Pis ævt.

Jeg er sliten. Vil ha helg akkurat nå. Det er tirsdag.

Gah ~

Vandret nedover Karl Johans gate med musikk i ørene, sko på føttene og skinn i øynene. Alt er så vakkert. Jeg blir så grenseløst fascinert over alle folkene som vandrer til høyre og venstre. På kryss og tvers. Stirrer intenst på dem i håp om å trenge inn i hodene deres og kunne forstå hvorfor de befinner seg akkurat der. Jeg vil så gjerne vite om alle menneskekropper inneholder et snev av tristhet, ensomhet og tapperhet. Det må jo finnes et sted der inne, i det dypeste mørke. Da jeg sto der rett opp og ned, betraktet de forskjellige sjelene som passerte var det plutselig en som stirret tilbake med intense øyne. Ikledd en rød parkdress sto han der, og stirret. En som turte å møte blikket, endelig. Han var åpenbart en av Oslos såkalte hjemløse. Er det disse menneskene folk pleier å sky? Jeg gikk bort til han, slo av en prat og renset lommene mine for lommerusk for så å gi han den usle kronen jeg hadde til overs. Mannen nærmest knelte på bakken foran meg. Det var da jeg kom til å tenke på det faktumet at vi som har så mye og vi  tenker sjeldent over hvor mye vi egentlig har. Én ussel krone er ikke mye i mine øyne, men denne mannen så ut som han ville fri til meg på stedet grunnet min gavmildhet. Én krone. Etter å ha vinket farvel til mannen minst fire ganger og ønsket han lykke til videre i livet løp jeg ned til nærmeste bykiosk. Ut derfra trasket jeg opp mot der jeg møtte mannen igjen, nå med en pose boller og varm kaffe i hendene. Jeg vinket igjen farvel til den lykkelige mannen som nå satt der med rene festmåltidet og et par tårer i øyekroken.

Det kostet meg akkurat 36 kroner å gjøre et menneske lykkelig. Hvert fall for en stund. Faen, det var så verdt det.

Vi er så heldige. Så grenseløst heldige at vi glemmer å takke for maten når vi går fra bordet, blir sinte om vi ikke får penger av mor til buksa vi ønsker oss og ikke en gang smiler til folk vi går forbi. Vi er nå ikke lite bortskjemte heller. Var mang et barn på julaften som gråt da de ikke var én av de mange som rev papiret av en iPhone, mens min venn i rød parkdress kanskje ikke spiste middag en gang. Ser jeg han igjen skal jeg invitere han med meg på McDonalds, og sørge for at han får i seg et skikkelig måltid. Kanskje han ikke har familie, venner eller noen som helst fast inntekt. Hva vet vel jeg. Jeg antar bare at han er fattig, arbeidsløs og at han ikke bruker den kronen han fikk på narkotiske stoffer. For alt jeg vet kan han ha lurt meg trill rundt og sitter nå å leser avisen inne i leiligheten sin like utenfor sentrum og venter på at nyhetene skal komme på TV.

Jeg er så naiv at jeg velger å tro at alle mennesker er gode. De vil da meg ikke noe vondt.

Hjernen.
Den er alene. Hjernen alene. Hjernen ER alene.
Jeg vet innerst inne, langt inne i den dypeste hjernemassen at jeg har folk rundt meg. Folk som er glad i meg. Folk som setter mer pris på meg enn jeg gjør selv. Okey, det skal ikke så mye til, men vi skjønner vel greia?

Jeg er sjeldent lei meg. Sånn ordentlig lei meg, men noen ganger rakner alt. Du sitter der med skjerfet du har strikket på i bortimot fire måneder. Den lange slangeaktige pølsa er snart to meter lang. Uheldige stakkaren med strikketøyet merker ikke den løse tråden som henger faretruende langt vekk. Lille kattekreket ser sitt snitt til en skikkelig artig lek med den løse tråden og drar den med seg rundt halve huset.  Alt rakner, maske etter maske foran øynene på deg og tilslutt er det bare én lang og tynn tråd som ligger igjen. Man må starte helt på nytt. Bygge alt opp igjen fra bunnen. Nedturen, som en bivirkning av det å føle seg vellykket i de usle tre minuttene.  Den ufordragelige bitre ettersmaken som brer seg ut i hele kroppen.

Jeg bor i et hull. Et ganske dypt hull. Akkurat hvor dypt hullet mitt er, er vanskelig å si, men lys er det lite av. Enten er veggene høye som skyskrapere, eller så har jeg krympet til maurstørrelse. Jeg lever på luft og kjærlighet, men det siste får man lite av her nede i ingenmannsland. Er det dette folk kaller isolat? Kanskje noen har bestemt seg for å sette meg i karantene. Psykologer er det også få av her nede. Mobildekningen er forholdsvis dårlig, men hva gjør vel det. Jeg har jo selvfølgelig ikke medbragt mobil. Går det an å lage en mobil av luft? Luft og jord.

Jeg har ofte lurt på om man kan bli syk av å lengte. Lengte etter noe man aldri har hatt, og kanskje aldri kommer til å få. Noe man kan betrakte på avstand og håpe på at man også vil få en smak av dette uten den bitre ettersmaken som ofte følger med. I blant skulle man ønske at man ikke hadde vært så slem i sitt forrige liv at man ble én av disse menneskeskapningene. Hadde jeg spist grønnsakene og gjort leksene i mitt forrige liv kunne jeg kanskje blitt gjenfødt som gullfisk. De lever et ganske smertefritt liv. Hvis de i all hast svømmer på glasset i fiskebollen føler de smerte i akkurat tre sekunder før minnet fra den traumatiske opplevelsen er slettet for alltid. Kortidshukommelse, ja takk.

Jeg skal redde verden, jeg skal gi blod i april og jeg skal ikke kaste snøball med stein. Samtidig som jeg løser verdens problemer skal jeg gjøre et tappert forsøk på å klamre meg fast til hvert bidige punkt på jordveggen i mitt kjære hull som det er mulig å holde seg fast i. Jeg skal klamre meg fast, klatre sakte men sikkert opp mot dagens lys og aldri la min totalt menneskelige kropp falle mot bunnen. Aldri igjen.

Shut up and let me see you jazzhands. Jeg er alltid like vakker når jeg redigerer lydoppgave på skolen. Så knakende lekker. Jeg tror jeg skal skrive en bok en gang, og dedikere den litt til en av de to leserene jeg har her på bloggen. Hun som sa hun ville lest boka mi om jeg skrev en bok. DET var søtt. Det gav meg til og med nesten litt leseglede. Og litt glede. Derfor har man begynt å lese Kompani Orheim. Den skal visst være ganske fin. Apropos fin. Hadde det fint i Dræmmen i dag sammen med dynemonstern. Jeg er fortsatt i trassalderen. Irriterer folk på gøy. Rart han ikke slo meg ned et par ganger, for jeg hadde nok egentlig fortjent det. Men så trivdes verden. Note to self: Husk å minne elinanan på at jeg så Final Riot! i Drammen i dag. Og Elina, om du ser dette (som du sikkert ikke gjør) ~ gleder meg til å få den as, kjære. ÅH, det er et fantastisk ord.

Kjære ~

Jeg klikker meg inn på denne bloggen tre-fire ganger daglig og blir like forundret hver gang jeg ser at det ikke er så mye som en knøttliten oppdatering. Hvem faen er det som er oppdateringsansvarlig for denne drittbloggen? Det er nok hun som heller går rundt og tenker på det å blogge om at hun har fått aids, enn det å faktisk blogge. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde leseglede. Eller i det hele tatt glede. Noen forsøkte å lure personnummeret mitt ut av meg i dag, uten hell. Visste jo at det var identitetstyveri på gang. Også har jeg blitt ekspresjonist, tror jeg. Vet ikke helt hva det er, men noe sånt er jeg helt sikkelt. Jeg skulle ønske jeg var liten igjen og at foreldrene mine hadde tvunget meg til å være inteligent og til å øve på et instrument MINST fire timer daglig. Jeg kunne vært smart. Jeg kunne vært talentfull. Mine foreldre tvang meg ikke til sånt da jeg var barn, derfor har jeg fortsatt saue-sengetrekk på senga og hestegardiner som sperrer sola ute. I morgen skal man møte ett dynemonster. Akkurat triv. Jeg vil kjøpe meg bil, sånn som de andre barna. Og jeg vil være ferdig med teorien. Jeg vil ha sommer, jotakkdu.

Wopsiwopsi, man er ikke verdens flinkeste blogger as. Men har fortsatt verdens største planer om en førsteplass på blogg.no's topplisteaktigeting. Ja, akkurat ting ja. Man sitter og prøver å bli venn med Mixcraft for å fullføre skoleoppgave. Vi har blitt riktig så perlevenner. Og man har fått tilbake datan sin fra IT, og håper på å slippe trynene dems før hvertfall etter helgen. Så da må man legge inn alle cd-ene igjen. Det tar tid, men er triv.

Triv deg videre, nå skal jeg være drøyt loner og ta opp min egen stemme. Bare for trivhet, til radiotingen man driver med.

You only live once, but if you do it right, once is enough.

HAYLEY NICHOLE WILLIAMS ~ Vokalisten i bandet Paramore.

LUNA LOVEGOOD ~ Favorittkarakter i Harry Potter. Skulle ønske jeg var henne.

JIMMY 'THE REV' SULLIVAN ~Tidenes trommis. Rest in peace.


TIM BURTON ~ Favoritt regissør.

Man begynte visst å svare så smått på ett av spørsmålene jeg fikk på spørsmålstinga jeg postet på bloggen i går, bare fordi man har mangel på ting å skrive. Fikk nemlig spørsmål av Thea om hvem som er forbildene mine. Følte disse fem fortjente en helt egen blogg, for seg selv. Gerard trenger nemlig litt plass, eller er det fansen som trenger det #arewejustfat? *internmcrhumornam*

Fortsett å spørre spørsmål i bloggen under :333333333

Det er i sånne stunder man sier: HELL YEAH, ask me anything. Så skal man svare så ærlig som man klarer, i en blogg senere denne uka.

Translation - Spørsmålsrund på gang. Spør, helst.

Drøyt mye stress. Drøyt lite soving. Allikevel drøyt verdt det. Snille Steffen lot alle ungene som skulle overraske gladungen elinanan være hos seg. Elinas immunforsvar er aldri med oss, så man måtte jo bli litt småbekymret når ungen erklærte seg selv syk. WOHO. Men det gikk fint. Alt gikk etter planen. Bortimot ingenting knuste, bortsett fra enkelte klønheter fra min side. Det var en drøyt hyggelig kveld med kjempedrøyt hyggelige folk. Og jeg har brukt ordet drøyt, drøyt mange ganger i denne bloggen. carecarecare. Og LENUM overnatta. Det var hyggelig. :3

Bilder er stjålet fra Eirik og Julie. Takk.

Titta en titt på alle de fargerike cd-ene som sto på hylla over senga. De har flytta. Bort, vekk. Heelt bort til bokhylla uten bøker, med ting. De er blide barn, og har fin musikk. Jeg studerte de en etter en da datan min brått tok selvmord. 27 vakre ting. Alle så unike. Det gjør meg lykkelig. At folk kan være så kreative at de klarer å lage en hel cd fylt av ting? Fine ting. Jeg var et barn i cd-land, helt dratt vekk fra virkeligheten da jeg sto å kikket inne på platekompaompaniet. Et lykkelig barn. OG PLUTSELIG blir man skremt til helvete av en Toffer, og klarte ikke si et ord. Så gikk man til kassa med tre cd-er - derav man kun hadde hørt på én av de fra før - og en dvd. jeg kjøper ikke så mye filmer. Ikke nå mer. Men Engelen - den måtte jeg kjøpe. Da jeg så den gråt jeg - masse, og vi så den på skolen.

pis ævt, og frd på jor.

Nei, nå skal man hoppe i dusjen på ekte Kim-vis, og deretter leke kineser sammen med far og unge. Trivtriv. OG FORRESTEN - jeg hadde ikke peiling på at smålig ukjente personer leste bloggen min, OG KOMMENTERTE. Stolt. Dere får sjokoladen dere har krav på i posten.