moradiogjeg

sjå mor, eg spelar mandolin for verdsfred

Mon, 09 Jan 2012 15:12:49 GMT

Jeg er ikke en av dem som tror at verden kommer til å gå under i 2012. Jeg tror nok heller at den stakkar mayaindianeren fikk nok og tenkte helvete heller, nå gidder jeg ikke mer. Så gikk han for å gjøre noe annet, jeg vet ikke hva. Kanskje spilte han litt på mandolinen sin, fordi han likte å gjøre denslags innimellom. Skulle ønske jeg hadde mandolin. Men dengang ei. Min mor og far oppfordret aldri til denslags da jeg var yngre, følgelig finnes det ikke en eneste mandolin i hele huset. Synd, egentlig, for jeg tror jeg kunne blitt en jævel på mandolin.

Jeg har som sagt ingen mandolin, så jeg legger ut dette bildet av meg selv
som Elvis i stedet. For ELVIS var en jævel på mandolin. Dessuten hadde
han fødselsdag her forleden. Feiret du? Ikke? Asshole.

Men, hvor var jeg? Jo, jordens undergang og whatnot. Kanskje hadde det vært like greit. Kanskje kunne vi hatt godt av en real undergang. Noen få overlevende kunne fått i oppdrag å reise menneskeheten på nytt. Det betyr pule, hallelujah! Med befolkningen på plass, kunne de begynt på den viktigste oppgaven av alle, nemlig å gjenreise folkeskikken. Folkeskikken har vært borte lenge, men det skjedde så sakte at nesten ingen merket det. Hvor ble den av? Jeg vet ikke, kanskje sitter den i et mørkt hjørne med mandolinen sin, mens den spiller triste sanger og gråter en skvett.

At samfunnet hele tiden utvikler seg, er en god ting. At avstander og tabuer og fordommer sakte forsvinner, bit for bit, hver eneste dag, er en god ting. At det er lov å kunngjøre, ytre, mene hva man vil, at du er gitt en frihet som menneske som tillater deg å elske hvem du vil, bo hvor du vil, sitte hvor du vil i bussen. Alt dette er fine ting. Men på veien hit har noe gått tapt. I alle de forskjellige gruppenes evige krigsrop om å bli sett og hørt, druknet folkeskikken i massene. Det er trist.

For seksti år siden, var samfunnet et ganske annet enn det er nå. Kvinner hørte hjemme på kjøkkenet, homofile hørte hjemme ingensteder, var du mørk hadde du ingen rettigheter, og verden fantes kun i sort/hvitt. Men jaggu stoppet folk for å slippe andre inn først, jaggu løftet man på hatten for å hilse, ungdommen reiste seg for de eldre, barna hørte på foreldrene sine. Man ble møtt med respekt. Blant sine likesinnede, vel og merke. Og for all del, jeg sier ikke at det var bedre før. Jeg slår et slag for likestilling i alle retninger, men det hadde faenmeg vært fint å leve i en verden hvor folk hadde nok respekt for seg selv til å behandle andre slik de ønsker å bli behandlet selv.

Nok respekt for kloden vi lever på til å kaste søppel i de dertil egnede søppelkassene du finner OVERALT, seriøst, de er OVERALT, hvor vanskelig er det å bare vente med å kaste søppelet ditt til du går forbi en? Jeg SKJØNNER ikke! Det pølsepapiret var HELT greit å holde i når pølsa lå der, men så fort pølsa er borte, er papiret radioaktivt, og du må kvitte deg med det før du får et tredje øye.

Nok respekt til å la jenter gå i fred, uten å rettferdiggjøre for deg selv at noe annet ville vært GREIT fordi kjolen var kort og promillen høy. Det verste som skal skje en drita full jente på vei hjem er at hun tryner i sine egne bein og får et skrubbsår på kneet. Jeg SKJØNNER ikke hva som går gjennom hodet til en som voldtar. Jeg evner ikke engang sette ord på hvor forkastelig det er.

Nok respekt til å la andres meninger leve. Det er greit å være uenig, ass. Det er greit å tenke at andre tar feil. Men du har ikke lov til å kneble eller bringe til taushet dem som mener noe annet enn deg. Det er din jævla plikt som menneske å oppfordre til engasjement, selv om det lander helt i andre enden av skalaen enn deg selv. Du trenger ikke like det. Men du får faen ikke hate det.

Nok respekt til å la liv leve. Ikke mobb. Ikke overse. Ikke usynliggjør. Se, lytt, hør, slik du selv forventer å bli sett og hørt. Ikke tramp andre på føttene, ikke la deg selv bli trampet på. Stå for den du er, men la andre stå for det samme. Skap rom og aksept der du kan, og kjemp for det der det trengs. Vær så god du kan hver eneste dag, hold heisen, ha gyldig bussbillett, gi den femmer'n til han som sitter på gatehjørnet. Engasjer deg, bruk stemmen din, hvis du tenker at du kan gjøre verden til et bedre sted, så KAN DU FAKTISK det. Fortell dem at du er glad i dem før det er for sent, sett pris på det du har og det du drømmer om å få. Sett pris på livet, du aner aldri når det plutselig er slutt. Hjelp noen som trenger det, vær høflig, spis regelmessige måltider og få for Guds skyld i deg nok c-vitaminer. Ikke drep, ikke døm, ikke anta. Tilegn deg kunnskap, og vær rettferdig. Så kanskje kan folkeskikken komme frem fra mørket, og jordens undergang bli overflødig.

lovehearts

Fri, 06 Jan 2012 14:52:01 GMT

Hun lukter som en nyåpnet pakke lovehearts. Det er ikke bare noe jeg sier for å være søt, det er faenmeg fakta. Kunne sagt hun luktet som en blomstereng en varm sommerdag, eller at hun duftet slik engler antagelig gjør. Men det ville ikke stemt, ikkesant, for faktum er at hun lukter som en nyåpnet pakke lovehearts.

Hun går samme studie som meg selv, men vi er ikke i samme klasse. Hittil har vi kun vekslet spørsmål om sending av teip påfulgt av passende høflighetsfraser. Jeg vet ikke om vi noensinne kommer til å ha en samtale som består av mer. Jeg vet nesten ingenting, jeg vet bare at hun lukter lovehearts og leser bøker som er mye eldre enn henne selv. At hun heter Marie og er helt egenartet. Så vet jeg at hun nynner når hun tror hun er alene, og at hun alltid nyser tre ganger på rad. Jeg vet at hun kjøper iskaffe i kantina, og at hun ikke liker kokte gulrøtter, selv om det siste kan ha mer med kokken vår å gjøre enn noe annet. Men det er også alt jeg vet om henne.

Om meg selv, derimot, vet jeg mye mer. Jeg vet for eksempel at jeg liker å se på henne, særlig når hun snakker med vennene sine. Når hun fekter i lufta med armene for å illustrere historien hun forteller. Jeg liker når hun ler, særlig når hun lener hodet bakover, og fyller hele kantina med boblende latter. Jeg liker når hun av og til ser litt tom ut, når hun stirrer ut i lufta, kanskje langt borte i en dagdrøm om gamle bøker og melodier som nesten ikke finnes lenger. Jeg vet at jeg automatisk ser etter henne hver gang jeg kommer inn i et stort rom med mye folk, og at når jeg får øye på henne, blir jeg full av en rolig visshet om at hun eksisterer i dag også.

En ting til vet jeg godt. At når dette skoleåret er over, kommer vi til å forsvinne hver vår vei. Men kanskje en gang, om tjue år, vil vi møtes igjen på en reunion eller noe, og da skal jeg gå opp til henne og si takk. Og hvis hun spør hva jeg takker for, skal jeg svare takk for at du ga meg tro på dager der jeg tvilte. Så skal jeg gi henne en klem, og sjekke om hun fremdeles lukter lovehearts.

sugardarling

Fri, 30 Dec 2011 21:19:24 GMT

Jeg flyttet til Oslo, sant, og der var det sol og park og innmari masse lykke. Og litt ulykke, for sånn helt ut av det blå ble jeg syk. Men det har jeg ikke tenkt til å fortelle noe om. I oppgangen min bodde det en kirkepyroman som het Todd. Det blir for dumt, tenkte jeg, å hete TODD når du tilber satan. Altså, jeg VET jo ikke om han tenner på kirker og voldtar kyr, men han ser definitivt sånn ut. På bygda, der jeg kommer fra, har vi verken satanister eller kikkehull. I Oslo har alle dørene kikkehull. Jeg elsker kikkehull. Her en dag ringte det på døren min, og gjennom kikkehullet kunne jeg se at det var Todd. Interessant, tenkte jeg, og åpnet døren.

Og jeg, vettu, var ikke helt klar for besøk. Eller, jeg var i det minste ikke klar for besøk fra TODD. Hadde det vært Tina Turner som ringte på, hadde jeg vært klar som faen, og virket forberedt også. For greia var den at jeg hadde vaskedag, ikkesant. Og her får man kun bruke vaskekjelleren en gang hver tiende dag. Og siden jeg bare har åtte bukser, og samtlige lå i vaskemaskinen fire etasjer under meg, tuslet jeg rundt i en underbukse jeg fikk tilsendt i posten av en hemmelig beundrer en gang. Hei LEAH. Så når Todd sto der og truet meg og kua mi på livet for litt sukker, dro jeg tidenes pokerface og kjente at tissen krympet og forsvant.

halla damer

Det var kleinere enn øyeblikket den siste av de tre vise menn fremla gaven sin for Jesusbarnet: Hva faen, gutta, jeg har bare med myrra. Helvete, jeg trodde vi hadde en avtale på maks to hundre kroner, jiiiises, ass!

Jada, så sto vi der, Todd og jeg, han på jakt etter sukker, jeg dagdrømmende om de tre vise menn. Good times. Jeg tok meg tid til en dagdrøm til mens vi sto der, og jeg må nok ha sett jævla dum ut der jeg sto med blanke øyne og skrumpetiss, stirrende ut i lufta i full undring over hva Todd skulle med en kopp sukker. Skulle han bake? Hadde han kokt seg en varm kopp sjokolade som smakte litt beskt på den sarte tungen hans? Hadde han sin mor, satanistdronningen, på besøk? Skulle han bytte ut sukkeret med saltet i saltbøssa nede på den lokale burgersjappa? Jeg ble avbrutt midt i tankerekken, av en hvesende Todd med sammenbitte tenner. SUKKER. ELLER. LIVET.

Jeg snudde og spant inn i gangen mot kjøkkenet, hjertet dunket febrilsk, jeg lette desperat i skuffene og skapene min mor med kjærlighet og omtanke hadde fylt med krydder og urter og kjøkkenredskaper jeg ikke aner hva er og aldri kommer til å lære å bruke. Sukker, sukker, sukker, hvordan ser sukker ut igjen? Jeg stressa som en GAL mann. Endelig fant jeg stæsjet. En pose full av de herlige, hvite, små kornene min venn ute i gangen traktet sånn etter. Jeg trakk pusten, kjente at pulsen senket seg, og gikk rolig ut av kjøkkenet.

Ganske eplekjekt overrakte jeg sukkeret til den pyromane. Jeg hadde evig mestringsfølelse, følte jeg hadde reddet dagen, Todds kakao, og mitt eget liv. Jeg var min egen redningsmann! Myndighetene burde sende meg til Afghanistan sånn som jeg takler stressituasjoner og overhengende livsfare. Jeg skulle akkurat gratulere, kysse og omfavne meg sjæl da Todd sa INNSJILL meg.

Og jeg bare KAKE?? :D :D :D Og fra den dagen har vi vært bestevenner.

OKEI

Fri, 23 Dec 2011 20:47:00 GMT

OKEI DA.

Jeg skal begynne å blogge igjen. Happyface?

munn- og klovsykebloggen

Mon, 01 Aug 2011 00:03:26 GMT

Jeg heter Håkon, og er en ung mann i min beste alder. Jeg er oppvokst på en bondegård med kuer og griser og Trude. Trude er søsteren min, det er i allefall det jeg blir fortalt, selv om hun åpenbart ligner grisene i fjøset mer enn hun ligner meg. Trude blir ikke forkjølet, hun får munn- og klovsyke. Vi hadde en gang besøk av en danske og en svenske. På en utfordring sendte vi dem begge inn i grisebingen. Grisen prompet, og dansken gikk ut. Svensken gikk inn, grisen prompet igjen, og svensken gikk ut. Trude gikk inn, grisen gikk ut. Skjønner du?

Så barnslig! Men sant, da. Det er ålreit å være banslig, synes jeg. Så lenge man betaler regningene sine tidsnok og innimellom utviser ansvar for eget liv, er det helt legitimt å være barnslig. Jeg tror en stor del av den menneskelige utvikling handler om å være barnslig. Forleden møtte jeg en kompis fra barneskolen. Han var blitt minst femten år eldre enn meg, plutselig. Han fortalte om livet sitt, og jeg tenkte:

Hei. Husker du da vi var små, og du fikk låne brannbilen min med sirene på? Husker du hvor glad du var da? Husker du sandslottene vi bygde, husker du snømennene vi rullet? Husker du hvor enkelt salig lykke fant deg da? Nå er livet ditt en evig jakt på prestisje og annerkjennelse og nettverk. Det er helt greit, så lenge du er lykkelig. Men hvis du trenger det, kompis, vet jeg om en sandkasse rett i nærheten.

Det er for få voksne menn i dress ute i sandkassene etter arbeidstid. Jeg skjønner at enkelte nødig ville sendt sin egen treåring bort til sandkassa hvis det satt en middelaldrende kar og pludret der. Kanskje burde staten opprette egne sandkasser for voksne karrierefolk. Det hadde vært fint, tror jeg. Egentlig har jeg innmari mange gode ideer. Jeg burde vært statsansatt.

Det kommer tidsnok. I mellomtiden er jeg student i Norges hovedstad. Naboen min er hipster. Det finnes ingen hipstere på bygda. Bare kuer, griser og Trude. Hipstere er mennesker. Det er i allefall det jeg blir fortalt. Jeg har en nabo til, forresten, i etasjen under. Han har skjegg og store hull i ørene. Han ser ut som om han spiser satan til frokost. Men egentlig tror jeg ikke han spiser frokost, han er ikke typen til å bry seg om kosthold og denslags. Det er ålreit å være student i hovedstaden, særlig nå før studietuden har begynt, og til tross for at man deler oppgang med en hipster og en kirkepyroman. Dersom ikke kirkebrann blir ansett for å være for mainstream, har de faktisk noe å snakke om.

Apropo mainstream, dette er en blogg. Min blogg, faktisk. Jeg liker den, og de fleste av dem som leser den. Du kan ta det med ro, jeg liker nesten garantert deg, med mindre du er fra Brumunddal. Der er munn- og klovsyke en seksuelt overførbar sykdom. Det burde definere Brumunddal ganske greit. Kanskje burde jeg sende Trude dit.

Men hei. Jeg heter Håkon, og for å oppsummere er jeg en ytterst oppegående fremtidig statsmann med gode ideer og skumle naboer. Og blogg. Har du sett.

hi world!

Tue, 21 Jun 2011 20:50:13 GMT

Da jeg gikk fra legen den dagen, følte jeg ingenting. Hun, legen, en søt dame på førti jeg umiddelbart ble forelsket i, hadde akkurat fortalt meg at jeg var syk. Hun sa det på en måte som virket ganske hverdagslig, og allikevel følte jeg meg som det eneste mennesket i hele verden akkurat da. Hun var flink. Jeg husker at jeg sugde til meg hvert eneste ord hun sa, jeg husker stemmen hennes som rolig forklarte hva som var galt og hvordan vi skulle gå frem. Hun fortalte om grupper og mennesker og reaksjoner, det var veldig viktig at jeg fikk reagert. Jeg husker en knusende ro. Og så, ingenting.

Det var sol ute. Fuglene sang, livet levde, og jeg følte meg fremdeles litt som det eneste mennesket i hele verden. Jeg satt meg på en benk og myste i en times tid, før reaksjonen kom. Jeg hadde sett for meg et evig tungsinn, en helvetes smell, angst og depresjoner, alt annet enn latter, i grunn. Men det var latter som kom. Jeg sverger jeg hadde latterkrampe i tjue minutter utenfor sykehuset mens folk stirret som bare folk kan. Så slo det meg at faen, himmelen hadde aldri vært så blå, sola aldri så varm, trærne aldri så grønne, og fuglene aldri så lite irriterende. Fy faen, jeg hater fugler.

Jeg ble rett og slett litt gladkristen. Rett og slett! Jeg reiste meg fra benken, og spankulerte mot nærmeste park. På veien dit nikket og smilte jeg til alle jeg møtte, hadde jeg hatt hatt, hadde jeg løftet på den, og hadde jeg møtt på noen gamle damer, ville jeg fulgt dem over veien om de ville eller ikke. Jeg ringte noen venner og sa hallo, har dere SETT himmelen i dag, eller, snakker om blå, og før jeg visste ordet av det handlet dagen min om gode venner i god park med passe svidde pølser og passe kald øl.

Det var en fin dag. Klart, virkeligheten innhentet meg etter noen dager, men det var nødvendig det også. Nå, derimot, har det jevnet seg ut, og dagene kommer og går uten særlig tungsinn eller gladkristent engasjement. Jeg ville egentlig bare benytte anledningen til å si at jeg har det fint. Jeg har det fint, og jeg kommer snart tilbake.

Koz

i et speil, i en gåte

Thu, 12 May 2011 22:19:40 GMT

Her sto det noe FRYKTELIG emo før. Men det gjør det ikke lenger! BLUNK BLUNK.

fittetryne

Wed, 06 Apr 2011 21:31:42 GMT

Min søster Trude har som dere vet fått seg kjæreste. Eller, for å snu på det, NOEN der ute i verden er VILLIG til å bekjæreste min søster Trude. Jeg er ikke jævelig lettskremt, men DET der skremmer livskiten utamæ. Han heter Sigurd, men på pus blir han kalt Siguj. Siguj er en sleip liten jævel. En riktig lurendreier. Du kjenner garantert typen; irriterende naiv, med sterke meninger og pretensiøse forslag om hva som må til for verdensfred. Jeg mener, jeg kan være ganske pretensiøs innimellom sjæl, og føler selv at jeg har forstått forskjellen på rett og galt, og kan handle deretter, men SIGUJ... SIGUJ mener alt om ingenting, og mistet fotfestet for en mil siden. For eksempel mener han at folk som ikke panter er idioter. Jeg er enig. MEN Siguj mener de bør utsettes for offentlig avstraffelse, og at det burde føres direktiver over HVEM som panter og ikke, ettersom de som IKKE panter er miljøsyndere, og lever på kanten av samfunnet. Samtidig er han fullstendig ett hundre prosent imot Datalagringsdirektivet, fordi det over hoder ikke eksisterer ÉN ENESTE legitim grunn til å overvåke en hel nasjon uskyldige mennesker.

Folk som ikke panter må dø. Folk som kanskje, muligens, bare LITT, sprer barneporno og verre..? Dem er det ikke så farlig med. Heheokei.

I bunn og grunn er det ikke sånn at jeg ikke LIKER Siguj. Hadde vi blitt kjent en annen gang, et annet sted, kunne det til og med hende jeg hadde latt meg fascinere av hans blinde tiltro til stemmene i hodet hans. Jeg hadde kanskje likt hans sære form for humor, politisk satire jeg VET han ikke forstår SJÆL engang. Jeg hadde latt meg blende av det gyllenrosa lyset han ser verden i. Men vi ble ikke kjent en annen gang, et annet sted. Vi ble kjent her og nå, og da Siguj kom busende inn i livet mitt, følte jeg det like sannsynlig som om det var Dovregubben som inviterte meg på pepperkaker og ingefærøl. For like sikker som jeg er på at Dovregubben ikke eksisterer, var jeg sikker på at det ikke fantes noen som ville ha Trude. Faktisk ville jeg ha satt penger, STORE penger, på å møte Dovregubben først av de to.

En relativt sen kveld her forleden, var jeg på gutterommet, da det banket på døra. Inn kom Siguj. Halla, sa han med den spede prepubertale stemmen sin. Videre gikk samtalen omtrent slik.

Så pakket jeg sakene mine og flyttet ut.

hvis den skoen passer

Tue, 29 Mar 2011 09:58:30 GMT

Verden er ikke hva den en gang var. Ikke jeg heller, selv om jeg alltid ønsket å være en annen. Er det ikke rart, som tolvåring drømte jeg om å være voksen, en mann i egne sko. Nå står jeg her, knapt nok mann, men absolutt ingen gutt lenger, i egne sko, og savner tiden da jeg ikke engang kunne knyte sløyfer på lissene. Å være voksen er slett ingen drøm. Det er selvfølgelig ikke et mareritt heller. Tvert imot handler det urovekkende lite om å sove. Å være voksen er mer som å være våken hele tiden.

Jeg har vært våken siden jeg ble født. Eller har jeg kanskje bare drømt at jeg har vært våken. Hele livet har jeg ventet på å bli eldre, finne en tid, en alder jeg trives i. Kanskje har jeg ventet på å våkne. Kanskje ble jeg født med for små sko. Kanskje er jeg Askepotts onde stesøster, kanskje vil skoen aldri passe, kanskje vil jeg vandre utilpass og malplassert gjennom livet på føtter som verker etter frihet og bare LITT større plass.

Hvis den skoen passer, sier min mor i et tafatt forsøk på å fornærme meg i ny og ne. Vanligvis fortjener jeg det, jeg er jo en rakker. Hun sier også at det er ikke skoene som fører deg frem i verden, men du som fører skoene. Jeg har aldri hatt så mye til overs for denslags eksistensiell drittprat.

Å snuble i egne bein, i egne føtter, i egne sko, er en metafor jeg ikke forstår. Statistisk sett vil det være større sjans for å snuble i andres sko - det er jo langt fler av dem enn det er av meg.

Jeg gleder meg til skoen endelig skal passe. Så kanskje er jeg fremdeles den samme tolvåringen, med det samme ønsket, bare ti år senere. Det er for tiden alt jeg vet om livet og sko.

Kupé Elleve

Wed, 16 Mar 2011 23:16:30 GMT

Tenk at jeg har GLEMT å fortelle om bursdagen min, a? Herregud. Vel, det er ikke like mye glemt som.. på en måte.. at jeg bare dreit i det, men så fikk jeg brev fra Leah, ikkesant. "Sjere Håkon nå må du fortelle om busjdagen din for hvis ikke bli jeg gal og eksploderer ps kan du sende trusa di i posten?"

Det hele begynte med god stemning i en sliten kupé på Bergensbanen. Jepp. Hadde jeg vært kiden til Beckham, hadde navnet mitt vært Kupé Elleve. Tjueto år senere, feiret jeg fødselsdagen min igjen, altså for tjueandre gang. Og etter tjueto gjennomganger skulle man tro at jeg så smått begynte å få dreisen på hele bursdagsgreia. Men nei. Nei, nei. Det gikk til helvete, og jeg vet NØYAKTIG hva jeg burde gjort annerledes. Jeg ringte nemlig Arild. Det er lenge siden vi har hatt kvalitetstid, min aldrende trubadurvenn og jeg. TA PÅ DEG PENKLÆRNE OG BLI MED PÅ EVENTYR, skrek jeg i telefonen. Men je er redd for storby'n, je, sa Arild. PYTTSANN, jeg skal passepå'ræ!, skrek jeg. Og sånn gikk det til at Arild og jeg satt kursen mot hovedstaden, med sekken full av sprit og pågangsmot.

Da vi ankom Oslo, hintet Arild til at han gjerne ville hilse på en kompis han "ikke hadde sett siden krigens dager". Jeg sa okei, det er tross alt ikke ofte Arild er i pillerus og tøff nok til å traske gatelangs i Oslo med sine lange underbukser på. Vel fremme på Bislett kunne vi endelig ringe på en dørklokke hvor det sto Herman. Ikke noe etternavn, ingen øvrig informasjon, bare Herman. Det spraket i intercomsystemet, eller kanskje var det bare stemmen til Herman som var jævelig rusten, i allefall ble vi sluppet inn i en leilighet som var nettopp det; jævelig rusten. Jeg skal ikke prate for mye om Herman, skal bare nevne at leiligheten var FULL av walkietalkier og kikkerter. Og at alle rullgardinene var nede. Og at hvis politiet plutselig hadde banket på, hadde jeg faen ikke blitt overrasket. Og at da vi gikk derfra, var jeg overbevist om at jeg hadde fått tuberkulose, aids og gulfeber. Og blitt plattfot.

Vi dro videre til en førfest, men valgte fort å evakuere, ettersom det ble litt dårlig stemning av at jeg hadde med en nervøs middelaldrende mann i undertøy. Vi endte opp på det eneste stedet som tilsynelatende godtok folk som Arild, i en sliten bule på østkanten som var full av Rune Rudberger og Cowboy-Lailaer. Arild, som fremdeles var i pillerus, ba opp den fineste Lailaen til dans, de fant tonen, og plutselig befant jeg meg alene, i et innrøyka rom med alle østkantens småpedofile bestefedre i pensjonistkrisa. Så jeg drakk, davettu. Og drakk og drakk og drakk. Etter tre hundre øl dukket hun opp. Rita. Hun var nittisju prosent pupp. Kanskje de største puppene jeg har sett. Jeg ble umiddelbart forelsket.

Hvilepulsen til de småpedofile bestefedrene økte betraktelig, og selv om de gliste så kjekt de kunne, var det meg hun valgte å snakke til. Skulle faenmeg bare mangle, egentlig, jeg er jo ellevilt kjekk. ELLEVILT kjekk. Og plutselig, vettu, var jeg så full at TVILLINGEN til Rita dukket opp!

Arild kom tilbake akkurat i det jeg skulle til å invitere alle fire puppene hjem til meg. Gledesdreper. Etter et par heftige gloser jeg sånn HELT seriøst ikke kan gjenta her, forklarte han meg vennlig at det slett ikke var drømmedama jeg hadde foran meg. Så beskrev han i detalj hvordan hun så ut, og jeg kom frem til noe som dette

Selv om jeg fremdeles synes dama var grisefin, merket jeg at det kanskje var greit at jeg ikke hadde invitert henne med hjem. Hvis Arild, selv med tidenes pillebriller, synes hun var så lite delikat at han følte han måtte advare meg, var det kanskje råd verdt å følge. Men SÅ, vettu, drakk jeg helt til det var FIRE av henne.

Og da ble det så god stemning at jeg droppet rådene til Arild som en heit potet, og ba hele gjengen hjem til meg. De smilte, fniste i kor, rødmet og så ned, før de sa: Nei takk, du er ikke helt min type.

Sånn seriøst, jeg fikk avslag av ALLE FIRE. Arild lo, og jeg lusket hjem med halen mellom beina. Ett år eldre, for tjueandre år på rad. Stadig ikke klokere på hverken livet eller kvinner. Eller meg selv. Det eneste jeg vet er at hadde jeg ikke ringt Arild, kunne jeg feiret med to dritheite tvillinger som aldri eksisterte, og - dette er visdom, kloke ord jeg gleder med dere - og at selv fiktive tvillinger er bedre enn en Arild på ordentlig.

Chop Suey

Sat, 12 Mar 2011 00:34:19 GMT

En ting har jeg irritert meg over lenge, hele den der "tenn et lys for"-greia på Facebook. Tenn et lys for Berserk, tenn et lys for jordskjelvofrene i Japan, tenn et motherfuckings lys for lyset som brant ut i går. SERIØST folkens! Du kan tenne så mange lys du bare ORKER, du kan sette fyr på jævla hele stua di for alt jeg bryr meg, det forandrer ikke en dritt for de jordskjelvrammede nedi Japan. Det er ikke sånn at faren til Chop Suey trøster sønnen sin med å si : så så, gutten min, nå er det førtifem tusen nordmenn som TENNER LYS for oss, så dette ORDNER SEG.

Med det budsjettet vi nordmenn bruker på å TENNE LYS for alt mulig crap, kunne vi jo bidratt med helt enorme summer til samme formål. Men nei, vi tenner lys. Og da trenger man kanskje ikke engasjere seg noe mer? Er det blitt sånn i to tusen og elleve at man ikke trenger å strekke seg lenger enn til venstre museknapp for å trykke LIKER på Facebook for å være et oppegående menneske? Ligger lista så lavt? JESUS KRISTUS.

Hva skjer etter du har trykket LIKER, egentlig? Skriver du en liten hilsen, forteller du de førtifem tusen andre at dette synes du jaggu var leit, skikkelig trist, og at du tenker på, og ber for, Chop Suey og faren hans? Det ENESTE som er mer bortkasta enn å tenne lys er faenmeg å BE, ass. Hvis du har så jævelig tro på at de bønnene dine blir hørt, så kunne du kanskje vurdert å be en bønn som denne hver kveld før du la deg:

Kjære Gud. Dritfint hvis du dropper jordskjelv og sånn. Amen.

Men, for all del, be i vei, be til du blir grønn og blå, tenn lys, trykk liker på alt du kommer over på Facebook, gjør alt du kan for å virke engasjert uten egentlig å gjøre noen ting. Og jeg lover deg, når stua di brenner ned, når du står på bar bakke uten så mye som et telys igjen, da skal jeg, Chop Suey og faren hans tenne lys for DEG.

rett skal være rett

Sat, 26 Feb 2011 21:25:30 GMT

Rett skal være rett. Det er sant. Derfor informerer jeg nå om at jeg har fødselsdag i dag. Jepp. I dag fyller gutten tjueto år. Tenk deg det. Tjueto år. Så gammel har jeg aldri vært før. Akkurat nå sitter jeg relativt dritings i en gyngestol og konsentrerer meg SYKT HARDT om å skrive som en relativt edru tjuetoåring. Relativt. Hva ønsker du deg til fødselsdagen min? Du kan få hva du vil. Ja! Jeg skal faktisk gi DEG en gave. Hvor kul ække jeg? (SYKT KUL) Tre ganger tre for meg, for deg, for mora di.

Skål.

EDIT

DAGEN DERPÅ klokken 23:29

HE HEEE. Dette husker jeg ikke. TRIVSEL! Dere er koz. Fyllesyk out.

mr airport hero

Thu, 17 Feb 2011 20:58:43 GMT

Du vet den scena sånn helt på slutten av en romantisk film, den scena hvor helten vår er på en overbefolket flyplass, det er mas og lyder over alt, og orkesterstressmusikken stiger til et voldsomt crescendo, kameraet snurrer rundt og rundt, han river seg i håret, kjemper for å gjenvinne pusten og bevare fatingen, før alt plutselig blir stille, en myk strykekvartett eller kanskje en panfløyte drukner maset, og plutselig står hun der, rett foran ham, de omfavner hverandre og lever lykkelig alle sine dager?

Føkk den scena.

Det ække sånn i virkeligheten, vettu, don Johan. I VIRKELIGHETEN blir du stoppet i sikkerhetskontrollen av en dame som heter BRITT. Eller, du tror i det minste at hun heter BRITT, for på idskiltet hennes står det bare b-152-251, og det kan like gjerne være Britt som alt mulig annet. Så du løper tilbake til billettskrankene og bestiller den første billetten til hvor som helst, bare så du kan komme igjennom sikkerheten og vise finger'n til Britt. Med pass og en overraskende rimelig billett til San Francisco i hånda, er du plutselig akseptabel, og Britt slipper deg gjennom, peker mot utenlandsreiser, og du beiner som faen uten egentlig å vite hvor du skal. Det eneste du vet er hvem du ser etter.

Over alt er det mennesker som tilsynelatende ikke har respekt eller forståelse for at du er en mann i en vill og hensynsløs jakt, og du blir møtt med hyl og dømmende blikk bare fordi du løp rett inn i en barnevogn. Og den veltet. Og den lille asiatiske kiden datt ut. Og du tråkka på henne, litt. JESUS KRISTUS, null forståelse. Jada, det er folk over alt, men du har ikke kringkastingsorkesteret i ryggen, de eneste lydene du hører er asiatisk barnehyl og din egen puls. Du får øye på Gaute Ormåsen, men du vet at de ikke selger våpen i tax-free'en, så du ignorerer det og løper videre.

Plutselig har du kommet til det området ved gatene hvor det er et automatisk gangfelt midt på gulvet. Du vet, sånn rulletrapp, bare at den er flat. Som et gangfelt. Hva SKJER med det, forresten? Har du sett det? Folk stiller seg på de, også, vettu. Sånn for å bli tansportert femten meter. For de er jo ikke lenger enn det, VETTU! Femten meter. JESUS KRISTUS, hvordan LEVER disse menneskene som ser nødvendigheten i å ha et FEMTEN meter langt rullebånd i en tre hundre meter lang hall? Og hvordan kommer de seg ellers rundt omkring? Dette er viktige spørsmål, som jeg håper samfunnet plukker opp snart, så vi kan ha en god debatt rundt det hele.

ANYWAYS, du er ved gatene, hallen strekker seg i det uendelige, det er flere mennesker der enn du kan telle, men du trenger bare finne ett. ETT ansikt du kjenner, blant tusen ukjente. En håpløs oppgave, før hjernen din plutselig blir en supermaskin c.s.i-style, du scanner atten ansikter i sekundet, og selv om kringkastingsorkesteret ikke er der for å bygge opp spenningen, er det åpenbart for alle som stirrer på deg at du er desperat etter å finne noen.

Rett før noen ringer for å rapportere at det står en vill mann med fråde rundt kjeften like ved gate k, får du øye på henne. Hun står halvveis med ryggen til, men du kjenner henne igjen. Panfløyta uteblir, hjertet synker til langt ned i magen, og du trekker pusten for å roe deg. For å virke en smule rasjonell. Selv om du har grisekjørt til flyplassen, selv om du har en billett til San Fransisco, selv om du har en hårtufs fra en asiatisk baby hengende fast på skoen, er det viktig for deg å virke rasjonell.

Hei, sier du. Hun snur seg, og du kan se hvor overrasket hun er. Nå kommer det, nå kommer omfavnelsen, nå skal vi leve lykkelige alle våre dager, panfløyte eller ingen panfløyte. Men nei. Der det skulle vært et smil, kruser en misfornøyd snurp. Øynene som skulle fylles med gledestårer, er fulle av raseri. Og stemmen som skulle hvisket at hun elsker deg, hveser hva faen gjør du her. Du får avskjed på grått papir, nei, ikke papir engang, men en brukt serviett fra kaffeloungen. Du bestemmer deg for å droppe rasjonell, rasjonell har aldri ført til noe, du går for desperat, faller til knærne, hever armene i luften og erklærer din evige kjærlighet. I øyekroken observerer du en overvektig fjortenåring som filmer deg med iphonen sin, og du rekker å tenke at dette kommer til å havne på youtube. Crazy guy gets dumped at airport. Men det spiller ingen rolle. Offentlig ydmykelse kan du takle senere. Hun ser ned på deg, du stirrer opp på henne, men øyeblikket varer ikke. Det er over, sier hun. Så forsvinner hun, inn på flyet som skal ta henne til Singapore.

I et øyeblikk kan du ikke helt forstå hva som akkurat har skjedd. Hjernen funker ikke, hjertet slår ikke, i noen veldig få sekunder er du faktisk død. Da du kommer til deg selv er naturligvis det første spørsmålet som melder seg om flyet til San Francisco mellomlander i Singapore. Et siste håp tennes, men da du kommer til gaten er det allerede for sent. Flyet til San Fran er sakte på vei ut mot rullebanen. Uten deg ombord. Og akkurat da kommer du på at du har feilparkert bilen, også. FAEN.

dude wtf

Sun, 13 Feb 2011 12:48:53 GMT

Okei. Han heter Sigur. Ja, jeg vet, Sigur uten d. Altså, HVEM heter Sigur? Eller Siguj, da. For selv om Trude aldri, aldri har hatt noe problem med å kalle meg rrrrævrrråtne slingrrrefitte, så er det tydeligvis VELDIG vanskelig å si Sigurrr allikevel. Siguj. Siiiiguj. Jeg dævver.

Han har det vanskelig, Siguj. Litt sånn "i hurt my self to feel alive"-greie på gang. Litt sånn "omg, the weight of the world is TOO MUCH"-opplegg. Veldig sensitiv type. Når jeg kom hjem etter å ha drukket meg sanseløst full og bitter (det er en annen historie) på formiddagen i går, satt han der, på MIN plass ved kjøkkenbordet, og GREIN mens han leste i avisen om frigjøringen i Kairo.

JEG BARE

Ja, sånn høres jeg ut når jeg er fyllesyk. Ganske barsk. OG HAN BARE

Og jeg bare

Og han bare

Og jeg bare

Han har trange bukser, Siguj. De er så trange at jeg faen ikke skjønner hvordan han får føttene igjennom nederst på buksebeinet. Det er en uknekkelig nøtt. APROPO nøtter, jeg TVILER på at Sigujs kan gjøre jobben sin etter å ha vært i de buksene. Åjadda, jeg sitter her og skriver om testiklene til min lillesøsters kjæreste. Og da er vi jo plutselig inne på det UROVEKKENDE mange av dere gnåla om da jeg kunngjorde for verden at Trude infact HAR fått kjæreste - nemlig sexlivet til overnevnte.

HAHAHAHAH ER DERE GÆRNE ELLER?! Ingen mann med vettet i BEHOLD vil sexe TRUDE! Ingen OPPEGÅENDE, FORNUF...

Okei, jeg tar poenget. Merde!

Jeg har alltid vært av den oppfatning at JEG kom til å bli gravid før Trude i det hele tatt fikk muligheten til å ha sex. Og det står jeg ved. Men jeg trodde GRUNNEN til det var fordi Trude er teit, MEN NÅ viser det seg imidlertid at grunnen blir fordi JEG alltid kommer til å være i veien, og ødelegge.

Romantisk kveld på kino? I'm there. Bakerst i bussen på vei til skolen? I'm there. Overnatting hos Siguj? I'm there. "Gruppearbeid" i naturfagtimen? I WILL BE THERE. Så det er MIN plan. Søster'n DIN, derimot, er det faenmeg allerede for seint for.

APOKALYPSE

Thu, 10 Feb 2011 18:07:52 GMT

Trude har fått kjæreste.

syk

Tue, 25 Jan 2011 10:21:54 GMT

Å være mann er vanskelig. Sykt vanskelig. Faktisk har jeg aldri vært borti noe vanskeligere. Joda, GREIT, dere damer kan komme drassende med de VILLE påstandene deres om mensensmerter og tørre mascarabørster, men når alt kommer til alt vet vi jo like godt alle sammen at det er mannen som lider. I det store og hele. Når kvinnen i ditt liv, det være seg moren din, søsteren din, kjæresten din, tanta di fra Trøgstad, niesa di eller "leieboeren" din får kvinnegalskap, er det deg det går utover. Når hårbørsten kommer susende med skremmende hastighet og presisjon, er det deg den treffer. Det er sant som det sies, at bak enhver kvinne - står det en mann som har det verre. Mye verre.

Ta meg, for eksempel. Jeg er syk. SYKT syk. Kan vanskelig forestille meg at noen noensinne har vært sykere. Her snakker vi såpass syk at INFLUENSAEN har lungebetennelse, liksom. Og lungebetennelsen til influensaen har sars. Og sarsen til lungebetennelsen til influensaen har GIKT og er PLATTFOT.

Og her kommer altså vanskelighetsgraden inn - det er SYKT vanskelig å være mann. For når en mann er dødssyk, som jeg, møtes man med mindre forståelse og sympati enn Hitler. Haha, tenker du, nå overdriver'n Håkon igjen. MEN JEG GJØKKE DET.

Var på legekontoret her forleden, du vet, for å få det bekreftet. At jeg snart skal DØ. Det er en kjent sak at jeg kommer fra en liten bygd, vi er ikke så mange her. Allikevel kan jeg ikke huske at det noensinne har vært tomt på venteværelset utenfor legen. Ever. Neida, der er det alltid stinn brakke. Om sommeren da jeg var liten pleide jeg og gutta å selge saft og markjordbær utenfor inngangen, og vi var faenmeg alltid mangemillionærer når vi gikk hjem. Anyways, det er på venteværelset det skjer. Og når jeg kom hanglende inn med mine femtini grader i feber, ble jeg møtt av en unison kald skulder fra

HANNE
Sliten småbarnsmor med kols. Til tross for at hun ÅPENBART
ikke innehar ÉN eneste sympatisk celle, er hun godt likt -og formann-
i foreningen for de kronisk misfornøyde.

TINE
Den obligatoriske bygdelesba med røtter fra Tynset. Flyttet hit til
bygda og presenterte seg en stund som Nils.

SOLVEIG
Den lille drittungen til Annegro og Morten. Annegro og Morten møttes
som deltakere i et frivillig hjelpeprogram i Sør-Afrika, men HVA FAEN
hjelper det når resultatet av sammenslåingen bare er enda en Ida Wulff waiting to happen.

ENKEFRU OLSEN
...er stort sett rusa på sine gamle dager.

..gjett hvem?
TRUDE
Roten til alt ondt.

Som du skjønner kunne jeg like gjerne ha snublet inn i årsmøtet i foreningen for kvinner som hater menn. Og da særlig syke menn. For en mann kan liksom ikke være syk uten at han OVERDRIVER. For noe PISS. Er LITT sympati sånn på tampen av livet for mye å be om?

frokost

Sun, 23 Jan 2011 08:36:29 GMT

Frokost har alltid vært en stor greie her i huset. Man kan ikke skippe frokost, liksom. Det er obligatorisk oppmøte rundt kjøkkenbordet klokken SEKS. Hver dag. Søndag også. Uten tvil fordi min mor har lest det i en eller annen pedagogikkbok. Så til alle pedagogikkmennesker; fu. Vanligvis foregår frokosten slik frokoster flest i det langstrakte land foregår: Den teite lillesøsteren er misfornøyd og emo, den overdrevne morgenkvikke moren er overdreven morgenkvikk, og den kjekke storebroren inntar sin kaffe mens han tålmodig lytter til kvinnfolkenes meningsløse babbel om krig og fred og religion og herregud og sånn.

Jada. Vanligvis er det sånn. Men i dag skjedde det noe fantastisk.

Jeg har jo hørt om det hele livet, at hvis man smiler til verden vil verden smile tilbake. Jeg har hørt om karma. Jeg har forstått at det visstnok skal eksistere noe sånt som et slags regnskap, som måler gjerningene dine opp mot hverandre, og hvis du har gjort mest godt, så får du premie. For å være ærlig ANER jeg ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene dette. Alt jeg vet er at det er fest hos meg. Og DU er invitert.

kongen @ haugen

Thu, 20 Jan 2011 10:41:10 GMT

Jeg aner ikke hvordan det gikk seg til. Jeg ser tilbake og prøver å forstå nøyaktig NÅR det skjedde. Nøyaktig HVA jeg kunne gjort annerledes. Men faen, det er håpløst. Det skjedde så gradvis at jeg ikke la merke til det. Like fullt skjedde det, jeg må bare innse det og ta opp kampen. Det er ikke lenger jeg som er MANNEN i huset. Det er ikke lenger jeg som er kongen på haugen. For KONGEN... det er Trude.

Det som skjer når en lillesøster går fra å være jente til å bli kvinne, er det merkeligste, skumleste fenomenet i verden. True story. Jeg ser snart ingen annen løsning på problemet enn å konvertere til homofiliesterne. For når min egen MOTBYDELIGE søster så smått begynner å ta form av noe jeg selv kunne beskrevet som attraktivt, kan man like gjerne bare.. slutte. å. leve. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg synes søsteren min er heit. Hun er fremdeles den mest plagsomme vorta i verden, men i en helt ny pakke - en pakke av typen man som mann ikke automatisk flekker tenner til og rygger unna.

Det jeg PRØVER å si, er at utviklingen, det som skjer når en lillesøster går fra å være jente til å bli kvinne, er et fenomen uten sidestykke. Vi bruker langt fra nok penger og ressurser på å dokumentere denne forvandlingen. Er det bare jeg som ser det ironiske i å bruke milliarder av spenn på å lete etter intelligent liv ute i verdensrommet, som kanskje eller kanskje ikke eksisterer, når det vandrer en rase, et vesen, rundt HER på jorden, som INGEN forstår?

Min en gang lille søster har vokst til noe jeg ikke kan fatte hva er. En kraft av kosmiske dimensjoner, ondskap og innyndene sjarm i en djevelsk coctail som før eller siden vil føre til jordens undergang. Yoko Ono-style. Jeg har alltid følt meg som den beste av oss to, fordi hun fra tidenes morgen har vært en drittunge. Men nå er både dritten og ungen borte. Sporløst forsvunnet. Det som er igjen er en iskald, beregnende, manipulerende, forvirrende skapning. Min mor mener hun er et produkt av meg. DEN kjøper jeg ikke. Jeg tror denne uforklarlige forvandlingen KAN forklares med få ord. Ja. Min søster Trude har blitt kvinne.

----

Sånn apropo ingenting, og btw, liksom; jeg ER verdens dårligste blogger. Med oppdateringer sånn én gang i måneden, synes jeg det er spinnvilt at det i det hele tatt finnes folk som leser. Men i allefall, for en stund siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne anbefale noen gode, morsomme blogger. Det er klart jeg kan. Men jeg har veldig dårlig oversikt, type Siv-Jensen-på-heterofilt-utested-dårlig-oversikt. SINNSSYKT dårlig oversikt, med andre ord. Så, derfor, hvis du vet om noen morsomme blogger, kan du gjerne legge igjen linken i kommentarfeltet, liksom. Pluss i margen. Jeg skal bare anbefale én blogg, men det er til gjengjeld den beste og mest velskrevne bloggen i Norge. Og er du orientert, er den innmari morsom også. http://dagensbeste.blogspot.com/

Hederlig (les: LATTERLIG) omtale går til Dagbladets debattsider, og selvfølgelig denne karen.

fly

Tue, 18 Jan 2011 05:33:21 GMT

Dette med å ta sjanser er det skumleste i verden. Når du finner deg selv i et veikryss, eller på kanten av et stup, og du må velge. Høyre eller venstre? Hoppe eller droppe? Du tar mange sjanser uten å tenke over det. Plutselig er du på full fart ned stupet, uten engang å være klar over at du valgte å hoppe. Han fyren som ba om nummeret ditt, du tok sjansen på ham, og ga ham det. Merket du at du plutselig var midt i svevet?

Det er ikke din feil. Det var ikke opp til deg. Han hadde allerede bestemt seg for hvordan kvelden skulle ende. Det er ikke din feil. Jeg sitter ved sengen din, og forteller historien om stupet. At man noen ganger er i fritt fall uten å merke det. Jeg hoppet ikke, sier du. Jeg bare falt. Vinden tok meg.

Du er borte, og det er han også. Da han forsvant tok han med seg den delen av deg som innimellom fikk deg til å oppsøke veikryss og stup. Fotsporene ved stupet har forsvunnet med vinden som tok deg. Du er liten i din egen hud.

En gang skal du stå der igjen. Stupet er milevis unna, men hvis vi begynner å gå dit i dag kommer vi frem før du aner. En vindstille dag. Når du står der kan du hoppe fordi du vil, ikke fordi du falt. Du kan lukke øynene og ta sjansen. Du hopper. Midt i svevet finner du ut at du kan fly.

mainstream

Tue, 04 Jan 2011 01:43:20 GMT

Jeg kan leve med den der undercut-greia mange har på gang om dagen. Jeg kan leve med palestinaskjerf også. Palestinaskjerf og penkjole. Joda, det er greit å vise hvor man står, i pentøyet også. Jeg takler de fleste RU'ere. Jeg liker folk med meninger. Tatoveringer er helt okei. Og piercinger er ditto. Jeg kan leve med ekstrem skarring. Det er først når alt dette kommer i samme pakke at jeg får litt problemer med å.. puste. Tydeligvis.

Møt Nora. Det er nyttårsaften, og Nora er min borddame på høyre side. Jeg kjenner henne ikke, hun dukket opp sammen med Amalie, som er søsteren til Mads, som igjen er vert for kveldens selskap. Nyttårsmiddag med gode venner, som det het i eventen på le' Face. Gode venner. Fantastiske venner. Og Nora, da. Nora føkkface.

Samtalen gikk lystig. På min venstre side hørte jeg latter. Rett ovenfor meg satt Harald, han lo også. Det gikk opp for meg at de eneste som ikke tilsynelatende koste seg i HJEL var meg selv og Nora. GREIT, tenkte jeg. Jeg får vel investere litt tid på denne merkelige, merkelige fremtoningen. Så jeg snudde meg mot henne og spurte om hun likte maten. Hun svarte skarrende tilbake, og jeg kjente et delikat dryss, små perler av spytt, som vennlig dusjet meg i ansiktet. Jeg så regnbuen i fossefallet som dekadent landet i maten min. Jeg flyttet diskret på tallerkenen, uten at det hjalp nevneverdig. Det regnet ustanselig spytt på kalkunen min. Det gikk forsåvidt greit, jeg var plutselig ikke sulten lenger. Det eneste jeg tenkte helt manisk på, var hvordan jeg skulle få tørket spyttet hennes av ansiktet mitt, uten at hun så det. Jeg ville jo ikke såre henne. Selv om, liksom, hva skulle hun sagt? "LIKER DU IKKE Å HA SPYTTET MITT I ØRET??!"

Ehnei.

Joda, hun likte maten. Hun bare spiste vanligvis ikke kjøtt, men tenkte hun skulle gjøre et untak i dag, siden hun hadde fått komme på middagen sånn helt i siste liten. Hun ville jo ikke være uhøflig heller, liksom. Nei, DET vettu, sa jeg, og kjente spyttet renne nedover kinnet. Jeg tok mot til meg, og tørket det av med skjorteermet. Og da fikk jeg seriøst HVA?!-LIKER-DU-IKKE-SPYTTET-MITT-blikket. True story. Men allikevel, det ble mindre spytting etter det. Så jeg antar hun skjønte at NEI. Jeg ække fan av spyttet ditt, SORRY.

Allikevel vet jeg ikke om det var udelt positivt at det ble mindre spytting. For når spyttingen forsvant, åpnet det liksom for en ordentlig samtale. Og for å være ærlig likte jeg spytteNora bedre enn snakkeNora. Hun bare folkemord ditt og konspirasjonsteori datt. Amerikanske styresmakter, og mannen i månen. Finnes egentlig Osama Bin Laden? Og det er seriøst bare et tidsspørsmål før dyrene gjør opprør mot oss menneskene. Jeg dævva. Opptil flere ganger i minuttet. Etter tre TIMER, og flere mentale facepalmer enn jeg kan telle, bestemte jeg meg for å prøve å vinkle samtalen inn på noe litt mer... trivielt. Så jeg fortalte om konserten jeg skal på tjuesjuende februar på rockefeller (skal du dit? KOZ), og la på i tjukke lag om hvor fantastisk musikk er. Særlig Elvis. Jeg mener, herregud, Elvis er episk, det mest fantastiske mennesket som noensinne har vandret her på jorda - sårri Jesus - han var reinkarnasjonen av alt som er fint og flott og vakkert og godt. Men neida. Nora bare: BÆÆ, musikk er så jævelig mainstream, ALLE liker det, liksom. Det GÅR an å tenke selv, liksom. Man MÅ ikke gjøre det alle andre gjør. Så spurte jeg hva hun hørte på, da. Og hun svarte at hun var litt mer alternativ. Hørte på andre ting. Pulsen sin og sånn. Trær. Og sånn. Det er tross alt veldig viktig å være sin EGEN person, og ta EGNE valg. Og dessuten suger Elvis, sa hun.

OG JEG BARE

OG SÅ BARE

OG SÅ BARE

OG SÅ LITT SÅNN IGJEN

FØR JEG BARE OKEI, YOU'RE GOING DOWN

Skjønner hva du mener, sa jeg. Alle er så jævelig i mot pelsdyroppdrett og barnearbeid. HERREGUD. Ingen tør å ha egne meninger, vettu. JEG synes barnearbeid er topp, men hver gang jeg diskuterer det med noen, er de alltid hjernevaska av massene, fullstendig blinde for det faktum at de mener akkurat det samme alle andre mener. Vet du hva annet som er flott? Å sette fyr på gamlehjem. Jeg setter ikke fyr på så mange gamlehjem lenger, det er har liksom blitt så mainstream. Nå setter jeg fyr på min egen ræv i stedet. HAHA, husker du når det var pop å sette fyr på kirker eller? Good times. Så sinnssykt nittennittiåtte, ass. Og hva faen skjer med politikken om dagen? Ved det forrige valget stemte jeg på det partiet som faktisk VANT. HVA FAEN, liksom? Hadde jeg visst at ALLE andre også kom til å stemme på Jens, så hadde jeg stemt noe annet, ass. Og ER DU EGENTLIG KLAR over hva vi gjør her i kveld? Feirer NYTTÅR. DET er mainstream, det. Kom, a, så stikker vi til Moskva og feirer incest i stedet, og i stedet for raketter kan vi kaste DRITT opp i lufta.

(Okei. Talen har blitt noe utarbeidet i ettertid, men det var sånn basically det jeg sa. Red.anm)

Da jeg var ferdig, merket jeg at alle så på meg. Det var så stille at jeg kunne høre farrisen bruse i glasset. Og DET er sykt stille i et rom med tjue mennesker. Nora så på meg og blunket heftig. Jeg så etter Harald, håpet han ville bryte stillheten og redde meg. Redningen kom aldri. Jeg kunne like gjerne druknet i et hav av spytt.

I fjor var nyttårsforsettet mitt å begynne å røyke. Det gikk dårlig. I år er forsettet mitt å ikke ALLTID si det jeg tenker. Jeg har trua. Godt nyttår!