både her og på graven din...

jeg kan jo skylde på at dagene er så mye mer travle, nå som både pappa og mamma trener så mye, men det er ikke den virkelige grunnen...

jeg har ikke orket å forholde meg så mye til alt du måtte gjennom..

det livet vi alle levde, der vi kjempet for din verdighet, kjempet for din hverdag, kjempet for å overleve til morgendagen...

jeg orker ikke kjenne på kontrastene, orker ikke sammelikne livet da og nå..

for da hadde jeg gått med kronisk dårlig samvittighet for at vi ikke kjempet hardere!!

-ikke fikk igjennom at du fikk knapp da du var et år og sluttet å spise, enda det var min største kampsak da du var baby..

nok mat er vedig viktig!!

-ikke slo i bordet og krevde medisin da du fikk påvist ekstrem refluks og legene på lokalsykehuset så en annen vei, mens riksen bare trakk på skuldrene...

- ikke krevde medisinering for kvalmen din, du var kvalm hver dag hele livet, helt til ei magisk kreftsykepleier delte deres hemlighet om hvordan DE bekjempet kvalme hos kreftsyke barn...

-ikke krevde med smertelindring enda vi jo så du hadde vondt.. bare fordi du nektet for smerten, og de fleste på sykehuset mente du var for liten til smerteskalaen...

heldigivs visste Zenita bedre...

jada, jeg husker alle de gode minnene, det fantastiske livet du insisterte på å leve, gledene du ga alle rundt deg..

jeg er egentlig ikke plaget av sinne eller frustrasjon for at det ble som det ble...

men...

du er alltid i mitt hjerte, keg tenker mye på deg, prater mye om deg, og gleder meg til lillesøster forstår hvem du er...

ja, er....

du vil alltid være, ikke var..

glad i deg jenta mi, håper jeg en dag orker å ta tak i de vanskelige sidene igjen slik at jeg får jobbet meg igjennom dem...

mange klemmer

mamma...

det har vært en turbulent tid her, eller hvertfall i mitt hode!!

mamma har nå begynt på de medisinene hun egentlig skal gå på, og overgangen var tøff...

i fire uker ble jeg revet i fillebiter innenifra, fyttikatta så tøff opptrappinga var!!

men, nå begynner det endelig å roe seg litt ned...

ellers så går nå hverdagen her, vi nyter dem alle sammen...

lillesøster vokser til, og er en humørspreder uten like!

og storesøster storkoser seg som skoleelev..

men fordi om det er stille fra meg her inne, må du ikke tro du er glemt!

denne høsten har vi alle tre merket savnet etter deg sterkere enn noen gang.

vi prater mye om deg, savner deg i fellesskap, og også i full ensomhet.

du skulle jo ha vært her nå, vet du...

uansett hvor bra hverdagen vår blir, med snille søsken, god mat og store og små gleder, flotte treningsturer og rungende latter...

-ingenting vil noen gang bli helt fullkomment, fordi du ikke får være med å dele...

jeg er på ny i en fase med masse aggresjon og sinne,,

om det kommer av de nye medisinene, eller om det bare er en fase er egentlig ikke så viktig.

det viktige er hvordan jeg bruker dette sinnet.

jeg kjenner jeg lett kan rette det mot de som klager over pittesmå filleting, de som aldri i hele sitt liv har møtt motgang men som likevell mener så mangt og mye om hvordan motgang skal håndteres.

de som dømmer, de som ser ned på, de som går rundt med skylapper og propper i øra for å slippe å ta stilling til triste, vonde eller brutale ting fra virkeligheten

og, jeg kjenner jeg lett kan bli en heidundranes debattant i lavkarboens fordeler... hehe...

men, jeg velger å la være..

jeg velger å minne meg selv på at det er BRA enkelte ikke vet hvor brutal verden er, hvor tøff en vanlig hverdag kan være, hva VIRKELIGE problemer egentlig er.

det betyr bare et de har vært så heldige å bli forskånet for det..

jeg velger å la være å dømme de som dømmer, for ellers er jeg ikke noe bedre enn dem.

og når det gjelder lavkarbo, og medias mas og bråk, velger jeg å høre på min egen kropp, så får andre ta hensyn til sin...

men, i kveld fant jeg noe å rette sinnet mitt mot, noe jeg ikke klarer å overse...

den stakkars lille kinesiske jenta, som ble behandlet som noe søppel som var gjennglemt, der hun lå overkjørt mitt i gata...

dum som jeg var så jeg filmen...

denne stakkars lille jenta, som jeg instendig håper har kommet opp til deg nå...

-måtte mange se denne filmen, virkelig se hvor kalde vi mennesker kan være, se at dette faktisk kunne skjedd mange andre steder også....

og skammes...

bildene av ei lita jente, stygt skadet men bevisst, vil plage meg i lang tid...

heldigvis...

disse bildene burde plage oss alle...

håper dere steller ekstra godt med henne, hennes sorti fra denne verden var ikke verdig på noen som helst måte...

nå skal jeg prøve å få sove litt, håper hjernen kan legge bort bildene i noen timer...

egentlig har jeg mest lyst til å hente med meg lillesøster over i min seng, knuge henne intill meg og passe på henne for all tid...

men det kan jeg jo ikke, ingen vet hva morgendagen bringer, vi kan bare nyte dagen i dag så godt vi kan...

kjempeglad i deg, jenta mi...

savner deg  så utrolig mye...

mange klemmer, mamma..

jeg har svettetokter, er lydømfintlig, lysømfindtlig og berøringsømfindtlig, nakke og skuldre er stive og hodet dunker gjevnt...

jippi....

og slik har det vært siden i natt en gang...

dobbeltjippi...

jeg VIL ikke begynne slik igjen!!

jeg NEKTER å gå tilbake til den evige runddansen med hodepine, sengeleie og dårlig samvittighet for resten av familien...

men hva kan jeg gjøre??

uff...

ja, ja...

jeg krysser fingrene og gjør alt jeg kan for snarlig bedring...

2 år siden du fikk fred...

og fordi om jeg gjerne ville skrive masse med deg her, så hadde vi typisk nok ikke internett et par døgn akkuratt da!!

men du var med oss i tankene hele tiden...

det er vanskelig å huske hvor syk du var på slutten, når slike merkedager nærmer seg sniker bitterheten, savnet og fortvilelsen inn i marg og bein..

i år var min løsning å høre på mine spessielle minne-sanger mens jeg gikk en laang og rask tur i skogen!

vondt, deilig, tungt og oppløftende på en og samme tid...

jeg jobbet meg gjennom sinne, redsel, fortvilelse, håpløshet, sorg, vemod og tilslutt husket jeg på lettelsen jeg kjente på da du endelig fikk slippe...

du har fred nå jenta mi...

elsker deg...

klem, mamma...

sjokket fra fredag stilner sakte av,

dagen da dere brått ble så mange flere der oppe...

mange som ikke skulle reise opp på lang tid, alle stive av skrekk da reisen begynte...

jeg klarer fortsatt ikke å fatte det,- men det er vell kanskje en forsvarsmekanisme..

uansett vet jeg dere der oppe gjorde så godt dere kunne for å ta imot de uventede så godt som mulig...

og oppi alt dette, begynner det virkelig å nærme seg vår egen lille merkedag, 2 år siden VÅRT lille helvete nåde høydepunktet...

glad i deg jenta mi...

mange klemmer, mamma..

stemmen min er knapt hørbar, nærmest en hvisking.

synet blir slørete, bringer meg til andre tider.

"og bunnet de fast i halen..."

lillesøster har sluttet å kave, lytter til stemmen min og suger fornøyd på flaska.

"så synger hun sakte for elleve små troll,.."

jeg minnes smerten

kjærligheten

sorgen

og gleden.

din hånd i min, mitt øre nære ditt.

"de vakreste ord hun kjenner...."

jeg, helt uten sangevner eller sangglede, brydde meg ikke om hvem som hørte

"ooo-aiaiaiai-boff"

det var så lite du forlangte

"ooo-aiaiaiai-boff"

du koste deg med de minste gleder

"ooo-aiaiaiai-boff-boff,"

lillesøster smiler søvnig, fyller mitt hjerte med varme over igjen å kunne synge denne sangen...

"ooo-aiaiaiai-boff..."

{tekst}

kjenner det på kroppen, vil planlegge 5-årsdag, men...

-tenk, du skulle straks fyllt 5 år!

vi skulle servert pølser, spist sjokoladekake, hatt discotek og fisket etter godteposer.

fine kjoler skulle blitt tilgriset av brus og gele, pensko skulle laget merker i gulvet for så å bli glømt i ett eller annet hjørne av huset.

og du...

du skulle sannsynligvis sovet dårlig natta før, ikke klare å få i deg næring, og blek og stille tatt imot gjestene dine..

kanskje du skulle vist frem hvordan du fikk mat gjennom en knapp på magen, kanskje du ville vært avhengig av at en voksen trippet etter deg med oksygenkolben til enhver tid, kanskje du ville bli så sliten at du kastet opp..

men, du hadde garantert danset deg gjennomsvett, griset til kjolen med kake, ledd og hviiint i fryd under fiskingen, løpt på et bordhjørne så du fikk en ny kul og kastet innpakningspapir rundt deg mens du åpnet gavene fra alle dine venner...

utslitt, men meget fornøyd ville du sovne i stolen under barneteve, lykkelig på en måte bare du kunne være...

i stede får storesøster og jeg bake sjokoladekake, vi skal pynte på graven din, og innvie lillesøster i vår årlige spessielle bursdagsfeiring...

savner deg sånn...

mamma...

i fjor var storesøster borte, så mamma og pappa rømte opp i fjellet og hoppet over hele dagen!

men i år var det full pakke igjen..

tog, leker, og masse sosialt samvær.

egentlig ville jeg ligget under dyna, med puta over hodet, i påvente av den 18!

hvorfor er akkuratt denne dagen så tøff?

sikkert fordi man er sammen med mange andre, ser ungene du skulle ha begynt i klassen med om et år, og må klistre på deg et stort smil hele dagen...

du skulle ha vært med!!

basta..

mange klemmer, mamma...

jeg husker den ekstremt følelsesladete dåpen du hadde der, jeg husker bryllupet vårt hvor du tuslet rundt i kirka, jeg husker begravelsen din, og alle disse følelsene blander seg sammen til et kaotisk virrvar av tanker i hodet mitt...

storesøster fikk bære lillesøster opp kirkegulvet, hun er stolt som en hane vet du..

men, hun var også preget av gamle minner, hun hadde vondt i magen og blek...

etter sermonien gikk vi ned til deg, og fikk tatt bilder av alle mine barn samlet...

vemodig, godt og vondt...

alle sier lillesøster er så lik deg, da du var på hennes alder..

og jeg sier jo meg enig i det, pappa sine sterke gener er tydelig hos alle mine barn..

men...

jeg husker ikke hvordan du så ut, da du var noen måneder gammel!!

jeg ser det bare for meg som et lite barn, med ditt strålende smil i ansiktet...

hvordan du egentlig så ut som baby, det husker jeg ikke...

var jeg sååå sliten i den perioden??

det ER vanskelig å bruke tid og tanker på deg, kjenner jeg, og det føles ikke bra...

jeg savner deg jo fortsatt like mye, jeg prater om deg nesten hver dag, men...

livet mitt er så bra for tiden, lillesøster er så lett å ha med å gjøre, og både pappa og jeg klarer nå å fokusere på tiltak som øker vår livskvalitet og bedrer vår helse..

det gjør meg nesten litt flau...

flau for at vi klarer å gå videre etter deg

flau for at det går så lett

flau over at jeg ikke bruker mer tid her inne...

for, jeg trenger jo ikke ha det ille for å skrive her, jeg vet du bare er glad for at vi har det så bra!!

men likevell hender det ting som gjør at jeg tenker jeg må dele det med deg her...

uten at jeg får gjort det...

men, her kommer det nå flere innlegg, jeg skal ta hver ting for meg nå, virkelig tømme meg, virkelig få delt mine tanker med deg!!

savner deg, evig og for alltid

mamma...

{tekst}

først, så fikk jeg kynnere av å fokusere for mye på deg, så slet jeg med melkeproduksjonen om jeg lot meg selv sørge, -og så hadde det gått så lang tid hvor du var nedprioritert at det var vanskelig å komme igang...

fortsatt er det veldig vanskelig å virkelig gå inn i sorgen over deg. jeg kjenner så godt at den ligger og ulmer, inni meg et sted skriker jeg et lydløst skrik av savn...

men jeg får det ikke ut...

kontrastene er så store, mellom savnet av deg, og omsorgen for din lillesøster.

om ikke mange ukene skulle du ha fyllt 5 år...

den dagen må jeg hvertfall markere, kjenner jeg!

men ellers så går det egentlig strålende med mamma!

jeg trenger, spiser riktig, og føler meg i flott fysisk form...

endelig...

men jeg savner deg...

kjenner jeg blir kvalm av savn, uansett om hverdagen min er fyllt av latter og glede vil du alltid mangle i mitt liv!

mange klemmer,

mamma...

vi visste jo ganske godt hva vi gikk til, da vi fikk et barn til, og gleden da jeg faktisk klarte å amme var ganske så stor.

så ble lillesøster syk, brennkopper med gule stafylikokker, isolat på sykehuset i en uke, penecilin intravenøst, og så et tilbakefall etter noen dager, og ny penecilinkur...

denne gangen heldigvis i mixtur, så vi slapp sykehuset, men da enda hardere for magen til søsteren din...

hun gråt av smerte, slet med å prumpe, brakk seg av smokken og gulpet masse..

-høres det kjent ut??

det var det hvertfall for mamma og pappa, vi gled rett inn i den kjente rollen fra da du var liten, lillesøster var nesten aldri ute av armene våre, vi bysset, vugget og klappet, sov på skift og sov på sofaen med lillesøster på oss..

dette gikk jo selvfølgelig helt greit, vanen kom lett tilbake, og kroppene våre var vant til rytmen.

problemene kom først da lillesøster var ferdig med penecilinen og magen hennes ble normal!

vi slet med å legge fra oss vanene, lillesøster tok nå smokken og kunne legges våken i vugga, mamma "glemte" nesten at hun var her, for det var så lite jobb med henne!

og da ble mamma veeeldig sliten...

også et kjent mønster, men jeg aner ikke hvordan jeg skal unngå det!

man må jo nesten gjøre den jobben som trengs når barna er syke..

men, men..

mamma ammer enda, fordi om det er på hengende håret at det går om natta, og det noen dager ikke er heelt nok melk på kveldene.

tankene kretser også mye rundt deg, hvordan ting var da du var på lillesøsters alder og hvordan livet ditt utviklet seg videre..

de har lett for å komme mens jeg ammer om natta, men da tørr jeg ikke noe annet enn å stenge de ute..

vil ikke miste melka, det er så kos, så lett ,-og så ikke-deg...

det siste der har jeg ikke turt å tenke ut engang, før jeg nå skrev det.

men det er sant.

ammingen gjør det lettere å fokusere på lillesøster, uten å sammenlikne henne med deg og din skjebne...

hun er så herlig, din lillesøster...

hun smiler, ler og skravler masse, det virker som hun har arvet din livsglede!

det gjør så godt...

men likevell må jeg innrømme, at sent på natta mens jeg glipper med øynene og dytter puppen i munnen hennes, så gjør det litt vondt også..

det står en seng tom på barnerommet..

der skulle du ligget, survet over at lillesøster vekker deg midt på natta, og kranglet med storesøster om hvem som skulle bytte dagens første bleie...

men senga står der, sengeteppet du fikk på riksen ligger der dekket av bamser, og på veggen i fotenden henger skiltet med navnet ditt som du fikk av mormor og bestefar...

du er endel av det rommet, fordi om de ikke er her lenger..

og senga di skal bli brukt som gjesteseng, til lillesøster er stor nok til å arve den, da...

jeg savner deg sånn...

ønsket om å kunne få fokusere på deg, og bare deg, blir sterkere og sterkere, jeg må finne en plass for det snart.

sette meg ned, se på bilder og filmer, mimre, grine, og kanskje skrive på boka di...

gleder meg også til våren, da skal grava di virkelig ryddes opp, den skal bli så fin denne sommeren!!

nei, nå får jeg gi meg for denne gang, du vet jeg elsker deg, savner deg og skulle virkelig, instendig ønske du var her...

mange klemmer, mamma...

lillesøster be visst smittet av brennkopper på barsel, hun, så vi har akkuratt tilbragt en uke på sykehset med henne!

ikke at hun var så veldig syk, men hun måtte ha penecilin intravenøst, så måtte ligge inne...

og dette oppholdet tæret virkelig på meg!

ikke bare hadde jeg aleneansvar for lillesøster mesteparten av døgnet, noe jeg egentlig ikke orker, men det var så mange minner...

selvfølgelig var det kjempekoselig å møte igjen alle de herlige sykepleierene og legene som vi kjenner så godt, de var alle så begeistret for lillesøster, og de passet alle veldig godt på både lillesøster og meg.,

-storesøster fikk også mye støtte, de vet jo så godt hvordan hun har hatt det før...

men hver gang det gikk en alarm, ble jeg påminnet livet vi tidvis levde med deg.

for ikke å prate på de gangene det gikk en krisealarm,- noe det dessverre gjorde hver eneste dag!

det var så mange syke barn der nå, lille venn, sesongen for skummle forkjølelser er jo her nå...

og små barn som griner frenetisk av redsel inn i en oksygenmaske er ikke akkuratt beroligende på mamman din!!

men, nå er vi hjemme igjen..

lillesøster sover masse, koser seg mye og spiser meget bra, skriker litt innimellom av magesmerter, og trives best på fanget...

i morgen begynner pappa å jobbe igjen, og hverdagen er her...

den kom litt brått på, men jeg tror dette skal gå helt greit!

bare jeg får sove om natta, hvertfall mens lillesøster sover!

for savnet etter deg er jo sterkest om kvelden og natta, og den kan virkelig sette meg helt ut.

fordi om lillesøster kan trøste meg ved bare å pludre litt, eller ta fingeren min mens hun spiser, er hun så absolutt ingen erstatning for deg!

savner deg kjempemasse...

mange klemmer, mamma...

tenk, nå har det alt gått 6 dager siden lillesøsteren din ble født, tiden virkelig løper avgårde når man har små i hus...

og for en flott søster du har fått!!

hun likner på både deg og storesøster, men er nok mest seg selv...

hun sover og sover, men spiser også godt, og får pappa til å trave rundt med seg om natta,- for DA skal man jo være våken!

jeg må innrømme at dette fortsatt føles litt rart.

mammarollen kommer automatisk, jeg koser meg masse, og utrolig nok går ammingen uten problemer.

jeg nyter dagene, elsker lille trille mer enn jeg trudde var mulig, og stort sett føles alt naturlig.

men...

hver gang jeg kaller meg selv for mammaen hennes, eller kaller pappa for pappan hennes, stikker det litt i hjertet mitt.

er hun virkelig min? vår? ekte?!?!?!!!

innimellom glemmer jeg henne nesten, det er jo ikke store jobben med en slik sovedukke, hvertfall i forhold til det vi er vant til.

storesøster er jo helt tullete, vil ha henne på fanget hele tiden, og passer godt på henne.

men uansett hvor koselig dette livet er, så er det noe som mangler!

det skulle vært to jenter her som kranglet om å holde lillesøster, kranglet om å skifte bleier og etterhvert å trille turer i gata her...

men disse negative følelsene får jeg komme tilbake til litt seinere, for jeg orker ikke akkuratt nå...

ble en hard fødsel, som vanlig, og mamma er sliten...

merker savnet etter deg blir sterkere og sterkere, vi får ta oss en stund sammen i mørket snart...

glad i deg jenta mi...

evig og for alltid...

klem, mamma...

hadde en falsk alarm i begynnelsen av uka, men nå er det endelig litt igang igjen her...

har noen lange, seige sammentrekninger i kveld, men hverken hyppige nok eller vonde nok til at jeg stoler helt på det.

jeg har nok fortsatt stengt mye av sorgen og savnet over deg ute, jeg klarer ikke slippe det til nå som jeg er så fysisk sliten av dette svangerskapet.

var på graven din både juleaften og nyttårsaften, men mest fordi pappa og storesøster skulle dit...

huff...

det hørtes fælt ut!

men jeg vet du forstår hva jeg mener...

jeg har ikke fått stellt graven din slik jeg ville denne høsten, og fordi om farfar og onkel fortsatt ser til deg ofte og passer på lys og fjerner snø ser det liksom ikke så flott ut der som jeg skulle ønske..

derfor er det ikke noe godt å gå dit heller...

men, kommer nok sterkere tilbake til våren, tenker jeg!!

du betyr så inmari mye for meg, vi var meget tette du og jeg, etter alle timene vi hadde sammen.

både hjemme og på sykehusene...

det skal bli så rart med en ny baby i hus, jeg klarer ikke helt å se for meg en hverdag som består av mating, bleieskift og kosing igjen...

uten medisinering og kontinuerlig overvåking er jeg redd jeg vil føle det manger noe!

men, det går seg vell til...

hm.... lurer på om takene har roet seg igjen her, jeg...

kanskje jeg kan få sove noen timer i natt først?

er trøtt, men er redd alt stopper opp om jeg legger meg...

savner deg, jeg...

du skulle ligget oppe i senga de nå, like spent som storesøster på når dette vannet skulle gå, på om det er en gutt eller en jente, og du skulle hatt dine egne favorittnavn du skulle kjempet med nebb og klør for at vi skule velge til den lille...

jeg kan både se og høre hvordan du og storesøster diskuterer de forskjellige navnene...

og jeg tviler på at dere hadde blitt enige heller, bortsett fra om at det var urettferdig at mamma og pappa tilslutt bestemte et navn ingen av dere hadde som favoritt!!

nei, nå skal jeg nok prøve meg på senga, for hvis dette ikke gir seg, blir nok morgendagen slitsom nok...

natta jenta mi...

elsker deg...

for evig og alltid, mamma....

kurt synger julesanger på annlegget, det står nisser på alle ledige overflater, kjøleskapet er fullt av mat og alle pakker er klare...

og jeg, jeg sitter i gostolen..

noe jeg stort sett gjør for tiden, merker godt at det snart er termin her altså!

jeg begynner å bli kjempelei nå.

vond rygg, nesten kronisk hard livmor, et tarmsystem som ikke virker noe særlig, slitsomme slimhinner, mye fibromylargivondt, bekkenløsning og et vondt kne...

blæ...

vil tilbake der jeg var for et år siden, jeg.. godt igang med trening, bra med energi og en kropp som tålte stadig mer og mer..

men, nå er vi snart ved målstreken, og premien blir forhåpentligvis så stor at alt annet blir glemt!!

det er litt over 3 uker til termin, men jeg må innrømme at den lille i magen gjerne må komme litt før, men helst ikke før i januar, da! hehe...

oppi alt dette julestyret og forbredelsene til din lille søster eller bror, savner jeg deg noe veldig.

du dukker opp i drømmene mine, både i gode og vonde drømmer, og jeg kjenner på meg at jeg nok snart får et lite "sammenbrudd" og MÅ gå inn i sorgen over deg med hud og klør en stund...

men sånn blir det vell, når jeg har stengt sorgen over deg litt ute over sååå lang tid..

håper bare jeg kommer meg over julefeiringen først!!

kjempeglad i deg jenta mi....

masse juleklemmer fra mamma!

formen er veldig varierende, må si jeg er glad det ikke er mer enn 6 uker til terminen nå!

håper tiden går fort...

men det skal bli så rart å få baby i hus igjen, det er jo nesten 4,5 år siden du ble født, og barseltiden med deg var jo ikke heeelt a4...

storesøster gleder seg fortsatt, men hun bruker også mye tid på deg om dagen..

hun merker nok savnet ekstra god nå som det nærmer seg jul, akkuratt som mamma og pappa.

det er de positive stundene dere to hadde sammen hun fokuserer mest på nå, hun koser seg med bilder og minner...

og det gjør jeg også...

skrivelysten er så absolutt tilbake, jeg klør i fingrene etter å skrive mer om ditt liv, fylle inn alle de gode stundene vi hadde og alt det morro vi gjorde...

for det morsomme og spennende og gøyale var jo en mye større del av ditt liv enn det vonde og leie, hvertfall sett med dine øyne!

jeg gleder meg virkelig til å gi meg i kast med denne delen av skrivingen, men har bare ikke kommet så langt enda...

savner deg jenta mi...

elsker deg...

for evig og alltid!

klemmer, mamma...