En stund med liv og røre.
En stund med ro.
Eller bare en stund.
Det er en fin ting å si:

Gi meg en liten stund.

En liten stund til å tenke meg om.
En liten stund til å se meg rundt.
En liten stund til å glemme.
En liten stund til å elske.
En liten stund til.
En liten stund.

Alene.

                                                                         En liten stund i sola.

                                                                    En liten stund på Mora gård.


Fint å gå på Gamleveien langs elva. Fint å tenke på hvor herlige mennesker som bor der, og på hvor heldig jeg er, som har så koselige naboer. Fint å se gamlebutikken, for da er jeg kommet til rundens borteste sving, for å si det sånn.
Fint å stå på brua og kjenne vinden. Otto synes det er litt skummelt å gå på hengebrua, men han følger med.
Fint å gå opp til Søndre Glomstad, men trist å se pipene som står nakne igjen. Fint å gå forbi Haugen, Grindborg, Mellum, og så hjem til Mora.
Men, jeg må bli flinkere til å ta hensyn til formen. To ganger måtte jeg legge meg ned for å hvile. Ble så kvalm og svimmel, og da må jeg ta en pust i bakken, - bokstavelig talt. Otto la seg ned ved siden av, og passet på, flinke hunden.
Åh, som jeg elsker den bikkja.
Men, jeg fullførte brurunden på Åsta, og smilte fornøyd da jeg så Mora gård igjen.
Åh, som jeg elsker den gården.

                                                                                      Fine brua.





                                                                            Flinke Otto

                                                                        Bevis for at jeg var der

                                                                              Fine, gamle vinduet

Og nå skal jeg snart på Gardekonsert! Det blir stas!

Man kan liste seg rundt på sokkelesten, for sokkelesten lager ikke så mye lyd. Men,denne sokkelesten må være ganske så fin, og kanskje liten, for den lager ikke lyd selv om store, tykke mennesker lister seg på den.
Jeg har ofte hørt ordtaket/ uttrykket; skomaker, bli ved din lest, og er ikke lesten den dingsen av jern eller tre, som man fester skoa på, for å forme skoa, og banke på såler?
I så fall, hvordan kan en sokkelest være så myk og lett, at den ikke lager lyd?
Det lurer jeg på.

Jeg vet jo at sko veier mer enn sokker, det er ikke det, men likevel. Man skulle jo tro at man trengte en lest av jern eller tre for at sokken skal få form også, hvis man for eksempel vil lage tøffelsokk, en litt stiv sokk, eller en sokk av gips. Bare for å nevne noen forslag.

Det er ikke bare rundt man kan liste seg. Røverne i Kardemommeby, de lister seg på tå. Og ikke bare det, de lister seg så stilt på tå. Men, det er vel ikke så rart at de lister seg så stilt, for hvis de hadde listet seg så høylydt, så hadde det jo ikke vært listing!
Når det gjelder det, så tenker jeg som så, at det var Thorbjørn Egner som trengte en stavelse ekstra i sangen, og la til nettopp "stilt". Men, i hvert fall lister de seg rundt, selv om de kanskje ikke er så flinke til å være røvere.

Jeg lister meg ofte rundt. Både bokstavelig, og mentalt.
Nå for tida, prøver å jeg å være så stille som mulig. Jeg lister meg rundt, og prøver å lytte til lydene, så jeg kan gjemme meg, om de kommer for nære. Det er godt å liste seg rundt innimellom.

Det er noe som heter å gå stille i dørene, men jeg vet ikke om det har noe å gjøre med å liste seg rundt å gjøre, så det kan jeg ta en annen gang.
Nå skal jeg se på min gule tebladubåt gjøre jobben sin i glasset, før jeg skal nyte min chai vanillate med honning og laktosefri melk.

                             En ekte pitaelsker dette her. Er det rart jeg synes hun er alldeles bedårende. Hi hi.

Jeg har så mange gode dager med Lise. Og på gode dager spiser vi lunsj, drikker te, ser en film, prater masse, rusler, om det trengs, nyter sola, nyter vinteren, nyter hverandres selskap, og jeg vet at rett ved siden av meg nå, så sitter en verdens beste venn, bare fordi.

Jeg er sååååååå glad i deg, Lise!




Gleder meg til neste gang vi ses, jeg.

Sola klarer så vidt å trenge gjennom skylaget. Utrolig vakkert lys.
Litt kald, men fornøyd Mona.
Og to bilder av engelen min - meg, faktisk. Det er jo meg. He he.
Det nederste byttet jeg til sepia, og så ble det skikkelig rødt.
Synes i grunn det ble litt kult.

Elin; herlighet, jeg hadde jo lest den tidligere, men herlighet... Fæl, vakker, sterk. Og trist som fy. Gratulerer!
Charlotte; tårene trillet med deg. Og, gjett om jeg håper på at Vi snakker ikke om det!-prosjektet fortsetter neste år!
Hedda; gratulerer! Heier på deg.

CorX kom videre med sin nattjoik. Gratulerer!
Flott, annerledes innslag, flinke sangere og Esten på messing = god stemning!

Jeg tok et par bilder, da, men så ville jeg bare se og høre i stedet.
Noen ganger vil man bare være tilskuer...

Juhu!
Se, så søte de er!
Se, flinke Serine og Ida som 2 Stepz; dans og turn.

Jeg har nemlig kommet fram til at det er mest hvile i å se nedover. Og med nedover mener jeg ikke bakover, bare så det er sagt. Når jeg ser oppover ser jeg bare forventninger, plikter, gjøremål, og andre ting jeg ikke makter å ta tak i. Det får vente, de får vente.

Mens jeg har sittet her, har jeg faktisk laget tre låter. Tenke seg til. Tre låter, - med melodi og alt. Jeg har lastet ned Evertone, der det er en liten opptaker, og mer trengte jeg visst ikke.
Angel lost, Dream on/ Get your grip, My life is a mess.
Så kan eventuelle lesere lure på hva disse handler om. Jeg er i hvert fall ganske så fornøyd.

Jeg tramper takta i trappa.
Det er i grunn en fin setning.

Jeg prøver jo å komme meg ut et par ganger om dagen. En med Otto, og kanskje en på mine nye, lette ski. Og, når jeg ser bildene nå, er de ganske så blå, noe som gjenspeiler humøret for tida. Å være i blått er visstnok et tegn på tristhet, melankoli, eller noe annet som minner om nedstemt. Feel the blues, eller noe sånt. Men, blått er da vakkert, og når man kan se det vakre i det blå, så er det vel kanskje ikke så trist likevel, - selv om tristhet også kan være vakkert, bare så det er sagt også.

Denne krukka med blått i, ser jeg hver morgen under lesefrokosten. En god ting å se på, mellom linjene.




Blått er godt.

Og jeg er dønn sliten for tida. Har gjort litt for mye, for ofte, og da blir det sånn. Som alltid.

Men, fra NÅ skal jeg bli flinkere til å ta det med ro! Og NÅ! Og NÅ!
Otto har også stille dager, siden han ble kastrert forrige onsdag. Han ser en smule teit ut i bokser, men jeg har ikke sagt det til han. Tvert i mot har jeg sagt at han ser skikkelig tøff ut, like tøff som Tarzan i underbuksa!

Juba!

Og der var jeg tilbake til det jeg skulle snakke om. Luft.
Noen ganger føler jeg at jeg trenger luft. Luft til å gjemme meg i, luft til å bare være meg, luft til å finne ut av ting, luft til å puste i, luft til å sove i, luft til å drømme om steder man aldri kommer. Luftdrømmer? Kanskje. Men, svever ikke drømmer gjennom luft? Kanskje på luftputer?
Luftputer.
Det er et fint ord.

Jeg ønsker meg en luftpute som jeg kan ha under hodet, når jeg trenger luft til å være.

                                                   To gode venner, og mor og datter. Idyll i fri stueluft.

Måtte bare ha med dette bildet fra forrige besøk først, fordi Otto digger Lise.


Ser ganske godt ut, vel?


Vakre Lisemin...


Sliten, men glad Mona.


Nydelig på smak!


Et lite kakestykke til, Lise?


Glamsokker!


Og siden Otto digger Lise hver gang, får han kose seg ekstra i sofaen.

Gleder oss til neste gang Lise kommer. Lurer på hva vi skal bake neste gang?

Særlig fornøyd ble jeg med blåklokkeveggen, med ting man har fått, hatt, og kjøpt selv.


Jeg fikk en teboks til jul av Pernille, som jeg har snudd hjertet på, slik at jeg kan bruke lokket til skapdør,
og boksen til et lite hjerteskap, for små hjerter jeg har fått, og kanskje får framover...
Skal få tak i en liten knott som passer til den lille døra. Lukk opp din hjertedøøør, og slipp solen inn!


Det fineste ordet jeg vet; hug, et ordbilde fra naboen, og en sinkboks (som jeg har hengt opp som hylle,
etter å ha laget hull bak til kroker), med mine gamle sko i.


Evighetskalenderen er også fra Pernille (kjøpt i butikken Quiltegleder i Elverum),
enda et ordbilde fra naboen, og en messinglysestake jeg har spraymalt med antikkhvit maling.


Dette er mitt miniminneskap, som er laget av en ny veggklokke som skulle se gammel ut.
Jeg plukket ut urverket, satte inn kroker inni, og malte det mørke treverket.
Synes det funker bedre som minneskap enn som klokke.


Skriveskjenken fra Erlends farfar står fin og grønn på rommet, med hjertevegg over.
Ja da, jeg vet jeg har mange hjerter, og nå får jeg plassert dem også.

Når Erlend er på øvelser, skal jeg sove her inne, så rommet blir brukt, og hjertene gleder seg...

Ja til hjerter i hverdagen, og i helger! Hjerte, hjerte, vaffelhjerte!
(Og jeg vet om en som er enig med meg. Per Magnus, du er herved invitert!)

Nam, nam!

Alle barnålene slapp lett som ingenting, og brått var den fine, grønne julegrana bare brune grener!
Har ikke opplevd makan til dryssing noen gang, jeg.
Litt moro var det også, men det er klart jeg tenker på eventyret til H. C. Andersen om juletreet.

Måtte bare tenne juletreet fra Cecilie en siste gang, fordi jeg synes det er så vakkert...

Ja, så får jeg finne ut det da, kanskje. Det jeg tenker, er at jeg er glad for den jeg er. Jeg er lett å lese, - for det meste. I hvert fall når det gjelder ansiktsuttrykk. Jeg er skikkelig dårlig på pokerfjes.
- En god ting, synes nå jeg, da. At jeg er dårlig på det, altså.

Mitt mål alltid er å være sann, mot de jeg er glad i, mot de jeg bryr meg om, og mot meg selv. Jeg er ikke så flink til det siste, men jeg jobber med det. Jeg har lært at jeg kan være for sann med de første, så det skal jeg også jobbe med. Helt klart. Jeg har ingen å miste...
Jeg tenker på masse annet også; manus til vårforestillingen, som jeg har begynt på, så klart, Otto, som har fått testikkelkreft, stakkars gamle hunden vår, og, - nei, nå kommer jeg ikke på noe mer akkurat nå. En ting til slutt:

"Ærligheten varer lengst, to ting varer evig; eventyret og kjærligheten."

Jeg har utvidet mottoet mitt om eventyret og kjærligheten med ærligheten. Synes det funker. Særlig nå som jeg tenker så mye på ærligheten. Men sterkest av de tre, er eventyret og kjærligheten, de utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, og de tar aldri slutt.

                                                        Langs veien mot grisefjøset. Hvitt og vakkert.

Jeg er så utrolig glad for at det er noe som heter tt-kort og au-reiser, for uten det villle jeg vært enda mer stedbundet (heter det det? på Åsta.
Og folka på kjørekontoret; Ole Jostein, Vilja, Vigdis, og han med den gromme Folldaldialekta, er så hyggelige, at jeg garantert hadde savnet å kunne ringe dem for å bestille drosje.
Så, kanskje jeg bare skal lene meg tilbake, og tenke at; ja, ja, så har jeg hatt anfall igjen, da. Ja, da får jeg bare la tellinga gå sin gang, og heller kose meg med det gode tilbudet jeg har hatt i noen år, og har fått i år også.

Men, åh, nå tenkte jeg litt på lappen igjen. Fillern.

Etterpå var jeg så flau, at jeg gråt en skvett. Trodde jeg hadde driti meg skikkelig ut.
Snakket litt med de utrolige flinke Preprodgutta, og de sa jeg kunne spørre dem om hjelp neste gang, noe jeg garantert kommer til å benytte meg av en eller annen gang. Et helt band!
Det hadde vært gøy uansett.
Følte meg litt lettere til sinns etter å ha snakket med dem.
Tusen takk til dere. Jostein, George, og Marius, dere er gull og grønne skoger!

Etter å ha tenkt litt, og etter noen tilbakemeldinger, tenker jeg; ja, ok, jeg sprakk på høyeste tona, men pytt. Og, ja, jeg spilte litt feil, og sang feil, men pytt. For jeg la opp til en uhøytidelig stemning på den siste, og satser på at jeg reddet meg litt inn på den.
Jeg elsker å være med på nyttårskonserten, det har vært et høydepunkt for meg hvert eneste år jeg har fått være med. God stemning, både bak og foran scenen, fullt av folk, for, ja, jeg elsker fulle saler og god stemning. Er vel ikke noe galt i det?

Jeg er utøvende fordi jeg liker å underholde folk, på den ene eller andre måten, og om det ikke alltid er fantastisk, så kan det jo være underholdene, eller..?
Jeg er jo ikke bare syngedame, jeg er Mona, fullt og helt, med alt det inneholder av ord, tanker, lyd, og lys, og feil.

Tusen takk, alle som hjalp meg i går, hadde ikke sunget en strofe uten dere. Og i hvert fall ikke spilt ett eneste grep. Så får jeg bare håpe jeg ikke blir bannlyst fra Rena Rocks nyttårskonert for evig tid...

Rock on!

http://www.facebook.com/monawind?ref=tn_tnmn#!/RenaRokk?sk=wall

Sliten, men fattet/ ufattet.

Siste dagen i 2011, fra formiddag, til skumring.
Så vakkert, så enkelt; en sol, litt snø, litt tåke og skyer, og vips...