Mange måneder etter at jeg først hørte navnet er det fortsatt stusselig lite jeg vet om Moreau. I hovedsak er denne anmeldelsen et resultat av at @hsandsmark, Twitter-maestro og metalambassadør på BI, ba meg skrive noen ord om bandet for et par tiår siden. Min viten er begrenset til at jeg vet at gruppen er fra Norge og består av to mennesker, noe jeg uheldigvis fikk med meg i løpet av anmeldelsesprosessen. Dog, dette gjelder selvfølgelig kun hvis man ser bort ifra det undertegnede vet om den faktiske musikken Moreau har å by på. Debutalbumet State of Denial så dagens lys tidligere i år, og skiven er så absolutt et godt stykke arbeid innen brutal, men progressiv metall. Ofte er det nokså lett å merke hvilke innflytelser som har gjort seg gjeldende for sounden. I gjengjeld vet gutta (?) å få en hel del ut av dem.

For selv om anmelder er en grønnskolling hva øvrig informasjon om besetningen angår, er det gjerne lett å høre hvem de ligner på. Det mest slående er trolig vokalistens gutturale røst, som avgjort er i slekt med de autoritære brølene til Peter Tägtgren og Mikael Åkerfeldt. Helhetlig sett er kanskje Hypocrisy en viktigere inspirasjonskilde enn Opeth, men gruppen skyr slett ikke komplekse takter av den grunn. I drøye seks minutter får åpningssporet Sequence Divide herje med øregangene dine, og låta opererer nærmest som en fullendt understrekning av Moreaus positive egenskaper. Det hele er gjerne knusende tungt, til tross for at bandet i tillegg omfavner flere eksperimentelle grep. Ofte er de direkte som få, men tilhørelatende blir også spissfindighet og dynamikk verdsatt.

Særs fornøyelige avstikkere kommer i form av akustiske sanger som Nebelwaltz og selvtitulerte Moreau. Det betyr ikke at det mer aggressive materialet er noe særlig mindre potent, men alt er heller ikke like gripende som Apex Calling, en låt som virkelig stråler av Insomnium-aktig melankoli. I tillegg føles ikke alle kuttene like koherente, uten at denne innvendingen i det store og hele blir annet enn flisespikkeri. Moreaus jomfruprodukt er ikke perfekt, men byr på nok tyngde og egenart til at vi krysser fingrene for en utgivelse til. Og State Of Denial forblir uansett en positiv overraskelse.

Hør State Of Denial her!

Man kan si mye rart om Today Is The Day, men bandet ligger avgjort ikke på latsiden. Dette er det niende albumet på dobbelt så mange år fra Nashville-trioen, og Steve Austin, besetningens eneste faste medlem, trer nok heller ikke denne gangen inn i det kommersielle rampelyset. Isteden kan fanskaren gleder seg over å få smake på det som trolig er årets definitive leksjon i raseri. Aldri før har guttas eksplosive mikstur av metal, hardcore og støyrock vært like potent, mye takket være leflingen med feelgood-fiksert AC/DC-riffing og ukomfortabel Swans-akustikk. Låter som The Devil?s Blood, tittelkuttet og Remember To Forget er enorme, hissige og ikke minst destruktive. Og det frister i stor grad å påstå Pain Is A Warning er Today Is The Day-diskografiens foreløpige høydepunkt.  

[9]

Selv metalheads uten det minste forhold til de amerikanske progmetalherrene i Dream Theater har klart å få med seg at trommeslager Mike Portnoy nylig vraket bandet til fordel for jyplingene i Avenged Sevenfold. Ikke at dette merkes spesielt godt på gruppens seneste opus, som ikke vitner om noen særlig markante endringer i signatursounden. Både Portnoy-erstatter Mike Mangini og resten av gjengen viser de samme overveldende instrumentale ferdighetene som tidligere, men kvintettens tekniske hurlumhei føles likevel litt mindre gripende enn vanlig. Om det har å gjøre med de noe, vel, cheesy balladene, eller mangelen på substans i flinkispartiene, er vanskelig å si. Det blir uansett ikke helt riktig å si at A Dramatic Turn Of Events skildrer en metalstorhet i absolutt toppform.

[6]

Når våre landsmenn i Årabrot velger å døpe sitt nye album Solar Anus, er det ikke utelukkende fordi det er gøy med rompe. Tittelen har de fra Georges Batailles surrealistiske tekst med samme navn, hvis afroismer blant annet refererer til døden, forråtnelse, frustrasjon og skitt. Og passende nok fungerer alt dette også som stikkord for Haugesund-trioens ferskeste magnum opus.

Kjernen i det hele ligger også denne gangen i støyrock, mens grensene derimot er så godt som ikke-eksisterende. Innflytelsen fra storheter som Melvins og Swans er stor, men det mangler slett ikke på egenart av den grunn; her utforskes nemlig lydlandskap så skitne at det blir vanskelig å puste. Det er dermed på sin plass at Årabrot har justert tempoet ned et par hakk. Pinte riff sleper seg sakte av gårde, og Solar Anus får faktisk mye ut av å være betydelig seigere enn fjorårets forgjengerskive Revenge.

Dog, her er riffene er først og fremst monstrøse, og sammen med frontmann Kjetil Nernes' frustrerende røst legger de til rette for en kolossal, vederstyggelig og noe nifs lytteropplevelse. Det sier litt at Madonna Was A Whore er et av platens mest tilgjengelige spor, men slik blir det fort når sanger som Auto Da Fe og The Wheel Is Turning Full Circle har en tendens til å utfordre grensene mellom det kunstneriske og det temmelig obskøne.

Den primitive produksjonen er det den tidligere Nirvana-partneren Steve Albini som har stått for. Den hjelper godt med å forsterke følelsen av å være vitne til at noe purt blir besudlet på det mest tenkelig groteske vis. I ny og ne slenger riktignok Årabrot ut et mer tilgjengelig hook for å redde lytteren fra den gnagende desperasjonen, men dette er først og fremst bare en styrkende faktor ved Solar Anus' dynamikk og helhetlige vesen.

I det store og hele disker Årabrot igjen opp med uvirkelig fascinerende musikalsk styggedom, og igjen tilhører de en liga få andre band befinner seg i. Solar Anus er en mørk, mektig og møkkete opplevelse du trolig ikke vil finne maken til med det aller første. Dette er rock på sitt mest nihilistiske.

[9]

Anno 2011 har aktører innen den noe stagnerte metalcore-sjangeren en lei tendens til å låte kvalmende syntetiske eller direkte uinspirerte. Dette kan derimot ikke sies å være tilfelle med skotske Bleed From Within. På debutplaten illustrerer nemlig gutta et uttrykk der blodtørsten er av like stor viktighet som de melodiske tilnærmingene. En temmelig god produksjonsjobb fra Mark Healy har gjort det hele mer tilgjengelig, uten at dette hindrer bandet i å omfavne alt fra blastbeats til uhyggelig gneldrevokal. Ikke alle spor er like befriende rå som The Healing og Last Of Our Kind, men i det store og hele markerer Empire en svært fornøyelig begynnelse på karrieren til en av de mest lovende gruppene fra de britiske øyer. Fete greier.   

[7]

Etter snaue ti gjennomhøringer av Leprous andreskive, er det først og fremst én tanke som slår undertegnede: Det må være litt av en inspirasjonskilde å tjene som backingbandet til Ihsahn. På Bilateral er det nemlig det fantasifulle som later til å stå nærmest Notodden-bandens hjerte. Ikke at forgjengeren Tail Poppy Syndrome hadde vansker med å tilfredstille både hjerte og sinn, men først nå slår Leprous seg løs for alvor. Resultatet er et storslått, progressivt eventyr, hvis spontane sprell kan minne om alt fra The Mars Volta til Devin Townsend. Fokuset forsvinner likevel aldri, om bandet så boltrer seg i grandiose stemninger, eller hypnotiserer lytteren med intrikate arrangementer. Ihsahn gjør selv en opptreden på sporet Thorn, noe som blir prikken over i-en for en plate av dette kaliber.

[8]

Uansett om du liker dem eller ikke, fortjener Saxon din anerkjennelse for å være et av de mest standhaftige metalband gjennom tidene. På Call To Arms vet man veldig godt hva man har i vente, men det er samtidig få som makter å diske opp med så fornøyelig NWOBHM som britene gjør på sitt attende (!) studioalbum. Her er riffene bredbeinte, tematikken episk og stemningen livsbejaende. Overraskelsene er i fåtall, men noen faktiske skuffelser er på den annen side så godt som fraværende. Og når Bill Byfford og gjengen fremdeles kan servere så sterke låter som Mists of Avalon, Back In 79 og Afterburner, blir det lett å tilgi fomlende materiale som No Rest For The Wicked. En sterk utgivelse fra den eldre garde.    

[7]

Nå håper jeg dere alle vet bedre enn å tro på det jeg blogger.

Nå som det er sagt, vil jeg herved erklære at Embryon trolig blir stedet hvor jeg kommer til å publisere minianmeldelsene mine, eller noen av de tekstene jeg ikke får gjort noe med på Musikknyheter.no. For øvrig kan du gjerne sjekke ut noen av de mange anmeldelsene jeg har skrevet der siden sist jeg hyklet på dette mediet: Decapitated! Arch Enemy! Fucked Up! Einherjer! Trivium! In Flames! TRC!

jeg har savnet å skrive en sånn herre derre kursivsetning i små bokstaver

Ikke at det egentlig er nødvendig å melde om, men jeg har altså ikke oppdatert Embryon på en stund. For tiden er jeg nemlig mer aktiv med internettskriblerier på nettstedet Musikknyheter, der jeg syter om både metal og andre sjangre. Jeg har ingen planer om å gi opp denne bloggen, men regner ikke med at innleggene kommer til å være like hyppige som tidligere. 

Anyways, sjekk gjerne ut et par av Musikknyheter-anmeldelsene mine under og stay metal og alt det der.

Frank Ocean - Nostalgia, Ultra

tUnE-yArDs - w h o k i l l

Chrome Division - Third Round Knockout

Da den briljerende røsten Scar Symmetry hadde i Christian Älvestram forlot bandet i 2008, var det ikke lett å hente seg opp igjen med ett. Det var derfor til å forstå at Dark Matter Dimensions, platen som fulgte året etter, ikke klarte å innfri helt. Den svenske melodeath-gruppen måtte doble antallet vokalister for å erstatte Älvestrams versatile stemme, uten at dette ga overveldende resultater. Dette på tross av at verken growling eller rene vokaler føltes malplassert. Scar Symmetrys femte verk, The Unseen Empire, tar kanskje ikke bandets lydbilde med seg til spennende, nye steder, men den massive sounden later igjen til å ha funnet seg til rette etter de hektiske lineup-endringene.      

Et av hovedtrekkene ved Scar Symmetry, har alltid vært at svenskene ofte evner å være både tyngre og mer melodiske enn sine landskolleger. Gutturale brøl og blytung riffing står i kontrast til en sukkersøt produksjon, pop-leflende refrenger og rene vokaler skreddersydd for et Melodifestival-bidrag. Oppskriften består også på Scar Symmetrys ferskeste utgivelse, men det merkes i tillegg også at bandet endelig har funnet fokuset de først manglet etter Älvestrams farvel, og fra The Anomaly og utover går sekstetten for det meste rett på sak - som oftest med gode resultater.    

Dark Matter Dimensions' kardinalsynd var at den manglet materiale som festet seg ordentlig, noe en så gjennomskinnende melodisk metalgruppe som Scar Symmetry bør ha. Heldigvis er dette en tabbe svenskene viser at de har rettet opp i uten problemer. De mer progressive elementene ved bandet ikke er fullstendig visket bort, men fokuset er helt klart satt på sterke melodier. Og Illuminoid Dream Sequence og Domination Agenda, hvis spacy refrenger vil klinge i lytterens ører flere dager fremover i tid, er de beste eksemplene på når denne formelen gjør aller mest ut av seg.  

Alltid gir det ikke like mye utslag. Brutalitet og aggresjon kan bli litt borte i lyden, som kan sies å være overprodusert, selv om det også kan sies at Scar Symmetry har gjort overproduksjon til et slags varemerke. De som lot seg tiltrekke av - og sverger til Symmetric In Design og Pitch Black Progress, bandets første skiver, vil uansett ha vansker med å verdsette den tidvis overentusiastiske flørten med simplisitet, til tross for at både det ekstreme og det tekniske trives i spor som Astronomicon og The Draconian Arrival.    

En kan likevel ikke nekte for at Scar Symmetry har fått formen tilbake. Tilhørelatende vil Avesta-gjengen først og fremst være catchy, noe ingen kan si at de ikke fikser temmelig bra. Ikke alle purister vil være like fornøyde med sluttproduktet av ønsket om å fenge, og The Unseen Empire er heller ikke perfekt. Flere låter har behov for finpussing, og stilen det hele fremføres i kan bli litt ensporig. Like fullt er dette en svært solid utgivelse fra et band som sjeldent takker nei til verken de mest glamorøse låtene eller de mest grandiose temaene. Og plutselig ble en del mer spennende å se hvor Scar Symmetrys vei går herfra.

[7]

Det ble nylig annonsert at K.K. Downing, gitaristen i det legendariske JUDAS PRIEST, ikke vil ta del i avslutningsturnéen bandet snart begynner på, men allerede nå har departert fra Priest. Downing, som er et av gruppens opprinnelige medlemmer, ga enda nyligere også årsaken til hvorfor han ikke ville være med på gruppens siste farvel med fansen:

Dear friends,

It is with much regret that I will not be with you this summer. Thank you all from the bottom of my heart for your concerns about my health. Please rest assured that I am O.K.

There has been an ongoing breakdown in working relationship between myself, elements of the band, and the band's management for some time.

Therefore I have decided to step down rather than to tour with negative sentiments as I feel that this would be a deception to you, our cherished fans.

However I would urge you to please support the Priest as I have no doubt that it will be a show not to be missed.

All my love and respect,

K.K. Downing

Leit er det selvfølgelig at en en så sentral del av den britiske kvintetten blir fraværende fra Priests aller siste konserter, men integritet er alltid verdt å applaudere. Turnéen, døpt "Epitaph World Tour", som blant annet undertegnede skal få med seg, regnes med å vare til 2012, og Priest har annonsert den 31 år gamle Richie Faulkner som Downings erstatter.

Til tross for det leie ved saken, er det dog ikke like stressende som det enkelte føler en mangel på Scott Ian i Anthrax er, og det hadde vært noe helt annet om Rob Halford hadde vært det resignerende medlemmet. Dermed håper en ikke på at dette setter en spesielt stor demper på humøret for de mange som skal få med seg storhetene i Priest en siste gang før det er slutt.

En har lov til å snakke overentusiastisk om guder. Judas Priest spiller 14. juni i Oslo og 15. juni i Bergen.

Jess! Det har gått en briljant konsert og rundt to år siden Devin Townsend sist foret sin lojale fanskare med albumene Ki og Addicted. Og nu er det virkelig ikke lenge til de to oppfølgerne, Ghost og Deconstruction, får se dagens lys.

Deconstruction kommer til å være det tyngste, mest Strapping Young Lad-aktige og, som coveret avslører, mest skrullete albumet i The Devin Townsend Projects serie på 4. Et par mistenkelige tweets fra Devin har dessuten fått det til å se ut som Tommy Rogers, Joe Duplantier, Greg Pucatio, Mikael Åkerfeldt og Ihsahn alle stller med gjestevokaler på platen, noe som virkelig gjør det duket for tidenes nerdeskive for metalheads flest. Og som tidligere nevnt spiller Soilwork-karen Dirk Verbeuren trommer. Kan det bli bedre? Hah!

Hvis du nå plutselig ble i akutt nød av noe nytt Devin-materiale, kan du gjerne tygge på Feather, den slupne låta fra den mer ambient-orienterte platen Ghost, under. Som du sikkert allerede har skjønt er Devin Townsend en av de artistene som får meg til å bruke altfor mye kursiv, og forhåpentligvis er jeg langt fra alene om å glede meg til disse slippene. For min del er det artistene som står bak kremen av den nåværende nytenkende metallen som tilsynelatende skal møtes på Deconstruction, noe mange andre også vil si seg enige i. Med mindre de har Kornstep som favorittsjanger og mødre som spiser buser.

20. juni!

1. Wormrot spiller grindcore. Det hersker ingen tvil om at grindcore er en kunstnerisk gyldig sjanger alle vettuge mennesker vet å sette stor pris på.

2. Wormrot spiller fordømt god grindcore. Den typen grindcore som tar deg med inn i en bakgate, slår ut tennene på deg og urinerer på den ødelagte skrotten din etterpå. They mean it, maaan.

3. Wormrot kommer fra Singapore! I en sosial sammenheng kan det ligge credz i å nevne at du interesserer deg for musikkscenen (og kultur generelt) i Singapore.

4. Wormrot har spilt konserter med andre fete band som Havok og de allment kjente gutta i Kvelertak. Sistnevnte tar forhåpentligvis med seg Wormrot på besøk hitover om ikke altfor lenge. 

5. Wormrots nye album, Dirge, er kun 25 minutter langt - den perfekt lengden på et album hvis fokus utelukkende går ut på bedrive sonisk terror av ypperligste sort.  

6. Wormrots nye album er gratis! Du kan laste det ned her.

Han til venstre og jeg har dessuten samme tee. God påske!

Det føles befriende å vite at tentamenglasset nu er halvtomt. Som et følge av beinhard pugging har det desverre ikke blitt noe blogging på hele 5 dager, noe jeg ydmykt beklager og forsøker å gjøre opp for ved presentere deg for LETLIVE.

Spøk til side: Letlive, en ung kvintett fra Los Angeles, er et av de bandene som vet å forene fans av noenlunde forskjellige typer musikk. Med beina godt plantet i post hardcore-sjangeren (den bedre halvdelen) fusjonerer de urban swagger og progressivitet for å lage et sjangeroverskridende uttrykk det bare oser kvalitet av. Tenk gjerne et mer moderne og hakket muntrere Glassjaw. Dette er rett og slett det bandet som gjør at Atreyus fanskare og Refused-entusiastene forenes i munter allsang og heftig moshing.

Letlives tredje album, Fake History, var en av de skivene fra 2010 jeg aldri rakk å høre før året var omme, men platen må i hvert fall sies å være farlig nær årsbeste-listen min fra i fjor, noe jeg finner nokså ergerlig. Nå slippes snart Fake History på nytt, denne gangen med spektakulært bonusmateriale i form av.. et eller annet. Regner vi med.

Før du løper og kjøper denne herligheten kan du gjerne sjekke ut videoen til låta Casino Columbus under. Hvis ikke dette faller i smak, tviler jeg sterkt på at du eier moral i livet ditt.

Stream Fake History her!

- var Kaizers bra?

Da det ble offentliggjort at Nergal, frontmannen i polske BEHEMOTH, hadde leukemi, tok metalheads verden over til tårene. På kort tid hadde både Ronnie James Dio, Peter Steele og Paul Gray gått bort, og det hadde vært svært sørgelig å miste enda et av heavy metals store navn.

Nå kan dog konservative katolikker atter en gang begynne å tygge negler, da Nergal, hvis egentlige navn er Adam Michal Darski, stadig viser tegn på bedring, og faktisk planlegger å spille konserter med Behemoth igjen allerede om rundt et halvt års tid. 

Mens mange ekstremmetall-hjerter spent venter på en ordentlig friskmelding slipper for øvrig Behemoth snart ut Abyssus Abyssum Invocat - en dobbel-CD bestående av 2 tidligere EPer og en god del bonusmateriale, noe blodfansen umiddelbart vil plukke opp. Aller mest interessant er det likevel å spekulere rundt Behemoths neste skive. Selvsagt vil det ta tid før aktivitetene i studio begynner, men det er ikke til å nekte for at det definitivt vil bli en svært omdiskutert utgivelsene når bandet først slipper den. Fingrene i kryss.      

Nergal har for øvrig slått opp med sin tidligere kjæreste Dorota Rabczewska, også kjent som den polske popstjernen Doda. Forhåpentligvis vil dette gi mannen mer tid til hagearbeid á la den typen du kan le av i videoen under.

Abyssus Abyssum Invocat kommer ut den 18. april.

RIP Scott Columbus.

Det britiske stjerneskuddet Asking Alexandria er omtrent innom alle sjekkpunkter som gjelder post-metalcore-grupper. Britene har ironiske motiver av tegneseriedyr på t-skjortene sine, gir låtene sine lange, kvasi-humoristiske titler og følger sjangerens kleskode til punkt og prikke. Men selv om disse elementene ved kvintetten også at gjør at selve musikken blir uattraktiv for noen, finnes det også mang en imøtekommende tilhenger av tung musikk beredt til å omfavne nye helter. Uheldigvis gir Asking Alexandrias andre album, Reckless And Relentless, tegn på at bandet faktisk er en av de hundene en heller skulle ha skuet på hårene.  

En kollisjon av breakdowns, breakdowns, glattpolerte emolugg-refrenger, breakdowns og et par breakdowns til er hva som generelt sett opptar det meste av løpet til Reckless And Relentless. På Asking Alexandrias debutskive, Stand Up And Scream, ble en slags egen tilnærming til den slitte core-formelen presentert i form av rene trance-partier. York-gjengen bød dermed lytteren opp til tacky crunk-dans, men ga sjelden de som ikke interesserer seg i stor grad for akkurat det et spesielt positivt inntrykk.  

Sånn sett kan man si at Asking Alexandria har gjort fremskritt. De elektroniske impulsene på Reckless And Relentless baserer seg først og fremst på elektroniske etter-arrangementer, selv om tidligere rave-sprell merkes på spor som Closure og The Match. Likevel får heller ikke disse tendensene den substansfattige sounden til å virke mer mettende, og det hele blir til syvende og sist like lite engasjerende som den livløse Göteborg-riffingen og de altfor syntetiske vokalene til frontmann Danny Worsnop.

Asking Alexandria er et band en god del unge fans av Bring Me The Horizon vil sette pris på. Men mens fjorårets engelske komet faktisk viste seg å være i stand til å lage musikk som både låter ektefølt og nyskapende, fomler førstnevnte gruppe med den ene soniske banaliteten etter den andre. Uheldigvis gjør denne åpenbare mangelen på baller, driv og karisma at Asking Alexandrias andre helstøpte verk ender opp med å være en grusom etterfølger til den minst like kvalmende førsteplata. Under en som oftest overdreven og masete produksjon er alt i alt dette et trøttende dårlig band uten de store ideene.

[3]

Selv om jeg kjenner til et visst antall oppegående tilhengere av de angivelige "metall-legendene" i KORN, har jeg selv aldri klart å digge bandet. Snarere tvert imot - Korn lager så grell og uinteressant musikk at de transformerer undertegnedes øyelokk til blylodd. Jonathan Davis, hvis stemme alltid har noe veldig klynkende ved seg, har aldri begeistret meg som frontmann, og lyrisk later karen til å forbli en misforstått tenåring til ragnarok.

Men hvem klarer å la være å skrive om Korn når californierne annonserer et så imponerende stort stilskifte som de nettopp har gjort? Ulyd til tross, Korn er fremdeles et temmelig populært band. Og skal en tro Davis' nylige budskap til fansen i et lydklipp, tyder den inkluderte musikken på at Korn også vet hvordan de skal fortsette å være just det. 

Vi får nemlig høre et par sekunder av demoen Get Up. Og sannelig er det vanskelig å høre forskjellen på gitar og den umiskjennelige og stadig mer populære lyden av dubstep i sporet. Blir dette en definerende faktor for fremtidig Korn-musikk? Før eller siden måtte det jo komme mer profesjonelle krysninger mellom metall og elektronisk musikks varmeste potet, men jeg kjenner til noen grupper som muligens hadde gjort noe bedre ut av det enn Korn.  

Til neste Korn-slipp får en bare forsørge seg om å vedlikeholde balansen mellom skepsis og nysgjerrighet. Hør lydklippet under!

Den delen som går sånn BWOABWOAHBWOAH-BWIII-BWOAHWOAH var syk da. Få med deg Korn på Youngstorget i sommer den 16. juni. Eller la være.

En av de beste by:Larm-gigene jeg ikke skrev noe særlig om i et tidligere innlegg var den maniske Sub-konserten til Trondheim-bandet LIKE RATS FROM A SINKING SHIP. Til en mindre enn halvfull konsertsal bykset den mildt sagt energiske frontmannen Remi Semshaug Langseth frem og tilbake som besatt, og trioen leverte et godt over gjennomsnittet bra show med dels rabiat, dels eksperimentell hardcore .

Bandet står frem som et av de mest hyperaktive Norge har i dag (og det med bare tre medlemmer!), og det er godt å vite at det også finnes nordmenn med sansen for den ildsinte, men uortodokse hardcoren. Blant annet er både electro-elementer og god, gammeldags droning ingredienser i Like Rats' musikalske uttrykk.

Alex Newport, mannen bak produksjonen til album av band som System of A Down, At The Drive-In og Sepultura, står også ansvarlig for noe av sounden på det aktuelle debutalbumet We Get Along Like A House On Fire, og har vært med på å gi den første langspilleren en moden lyd, på tross av at Like Rats samtidig også legger lista for alle skandinaviske ADHD-band etter Refused.

Nevnte album streames for øvrig på det ekstremt relevante nettsamfunnet Myspace. Det gir meg svært lyst til å se de tre karene opptre i et nokså lite, men særdeles stappet lokale. Forhåpentligvis er dette også begynnelsen på noe stort, da denne typen musikk er noe Norge i stor grad har savnet.

We Get Along Like A House On Fire blir årets feteste aprilsnarr i morgen. 

Vel? Er du? Om ikke, kommer du definitivt til å sette pris på Time Is Up, andrealbumet til amerikanske HAVOK, hvis retro-thrash-ørelapp kun har å gjøre med den allerede eksisterende bølgen med Bay Area-glade musikanter. Mange av disse bandene klarer aldri å bli noe annet enn middelmådige. Som en kontrast er Havok et band som sannsynligvis gjør Exodus-gitaristen Gary Holt noenlunde våt i øyekroken. Og holder de formen de viser på Time Is Up, blir de forhåpentligvis et band med fotfeste også utenfor hele retro-schticken.    

Nysgjerrig? I hvert fall streamer for øyeblikket Metalsucks Havoks andre langspiller i sin helhet. Originalt er det ikke, men sterkt er det så absolutt. Dersom du har du et hjerte for denne typen musikk, er du rimelig dum om du lar disse gutta gli forbli. Løp, hør og nyt!

Nok en gang: De eldre herrene i Onslaught stiller også sterkt med den nye skiven Sounds of Violence. Thrash i bøtter og thrash i spann. Boyoboy!    

Time Is Up kommer ut i morgen.

Om du ikke har hørt spesielt mye på nederlenderne i WITHIN TEMPTATION, har du i det minste sannsynligvis hørt navnet. Bandet har solgt omtrent 2 millioner album, og sammen med Nightwish, Epica og Lacuna Coil representerer Within Temptation eliten av kvinnefrontet symfonisk metall.

For tiden er Sharon Den Adel og resten av besetningen aktuelle med sitt første album med nytt materiale på 4 år, da gruppen i de siste stunder har syslet med diverse live-utgivelser. Men Within Temptations nyligste verk har vært verdt ventetiden. Platen heter The Unforgiving og vitner om en gruppe som gjør det å trå i nye farvann til en lek. Joda, pompøsiteten er tilstedeværende, men bandet har tilhørelatende vært forsiktig med å ikke overbruke de orkestrale elementene. Istedenfor er det først og fremst et ordentlig band som backer opp den Adel, og The Unforgiving er mye mer gitardrevet enn det tidligere skiver har vært.

Låtene er i en klasse for seg, og strekker seg fra å være stadion-flørtende hits til musikalsk grandiositet av den mektigste sorten. Selv subtile electro-beats glimter til på The Unforgiving, og kvintettens ambisjoner svikter så godt som aldri. Albumet er også konseptuelt, og det følger også med en liten animasjonsserie og et tegneseriealbum

Jeg blir særdeles forbauset om denne skiven ikke evner å score en god plassering på min årsbeste-liste for 2011. Akkurat nå orket jeg ikke helt å servere en omtale i anmedelse-format (forvent heller totalslakt av en kommende plate om ikke altfor lenge), men sjekk gjerne The Unforgiving ut på Spotify allerede nu. Og hør singelen Faster under. Er det forresten bare jeg som synes den ligner mistenkelig mye på Chris Isaak-klassikeren Wicked Game?

The Unforgiving slippes 28. mars.