Det har seg nemlig sånn at dette garantert er en sak ingen andre enn undertegnede bryr seg spesielt mye om. Jeg sitter i skrivende stund i besittelse av både Uggs og sikkert 1000 par andre sko jeg KAN bruke. Jeg har bare ikke lyst. Greit nok, jeg har vintersko, men jeg vil ikke bruke de. Uggsene er sikkert 5 år gamle, og de ser ikke ut. Når jeg går med de ser det ut som jeg har rømt hjemmefra. Eller for guds skyld, kledd på meg selv. Mamma har fremdeles en tendens til å legge fram klær til meg nemlig. Uansett, jeg har et par svarte støvletter som jeg daglig går med. Som jeg hver vinter har gått daglig med i sikkert to år. De passer jo utmerket til både min svarte bukse, svarte jakke, svarte lue og svarte forbanna genser. Jeg FORSTÅR ikke hvordan dette har skjedd. Jeg har bare svarte klær. Omtrent. For jeg har jo nesten ikke klær heller. Som de fleste andre. Jeg er på randen til å raide fretex containeren. Jeg har jo en syk haug med joggesko. Men scenarioet med å komme seg ned en isete gate klokken 7 om morgningen er ikke alltid et alternativ. Jeg kan jo for all del stå opp klokken 5, og begynne å skritte nedover. Sånn at jeg har en god en og en halv time på meg. Jeg kan jo også kjøpe meg brodder og gå staver og sånn at jeg hvis jeg faller, så er jeg i pensjonist tilstand på minuttet. Kanskje brillene også knuser inn i øynene mine og gjør meg blind i samme slengen. For en komplett dag, da har jeg iallefall noe å ha i Facebook statusen min. Som forøvrig kun består av "vasker klær" og diverse klager til foreldre som tar med barna sine på kollektiv transport. Jeg gleder meg til jeg kan ta på meg mine ekstremt grelle/comfy-ass moccasiner igjen.

Halla, Fretex, prepare to be robbed!

Shoeless Benedicte.

Dagen i dag så fantastisk ut, i det jeg omtrent spratt ut av sengen. Jeg er nemlig ikke en negativ person, selv om det noen ganger kan virke som det. Jeg skulle på forelesning kl.10, ha veiledning kl.13 og dra hjem til pappa på kvelden. Joda, grei nok plan det tenkte jeg. Kanskje jeg til og med skulle få være med den beste Benedicte også?
-

Jeg feis bort til skolen i god tid uten noe som helst annet enn kaffe i magen. Frokost er vel det måltidet jeg liker best. Det første jeg la merke til var at parkeringslappen til skoleparkeringen var borte. Jeg gledet meg virkelig til å betale hver eneste dag frem til sommeren for parkering kun fordi skolen ikke gir ut mer enn én lapp per pers. Etter rundt en halvtimes intens leteaksjon fant jeg lappen gjemt godt bak setet i bilen. Jeg måtte nærmest beine over plassen for å prøve å rekke slutten av forelesningen, og som bambi på isen var dette verdens beste avgjørelse.
-

Turen hjem til pappa gikk på skinner. I det jeg var kommet halveis begynte bilen å pipe noe som varslet meg om at ja, spylevæsken var tom. Ahh, det er ingenting som er bedre enn å være på motorveien uten spylevæske. Og ikke nok med det, la oss toppe det med en vidunderlig tåke som gjorde at jeg så enda bedre.
-

Jeg var virkelig fornøyd da jeg svingte opp innkjørselen kun for å finne ut at det ikke var blitt måkt fordi pappa ikke hadde vært hjemme på flere dager. Jeg er så glad at huset ikke har lang innkjørsel. Bilen fikk stå hos naboen, mens jeg glad og fornøyd brukte tre timer på å måke hele innkjørselen.

Inget møte med den beste Benedicte i dag for å si det sånn.
-Ane

Nok av det. En dag flere av oss lå på gresset fant denne venninnen en firkløver. Altså en ekte firkløver. Hun skrek ut «jeg fant en firkløver!!!». Jeg hadde aldri sett eller hørt om noen som hadde noen sinne funnet en firkløver så jeg blånektet. «Nei, selvfølgelig har du ikke funnet en firkløver. Det er ikke noe du bare finner». Mja, smarte meg, jeg brukte nesten en halvtime på å overbevise alle om at det venninnen min hadde funnet IKKE var en firkløver, men en trekløver.

Det var en firkløver... Det fant jeg ut omtrent i det øyeblikket jeg røsket den ut av hånda på henne og begynte å telle bladene. Der hadde jeg sittet og lagt ut i det vide og det brede om at ingen finner firkløvere så tilfeldig og at det var kun en myte og bla bla bla. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å redde mitt eget skinn annet enn å faktisk putte hele driten i munnen og svelge. Ja, for hva er vel bedre enn å fjerne alle bevis for at det jeg sa var feil?

Nei, jeg vant jo praktisk talt ikke denne dagen, og jeg angrer jo på det. Jeg må bare unnskylde til denne venninnen for min uspiselige oppførsel som kun kommer av at jeg nekter å tape.

Andre som har gjort noe lignende eller er det kun jeg som er et rasshøl når det gjelder?
-Ane

Denne artikkelen har virkelig ikke fått nok oppmerksomhet. Jeg trodde jeg skulle dø litt innvendig når jeg leste den. Den snudde MIN verden på hodet iallefall. For den satte nøtte mi i en nøtteknekker - NÅR fikk taiwanere så jævlig mye penger?
JEG har ikke råd til en forbanna croissant til 2,3 millioner Kr. Når får da en fra så-og-si kineser penger til å kjøpe en? I denne allerede standard verdenen så har alle en plass: Jeg (nordmann) skal sitte å kose meg med en helt inni helsike dyr croissant, mens en fra Taiwan skal sitte innelåst på en leketøys fabrikk.

Men det er jo ikke bare det... Dette burde jo egentlig ikke få oppmerksomhet. Man kan jo IKKE påstå at det er marked for en forbanna fransk bakevare i millionklassen?  Det kommer jo til neste poeng med det hele. HVOR keen, tror dere ikke han var  på den croissanten, i og med han ikke ga seg etter ett forsøk? Han MÅ jo ha skjønt at han overbetaler for et søtt brød. Men neida, han fortsetter i tre forsøk. Han hadde VIRKELIG lyst på den croissanten. Kjøpte han croissanten på nettet da? Jeg fikk en gang en katalog for BIFF når jeg hadde handlet DVD'ER på NETT. DU KJØPER IKKE KJØTT DER HVOR DU KJØPER DVDER. DU KJØPER IKKE MAT PÅ NETTET. Nei. Det gjør man bare ikke.

Hisset meg vel kanskje litt opp der, men JEG kjøpte iallefall ikke en fransk blings til 2,3 millioner kr.

Er ikke behovet for luksuriøse bakevarer dekket?

Benedicte

Jeg tåler ikke kjeft, jeg tar heller ikke imot kritikk. Jeg ofrer aldri kritikk en forbanna tanke, jeg har ALLTID rett. Jeg gidder ikke engang å ta imot hjelp, hvis jeg ikke vil ha den. Da får ting heller ta fyr, så kanskje jeg lærer.

Jeg og Ane skulle på ferie. Jehu, for første gang alene. Det tok sin tid, men stubbet oss nå avgårde med resten av charter helvete. Maten sugde, ventehallen var elendig, og flyturen var for lang. Men vi skulle da på ferie.

Det er toer seter hele veien i flyet. Og dette må understrekes; HELE VEIEN. Og som de fleste kjenner til, så er det kun TO rader som sitter ved nødutgangen. Av de sikkert 500 setene i flyet ble VI plassert ved en nødutgang. JEG måtte sitte ved nødutgangen. Hadde de kjent meg godt nok, hadde de neppe plassert meg der med vilje.

JEG visste jo at verken jeg eller Ane var klar for denne oppgaven, så så fort jeg oppdaget dette prøvde jeg å bytte meg til et nytt sete. Jeg følte meg bare ikke ansvarlig nok til å redde så mange liv. Jeg var usikker på om jeg hadde klart å redde meg selv hvis det skulle oppstå noe annet enn at brusen min veltet. Jeg spurte damen veldig pent om jeg kunne få bytte sete:

"Du, du hakke et bedre sete? Jeg klikker i vinkel hvis en nødssituasjon skulle skje!"
"Beklager, alt er fult."

Det STÅR i den jævla lappen du får at; du skal være forbanna ansvarlig for å sitte der. Så jeg tenkte jo at GREIT, la alt gå til helvete da. JEG skulle ikke hisse meg noe mer opp. Jeg glemmer hele greia og begynner å prate med Ane. Vi ler og koser oss under instruksjonsfilmen. Den idiotiske instruksjonsfilmen. Vi har jo flydd sikkert en million ganger hver, så vi gadd ikke å se den EN GANG TIL. Det er jo ikke akkurat som at den har forandret seg de siste 600 årene. 
Igjen, Ane prater og prater og prater, og jeg ler og ler og ler. (Hun er så intens morsom noen ganger, nemlig.)
Ut av nowhere kommer kabindamen, lener seg inn mot meg og så og si skriker i øret mitt: "NÅ MÅ DERE VÆRE STILLE!!" Det var en gang bak MEG, så hun sneik seg like gjerne inn mellom setene. Ane la utrolig nok ikke merke til en dritt. Jeg skjønner ikke HVORDAN hun fikk det til. Hun fortsetter å prate og le om den gangen jeg satte en ert fast i nesa. Hun holder på i det vide og det breie og jeg tør rett og slett ikke prate mer, jeg er knallrød og døde litt i det setet.

Det er ikke bare kjipt å få kjeft i det "offentlige" rom, men er ikke dette relativt dårlig kundebehandling?

Benedicte

JEG PRATET MED EN JENTE JEG HAR BLITT KJENT MED GJENNOM NETTOPP, BEKJENTE.

Helt OK jente igrunn, mye å komme med! Mye konstruktivt. Hun kan blant annet ikke lese dansk. Hun skjønner det ikke, men hei!, JEG kan ikke lese russisk.Hun følger slavisk moter også. kjøper direkte det som står i motebladene. Personlig stil!

Det er jo nettopp dette det hele handler om. Fordi jeg møter henne en flott vårdag, hvor det er duggfriskt i luften. (Eller ikke. Det var regn og tåke. Og kvelden når jeg tenker meg om.)

Uansett, hun hadde på seg en kjempefin pelsjakke. Er den ekte tenkte jeg, og tok subtilt å prøvde å klappe ryggen hennes for å kjenne. Ja, jo. Nå har ikke jeg så mye erfaring med pels, så jeg klarte ikke helt å bestemme meg om den var ekte eller ikke. (Jeg har mer erfaring med plastikkplanter. Jeg har fått såpass mye erfaring, at jeg faktisk kan SE om de er ekte eller ikke. Mulig dette er et "norske talenter" talent?)

Uansett, jeg MÅTTE spørre. Selvfølgelig på MIN måte.

"Så fin jakke du har!"

"Tusen takk"

Ved dette tidspunktet trykket hun jakken godt opp i ansiktet og prøvde å gi meg en Lauren Conrad pose. (Den var ikke SÅ fin.) Det hele stanset litt der, og jeg oppnådde ikke det svaret jeg ønsket meg. Hun virket litt som typen som ville ramse opp HVOR og NÅR den var kjøpt - og ikke minst, om den var ekte. Utrolig nok gjorde ikke dette MENSA medlemmet dette.

"Er det ekte pels?"

"Hahahaha. Nei, DEFINITIVT ikke!"

DEFINITIVT ikke, nei? Neivel. Og hun gir seg ikke:

"Jeg haaaater folk som går med pels. De skulle blitt puttet  i et bur selv, og blitt flådd levende." WOW, skal si det var futt i jenta. Hun kom med flere groteske og vulgære utsagn om hva hun ville gjort med en pelsbruker, og hadde en helt klar motstand til hele sulamitten. Men det er greit det altså, jeg nikker jo jeg og er med på hele sirkusen. (Hun snakker jo så høyt at hele Oslo må ha hørt hennes motbydelige tale mot pels. Folk SNUR seg faktisk. Og det er faktisk ikke på grunn av talen...)

Etter hennes lille utblåsning begynner
jeg å fundere litt mer. Alt hadde roet seg litt nå, og det hadde kanskje gått ca 20 minutter. "Er ikke det der skinnbukser?" tenkte jeg. Og jeg som er meg selv lik; Jeg MÅ spørre.

"Du... har fine skinnbukser." Jeg går alltid rundt grøten, jeg spør aldri direkte om noe som helst. Veldig fin egenskap, siden det tar meg faktisk en time å komme til poengene mine.

"Ja, ikke sant? Kjøpte de her om dagen, 3000,- kr! Kan du tro det? Bare 3000,-!" Javisst, 3000,- er vel et piss i havet for et par skinnbukser.

"Så de er ekte altså?"

"Selvfølgelig er de ekte! Det ser jo dust ut å gå med skinnbukser som IKKE er av ekte skinn."
Dette ga hjernen MIN et lite puss, men hun har vel rett! Hun har jo tross alt begge beina godt plantet i jorda. 
.

Så. Skinnbukser er ikke det samme som pels?

Benedicte

SKULLE TRO JEG HADDE MER I NØTTA ENN SOM SÅ.
Men akk nei tro om igjen. I jula og over nyttår pådro jeg meg en upåklagelig omgangssyke som utviklet seg mer eller mindre til en sterk influensa. Hadde flaks der.

Jeg ble jo etter et par uker bedre i skrotten og tenkte «mja, hvorfor ikke gå meg en tur til det lokale kjøpesenteret?». Ingen dum ide da jeg la ut på tur. Verre var det da jeg skulle hjem. For selvom oppkast og feber hadde roet seg var nok ikke kroppen helt i lage, så da jeg var dypt inne i skogen kjente jeg en smerte som bredde seg ut i magen. JADA, jeg tror alle har følt en trang til å gjøre det fornødige et sted man ikke kan, men denne trangen var VIRKELIG IKKE NORMAL.

Smarte meg tenkte at joda, bare ca tjue minutter igjen, jeg klarer da å holde meg. Ikke faen om jeg skal gå et annet sted enn hjemme. Aldri gjort det og aldri skal jeg gjøre det heller. Omgangssyken var jo så langt tilbake i tid så inget problem. Men akk nei, trangen ble større og større og jeg krympet meg som en liten krok der jeg lumpet avgårde. Dette var da IKKE normalt nei. Og bedre ble det ikke da et par litt yngre gutter kom i en rasende fart bak meg. Jeg prøvde alt jeg kunne å lene meg litt sånn henslengt og kult til et tre slik at de kunne gå forbi uten å se mitt desperate uttrykk.

Med guttene trygt forbi kunne jeg skimte redningen foran meg. RUDOLF STEINER SKOLE. Takk pappa for at du meldte meg på ballett der for hundre år siden slik at jeg visste nøyaktig hvor toalettet lå. Og takk for at klokken var syv på kvelden slik at den ikke var full av gærne barn. Som en halvgal krøpling fikk jeg kjempet meg ned i kjelleren og fikk røsket opp dodøra akkurat i tide. Når telefonen ringte tenkte jeg det var best å la være å ta den.

- Ærligheten sjøl.

I HØST BLE JEG MED PÅ EN INNFLYTNINGSFEST. NÅR JEG TENKER MEG OM HADDE JEG INGENTING DER Å GJØRE.

Men dette ville jeg jo selvfølgelig ikke at alle andre skulle oppdage, så jeg latet jo som at jeg kjente mesteparten og at jeg hadde fått invitasjon i en gullkonvolutt levert av Kongen. Så som den sosiale personen jeg er, så mingler jeg og er mitt trivelige jeg.

Jeg tar meg turen for å se om jeg finner noen som virker mottagelig for mine idiotiske påfunn. Finner en kar som står helt alene. Aha, han kjenner ingen han heller! Flotters.

"Hei!"

"Hei... Hvem er du?"

Han virket litt brå, men Ok.

"Nei...  Hehe, egentlig litt festlig - jeg kjenner ingen her. Jeg ble bare med. Kjenner du noen her eller?"

"Det er jeg som bor her... Så du kjenner egentlig ingen av oss?"

"Jo. Altså.. Nei, egentlig ikke."

Da ble det stille, og jeg kjente jeg ble fylt opp av litt skam. Jeg skulle spille hele greia sinnsykt kult, men så velger jeg EN av TO som BOR der.( Jeg hadde regnet ut sannsyneligheten for dere, men jeg regner med at dere klarer det helt fint selv. Si ifra hvis dere vil ha fasit.)

Jeg ser på hele han at han vurderer å bare be meg stikke, eller bare gå vekk fra meg. Dette var tydeligvis en sammenkomst for kun spesielt inviterte.

Jeg prøver å redde situasjonen og tenker "Shit, dette KAN jo være min nye bestevenn. Nå bryter vi isen!" Jeg vil jo ikke gå glipp av DEN sjangsen.

"Nei, altså, har du bodd her lenge du eller?"

Jeg er DRITGOD på smalltalk. Man skulle tro at jeg kun gikk i sære familieselskaper med fjerne slektninger.

"Ehm... Dette er liksom en innflytningsfest da."

"Ja. Akkurat. Ikke lenge da, med andre ord?"

"Nei..."

Han hadde tydelig ikke lyst på nye venner. Snakk om trangsynt. Men siden jeg synes dette gikk så innmari unna, så var det like greit å trekke seg ut av denne samtalen tidlig enn sent. Så jeg snudde egentlig på hælen "Takk for praten, a kompis!"- så tok jeg meg friheten til å dele ut en flaske champagne som stod i kjøleskapet og tok en taxi hjem.

Siden han så intenst ville at jeg skulle være dust, så skulle jeg faen meg være det og.

Benedicte

SOM JEG BESKREV I GÅR HAR JEG IKKE NOEN HYBEL Å BO I OM DAGEN. BILEN ER MITT HJEM KJÆRE HJEM.
På søndag duret jeg avgårde for å være med en venninne som bor i nærheten av der jeg bor, altså like i nærheten av en liten blå bil. Må si jeg syns det er en smule praktisk og kunne bo like i nærheten av de jeg har lyst til. Men anyways. Jeg dro da avsted og var mulig en smule naiv da jeg røsket opp bildøra for så å trampe ut i verdens største vanndam. Jeg hadde sett at det regnet, jeg hadde sett at folk hadde med seg paraply, men allikevel. Glad og fornøyd kjente jeg skoene bli fylt opp av is og vann.

Og ikke tro at jeg hadde noen andre sko jeg kunne bytte til (utenom høye hæler jeg skulle bruke på nyttårsaften, som jeg for øvrig brukte på å ligge med influensa). Min snille venninne tilbød seg å låne meg noen sko, men vi møtte på nye problemer da vi fant ut at hun er størrelse 40 og jeg er størrelse 36 i beina. En smule forskjell kan jeg vel så pent si. Fikk til slutt dratt på meg noen gamle joggesko som luktet mark.

En ny dag nye muligheter tenkte jeg da jeg glad og fornøyd dagen etter trultet avgårde i mine nye lånte joggesko. Men akk nei. Jeg hadde selvfølgelig GLEMT at jeg hadde plumpet dagen før, og klarte å valse rett ut i den samme fine dammen. Hurra. Og gleden var stor.

Noen som har noen forslag til både VARME og VANNTETTE og FINE sko jeg kan kjøpe meg?

-Ane

Bare SE på det matlasset! Jeg kunne sikkert foret en hel afrikansk landsby, ihvertfall 14-15 stamme medlemmer.
JEG tror helt tydelig at jeg klarer å spise en HEL pakke wasa knekkebrød iløpet av dagen. Og hva er dette? EN LITER appelsinjuice? Javisst, den går nok ned på høykant ja.
Av denne "matpakken" så spiste jeg 2 knekkebrød, men jeg kjøpte meg selvfølgelig noe annet å drikke. Jeg hadde jo bare en LITER appelsinjuice - som jeg tydelig måtte spare.

Jeg er redd for å få for lite mat, tydeligvis. Ikke faen om jeg deler heller. Dette er MITT.

Og en HEL leverposteiboks, da du? Neida, det er bare å sette igang!

Hilsen "glad i mat" Benedicte.

Den forrige PC min var elendig fra start, men bortsett fra det synes jeg at jeg har tatt alle forehåndsregler med den.
Jeg er ganske fan av lister, så jeg tenkte jeg skulle lage en sånn en. Siden jeg er så glad i de mener jeg. KJØR.

1. Du trenger definitivt ikke PC bag. En sliten veske holder. Da er det lettere å slenge den rundt, og i det hele tatt ferdes rundt i dette samfunnet. Istedet for en skikkelig maskulin bag. Din egen veske ser dessuten finere ut.
Jeg derimot, håndterte ikke veske spesielt bra, så jeg dro den bare PCen etter ledningen når jeg var ute å gikk. Like greit synes jeg.

2. Drit i alle advarsler om å ikke spise eller drikke ved PCen. Alle historier og sagn om appelsinjuice i tastene er riktignok ikke påfunn, men du får trykket bare du trykker hardt nok. Jeg (som et eksempel) hadde så mye snusk under tastene, at jeg like godt tok en hammer for å lirke de litt løsere. (Mistet noen taster i slengen, men HEI! jeg har aldri hatt løsere taster.)

3. Røyke ved PCen. Absolutt undervurdert. Noen gang tenkt på hvor perfekt tastaturet er som askebeger?

4. Hva i alle dager skal du med antivirus? Da kommer du ikke inn på de sidene som faktisk er kule (fordi Los Antivirus på det sterkeste IKKE anbefaler deg å gjøre det.) og den sperrer deg ute fra alle de forskjellige premiene du kunne ha vunnet. De som blinker og du er kunde nummer 1. fantasilliard. TENK HVOR MYE PENGER ANTIVIRUS FAKTISK HAR KOSTET MEG.

Jeg tror faktisk det holder med 4. vedlikeholds tips. Disse fire burde VIRKELIG få susen på PCen din!

Benedicte.

http://hvittgull.blogg.no/1294601250_blogganmeldelser_fra_.html?c=1294672833016

http://hvittgull.blogg.no/

-Ane

SOM SAGT, I DE FLESTE TILFELLER ER JEG FRK. KLOMSESEN ELLER FRK TAPERSEN, SOM DE SIER SÅ FINT I DONALD.

(Ja, jeg kjøper fremdeles Donald, og det er like flaut som å kjøpe porno.)

Videregående gikk vel ikke helt som planlagt for min del, så jeg tar opp igjen diverse fag. Og jeg konsentrerer meg såpass mye om dette at i visse fag har jeg ikke akkurat skaffet meg venner, sitter gjerne alene som en annen taper. (Jeg er litt dust og, så det er vel noe med det og.)

Her om dagen satt jeg så dypt inne i mine egne tanker og satt å tenkte på HELT andre ting enn det jeg egentlig burde. Det satt en kar foran meg, som jeg ikke enset i det hele tatt. Ikke før han av en eller annen grunn snudde seg og begynte å prate til meg. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ble direkte REDD, fordi noen pratet til meg. SÅ vandt var jeg til å være loner i timen at jeg trodde noen skulle ta meg fordi de pratet til meg. Jeg skvatt jo selvfølgelig til, og da ble jo han også litt forstyrret, siden jeg ga han tidenes mest usjarmerende blikk. I form av "ÆSJ, HVA SKJER!?" og jeg tror jeg også lagde en lyd, siden flere snudde seg å begynte å se på meg.

"Har du en blyanspisser?"

Jeg hadde blitt så satt ut at jeg bare skrek "NEI!" på fulle lunger (Jeg hadde ikke snakket med noen på flere timer, så jeg slet litt med å justere lydnivået.) Stakkars, han snudde seg bare rundt igjen. Og jeg ble sittende der som vanlig som tidenes største dust.

Ingen skjede skadd, ingen skade skjedd - så  jeg begynte å konsentrere meg om mitt igjen i kjent quasimodo stil, og prøvde å glemme hele hendelsen.

Jeg sitter fremdeles alene i de timene.

Benedicte.

Jeg var på skitur igår. Ikke Slalom, neida. Langrenn, Crossover! God gammeldags bjelke under sålene i sneglehastighet.

Trodde jeg.

Alt var fryd og gammen til å begynne med. Fikk til og med skryt av en dame i bakken. "Så flinke dere er!" 
VISST FAEN ER JEG FLINK. Jeg er ute å står PÅ SKI. FIRE TIMER FØR JEG PLEIER Å STÅ OPP! Hvis jeg ikke hadde vært DER, hadde jeg SOVET. (Noe som faktisk kunne vært foretrukket.)

Men jeg var altså ute å sto på ski.  Mitt livs scenario. Det som var greia var det vi skulle jo selvfølgelig opp på en BAKKETOPP. Og alle som har vært på en bakketopp vet at man må gå OPPOVER for å komme dit. Så etter mye pes og klaging var vi der og jeg fikk velfortjente pølser og kvikk lunsj.

Så skulle vi hjem. Inni hodet mitt junget "Weee, det er kun nedoverbakke hjem, så jeg kan spare og kose meg med alle kaloriene fra sjokolade og pølser jeg slukte i meg!". Hadde jeg bare ikke vært så naiv.

Jeg har nemlig ikke stått på langrenn på 10 år. Og jeg hadde ikke regnet med at nedoverbakke skulle være en SLIK utfordring.

Jeg står modig ned den første bakken og får plantet ansiktet mitt godt i snøen på slutten. Men ikke før jeg hadde falt et dusin ganger allerede på veien ned.

Vel. Jeg kunne jo ikke ligge der og fryse ihjel? JO DET KUNNE JEG. Men et varmt bad og medlidenhet fra Ane økte viljestyrken i meg. (Ane som forresten pekte og lo av meg når jeg sa jeg skulle ut å stå på ski.)

Jeg karret meg opp, og UTEN Å BEVEGE MEG datt jeg. Snakker om tidenes nordmann. Jeg klarer ikke å stå i ro på ski engang.

Så idag har jeg stiv nakke, tidenes blåmerket på kneet (du kan se hvor bindingen knuste seg inn i kneet mitt), og muligens forstuet håndleddet.

Jeg trekker meg herved vekk fra langrennssporten.

Neste uke skal jeg kanskje prøve skøyter.

Benedicte

90% AV TIDEN BRUKER JEG PÅ Å PRATE, VET JEG IKKE SELV HVA JEG PRATER OM.

Dette vet de fleste rundt meg, og har i de fleste tilfeller bare sluttet å høre etter.
Noe som egentlig er helt O.K. Siden jeg ikke sier noe av interesse uansett.

Det som er irriterende er når de slutter å høre etter når jeg faktisk sier noe NYTTIG. De er bare så vandt til at jeg spyr ut svada. (Til og med mamma sperrer seg av til tider. Håpløst.)

Det værste er når det kommer til fremmede og min munndiare. Spesielt når jeg bruker ord jeg IKKE VET HVA BETYR. Greit, jeg klarer å bruke de riktig, men jeg vet bare ikke hva de betyr.

Et av ordene er Generell. I en periode ble det så å si overbrukt fra min side.
Eller misbrukt, om du vil:

Jeg var på middag hos en veninne, som hadde en tysk (hun kunne ganske godt norsk) venninne på besøk. Jeg slo meg som vanlig løs på tysken i form av; "Ich bien hungrig" og "Wasser". Jeg er hva du kaller en ekspert i tysk, nemlig.
Etter tysken setter jeg kurs for nytt topic; Giraffer. Jeg digger Giraffer.

"Hvorfor liker du de så godt?"
"Vel, de er bare generelt sett kule."

Jeg følte meg ganske tilfreds med at jeg fikk bruke favorittordet mitt, samtidig som jeg fikk pratet fra meg om giraffer. Men selvfølgelig slipper tysker'n bomba (Haha, jeg er FOR morsom.)

"Hva betyr Generelt?"
"Ehm? Hva mener du?"
"Hva betyr det, og hvordan bruker du det?"

Grunn nok til å ikke like tyskere, sier du?

Jeg hadde i ukevis vaset rundt og brukt generelt om ALT. Ikke faen om jeg visste HVORDAN man brukte det. Eller HVORFOR.

Dette skapte selvfølgelig en pinlig stillhet. Og jeg hater sånne. Jeg reddet det hele med smalltalk, "Såå? Noen som har noe nytt fra Burkina Faso?"

En generell klem fra

Benedicte.

«Hei, hvordan gikk det på eksamen?», «hei, det gikk bra...». Jeg skjuler hva jeg føler for et slikt svar med et fårete glis. «Åja, ja hva svarte du på oppgave B?» «Husker ikke...». Nehei. Problemet er ikke det at alle SKAL svare meg og SKAL snakke med meg, men at et skikkelig svar på et skikkelig spørsmål ikke er så mye å forlange.



Jeg bare elsker det når jeg møter et menneske som jeg kjenner, sånn litt. Jeg kjenner ikke vedkommende godt, men bare litt. Mulig en jeg har snakket med på fest, eller gjennom andre bekjente. Jeg elsker altså å møte slike mennesker på steder hvor jeg så absolutt er nødt til å si hei fordi jeg umulig kan late som at jeg ikke kjenner personen. Og deretter blir jeg nødt til å holde en samtale gående. Mulig elsker den andre personen det like mye som meg. Det aller beste er å møte slike mennesker på bussen, eller trikken, hvor du er låst inne og blir tvunget til å prate slik at den hyggelige situasjonen kan opprettholdes.
-

Min favorittsituasjon er for øvrig når jeg er blitt invitert hjem til noen, gjerne en venninne jeg nettopp har møtt eller en ny kjæreste. Jeg sitter i sofaen og storkoser meg med å føre samtaleemner med familien til personen, som ikke er for personlige for noen parter og som involverer meg og er spennende. Gjerne om været. Det er like frydende hver gang når personen jeg har blitt med hjem til reiser seg og sier «skal bare hente noe». Ja. O jeg er så glad når jeg da kan virkelig komme med de gode samtaleemnene som «tja, hva driver du med da?» eller «hm, fint hus. Når kjøpte dere det?». Altså, virkelig spennende samtaleemner hvor jeg som regel får lange og fornuftige svar.

Alltid hygg hyggers
Ane

FANTASTISK ER DETTE HVITE SOM FALLER NED I LANDET NORGE OG SKAPER HYGGELIGE STEMNINGER PÅ MORGENKVISTEN
Er det en ting jeg elsker så er det snø. Våtsnø, kramsnø, puddersnø... Uansett snø. Dette hvite kalde som laver ned og som treffer meg i nakken grytidlig om morgningen når jeg muntert kjemper meg vei gjennom den. Jeg ler og koser meg. Da blir jeg så glad. Jeg elsker det når jeg har tatt på meg et par litt for lave sko hvor snøen jobber for fullt for å kjempe seg opp og ned til sokkene mine. Og der legger det seg og varmer og godgjør seg til jeg ikke lenger er tørr og fin på beina. Å herlige snø.

Det aller beste er når jeg endelig har fått kjempet meg en vei ned til bilen. Da ser jeg ikke en bil, men et stort lass av snø som har krafset seg rundt min en gang blå citroen. Et vidunderlig syn. Fantastisk er følelsen når jeg røsker opp bildøra for å hente en kost, og jeg finner det at all snøen som en gang lå på taket, nå ligger på meg og i setet i bilen min. Dette gjør meg varm om hjertet.

Fantastisk er følelsen av å koste vinduer, lys, tak og panser på bilen for så å dra frem skrapen. Selvfølgelig er jeg der med giv og lyst, klokken 7 på morningen, og suser rundt bilen. Høylydt rasper og skraper jeg meg små kikkhul i bilens vinduer. Neglsprett og kulde setter inn i fingrene og gjør meg enda mer sulten på å ta i enda et tak. Jeg løper rundt bilen med skrapen i en ellevill fart til jeg er fornøyd. Vidunderlig er da følelsen når jeg endelig er ferdig, at bilen igjen er dekket av et tykt lag snø. Jeg jubler.

En varm og god hilsen
Ane