Sitte her og drikke posekakao med ekstra vanilje og kanel. Før leggetid-engangs-rituale som oppsto i dag. Tenke på livet, lissom (og tenk at de to har hatt en natt sammen, de to, ja, ja, okei).

Om å være en klisjé på seg selv.
Femten har lest,

null bryr seg.

(se meg da gi meg oppmerksomhet)

Ville legge meg tidlig. Kan plutselig ikke det.

Jeg satt i sola med lunsjen min, og en pen mann med litt skjegg og krøllete hår går forbi. Han ser på meg, jeg smiler, han smiler, og plutselig ønsker hele meg at han setter seg ved siden av meg og hjelper meg å spise opp maten min som jeg har så altfor mye av. Han forsvinner. 

Pause.
Puster dypt. 

Jeg får en impuls. Jeg vil farge håret. Og jeg vet hvor jeg skal gå, vagt, et sted i en gate i nærheten med en spesifikk dame, så jeg leter, finner, men hun er ikke der. Ok. Går inn i bruktbutikken ved siden av. 

Inne: En kjent figur. Han ser opp, jeg vet ikke hva jeg skal si, ser vekk, snur meg mot ham igjen og spør om ikke vi har møttes før for du ser så kjent ut, og jeg tenker herregud for en teit ting og si og herregud så fin han er, og han svarer at han la merke til meg på torget i sola, det var der vi møttes, eller ikke møttes. Han sier at han hadde så forferdelig lyst til å sette seg ved siden av meg der, men ikke turte. For hva skulle han ha sagt? Vi snakker en stund. Han spør om jeg ikke vil bli med å kjøpe noe å drikke, og jeg sier ja. 

Spol frem noen timer, kveld: Vi har spist, skal egentlig på konsert. Sitter på en madrass inne på teatret han bor på bare i natt, hører på Sigur Rós, drikker te. Han sier, tenk at du er her, tenk på alle de man ser på gata slik som jeg så deg, som man kanskje aldri glemmer selv om det bare var et øyeblikk; og nå er du her. Så spiller han for meg og det er ufattelig vakkert. Han holder rundt meg, stryker meg over håret, lukter parfymen min, vi kysser, håret hans er mykt og han ser akkurat så fransk ut som han er, kanskje vi aldri ser hverandre igjen og kanskje vi gjør det, jeg prøver å ikke tenke, bare føle - hva som er riktig akkurat nå og akkurat dette er riktig akkurat nå. 

Hendene mine blir aldri varme og han forteller om et fransk ordspill; froides mains, chaude amours. Kalde hender, varmt hjerte. Han følger meg hjem. Ingen av oss vil helt slippe taket, men vi må. Han går ikke før han ser at jeg har fått låst meg inn, smiler en siste gang. En eller annen gang, et eller annet sted, skal vi sees igjen. 

Jeg har hodet over vannet igjen, musikken og råskapen til Liam O'Connor, jeg har blå skinnhansker og et skjerf jeg har ønsket meg i tre år. Rett rygg. Puster ikke dypt, men puster nok. Gir vekk ordene til T.S Eliot til han som burde si dem til meg, han som sa: Hold on tight. 

And down we went, ikke sant, i alle fall snart, i alle fall jeg. Det er bedre å ha elsket og mistet enn å aldri ha elsket, det er en klisjé, sa han, men klisjeer kommer etsteds fra. Og jeg er jo enig, hallo, men trenger det å gjøre så vondt for det? Det er som med den hulelignelsen, bare at jeg ble tvunget inn igjen og vet at det finnes en hel virkelighet der ute som jeg ikke får se og ikke kan forklare. Men det er jo i grunnen en generell følelse.

Det er ikke mer enn at jeg kommer til å savne ham, jeg kommer til å savne ham så forferdelig og jeg gruer meg, til tomheten jeg vet at kommer om mindre enn en uke, til usikkerheten, til å sove alene, til å ikke kunne la fingertuppene gli over det der skjegget noen gang igjen. Det er bare det. Jeg gruer meg så jævlig.]]> 3 Tue, 22 Nov 2011 20:49:51 GMT http://eigenarta.blogg.no/1321994991_forlatt_i_en_amerikan.html http://eigenarta.blogg.no/1321994991_forlatt_i_en_amerikan.html jeg er så forrvirret. så sliten. hver eneste muskel i meg har lyst til å resignere, gi opp, men jeg lar dem ikke. det eneste jeg trenger er å snakke med noen som vil høre på meg, fortelle meg hva jeg skal gjøre. kjenne noens armer (helst hans armer) hardt rundt skuldrene mine; følelsen av trygghet, av å kunne puste ut. for det er sånn det er, som å aldri helt få puste, la meg selv puste. hvis jeg slipper nå, hvis jeg fyller lungene, faller jeg. 

(og jeg vet hva som kommer til å skje når jeg reiser: vi kommer kanskje til å holde kontakten en stund, men som med alt annet vil vi stoppe, kanskje jeg først, men sannsynligvis ikke, og et vennskap og et kjærlighetsforhold vil være over for alltid, det er det som alltid skjer, det er sånn livet er, men det gjør meg så ufattelig sliten allikevel.)

alt jeg ser rundt meg virker så absurd, alle disse hyllene med amerikansk julepynt, tallerkner dekorert med grønt og rødt og gull, røde duker, pent innpakkede bokser med konfekt, julemusikk på anlegget hallo det er jo bare november hold kjeft for helvete, mennesker mennesker mennesker. og jeg. ingenting her inne føles virkelig akkurat nå. jeg hører ikke til her. 

jeg har lyst til å hyperventilere, gråte, velte bordet jeg sitter ved og falle sammen på gulvet, skrike og velte disse hyllene med forferdelig julepynt eller i det minste knuge et eller annet så hardt at det knuser, et glass, hva som helst, men jeg gjør ingen av delene (jeg gjør aldri det). hele jeg er et skrik, helt ut til fingertuppene, knust glass, negler mot en tavle, og jeg puster nesten ikke, tør ikke trekke pusten dypt.

faen. faen faen faenfaenfaen. jeg drukner snart. 

er det ikke latterlig? alt dette? en historie om vennskap og tiltrekning, unik fra alt annet jeg har opplevd, og kanskje er det akkurat det, denne følelsen av noe ukjent og farlig som gjør at jeg er som jeg gjør. jeg vet ikke. men dette vet jeg:

vi kommer aldri til å ha et første kyss igjen. hendene mine har utforsket formen av ham, en gang, flere ganger, jeg har kjent smaken av en hud som ikke er min og alt etter dette blir å gjenta det gamle. resirkulere. 

i will show you fear in a handful of dust

når jeg drar hjem kommer tiden til å gå videre. mørket vil pakke inn sinnet mitt, snøen lamme tankene mine, men stjernene vil skinne sånn som de bare kan om vinteren og så vil solen komme - en gang, to ganger, ti ganger - til det som var ikke er mer enn et minne om noen som en gang møttes på andre siden av verden, for så aldri å se hverandre igjen. kanskje det er det som gjør meg trist? at jeg vil forsvinne ut av noens liv, noens historie, men ikke bare det: at jeg også kommer til å glemme denne følelsen av dette som akkurat nå er livet mitt, akkurat som alle andre øyeblikk også har vært. 

hvor er de nå?
hvor skal vi? 

og: kommer jeg noensinne til å oppleve dette igjen, denne følelsen av å være sammen, at alt faller på plass selv om det egentlig ikke gjør det, at alt stemmer, selv uten å gi mening?

he said hold on tight, and down we went