Dead Gamers Spillanmeldelser

Anmeldelse: Guitar Hero: Warriors of Rock (Multi)

Sun, 10 Oct 2010 20:51:30 GMT

Guitar Hero serien har nok gått i stå den siste tiden, med alt for mange spill lansert i året med tanke på hva som egentlig er bra for serien og dens fans, men Neversoft mener å ha denne gangen laget et spill der de har lagt sin sjel inn i det. For å teste om dette er sant har jeg børstet støv av plastgitaren og pådratt meg en helvetes mange vannblemmer for at dere skal vite om Guitar Hero: Warriors of Rock er så episk som Neversoft vil ha det til!

Det har jo vært en del skepsis til det mest sannsynlig siste Guitar Hero-spillet til Neversoft av mange grunner. Noen mener at det bare blir et nytt melkeprodukt, andre mener at hele denne "Quest-moden" blir for tåpelig og urealistisk. Men er det verdt å være skeptisk lengre?

Sjanger: Musikk

Utvikler: Neversoft

Spillere: 1-4, 2-8 online

Aldersgrense: 12+

For dere som FORTSATT ikke vet hva Guitar Hero er, så er det et spill der du simulerer at du spiller musikk med plastinstrumenter som symboliserer gitar, trommer og bass, samt at du kan synge vokaldelene. Mens spillet foregår kommer det noter nedover skjermen, og du skal treffe dem når de når bunnen på forskjellige måter. Med gitaren skal du holde inne riktig "grepknapp" oppe på gitaren, og spille notene med å trykke/slå på "strum-knappen" nede på gitaren i det notene når skjermens bunn. På trommene gjelder det å treffe den riktige trommepadden eller fot pedalen til riktig tid, samt prøve å holde rytmen. Syngingen foregår ganske likt som den i et karaoke-spill, der du må synge teksten til riktig tid og prøve å holde riktig tone mens du synger. Men nok om det, la oss ta en titt på hva som er nytt med Warriors of Rock:

World of Guitar Hero Craft?

I motsetning til et vanlig musikkspill har man faktisk en historie modus, eller Quest mode om du vil, i Warriors of Rock. Eller iallefall noe som ligner på en historie. Spillet handler om Halvguden av Rock som må sloss mot The Beast, Scourge of Rock for at den ikke skal ødelegge all bra musikk i verden. Men under den store kampen mister Halvguden den legendariske gitar-kampøksa si, som forsvinner inn i de dype fjellene, og han blir sperret inne i et fengsel av stein av The Beast. Dermed må 8 forskjellige rockeartister med store sosiale eller psykiske problemer vise seg verdig for Halvguden, og deretter få spesielle krefter som skal brukes til å finne igjen den tapte økse-gitaren og redde rocken. Cheesy? Ja. Merkelig? Ja. Men underholdende? Ja, det og! Det er merkelig at et så tåpelig konsept får deg til å ville spille videre, men med alle de flotte filmsekvensene og følelsen av progresjon som en del GH spill i det siste har manglet motiverer spillet deg til å komme deg videre. Det faktum at du får oppleve hele den 21 minutter lange episke sangen "2112" av Rush med spesiallagde landskap og mellomsekvenser fortalt av bandet selv som en egen bane hjelper jo også en god del.

Men selv om det er en slags historie, er måten du kommer deg videre i spillet på ganske så lik som den i eks. GH3. Man åpner gradvis flere og flere konsertarenaer, og når du har fått nok stjerner ifra sanger på konserten du spiller på for øyeblikket må du spille et ekstranummer før du åpner neste bane. Men i motsetning til de eldre spillene kan man mer bestemme hvilke sanger man vil spille på hver bane, samt bestemme selv rekkefølgen du vil ta disse sangene i (med enkelte restriksjoner). Siden du spiller som de ferdiglagde Guitar Hero-figurene i Quest Mode har de alle sine egne konsertarenaer spesialdesignet for dem, samt låt-lister derav. Det er jo kjekt at man spiller punkelåter med Johnny Napalm og hans punkeband for syns skyld, og det gjør det også lettere å finne fram til de sangene du er interessert i å spille. Men en bakdel er det, og det er at du må spille en god del sanger som du muligens ikke liker for å komme deg videre siden alt er delt opp i sjangere. Det er dog ikke et så veldig stort problem når alt kommer til alt.

Hvordan de kommer seg fra konsert til konsert med glødende lava-elver over hele plassen må bare gudene vite...

Det store nye med denne Quest-delen er derimot at alle personene har sine egne superkrefter som gir små endringer i gameplayet, og dette virker sånn halvveis. Superkreftene er der for at man skal få det lettere, samt for å samle så mange stjerner som mulig, med eks. større Star Power bonuser, høyere multiplier og større Rock-o-meter. I begynnelsen er dette faktisk ganske morsomt, da man må utnytte kreftene så godt man kan til en hver tid for å få flest mulig stjerner, og effektene av disse kreftene er minimale. Men når du har alle kreftene sammenlagt mot slutten av spillet og du nesten ikke kan tape sanger fordi man konstant har Starpower aktivert og 5 ekstra liv blir det bare litt... dumt, rett og slett. Dette er en ting de kunne ha tonet litt ned for å gi questet mer utfordring.

Men slapp av, selv om Quest mode er fylt med superkrefter og B-film monstre, kan man fortsatt spille Quickplay med et mer normalt musikkspill gameplay, og som denne gangen er ganske så lik Career-moden i GH5 på enkelte måter. Her kan man velge å enten spille sangene for moroskyld, eller å delta i utfordringer som å treffe flest mulig noter på rad eller å få en høy poengsum til hver sang, som igjen gjør at du åpner flere ting å dekorere din avatar med, flere konsertarenaer og andre hemmeligheter. Bare for å nevne det har man denne gangen den største "Create-A-Rocker" noen sinne, med så godt som alle klesplagg ifra tidligere Guitar Hero spill og hundrevis av nye klær og instrumenter, så her kan du virkelig lage deg din indre rockestjerne. Bare synd du ikke kan bruke dine hjemmelagde personer i Quest-moden, samt at de ikke vises når du spiller online for andre spillere...

Selv om Rush har flere sanger i spillet, er det ikke nødvendig å rushe igjennom historien!

No More Mr. Mainstream

Spillmoduser er vel og bra, men når alt kommer til alt er jo musikken det viktigste, og Neversoft har gjort en glimrende jobb med soundtracket. Her får man servert klassikere som Children Of The Grave med Black Sabbath, Burn med Deep Purple, Indians med Anthrax, Bohemian Rhapshody med Queen, No More Mr. Nice Guy med Alice Cooper og People Rockin' The Free World med Neil Young, samt nyere slagere som Uprising med Muse, If You Wan't Peace... Prepeare for War med Children of Bodom, Black Rain med Soundgarden, Ghost med Slash og Waidmanns Heil med Rammstein, samt en rekke andre sanger ifra band som Pantera, Nine Inch Nails, Bad Brains, Slipknot, Def Lepard, Arch Enemy, The Vines, Jethro Tull, Blue Öyster Cult og ikke minst 3 sanger ifra Megadeth, der en av dem er spilt inn spesielt for spillet. Her er det altså noe for de fleste, samtidig som det holder seg til rockemusikk gjennom hele spillet uten noen malplasserte popsanger (nei, Dance, Dance er emo, ikke pop). Låtene som er valgt er mesteparten av tiden morsomme å spille på gitar og trommer, men jeg tror vokalister kan bli litt skuffet. Det er også en god del vanskelige sanger her, så det kan godt hende du får et par problemer med noen av dem hvis du ikke er en ekspert: spillet har en DragonForce sang. Jeg sier ikke mer.

Notekartene holder seg også på en rimelig høy standard mesteparten av tiden, og med unntak av den overdrevne bruken av akkorder (dobbelnoter) for gitaren er det ikke så mye å klage på her. Men en og anen sang er dessverre kartlagt helt feil, og da sikter jeg til Children of The Grave på gitar, en av låtene jeg hadde gledet meg mest til. Hoved-riffet er jo ikke i nærheten av hva det skulle ha vært her, der det går Grønn-Blå-Grønn-Blå Hammer-ons til noen trippelnoter høyt oppe på skalaen, når det helt klart skulle å vært Gul/Blå akkorder, eller til og med enkeltnoter, som går over til akkorder som er lagt NEDE på skalaen. Som en musikkspillentusiast plager iallefall dette meg ganske så meget, selv om de mer casuale spillerne og nykommerne i serien ikke kommer til å merke mye av det. Som sagt er heldigvis mesteparten av notekartene godt utførte, men de kan ikke nå opp til de nærmest perfekte kartene i Rock Band-serien.

Forvent deg mange vannblemmer på fingrene innen du har spilt alle sangene.

Et par strøk maling her og en ny gitar der...

Spillet kjører som kjent på en oppusset versjon av spillmotoren ifra GH5, og etter å ha spilt Warriors of Rock i ettertid av femmeren merkes det godt. På den grafiske siden er teksturer og modeller gjort skarpere og mer detaljerte, samt at vi har nå store og stilige konsertarenaer med skikkelig Heavy Metal motiv. Å spille i festningen til en ond hersker eller på djevelens nattklubb er og blir grandiost, spesielt når det er hundrevis av ivrige publikummere som står å danser og headbanger til musikken, uten noe lagg. Animasjonene er heller ikke så verst, og vi har faktisk spesiallagde animasjoner til enkelte sanger denne gangen, som eks. Bohemian Rhapshody, der vi får se hele bandet imitere deler av sangens offesielle musikkvideo. Men det skjuler ikke det faktum at figurene beveger seg litt stivt og robot-aktig til tider, og da spesielt trommisen, i forhold til andre spill på markedet.

Gameplayet har også fått noen nye aspekter og nyvinninger utenom superkreftene i Quest-mode: på bass har man for eksempel nå "lange" open strums, altså noter man spiller uten å holde inne noen knapper. Hvorfor ha lange open strums når du uansett ikke holder inne noen knapper spør du? Vel, på den måten kan man nå bruke whammy-baren for å endre på lyden hvis man vil, samt samle Star Power, ifra disse notene istedenfor å se på et tom notevei i tide og utide! Hammer-ons og Pull-offs på gitaren er også mye mer responsiv og mer lik de man finner i GH:M, samt at den nye plastgitaren er ganske mye bedre å spille på enn en del av de eldre gitarene. Men for å være ærlig er fortsatt vokalmotoren overdrevent kresen på hvor høyt (i desibel, ikke tone) du synger, og det blir litt tåpelig når du synger de riktige ordene til riktig tid med riktig tone, bare "ikke høyt nok" for at den skal oppfatte det skikkelig. Det hadde da ikke vært så vanskelig å putte inn en innstilling for justering av følsomheten til mikrofonen?

Man må nærmest spise mikrofonen for å få den til å oppfatte hva du synger!

Jo flere kokker jo mer søl?

Dessverre er også multiplayeren et hakk bak sin hovedkonkurrent på flere måter. Når man spiller sammen får man langt ifra den samme følelsen av samarbeid som man har i Rock Band spillene. Hvorfor er ikke lett å si, men en av grunnene kan jo være det faktum at når lagkameratene dine detter ut av sangen må du ikke aktivere Star Power eller gjøre noe spesielt for å redde dem. Du må bare treffe så og så mange noter, og vips er de tilbake i spillet, uten egentlig noen form for spenning eller følelse av at man har vært til hjelp. En annen ting som er dårlig med flerspilleren er at online serverne og invitasjonsmuligheter er av laber kvalitet. Det tar svært lang tid å i det hele tatt finne folk online, og når du finner dem skjer det til tider mange forskjellige bugs og disconnects ut av det blå som ødelegger for alle. Spillinvitasjonene virker heller ikke, da de bare sender en ferdiglaget beskjed til den du vil invitere, og ingen linker til serveren du spiller på, i motsetting til RB der man kan joine andres lobbyer direkte via invitasjonene. Men selv med disse feilene er det fortsatt morsomt å spille sammen med andre, og man kan jo i likhet med GH5 bruke hvilke som helst kombinasjoner av instrumenter, slik at hvis du kun har gitarer eller ingen vil spille bass, så kan alle få spille gitar samtidig, for eksempel.

Men som med alle musikkspill er det jo begrenset hvor mange ganger man vil spille de samme 90 sangene igjen og igjen, og derfor er det en stor mulighet for at du kan bli litt lei etter et par uker. Quest-moden tar bare knappe 4-5 timer å gjennomføre hvis du ikke setter deg fast noen plasser, så den blir man fort ferdig med, selv om man rusher seg igjennom. Det mest holdbare i spillet er jo selvfølgelig Quickplay+, med alle utfordringene du har der, samt at man ikke trenger å ha det så overdrevent lett med hjelp av superkreftene som du blir tvunget til å bruke i Quest-mode. DragonForce-sanger er og blir morsomst når de faktisk er utfordrende. Som før har man også et MIDI-musikk studio der du kan komponere og spille inn dine egne sanger, samt dele dem på nettet, og tro meg, det er veldig kjekt siden alt av offisielt nedlastbart materiale er svindyrt. 15 kroner for en sang, når jeg kan få samme sangen med bedre notekart 5-9 kroner billigere på Rock Band? Nei takk!

Det ser morsomt ut nå, men bare vent til du prøver å invitere dem tilbake over nettet etter middag.

Konklusjon

Guitar Hero: Warriors of Rock er alt i alt en verdig avslutning på de gammeldagse musikkspillene, med massevis av raske soloer, tunge riff og kompliserte rytmer. Og selv om det har sine helt klare mangler, er det ingen ting som burde hindre deg i å kjøpe det hvis du vil ha deg en utfordring på plastgitaren. Er du derimot en nykommer i serien kan det hende at du burde kjøpe Guitar Hero 5 først før du går over til Warriors of Rock, med tanke på hvor utfordrende dette spillet er. Og er du lei av vanlige musikkspill er det ikke mye nytt her for å dra deg tilbake.

8.8/10

+ Fin oppussning, svært bra låt-utvalg, bedre levetid enn i de fleste andre spillene i serien

- Dårlig vokalmotor, multiplayer og online kan ikke måle seg med de som er i Rock Band

Delkarakterer:

Grafikk: 9/10: Med unntak av de litt stive animasjonene er dette helt klart et spill som ser flott og fargesprakende ut.

Lyd: 10/10: Helt klart det beste soundtracket i et Neversoft-utviklet Guitar Hero spill. Bort med Coldplay og Owl City, og inn med Arch Enemy og Black Sabbath!

Gameplay: 8/10: Vokalmotoren reagerer bare sånn halvveis, og notekartene varierer litt i kvalitet. Utenom det virker alt som det skal.

Multiplayer: 8/10: Man har ikke helt den samme følelsen av samarbeid som i hovedkonkurrentens spill, samt at online-delen fortsatt er dårlig oppsatt. Men selv med disse feilene er det jo morsomt å sitte 4 gitarister mens man konkurrerer om hvem som treffer flest noter.

Holdbarhet: 9/10: Med rundt 90 sanger og massevis av utfordringer og noe gratis nedlastbart materiale kan man få et par morsomme uker foran seg.

Beste Øyeblikk: Når du mestrer de vanskeligste sangene, samt å komme seg opp i en svært høy online rank via stjerner du samler i Quickplay+.

Verste Øyeblikk: Når du prøver å synge favorittsangen din, men den forbannede mikrofonen bare oppfatter halvparten av tingene du synger.

Anmeldelse: Bioshock 2 (PC, X360, PS3)

Fri, 13 Aug 2010 11:51:54 GMT

Advarsel: Hvis du ikke har spilt det første Bioshock kan denne anmeldelsen avsløre enkelte ting ifra førstespillet, samt at du muligens ikke forstår en rekke ord og utrykk uten å ha spilt forgjengeren.

Testet på PC

Bioshock var et underholdende spill som blandet mange forskjellige sjangere i et noe annerledes FPS med et svært interessant konsept. Nå er oppfølgeren her, og denne gangen har jeg tatt på meg dykkedrakten selv for å utforske Rapture som en Big Daddy...

Sjanger: FPS med RPG elementer
Utvikler: 2K Marin
Spillere: 1 (flere online)
Aldersgrense: 18+

Det første spillet i serien var kanskje ikke det beste spillet noensinne, men det var et spill som var underholdene, samtidig som det turte å endre litt på den alt for kjedelige FPS-formelen. Greier Bioshock 2 å være like fortryllende som sin forgjenger?

Historien og konseptet denne gangen er det motsatte av det første spillets fortelling: i forgjengeren var det et fantastisk konsept men med en rotete fortalt historie, her er det et rotete konsept med en flott fortalt historie. Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare historien, men det blir ikke lett: Spillet starter cirka et år før hendelsene i den første delen av serien, og denne gangen handler historien om en av de første Big Daddyene, med kodenavn Delta. Han driver med det samme som de fleste andre Big Daddyer, der han beskytter Little Sisters mens de sanker det genmanipulerende stoffet ADAM ifra døde kropper. Men denne modellen har en mer fri vilje enn nyere versjoner, og han knytter et genuint bånd til sin Sister. Men det går ikke lang tid før jentas ekte mor, Sofia Lamb, kommer deg imøte, og bruker sine krefter til å få deg til å skyte deg selv. 10 år senere våkner du til live av uvisse grunner, og finner byen i ruiner, samt at du oppdager at Andrew Ryans er død og nå styrer Sofia Lamb restene av Rapture istedenfor. Lamb er selvfølgelig ute etter å drepe deg, men hun har også trent opp Little Sisters som har blitt voksne til å bli kvinnelige versjoner av Big Daddies, kalt Big Sisters, som kidnapper jenter ifra overflaten for å skape nye Little Sisters. Dermed må du redde din tapte "datter" og selvfølgelig redde verdens småjenter ifra å bli gjort om til blodsugende zombier.

Som sagt tidligere er konseptet langt ifra like bra som i eneren, men måten historien er fortalt på er mye bedre enn tidligere. Du får fortsatt kontakt med personene du møter igjennom spillet via radiokommunikasjon, men lydkvaliteten på radiosignalene er svært forbedret, samt at oppdragsgiveren din som du starter et samarbeid med tidlig i spillet, Sinclair, har en mye mer forståelig dialekt enn Atlas. Lyddagbøkene du finner rundt omkring forklarer bruddstykker av historien som ikke får plass i hoveddialogen, og de er også forbedret på mange måter med at bakgrunnsstøyen nå blir kraftig dempet mens beskjedene spilles av og at dagbøkene ofte er spilt inn av mer sentrale personer enn før.

Gameplayet er ganske likt som i forgjengeren. Litt for likt faktisk. Du styrer alt som i en vanlig FPS, men du har med hjelp av forskning mulighet til å bruke superkrefter kalt plasmider (eks. muligheten til å skyte flammer eller plukke opp ting med telepati) i tillegg til varmt bly. Plasmidene virker ganske likt som magi i eks. Oblivion, med at du bruker EVE (Mana) når du bruker dem, og kan oppgradere eller lære nye krefter ved hjelp av ADAM-stoffet som Little Sisters samler. Men når jeg sier at du styrer som i en vanlig FPS, så gjør du faktisk det. TIL TROSS for at du liksom er en 2 meter høy dykker/cyborg med superkrefter så tar du like mye skade som hovedpersonen i eneren (han var forresten en helt vanlig mann), og våpnene dine er faktisk svakere en før! Når man har en kanon som skyter nagler forventer man at den skal gjøre litt mer skade enn en revolver.

Men det er jo selvfølgelig noen forbedringer i toeren, blant annet med at du nå kan bruke superkrefter samtidig som du skyter og at du ikke bare redder/høster inn Little Sisters, men du kan bruke dem til å hjelpe deg med å samle ADAM før du sender dem avgårde. Dette hjelper litt på variasjonen i spillet, da det ikke bare blir utforskning og dreping. Hackingen er også svært forbedret, og du sliper å bruke 2 ekstra timer på et minispill. Denne gangen går det rett og slett en pil fram og tilbake over et panel, og du skal stoppe pilen på de grønne eller blå platene for å hacke maskinen. Treffer du et blått panel får du enkelte bonuspremier som eks. gratis hjelpemidler ifra butikker eller mer liv på sikkerhetsdroner tatt under din kommando.

Banedesignet er også minst like bra som før, og grafikken er ikke så verst den heller. Byen er like vakker som for 3 år siden, men man merker at grafikken er en smule utdatert sammenlignet med dagens spill, blant annet med et par svake teksturer og fortsatt dårlige ansiktsanimasjoner. Til gjengjeld er modellene mer detaljerte, vann og partikkel-effekter er forbedret til det ugjenkjennelige og menneskene du møter rundt omkring ser mye mer ut som ekte personer. Igjennom spillets gang får du nemlig flere moralske valg enn i førstespillet, og grafikken gjør disse valgene enda mer interessante. Little Sisters ser mye mer ut som små, uskyldige jenter (med unntak av den bleke huden og de gule øynene), samt at du nærmest knytter et vennskapsbånd til dem når du beskytter dem, så å velge å drepe dem for egen vinning eller hjelpe dem for mindre ADAM til oppgraderinger blir et litt vanskeligere valg. I tillegg får du nå valget mellom å drepe eller skåne personer som har jobbet mot deg, og alle disse valgene har en stor innvirkning på spillets slutt.

Men til tross for bedre grafikk og ett litt større fokus på moral, er stemningen og lyseffektene ikke særlig gjennomført sammenlignet med sin forfader. I det første spillet hadde man en rekke scener som virkelig reiste nakkehårene (eks. gasskammeret og likhuset), mens her skvetter man såvidt gjennom hele spillets gang, mye på grunn av at du spiller som en av monstrene selv. Noe av det som var så kult med Bioshock 1 var jo nettopp hvor spennende det var, mens her blir det mest "spenning" av skyting og kamper mot Big Daddies og Big Sisters. Lyseffekter er også langt fra like stemningsfulle, da de fleste områder er latterlig mye opplyst, og på de stedene som faktisk er mørke har man vanligvis en forbanna lommelykt som aktiveres automatisk for å fjerne det som kunne ha blitt en skikkelig skrekkscene. Når man utforsker et nedlagt barnehjem uten lys eller tilsynelatende tegn til liv vil man jo faktisk bli skremt!

Lyden i spillet er derimot langt bedre enn før. Stemmeskuespillet holder som vanlig en rimelig høy standard, lydeffektene høres ganske realistiske ut og musikken er svært godt utført, samt at den passer til situasjonene den er spilt i. I oppfølgeren er musikken også mye høyere i lydbildet, så man hører ofte vakre verker spilt inn av et profesjonelt symfoniorkester mens man vandrer rundt i dystre ganger, eller når du går under vann, noe som er mulig siden du er en Big Daddy. Musikk ifra grammofonspillere og jukeboxer er fortsatt til stede, så slapp av, du får din dose med 50-talls pop i tillegg til symfonimusikken. Det som er litt irriterende derimot er jo selvfølgen med at fiender bare har et visst antall ting de snakker om, og det blir svært slitsomt å høre den samme dialogen igjen og igjen mens du sloss. Når de snakker er det ikke alltid man hører lyden fra der de står, og noen ganger høres det ut som om de står rett foran deg når de egentlig er flere meter borte. Dette er ikke bare litt irriterende, det er også frustrerende i kamper, da man ofte bruker lyder i FPS for å finne sine fiender som camper oppe på balkonger og lignende. Jeg burde forresten også nevne at fiender respawner noen ganger hvis du forlater området du drepte dem i, og når det til tider er backtracking kan det være irriterende å måtte slåss mot de samme fiendene igjen og igjen. Men uansett så er lyden svært forbedret og den holder seg bra nok til å ikke bli direkte plagsom.

Denne gangen har man også en multiplayer-del, noe som er en ganske god ide i utgangspunktet, men dessverre er utførelsen av denne modusen ikke spesielt imponerende. Et av problemene er at multiplayeren kjører på spillmotoren fra Bioshock 1 (med et par modifiseringer, som eks. at du kan bruke krefter og våpen samtidig), så det føles litt utdatert å spille den i det hele tatt, med tanke på gameplayet. Som i nesten alle andre onlinedeler nå til dags har man et oppgradering-system, der du får nye krefter, passive fordeler og våpen etter hvor høy rank du har. Dette høres kanskje vel og bra ut, men selve spillingen er ikke akkurat en stor fryd sammenlignet med en-spillerdelen, da det ofte lagger såpass at det blir vanskeligere å sikte og at folk med høyere rank og bedre krefter en deg kommer til å voldta deg fullstendig med mindre de er noober eller hvis du er profesjonell. Noen lyspunkter er det dog, eks. med at du kan hacke turrets, rigge feller på butikkmaskiner og at en heldig spiller en sjelden gang får spille som en skikkelig Big Daddy helt til han blir slått. Men når alt kommer til alt er det ikke mye å hente her, så ikke kjøp spillet hvis du bare vil ha en online-shooter.

Når det kommer til holdbarheten er den nok dessverre et par timer kortere enn på forgjengeren, og jeg regner med at Bioshock 2 tar mellom 10-12 timer å gjennomføre. Det er jo bra at 2K satser på kvalitet over kvantitet, men når man har såpass mange RPG elementer er det tåpelig at spillet ikke er en god del timer lengre. Til gjengjeld har man nå mange flere forskjellige slutter på spillet, så det gir jo en viss igjenspillingsverdi. Om du velger å være snill, dumsnill, kynisk, ond eller bare gjøre det du syns er best for å overleve forandrer slutten en god del, og det kan være verdt å få med seg alle hvis man er en fan av serien. Spillet har også en god del achivements/trophies som du kan bruke en god stund å samle opp hvis du liker slikt.

-

Alt i alt er Bioshock 2 en verdig oppfølger, men som samtidig er ganske så forskjellig ifra sin forfader. Likte du det forrige spillet, kommer du til å like dette også, men ikke forvent deg noen kalde grøss akkurat. Anbefales til alle som liker FPS og Action RPG.

Grafikk: 9/10: Mange av feilene fra fortiden er rettet opp, men stemningen og lyseffektene er ikke like bra.

Lyd: 8/10: Skuespillet er godt nok og musikken er superb. Kommentarene til fiendene derimot...

Gameplay: 9/10: Det er kanskje litt vel lett å dø, men utenom det virker både kontrollsystemet og kampene som smurt.

Multiplayer: 5/10: En generisk onlinedel med en utdatert spillmotor og mye lagg er ikke akkurat veldig morsomt.

Holdarhet: 8/10: Spillet er relativt kort, men har en hel rekke forskjellige slutter som øker igjenspillingsverdien.

BESTE ØYEBLIKK: Når du får se Rapture ifra et helt annet synspunkt imot slutten av spillet (du skjønner hva jeg mener når du kommer dit).

VERSTE ØYEBLIKK: Når du besøker tilsynelatende skumle plasser, men du ender opp med å ikke bli skremt (høres kanskje rart ut, men du skjønner).

Anmeldelse: Green Day: Rock Band (Multi)

Sat, 19 Jun 2010 16:13:04 GMT

Sjanger: Musikk
Utvikler: Harmonix
Spillere: 1-6
Aldersgrense: 12+

Harmonix fant ut at bandbaserte spill lønte seg etter The Beatles: Rock Band, og de bestemte seg for å lage et nytt slikt spill. Denne gangen er det punk-rockerne Green Day som får sitt eget musikkspill. Jeg har puttet Beatles-platene på hylla og tatt fram naglearmbåndene, og min mening om spillet får du her...

Min forventning til Green Day: Rock Band var delt. På en side gledet jeg meg til å spille mesterverk som Jesus of Suburbia og Homecoming, på en annen side var jeg redd for at de fleste låtene ble for kjedelig å spille på instrumentene utenom vokal. Så la oss se om det ble så morsomt som jeg hadde håpet:

Spillet foregår som et hvilket som helst annet musikkspill. Du har en plastgitar, bass, trommer eller mikrofon som du skal treffe noter som kommer nedover skjermen med på sin egen spesielle måte, noe som simulerer at du spiller musikk. På gitar og bass bruker du knappene oppe på gitaren til å utføre grep, mens du slår på knappene nede for å spille notene. På trommene slår du på riktig tromme til riktig tid og bruker fot-pedalen på de lange, oransje notene. Som vokalist synger du sangen mens du prøver å synge høyt eller lavt nok til en hver tid. Selv om spillet kjører på samme spillmotor som The Beatles: Rock Band har det blitt gjort et par små endringer for å få det mer likt Rock Band 2, f.eks. at man nå kan spille trommefiller og at notekartbakgrunnene er helt svarte så man ikke blir distrahert av alle fargene. Dessverre betyr også dette at man ikke får noen historiemodus der man følger bandets karriere, men derimot en mer standard karrieremodus, som er delt opp i 3 deler, en for hver av bandets æraer (Dookie-perioden, American Idiot-perioden og 21st Century Breakdown-perioden). Men så er nå ikke historien det viktigste i et musikkspill.

Siden dette er et musikkspill er det lyden som er viktigst, og soundtracket er som forventet svært bra. Man får hele Dookie og American Idiot albumene med i spillet, nesten hele 21st Century Breakdown albumet (som kan bli fullført via nedlastbare sanger), samt låtene Brain Stew/Jaded, Good Ridance (Time of Your Life), Warning, Minority, Geek Stink Breath, Hitchin' A Ride og Nice Guys Finish Last på kjøpet. Så musikken er det ikke mye å klage på. Men dessverre er ikke lyden helt på topp av en veldig viktig grunn: Sensuren. Ja, selvfølgelig måtte de sensurere ord som fuck og faggot (to ord som blir brukt veldig mye i American Idiot) for at aldersgrensen ikke skulle overskride 12+. Det at de har sensurert sangene til et punkeband som Green Day er ille nok i seg selv, men de er også frekke nok til å ikke sensurere ord som bitch (i sangen St. Jimmy) og mastrubation (i sangen Longview), noe som gir meg en følelse av at de kun sensurerte noen ord "bærre på jævel". Det er også verdt å nevne at enkelte ganger blir to svært forskjellige sanger merkelig nok limt sammen til en lang sang (som Give Me Novicaine og She is A Rebel), mens andre sanger som faktisk burde ha vært limt sammen (som Song of the Century og 21st Century Breakdown) ikke er det. Ikke et stort problem, men når man ikke liker så godt We Are The Waiting, og man må spille igjennom hele den sangen for å kunne spille St. Jimmy er det jo en smule irriterende.

Gameplayet i seg selv er det derimot lite å klage på. Alt reagerer som det skal og det er ikke noe lagg uansett hvor mange som spiller. Kalibreringen for å få notene til å komme til riktig tidspunkt i forhold til lyden virker også som den skal, og hvis du allerede har kalibrert spillet i Rock Band 2 kan du bruke akkurat samme innstillinger i GRRB som der. Notekartene er også svært gode, og Harmonix har greid å få sangene til å bli så interessante som mulig uten å fullstendig overdrive med notene. Men på tross av at alt virker som det skal, så er det en liten bakdel: ikke alle albumene er like morsomme for alle instrumentene. Dookie er mest morsomt for bassisten og trommisen, mens det er en stor "strumfest" for gitaristen, American Idiot sine bassdeler igjen er standard og uinteressante, mens 21st Century Breakdown sine trommedeler ikke er like energiske og kule som i tidligere album. Vokalisten derimot kan ha det morsomt overalt, siden det avhenger av om personen liker sangen eller ikke. Uansett så kommer ihvertfall en eller to av de tre albumene til å underholde deg, og hvis du spiller flere instrumenter er dette ikke et særlig stort problem i det hele tatt. Da er det bare å bytte over til trommer når du skal spille Basket Case eller gitar på American Idiot.

Multiplayerdelen er alltid det morsomste med et Rock Band spill, og Green Day Rock Band er virkelig ikke noe unntak. Når man spiller med 2 til 6 personer samtidig får man virkelig følelsen av å spille musikk sammen, selv om plastgitaristen kanskje har det lettere enn den virkelige gitaristen. Siden det er samme spillmotor som TBRB har man også her flerstemt vokal, noe som gir muligheten for opptil 3 vokalister å synge sangen samtidig, enten flerstemt eller at alle synger hovedmelodien. Dette gjør det mulig både å ha flere spillere samtidig, men også større utfordring hvis du har et par mikrofonstativ eller andre ting å feste mikrofonene i tilgjengelig. Å spille St. Jimmy på trommer mens du febrilsk prøver å synge riktig samtidig er litt av en utfordring! Når vi først snakker om utfordring kan jeg jo nevne at spillet varier veldig i utfordring fra instrument til instrument. Der gitar og bass-delene er rimelig enkle (vanligvis), er trommene og vokaldelene skikkelig utfordrende til tider, spesielt Brain Stew/Jaded og Homecoming. Uansett er spillet perfekt å spille sammen med venner som liker Green Day, og de 4 forskjellige vanskelighetsgradene gjør det tilgjengelig for alle.

Grafikken bruker jo å ha lite å gjøre med et musikkspill, men Harmonix sin jobb med det visuelle hjelper iallefall ganske mye på rockefølelsen. Bandet selv ser mye mer realistisk ut en avatarene i Rock Band 2, konsertarenaene er spektakulære med mange stilige spesialeffekter og hver sang har sine egne spesiallagde animasjoner spilt inn av Billie Joe Armstrong, Mike Dirnt og Trè Cool. I motsetting til Beatles derimot, som var fullt av farger og lys, er Green Day Rock Band basert mye mer på en mørkere fargepalett, med mye svart og rødt. Denne mer dystre fargepaletten gir spillet et stort løft i rockefølelsen. Men alt kan jo ikke være bare fryd og gammen, og som i alle andre spill har grafikken noen bakdeler også. En av tingene er at de mest grandiose spesialeffektene blir kun brukt på sangene ifra American Idiot-albumet, mens Dookie og 21st Century Breakdown sangene ser mye mer standard ut. En ting jeg også merket meg er hvordan publikumet ser ut. Lavoppløst. Når det til og med hender at fansen kommer for å stagedive eller at man får et par nærbilder av dem så er det irriterende at Harmonix ikke har fått dem til å se mer realistiske ut. Men dette er egentlig mest småpirk, så jeg skal ikke skrive for mye om det. Alt i alt er spillet veldig behagelig å se på.

Holdbarheten er som i alle andre band-baserte musikkspill kortere en fullspillene (som eks. Rock Band 2), mye på grunn av låtutvalget. Ja, man har 3 fulle album med mer, men når det ikke er mer en totalt 47 sanger på platen og 6 sanger til nedlasting, så tar det ikke alt for mange dagene før du har spilt alle sangene ut og inn. Men til gjengjeld har man en rekke achivements/trophies som gir oss profesjonelle noe å pirke med en god stund. Her er det alt ifra å spille alle taktene på trommetreneren perfekt til å greie hele spillet på under 12 timer med 4 personer, å spille gitarsoloen i Jesus of Suburbia uten feil med Rock Band gitarens miniknapper og å treffe alle fotpedalnotene i Brain Stew/Jaded. Men om man ikke liker trophy/achivement-hunting, og man er lei av å kun spille Green Day-sanger, så kan man faktisk eksportere alle sangene på platen for en femtilapp til bruk i RB, RB2 og det kommende RB3. En smart løsning som gjør at sangene kan bli brukt i framtidige spill med bedre gameplay og flere instrumenter.

Så hvis du er en Green Day-fan, musikkspillentusiast eller bare er ute etter noe med en god multiplayer er dette et godt kjøp. Hvis Harmonix bare hadde hatt baller nok til å ikke sensurere sangene ville det ha fortjent en god 9'er, men sensuren trekker hele opplevelsen ned til en sterk 8'er. Sensur eller ikke, dette er et bra spill.

8/10

+ Gode notekart, perfekt gameplay, flott grafikk, godt valgte sanger

- Sensur, ikke alle sanger er like morsomme på alle instrumenter, litt få sanger

Grafikk: 9/10: Billie, Mike og Trè ser ut som seg selv, og sceneshowene er spektakulære. Iallefall på American Idiot-sangene.

Lyd: 8/10: Soundtracket er det ikke mye å klage på, men at de har sensurert bort fuck og faggot er irriterende.

Gameplay: 9/10: Alt virker som det skal og notekartene er godt programmert. Men ikke alle sangene er like underholdende på alle instrumenter.

Multiplayer: 10/10: Hvis vennene dine ikke fortsatt er lei av musikkspill, og hvis de liker Green Day, er dette et perfekt spill å spille sammen med dem.

Holdbarhet: 8/10: Få sanger, men masse trophies/achivements og muligheten til å eksportere sangene gir spillet en god del timers ekstra levetid.

BESTE ØYEBLIKK: Når du spiller den spektakulære slutten av Jesus of Suburbia, med spesialeffekter som virkelig reiser nakkehårene.

VERSTE ØYEBLIKK: Når hendene dine holder på å falle av etter alt for mye strumming og tromming.

Anmeldelse: Ratchet & Clank (PS2)

Mon, 10 May 2010 09:40:31 GMT

Ratchet & Clank er blitt en av Sonys største flaggskip igjennom de siste årene, og leverer "familievennlig" action blandet med plattforming. Selvfølgelig må jo alle begynne et sted, men er det første spillet i serien verdt å spille den dag i dag, eller burde man holde seg til de nyere spillene?

Sjanger: Action-plattformer
Utvikler: Insomniac
Spillere: 1
Aldersgrense: 3+

Jeg har alltid likt R&C-spillene, og det første spillet jeg prøvde var R&C 2: Going Commando, et spill jeg "forelsket" meg i. Etter at jeg hadde fått meg et fint lite arsenal av overdrevne futuristiske våpen som jeg moste romvesener med, samtidig som jeg hoppet unna kuler og laserstråler i et intenst eventyr, var jeg frelst. Da de nyere spillene kom på markedet ble de fort kjøpt inn. Men i alle disse årene er det ett spill jeg ikke har fått med meg, og det er det første i serien. Dermed dro jeg på nettet, kjøpte det for en hundrings og gledet meg til å oppleve starten på eventyret. Det jeg fikk servert var derimot ikke helt hva jeg hadde forventet...

Spillet handler om Ratchet, et romvesen av den reveaktige arten Lombax, en mekaniker som bor ute i ødemarka på planeten Veldin. Der lever han et fredelig liv, mens han mekker på romskipet sitt, og ser på TV dagen lang. I mellomtiden blir en robot med navn Clank laget i en robotfabrikk. Clank er ganske så annerledes i forhold til de andre robotene som lages på fabrikken og har sin egen vilje, så han bestemmer seg for å rømme i fra fabrikken. Under flukten kræsjer han i nærheten av Ratchets hus, og Clank ber Ratchet om hjelp. Clank ønsker å finne Captain Qwark, en kjendis-"superhelt", for å stoppe en ond forretningsmann med navn Drek ifra å ødelegge galaksen. Ratchet vil først ikke hjelpe Clank, men den lille roboten kan blant annet starte romskip, så de foreslår et kompromiss: Clank fikser Ratchets romskip, og til gjengjeld hjelper Ratchet Clank i å finne Quark. Dermed starter en episk reise som går igjennom en rekke planeter. Historien er hva du kan forvente av et 3D-plattformspill: klisjefylt, uoriginal, men samtidig interessant nok til å få deg til å fortsette. Ikke så mye mer å si om den.

Så la oss starte på selve spillet. Vi kan først som sist starte med spillets høydepunkt: grafikken. Det visuelle i spillet er nemlig utrolig for sin tid. Man har store landskap med bakgrunner som går flere mil ifra det faktiske spilleområdet, romskip som flyr over deg uten stopp, og samtidig greier spillet å holde seg på en fantastisk 60 bildeoppdateringer i sekundet. Alle planetene du besøker har sine egne særpreg, og man ser at Insomniac har jobbet mye for å få det til å se lekkert ut. Animasjonene er også ganske så fine, selv om de er litt stive til tider.

Men så er det jo alltids noe som ikke er som det skal, og i Ratchet & Clank er det teksturene. Til vanlig holder teksturene seg ganske så skarpe på bygninger og plattformer, men på en rekke personer, fiender og landskap ser de nokså lavoppløste ut, og man begynner å lure på om en rekke teksturer er hentet ut i fra et PS1-spill. Men når man ser en gigantisk by i bakgrunnen, samtidig som du hopper rundt med en skinnende flott Clank på ryggen, glemmer man disse teksturene ganske fort.

Lydbildet er derimot ikke like velpolert, men det greier seg. Musikken i begynnelsen av spillet er litt vel tekno-basert, og denne musikken har en del undertoner og slikt som blir litt vel slitsomt å høre på i lengden. Men etterhvert som spillet fortsetter blir teknoen mer og mer utvannet med flott film/klassisk-musikk som gir lydbildet en ekstra dytt, og på de senere banene er musikken deilig å høre på. Med andre ord varierer musikken litt i fra bane til bane. Lydeffektene er greie nok, men lydmiksen er ikke alltid like bra, og til tider overdøver enkelte effekter alt annet. Et godt eksempel er noen robothunder du møter på et stykke ut i spillet, som har en bjeffing som høres helt sprengt ut, og som lett kan slite ut trommehinnene dine hvis du spiller med høy lyd.

Det dårligste med lydbildet er stemmeskuespillet. Greit nok, Clank og birollene gjør en god nok jobb, men det hjelper lite når Ratchet høres ut som en irriterende versjon av Sonic (og det sier ikke så lite). I motsetning til senere spill i serien er Ratchet en skikkelig wannabe her, og hans dårlige kommentarer blir veldig slitsomme å høre på etterhvert. Et annet minus er at mange av birollene er spilt av den samme skuespilleren som spiller vaktmesteren i Scrubs. Ikke missforstå meg, han er en god skuespiller, men når det er hans stemme både på rørleggeren, små "søte" forskere og en rekke rom-øgler høres det litt tåpelig ut. Alt i alt er lyden grei nok.

Så kommer spillets akilleshæl: *trommevirvel*: Gameplayet. Ja, gameplayet. Hvor skal jeg begynne... Spillet er jo som kjent en blanding mellom 3D-plattforming i Spyro-stil og skytespill ifra et tredjepersons perspektiv, men denne blandingen er ikke veldig godt gjennomført her.

Først og fremst er kontrollene i seg selv litt kronglete. Man bruker dog logiske knappekombinasjoner, men det hjelper lite da man sklir når man lander, og mister all fart i luften etter man har dobbelthoppet. Man kan heller ikke strafe eller låse sikte på fiender. Ja, du leste riktig, funksjonen som var ditt viktigste hjelpemiddel for å overleve i de andre spillene fins ikke her. L2-knappen brukes her kun til å sikte i førsteperson, og det hjelper lite mot fiender som skyter laserkuler på deg, da du ikke kan bevege deg i førstepersons modus. Men kan man ikke bare fort gå imellom førsteperson og tredjepersons-vinkel i kamper? Neida! Det tar nemlig et halvt sekund å bytte mellom disse! Ok, jeg skal være ærlig, det går an å hoppe unna angrep her også, men det er langt ifra like godt utført som i senere spill. Man må sette seg ned med R1-knappen, for å deretter hoppe sidelengs eller bakover mens man sitter for å ta salto. Da er det bedre å løpe rundt på måfå og pepre med laserpistolen din.

Våpnene i spillet er, ikke overraskende, litt vel svake, og utvalget er ganske begrenset. Man får rundt 14 forskjellige våpen, inkludert en laserpistol, bombehanske, landminer, rakettutskyter, boksehanske, flammekaster og strålegevær som man må bruke flittig imot de tøffere fiendene i spillet. Ganske så basic. Dessverre fungerer ikke siktesystemet, og spillet sikter automatisk inn på den fienden som er nærmest. Bare synd at du samtidig må stå i helt riktig posisjon for å faktisk treffe fienden du sikter inn på, og siden du ikke kan sentre inn kameraet eller sikte manuelt i tredjeperson blir dette fort frustrerende vanskelig, spesielt når du er omringet av fiender.

Et annet problem med våpnene er at du ikke kan kaste bomber og landminer i lufta, og du må dermed holde deg på landjorda (som ofte er fylt med laser og små, dødelige vesener) for å bruke dem. Dette gjør ikke bare at de er vanskelig å bruke, de er også ubrukelig mot de flyvende fiendene som du blir bombardert med mot slutten av spillet! Tja, noen ganger kan man jo lure den utrolig dumme AIen med å angripe dem på lang avstand, siden de ikke angriper deg med mindre du kommer nær dem. Men med tanke på at nesten ingen av våpnene dine virker på lang avstand kommer det neppe til å hjelpe noe særlig.

I tillegg til hovedspillet får man også servert enkelte minispill, som svevebrettkjøring, romskip-kamper og grinding på stålstativer med spesiallagde støvler. Med unntak av sistnevnte er dette en smertefull opplevelse. Svevebrett-racene er ikke spesielt utfordrende eller morsomme, men hvis du gjør en eneste liten feil imot slutten av racet har du tapt. Artig. Romskipskampene møter man heldigvis bare på noen få ganger, for romskipskontrollene er simple og trege. Med andre ord er det bare å kjøre i ring rundt målet imens du peprer med maskingeværet og bruker missiler på skipet du skal ødelegge. Hvorfor kjøre i ring rundt målet? Fordi romskipet ikke kan snu seg fortere enn en snegle, så klart! Å grinde ned skinner med grindboots er derimot et morsomt avbrekk ifra den vanlige plattformingen, og du kjører framover imens du hopper unna hindrer og bytter spor når det trengs. Men selv disse scenene blir tildels ødelagt av spillets dårlig programmering:

Kameraet i spillet er nemlig grusomt. Det tar lang tid å snu seg, det går ikke an å sentre kameraet, og vinklene bytter på måfå mens man kjører ned på grindboots, noe som ofte ender opp med at du ikke ser hindrene du skal hoppe unna. Jeg spør: hvor vanskelig var det å legge med en funksjon for å la deg sentre kameraet!? Den dårlige kamerajobben gjør det lett å gå rett inn i skudd fra en uventet kant, og du kan regne med å dø en del ganger. Men vet du hva som er verre enn å dø? Å måtte starte på begynnelsen av banen etter du har dødd! Insomniac likte tydeligvis ikke å legge inn checkpoints regelmessig rundt omkring, så når du dør respawner du på forrige våpenbutikk (som vanligvis kun fins ved starten av banen). Og vet du hva som er verre en det igjen? Når du dør respawner alle fiender du har drept, men ingen ammo og pengekasser, og du får heller ikke tilbake din tapte ammunisjon, så du er i konstant fare for å gå tom for ammo, og må gå tilbake til tidligere baner for å finne penger hvis du er så uheldig at du blir fri for penger. Vansklighetsgraden på de siste banene er nådeløs, mest på grunn av gameplayet, og jeg har aldri bannet så mye i mitt liv på så kort tid. Den eneste motivasjonen jeg hadde på de mest frustrerende delene var faktisk å skrive en anmeldelse om spillet.

Og som om det ikke var ille nok er holdbarheten ganske så laber. Spillet varer bare rundt 8-9 timer hvis du ikke blir sittende fast noen plasser i spillet, men får du like store problemer som meg kan du fort bruke 2-3 timer ekstra på å skaffe penger, slite deg igjennom den samme overdrevne delen gang på gang eller rett og slett bare rive av deg håret. Det er kun 18 baner i spillet, og alle er rimelig korte (med unntak av de overvanskelige banene). Spillet har i tillegg liten igjenspillingsverdi, da du ikke har noen challenge mode, bare muligheten til å starte spillet på nytt uten å miste våpnene dine. Spill det en gang og legg det i hylla, det er mitt råd.

-

Dette er et spill som passer best for masochister: Du får et gameplay som ikke føles ferdigutviklet, og må bruke det til å komme deg igjennom baner der fiender strømmer på uten noen måte å forsvare deg skikkelig på! Du blir torturert og drept gang på gang helt til du river ut øyeeplene dine, knuser din TV og hiver kontrollen ut av vinduet! Eller til du manner deg opp til å komme igjennom hele greia. Ok, for å være seriøs er dette et greit nok spill, men det kunne ha blitt så mye bedre. Hadde de bare lagt inn noen flere checkpoints, gitt deg tilbake litt ammo når du dør og fikset kameraet ville dette vært et spill jeg lett kunne ha anbefalt til alle. Sånn som det er nå er jeg dessverre nødt til å meddele at dette er en svært frustrerende opplevelese, og hvis du skal spille spillet, er det mest sannsynlig for å bevise hvor hardcore du er, eller for å få med deg begynnelsen av serien. Jeg anbefaler heller Ratchet & Clank 2 eller 3, da begge er mer gjennomtenkt, høres bedre ut, har en mye bedre holdbarhet og, ikke minst, er mye morsommere. Så unnskyld meg, jeg går og spiller litt R&C2 for å roe nervene mine.

5/10

+ Flott grafikk, en del interessante våpen, godt nok lydbilde

- Gameplayet er upolert, banedesignet er ondskapsfullt og hele greia er svært frustrerende.

Grafikk: 9/10: Med flotte store landskaper og en høy bildeoppdatering er det vakkert for sin tid, til tross for enkelte svake teksturer

Lyd: 7/10: Musikken er ganske så god, mens stemmeskuespillet og lydeffektene kunne ha blitt gjort bedre

Gameplay: 4/10: Gameplayet er rett og slett ikke ferdigutviklet. Siktingen og unnamanøvreringen er nesten ubrukelig.

Holdbarhet: 5/10: Med bare 8 timers spilletid og ingen Challenge-mode er dette et spill du fort blir ferdig med.

BESTE ØYEBLIKK: Når du endelig greier den siste bossen, og du vet du er skikkelig hardcore

VERSTE ØYEBLIKK: Når du har dødd på samme bane ti ganger og begynner å lure på om Ninja Gaiden er lettere.

Anmeldelse: Ratchet & Clank: A Crack in Time (PS3)

Fri, 16 Apr 2010 16:44:35 GMT

Ratchet & Clank-spillene var definitivt noe av det beste som fantes på PS2, og jeg må si at det siste virkelig fantastiske spillet i serien var treeren. Greier A Crack in Time å gjenopplive serien til gamle høyder, eller forsvant de gode aspektene med spillet i et tidsparadox?

Sjanger: Action-plattformer
Utvikler: Insomniac
Spillere: 1
Aldersgrense: 7+

Da var fortsettelsen i R&C-sagaen ute, og det var på tide, med tanke på hvor irriterende cliffhangeren i Tools of Destruction var, og hvor kort og kjedelig Quest for Booty var (til og med for et 200kr-spill). Så la oss se om ventetiden var verdt det:

Historien i spillet foregår rett etter Quest for Booty. Clank har blitt kidnappet av små snikreklamerende roboter med navn Zoni, som viser seg å jobbe for Dr. Nefarious. Clank har blitt ført til en mystisk romstasjon med navn "The Great Clock", og man får snart vite at romstasjonen holder en hemmelighet som kan ha stor innvirkning på tid og rom. Imellomtiden drar Ratchet og Captain Quark på leting etter Clank, og de finner ut at en annen Lombax med navn Azimuth har overlevd den store krigen som utryddet Ratchet sine slektninger. Azimuth viser seg å være en venn av Ratchet sine foreldre, og han virker overraskende interessert i å få kontaktet Clank. Etterhvert får Clank vite at hans far bygde denne mystiske stasjonen, og at han selv har fått i oppgave å ta vare på denne stasjonen, som er det eneste som hindrer alt av tid og rom i å kollapse...

Historien høres mer komplisert ut en den egentlig er, og jeg var litt skuffet over alle klisjeene under historiens gang. Historien føles faktisk mer ut som en Pixar/Dreamworks-historie enn en Ratchet og Clank-fortelling, og den virker litt vel familievennlig til tider. En annen ting som jeg la merke til er alle de åpenbare plotthullene i spillet. I frykt for å spoile mer en nødvendig kan jeg dessverre ikke forklare disse plothullene. Uansett er historien god nok, selv om den ikke er spesielt lik de andre spillene.

Når det kommer til grafikken virker det som om Insomniac ikke kunne bestemme seg om dette skulle være realistisk, cellshadet eller rett og slett bare se tåpelig ut. Enkelte deler av spillet har relativt lik grafikk som eldre spill, mens andre baner ser 99% cellshadet ut. Dette syns jeg var et merkelig valg, og jeg hadde foretrukket om de holdt seg til en av dem, og da helst den gamle. Animasjonene er som vanlig godt utført, og ser samtidig litt komisk ut i tillegg til å se flott ut, og med et par hederlige unntak er teksturene skarpe og godt plasserte. De kunne kanskje ha brukt et litt mer fancy design på de vanlige fiende-robotene og romskipene dog, da de ser ut som noe rett ifra en gammeldags B-film.

Men det er noe som irriterer meg, og det er at spillet bruker et slags "barnslig-tegnefilm"-tema på enkelte menyer og filmer som forklarer hva våpnene du kjøper gjør. Slike utrolig dårlig tegnede Ratchet-figurer dukker opp i hytt og gevær, og man begynner jo å lure på hvorfor de velger å ødelegge menyer og filmer med slike forstyggligheter. Skulle de gjøre et spill der man skyter romvesner med overdrevne våpen mer barnevennlig med hjelp av disse? Uansett er grafikken flott inne i spillet, selv om de kanskje kunne ha bestemt seg hvilken grafisk stil det skulle ha.

Gameplayet er en stor forbedring fra ToD/QfB, med mer responssive kontrollere, bedre sikte og en egen innstilling for å gjøre kontrollerne i spillet så likt de gamle spillene så mulig, samt at man nå kan løpe/hoppe, og samtidig kaste skiftenøkkelen på fiender. Spillet går fortsatt ut på å skyte romvesner og roboter med overdrevne våpen i en plattform/tredjepersons skytespill blanding, der ditt viktigste hjelpemiddel for å overleve er å hoppe unna angrep. Våpnene er langt ifra like overdrevne som i PS2-spillene, men de duger, med blant annet bomber, laserpistoler, rocketlauncher og et våpen som skyter ut en gigantisk plasmaball som moser alt av fiender foran deg. Man kan også i større grad skreddersy en del av våpnene i spillet med å velge ammotype, spesialegenskaper og slikt, men jeg savner å kunne modifisere alle våpnene, og ikke bare 3 stykker som her.

Man får også noen nye gadgets i spillet, blant annet noen svært forbedrede Hoverboots, som kan brukes så mye man vil, og virker som en erstatning for Clank på flygefronten. Clank sine deler derimot er dessverre ikke like underholdende som i eldre spill, da man aldri får tilgang til å styre en liten privat robot-hær som i forgjengerne. Det tar seg litt igjen på noen interessante puzzles, der Clank må lage kopier av seg selv for å få åpnet dører og reise plattformer med hjelp av knapper. Alt i alt er Gameplayet nesten like fantastisk som de gode gamle.

Men som i alle spill er det jo noe som må være dårlig laget, og det er to store bakdeler med spillet. Den første bakdelen er lydbildet. Man skal lete lenge etter en like stor gjeng med irriterende skuespillere, dårlig musikk som ofte forsvinner uten noen god grunn og grøtete lydmixing! Ok, la oss ta en ting om gangen: Ratchet, Clank, Captain Quark, Dr. Nefarious og Laurence er spilt av de samme skuespillerne som før, og de gjør en god jobb med å få fram hovedpersonenes personligheter, samt at de greier å ikke være grusomt irriterende. Det samme kan jeg ikke si om 90% av de andre skuespillerne i spillet. Det høres ut som om de har samlet masse irriterende barne-tv personligheter og fått dem til å drive skuespillet på sine egne grusomt irriterende måter. Et folkeslag du kommer til å møte en del igjennom spillet har ikke bare de mest horrible stemmene jeg noen sinne har hørt, men de driver og lager ulyder etter alt de sier i tillegg, og hvis man hører en lengre samtale med en slik en blir det fort pinefullt for ørene.

Noe annet som ikke er særlig bra i lydbildet er musikken. Der man i eldre spill gjerne fikk en blanding mellom orkester og techno er det enten eller her, og ren techno/orkestermusikk passer bare ikke. Lyden er også til tider bugget, og den forsvinner noen ganger, eller fortsetter å spille etter du har satt spillet på pause. Og så er det til tider veldig vanskelig å høre hva folk sier, da de ofte mumler igjennom radiokommunikasjon.

Det andre utrolig irriterende irritasjonsmomentet med spillet er hvor lite tid Insomniac har brukt på å finpusse spillet teknisk. Spillet har utrolig mange bugs, for eksempel at spillet noen ganger fryser etter en arenakamp, at oppdrag du har utført ikke alltid blir slettet ifra oppdragsloggen din eller at du faller igjennom bevegende plattformer hvis du lander litt på kanten. En annen fatal bug jeg fant, var på en planet der du må kjøre på et automatisk transportskip for å komme deg videre. Med en gang du nærmer deg skipet blir området du drar til lastet inn, og hvis du ikke er heldig nok til å ha landet et stykke inne på skipet blir du torturert med å falle av skipet igjen og igjen uten å ha noen mulighet til å sette på pause eller å gå til hovedmenyen.

Og da spør jeg: hvorfor har de ikke fikset slike utrolig slurvete bugs!? I følge noe hemmelig bonusmateriale man kan åpne, sier de at de har brukt utrolig mye tid på å bygge opp hovedgameplayet og grafikken, og da spør jeg atter et spørsmål: hvorfor ikke bare bruke det ferdigutviklede gameplayet dere har ifra før som et utgangspunkt!? Også, bare for å nevne det, er det ingen vei vekk ifra bonusmateriale-planeten man åpner, for de har glemt å legge til en utgang. Men det er ikke bare det de har slurvet med, og nei da! Gullbolter og andre hemmeligheter er latterlig lette å finne, og til tider har de rett og slett plassert dem rett foran nesa på deg. Ja, hvorfor ha hemmeligheter på hemmelige plasser?

Det er nemlig utrolig lett å få 100% på A Crack in Time sammenlignet med alle andre spill i serien, utenom QfB som ikke egentlig er et fullverdig spill. Det er bare 40 gullbolter, 40 Zonier å fange for å oppgradere romskipet, og kun 10-12 baner i spillet. Noe som er positivt er at man nå kan styre romskipet fritt rundt i verdensrommet for å gjøre sideoppdrag og utforske små måner rundt omkring, men det går skuffende fort å gjøre alle sideoppdrag og utforske alle månene. Spillets hovedhistorie varer rundt 15 timer, noe som dessverre er ganske langt for nyere spill, men igjen, sammenlignet med de eldre er det ikke mye å skryte av, da de ofte hadde over 30 planeter og en hovedhistorie på over 20-25 timer. Spillet har iallefall litt igjenspillingsverdi med den alltid velkomne Challenge Mode og en del skillpoints, et slags inn-game achivement system, som ikke alltid er like lett å få fatt i.

---

Ratchet & Clank: A Crack In Time er på ingen måte et mesterverk, men det er god underholdning som er verdt et par 200-lapper for de som ikke blir alt for lett irritert. For spillet er utrolig frustrerende til tider! Hvis du liker action-plattforming, til tider intense kamper og noe som er litt lengre en resten av spillene på markedet kan dette være verdt en titt.

7/10

+ Gameplayet er tilbake til det gode gamle, grafikken er ikke så verst

- Lydbildet høres grusomt ut, dårlig kvalitetssjekk

Grafikk: 8/10: Spillet greier ikke å bestemme seg om det skal se realistisk eller tegnefilm-aktig ut, men alt i alt ser det ikke så verst ut.

Lyd: 5/10: Lydbildet er irriterende, og skuespillerne er irriterende, musikken er irriterende... og sa jeg at lydbildet er irriterende?

Gameplay: 9/10: Gameplayet er nesten like bra som i de gamle spillene, selv om Clank sine deler mangler hærføring og enkelte våpen ikke er så kule.

Kvalitetssjekk: 5/10: Dette spillet er nesten like buggete som en maurtue, og de kunne virkelig ha jobbet mer med finpussingen.

Holdbarhet: 9/10: I forhold til eldre spill er dette svært kort. Sammenlignet med andre spill på markedet for øyeblikket er dette et ganske langt spill.

BESTE ØYEBLIKK: Når du får Hoverboots. Endelig kan man sveve igjen!

VERSTE ØYEBLIKK: Når spillet klikker, og du må starte maskinen på nytt.

Anmeldelse: Heavy Rain (Playstation 3)

Fri, 26 Mar 2010 11:03:11 GMT

Hvis man skal lykkes med å lage et mesterverk, må man tenke utenfor boksen. Og det er det Quantic Dream har gjort med Heavy Rain. Lyktes de med å lage et mesterverk, eller er det bare møl?

Sjanger: Filmspill
Utvikler: Quantic Dream
Spillere: 1
Aldersgrense: 18+

Heavy Rain er ikke som andre spill. Faktisk er det noen som ikke ville ha sagt at det er et spill i det hele tatt, men heller en interaktiv film! Konklusjonen min på det punktet er at det er en krysning mellom film og spill, altså et filmspill. Men er et filmspill underholdende?

Historien i spillet begynner med at familiefaren Ethan Mars våkner opp i sitt idylliske hus, og du får følge han igjennom en vanlig dag i hans liv. En av hans sønner har bursdag, men alt går ikke etter planen, da bursdagsbarnet blir overkjørt og drept mens familien er ute på en handletur. 2 år senere får man møte Ethan igjen. Han er nå arbeidsledig, har blitt skilt ifra sin kone, og bor i et lite hus i et fattig strøk sammen med sin overlevende sønn. På denne tiden får man også vite om en morder, med kallenavnet origami-morderen, som har begått drap på unge gutter de siste 3 årene, og legger igjen en origamifigur ved likene deres. Som du sikkert kan tenke deg, blir Ethans sønn sporløst borte etter kort tid, og alt tyder på at origami-morderen står bak. Dermed starter Ethans søken etter å redde sin sønn.

Men Ethan er ikke ikke den eneste som vil få kloa i origami-morderen. Man får også kjennskap til 3 andre hovedpersoner igjennom historiens gang som også vil se morderen bli bragt til rettferdighet: Jaden, en dopavhengig FBI agent som har blitt tilkalt av byens politi for å hjelpe til med etterforskningen, privatdetektiven Scott, som har blitt leid inn av ofrenes foreldre for å finne mannen som drepte deres barn, og fotojournalisten Madison, som blir involvert i etterforskningen ett stykke ut i spillet, uten at jeg skal røpe hvorfor. Alle disse personene har sine egne historier som alle er knyttet til en stor hovedhistorie på en eller annen måte. Og alle disse historiene er utrolig velskrevet! Dette er krim fra øverste hylle, med en rekke mistenkte, masser av blindspor og en helt utrolig løsning som de færreste kunne ha tenkt seg til på slutten. Noen plotthull er det dog, men jeg skal forklare hvorfor og hvordan disse er litt senere i anmeldelsen.

Som du sikkert har sett rundt omkring er grafikken strålende. Alt ifra karakterenes utrolig fotorealistiske ansikt til de enda mer fotorealistiske landskapene og den livfylte byen ser utrolig ut, med masse fine detaljer og vanligvis skarpe teksturer. Noe jeg liker spesielt godt med grafikken er hvordan fargespekteret, stemningen og kameravinklene endrer seg fra situasjon til situasjon. Starten på spillet i et idyllisk hus er fylt med farger og vakkert solskinn, samt avslappende kameravinkler, mens etter bilulykken får alt en gråtone og scenen får en mye mer tankefull og sørgmodige stemning enn den foregående scenen. Animasjonene er det heller ikke mye å klage på, og man ser at skuespillerne tok jobben sin med å overføre bevegelser inn i spillet seriøst. Men som i alle spill er det noen ting som kunne ha blitt utført bedre. Enkelte teksturer i spillet er ganske lavoppløste (eks. juicekartonger og slikt), samt at spillet kan hakke litt når det er utrolig mange detaljer samtidig. Men helhetsinntrykket av grafikken er i all hovedsak bra!

Men det er ikke bare grafikken som får spillet til å behage sansene dine. Musikken i spillet er nemlig rene mesterverket i seg selv! Man får disket opp med alt fra vakre pianoverker, som gir spillet en ekstra dybde i følelsesladde øyeblikk, til intens action/thriller-musikk, som får alt av action i spillet til å virke 10 ganger mer spennende en hvis det hadde vært uten musikk. Det er tydelig at det er profesjonelle filmmusikere som har laget musikken, noe som gir spillet en mye mer filmatisk stemning. Stemmeskuespillet er også mesteparten av tiden godt utført, men jeg må si at enkelte ikke tok jobben sin så veldig seriøst her. En selvfølgelighet er barneskuespillerne i spillet, men også enkelte biroller høres ganske kjedelig ut, rett og slett. Men verst av alt er at skuespillet til Jaden, en av hovedpersonene, da han høres ut som en brite som skal snakke amerikansk, noe som fører til at han høres ganske monoton mesteparten av tiden. Men alt i alt er lydbildet godt laget, og det blir aldri irriterende å høre på.

Så hva er et filmspill egentlig? Man kan si at det er en interaktiv film, der du styrer hovedpersonene, og alt du gjør har en innvirkning på hvordan fortellingen fortsetter. For der en vanlig film kun har en mulig slutt og en historie som er den samme for hver gang du spiller den av, er et filmspill forskjellig fra gang til gang. Her lager du altså din egen versjon av en historie på grunnlag av hvordan du får hovedpersonene dine til å oppføre seg og valgene du tar. Alt ifra filleting som hva du sier til dine virtuelle bekjente, til alvorlige valg om hvorvidt du skal prøve å snakke en psykopat ifra å drepe et gissel eller skyte han kan ha stor innvirkning på historien videre, noen ganger på måter du ikke kunne ha tenkt deg til om du så var en mesterdetektiv. Dette er en direkte genial ide, som er utført godt, til tross for at de største konsekvensene først dukker opp mot slutten av spillet. Men siden historien har så mange forskjellige vinklinger og avslutninger er det selvfølgelig et par små plotthull her og der. Heldigvis er det bare noen veldig, veldig få av dem som virker ødeleggende for historiens troverdighet, og det er ikke sikkert du legger merke til dem i det hele tatt.

Gameplayet i seg selv varierer mellom scener der du går fritt rundt om kring i et område for å lete etter spor, snakkescener der du kan velge imellom forskjellige samtaleemner og såkalte quicktime-events, der du må trykke på riktig knapp til riktig tid, under actionscenene. Selv om dette er simple systemer som er lette å lære, er de overraskende underholdende, og til tider svært utfordrende. Når du sloss imot forbrytere må du holde deg fokusert, så du trykker på den riktige knappen som blir anvist på skjermen til riktig tid. Men det er ikke slik som i en del andre quicktime-events, der du kun bruker X-knappen til enhver tid. Her må du dytte den høyre spaken i riktig retning for å dukke unna angrep, fysisk slå håndkontrollen for å slå til fienden i spillet eller bruke skulderknappene for å bruke eventuelle våpen du har for hånden. Dette systemet blir også brukt under delene der du utforsker fritt eller gjør vanlige ting, som å åpne skuffer med å dra den høyre spaken imot deg, riste en juicekartong med å riste kontrollen opp og ned eller å bruke knappene ellers for å eks. brette en origamifigur riktig. Når spillet blir virkelig intenst er det dog noen ganger vanskelig å få med seg akkurat hva du må gjøre, spesielt hvis du har en liten TV, men det går vanligvis bra, bare man følger godt med og holder seg konsentrert. Kontrollsystemet funker med andre ord fint, og gir en ekstra følelse av å faktisk være hovedpersonen i spillet.

Noe som er ganske så unikt med Heavy Rain er den store innlevelsen i historien du kommer til å oppleve. Helt ifra starten blir du knyttet til hovedpersonene, ved å følge deres dagligdagse rutiner eller gjøremål, og man kan godt si at det hele blir ganske følelsesladet til tider. Jeg satt ihvertfall med en liten tåre i øyekroken etter den svært triste slutten på spillets introduksjonsdel, og for første gang i hele mitt liv har jeg følt en alvorlig medfølelse for en virtuell person. Disse følelsesladde øyeblikkene hjelper ikke bare historien til å føles dypere, den gjør faktisk actionscenene mer en dobbelt så intense som hvis de hadde skjedd med en person jeg ikke brydde meg om i det hele tatt. Når du må utføre livstruende oppgaver som Ethan for å redde sønnen sin kan du være sikker på at du kommer til å få et par sinnssyke adrenalinrush som man ikke kan finne maken til i noen andre spill. Grunnen til at det blir så intenst er nok at man sitter med frykten for å miste hovedpersonen sin. Det er nemlig ikke noe Game Over i dette spillet. Dør en av hovedpersonene, er vedkommende død, og forblir død igjennom hele historiens gang. Til og med om alle hovedpersonene dør fortsetter historien. Dermed blir det ikke bare "haha, der daua han gitt, pytt pytt" hvis Ethan eller en av de andre hovedpersonene dør, det blir faktisk dødsens seriøst. Å faktisk greie å lage et følelsesladet spill er en utrolig prestasjon, men Quiantic Dream har gjort det!

Når det kommer til holdbarheten kan man godt si at spillet holder seg lengre enn en vanlig krimfilm. Spillet varer rundt 8-10 timer, og det har sin igjenspillingsverdi. Selv om jeg fikk den gode slutten, så føler jeg en trang til å spille spillet på nytt, bare for å se hvordan spillet ville ha utspilt seg hvis jeg tok andre valg på visse punkter. Men selv om spillet har igjenspillingsverdi i form av en rekke forskjellige mulige versjoner av samme historie, er det nok den samme personen som er morderen fra gang til gang ifølge uttalelsene til andre som har spilt spillet. Dermed blir nok ikke spillet like spennende med flere gjennomspillinger.

Heavy Rain er det mest originale spillet jeg har spilt på en god stund, og det fungerer som et stort steg forover i og smelte film og spill sammen. Samt at det er overraskende underholdende! Alt ifra den dype kriminalhistorien til det flotte filmatiske designet gjør Heavy Rain til et spill som alle med en interesse for krim, gode historier og voksne valg burde sjekke ut, uansett hvor gode de er til å spille.

10/10

+ Flott grafikk, mesterlig historie, deilig lydbilde

- Et par småfeil ødelegger litt på helhetsinntrykket, kan virke kjedelig for umodne personer

Grafikk: 9/10: Grafikken er til tider fotorealistisk, men lider av noen få lavoppløste teksturer og litt lav bildeoppløsning til tider.

Lyd: 9/10: Musikken er mesterlig, og skuespillet holder seg solid mesteparten av tiden. Noen statistroller burde kanskje ta seg noen skuespillertimer, dog.

Historie: 10/10: Dette er genial krim på nivå med Agatha Christies historier om mesterdetektiven Poirot. Til tross for et par små plotthull.

Gameplay: 9/10: Å greie å få quicktime-events til å være morsomt i et halvt døgn er litt av en bragd!

Holdbarhet: 9/10: Spillet har sin igjenspillingsverdi med en historie som forandrer seg fra gang til gang. På en annen side er det bare en mulig morder, så den største wow-faktoren forsvinner etter første gjennomspilling.

BESTE ØYEBLIKK: Når du finner ut hvem morderen er, og alle bitene faller på plass i puslespillet.

VERSTE ØYEBLIKK: Når du vil ta deg litt juice, og du får servert en juicekartong med lavoppløst tekstur.

Så da kommer spørsmålet:
Hvor langt er DU villig til å gå, for å redde noen du elsker?

Anmeldelse: Guitar Hero Van Halen (Multi)

Fri, 26 Mar 2010 10:54:46 GMT

Neversoft liker å pøse på med spill, og det er ingen hemmelighet at de har gitt ut Guitar Hero: Van Halen for en liten stund siden. Er GH:VH enda et cover fylt med sur melk, eller er det verdt et halvt tusen?

Sjanger: Musikk
Utvikler: Neversoft
Spillere: 1-4 (2-8 online)
Aldersgrense: 12+

Jeg gledet meg ganske mye til GH:VH kan man si. Endelig skulle jeg få en virkelig utfordring tenke jeg, og tenkte i samme slengen på all den lette DLCen som har blitt sluppet til Rock Band i det siste. Men så feil kan man ta.

Spillet handler om å treffe noter med plastinstrumenter osv, osv. og det funker nesten like godt som før. Hvorfor nesten? Jo, fordi spillet bruker samme spillmotor som Guitar Hero: Metallica, og derfor er det ingen støtte for spesiallagde band (2 gitarister og 2 trommiser eks.), samt at det ikke føles like tilfredsstillende å spille det som eks. Guitar Hero 5. Siden spillet bruker en gammel motor, er også grafikken en smule utdatert. Vekk med realistiske lyseffekter og godt gjennomførte animasjoner, og tilbake til merkelig halvt tegnefilm, halvt smårealistisk design. Van Halen er kjent for sceneshowet deres, men det er ikke mye å skryte av i spillsammenheng. Det ser stivt og tåpelig ut, samt at det ser stadig vekk ut som om David Lee Roth sjekker opp Wolfgang VanHalen (Eddies sønn) under diverse kjærlighetssanger. Nasty. Og som om ikke det var nok, så har hele gjengen det samme teite smilet i vær bidige sang! Ikke mye å skryte av på grafikkfronten.

Når det kommer til lyden i spillet er det ikke så mye å klage på. Soundtracket består av kjente og mindre kjente Van Halen-sanger, inkludert "You Really Got Me Now", "Jump", "Hot For Teacher", "Atomic Punk", "Spanish Fly", "Hang 'em High", "Romeo Delight" og "Eruption". Låtene funker greit i spillsammenheng, men de fleste av dem er ikke spesielt utfordrende. Greit, Eruption, Spanish Fly og Im The One er vanskeligere å ha med å gjøre enn en bortskjemt treåring, men resten av sangene er langt ifra supervanskelige. Noe du også burde legge merke til er mangelen på sanger ifra Hagar-perioden, så du er herved advart på det punktet. Mest positivt med andre ord, men ikke helt perfekt.

Men er det virkelig noe som trekker ned lydmessig, så er det gjesteartistene. Gjesteartistene er vist nok pekt ut av Eddies sønn, og jeg må si at gutten ikke har den beste musikksmaken i verden. Greit nok, vi har låter med Deep Purple, Queen og Lenny Kravitz, andre gamle hardrock-band, men også låter ifra Blink-128, Weezer, Jimmy Eat World og den verste låten jeg noen sinne har hørt ifra Killswitch Engange. Hva var det de tenkte på!? Og bare for å gjøre det verre er det også dårlig lydmiks på en rekke av gjesteartistenes sanger.

Så var det notekartene, ja. Her er det ganske opp og ned kan man si. Noen sanger er perfekt kartlagt, uten noen overdrivelser eller unødige trippelnoter, mens andre sanger har masse strumming og noter som er helt feilplasserte. Vist det bare var å kalibrere laggen i spillet skikkelig, så hadde alt blitt lettere, men neida. Det er vanskeligere å kalibrere en noen sinne, og jeg er sikker på at kalibreringsverktøyet ikke virker i det hele tatt. Nåja, notekartene holder seg iallefall på et akseptabelt nivå mesteparten av tiden.

Multiplayerdelen er den samme som i GH:M og GH:WT, med at alle deler på Star Power, og et felles rock-o-meter. Igjen, en bakdel med å bruke en foreldet spillmotor. Dette er nok et spill du kommet til å spille alene mesteparten av tiden, med mindre kompisene dine er hardbarkede Van Halen-fans.

Men banesåret til GH:VH er den labre holdbarheten. Med bare 28 VH-låter og 19 dårlig gjennomtenkte gjesteartistlåter er det ikke mye å spille igjennom, spesielt med tanke på at en god del av dem er ganske kjedelige å spille. Noe som også trekker ned er den meningsløse Career-moden. Det er ingen historie, ingen videoklipp av bandet og ingen motivasjon til å spille alle sangene. Det er bare en rekke sanger du må spille igjennom. Etter et par timer havnet spillet i hylla.

---

Alt i alt lukter GH:VH gammel melk. Med en gammel spillmotor, en del overdrevne notekart, helt tilfeldige gjesteartister og ingen motivasjon til å spille alle sangene ender det opp som en ganske middelmådig opplevelse. Vent til spillet blir satt ned en god del hundrelapper i pris før du går til innkjøp.

5/10

+ Morsomt i noen timer, et par dritvanskelige sanger

- Utdatert spillmotor, dårlige gjesteartist-valg, blir fort kjedelig

Grafikk: 6/10: Grafikken duger, men er langt ifra perfekt eller fin å se på.

Lyd: 8/10: Van Halen-låtene er kule å spille, mens gjesteartistenes sanger kunne de virkelig ha spart seg for.

Gameplay: 7/10: Spillet virker, men er langt ifra perfekt på noen måte.

Multiplayer: 5/10: Vist du faktisk finner noen som vil spille med deg får du servert en utdatert multiplayer-modus.

Holdbarhet: 3/10: Med veldig få sanger, og en Career-mode som ikke er stort annerledes en Quickplay, er det lite å spille på.

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Eruption på Expert-gitar.

VERSTE ØYEBLIKK: Når du oppdager hvor lett spillet egentlig er mesteparten av tiden.

Anmeldelse: 1080° Avalanche (Gamecube)

Fri, 26 Mar 2010 10:44:41 GMT

Jeg har aldri hvert noen stor fan av snowboard-spill, og den eneste grunnen til at jeg egentlig kjøpte dette spillet var at jeg fikk et Zelda-spill på kjøpet. Lite viste jeg at det kom til å bli en av mine beste sportspillopplevelser noensinne...

Sjanger: Sport/Racing
Utvikler: Nintendo
Spillere: 1-4
Aldersgrense: 3+

1080° Avalanche er oppfølgeren til snowboardspillet 1080° Snowboarding på Nintendo 64. Spillet hadde et godt kontrollsystem, fin grafikk og var ganske revolusjonerende for sin tid. Så hvordan toppe det?

Siden spillet er på et nytt format er grafikken selvfølgelig oppdatert, og den viser virkelig hvor godt grafikkmotoren til Gamecuben faktisk kan kjøre. Detaljerte landskap med realistiske snøeffekter, lyseffekter som overgår det meste, samt skarpe teksturer og fine naturmodeller. For spillet er godt detaljert, med detaljer man ikke skulle tro Gamecuben kunne takle. Når man kjører i dyp snø eller faller blir faktisk klærne til karakteren din full av snø, og en rekke ting du møter på veien kan ødelegges vist du bare kjører fort nok. Spillet er rett og slett veldig vakkert å se på, og har en rekke gode effekter å by på! Helt perfekt er ikke grafikken dog, da eksempel fotgjengere ser ut som om de er kommet rett ut fra et N64 spill. Dette legger man imidlertid ikke merke til når man går i over 100 kilometer i timen.

Gameplayet i spillet er fortsatt like bra som i forgjengeren, om ikke bedre! Du styrer ganske enkelt fram og tilbake med kontrollstikken, men du kan også krøke deg sammen for å gå utrolig mye fortere, eller hoppe rundt og gjøre kule tricks. Det er farten som gjør spillet å spesielt. Jeg har aldri prøvd et annet snowboardspill der du kjører så fort som du gjør nedover løypa! Ikke bare får man en fantastisk fartsfølelse, men når man senere i spillet møter på naturkatastrofer og store trafikkulykker går adrenalinet rett til topps!

For å videreføre følelsen av intensitet er soundtracket i spillet spesialtilpasset for hver bane. Sangene varierer fra techno til Hardcore-punk, og passer godt. Det er ikke de meste kjente bandene som er brukt her, men hva gjør det når tittelsangen "Choke" med Cauterize er så knallbra som den er? Liker du ikke sangen som er valgt for racet du skal spille, er det ikke noe problem. Sangen som skal spilles under racet kan endres via en meny som vises når spillet laster for å skreddersy opplevelsen så mye som mulig. Det er en god ide som burde bli brukt oftere.

Men er det noe som virkelig skinner i dette spillet er det banedesignet. Banene varierer ifra skiløyper til uberørt natur, storbyer til militærbaser, industriområder og naturreservater, alle med sine egne hindringer og snarveier spredt igjennom hele løypa. Det er en god del forskjellig terreng, som du sikkert kan tenke deg til, som alle har mye å si på hvor fort du drar, derfor er det lurt å tenke taktisk også. Er det verdt å ta den snarveien med dyp snø, eller skli hovedløypa? Tørr du å grinde over en tømmerstokk som ligger over et juv, eller finne en vei rundt? Det er mange muligheter å velge imellom, og mange hemmelige ruter å utforske.

Modusene i spillet er smått varierte, men de er litt skuffende. Man har vanlige race-events, time trials og et tricksemodus som man kan bruke til å få litt variasjon eller å åpne nye snøbrett å kjøre på. Time trials virker som det skal, mens tricksemodusen er det ikke lagt mye arbeid inn i. Det er ganske vanskelig å få dette til, da man må gjøre tricksene i akkurat riktig tid etter hverandre, indikert av blinkende lys på karakteren din. Man kan med andre ord ikke gjøre akkurat som man vil, og det er ikke mye vits å spille denne modusen. Heldigvis er racingmodusen, hovedpoenget med spillet, bunnsolid. Her spiller man en rekke race etter hverandre imot computeren i diverse turneringer, som alle avsluttes med en dødsløype man må komme seg igjennom alene før tiden går ut.

I slike spill er det alltid morsomt med multiplayer, men dessverre er det lagt inn litt lite fokus på dette. Greit nok, alt virker som det skal, og man har mulighet til å spille sammen med 3 andre fartsglade gamere, men det mangler en god del i multiplayeren. En ting er at man bare kan spille 6 av banene i spillet sammen med andre, og selvfølgelig er mange av de ødeleggbare gjenstandene og fotgjengerne fjernet for mindre lagg. Greit nok, det er sikkert bedre med ingen props enn masse lagg, men at så få baner er tilgjengelig i multiplayeren er ganske kjipt. Morsomt sammen med andre, men varer ikke lenge.

Men alt godt må ta slutt en gang, og det er her 1080° Avalanche sin store svakhet er. Spillet varer ikke lenge med bare 4 race-turneringer, litt over 18 baner og en ubrukelig tricksemodus med 3 baner. Spillet blir ganske lett når du har låst opp de veldig gode snøbrettene også, spesielt et kjempehemmelig brett som er så overdrevent at du kjører i superfart (jeg skal ikke avsløre hvordan det ser ut) og du blir fristet til å bruke det. Spillet har dog litt igjenspillingsverdi, da det alltid er morsomt å ta de virkelige adrenalinfremkallende dødsløypene, samt at man kan samle på alle de hemmelige snøbrettene man kan åpne.

---

Alt i alt er 1080° Avalanche et solid snowboardspill med et nærmest perfekt kontrollsystem, vakker grafikk, utrolig fartsfølelse og en rekke uforglemmelige baner. Dessvere er spillet alt for kort, og jeg skulle virkelig ønske at en oppfølger ble laget. Jeg vil tilbake til de isdekte fjellene mens et snøskred prøver å rive meg i fillebiter! Jeg vil atter en gang risikere mitt virtuelle liv for et minutts intens spenning! Dessverre ser det ikke ut som om det kommer en oppfølger med det første, og dermed burde man skaffe seg dette spillet vist man trenger et adrenalin-kick eller et knakende godt racing/sports-spill.

8/10

+ Unik fartsfølelse, utrolig grafikk, kult soundtrack

- Alt for kort, dårlig tricksemodus

Grafikk: 9/10: Spillet viser virkelig hva Gamecuben er god for! Vakre landskap og masse detaljer pryder spillet mens du suser ned bakken. Man legger ikke merke til småfeilene.

Lyd: 9/10: Litt mye tekno, men ellers et godt soundtrack som er skreddersydd til hver enkelt bane.

Gameplay: 9/10: Kontrollsystemet er nesten plettfritt, og banene er morsome å spille. Bare synd at tricksemoduset er søppel.

Multiplayer: 7/10: Det er alltid morsomt å spille med andre, men få baner og lite fartsfølelse med flere spillere ødelegger på opplevelsen.

Holdbarhet: 7/10: Spillet kunne virkelig ha trengt flere baner og mer utfordring for å forlenge levetiden. Morsomt så lenge det varer.

BESTE ØYEBLIKK: Når du kjører ifra et gigantisk snøskred mens den intense musikken pumper ut av høyttalerne!

VERSTE ØYEBLIKK: Når det ikke er mye igjen å gjøre.

Anmeldelse: Batman Arkham Asylum (PS3, Xbox360, PC)

Mon, 08 Feb 2010 09:00:18 GMT

Mange har et forhold til Batman på en eller annen måte, noe film og spill-industrien vet å utnytte. Er Batman: Arkham Asylum atter et dårlig lisensspill eller et mesterverk?

Sjanger: Action/Eventyr
Utvikler: Rocksteady
Spillere: 1
Aldersgrense: 16+

Det fins mange lisensspill, og nesten alle er enten helt elendige eller bare middelmådig. Heldigvis har Rocksteady tatt jobben med å lage et Batman-spill seriøst, og resultatet får du her:

Historien starter med at Jokeren har gjort en rekke forbrytelser, men Batman kommer å tar han på fersk gjerning. Dermed blir Jokeren kjørt inn til Arkham Asylum, et galehus der alle superskurkene i Gotham City blir holdt fanget. Batman syns dog det var mistenkelig lett å fakke Jokeren, så han følger med inn til cellen hans. Det viser seg dog at Jokeren har en avtale med sin forbryterkollega Harley Quinn, som hjelper Jokeren med å rømme i fra vaktene, og de tar over hele asylumet. Dermed blir de innsatte sluppet ut, vakter og doktorer tatt som gissel eller henrettet og Batman må atter en gang redde dagen. Historien er original, har mange overraskende twister og er utrolig velskrevet på alle punkter. Dette kunne lett å blitt omgjort til en super Batman-film!

Når det kommer til grafikken er den utrolig flott! Modellene til Batman og Jokeren er spesielt vellaget, og de ser veldig realistiske ut på en merkelig måte, og Batmans drakt blir faktisk mer og mer slitt igjennom spillets gang. Alle de andre superskurkene ser også flotte ut, mens diverse vakter og doktorer i fengslet ser en smule rare ut i ansiktene med litt vel store øyne og noe vel glatt hud, men man overlever det. Landskapene rundt om på asylet er overraskende detaljerte, med spor av hva som har skjedd over alt, med blodspor, veltede stoler, døde vakter og søppelhauger spredt rundt om. Alle detaljene er virkelig med på å bidra til en mørk og unik stemning. Teksturene er også vanligvis skarpe og fine, men enkelte props ser kanskje litt lavdetaljerte ut. Grafikken er med andre ord nesten perfekt.

Lyden i spillet varierer litt. Musikken er stemningsfull og flott, mens enkelte lydeffekter virker veldig standard og kjedelig. Musikken er i vertfall på filmnivå, med flotte orkesterspor og creepy skrekkfilmmusikk mens man beveger seg i de mer dystre delene av Arkham. Men lydeffektene kunne som sagt hvert bedre. Lydene Batman lager når han eksempel hopper og sloss høres utrolig standard ut, og jeg her helt sikker på at jeg har hørt de lydene før i mange andre spill. Men det gjør ikke så mye, da stemmeskuespillet er så godt som perfekt. Jokerens kommentarer er alltid sinnsyke, Batmans mumling til seg selv høres ikke anstrengt og hes ut som i eks. The Dark Knight, og til og med de generiske håndtlangerne til Jokeren sitt stemmeskuespill er troverdig (selv om de snakker med en klisjefylt "gangsta"-dialekt)! Et godt lydspor med noen få svakheter.

Men når alt kommer til alt er det nesten alltid Gameplayet som er viktigst, og Rocksteady skuffer heller ikke her. Kontrollene er lettforståelige og en smule simple, men de funker like bra som et flunkende nytt vaffeljern! Batman kan gjøre mye som ikke andre spillhelter kan, som å bruke entrehaken sin til å klatre opp bygninger, fly over lange avstander med kappen sin, banke opp galninger raskt og effektivt med bare nevene og se igjennom vegger eller finne hemmeligheter med røntgensyn. Under spillets gang finner man også andre nyttige hjelpemidler, som eks. eksplosivt lim, en dings som kan hacke datasentraler og Batclawen, som kan brukes til å åpne veier til nye områder eller å dra fiender. Det er mange smarte løsninger på vanlige problem i spill her også: Vist man faller ned fra en kant kan man bruke entrehaken sin til å dra seg opp igjen, og vist du blir oppdaget av fiender under en snikescene får du ikke Game Over, men får heller muligheten til å enten løpe ifra galningene eller å sloss mot dem. De smarte løsningene får spillet til å føles mye mer gjennomtenkt en diverse andre Action/Eventyr spill som ikke har noen løsninger på disse problemene.

Kampsystemet i spillet er simplere en 2+2, men er faktisk ganske morsomt til tross for hvor enkelt det er. Man kan slå, sparke og blokkere angrep med hvert sitt knappetrykk, og vist man greier å holde seg inne i kampen over en lengre periode uten å bli skadet kan man utløse spesialangrep, som eks. å kaste fiender eller brekke armene deres. Noe av det som redder kampene er kanskje hvor kule de ser ut. Man føler virkelig at man grisebanker jævlene når man løper rundt og spammer firkantknappen i rent raseri før man trykker på trekant for å blokkere et innkommende angrep, for å deretter sparke tulling som angrep deg ned i bakken. Ok, det er litt irriterende at den samme animasjonen kommer for hver fiende når du slår han ned i bakken, men de andre animasjonene under kampene ser brutale og spektakulære ut!

Arkham Asylum ligger som kjent på sin egen øy, og du kan utforske hele øya etter hvert som du kommer deg lengre inn i spillet. Enkelte områder er ikke åpne fra starten, som eks. Arkham Mansion og gartneriet, men med en gang man finner en vei inn er det bare å utforske så mye du vil. Hvorfor utforske spør du? The Riddler har gjemt en rekke hemmeligheter og gåter rundt om kring på hele øya, og man vil vel bevise at man er smartere en han? Man finner Riddler-trofeer gjemt i ventilasjonssjakter, bak igjenmurte vegger, på hustak, i busker og kratt samt en rekke andre plasser, men også bruddstykker av historien til en mystisk person som har jobbet på asylumet og spor etter superskurker som har hvert sperret inne her. Når man finner disse sporene og troffèene får man tilgang til informasjon om en rekke karakterer fra Batman-universet samt intervjuer med diverse hovedfiender i spillet. Og så får man achivements/trophies da.

Man får selvfølgelig møte andre klassiske Batman-fiender som Killer Croc og Scarecrow, men merkelig nok er bosskampene spillets store svakhet. De fleste bosskampene er nesten identiske med at det er en eller annen svær kar som løper imot deg, og du må blinde han med batrangen, eller at du må sloss mot en rekke håndtlangere for å nå fram til hovedbossen. Kampene mot Scarecrow er spesielt skuffende, da de begynner med en utrolig stemningsfull skrekkfantasi, men snart blir til en kjedelig hinderløype der du bare må komme deg til slutten uten å bli oppdaget for å vinne. Men for all del, de interaktive cutscenene før du sloss mot Scarecrow er vanvittig bra lagd! Man føler seg en smule sinnssyk der man går rundt i disse marerittene, og spesielt den tredje gangen du møter han er spektakulær. Faktisk ville jeg ha sagt at det er den beste interaktive cutscenen noensinne i et spill! Men jeg skal ikke avsløre for mye, den får du oppleve selv.

Selv om mange av Jokerens håndtlangere går rundt uten noen våpen, er det noen som bærer på gevær. Siden Batman aldri bruker skytevåpen, er det best å snike seg rundt disse vaktene, og ta dem ut i all stillhet. Her har man mange muligheter på lager, og snikedelene er noe av det mest underholdene i spillet. Skal man snike seg bak dem og kvele dem? Eller kanskje vente til en av håndtlangerne går ifra resten av gruppen, for å deretter fly ned på han med foten rett inn i stakkarens ansikt? Kanskje du heller vil gjemme deg i ventilasjonsanleggene og finne andre veier til ofrene dine? Eller hvorfor ikke gjemme deg på toppen av en statue, og hoppe ned på en fiende som kommer under, dra han opp igjen og henge han i statuen? Alle disse måtene funker fint, og det gjør snikescenene både varierte og spennende.

Men alt godt må ta slutt en eller annen gang, og jeg syntes Batman: Arkham Asylum var en smule kort. Ja, ok spillets historiedel var lengre en mange andre spill i disse dager, og varte rundt 8-10 timer, men med tanke på hvor utrolig underholdende og vellaget spillet er, fikk jeg lyst på mer. Det har kanskje noe med å gjøre at jeg er vant til at Zelda-spill varer i 50 timer, men Batman: Arkham Asylum er virkelig på Zelda-nivå på hvor bra det er! Heldigvis er det jo en god del hemmeligheter og finurlige gåter å løse, samt en Challenge Mode som forlenger levetiden.

---

Batman: Arkham Asylum er det mest vellagede spillet jeg har spilt på lang tid, og jeg syns faktisk det overgikk Uncharted 2! Med en mørk, psykologisk historie, fantastisk grafikk og et gameplay som er fylt av smarte løsninger har Rocksteady ikke bare laget et spill, men et mesterverk av et spill. Liker du Uncharted sin klatring, Zelda sitt baneoppsett og utforskning, et morsomt og lettfattelig kampsystem eller om du bare er en stor fan av Batman er dette virkelig verdt et kjøp!

10/10

+ Fantastisk grafikk, mørk og original historie, veldig underholdende gameplay

- Litt kjedelige boss-kamper

Grafikk: 10/10: En perfekt blanding av cel-shading og realistisk som er nesten plettfri.

Lyd: 9/10: Lydeffektene er litt standard, mens musikken og stemmeskuespillet er eksepsjonelt godt!

Gameplay: 10/10: Simpelt, men genialt. Alt funker som det skal og spillet har mange gode løsninger på vanlige problem i spill.

Gåter: 9/10: Litt mange av gåtene går ut på å finne trofeer, mens noen av dem er virkelig utfordrende og finurlige.

Holdbarhet: 9/10: Kanskje en smule kort historiedel, men alle hemmelighetene og Challenge Mode hjelper på levetiden.

BESTE ØYEBLIKK: Det tredje møte med Scarecrow inneholder den beste interaktive cutscenen noensinne!

VERSTE ØYEBLIKK: Noen få plasser kan man ikke bruke entrehaken sin, noe som er litt frustrerende.

Anmeldelse: The Legend of Zelda: Spirit Tracks (DS)

Mon, 08 Feb 2010 08:51:51 GMT

Nintendos slagord er som kjent "vi tjener penger", men at de skulle synke så lavt som å gjøre Zelda til et casual-spill trodde jeg ikke i mine villeste drømmer. Men her sitter jeg, med det letteste, kjedeligste og mest langdrøyelige Zelda-spillet noensinne!

Sjanger: Eventyr
Utvikler: Nintendo
Spillere: 1-4
Aldersgrense: 3+

Ja du hørte riktig. Der de fleste som anmelder dette spillet sier at det er fantastisk, sier jeg som hardcore Zelda-fan: dette var den største skuffelsen jeg har hatt på flere år.

Spillet starter med at man våkner til en intro nesten identisk til Phantom Hourglass, der Zeldas skipsgutt Niko forteller bakhistorien via en rekke papp-kolasjer. Greit nok. Snart kommer Alfonzo, Zeldas høyrehånd, løpende inn døra, og forteller deg at du har kommet igjennom tog-fører akademiet, og skal bli utdelt diplomet og et lokomotivsertifikat. Ja, spillet dreier seg veldig mye om TOG. Så du kjører til slottet der Zelda overrekker deg diplomet, der du får vite at noe er galt med et tårn i nærheten. Så du hjelper Zelda å snike seg ut av slottet, tar henne med på toget ditt sammen med Alfonzo og kjører mot dette mystiske tårnet, som snart eksploderer i flere, flyvende biter. Så kommer statsministeren i Hyrule, sammen med en eller annen fyr med en robotarm, og DREPER Zelda(!), sprenger toget og skader deg og Alfonzo. Dermed våkner du opp på en sykestue, gjenforener deg med Zeldas spøkelse og begynner en lang, kjedelig og ikke minst irriterende ferd mot tårnets hemmelighet og kjeltringene som drepte henne. Fikk du alt det med deg? Bra.

Historien er kanskje original, men den er også dog utrolig tåpelig. Det viser seg nemlig at alle togskinnene i landet holder fast en ond demon, og skinnene forsvinner selvfølgelig med hjelp av den onde statsministeren (som forresten er en smådjevel). Dermed må du kjøre rundt i et tog du finner inne i tårnet for å spille konserter, fange kaniner, fløyte på griser og en sjelden gang i blandt gå igjennom templer. Huff. Zelda-følelsen er på bånn her, og jeg føler meg virkelig snytt når jeg spillet dette. Karakterene oppfører seg som idioter, togreisene er alle grusomme mareritt og det er nesten ikke utfordring.

Ok, jeg får prøve å være litt mer positiv: Grafikken i spillet er ganske så fin, med godt modellerte personer og skarpe teksturer. Men det er dessverre ikke bare fryd og gammen her heller, da utrolig mange av detaljene i spillet er i 2D. Store trær, steiner, diverse møbler og bakgrunner er alle i åpenbar 2D, og de ser rett og slett elendige ut. Et annet problem er når eventuelle filmer foregår på begge skjermene. Ofte er ikke bildene synkronisert med hverandre, og man ser bunnen av den øverste skjermen på bunnen. Også er landskapene utrolig firkantede og kjedelige. Heldigvis er animasjonene fine og nøyaktige, og de hjelper ihvertfall litt.

Lyden har fått godt med kritikk for sine fine melodier. Ja, melodiene er sikkert fine... vist du liker Country-inspirerte låter og MIDI-oppkast! Musikken du hører når du kjører tog høres så Country-aktig ut at jeg nesten begynner å tro at Willie Nelson har spilt en av instrumentene. Musikken du finner i templene er ikke det spor bedre, med kjedelige sanger du lett glemmer, og direkte MIDI-rot som hopper opp når du er fanget i rom full av fiender. Den eneste musikken som faktisk var kul var den musikken du hører rett før du går inn i templene, og noen av melodiene du spiller på fløyten din. Men toppen av møkkakaka tar lydeffektene til toget. Du kommer til å bruke ihvertfall 25% av tiden med å kjøre tog, og du burde ha lyden din slått av når du kjører. Grusomme kjøre-lyder og øresmeltende fløytestøy gjør at jeg anbefaler å spille spillet uten lyd på. Lydeffektene ellers er ganske gode generelt, men når det til tider høres ut som om du pisker fienden når du slår han med sverdet blir jeg skeptisk til hva Nintendo tenkte på.

Toget ja... Det er virkelig ingen ting positivt å si om toget. Togreisene er mange, kjedelige og langdrøyelige, og utrolig nok kjedeligere en båtreisene i WW/PH! Du må holde deg på skinnene, så du kan ikke utforske landskapene helt fritt. Du kan heller ikke hoppe, så du blir tvunget til å enten fløyte på ting på skinnene eller sprenge dem (noe en del av hindringene ironisk nok er immun mot). Men verst av alt går toget UFATTELIG tregt! Til og med på ekstra rask innstilling går toget neppe raskere en èn sykkel. Og du kan heller ikke la toget kjøre av seg selv mens du tar deg en do pause eller gjør noe annet fornuftig, for det er stadig fiender og onde demon tog som prøve å ta livet av deg. Dermed må du pine deg igjennom togreisene, helt til du kommer deg fram til en stasjon, men det å stoppe toget er heller ikke noen smal sak. Toget sklir alltid forbi stasjonen, så du må stadig vekk rygge bakover etter du har stoppet. Og som om det ikke var nok, er også den omreisende butikken nesten umulig å komme seg inn i, da den ikke følger skinnene du er tvunget til å følge, samt at vist du kræsjer i et demon tog får du Game Over! Disse demon togene ødelegger virkelig for muligheten for å utforske, da du alltid må bytte rute for å unngå dem. Huff...

Men slapp av, du kjører ikke tog hele tiden. 35% av tiden din blir brukt på gå rundt om kring, noen ganger drepe et og annet uhyre og finne diverse hemmeligheter. Man beveger seg med å peke på skjermen hvor du skal gå og angriper med å trykke/stryke over fiender i nærheten. Kontrollene på land er gode nok, men den viktige rullefunksjonen er blitt utrolig mye vanskeligere å bruke. På Phantom Hourglass tok man bare å dyttet pekepennen lett mot kanten av skjermen to ganger for å rulle framover, og dermed komme deg fram fortere. Her må man trykke 2 ganger skjermen for å rulle, noe som lett kan gi deg håndkrampe, samt ødelegge for deg i kamp. Jeg har ofte opplevd at når jeg prøver å angripe en fiende, ender jeg opp med å rulle rett i han, og dermed miste liv. En annen ting som kommer til å slite på kroppen er all blåsingen du må igjennom. Samtlige hjelpemidler krever at du blåser i mikrofonen for å få dem til å virke, og med tanke på hvor lite responsiv DS mikrofonen egentlig er får du snart vondt i halsen med mindre du er trent til å blåse mye.

Noe som virkelig irriterer meg er hvor lite arbeid som er lagt inn i spillet. Områdene i spillet har fantasiløse navn som Forest Land og Snow Land, samt at fiendene er enten resirkulerte eller utrolig generiske. Til tider sloss du faktisk imot snømenn i Snow Land, og førstebossen er en nesten nøyaktig kopi av en neshornbille! Andre tegn på fantasiløshet er hvor lineært spillet er i forhold til andre Zelda-spill. Det er flere området i spillet der du må finne en hemmelig rute for å komme deg til templet, og løsningen på problemet er nesten alltid å snakke med noen som vet mer om den hemmelige ruten. Noe spillet virkelig sliter med er at det skal drøye alt ut så mye som mulig for å forlenge levetiden (men på en dårlig måte). Små oppgaver som ville ha maks tatt 10 minutter i andre Zelda-spill har til tider tatt meg en halvtime eller mer fordi det er pakket inn så mye meningsløs dialog, kjedelige ekstraoppgaver og annet tull. Et godt eksempel på dette er at Zelda er en skikkelig pyse i dette spillet. Ja, det første spillet der Zelda faktisk er med på eventyret, og hun oppfører seg som en pysete drittunge. Hver gang et fiskemonster, en rotte eller noe annet "ekkelt" dukker opp skal Zelda føre en lang dialog om hvor ekkelt det er. Zelda skal jo liksom være en sterk personlighet som er full av mot og kløkt! Og ja, spillet har faktisk bugs, eks. At noen ganger ser man ikke ild eller at fantom-vakter blir stuck, og det lagger vist to demon tog kjører etter deg.

Templene i spillet er en skuffelse. Greit nok, de har atmosfæren, og de er det morsomste i spillet, men de er nesten helt blottet for fiender generelt. Vanligvis er det jo godt med fiender fordelt utover hele tempelet, men i dette spillet er det nesten ikke fiender utenom i forhåndsbestemte arena-rom. Templene fokuserer nemlig mest på puslespill og gåter, men til og med disse er tragisk lette. Det virker rett og slett som om Nintendo ville lage en barnevennlig versjon av Zelda, nesten totalt blottet for action og eventyr-elementer for å appellere bedre til småbarnsfamilier. Bossene er heller ikke mye å skryte av. Ok, noen lyspunkter er det heldigvis her. Et av lyspunktene er at man ikke lenger trenger å gå igjennom et hovedtempel flere ganger, men heller åpner nye deler av hovedtempelet som man kan gå til direkte via en trapp. Noen dungeons/templer er også ganske underholdene, spesielt den tredje delen av hovedtempelet, der nesten hele etasjen er mørklagt og infisert med spøkelser, så du må lete i mørket etter magiske dråper for å oppgradere sverdet ditt. Men selv denne dungeonen er ufattelig lett.

For ja, det er det største problemet med spillet: det er nesten ikke utfordring. Jeg kom meg igjennom førstetempelet nesten uten å miste liv, og når jeg gjorde det var det på grunn av filleting, som eks. At kontrollene ikke reagerte som jeg ville. Det var rett og slett nesten ikke fiender der, heller ikke i andretempelet. Puslespillene er heller aldri mye å skryte av, da løsningen så godt som alltid er skrevet på veggen (både bokstavelig og u-bokstavelig talt), og alt er heller dregd ut til å bli så langdrøyelig som mulig. Med en gang man begynner å få følelsen av at man kommer seg noen vei, må man gjøre et eller annet ekstraoppdrag før man får lov til å gå videre, som ofte innebærer å kjøre en eller annen plass med tog, og dermed ødelegges flyten i spillet. Det er egentlig ganske vanskelig å forklare alt som er galt med spillet i detalj, men jeg gjorde mitt beste.

---

Alt i alt er The Legend of Zelda: Spirit Tracks et helt ok spill. Det er ikke spesielt morsomt, men heller ikke direkte kjedelig utenom under togreisene. Man skulle tro at dette var et slikt spill man sittet med på bussen, eller vist Internett forsvinner for en time, men jeg tror neppe man burde sitte på bussen og puste og pese inn i mikrofonen som man blir oppfordret til. Spirit Tracks er helt ok, men er en gedigen skuffelse for meg som hardcore-Zelda spiller, og jeg frykter for at dette blir starten på en rekke barnevennlige Zelda-spill, blottet for action, eventyr og utforskning.

5/10

+ Grei nok grafikk, bra nok kontroll, i bunn og grunn Zelda

- Togreiser, irriterende, repetitivt, lett, direkte kjedelig til tider

Grafikk: 7/10: Fine modeller og teksturer, men alt for mange props er i 2D

Lyd: 5/10: Zelda-musikk blandet med Country og jævlige tog lyder skader ørene mine.

Zelda-Følelse: 3/10: Hva er dette for noe!?

Gameplay: 7/10: Alt for mye blåsing og problemer med rullingen. Utenom det ganske gode kontroller.

Multiplayer: 3/10: Det er grusomt kjedelig å samle diamanter framfor å fekte med sverdet.

Holdbarhet: 7/10: Spillet har en del sideoppdrag, men hovedhistorien er veldig lineær og langdrøyelig.

BESTE ØYEBLIKK: Når du ikke kjører tog

VERSTE ØYEBLIKK: Når du oppdager hvor barnevennlig og lett alt er, samt når du kjører tog.

Tips: Spillet er verdt rundt 300kr, og kan brukes som tidsfordriv når du ikke har noe bedre å gjøre, eller på reiser med folk som ikke bryr seg med at du sitter å blåser i mikrofonen. Men spill heller The Legend of Zelda: Phantom Hourglass før du spiller dette. Mer utfordring, mindre reising, samt at det er et mye mer gjennomtenkt spill. For enda bedre resultat, skaff deg A Link to The Past eller Ocarina of Time, siden de er de beste Zelda-spillene.

Anmeldelse: Left 4 Dead 2 (PC, X360)

Fri, 08 Jan 2010 08:32:41 GMT

Left 4 Dead 2 har flere zombier, flere våpen, flere baner og... ja, mer av alt. Men eier kvantiteten kvalitet?

Utvikler: Valve
Testet Versjon: PC
Sjanger: Zombie-splatter-FPS
Spillere: 1-4 (over nettet)
Alder: 18+

Left 4 Dead 2 er en nesten direkte oppfølger til det første spillet, og har det samme prinsippet: Et mystisk virus har gjort 95% av jordas befolkning til zombier, og du samt tre andre overlevende som ikke ble smittet skal splatte zombier i store mengder for å overleve, helst over nettet med 3 andre spillere. Denne gangen stifter vi bekjentskap med nye overlevende: Den feite fotballtreneren med kallenavnet Coach, TV-reporteren Rochelle, hillbillyen Ellis og gambleren Nick. Dessverre har disse langt fra like mye personlighet som eks. Louis fra førstespillet, men du greier nok å overleve det. Å overleve zombiene derimot...

Spillets grafikk kjører fortsatt på Source, men det er vanskelig å tro at det er samme motor med tanke på detaljene lagt inn i spillet. Grafikken ser virkelig fin ut der den svever mellom realistisk og cell-shading, og banene er utrolig godt detaljert. Spillets mange zombier kan også i større grad bli partert her, og til tross for kroppsdeler overalt lagger ikke spillet (utenom de gangene du sprenger 25 stykker med en bombe samtidig), heller ikke med store mengder zombier på skjermen.

Lyden er fortsatt en viktig del av spillet, selv om musikken er langt fra like bra som i førstespillet til tider. Der all musikken i eneren var virkelig creepy og stemningsfull er musikken her ikke skummel i det hele tatt. Istedenfor pianoknusing og strykere, får vi Blues/Rock og fiolin-musikk. Greit nok, Blues/Rock er bra musikk, men kanskje ikke for et zombiespill. Heldigvis er det rimelig lett å skifte ut musikken i PC-versjonen etter behov. Lydeffekter og tale derimot er av topp kvalitet, og zombiene høres fortsatt forskjellig ut fra gang til gang, samt at stemmeskuespillet er troverdig mesteparten av tiden. Og så er spesialzombiemusikken fortsatt med, slik at du kan bruke lyd til å vite hva som venter deg.

Spesialzombier ja. I tilfelle du ikke har spillt eneren skal jeg forklare hva det er: Spesialzombiene (Special Infected) er folk som har blitt mutert av overnevnte virus, og har fått evner ikke andre zombier har. Dette inkluderer å kunne spy slim, få lengre tunge som han kan dra ting med eller til og med få overmenneskelig styrke. Left 4 Dead 2 byr på tre nye slike Special Infected: Spitteren, ei hurpe som spytter syre på bakken, Jockyen, en liten gnom som voldtar hodet ditt og tar kontroll over kroppen din, og Chargeren, en hillbilly som løper mot deg med sin gigantiske arm og smeller deg i bakken. Disse nye zombiene er med på å gjøre spillet mer variert, og er en godskjent oppgradering.

Men når alt kommer til alt går jo spillet ut på å drepe horder av svake zombier, og det er den delen som virkelig får spillet til å skinne. Der du i eneren kun hadde noen få skytevåpen har du massevis av snadder til å splætte zombier med. Motorsager, granatkastere, Ak-47, økser, Desert Eagle, gitarer, stekepanner og Combat Shotguns er bare noen av de nye "verktøyene" du kan leke deg med. I tillegg til dette har man muligheten til å finne oppgraderinger til våpnet, som inkluderer brennende og eksploderende ammunisjon, samt lasersikte. Tro meg, å løpe rett inn i en hær av vanndøde med motorsagen din er mer tilfredsstillende en 1000 splætterfilmer samtidig! Jeg anbefaler å drite i pistolene, og heller ta med deg nærkampsvåpen igjennom hele spillet for ultimat nytelse.

Banene i spillet er mer variert en i det første spillet, og har alle sine særegne preg: Du begynner i et brennende hotel, men kommer snart til et kjøpesenter, et tivoli, en sump, ei landsbygd og til slutt New Orelans, der alt avsluttes. Spillet har totalt 5 "campaigns" der hver campaign inneholder 4-5 baner, og banedesignet er som alltid fantastisk. Det fins også andre spillmodus med sine egne baner, inkludert: Versus, der et lag spiller som overlevende og det andre laget spiller som zombier, Survival, der du skal overleve så lenge som mulig og den nye Scavenger hunt, der man skal samle bensinkanner. Men ærlig talt syns jeg det var litt få baner til survival.

Dette spillet er et slikt spill man får lyst til å sitte å kose seg med time etter time på regnværsdager uten å tenke på samarbeid eller multiplayer. Dessvere går ikke det fult og helt, da bottene er dummere en noen gang, og jeg tror de faktisk slår bottene fra Counter-Strike Source i dumhet, noe som er litt av en bragd. Når du bli holdt nede av en zombie kalt Hunter kan det ta lang tid før bottene gidder å hjelpe deg, og de insisterer på å stå så nært som mulig zombien før de skyter han. Dette gjør at du i større grad en i eneren er tvunget til å spille online for den beste opplevelsen, og gir ikke mye rom for soloaction uten å tenke samarbeid.

---

Alt i alt er Left 4 Dead 2 et solid spill, men Valve kunne godt ha gjort det mer tilgjengelig for vi som bare har lyst til å splætte zombier uten mål og mening.

9/10
---

Grafikk: 9/10: Source blir faktisk yngre med årene, men er fortsatt ikke like bra som en del andre motorer.

Lyd: 8/10: Skrekkfilmmusikk er byttet ut med Blues/Rock og felesoloer. Heldigvis er lydeffektene og stemmeskuespillet bra.

Gameplay: 9/10: Alt virker som det skal, utenom bottene. Kontrollen sitter som støpt og er responsiv og nøyaktig.

Multiplayer: 10/10: Skal du spille dette spillet, spill det med dine venner over nettet for best resultat.

Holdbarhet: 8/10: Selv om spillet endrer seg for hver gang du spiller det, burde det ha hvert flere baner.

BESTE ØYEBLIKK: Når du splætter et par dusin zombier med motorsag!

VERSTE ØYEBLIKK: Når bottene ikke gidder å hjelpe deg.

Anmeldelse: Zelda: A Link To The Past (SNES, GBA)

Thu, 10 Dec 2009 11:30:07 GMT

Et klassisk spill med kultstatus hos gamere og mødre om hverandre beskriver best A Link To The Past. Men er det fortsatt morsomt den dag i dag?

Utvikler: Nintendo
Testet Versjon: SNES
Sjanger: Eventyr
Spillere: 1
Alder: 3+

TLoZ: ALttP er det siste todimensjonale Zelda-spillet på konsoll, og ble en klassiker på kort tid. Zelda II hadde irritert gamere verden over, og når det kom et nytt Zelda med overhead-view (fugleperspektiv) ble nok spillet godt litt vel godt mottatt. Men for all del, spillet fortjener klassiker statusen sin!

Spillet handler om en gutt kalt Link som bor hos sin onkel i kongedømmet Hyrule. I den nærmeste tiden har mange merkelige ting skjedd i nærområdet, der folk har forsvunnet og væpnede vakter er blitt stasjonært nærmest overalt. En dag når du sover hører du stemmen til prinsessen i landet, Zelda, som bruker telepati for å kontakte deg, og forteller deg at en ond trollmann med navn Aghahim har tatt over slottet, og bortfører unge piker for å ofre dem. Dermed må du komme deg ut av senga for å redde prinsessen, stoppe ofringene og redde verden. Historien er ganske original i spillsammenheng med en god del tvister og originale ideèr, men tro meg, dialogen er elendig. Nå ja, dialogen i Zelda spill er ikke så viktig, så du overlever nok, til tross for japansk-engelske skrivefeil og ord formuleringer.

Kontrollene i spillet sitter godt, og funker på samme måte som i det første spillet, bare mye bedre. I tillegg til det vanlige som å slå med sverdet og bruke hjelpemidler kan du nå løpe kjempefort, løfte steiner, svømme, hoppe ned fra klipper og gjøre det klassiske snurreangrepet som har blitt implementert i alle 3D Zelda spill. Alt funker som det skal, selv om jeg av og til syns det blir irriterende vanskelig å drepe mange vakter på en gang når de parerer angrepene mine ganske enkelt.

Som i alle Zelda spill samler du sammen mange hjelpemidler på din ferd, spesielt fra grotter, templer og slott. Dette inkluderer en grappling hook (eller Hookshot som det kalles i Zelda universet), magiske staver, en hammer, ei fløyte som ligner på en ocarina og et sommerfuglnett med mer som alle har sine egne bruksområder i tillegg til å kunne brukes i kamp. De magiske stavene kan tenne på og fryse ting, sommerfuglnettet kan du bruke til å fange feer og mygg som kan brukes til din fordel, hammeren kan slå ned staker som blokkerer veien og fløyta brukes som et transportmiddel (!). Alt i alt er hjelpemidlene i ALttP klassiskere, der mange har fulgt serien siden, og alle kommer til nytte en eller annen gang. Du får også passive hjelpemidler, som eks. svømmeføttene som lar deg svømme og hansker som gir deg styrke nok til å løfte tunge steiner, noe som er veldig nyttig for å finne hemmeligheter og snarveier.

Grafikken i spillet er det du forventer av et SNES spill. Pixler som faktisk SER UT som mennesker, trær, hus og monstre. Ok, noen av monstrene er ikke godt å si hva er, men utenom det er det meste tydelig. Animasjonene er god for sin tid, landskapene ser flotte ut og modellene er fine. Det er også lagt til mange detaljer i spillverdenen, med mange forskjellige gjenstander og fiender rundt om kring i Hyrule. landemerker strødd rundt omkring i form av hus, slott og templer gjør at du ikke kommer til å gå deg vil, samt at du har et tydelig kart i tilfelle du faktisk gjør det. Vist man skal være snobbete på dette punktet ville jeg ha sagt at det kunne ha hvert mer vulkanske områder i spillet, men utenom det er spillet en fryd for øyet.

Lyden består av den kjære og skjente Zelda melodien når du er ute og utforsker Hyrule, samt mange andre låter du aldri kommer til å glemme. Musikken i slottet når du skal redde Zelda ble i alle fall en sang jeg aldri fikk ut av hodet, men hva gjør det når den er så knakende god? Litt irriterende er det at lydkvaliteten på musikken ikke er så veldig høy, men det høres allikevel fantastisk ut. Lydeffektene er også gode, og eksplosjonene fra bomber høres faktisk ut som en dempet bombe for eksempel, og det blir en fin svisj-lyd når du svinger sverdet. Alt i alt er lyden noe av det beste du kan finne på et SNES spill.

Det viktigste i et Zelda spill er selvfølgelig templene (dungeons), og her tilfredsstiller Nintendo på alle punkter. Alle templene har sine helt egne preg, fiender, gåter og regler man må huske på for å overleve, samt sine helt egne hjelpemidler. Et tempel er for eksempel oversvømt, et annet er bestående av plattformer over en bunnløs avgrunn og et tempel er fylt med skjeletter og eldgamle feller. Gåtene er kreative og krever både hjernekraft og ferdigheter for å bli løst og bossene er utfordrende og vanligvis morsomme å ta. Alt fra kjempe ormer til armeer av forheksede statuer, til drager og trollmenn, alle med sine egne unike svakpunkter og angrep. Men tro meg, til tider er de bare frustrerende. Og ja, da mener jeg bossen i tredje templet, en diger hårete meitemark med stort hode på en plattform på toppen av et tårn. Vist du slår til, eller blir truffet av han, spretter du baklengs, og det er en stor sjanse for at du faller ned en etasje eller fire. Og gjett hva? Da må du ta hele dritten på nytt! Og han har sikkert 8 liv, der du må slå han i halen for å skade han (noe som er nesten umulig der han sprader rundt)! Heldigvis er ikke alle bossene i spillet slike irriterende scenarioer, og mesteparten er heldigvis fantastisk morsomme å sloss mot.

Holdbarheten til spillet er utrolig for sin tid. 12 templer fylt med gåter og hemmeligheter, en stor verden du kan ferdes fritt i, og etter hvert i spillet kan du til og med ferdes i et parallelt univers, der begge er fylt med ting å utforske. Spillet inneholder også mange hemmelige områder og sideoppdrag du kan oppdage for å anskaffe mer liv, nye hjelpemidler eller andre nyttige ting, for eksempel mer magisk kraft, som er drivstoffet for magiske hjelpemidler. Mange av ekstralivene kan bare bli funnet med hjelp av kreativ bruk av hopping mellom de to dimensjonene, noe som krever litt kreativ tenking. Vist du ikke rusher igjennom templene kan du finne glede i spillet igjennom flere måneder i strekk!

---

Konklusjonen er at spillet er en klassiker som alle burde ha spilt, men tro meg, det kan bli ekstremt irriterende til tider! Men med tanke på at spillet inneholder fin grafikk, et fantastisk soundtrack og perfekte kontroller kan man overleve de irriterende delene. Finner du det på et loppemarked, og du har/får en konsoll å spille det på, kjøp det!

9/10

Grafikk: 9/10: God, gammel 2D grafikk med masse fine detaljer og animasjoner, til tross for at det er til tider vanskelig å se hva fiendene skal forestille.

Lyd: 9/10: Fantastisk soundtrack og kule lydeffekter overdøver det faktum at lydkvaliteten er en smule lav.

Zelda Følelse: 10/10: Det blir ikke mer Zelda enn dette! Kule templer, fantastiske hjelpemidler og masse forskjellige gåter og bosser å beseire.

Gameplay: 9/10: Selv om spillet er til tider sinnssykt irriterende, virker alt som det skal og det er en tilfredsstillende opplevelse.

Holdbarhet: 10/10: Har man øvet seg kan man spille igjennom spillet på et par dager, men den første gjennomspillingen kan ta mange måneder.

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier en vanskelige bossen du har slitt med i en time. Ahh, for en følelse!

VERSTE ØYEBLIKK: Den tredje bossen er den mest irriterende bossen noensinne!

Anmeldelse: Guitar Hero Greatest Hits (Multi)

Thu, 19 Nov 2009 15:51:48 GMT

Sjanger: Musikkspill
Utvikler: Neversoft, Beenox
Spillere: 1-4 (online, lokalt)
Aldersgrense: 12+
Testet på: Playstation 3

Neversoft har jobbet sammen med Beenox for å utgi atter et Guitar Hero spill. Er dette bare skamløs melking, eller er det verdt en titt?

Først og fremst skal jeg fortelle om konseptet med spillet. I Guitar Hero: Greatest Hits (eller Smash Hits som det heter noen steder) har utviklerne samlet 40 av de "beste" Guitar Hero sangene i samme spill. Hva er vitsen med det sier du? Vel, la oss dykke dypere:

Spillet virker som et vilket som helst annet Guitar Hero spill. Du bruker plastinstrumenter til å simulere at du spiller musikk. Instrumentene tilgjengelig er gitar, bass, trommer og mikrofon.

Soundtracket består som sagt av gammle låter fra andre Guitar Hero spill. Vi har låter som Smoke on the Water med Deep Purple, Raining Blood med Slayer, Killer Queen med Queen, Bark At The Moon med Ozzy Osbourne, Cowboys From Hell med Pantera, Killing In The Name of med Rage Against the Machine, Free Bird med Lynird Skynird, I Love Rock And Roll med Joan Jett, Noone Knows med Queens of The Stone Age og selvførgelig Trough The Fire and Flames med Dragonforce. Det som er bra med spillet på musikkfronten er at alle sangene faktisk er orginalversjonene, noe en del av sangene ikke var i de opprinelige spillene. Men det er bakdeler med sountracket og. Det mangler nemlig en rekke klassikere som burde ha hvert med. Iron Man? Search And Destroy? Sweet Child O' Mine? Jordan? Six? Og så må jeg si at de halvveis ødela Killing In The Name Of med å sensurere "Fuck" og "Motherfucker" mot slutten av sangen. Men alt i alt et godt soundtrack.

Det er heldigvis mer med spillet en at det bare er orginalversjonene av gammle sanger. Siden GH:GH er laget på samme spillmotor som Guitar Hero: Metallica får du også muligheten til å synge og spille trommer med på sangene, samt at Expert+ vanskelighetsgraden er tilgjengelig på trommer. Dette er virkelig med på å forbedre spillet fra skamløs melking til samvitighetsfull melking, siden spillet får lengre levetid og bedre multiplayer.

Notekartene i spillet varierer veldig. I sanger som Beast And The Harlot med Avenged Sevenfold og Cult of Personality med Living Colour er notekartene nesten perfekt, mens i sanger som Stop! med Janes Addiction og Psychobilly Freakout med Reverend Horton Heat ser det ut som om utviklerne var full da de holdt på. Og TTFAF... oioioi. De må ha røyket skosåler når de charted den sangen! Notekartene varierer med andre ord fra sang til sang, men slapp av, mesteparten av notekartene er gode nok, selvom de er vanskeligere en de trenger å være.

Grafikken i spillet bygger på samme motor som GH:M, bare at utviklerne var veldig late her. Istedenfor å prøve å lage sikkelige kule konsertarenaer har de rett og slett plasert deg i forskjelige "verdensunderverker" som pyramidene i Egypt, Great Canyon og... Londons kloaksystem? Spillet prøver nemlig å ha en historie (noe de fleste musikkspill ikke burde ha utenom eks. The Beatles: Rock Band) der du skal spille konserter for rockeguden i noen av verdens underverk slik at han kan få sjelene til fansene dine... ja... Vet du, de røykte nok noe mye verre en skosåler når de skrev historien. Alt i alt mangler spillet rockefølelse.

---
Guitar Hero Smash Hits mangler rockefølelse, en god historie og nye låter, men er til gjengjeld et solid spill til tross for alle feilene. Perfekt for deg uten PS2 som vil spille sangene fra de gammle GH spillene.

7/10

Grafikk: 6/10: Ganske middelmådig grafikk generelt, men lyseffektene er gode nok.
Lyd: 9/10: Soundtracket er solid, men det mangler enkelte klassikere, samt at sensuren ødelegger Killing In The Name Of.
Gameplay: 8/10: Spillet funker som det skal, men notekartene er til tider horrible.
Multiplayer: 9/10: Selvom multiplayerdelen er et hakk under Rock Band er den god nok.
Holdbarhet: 7/10: Spillet blir fort kjedelig alene, men er til gjengjeld veldig morsomt blandt venner.

+ Godt sangutvalg, bare orginalversjoner, fullt band

- Elendig rockefølelse, til tider overdrevne notekart, mangler en del klassikere

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Trough The Fire And Flames på Expert

VERSTE ØYEBLIKK: Hver gang en cutscene dukker opp

Beklager for litt kort anmeldelse. Det er ikke mye å skrive om dette spillet.

Anmeldelse: Left 4 Dead (PC, Xbox 360)

Thu, 19 Nov 2009 10:49:51 GMT

Sjanger: Zombie Survival Horror FPS
Utvikler: Valve
Spillere: 1-4 (online), 2-8 (online Versus Mode)
Aldersgrense: 18+
Testet på: PC

Siden starten har Valve drømt om å lage et rent zombiespill. Vel, nå er drømmen deres oppfylt, samt at vi har fått et knakende godt multiplayerspill!

Left 4 Dead handler om at et mystisk virus (svineinfluensa?) har gjort mesteparten av verdensbefolkningen til zombier og mutanter. Som en av fire overlevende (derav tittelen Left 4 Dead) skal du og lagkameratene dine komme seg i sikkerhet mens dere sloss mot gigantiske horder av infiserte.

Man spiller spillet som et vilket som helst FPS spill, bare at man må samarbeide konstant for å klare seg, mens man løper for å komme seg i sikkerhet. Nesten som en utvidet Zombie Escape MOD fra Counter-Strike Source. Med hjelp av et par våpen (Hagle, M4 riffle, UZI, pistoler, Molotov Cooktails, Autosniper med mer) og samarbeid må man overleve helvete på jord!

Men som du muligens vet så er det ikke "gå-sakte-mot-fyren-for-å-spise-hjernen-hans" zombier du må hanskes med her, men infiserte mennesker. De kan løpe, klatre og gjøre det meste en vanlig person kan, utenom å bruke våpen og åpne dører (hjernen deres er blitt til grøt så de vet ikke hvordan). I tilegg til de vanlige zombiene møter du på andre mennesker, som har blitt forferdelig mutert. Dette inkluderer Hunteren, en jævel som klatrer rundt om kring, bare for å hoppe på deg med sine skarpe klør, Smokeren, som dreger deg bort med sin lange tunge og blir til en levende røykgranat når du dreper han, Boomeren, en feit gutt som gjerne spyr over hele deg, Tanken, Adolf Swatchneger som er nesten uslåelig, og Heksa (Witch), som du helst burde la være i fred.

Spillet har bare 4 "campaigner" med 5 baner i hver, samt 2 andre spillmoduser der du i den ene spiller som spesialzombiene, og i den andre prøver å overleve så lenge som mulig under et massivt zombieangerp. Men til tross for det er ikke spillet så repetivt som man skulle tro. Valve har nemlig funnet opp en CPU de kaller "AI Director", et usynlig dataprogram som bestemmer hvor zombier skal være, hvor bonushjelpemidler er plassert samt hvor vanskelig du får det, bassert på dine ferdigheter. Vist du spiller igjennom samme bane 2 ganger på rad er det minst 100 ting som er forskjellig fra forrige gang. Dette gir bedre gjennspillingsverdi, siden spillet har noe nytt å by på nesten hver gang.

Banene lagt inn på spillet fra før er ikke mange, men velldetaljerte. Den ene er midt i byen, der du skal komme deg til taket på et sykehus for å kontakte et hellikopter, det andre er du midt ute på riksveien, men snart nede i kloakken, i boligstrøk og kirkegårder, den tredje er du mye oppe på hustak for å komme deg til en flyplass, mens den siste fåregår midt ute i skogen, på jakt etter en militærbase. Til tross for ekstremt mange zombier på skjermen samtidig, holder spillet seg bra uten lagg med godt detaljerte miljøer og god grafikk. Noen teksturer er lånt fra Team Fortress 2 (tegnefilmgrafikk) for å redusere lagg, men det merker man nesten ikke.

Valve har jobbet mye med lyden i spillet også. Det er hundrevis av forskjelige lyder til zombiene, så ikke regn med at alle høres helt lik ut (eller vist man skal ha dårlig humor: jo, de høres helt lik ut!). Lydeffektene i seg selv er som alltid bra, og stemmeskuespillet troverdig nokk. Noen ganger høres de overlevende litt vel glad ut med tanke på hva som nettop skjedde, men ingen er perfekt. Musikken er også nervepirrende, og hjelper virkelig på stemningen i spillet. Alt fra pianoklimpring til phsycostrykere kommer du til å høre mens du lusker rundt i mørke korridorer og skyter vanndøde.

Valve har også lagt til en oppdatering som tillater både å lage egne baner og spille egne baner. Dette gir definitivt bedre levetid for PC-brukere, siden man nå kan gå å laste ned nye baner eller bygge dem selv. Men det er ganske komplisert vist du ikke er skjent med banebygging fra før, bare så du er advart!

Spillet spilles helst sammen med tre andre skyteglade spillere online, ellers blir opplevelsen ganske svak. Bottene er riktig nok smartere enn i CSS, men de er ikke oversmarte heller. Ikke vet de hva kamping er fornoe, og ikke bryr de seg med å spare på førstehjelpsskrin og hodepinetabbeletter. Nei, det beste med dette spillet er å snakke i mikrofon med andre spillere, mens dere passer på hverandre. Siden det alltid fins noen idioter som skal leke Rambo eller Teamkille alle, så har Valve lagt inn en Vote-feature i spillet. Vil du kaste ut en spiller? Bare velg det fra pausemenyen og medspillerne dine kan velge om de også vil det eller om de vil ha personen med videre. Man kan også stemme for å bytte vansklighetsgrad eller å bytte bane vist det skulle trengs.

---

Alt i alt er Left 4 Dead et fantastisk multiplayerspill, men halter litt på enspillerdelen. Liker du å samarbeide, skyte tusenvis av zombier og leke at du er i en ikke alt for skummel skrekkfilm? Dette tingen for deg!

9/10

+ Fantastisk multiplayer, vellaget

- Få baner, kjedelig alene

Grafikk: 9/10: Spillet er bra nok, men man ser at Source-motoren er et par år gammel.
Lyd: 10/10: Alt fra den stemningsfulle musikken til zombienes stønning høres helt fantastisk ut!
Multiplayer: 10/10: Dette er helt klart et spill laget for multiplayer, og det funker helt plettfritt.
Holdbarhet: 8.5/10: Selvom spillet forandres litt for hver gang du spiller det, ville det ha hvert fint med flere baner.
Gameplay: 9/10: Alt virker som det skal, men det har noen irritasjonsmomenter som ødelegger toppkarakteren.

BESTE ØYEBLIKK: Når du og lagkameratene dine prøver å holde ut et ufattelig stort angrep, og dere lykkes med hjelp av lagarbeid.