at jeg er helt frisk..

Får vel sette meg til å lese litt i den hyggelige fangeleirboka mi igjen. Jeg har tross alt ikke lest i den i løpet av hele helgen!

Candide av Voltaire - søt og grusom

Sun, 13 Dec 2009 21:44:33 GMT

" Hva betyr optimisme?" spurte Cacambo.

"Å", svarte Candide,

"Det er en slags vanvittig mani som består i

å mene at alt bare er bra når

alt faktsik er skit"

Dette er et sistat som sumerer opp Volitairs "Candide". En bok om ondskapens natur, og om optimisme og naivitet. Allerede i begynnelsen av boken blir hovedpersonen, Candide som er oppvokst i et slott og opplært av en "filosof" til å tro at alt er ordnet til beste, offer for grusomme urettferdigheter. Etter en ulovlig romanse blir den purunge mannen kastet på dør og må klare seg alene i verden uten noe som helst kompetanse. Han er på evig søken etter en gjenforening med sin elskede, og kna aldri slå seg ned før han finner henne igjen. På veien samler han opp venner, fiender og tilfeldig bekjente. Mens han leter etter sin kjære leter han også etter et lykkelig menneske. Han er hele tiden sikker på at han finner et, men da han bestemmer seg for å høre deres historie blir han (og du) alltid like overrasket.

Men "barnetroen" sitter så sterkt i ham, at alt vil ordne seg, og at alle fæle ting som skjer er nyttige og gode at det tar lang tid før Candide lærer seg å tenke kritisk.

Boken er vittig skrevet og har korte kaptitler der alt snur seg fullstendig hele tiden. Man rekker aldri å sette seg helt i en situajson før Candide er kastet og kaster leseren inn i en ny. Voltaire underdriver på en måte som får brutale mord på en slags kynisk måte til å virke dagligdags, men fremdeles får leseren en sjokkopplevelse hver gang. Kanskje fordi man ikke rekker å tenke før det skjer. Han sparer ikke på detaljene, men trekker ingenting ut i langdrag, og fatter seg i brutal korthet gjennom hele boken. En filmatisering ville medført mye blod på skjermen.

Candide kan også leses som et spark i siden til filosofien, og en ting er i alle fall sikkert: Selv om de merkligste og mest brutale ting hender har Candide det absolutt best mens han enda er fast i troen på optimismen.

Selv fikk jeg meg mange fine lattere da jeg leste den (ofte høyt, til folks forundring på t-banen), men den fikk meg også til å tenke.

Kort oppsumert er den altså - søt og grusom

Man skal ikke sove bort..eh.. vinterkvelden?

Mon, 07 Dec 2009 21:04:38 GMT

Etter en spektakulær feilstart på dagen har jeg mildt sagt et underskudd på energi. I hele dag har jeg ikke gjort noe annet enn å kjempe mot søvnen og lese litt i potals to hell-boka mi. Omsider orket jeg å gjøre dagens bitte litte bidrag til Comming Home (virginiaprosjektet/laiven). To dagbokinnlegg i rollen min sin dagbok.

Samme hvor gøy det er å arrangere laiv, har jeg bare ikke overskudd i dag.

Dessuten teller vel lesingen som research?

Innlevelse

Sun, 06 Dec 2009 10:22:01 GMT

Har lest en del i den nye boka mi, og i natt drømte jeg ikke overraskende om soldater. Da jeg våknet var jeg skikkelig forvirret. Men bare et lite øyeblikk. Hvor i all verden var jeg hen, og hvorfor er det varmt og mykt her? Hva i all verden gjør jeg i en seng?!

Det tok ikke veldig lang tid før det gikk opp for meg at jeg var hjemme i min egen seng, og at det var her jeg skulle være. Men det lille øyeblikket var virkelig pur innlevelse. Sett i et viss perspektiv har jeg virkelig ikke noe å klage over, jeg har mat, er stort sett varm, kan gå hvor jeg vil, og jeg har en jobb hvor jeg ikke er i konstant livsfare.