<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0"
	xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/"
	xmlns:wfw="http://wellformedweb.org/CommentAPI/"
	xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/"
	xmlns:bs="http://blogsoft.org/bs/elements/1.0/">
	<channel>
		<title>twinkletoes</title>
		<link>http://twinkletoes.blogg.no/</link>
		<description></description>
		<link rel="hub" href="http://bloggno.superfeedr.com/" xmlns="http://www.w3.org/2005/Atom" />
		<link rel="self" href="http://feeds.blogg.no/540162/post.rss" xmlns="http://www.w3.org/2005/Atom" />
		<language>no</language>
		<generator></generator>
		<bs:blogid>540162</bs:blogid>
		<bs:blogurl>http://twinkletoes.blogg.no/</bs:blogurl>
		<bs:blogname>twinkletoes</bs:blogname>
		<bs:image-profile>http://static.blogsoft.no/img/profiles/518480_1255125682995.png</bs:image-profile>
		<bs:url-profile>http://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&amp;pf_id=418350</bs:url-profile>
					<image>
				<title>twinkletoes</title>
				<url>http://static.blogsoft.no/img/profiles/518480_1255125682995.png</url>
				<link>http://twinkletoes.blogg.no/</link>
			</image>
				
		
		<item>
			<title>Ny blogg!</title>
			<pubDate>Fri, 02 Jul 2010 21:35:26 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1278106526_ny_blogg.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1278106526_ny_blogg.html</guid>
			<description><![CDATA[Siden denne bloggen er en blanding av altmuligrart, har jeg valgt å lage en ny, seriøs blogg. Jeg vil derfor heretter ikke bruke denne bloggsiden.  Den nye bloggen finner du her:  http://luft-slottet.blogspot.com/   Les den! Du vet du vil!]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Siden denne bloggen er en blanding av altmuligrart, har jeg valgt å lage en ny, seriøs blogg. Jeg vil derfor heretter ikke bruke denne bloggsiden.<br /><br />Den nye bloggen finner du her: <a href="http://luft-slottet.blogspot.com/" title="min nye blogg">http://luft-slottet.blogspot.com/</a><br /><br />Les den! Du vet du vil!]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>0</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>[insert fengende overskrift her]</title>
			<pubDate>Thu, 24 Jun 2010 23:44:01 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1277423041_insert_fengende_overs.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1277423041_insert_fengende_overs.html</guid>
			<description><![CDATA[Når man kommer fra et lite sted der de fleste ikke har større ambisjoner enn å lære å brygge sin egen sprit før de er femten, blir man kanskje lett litt overlegen hvis man har mer enn 4,5 hjerneceller. Men en eller annen gang må man jo kaste av seg den overlegenheten?  Når man går på et universitet havner man i en slags boble der man tror at hele verden vet hva Gazakonflikten er eller bryr seg om forskjellen på filosofien til Nietzsche (stavet jeg det riktig denne gangen?) og Kant. Men landet vårt er jo fullt av folk som aldri har gått på et unviersitet, som synes det holdt å gå elektro på videregående, og for den sags skyld er det også fullt av folk som GÅR på et universitet, men som likevel aldri har sett mer enn fem minutter av Dagsrevyen de siste ti årene.   Og det er alltid en konkurranse om å kunne mer enn alle andre. Jeg lurer på hvor mange som er oppriktig interessert i all kunnskapen de har, og hvor mange som har tilegnet seg den bare fordi de føler de må. Hvis noen begynner å diskutere, for å ta et eksempel, situasjonen i Kongo - og jeg kan relativt lite om Kongo - vil min første tanke være &quot;Ånei! Dette kan jeg ingenting om! Jeg vet for lite! De kommer til å tro jeg er en taper! Jeg burde vite mer! Jeg burde lese en bok! Aah!&quot; Problemet er at det finnes ganske mange bøker i verden, og selv om jeg leser en del av dem kan jeg neppe lese alle.  En annen ting jeg overhodet ikke kan noe om er kunst. Jeg var i Roma i fjor, i Vatikanstaten, i Peterskirken, i det sixstinske (?) kapell, og overalt var det skulpturer, statuer. Og jeg finner det som oftest lite interessant å se på statuer, fordi jeg ikke ser en historie, jeg ser en pent utformet steinblokk. Det er klart det er fantastisk, at vi har klart å bevare eldgamle skulpturer fra eldre sivilisasjoner, med alt det kan si oss om historie, kunst, fortiden. Men dette er den politisk korrekte tenkemåten. Personlig klarer jeg ikke å bli hoppende entusiastisk, selv om jeg vet at det er viktig for en lang rekke fagfelt. Dette kan jeg selvsagt ikke si høyt. Greit, jeg liker litteratur, teater, musikk, filosofi, men fordi jeg ikke finner det givende å se på en statue, eller et bilde av Picasso, blir jeg strakts møtt med et &quot;hah!&quot; fra den intellektuelle garde.  Det er som om man bruker sin egen intelligens som et skjold, og møter verdens aksept ved å dekke seg bak en hel rekke kulturelt aksepterte interesser som man MÅ være henrykt over for å være verdig.  Jeg liker den type kunst jeg får en følelse av, noe som inspirerer, eller som skaper en slags atmosfære. Men Peterskirken, full av turister med kameraer rundt halsen, midt på lyse dagen... Da får jeg mye mer ut av å besøke en tilfeldig kirke på et mer øde sted, fordi det gir meg en helt annen følelse av historie. Min første tanke, når jeg ser all den fantastiske utsmykningen man finner i Peterskirken, er jo faktisk heller den litt naive &quot;...burde ikke noen heller ha brukt alle disse pengene på noe litt mer nyttig?&quot;  Og vi er alle så fulle av navn, av filosofer og forfattere som vi kaster rundt oss som om de var brødsmuler. Ofte kan det være relevant, men det er så overtydelig når noen bruker navnet på fire 1900-talls samfunnsforskere i en setning for så å tydelig briske seg når de ser du ikke vet hvem de er.  Men det er klart, i en diskusjon om feminisme vil jeg føle meg overlegen fordi jeg har lest Woolstonecraft, Beauvoir og Foucault (hah, nå er jeg den personen jeg akkurat klagde over) istedenfor å bare skrike &quot;Han derre Harald Eia har bare så utrolig rett!&quot; Kunnskap gir jo ofte bedre forutsetninger for alle diskusjoner. Men hvis jeg nå diskuterer med noen som vet mindre om et tema enn jeg, vil jeg jo gjerne lirke inn min kunnskap om dette for å få dem på min side av diskusjonen. På samme måte vil jeg gjerne lære ting om nye temaer. Og derfor blir jeg litt fortvilt over alle menneskene der ute med en innstilling som skriker &quot;Jasså, så du har ikke hørt om [insert navn på obskøn ukjent østeuropeisk filosof her]? Ahaha, vel, jeg skal bare fortsette å komme med alle de ukjente østeuropeiske filosofene jeg vet så jeg kan etablere meg selv som en mer kunnskapsrik person enn deg som dermed er mer verdt!&quot;  Jeez.  Jeg har i utgangspunktet ikke respekt for et menneske bare fordi det har veldig mye kunnskap, særlig ikke hvis dette er i kombinasjon med arroganse, som er den verste egenskapen jeg vet. (Ja, jeg er helt sikkert selv arrogant overfor en rekke mennesker inne i hodet mitt hver dag, men det er derfor man har muligheten til å holde tanker på innsiden av hodet istedenfor utenfor). De menneskene jeg derimot respekterer mest, det er dem som klarer å snakke med alle mennesker utifra disse menneskenes ulike forutsetninger, som verdsetter andre egenskaper i mennesker enn intelligens, uten dette hevdelsesbehovet - for det er jo en ren egoistisk sport. Kunnskap blir nærmere verdiløst i kombinasjon med arroganse, for da vil den ikke nå inn til noen, den vil bare bli en måte å konstruere en slags intellektuell selvtillitt på.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Når man kommer fra et lite sted der de fleste ikke har større ambisjoner enn å lære å brygge sin egen sprit før de er femten, blir man kanskje lett litt overlegen hvis man har mer enn 4,5 hjerneceller. Men en eller annen gang må man jo kaste av seg den overlegenheten?<br /><br />Når man går på et universitet havner man i en slags boble der man tror at hele verden vet hva Gazakonflikten er eller bryr seg om forskjellen på filosofien til Nietzsche (stavet jeg det riktig denne gangen?) og Kant. Men landet vårt er jo fullt av folk som aldri har gått på et unviersitet, som synes det holdt å gå elektro på videregående, og for den sags skyld er det også fullt av folk som GÅR på et universitet, men som likevel aldri har sett mer enn fem minutter av Dagsrevyen de siste ti årene. <br /><br />Og det er alltid en konkurranse om å kunne mer enn alle andre. Jeg lurer på hvor mange som er oppriktig interessert i all kunnskapen de har, og hvor mange som har tilegnet seg den bare fordi de føler de må. Hvis noen begynner å diskutere, for å ta et eksempel, situasjonen i Kongo - og jeg kan relativt lite om Kongo - vil min første tanke være &quot;Ånei! Dette kan jeg ingenting om! Jeg vet for lite! De kommer til å tro jeg er en taper! Jeg burde vite mer! Jeg burde lese en bok! Aah!&quot; Problemet er at det finnes ganske mange bøker i verden, og selv om jeg leser en del av dem kan jeg neppe lese alle.<br /><br />En annen ting jeg overhodet ikke kan noe om er kunst. Jeg var i Roma i fjor, i Vatikanstaten, i Peterskirken, i det sixstinske (?) kapell, og overalt var det skulpturer, statuer. Og jeg finner det som oftest lite interessant å se på statuer, fordi jeg ikke ser en historie, jeg ser en pent utformet steinblokk. Det er klart det er fantastisk, at vi har klart å bevare eldgamle skulpturer fra eldre sivilisasjoner, med alt det kan si oss om historie, kunst, fortiden. Men dette er den politisk korrekte tenkemåten. Personlig klarer jeg ikke å bli hoppende entusiastisk, selv om jeg vet at det er viktig for en lang rekke fagfelt. Dette kan jeg selvsagt ikke si høyt. Greit, jeg liker litteratur, teater, musikk, filosofi, men fordi jeg ikke finner det givende å se på en statue, eller et bilde av Picasso, blir jeg strakts møtt med et &quot;hah!&quot; fra den intellektuelle garde.<br /><br />Det er som om man bruker sin egen intelligens som et skjold, og møter verdens aksept ved å dekke seg bak en hel rekke kulturelt aksepterte interesser som man MÅ være henrykt over for å være verdig.<br /><br />Jeg liker den type kunst jeg får en følelse av, noe som inspirerer, eller som skaper en slags atmosfære. Men Peterskirken, full av turister med kameraer rundt halsen, midt på lyse dagen... Da får jeg mye mer ut av å besøke en tilfeldig kirke på et mer øde sted, fordi det gir meg en helt annen følelse av historie. Min første tanke, når jeg ser all den fantastiske utsmykningen man finner i Peterskirken, er jo faktisk heller den litt naive &quot;...burde ikke noen heller ha brukt alle disse pengene på noe litt mer nyttig?&quot;<br /><br />Og vi er alle så fulle av navn, av filosofer og forfattere som vi kaster rundt oss som om de var brødsmuler. Ofte kan det være relevant, men det er så overtydelig når noen bruker navnet på fire 1900-talls samfunnsforskere i en setning for så å tydelig briske seg når de ser du ikke vet hvem de er.<br /><br />Men det er klart, i en diskusjon om feminisme vil jeg føle meg overlegen fordi jeg har lest Woolstonecraft, Beauvoir og Foucault (hah, nå er jeg den personen jeg akkurat klagde over) istedenfor å bare skrike &quot;Han derre Harald Eia har bare så utrolig rett!&quot; Kunnskap gir jo ofte bedre forutsetninger for alle diskusjoner. Men hvis jeg nå diskuterer med noen som vet mindre om et tema enn jeg, vil jeg jo gjerne lirke inn min kunnskap om dette for å få dem på min side av diskusjonen. På samme måte vil jeg gjerne lære ting om nye temaer. Og derfor blir jeg litt fortvilt over alle menneskene der ute med en innstilling som skriker &quot;Jasså, så du har ikke hørt om [insert navn på obskøn ukjent østeuropeisk filosof her]? Ahaha, vel, jeg skal bare fortsette å komme med alle de ukjente østeuropeiske filosofene jeg vet så jeg kan etablere meg selv som en mer kunnskapsrik person enn deg som dermed er mer verdt!&quot;<br /><br />Jeez.<br /><br />Jeg har i utgangspunktet ikke respekt for et menneske bare fordi det har veldig mye kunnskap, særlig ikke hvis dette er i kombinasjon med arroganse, som er den verste egenskapen jeg vet. (Ja, jeg er helt sikkert selv arrogant overfor en rekke mennesker inne i hodet mitt hver dag, men det er derfor man har muligheten til å holde tanker på innsiden av hodet istedenfor utenfor). De menneskene jeg derimot respekterer mest, det er dem som klarer å snakke med alle mennesker utifra disse menneskenes ulike forutsetninger, som verdsetter andre egenskaper i mennesker enn intelligens, uten dette hevdelsesbehovet - for det er jo en ren egoistisk sport. Kunnskap blir nærmere verdiløst i kombinasjon med arroganse, for da vil den ikke nå inn til noen, den vil bare bli en måte å konstruere en slags intellektuell selvtillitt på.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>2</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Frihet som ugyldig argument</title>
			<pubDate>Wed, 02 Jun 2010 11:14:21 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1275477261_frihet_som_ugyldig_ar.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1275477261_frihet_som_ugyldig_ar.html</guid>
			<description><![CDATA[ Jeg har fått med meg litt amerikansk politisk diskusjon i det siste. Dette er egentlig så festlig at jeg skulle ønske jeg hadde masse amerikanske kanaler så jeg kunne underholde meg selv; men det er vel omtrent like sannsynlig at jeg hadde blitt veldig frustrert og bare kastet ting i tv-en.  Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner noen som er spesielt uenig i meg om jeg arugmenterer tvilsomheten i amerikansk politikk, så det kan jeg glatt hoppe over.  Men jeg lar meg fascinere over hvordan diskusjonene stadig foregår på begrepsstadiet. Det praktiske omfanget av sakene er mindre interessant enn hvordan det oppfyller begreper om frihet, selvstendighet, individualisme! I Norge bruker vel FRP og Høyre til dels samme retorikk.   Jeg så &quot;Sicko&quot; for et par uker siden. Nå er selvsagt Michael Moore alt annet enn partisk, og han fremstilte bare de positive sidene ved helseinstitusjonene i alle andre land. Men et poeng hadde han likevel; at når man argumenterer mot å ha et helsetilbud til alle, handler det ikke om hvor mye det vil koste eller hvorvidt det er gjennomførbart, men at helsetilbud til alle er en trussel mot enkeltmenneskets FRIHET.   Jaha?  For da kan ikke leger velge hvilket sykehus de vil jobbe på! For da vil sykehus være styrt av staten og ikke ha noen selvbestemmelsesrett! For da vil man ikke lenger kunne velge hvem som vil behandle seg!  Nå kjenner jeg ikke USA innenfra, jeg er en utenforstående som ikke har noen særlig dyp innsikt i amerikansk politikk. Jeg vet bare hvordan det høres ut fra mitt ståsted. Jeg har nesten problemer med å forstå hvordan en stor mengde mennesker kan akseptere og tro på slike argumenter, med mindre tanken bak det hele egentlig er &quot;jeg vil beholde skattepengene mine for meg selv fordi jeg er leder i en stor bedrift fordi foreldrene mine hadde råd til å sende meg til et dyrt universitet og jeg fortjener å ha tre biler og et fireetasjeshus fordi dere helvetes fattigfolk dør av kreft fordi dere er LATE, suckers!&quot;  Nå er jeg provosert og urelevant igjen... Men amerikanere er veldig opptatt av charity, av å hjelpe the  community,  så hvorfor er de så imot ordninger som vil føre til at fattige også kan hjelpe seg selv? Fordi de da ikke har noen laverestående å utøve sin kristelige godhet mot?   Vi lever i et sosialistisk land, men jeg kan ikke si jeg føler meg ufri. Vi har offentlige skoler, biblioteker, sykehus. Man kan forkle ALT bak begrepet frihet, men et samfunn er jo basert på nettopp fundamentet: innskrenkning av frihet. Et samfunn ER offentlig styring, i mer eller mindre grad, for ellers ville det vært anarki. Det blir bare et spørsmål på hvilke frihetsinnskrenkninger man finner fordelaktige. For eksempel; ytringsfrihet er en reell frihet. Men bør man ikke ha frihet til å velge å bli operert for kreft også, eller til å gå på et universitet? Det blir alltid et spørsmål om hvem sin frihet det er snakk om. Og trenger vi virkelig frihet til å velge et sykehus fremfor et annet, slik at NOEN kan velge bedre behandlingstilbud enn andre? Hva er vitsen med det? Er det ikke bedre å sørge for at behandlingstilbudet er godt for alle - for ellers sier man jo at de som er bedre økonomisk stilt fortjener bedre rettigheter? Og det er en tanke jeg er grunnleggende uenig i.   Her er jeg ganske overbevist om at frihetsbehovet egentlig er basert på egoisme og ønske om å ivareta sine egne økonomiske interesser. Og dermed at jeg føler at mitt politiske standpunkt er mye riktigere enn deres, noe som alltid gjør at jeg blir, ahem, lettere irritert i debatt med mennesker jeg er fundamentalt uenig i.  Men jeg er jo egentlig en relativist; så lenge det ikke finnes objektive sannheter i verden, så må jeg akseptere at disse konservative menneskene har akkurat like rett som meg, og at det bare blir et spørsmål om hvilken politisk side som kan overbevise flest.  Men stemmer dette, finnes det ingen objektive sannheter? Jo. Jeg velger å akseptere en del vitenskapelige sannheter. Jorden er rund. Det er en objektiv sannhet. Men det er vanskeligere med moralske sannheter.   Kan jeg egentlig argumentere for at en politikk som vil at mennesker skal ha like rettigheter er riktigere enn en politikk der ditt ståsted i verden har alt å si for hvilke muligheter du senere har? Ja, men bare fordi jeg føler at rettferdighet er et viktig begrep. Men jeg kan vel egentlig aldri påstå at det er et unvierselt og riktig begrep. På samme måte som menneskerettigheter ikke egentlig er en universell størrelse, det er bare handlinger menneskeheten på dette tidspunktet i vesten i stor grad er enige om er viktige. Jeg har lyst til å si at jeg har rett. Men jeg kan vel egentlig aldri si det, jeg kan bare si at jeg føler jeg har rett. Det har vel uansett liten betydning fordi alle føler at deres overbevisning er gyldig.  ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p>Jeg har fått med meg litt amerikansk politisk diskusjon i det siste. Dette er egentlig så festlig at jeg skulle ønske jeg hadde masse amerikanske kanaler så jeg kunne underholde meg selv; men det er vel omtrent like sannsynlig at jeg hadde blitt veldig frustrert og bare kastet ting i tv-en.<br /><br />Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner noen som er spesielt uenig i meg om jeg arugmenterer tvilsomheten i amerikansk politikk, så det kan jeg glatt hoppe over.<br /><br />Men jeg lar meg fascinere over hvordan diskusjonene stadig foregår på begrepsstadiet. Det praktiske omfanget av sakene er mindre interessant enn hvordan det oppfyller begreper om frihet, selvstendighet, individualisme! I Norge bruker vel FRP og Høyre til dels samme retorikk. <br /><br />Jeg så &quot;Sicko&quot; for et par uker siden. Nå er selvsagt Michael Moore alt annet enn partisk, og han fremstilte bare de positive sidene ved helseinstitusjonene i alle andre land. Men et poeng hadde han likevel; at når man argumenterer mot å ha et helsetilbud til alle, handler det ikke om hvor mye det vil koste eller hvorvidt det er gjennomførbart, men at helsetilbud til alle er en trussel mot enkeltmenneskets FRIHET. <br /><br />Jaha?<br /><br />For da kan ikke leger velge hvilket sykehus de vil jobbe på! For da vil sykehus være styrt av staten og ikke ha noen selvbestemmelsesrett! For da vil man ikke lenger kunne velge hvem som vil behandle seg!<br /><br />Nå kjenner jeg ikke USA innenfra, jeg er en utenforstående som ikke har noen særlig dyp innsikt i amerikansk politikk. Jeg vet bare hvordan det høres ut fra mitt ståsted. Jeg har nesten problemer med å forstå hvordan en stor mengde mennesker kan akseptere og tro på slike argumenter, med mindre tanken bak det hele egentlig er &quot;jeg vil beholde skattepengene mine for meg selv fordi jeg er leder i en stor bedrift fordi foreldrene mine hadde råd til å sende meg til et dyrt universitet og jeg fortjener å ha tre biler og et fireetasjeshus fordi dere helvetes fattigfolk dør av kreft fordi dere er LATE, suckers!&quot;<br /><br />Nå er jeg provosert og urelevant igjen... Men amerikanere er veldig opptatt av charity, av å hjelpe the <em>community,</em> så hvorfor er de så imot ordninger som vil føre til at fattige også kan hjelpe seg selv? Fordi de da ikke har noen laverestående å utøve sin kristelige godhet mot? <br /><br />Vi lever i et sosialistisk land, men jeg kan ikke si jeg føler meg ufri. Vi har offentlige skoler, biblioteker, sykehus. Man kan forkle ALT bak begrepet frihet, men et samfunn er jo basert på nettopp fundamentet: innskrenkning av frihet. Et samfunn ER offentlig styring, i mer eller mindre grad, for ellers ville det vært anarki. Det blir bare et spørsmål på hvilke frihetsinnskrenkninger man finner fordelaktige. For eksempel; ytringsfrihet er en reell frihet. Men bør man ikke ha frihet til å velge å bli operert for kreft også, eller til å gå på et universitet? Det blir alltid et spørsmål om hvem sin frihet det er snakk om. Og trenger vi virkelig frihet til å velge et sykehus fremfor et annet, slik at NOEN kan velge bedre behandlingstilbud enn andre? Hva er vitsen med det? Er det ikke bedre å sørge for at behandlingstilbudet er godt for alle - for ellers sier man jo at de som er bedre økonomisk stilt fortjener bedre rettigheter? Og det er en tanke jeg er grunnleggende uenig i. <br /><br />Her er jeg ganske overbevist om at frihetsbehovet egentlig er basert på egoisme og ønske om å ivareta sine egne økonomiske interesser. Og dermed at jeg føler at mitt politiske standpunkt er mye riktigere enn deres, noe som alltid gjør at jeg blir, ahem, lettere irritert i debatt med mennesker jeg er fundamentalt uenig i.<br /><br />Men jeg er jo egentlig en relativist; så lenge det ikke finnes objektive sannheter i verden, så må jeg akseptere at disse konservative menneskene har akkurat like rett som meg, og at det bare blir et spørsmål om hvilken politisk side som kan overbevise flest.  Men stemmer dette, finnes det ingen objektive sannheter? Jo. Jeg velger å akseptere en del vitenskapelige sannheter. Jorden er rund. Det er en objektiv sannhet. Men det er vanskeligere med moralske sannheter. <br /><br />Kan jeg egentlig argumentere for at en politikk som vil at mennesker skal ha like rettigheter er riktigere enn en politikk der ditt ståsted i verden har alt å si for hvilke muligheter du senere har? Ja, men bare fordi jeg føler at rettferdighet er et viktig begrep. Men jeg kan vel egentlig aldri påstå at det er et unvierselt og riktig begrep. På samme måte som menneskerettigheter ikke egentlig er en universell størrelse, det er bare handlinger menneskeheten på dette tidspunktet i vesten i stor grad er enige om er viktige. Jeg har lyst til å si at jeg har rett. Men jeg kan vel egentlig aldri si det, jeg kan bare si at jeg føler jeg har rett. Det har vel uansett liten betydning fordi alle føler at deres overbevisning er gyldig. </p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>1</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Klokka er</title>
			<pubDate>Wed, 26 May 2010 00:49:16 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1274834956_klokka_er.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1274834956_klokka_er.html</guid>
			<description><![CDATA[snart tre. Jeg burde ikke være våken. Hvorfor er jeg våken?  De sier jo alltid at når man er ung har man hele livet foran seg. Men jeg er 20, altså har jeg brukt opp 1/4 av livet mitt. Jeg har 3/4 liv igjen. Det er ganske sykt å tenke på. Fremtiden ligger liksom ikke foran deg, den er allerede borte.  Jeg burde nok ikke tenke når klokka er snart tre. ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[snart tre. Jeg burde ikke være våken. Hvorfor er jeg våken?<br /><br />De sier jo alltid at når man er ung har man hele livet foran seg. Men jeg er 20, altså har jeg brukt opp 1/4 av livet mitt. Jeg har 3/4 liv igjen. Det er ganske sykt å tenke på. Fremtiden ligger liksom ikke foran deg, den er allerede borte.<br /><br />Jeg burde nok ikke tenke når klokka er snart tre.<br />]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>7</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Vårt behov for lidelse.</title>
			<pubDate>Thu, 13 May 2010 21:58:25 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1273787905_vrt_behov_for_lidelse.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1273787905_vrt_behov_for_lidelse.html</guid>
			<description><![CDATA[Jeg befinner meg nå på en hytte langt inne i skogen der jeg nå har vært i tre dager. Meningen er at jeg skal lese til eksamen i kontraktsrett, men dette er dessverre så kjedelig at jeg heller vil gnage av mine egne føtter enn å faktisk foreta denne lesingen. Jeg føler jeg har vært ganske flink til å undertrykke min rastløshet og impulsivitet så langt, da jeg enda ikke sitter i en bil/buss på vei til en eller annen venn langt borte. Likevel kjenner jeg det begynner å klø i kjedsomhetsmuskelen nå.   Så.... For å fjerne denne kjedsomheten trenger jeg noe å skrive om. Siden jeg lar meg provosere eller klarer å skrape frem en mening om stort sett alt burde det jo ikke være noe problem.  Jeg vet! Apropos hytte og natt og skummel skog og sånn.  Her forrige uke så jeg en slags skrekkfilm fordi typen min så den, og fordi jeg på en eller annen måte bare ble limt fast til sofaen. Den kvalifiserte vel forresten sikkert ikke som skrekkfilm og lå sikkert på &quot;Mummitroll&quot;-nivå i skummelhet for min generasjon.  Men jeg sliter med å forstå alle filmer som har til formål å vekke ubehag, angst og kvalme hos sine tilskuere. Poenget er vel at man har en såpass trygg og kjedelig hverdag at man trenger å se andre mennesker bli revet i to på en tv-skjerm for å oppnå et slags kick. Men for meg høres det ut som et slags faresignal når vi trenger å se andre mennesker dø for å føle at vi lever.  Nå har det jo alltids funnet denne formen for historier i en eller annen form, spøkelseshistorier, myter og den slags. Men dagens visuelle kommunikasjon-og kunstformer har dratt det ut i det lengste. Veldig mange historier har jo et element av spenning, skrekk, overraskelse, uventethet i seg. Men det som er nytt er den bestialske sadismen; filmer der et skrikende, desperat menneske blir torturert til døde i lange sekvenser av noen som nyter det.  Og dette ser vi på. Dette er vår underholdning.   Jeg er i utgangspunktet åpen for at alle kunsterniske utrykk er akseptable fordi alle bør kunne utrykke seg på den måten de selv vil. Alle mørke tanker vi har i oss bør også kunne se dagens lys, for ellers undertrykker vi deler av oss selv. Vold, pornografi eller pornografisk vold er ikke noe jeg i utgangspunkter har noe i mot fordi man noen ganger må bruke ekstreme midler for å komme frem til et poeng, eller for den sags skyld, fordi nevnte ekstremiteter eksisterer i seg selv og alle aspekter ved virkeligheten bør være åpen for skildring.   Men det blir noe annet når den mest bestialske voldelige sadismen blir massekultur fordi det da ikke lenger er et spørsmål om et behov for utrykk, men et spørsmål om økonomi. Og det er litt underlig at hvis man utrykker en viss skepsis til å se filmer der folk blir tortuert til døde, er man &quot;pinglete&quot;.  Jeg kan godt se en skrekkfilm der en gjeng folk blir drept på brutalt vis og hjerner blir spist og larver kravler ut gjennom alle kroppsåpninger og bli vettskremt - men jeg ser virkelig ikke poenget, særlig fordi jeg har en relativt heftig innlevelsesevne og ikke klarer å distansere meg ved å si at &quot;dette er bare en film&quot;.   Nå finnes det massevis av gode filmer med gode plott som også involverer mord, blod og mørke, men det er skrekkfilmene som er problemet fordi de BARE er mord, blod og mørke, og det er hele hensikten.   Forsåvidt har jeg ikke noe problem ved at slike filmer finnes, fordi jeg ikke har noe behov for å definere hva slags underholdning andre mennesker skal verdsette. Men jeg synes det er litt groteskt at vi betrakter andre menneskers ekstreme lidelse som en fin ting å se på en fredags kveld.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Jeg befinner meg nå på en hytte langt inne i skogen der jeg nå har vært i tre dager. Meningen er at jeg skal lese til eksamen i kontraktsrett, men dette er dessverre så kjedelig at jeg heller vil gnage av mine egne føtter enn å faktisk foreta denne lesingen. Jeg føler jeg har vært ganske flink til å undertrykke min rastløshet og impulsivitet så langt, da jeg enda ikke sitter i en bil/buss på vei til en eller annen venn langt borte. Likevel kjenner jeg det begynner å klø i kjedsomhetsmuskelen nå. <br /><br />Så.... For å fjerne denne kjedsomheten trenger jeg noe å skrive om. Siden jeg lar meg provosere eller klarer å skrape frem en mening om stort sett alt burde det jo ikke være noe problem.<br /><br />Jeg vet! Apropos hytte og natt og skummel skog og sånn.<br /><br />Her forrige uke så jeg en slags skrekkfilm fordi typen min så den, og fordi jeg på en eller annen måte bare ble limt fast til sofaen. Den kvalifiserte vel forresten sikkert ikke som skrekkfilm og lå sikkert på &quot;Mummitroll&quot;-nivå i skummelhet for min generasjon.<br /><br />Men jeg sliter med å forstå alle filmer som har til formål å vekke ubehag, angst og kvalme hos sine tilskuere. Poenget er vel at man har en såpass trygg og kjedelig hverdag at man trenger å se andre mennesker bli revet i to på en tv-skjerm for å oppnå et slags kick. Men for meg høres det ut som et slags faresignal når vi trenger å se andre mennesker dø for å føle at vi lever.<br /><br />Nå har det jo alltids funnet denne formen for historier i en eller annen form, spøkelseshistorier, myter og den slags. Men dagens visuelle kommunikasjon-og kunstformer har dratt det ut i det lengste. Veldig mange historier har jo et element av spenning, skrekk, overraskelse, uventethet i seg. Men det som er nytt er den bestialske sadismen; filmer der et skrikende, desperat menneske blir torturert til døde i lange sekvenser av noen som nyter det.<br /><br />Og dette ser vi på. Dette er vår underholdning. <br /><br />Jeg er i utgangspunktet åpen for at alle kunsterniske utrykk er akseptable fordi alle bør kunne utrykke seg på den måten de selv vil. Alle mørke tanker vi har i oss bør også kunne se dagens lys, for ellers undertrykker vi deler av oss selv. Vold, pornografi eller pornografisk vold er ikke noe jeg i utgangspunkter har noe i mot fordi man noen ganger må bruke ekstreme midler for å komme frem til et poeng, eller for den sags skyld, fordi nevnte ekstremiteter eksisterer i seg selv og alle aspekter ved virkeligheten bør være åpen for skildring.<br /><br /> Men det blir noe annet når den mest bestialske voldelige sadismen blir massekultur fordi det da ikke lenger er et spørsmål om et behov for utrykk, men et spørsmål om økonomi. Og det er litt underlig at hvis man utrykker en viss skepsis til å se filmer der folk blir tortuert til døde, er man &quot;pinglete&quot;.<br /><br />Jeg kan godt se en skrekkfilm der en gjeng folk blir drept på brutalt vis og hjerner blir spist og larver kravler ut gjennom alle kroppsåpninger og bli vettskremt - men jeg ser virkelig ikke poenget, særlig fordi jeg har en relativt heftig innlevelsesevne og ikke klarer å distansere meg ved å si at &quot;dette er bare en film&quot;. <br /><br />Nå finnes det massevis av gode filmer med gode plott som også involverer mord, blod og mørke, men det er skrekkfilmene som er problemet fordi de BARE er mord, blod og mørke, og det er hele hensikten. <br /><br />Forsåvidt har jeg ikke noe problem ved at slike filmer finnes, fordi jeg ikke har noe behov for å definere hva slags underholdning andre mennesker skal verdsette. Men jeg synes det er litt groteskt at vi betrakter andre menneskers ekstreme lidelse som en fin ting å se på en fredags kveld.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>8</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Nei til sunn fornuft!</title>
			<pubDate>Fri, 23 Apr 2010 20:18:42 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1272053922_nei_til_sunn_fornuft.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1272053922_nei_til_sunn_fornuft.html</guid>
			<description><![CDATA[Jeg leste et intervju med Harald Eia angående Hjernevask, der han innrømmet at de bevisst brukte folks sunne fornuft  mot  samfunnsvitenskapen.  Ordet &quot;sunn fornuft&quot; har alltid skurret litt i min hjerne. Hvor kommer denne fornuften fra, og hvorfor er den sunnere enn annen fornuft? Et godt eksempel på denne sunne fornuften i Hjernevask er når Eia intervjuer kjønnsforskere som mener at gutter og jenter i utgangspunktet ikke er særlig forskjellige, eller at homofili ikke er medfødt.  Og den såkalte sunne fornuften hos det norske folk vil da si &quot;haha, såklart gutter og jenter er forskjellige, det ser da alle!&quot; eller &quot;det er klart man ikke kan velge å bli homofil, den og den homofile JEG kjenner lekte med dukker allerede i barnehagen&quot; og så videre.  Jeg skal ikke skrive om akkurat kjønn eller homofile nå. For det som irriterer meg er at folk flest er disponert til å tro at noe er riktig eller sant fordi de er vant til å betrakte det som riktig eller sant. Hvis man holder fast ved sin &quot;sunne fornuft&quot; kan man umulig utvide horisonten sin. Det blir som når jeg diskuterer med noen om mennesket har fri vilje og får svaret; &quot;selvfølgelig har vi det!&quot;, og jeg spør hvorfor, og mange har vanskelig for å komme med bedre argumenter enn: &quot;sånn er det bare!&quot; Det er såklart fordi det er vanskelig å sette spørsmål ved alle ting man tar som selvfølgelig.  Men ingenting er selvfølgelig.  Jeg synes det er direkte forkastelig å bruke sunn fornuft som et argument mot en vitenskap. For samfunnsvitenskapen er jo der nettopp for å avsløre den sunne fornuft, for å fortelle hvorfor vi gjør det vi gjør, for å vise oss at vi ofte tror det vi tror og tenker de tankene vi tenker som følge av vår tid og vår sammenheng. Når noen som har jobbet med et tema i ti eller tjue år, lest om det, forsket på det, studert det, tatt doktorgrad i det - så BØR vi forstå at når denne forskeren sier noe om et tema som går i mot vår sunne fornuft, er det ikke fordi denne forskeren er en tulling som ikke bør få statsstøtte til sin forskning.   Det er direkte arrogant å tro at en selv vet mer om noe bare fordi vi følger konvensjonell tankegang. Forskere har selvsagt ikke alltid rett, men vi bør forstå at det går an å sette spørsmålstegn ved alt, og at når noen har en radikal tanke etter lang tids studering av tema, så bør vi høre etter for å finne ut hvorfor, og ikke bare høre tanken og så avfeie den etter å ha kjørt den gjennom vårt eget personlige moralsystem og kastet den i haugen over &quot;ikke overensstemmende&quot;.  Sunn fornuft er jo egentlig ikke fornuft i det hele tatt, sunn fornuft er alle tanker som er allment akseptert ut fra det samfunnet vi har nå. Og mennesket har en fiffig tendens til å ta feil.   Samtidig er det en psykologisk umulighet å forvente at alle mennesker skal være årvåkne, sannhetssøkende og interessert i å plukke samfunnet fra hverandre. For det er strengt tatt ikke nødvendig for vår overlevelsesfunksjon, det er mer en intellektuell hobby. Den individuelle tanke blir alltid fremhevet mens flokkmentalitet blir forkastet, men bare det å konstruere et fungerende samfunn krever en høy grad av flokkmentalitet. Så jeg forstår hvorfor sunn fornuft er rådende.   Men det bør jo ikke bety at jeg velger å akseptere den.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Jeg leste et intervju med Harald Eia angående Hjernevask, der han innrømmet at de bevisst brukte folks sunne fornuft <em>mot </em>samfunnsvitenskapen.<br /><br />Ordet &quot;sunn fornuft&quot; har alltid skurret litt i min hjerne. Hvor kommer denne fornuften fra, og hvorfor er den sunnere enn annen fornuft? Et godt eksempel på denne sunne fornuften i Hjernevask er når Eia intervjuer kjønnsforskere som mener at gutter og jenter i utgangspunktet ikke er særlig forskjellige, eller at homofili ikke er medfødt.<br /><br />Og den såkalte sunne fornuften hos det norske folk vil da si &quot;haha, såklart gutter og jenter er forskjellige, det ser da alle!&quot; eller &quot;det er klart man ikke kan velge å bli homofil, den og den homofile JEG kjenner lekte med dukker allerede i barnehagen&quot; og så videre.<br /><br />Jeg skal ikke skrive om akkurat kjønn eller homofile nå. For det som irriterer meg er at folk flest er disponert til å tro at noe er riktig eller sant fordi de er vant til å betrakte det som riktig eller sant. Hvis man holder fast ved sin &quot;sunne fornuft&quot; kan man umulig utvide horisonten sin. Det blir som når jeg diskuterer med noen om mennesket har fri vilje og får svaret; &quot;selvfølgelig har vi det!&quot;, og jeg spør hvorfor, og mange har vanskelig for å komme med bedre argumenter enn: &quot;sånn er det bare!&quot; Det er såklart fordi det er vanskelig å sette spørsmål ved alle ting man tar som selvfølgelig.<br /><br />Men ingenting er selvfølgelig.<br /><br />Jeg synes det er direkte forkastelig å bruke sunn fornuft som et argument mot en vitenskap. For samfunnsvitenskapen er jo der nettopp for å avsløre den sunne fornuft, for å fortelle hvorfor vi gjør det vi gjør, for å vise oss at vi ofte tror det vi tror og tenker de tankene vi tenker som følge av vår tid og vår sammenheng. Når noen som har jobbet med et tema i ti eller tjue år, lest om det, forsket på det, studert det, tatt doktorgrad i det - så BØR vi forstå at når denne forskeren sier noe om et tema som går i mot vår sunne fornuft, er det ikke fordi denne forskeren er en tulling som ikke bør få statsstøtte til sin forskning. <br /><br />Det er direkte arrogant å tro at en selv vet mer om noe bare fordi vi følger konvensjonell tankegang. Forskere har selvsagt ikke alltid rett, men vi bør forstå at det går an å sette spørsmålstegn ved alt, og at når noen har en radikal tanke etter lang tids studering av tema, så bør vi høre etter for å finne ut hvorfor, og ikke bare høre tanken og så avfeie den etter å ha kjørt den gjennom vårt eget personlige moralsystem og kastet den i haugen over &quot;ikke overensstemmende&quot;.<br /><br />Sunn fornuft er jo egentlig ikke fornuft i det hele tatt, sunn fornuft er alle tanker som er allment akseptert ut fra det samfunnet vi har nå. Og mennesket har en fiffig tendens til å ta feil. <br /><br />Samtidig er det en psykologisk umulighet å forvente at alle mennesker skal være årvåkne, sannhetssøkende og interessert i å plukke samfunnet fra hverandre. For det er strengt tatt ikke nødvendig for vår overlevelsesfunksjon, det er mer en intellektuell hobby. Den individuelle tanke blir alltid fremhevet mens flokkmentalitet blir forkastet, men bare det å konstruere et fungerende samfunn krever en høy grad av flokkmentalitet. Så jeg forstår hvorfor sunn fornuft er rådende. <br /><br />Men det bør jo ikke bety at jeg velger å akseptere den.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>4</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Vi er alle kyborger</title>
			<pubDate>Thu, 08 Apr 2010 16:33:54 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1270744434_vi_er_alle_kyborger.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1270744434_vi_er_alle_kyborger.html</guid>
			<description><![CDATA[skrev Donna Haraway, en filosof/feminist som skriver så innviklede artikler at jeg sliter med å forstå hva de egentlig handler om.  Jeg har hatt en sånn forelesning som har fått hjernen til å snurre i dag. Jeg liker sånne forelesninger.  Jeg tenker på debatten rundt unnfangelse av barn, og motstanden mot kunstig befruktning. Jeg tenker på Nina Karin Monsen som vant Fritt Ord-prisen for å være motstander av ekteskapsloven med argumentet om at det er unaturlig å la lesbiske få barn (selv om jeg ikke kan huske å ha sett henne argumentere mot at heterofile ektepar får det), og at det er naturlig for et barn å ha en far og en mor. Jeg tenker på hvordan Avatar får det uteknologiske stammelivet til å fremstå som paradis og på hvordan robotene tar over menneskeheten i ikke rent få sci-fi-filmer. Jeg tenker på frykten vi har for teknologi vi betrakter som skremmende og ukontrollerbar.  Og det første argumentet er alltid det samme; &quot;det er unaturlig&quot;. Og det neste argumentet: &quot;vi må ikke la det gå for langt&quot;. Jeg husker jeg leste en eller annen teolog argumentere mot ekteskapsloven med noe sånt som: &quot;Hvis vi tillater dette, hva blir det neste, at TRE mennesker gifter seg?&quot;  I dag ville det være nesten utenkelig at tre mennesker gifter seg. Jeg håper at det en dag ikke vil være utenkelig (det burde jeg forresten skrive om senere). Denne typen argument er også typisk for teknologidebatten. Vi betrakter teknologisk forskning som et slags maskineri som ikke kan stoppes. Og det at man åpner for en ting, betyr ikke at man åpner for alt annet.   Med &quot;Vi er alle kyborger&quot; mente Haraway at teknologien allerede er en viktig del av livet vårt, og at vi ikke BØR skille mellom kultur/natur (jeg tror jeg er enig i det, jeg antar det blir på samme måte som jeg mener man ikke bør skille mann/kvinne). Ikke bare er bilene våre og datamaskinene teknologi, men kulepennene våre, skoene våre, brillene våre er teknologi. Vi er kulturnatur.   Derfor er &quot;Det er unaturlig&quot; aldri noe godt argument. Vi kan vel ikke sies å ha hatt noe totalt naturlig samfunn siden steinalderen (correct me if I&#39;m wrong). Kreftmedisin er også unaturlig, men hvem er vel imot medisin? Hva med folk som får nytt hjerte, eller et nytt ben? Er de unaturlige?  Avatar viser aldri ulempene ved samfunnet deres, de viser ikke blå folk som dør tidlig og faller ned fra fuglene de flyr på og sulter ihjel og blir spist av dyr og får lungebetennelse og dør fordi de ikke har medisin. Tanken om et naturlig liv er mye mer idyllisk enn realiteten av det faktisk naturlige livet.   Om to lesbiske vil ha et kunstig befruktet barn er det derfor ingenting galt i det. Dette er jo egentlig en moralsk debatt, der troen på den kristne kjernefamilien gjennomsyrer alle politiske standpunkter. Hvis man kan vinne over troen på at Mannen og Kvinnen er to helt forskjellige ting som representerer totalt forskjellige verdier som barnet trenger, og akseptere det faktum at en mann og en kvinne vil ha et barn for sin egen del like mye som et lesbisk par, og at et barn aldri vil oppstå for sin egen del, men etter et såkalt egoistisk ønske fra foreldrene, forsvinner mye av grunnlaget for denne typen motstand.  På samme måte er ikke genforskning eller teknologisk utvikling nødvendigvis en trussel mot menneskehetens &quot;naturlighet&quot;. Mennesket, og dets moraler og verdier, er alltid i forandring. Det som var sant om naturlig for 100 år siden er ikke nødvendigvis sant i dag. Man er redde for at vi skal la vitenskapen gå for langt. Men hva er for langt? Om hundre år til vil det kanskje være riktig å gjøre inngrep som i dag ville være utenkelig. For meg blir det feil å tenke seg mennesket som EN standard, som noe nærmest gudegitt, og hvis naturlighet vi senere ødelegger med våre umenneskelige inngripen.  Hvor kommer denne troen fra, at hvis vi konstruerer roboter som tekniske hjelpemidler, vil de snu seg mot oss, ta over oss og drepe oss? Jeg sier ikke at dette er noe allmennheten går rundt og bekymrer seg for. Men populærkulturen og sci-fi-en er gjennomsyret av ubegrunnet teknologisk frykt. Roboter fremstår som mekaniske, kalde, truende i sitt estetiske utrykk. Men for at roboter skulle snu seg mot oss, ville det kreve svært mye. De måtte ikke kun vært maskiner, de måtte hatt egne ønsker og behov, ambisjoner, mulighet til å kommunisere seg imellom, fungere sosialt, være følelsesvesner. Og la oss si at det gikk an å gi en maskin alle disse tingene, kanskje også et menneskelignende utseende - hvorfor skulle dets første ønske da være makt? Å styrte overklassen? Ville et kyborgindivids første impuls være å alliere seg med sin &quot;rase&quot;, eller ville dets lojalitet ligge hos det selv, eller hos sine eventuelle venner av eventuelt andre raser? Men hvis vi hadde klart å lage såpass menneskelignende liv, ville vi ikke lenger kunne brukt det som en maskin. Da ville det jo vært en slave som hadde hatt rett til opprør. Vi ville ikke lenger være leverandører av roboter, vi ville vært Frankenstein, vi ville vært menneskeskapere.   Nå befinner jeg meg langt uti et filosofisk tankeland. Jeg har ikke gjort meg opp noen klar mening om hvor langt jeg føler den teknologiske utviklingen bør gå. Jeg sier ikke at det bare er å åpne opp for å gå amok når det kommer til forskning på gener og mennesker. Hvert spørmål må tas for seg. Men jeg sier det er galt å lukke seg inne i en forestilling om hva et menneske er, og holde fast ved begrepet naturlig i møte med ethver argument.  Er Frankenstein et monster, eller et menneske? Hva med cylonene i Battlestar Galactica, er de mennesker eller er de bare ting? Har det egentlig noe å si?]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[skrev Donna Haraway, en filosof/feminist som skriver så innviklede artikler at jeg sliter med å forstå hva de egentlig handler om.<br /><br />Jeg har hatt en sånn forelesning som har fått hjernen til å snurre i dag. Jeg liker sånne forelesninger.<br /><br />Jeg tenker på debatten rundt unnfangelse av barn, og motstanden mot kunstig befruktning. Jeg tenker på Nina Karin Monsen som vant Fritt Ord-prisen for å være motstander av ekteskapsloven med argumentet om at det er unaturlig å la lesbiske få barn (selv om jeg ikke kan huske å ha sett henne argumentere mot at heterofile ektepar får det), og at det er naturlig for et barn å ha en far og en mor. Jeg tenker på hvordan Avatar får det uteknologiske stammelivet til å fremstå som paradis og på hvordan robotene tar over menneskeheten i ikke rent få sci-fi-filmer. Jeg tenker på frykten vi har for teknologi vi betrakter som skremmende og ukontrollerbar.<br /><br />Og det første argumentet er alltid det samme; &quot;det er unaturlig&quot;. Og det neste argumentet: &quot;vi må ikke la det gå for langt&quot;. Jeg husker jeg leste en eller annen teolog argumentere mot ekteskapsloven med noe sånt som: &quot;Hvis vi tillater dette, hva blir det neste, at TRE mennesker gifter seg?&quot;<br /><br />I dag ville det være nesten utenkelig at tre mennesker gifter seg. Jeg håper at det en dag ikke vil være utenkelig (det burde jeg forresten skrive om senere). Denne typen argument er også typisk for teknologidebatten. Vi betrakter teknologisk forskning som et slags maskineri som ikke kan stoppes. Og det at man åpner for en ting, betyr ikke at man åpner for alt annet. <br /><br />Med &quot;Vi er alle kyborger&quot; mente Haraway at teknologien allerede er en viktig del av livet vårt, og at vi ikke BØR skille mellom kultur/natur (jeg tror jeg er enig i det, jeg antar det blir på samme måte som jeg mener man ikke bør skille mann/kvinne). Ikke bare er bilene våre og datamaskinene teknologi, men kulepennene våre, skoene våre, brillene våre er teknologi. Vi er kulturnatur. <br /><br />Derfor er &quot;Det er unaturlig&quot; aldri noe godt argument. Vi kan vel ikke sies å ha hatt noe totalt naturlig samfunn siden steinalderen (correct me if I&#39;m wrong). Kreftmedisin er også unaturlig, men hvem er vel imot medisin? Hva med folk som får nytt hjerte, eller et nytt ben? Er de unaturlige?<br /><br />Avatar viser aldri ulempene ved samfunnet deres, de viser ikke blå folk som dør tidlig og faller ned fra fuglene de flyr på og sulter ihjel og blir spist av dyr og får lungebetennelse og dør fordi de ikke har medisin. Tanken om et naturlig liv er mye mer idyllisk enn realiteten av det faktisk naturlige livet. <br /><br />Om to lesbiske vil ha et kunstig befruktet barn er det derfor ingenting galt i det. Dette er jo egentlig en moralsk debatt, der troen på den kristne kjernefamilien gjennomsyrer alle politiske standpunkter. Hvis man kan vinne over troen på at Mannen og Kvinnen er to helt forskjellige ting som representerer totalt forskjellige verdier som barnet trenger, og akseptere det faktum at en mann og en kvinne vil ha et barn for sin egen del like mye som et lesbisk par, og at et barn aldri vil oppstå for sin egen del, men etter et såkalt egoistisk ønske fra foreldrene, forsvinner mye av grunnlaget for denne typen motstand.<br /><br />På samme måte er ikke genforskning eller teknologisk utvikling nødvendigvis en trussel mot menneskehetens &quot;naturlighet&quot;. Mennesket, og dets moraler og verdier, er alltid i forandring. Det som var sant om naturlig for 100 år siden er ikke nødvendigvis sant i dag. Man er redde for at vi skal la vitenskapen gå for langt. Men hva er for langt? Om hundre år til vil det kanskje være riktig å gjøre inngrep som i dag ville være utenkelig. For meg blir det feil å tenke seg mennesket som EN standard, som noe nærmest gudegitt, og hvis naturlighet vi senere ødelegger med våre umenneskelige inngripen.<br /><br />Hvor kommer denne troen fra, at hvis vi konstruerer roboter som tekniske hjelpemidler, vil de snu seg mot oss, ta over oss og drepe oss? Jeg sier ikke at dette er noe allmennheten går rundt og bekymrer seg for. Men populærkulturen og sci-fi-en er gjennomsyret av ubegrunnet teknologisk frykt. Roboter fremstår som mekaniske, kalde, truende i sitt estetiske utrykk. Men for at roboter skulle snu seg mot oss, ville det kreve svært mye. De måtte ikke kun vært maskiner, de måtte hatt egne ønsker og behov, ambisjoner, mulighet til å kommunisere seg imellom, fungere sosialt, være følelsesvesner. Og la oss si at det gikk an å gi en maskin alle disse tingene, kanskje også et menneskelignende utseende - hvorfor skulle dets første ønske da være makt? Å styrte overklassen? Ville et kyborgindivids første impuls være å alliere seg med sin &quot;rase&quot;, eller ville dets lojalitet ligge hos det selv, eller hos sine eventuelle venner av eventuelt andre raser? Men hvis vi hadde klart å lage såpass menneskelignende liv, ville vi ikke lenger kunne brukt det som en maskin. Da ville det jo vært en slave som hadde hatt rett til opprør. Vi ville ikke lenger være leverandører av roboter, vi ville vært Frankenstein, vi ville vært menneskeskapere. <br /><br />Nå befinner jeg meg langt uti et filosofisk tankeland. Jeg har ikke gjort meg opp noen klar mening om hvor langt jeg føler den teknologiske utviklingen bør gå. Jeg sier ikke at det bare er å åpne opp for å gå amok når det kommer til forskning på gener og mennesker. Hvert spørmål må tas for seg. Men jeg sier det er galt å lukke seg inne i en forestilling om hva et menneske er, og holde fast ved begrepet naturlig i møte med ethver argument.  Er Frankenstein et monster, eller et menneske? Hva med cylonene i Battlestar Galactica, er de mennesker eller er de bare ting? Har det egentlig noe å si?]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>3</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Utdanning schmutdanning?</title>
			<pubDate>Tue, 06 Apr 2010 13:37:55 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1270561075_utdanning_schmutdanni.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1270561075_utdanning_schmutdanni.html</guid>
			<description><![CDATA[  Jeg føler at universitetene burde være ærligere når de skriver om de ulike studieprogrammene. For eksempel: &quot;årsstudiet i psykologi er for deg som vil studere, men som ikke aner hva&quot;, eller &quot;bachelorstudiet i litteratur vil sannsynligvis ikke føre til et faglig relevant yrke i det hele tatt&quot;.  DAH! Jeg får ikke vekk denne kursivskriften! Nuvel...  Snart 15 april, og jeg hygger meg med samordnaopptak.no for tredje år på rad. Nå som jeg mer eller mindre har bestemt meg for å bli lektor (statsvitenskap/religion), sannsynligvis i Trondheim, en avgjørelse jeg stresser ganske mye med for tiden, slår det meg at det finnes altfor mange utdanninger der ute. Tenk om jeg EGENTLIG burde bli arkeolog, eller psykolog, eller sosialantropolog, eller advokat, eller kjønnsforsker eller astrofysiker! Og jeg har jo aldri engang vurdert å bli økonom eller lege, kanskje jeg har gått glipp av noe!  (stryk astrofysiker. Jeg tror man må kunne matte og fysikk for å bli det.)  Hvordan noen noensinne klarer å bli noe som helst er mer enn jeg forstår. Jeg tror jeg lider av en kronisk frykt for å miste noe, som gjør at jeg hopper omkring som en jojo ute av stand til å stabilisere meg selv. Kanskje jeg ikke bør stabilisere meg selv, ikke før jeg føler at verden står stille igjen. Og jeg bør nok ikke forvente at det skjer før jeg er nærmere... 30.  Hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Bo i Trondheim i fem år, tydeligvis. Drikke karsk, gro bart og danse på bordet til DDE? Noe som selvsagt er det eneste man gjør i Trondheim?  Joa. Jeg kan leve med det.  ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<address> Jeg føler at universitetene burde være ærligere når de skriver om de ulike studieprogrammene. For eksempel: &quot;årsstudiet i psykologi er for deg som vil studere, men som ikke aner hva&quot;, eller &quot;bachelorstudiet i litteratur vil sannsynligvis ikke føre til et faglig relevant yrke i det hele tatt&quot;.<br /><br />DAH! Jeg får ikke vekk denne kursivskriften! Nuvel...<br /><br />Snart 15 april, og jeg hygger meg med samordnaopptak.no for tredje år på rad. Nå som jeg mer eller mindre har bestemt meg for å bli lektor (statsvitenskap/religion), sannsynligvis i Trondheim, en avgjørelse jeg stresser ganske mye med for tiden, slår det meg at det finnes altfor mange utdanninger der ute. Tenk om jeg EGENTLIG burde bli arkeolog, eller psykolog, eller sosialantropolog, eller advokat, eller kjønnsforsker eller astrofysiker! Og jeg har jo aldri engang vurdert å bli økonom eller lege, kanskje jeg har gått glipp av noe!<br /><br />(stryk astrofysiker. Jeg tror man må kunne matte og fysikk for å bli det.)<br /><br />Hvordan noen noensinne klarer å bli noe som helst er mer enn jeg forstår. Jeg tror jeg lider av en kronisk frykt for å miste noe, som gjør at jeg hopper omkring som en jojo ute av stand til å stabilisere meg selv. Kanskje jeg ikke bør stabilisere meg selv, ikke før jeg føler at verden står stille igjen. Og jeg bør nok ikke forvente at det skjer før jeg er nærmere... 30.<br /><br />Hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Bo i Trondheim i fem år, tydeligvis. Drikke karsk, gro bart og danse på bordet til DDE? Noe som selvsagt er det eneste man gjør i Trondheim?<br /><br />Joa. Jeg kan leve med det. </address>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>5</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Jeg, en feminist?</title>
			<pubDate>Wed, 10 Mar 2010 23:59:35 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1268265575_jeg_en_feminist.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1268265575_jeg_en_feminist.html</guid>
			<description><![CDATA[Jeg pleide å mene at dagens feministbevegelse er unødvendig, nettopp fordi jeg aldri selv har følt meg diskriminert på bakgrunn av kjønn, og fordi det finnes så mange andre problemer i verden som for meg da syntes viktigere.   Men etter de siste månedenes dypdykk i feministiske teoretikere ser jeg nå hele tiden hvordan alt dreier seg om kjønn. Jeg tar meg selv i å frese mot tvskjermen idet jeg ser på forrige ukes episode av &quot;Hjernevask&quot;, og stiller spørsmål til kjæresten min som spiller playstation: &quot;Hvorfor er det ingen kvinner i GTA, hæh? Er vi liksom ikke &quot;tøffe&quot; nok til å skyte folk i hodet og stjele alle pengene deres, hæh?&quot;  Problemet mitt er i utgangspunktet hvordan man behandler folk med kjønnsorganer på innsiden som noe vesentlig annet enn folk med kjønnsorganer på utsiden (dette summerer for meg opp hovedforskjellen på kjønnene) - eller omvendt. Selve bruken av ordene &quot;maskulin&quot; og &quot;feminin&quot; får meg til å dirre av sinne.  Når jeg var tenåring og hadde kjøpt meg et nytt skjørt, ville familiemedlemmer si &quot;Å, nå ser du jo ut som en  ordentlig dame !&quot; Som om det å være DAME - et kjønn - var noe som definerte meg som menneske. Og som om man bare fullt ut kan være  ordentlig (e ller ekte) kvinne ved å utfylle tradisjonelle forestillinger av hva en kvinne er. Hvis jeg gikk i dress isteden, ville jeg ikke fortsatt være en  ordentlig  kvinne?  En del egenskaper har blitt tildelt kjønnene. Individualitet, styrke og besluttsomhet er klassiske maskuline egenskaper, følsomhet, irrasjonalitet og omsorgsevne er feminine egenskaper ifølge tradisjonen. Disse såkalte &quot;feminine egenskapene&quot; er tilfeldigvis også de som er ansett som mindre verdifulle i samfunnet. Jeg vil si at maskuline og feminine egenskaper ikke eksisterer annet enn som begreper, og at de fleste vesentlige kjønnsforskjeller er fremdyrket.   Jeg skal ikke påstå at biologi overhodet ikke spiller noen rolle. Det er for eksempel mulig at fordi kvinnen skal føde barn har hun en bedre naturlig omsorgsevne enn menn. Men det at noen har en biologisk forutbestemthet fører ikke naturligvis til at en samfunnsmessig diskurs er riktig. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at kvinner bør være mer hjemme med barn fordi kvinner som gruppe har en noe høyere grad av omsorgsfullhet.   Det er også noe galt med hele vinklingen av kjønnsspørsmålene. Kvinnene får kritikk for å velge tradisjonelt når de velger å bli sykepleiere og lærere. Mennene får ikke kritikk når de velger tradisjonelt ved å bli ingeniører og advokater. Og kvinnerollen har i liten grad forandret seg. Kvinnen kan nå være et intellektuelt, tenkende individ på linje med mannen, men når det kommer til alt fra klær, stil, interesser, språk og oppførsel har samfunnets forventninger endret seg skremmende lite. Valgene vi tror er våre har utgangspunktet  i samfunnet vi kommer fra.   Jeg personlig har en del egenskaper som er tradisjonelt feminine; jeg er overfølsom og irrasjonell og oppmerksomhetssøkende. Jeg har også tradisjonelle maskuline egenskaper: jeg er udugelig til gruppearbeid og jobber helst individuelt, jeg er en stor tilhenger av rasjonelle vitenskaper. Og jeg får høre; fordi du er kvinne er du følsom. Men mitt subjekt bør og MÅ komme før kjønn, for å si det &quot;de Beauvoirsk&quot;. Jeg er ikke meg selv fordi jeg er kvinne, jeg er meg selv fordi jeg er meg. Det at jeg er oppdratt som kvinne vil naturligvis ha ført til at jeg oppfører meg annerledes enn om jeg ble oppdratt som mann. Hva hvis alle ble oppdratt likt? Hvor store ville forskjellene da ha vært?  Poenget mitt er at denne stadige inndelingen i feminin og maskulin er fullstendig ulogisk og kun baserer seg på vane. Jeg så et program om mote her om dagen. Mannen skulle kles opp i rette linjer, og dress, i grå og svarte farger, for å utstråle besluttsomhet og maskulinitet. Mens kvinner skal i liknende programmer fremheve sin femininitet med høye heler, skjørt og høyere grad av fargerikhet.  Det finnes ingen som helst rasjonell logikk bak at mennesker med penis skal ikle seg helt andre klær enn mennesker uten penis. Vi anser kjønn som så vesentlig for vår identitet; noen bytter kjønn fordi de føler at de ikke kan være fullt ut seg selv i sin kropp. Hvorfor tror vi at en penis pluss eller minus er avgjørende for hvem vi er?   Vi er så håpløst opptatt av inndeling! Vi deler folk inn i rik, fattig, hvit, svart, homo, hetero, mann, kvinne, og det er klart at det finnes sammenhenger mellom slike faktorer og atferd som langt ifra skal utelukkes fra forskningen. Men vi er alltid ute etter å polarisere menneskeheten, og henvender oss til ulike grupper på ulike måter - ikke bare der det er rasjonelt, men vi bygger videre på tradisjonelle forestillinger av hvordan ulike grupper er I DAG, som om disse forestillingene var riktige!  Mange av dagens feminister sier; &quot;jeg må jo få lov til å barbere leggene og gå i høye heler selv om jeg er feminist, fordi jeg velger det fordi jeg er meg, og ikke fordi jeg er kvinne&quot;. For meg er ikke dette egentlig et relevant spørsmål. Alle som vil barbere leggene bør få lov til det, men selvsagt er det en grunn til at nesten alle kvinner vil dette, og nesten ingen menn. Dette plager meg fortsatt litt. Det er mennene som har granskog på leggene, hvorfor kan ikke de barbere dem isteden, hvis vi først bestemmer oss for at legger er noe som absolutt må barberes? Ingen. Rasjonell. Grunn.  Det er vel også mitt hovedproblem med all kjønnsforskjelldyrking: INGEN. RASJONELL. GRUNN.  Uansett.  Kjønnsspørsmålet dreier seg for meg om hvorfor en biologisk forskjell gjør at en person blir behandlet som  noe vesentlig annet  enn en annen, og  hvor oppsatt samfunnet er på å dyrke frem disse forskjellene som vesentlige og av stor viktighet for individets personlighet.    Og jeg merker at jeg har så mye å si om emnet at jeg ikke klarer å formulere meg så lurt eller klart som jeg egentlig vil.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Jeg pleide å mene at dagens feministbevegelse er unødvendig, nettopp fordi jeg aldri selv har følt meg diskriminert på bakgrunn av kjønn, og fordi det finnes så mange andre problemer i verden som for meg da syntes viktigere. <br /><br />Men etter de siste månedenes dypdykk i feministiske teoretikere ser jeg nå hele tiden hvordan alt dreier seg om kjønn. Jeg tar meg selv i å frese mot tvskjermen idet jeg ser på forrige ukes episode av &quot;Hjernevask&quot;, og stiller spørsmål til kjæresten min som spiller playstation: &quot;Hvorfor er det ingen kvinner i GTA, hæh? Er vi liksom ikke &quot;tøffe&quot; nok til å skyte folk i hodet og stjele alle pengene deres, hæh?&quot;<br /><br />Problemet mitt er i utgangspunktet hvordan man behandler folk med kjønnsorganer på innsiden som noe vesentlig annet enn folk med kjønnsorganer på utsiden (dette summerer for meg opp hovedforskjellen på kjønnene) - eller omvendt. Selve bruken av ordene &quot;maskulin&quot; og &quot;feminin&quot; får meg til å dirre av sinne.<br /><br />Når jeg var tenåring og hadde kjøpt meg et nytt skjørt, ville familiemedlemmer si &quot;Å, nå ser du jo ut som en <em>ordentlig dame</em>!&quot; Som om det å være DAME - et kjønn - var noe som definerte meg som menneske. Og som om man bare fullt ut kan være <em>ordentlig (e</em>ller ekte) kvinne ved å utfylle tradisjonelle forestillinger av hva en kvinne er. Hvis jeg gikk i dress isteden, ville jeg ikke fortsatt være en <em>ordentlig </em>kvinne?<br /><br />En del egenskaper har blitt tildelt kjønnene. Individualitet, styrke og besluttsomhet er klassiske maskuline egenskaper, følsomhet, irrasjonalitet og omsorgsevne er feminine egenskaper ifølge tradisjonen. Disse såkalte &quot;feminine egenskapene&quot; er tilfeldigvis også de som er ansett som mindre verdifulle i samfunnet. Jeg vil si at maskuline og feminine egenskaper ikke eksisterer annet enn som begreper, og at de fleste vesentlige kjønnsforskjeller er fremdyrket. <br /><br />Jeg skal ikke påstå at biologi overhodet ikke spiller noen rolle. Det er for eksempel mulig at fordi kvinnen skal føde barn har hun en bedre naturlig omsorgsevne enn menn. Men det at noen har en biologisk forutbestemthet fører ikke naturligvis til at en samfunnsmessig diskurs er riktig. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at kvinner bør være mer hjemme med barn fordi kvinner som gruppe har en noe høyere grad av omsorgsfullhet. <br /><br />Det er også noe galt med hele vinklingen av kjønnsspørsmålene. Kvinnene får kritikk for å velge tradisjonelt når de velger å bli sykepleiere og lærere. Mennene får ikke kritikk når de velger tradisjonelt ved å bli ingeniører og advokater. Og kvinnerollen har i liten grad forandret seg. Kvinnen kan nå være et intellektuelt, tenkende individ på linje med mannen, men når det kommer til alt fra klær, stil, interesser, språk og oppførsel har samfunnets forventninger endret seg skremmende lite. Valgene vi tror er våre har utgangspunktet  i samfunnet vi kommer fra. <br /><br />Jeg personlig har en del egenskaper som er tradisjonelt feminine; jeg er overfølsom og irrasjonell og oppmerksomhetssøkende. Jeg har også tradisjonelle maskuline egenskaper: jeg er udugelig til gruppearbeid og jobber helst individuelt, jeg er en stor tilhenger av rasjonelle vitenskaper. Og jeg får høre; fordi du er kvinne er du følsom. Men mitt subjekt bør og MÅ komme før kjønn, for å si det &quot;de Beauvoirsk&quot;. Jeg er ikke meg selv fordi jeg er kvinne, jeg er meg selv fordi jeg er meg. Det at jeg er oppdratt som kvinne vil naturligvis ha ført til at jeg oppfører meg annerledes enn om jeg ble oppdratt som mann. Hva hvis alle ble oppdratt likt? Hvor store ville forskjellene da ha vært?<br /><br />Poenget mitt er at denne stadige inndelingen i feminin og maskulin er fullstendig ulogisk og kun baserer seg på vane. Jeg så et program om mote her om dagen. Mannen skulle kles opp i rette linjer, og dress, i grå og svarte farger, for å utstråle besluttsomhet og maskulinitet. Mens kvinner skal i liknende programmer fremheve sin femininitet med høye heler, skjørt og høyere grad av fargerikhet.<br /><br />Det finnes ingen som helst rasjonell logikk bak at mennesker med penis skal ikle seg helt andre klær enn mennesker uten penis. Vi anser kjønn som så vesentlig for vår identitet; noen bytter kjønn fordi de føler at de ikke kan være fullt ut seg selv i sin kropp. Hvorfor tror vi at en penis pluss eller minus er avgjørende for hvem vi er? <br /><br />Vi er så håpløst opptatt av inndeling! Vi deler folk inn i rik, fattig, hvit, svart, homo, hetero, mann, kvinne, og det er klart at det finnes sammenhenger mellom slike faktorer og atferd som langt ifra skal utelukkes fra forskningen. Men vi er alltid ute etter å polarisere menneskeheten, og henvender oss til ulike grupper på ulike måter - ikke bare der det er rasjonelt, men vi bygger videre på tradisjonelle forestillinger av hvordan ulike grupper er I DAG, som om disse forestillingene var riktige!<br /><br />Mange av dagens feminister sier; &quot;jeg må jo få lov til å barbere leggene og gå i høye heler selv om jeg er feminist, fordi jeg velger det fordi jeg er meg, og ikke fordi jeg er kvinne&quot;. For meg er ikke dette egentlig et relevant spørsmål. Alle som vil barbere leggene bør få lov til det, men selvsagt er det en grunn til at nesten alle kvinner vil dette, og nesten ingen menn. Dette plager meg fortsatt litt. Det er mennene som har granskog på leggene, hvorfor kan ikke de barbere dem isteden, hvis vi først bestemmer oss for at legger er noe som absolutt må barberes? Ingen. Rasjonell. Grunn.<br /><br />Det er vel også mitt hovedproblem med all kjønnsforskjelldyrking: INGEN. RASJONELL. GRUNN.<br /><br />Uansett.  Kjønnsspørsmålet dreier seg for meg om hvorfor en biologisk forskjell gjør at en person blir behandlet som <em>noe vesentlig annet</em> enn en annen, og <em>hvor oppsatt samfunnet er på å dyrke frem disse forskjellene som vesentlige og av stor viktighet for individets personlighet.</em> <br /><br />Og jeg merker at jeg har så mye å si om emnet at jeg ikke klarer å formulere meg så lurt eller klart som jeg egentlig vil.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>16</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Jeg lever fortsatt!</title>
			<pubDate>Sun, 28 Feb 2010 01:12:57 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1267319577_jeg_lever_fortsatt.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1267319577_jeg_lever_fortsatt.html</guid>
			<description><![CDATA[Nå antar jeg at bloggen min har gått fra ca ingen lesere til absolutt ingen lesere, siden jeg ikke har hatt internett på hundre år (eller to måneder).  Men det har jo tross alt aldri stoppet meg før!  Såeh, what&#39;s new?  Jeg har flyttet til Stavanger. Mest på impuls, egentlig. Jeg savnet en viss mann og hatet å bo alene i en boks (les: studenthybel) i Oslo, så jeg flyttet. Hvorfor ikke. Nå tar jeg ex.phil, kontraktsrett og innføring i tverrfaglig kjønnsforsking på Universitetet i Stavanger. La det være sagt at UiS egentlig bare er en høgskole på et forblåst jorde som leker universitet. Men de har èn fin bygning, og den er de veldig stolte av.   Forøvrig er kjønnsforskning kanskje det mest opplysende/underholdende faget jeg har tatt, og jeg føler en spirende feminisme krible i bunnen av lilletåa. (Dette må jeg skrive mer om senere, finner spesielt glede i Irigarays teori om at det er for mye penisformet arkitektur her i verden, og at den isteden bør være vaginaformet. Heh. ). Men det går nok over så fort jeg får noe annet å tenke på.  De siste to månede har vi bodd i en 30 kvadrats loftsleilighet (10 kvadrat med plass, 20 med skråtak) omtrent like sjarmerende som Tsjernobyl etter 1989. Spesielt godt likte jeg måten vaskemaskinen fikk hele etasjen til å vibrere på, doen som ikke satt fast i veggen med tilhørende festlige lekkasjer, varmtvannstanken på størrelse med et fingerbøl, kjøkkenet som lå på utsiden av leiligheten, inngangsdøren som ikke kunne låses innenfra, vinden som blåste inn når vi sov, morsomme hull i veggen, samt den totale mangelen på brannsikkerhet.   Men den tid er over, og på mandag flytter vi inn i ny, stor og superschpaa leilighet rett ved innsjø, strand, UiS og kjøpesenter. Høres jeg ut som en eiendomsmegler nå? Minus det med &quot;schpaa&quot;. Jeg tror ikke eiendomsmeglere bruker det ordet. Jeg må slutte å si &quot;schpaa&quot;. Herregud.   Hva jeg skal gjøre med resten av studiene har jeg overhodet ikke peiling på. Det føles rart. Jeg pleier å ha en plan.Hvis noen spør meg nå, graver jeg bare hodet ned i nærmeste pute og synger &quot;LALALALLA&quot; så høyt jeg kan. Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med noe lenger. Jeg er komplett ubrukelig når det kommer til å ta valg. Jeg later som om det er en sjarmerende egenskap. (Ikke, sier du? LALALLLALA)  Jeg driver og tukler med romanprosjektet igjen, og jeg har en ide som jeg liker veldig godt, men jeg vet ikke om det er praktisk gjennomførbart.   Lalalalala.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Nå antar jeg at bloggen min har gått fra ca ingen lesere til absolutt ingen lesere, siden jeg ikke har hatt internett på hundre år (eller to måneder).<br /><br />Men det har jo tross alt aldri stoppet meg før!<br /><br />Såeh, what&#39;s new?<br /><br />Jeg har flyttet til Stavanger. Mest på impuls, egentlig. Jeg savnet en viss mann og hatet å bo alene i en boks (les: studenthybel) i Oslo, så jeg flyttet. Hvorfor ikke. Nå tar jeg ex.phil, kontraktsrett og innføring i tverrfaglig kjønnsforsking på Universitetet i Stavanger. La det være sagt at UiS egentlig bare er en høgskole på et forblåst jorde som leker universitet. Men de har èn fin bygning, og den er de veldig stolte av.<br /> <br />Forøvrig er kjønnsforskning kanskje det mest opplysende/underholdende faget jeg har tatt, og jeg føler en spirende feminisme krible i bunnen av lilletåa. (Dette må jeg skrive mer om senere, finner spesielt glede i Irigarays teori om at det er for mye penisformet arkitektur her i verden, og at den isteden bør være vaginaformet. Heh. ). Men det går nok over så fort jeg får noe annet å tenke på.<br /><br />De siste to månede har vi bodd i en 30 kvadrats loftsleilighet (10 kvadrat med plass, 20 med skråtak) omtrent like sjarmerende som Tsjernobyl etter 1989. Spesielt godt likte jeg måten vaskemaskinen fikk hele etasjen til å vibrere på, doen som ikke satt fast i veggen med tilhørende festlige lekkasjer, varmtvannstanken på størrelse med et fingerbøl, kjøkkenet som lå på utsiden av leiligheten, inngangsdøren som ikke kunne låses innenfra, vinden som blåste inn når vi sov, morsomme hull i veggen, samt den totale mangelen på brannsikkerhet. <br /><br />Men den tid er over, og på mandag flytter vi inn i ny, stor og superschpaa leilighet rett ved innsjø, strand, UiS og kjøpesenter. Høres jeg ut som en eiendomsmegler nå? Minus det med &quot;schpaa&quot;. Jeg tror ikke eiendomsmeglere bruker det ordet. Jeg må slutte å si &quot;schpaa&quot;. Herregud. <br /><br />Hva jeg skal gjøre med resten av studiene har jeg overhodet ikke peiling på. Det føles rart. Jeg pleier å ha en plan.Hvis noen spør meg nå, graver jeg bare hodet ned i nærmeste pute og synger &quot;LALALALLA&quot; så høyt jeg kan. Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med noe lenger. Jeg er komplett ubrukelig når det kommer til å ta valg. Jeg later som om det er en sjarmerende egenskap. (Ikke, sier du? LALALLLALA)<br /><br />Jeg driver og tukler med romanprosjektet igjen, og jeg har en ide som jeg liker veldig godt, men jeg vet ikke om det er praktisk gjennomførbart. <br /><br />Lalalalala.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>5</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Jeg har fått min egen personlige poltergeist!</title>
			<pubDate>Tue, 15 Dec 2009 23:02:24 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1260918144_jeg_har_ftt_min_egen_.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1260918144_jeg_har_ftt_min_egen_.html</guid>
			<description><![CDATA[Siden jeg er ferdig med eksamen er jeg på besøk hos min bedre (?) halvdel. Noe som er fint; han er på jobb mens jeg er hjemme hos ham og spiser sjokolade, leser og tester ut diverse spill. Det kaller jeg likestilling på høyt nivå. (Men jeg utvikler likevel stadig min intellektuelle kapasitet, denne uken lærte jeg for eksempel at Guild Wars er oppskrytt, man kan ikke engang bryte seg inn i hus og stjele ting :( Men uansett!)  Det han ikke vet, er at jeg må gjennom store prøvelser hver formiddag. Dette huset er nemlig bebodd av en spesielt ondsinnet hunnkatt, som bærer det djevelske navnet Pepsi (også kjent som &quot;pus&quot;).     Verdsett mine paintskillz!   Når jeg først møtte Pepsi trodde jeg det var en snill katt, siden den likte å bo på fanget mitt og bli klødd på ørene. Men neida. Det tok ikke lang tid før Pepsi begynte å bli kravstor. Var jeg borti et øre, ville hun hvese og se på meg med øyne som sa &quot;klø meg slik jeg liker det!&quot; Og hvis jeg da passet på å unngå ørene, ville hun klore meg med klør som sa &quot;du klør meg slik jeg liker det, men jeg klorer deg likevel fordi jeg LIKER det! Mwahaha!&quot; I tillegg nyter hun også å grave klørne så hardt inn i låret mitt som overhodet mulig. Kattemennesker sier dette er et tegn på at hun koser seg.  Dette bør være tilstrekkelig bevis på at katter er en gjeng med sadister.  Etter dette har jeg simpelten avstått fra å kose på Pepsi. Men likevel følger hun etter meg. Når jeg spiser frokost, setter hun seg på fanget mitt og prøver å spise brødskiva mi. Og når jeg skal dusje, ligger hun og sover på håndkleet mitt som da blir dekket av elegante, svarte kattehår.  Når jeg konfronterer kjæresten min med dette, kan han fortelle meg at det er jo simpelten slik katter oppfører seg. Før han sier &quot;kom da, pus&quot;! Deretter hopper katten innsmigrende opp på fanget hans der hun fornøyd breier seg utover og ser på meg med øyne som sier &quot;Bwaha! Jeg vant!&quot;   Den tøsen! Argh!  (Og til opplysning: nei, jeg føler meg ikke truet av en katt. JEG har nemlig ikke en ånde som konstant lukter tunfisk og et behov for å dytte andre katter ned fra verandaen min. Dette gjør meg mer verdt enn Pepsi. Så det så!)  Men det er likevel ikke riktig av meg å diskriminere denne katten. Den oppfører seg jo simpelten bare slik katter flest liker.   Derfor er det riktigere av meg å diskriminere ALLE katter. Når jeg blir stor, skal jeg definitivt ha hund. Og en hest. Og kanskje et par kozerotter i kjelleren. Men katter? De kan bo hos noen andre! (dessuten skremmer de hunden. Den jeg har nå, er dessuten allergisk mot katter. Tilfeldig? Neppe!)]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Siden jeg er ferdig med eksamen er jeg på besøk hos min bedre (?) halvdel. Noe som er fint; han er på jobb mens jeg er hjemme hos ham og spiser sjokolade, leser og tester ut diverse spill. Det kaller jeg likestilling på høyt nivå. (Men jeg utvikler likevel stadig min intellektuelle kapasitet, denne uken lærte jeg for eksempel at Guild Wars er oppskrytt, man kan ikke engang bryte seg inn i hus og stjele ting :( Men uansett!)<br /><br />Det han ikke vet, er at jeg må gjennom store prøvelser hver formiddag. Dette huset er nemlig bebodd av en spesielt ondsinnet hunnkatt, som bærer det djevelske navnet Pepsi (også kjent som &quot;pus&quot;).<br /><br /><img src="http://bloggfiler.no/twinkletoes.blogg.no/images/540162-6-1260911956607.jpg" alt="" width="600" height="379" /><br /><em>Verdsett mine paintskillz!</em><br /><br />Når jeg først møtte Pepsi trodde jeg det var en snill katt, siden den likte å bo på fanget mitt og bli klødd på ørene. Men neida. Det tok ikke lang tid før Pepsi begynte å bli kravstor. Var jeg borti et øre, ville hun hvese og se på meg med øyne som sa &quot;klø meg slik jeg liker det!&quot; Og hvis jeg da passet på å unngå ørene, ville hun klore meg med klør som sa &quot;du klør meg slik jeg liker det, men jeg klorer deg likevel fordi jeg LIKER det! Mwahaha!&quot; I tillegg nyter hun også å grave klørne så hardt inn i låret mitt som overhodet mulig. Kattemennesker sier dette er et tegn på at hun koser seg.<br /><br />Dette bør være tilstrekkelig bevis på at katter er en gjeng med sadister.<br /><br />Etter dette har jeg simpelten avstått fra å kose på Pepsi. Men likevel følger hun etter meg. Når jeg spiser frokost, setter hun seg på fanget mitt og prøver å spise brødskiva mi. Og når jeg skal dusje, ligger hun og sover på håndkleet mitt som da blir dekket av elegante, svarte kattehår.<br /><br />Når jeg konfronterer kjæresten min med dette, kan han fortelle meg at det er jo simpelten slik katter oppfører seg. Før han sier &quot;kom da, pus&quot;! Deretter hopper katten innsmigrende opp på fanget hans der hun fornøyd breier seg utover og ser på meg med øyne som sier &quot;Bwaha! Jeg vant!&quot; <br /><br />Den tøsen! Argh!<br /><br />(Og til opplysning: nei, jeg føler meg ikke truet av en katt. JEG har nemlig ikke en ånde som konstant lukter tunfisk og et behov for å dytte andre katter ned fra verandaen min. Dette gjør meg mer verdt enn Pepsi. Så det så!)<br /><br />Men det er likevel ikke riktig av meg å diskriminere denne katten. Den oppfører seg jo simpelten bare slik katter flest liker. <br /><br />Derfor er det riktigere av meg å diskriminere ALLE katter. Når jeg blir stor, skal jeg definitivt ha hund. Og en hest. Og kanskje et par kozerotter i kjelleren. Men katter? De kan bo hos noen andre! (dessuten skremmer de hunden. Den jeg har nå, er dessuten allergisk mot katter. Tilfeldig? Neppe!)]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>2</bs:comments>
						<bs:image>http://bloggfiler.no/twinkletoes.blogg.no/images/540162-6-1260911956607.jpg</bs:image>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Jeg er sint.</title>
			<pubDate>Sun, 06 Dec 2009 20:56:40 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1260133000_jeg_er_sint.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1260133000_jeg_er_sint.html</guid>
			<description><![CDATA[ Jeg er sint på moderne litteratur for å servere meg bøker som bare er luft og gjørme.   Og jeg klarer ikke bestemme meg for hvem jeg er mest sint på; alle mulige bokhandler, anmeldere og forleggere som trykker på oss ubrukelig litteratur, eller på oss litteraturlesere som sluker den.  Jeg har lest en god del av de mest internasjonalt solgte bøkene de siste par årene. Blant annet &quot;Havets Katedral&quot; (Ildefonso Falcones), &quot;Vinter i Madrid&quot; (J. C. Lewis), &quot;Øya&quot; (Victoria Hislop), &quot;Drageløperen&quot; (Khaled Hossini) og &quot;Drømmehjerte&quot; (husker ikke forfatteren).  Det eneste jeg har lært av det er at jeg må slutte å lese internasjonale bestselgere.  Verst av alle må være &quot;Havets Katedral&quot;. Nå skal det sies at jeg bare klarte å lese de første 150 sidene, men det er ikke rart at mannen ble refusert av en god del forlag. Språket kunne tilhørt en åtteåring, dialogen kunne vært tatt ut fra en av de dårligere hollywood-filmene, og det er overtydelig at Falcones ikke har noen som helst peiling på menneskelig psykologi. Karakterene hadde omtrent like mye dybde og nyanse som en plastleke fra McDonalds.  &quot;Vinter i Madrid&quot; var bare en platt krimbok, som ikke engang kan sies å ha vært særlig spennende eller overraskende. Jeg finner mer spenning i å telle planker i taket.  Felles for &quot;Øya&quot; og &quot;Drømmehjerte&quot; er at de begge er bygget på gode historier: Øya om en leprakoloni og &quot;Drømmehjerte&quot; om Cuba både før og etter Castroregimet. Det skal dog nevnes at &quot;Drømmehjerte&quot; ligger en del hakk over &quot;Øya&quot;, som jeg misliker mer og mer jo mer jeg tenker på den. Men ingen av bøkene når opp til historiene de har å fortelle. Leprakolonien fremstilles som en koselig ferieøy, der folk tilfeldigvis råtner og dør i store smerter med jevne mellromrom. To søstre står i sentrum for fortellingen, der den ene er snill og god og overlever lepraen og får en fin mann, mens den andre er impulsiv, overnaturlig vakker og rastløs og ender med å bli skutt i hodet av mannen sin for å være utro.   Kommentar overflødig.  Og ingen av bøkene klarer å fremstille kjærlighet noenlunde troverdig: I &quot;Drømmehjerte&quot; har hovedpersonen bare en kjærlighet i livet, en fyr som reiser omkring i verden og driver med fredsarbeid. Mens han er borte prøver hun å date en annen, en &quot;rik mann i dress som foreldrene vil at hun skal ha&quot;. Dette er all personligheten han har. Og hun dumper ham med en gang, og har selvsagt ingen følelser for andre enn sitt livs store kjærlighet noengang.  Det er nesten så man kunne tro at Disney i skjul har tatt kontroll over bokindustrien.  Det samme i Øya: Hovedpersonen har vært i et forhold i fem år, som hun vurderer å bryte ut av. Derfor får hun fortalt hele familiens livshistorie med bestemoren på leprakolonien osv. for å finne seg selv. Men har denne kjæresten noen gode sider? Neida, han er bare en kjekk fyr med en stor leilighet. Han har heller ingen personlighet, og hvis han har noen egenskaper i det hele tatt, er de bare negative. Bruddet blir helt ukomplisert da det kan virke som om hun ikke liker ham i det hele tatt, og hun har funnet seg selv og alt er fint og fuglesang.   Kommentar nok en gang overflødig.  Det største problemer er uansett ikke historiene, det er forfattere som mangler vidd, intelligens, språklige ferdigheter og innsikt i mennesker. Jeg hater å lese bøker der jeg føler jeg gjennomskuer forfatteren, og jeg hater det når jeg føler at forfatteren er dummere enn meg selv. Imponer meg! Jeg er helt overbevist om at det skrives masse gode bøker nå også. Hvorfor reklameres det ikke for dem? Og hvorfor blir disse forfatterne fremstilt som fantastiske talenter og ekte poeter når det de egentlig mener er &quot;Margit Sandemoe på spansk&quot;?  Noen få av de overnevnte bøkene har historier som er spennende. Jeg vil ikke ha bare spennende. Jeg vil lese de bøkene som får meg til å forsvinne, jeg vil lese bøker der ordene brenner seg ut av boksidene og fester seg etter eller annet sted inne i blodet ditt. Uansett hvilket tema det skrives om, vil jeg sitte igjen med følelsen om at ingenting er så viktig som det jeg akkurat har lest. Jeg vil ikke lese om mennesker som er pappfigurer. Jeg vil ha noe ekte.  ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p>Jeg er sint på moderne litteratur for å servere meg bøker som bare er luft og gjørme. <br /><br />Og jeg klarer ikke bestemme meg for hvem jeg er mest sint på; alle mulige bokhandler, anmeldere og forleggere som trykker på oss ubrukelig litteratur, eller på oss litteraturlesere som sluker den.<br /><br />Jeg har lest en god del av de mest internasjonalt solgte bøkene de siste par årene. Blant annet &quot;Havets Katedral&quot; (Ildefonso Falcones), &quot;Vinter i Madrid&quot; (J. C. Lewis), &quot;Øya&quot; (Victoria Hislop), &quot;Drageløperen&quot; (Khaled Hossini) og &quot;Drømmehjerte&quot; (husker ikke forfatteren).<br /><br />Det eneste jeg har lært av det er at jeg må slutte å lese internasjonale bestselgere.<br /><br />Verst av alle må være &quot;Havets Katedral&quot;. Nå skal det sies at jeg bare klarte å lese de første 150 sidene, men det er ikke rart at mannen ble refusert av en god del forlag. Språket kunne tilhørt en åtteåring, dialogen kunne vært tatt ut fra en av de dårligere hollywood-filmene, og det er overtydelig at Falcones ikke har noen som helst peiling på menneskelig psykologi. Karakterene hadde omtrent like mye dybde og nyanse som en plastleke fra McDonalds.<br /><br />&quot;Vinter i Madrid&quot; var bare en platt krimbok, som ikke engang kan sies å ha vært særlig spennende eller overraskende. Jeg finner mer spenning i å telle planker i taket.<br /><br />Felles for &quot;Øya&quot; og &quot;Drømmehjerte&quot; er at de begge er bygget på gode historier: Øya om en leprakoloni og &quot;Drømmehjerte&quot; om Cuba både før og etter Castroregimet. Det skal dog nevnes at &quot;Drømmehjerte&quot; ligger en del hakk over &quot;Øya&quot;, som jeg misliker mer og mer jo mer jeg tenker på den. Men ingen av bøkene når opp til historiene de har å fortelle. Leprakolonien fremstilles som en koselig ferieøy, der folk tilfeldigvis råtner og dør i store smerter med jevne mellromrom. To søstre står i sentrum for fortellingen, der den ene er snill og god og overlever lepraen og får en fin mann, mens den andre er impulsiv, overnaturlig vakker og rastløs og ender med å bli skutt i hodet av mannen sin for å være utro. <br /><br />Kommentar overflødig.<br /><br />Og ingen av bøkene klarer å fremstille kjærlighet noenlunde troverdig: I &quot;Drømmehjerte&quot; har hovedpersonen bare en kjærlighet i livet, en fyr som reiser omkring i verden og driver med fredsarbeid. Mens han er borte prøver hun å date en annen, en &quot;rik mann i dress som foreldrene vil at hun skal ha&quot;. Dette er all personligheten han har. Og hun dumper ham med en gang, og har selvsagt ingen følelser for andre enn sitt livs store kjærlighet noengang.<br /><br />Det er nesten så man kunne tro at Disney i skjul har tatt kontroll over bokindustrien.<br /><br />Det samme i Øya: Hovedpersonen har vært i et forhold i fem år, som hun vurderer å bryte ut av. Derfor får hun fortalt hele familiens livshistorie med bestemoren på leprakolonien osv. for å finne seg selv. Men har denne kjæresten noen gode sider? Neida, han er bare en kjekk fyr med en stor leilighet. Han har heller ingen personlighet, og hvis han har noen egenskaper i det hele tatt, er de bare negative. Bruddet blir helt ukomplisert da det kan virke som om hun ikke liker ham i det hele tatt, og hun har funnet seg selv og alt er fint og fuglesang. <br /><br />Kommentar nok en gang overflødig.<br /><br />Det største problemer er uansett ikke historiene, det er forfattere som mangler vidd, intelligens, språklige ferdigheter og innsikt i mennesker. Jeg hater å lese bøker der jeg føler jeg gjennomskuer forfatteren, og jeg hater det når jeg føler at forfatteren er dummere enn meg selv. Imponer meg! Jeg er helt overbevist om at det skrives masse gode bøker nå også. Hvorfor reklameres det ikke for dem? Og hvorfor blir disse forfatterne fremstilt som fantastiske talenter og ekte poeter når det de egentlig mener er &quot;Margit Sandemoe på spansk&quot;?<br /><br />Noen få av de overnevnte bøkene har historier som er spennende. Jeg vil ikke ha bare spennende. Jeg vil lese de bøkene som får meg til å forsvinne, jeg vil lese bøker der ordene brenner seg ut av boksidene og fester seg etter eller annet sted inne i blodet ditt. Uansett hvilket tema det skrives om, vil jeg sitte igjen med følelsen om at ingenting er så viktig som det jeg akkurat har lest. Jeg vil ikke lese om mennesker som er pappfigurer. Jeg vil ha noe ekte. </p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>6</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Pausespøkelset har spist meg!</title>
			<pubDate>Sat, 05 Dec 2009 14:46:24 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1260024384_pausespkelset_har_spi.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1260024384_pausespkelset_har_spi.html</guid>
			<description><![CDATA[Nok en gang sitter jeg med en mappeinnleveringsfrist hengende over hodet, i dette tilfellet to av de tre oppgavene som skal utgjøre karakteren i &quot;litteratur fra antikken til 1700&quot;. Jeg har frem til mandag klokken tolv på meg, og det er egentlig bare oppgaven om Ødipus jeg må fikse på, siden jeg tydeligvis eier i Dante-analysering.  En analysedag for meg forløper omtrent sånn:  &quot;Jada, goood tid,&quot; tenker jeg. &quot;Jeg har jo stått opp før tolv og allting.&quot; Og leser gjennom oppgaven min. Fikser et par setninger.  &quot;Nå er det tid for en pause,&quot; tenker jeg. &quot;Bare ti minutter&quot;. Deretter åpner jeg boblespillet på 123spill.no.   En time senere: &quot;Aida. Kanskje på tide å skrive litt til på den oppgaven?&quot; Så jeg leser litt i stykket, skriver noen notater til hva jeg skal skrive. Før jeg tenker &quot;...jeg kan vel bare spille bittelittegrann Oblivion? Det er jo fortsatt tidlig?&quot;   Sju døde zombier og tolv døde skjeletter senere går det opp for meg at nå bør jeg virkelig ta fatt på den oppgaven. Men, jeg er jo midt i en ganske spennende bok, og burde jeg ikke prioritere å lese litteratur når jeg tross alt er litteraturstudent? Klart jeg bør!  Oppgave. Igjen. Jeg knatrer ned noen setninger. Jeg begynner å føle meg sulten. &quot;Burde jeg ikke lage middag nå?&quot; Selvsagt burde jeg det.  Okei. Nå MÅ du skrive den oppgaven.  &quot;Men nå har jeg jo sittet stille så lenge... Jeg burde trene litt!&quot; Ja, trene, det er sunt. Så gjør jeg det.   Men da blir jeg jo sliten. Og da har man jo ikke lyst til å skrive oppgave rett etterpå. &quot;Jeg kan vel skrive bare et lite blogginnlegg først?&quot; tenker jeg. Jo, det kan se sånn ut. Noe som er grunnen til at jeg kommer til å sitte frem til midnatt i natt med Ødipus og forbanne meg selv fordi jeg sikkert kunne vært ferdig på en time om det ikke hadde vært for at jeg totalt mangler selvdisiplin.  Jeg priser meg bare lykkelig for at jeg ikke røyker eller drikker kaffe, for da hadde jeg sannsynligvis aldri fått nærmet meg pcen i det hele tatt.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Nok en gang sitter jeg med en mappeinnleveringsfrist hengende over hodet, i dette tilfellet to av de tre oppgavene som skal utgjøre karakteren i &quot;litteratur fra antikken til 1700&quot;. Jeg har frem til mandag klokken tolv på meg, og det er egentlig bare oppgaven om Ødipus jeg må fikse på, siden jeg tydeligvis eier i Dante-analysering.<br /><br />En analysedag for meg forløper omtrent sånn:<br /><br />&quot;Jada, goood tid,&quot; tenker jeg. &quot;Jeg har jo stått opp før tolv og allting.&quot; Og leser gjennom oppgaven min. Fikser et par setninger.<br /><br />&quot;Nå er det tid for en pause,&quot; tenker jeg. &quot;Bare ti minutter&quot;. Deretter åpner jeg boblespillet på 123spill.no. <br /><br />En time senere: &quot;Aida. Kanskje på tide å skrive litt til på den oppgaven?&quot; Så jeg leser litt i stykket, skriver noen notater til hva jeg skal skrive. Før jeg tenker &quot;...jeg kan vel bare spille bittelittegrann Oblivion? Det er jo fortsatt tidlig?&quot; <br /><br />Sju døde zombier og tolv døde skjeletter senere går det opp for meg at nå bør jeg virkelig ta fatt på den oppgaven. Men, jeg er jo midt i en ganske spennende bok, og burde jeg ikke prioritere å lese litteratur når jeg tross alt er litteraturstudent? Klart jeg bør!<br /><br />Oppgave. Igjen. Jeg knatrer ned noen setninger. Jeg begynner å føle meg sulten. &quot;Burde jeg ikke lage middag nå?&quot; Selvsagt burde jeg det.<br /><br />Okei. Nå MÅ du skrive den oppgaven.<br /><br />&quot;Men nå har jeg jo sittet stille så lenge... Jeg burde trene litt!&quot; Ja, trene, det er sunt. Så gjør jeg det. <br /><br />Men da blir jeg jo sliten. Og da har man jo ikke lyst til å skrive oppgave rett etterpå. &quot;Jeg kan vel skrive bare et lite blogginnlegg først?&quot; tenker jeg. Jo, det kan se sånn ut. Noe som er grunnen til at jeg kommer til å sitte frem til midnatt i natt med Ødipus og forbanne meg selv fordi jeg sikkert kunne vært ferdig på en time om det ikke hadde vært for at jeg totalt mangler selvdisiplin.<br /><br />Jeg priser meg bare lykkelig for at jeg ikke røyker eller drikker kaffe, for da hadde jeg sannsynligvis aldri fått nærmet meg pcen i det hele tatt.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>2</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Om blogging og ytringsfrihet.</title>
			<pubDate>Fri, 04 Dec 2009 00:51:23 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1259887883_om_blogging_og_ytring.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1259887883_om_blogging_og_ytring.html</guid>
			<description><![CDATA[Jeg har alltid trodd på det når man har snakket om at vi har ytringsfrihet i Norge, jeg har alltid trodd at meningene dine er trygge. Selv om du i fullt alvor mener at det vil være en god ide å brenne alle kirkene i Norge eller utrydde alle som stemmer på FRP vil jeg gjerne diskutere det med deg. Fordi det er alltid interessant å forstå hva som ligger til grunne for andre menneskers tanker.  Men etter at jeg begynte å blogge skjønner jeg at det ikke er greit å være upolitisk korrekt. Man skal ikke være ærlig og man skal ikke si det man mener. Og dette sier jeg etter å ha skrevet bare noen få innlegg på noen få uker, de fleste av dem med høy grad av humor og ironi og ikke om altfor alvorlige temaer.  Det får meg til å innse hvor utrolig mye guts de har, alle mediepersonlighetene som enten i fullt alvor mener noe annerledes eller som harselerer og lager komikk av det upolitisk korrekte. Og hvor mange mennesker som helt sikkert hater dem. Hvor er selvironien? Og toleransen?  Men jeg mener faktisk, blant andre ting, at Twilight er en drittbok. Og det må man gjerne være uenig i, men hva i all verden er vitsen med å angripe meg som person?  Jeg har lest de mest populære bloggene på blogg.no, og nå skal det sies at det neppe er den intellektuelle eliten som blir mest lest. Men det er likevel sørgelig å se hvor mange av kommentarene som bare er drittslenging. Er ikke et menneske et menneske lenger bare fordi det sitter foran en datamaskin?   Jeg får ofte høre at musikken jeg hører på, er noe helvetes emo-sutring, selv om emosjangeren ligger milevidt unna og alle med bedre kjennskap til musikk og et litt mer åpent sinn ville visst dette. Men jeg blir ikke aggressiv av å høre det, isteden ville jeg heller ha prøvd å sette vedkommende inn i mitt synspunkt. Det er dette som kalles diskusjon. Og toleranse. Selv om diskusjonen er grunnlagt på nedlatende eller falske prinsipper.   Jeg kunne ha skrevet tusenvis av seriøse innlegg. Men jeg setter meg ikke ned ved datamaskinen hver gang jeg føler meg overveldet av all verdens problemer, fordi jeg mener det finnes nok av mennesker som skriver melodramatiske innlegg om hvor mørkt alt er. Jeg har ikke noe behov for å si til verden &quot;se på meg så flink og dyp og smart jeg er&quot;, så jeg holder innleggene mine på et annet nivå, noe som muligvis vil få enkelte til å tro at jeg er en kynisk drittsekk uten forståelse for noe som helst. Mens folk som kjenner meg vet at jeg egentlig er en sentimental medfølende dust som kan få tårer i øynene bare av å se på &quot;Dyrepolitiet&quot;... Faktisk er jeg en sånn person som sikkert lett kunne finne glede i å pøse ut alt jeg kan grave frem av dysterhet på en blogg, men jeg vil ikke at det som faktisk virkelig betyr noe skal kunne leses og angripes av alle, særlig siden jeg tar alt personlig. :D  Men hvis det er en ting jeg likevel skulle sagt, ville det være veldig enkelt: at verden ville vært et mye bedre sted hvis alle bare kunne være litt snillere mot hverandre.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[Jeg har alltid trodd på det når man har snakket om at vi har ytringsfrihet i Norge, jeg har alltid trodd at meningene dine er trygge. Selv om du i fullt alvor mener at det vil være en god ide å brenne alle kirkene i Norge eller utrydde alle som stemmer på FRP vil jeg gjerne diskutere det med deg. Fordi det er alltid interessant å forstå hva som ligger til grunne for andre menneskers tanker.<br /><br />Men etter at jeg begynte å blogge skjønner jeg at det ikke er greit å være upolitisk korrekt. Man skal ikke være ærlig og man skal ikke si det man mener. Og dette sier jeg etter å ha skrevet bare noen få innlegg på noen få uker, de fleste av dem med høy grad av humor og ironi og ikke om altfor alvorlige temaer.<br /><br />Det får meg til å innse hvor utrolig mye guts de har, alle mediepersonlighetene som enten i fullt alvor mener noe annerledes eller som harselerer og lager komikk av det upolitisk korrekte. Og hvor mange mennesker som helt sikkert hater dem. Hvor er selvironien? Og toleransen?<br /><br />Men jeg mener faktisk, blant andre ting, at Twilight er en drittbok. Og det må man gjerne være uenig i, men hva i all verden er vitsen med å angripe meg som person?  Jeg har lest de mest populære bloggene på blogg.no, og nå skal det sies at det neppe er den intellektuelle eliten som blir mest lest. Men det er likevel sørgelig å se hvor mange av kommentarene som bare er drittslenging. Er ikke et menneske et menneske lenger bare fordi det sitter foran en datamaskin? <br /><br />Jeg får ofte høre at musikken jeg hører på, er noe helvetes emo-sutring, selv om emosjangeren ligger milevidt unna og alle med bedre kjennskap til musikk og et litt mer åpent sinn ville visst dette. Men jeg blir ikke aggressiv av å høre det, isteden ville jeg heller ha prøvd å sette vedkommende inn i mitt synspunkt. Det er dette som kalles diskusjon. Og toleranse. Selv om diskusjonen er grunnlagt på nedlatende eller falske prinsipper.<br /> <br />Jeg kunne ha skrevet tusenvis av seriøse innlegg. Men jeg setter meg ikke ned ved datamaskinen hver gang jeg føler meg overveldet av all verdens problemer, fordi jeg mener det finnes nok av mennesker som skriver melodramatiske innlegg om hvor mørkt alt er. Jeg har ikke noe behov for å si til verden &quot;se på meg så flink og dyp og smart jeg er&quot;, så jeg holder innleggene mine på et annet nivå, noe som muligvis vil få enkelte til å tro at jeg er en kynisk drittsekk uten forståelse for noe som helst. Mens folk som kjenner meg vet at jeg egentlig er en sentimental medfølende dust som kan få tårer i øynene bare av å se på &quot;Dyrepolitiet&quot;... Faktisk er jeg en sånn person som sikkert lett kunne finne glede i å pøse ut alt jeg kan grave frem av dysterhet på en blogg, men jeg vil ikke at det som faktisk virkelig betyr noe skal kunne leses og angripes av alle, særlig siden jeg tar alt personlig. :D<br /><br />Men hvis det er en ting jeg likevel skulle sagt, ville det være veldig enkelt: at verden ville vært et mye bedre sted hvis alle bare kunne være litt snillere mot hverandre.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>6</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Ja til en materialistisk jul!</title>
			<pubDate>Tue, 01 Dec 2009 21:25:05 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1259702705_ja_til_en_materialist.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1259702705_ja_til_en_materialist.html</guid>
			<description><![CDATA[ Jeg er bekymret.  Stadig oftere hører jeg fra andre mennesker - og nå mener jeg ikke inntørkede rosiner over førti og seksti, men mennesker under både 30 og 20 år som fortsatt har hjernen og alle kroppsfunksjonene i behold - at julen, den handler om MEDFØLELSE og NESTEKJÆRLIGHET og OMTANKE. Og takknemlighet for at vi i det hele tatt har noe å spise. De samme menneskene kan finne på å klage på at det er så mye slik forferdelig MATERIALISME ute og går nå til dags, og at det slettes ikke er slike ting som gjør oss lykkelige.  Hallo?!  Hvem er det vi prøver å lure? Vi er mennesker, ikke fredspriskandidater og nonner. Greit, for noen handler det om Gud og jesus og den gjengen der, og det skal jeg forsåvidt ikke si noe på.  Men er man 20 år og ikke-kristen, er nestekjærlighet for guds skyld ikke det man tenker hardest på når man står der andre juledag og holder pusten i sin nye, altfor korte kjole for å skjule hvor mye ribbe man har konsumert dagen før, mens man tafser på en flaske rødvin og en eller annen fremmed mann med en nisselue dandert elegant rundet halsen.   En ting er at det er stas å henge med familie og venner. Men hvor mye medfølelse og nestekjærlighet jeg føler idet jeg grafser opp nærmeste gave har strengt tatt ingenting å si. Jeg kan være så takknemlig jeg vil for at jeg kan spise mat, og likevel vil det ikke hjelpe noen som helst. Når man bor i Norge i dag er det faktisk en selvfølge at man har mat på bordet (med mindre noen får spontant lyst til å invandere oss og Nato ikke vil leke med oss lenger, men - sannelig - takknemlighet hjelper ikke mot det heller!).  Så hvorfor er man plutselig kynisk, råtten og bedervet hvis man mener at julen I handler om fester, snop og støff, og IKKE det å velte seg i takknemlighet og &quot;verdsette det man er har&quot;? Det som er en del av hverdagen din, blir selvsagt - familie, venner, penger. Og sannsynligvis vil du bare føle hva det betyr for deg hvis du mister det. Du går ikke rundt og føler takknemlighet over noe som er en del av hverdagen din. Og hva så? Vår evne til å føle takknemlighet og medfølelse har fint lite å si for noen andre enn oss selv. Og er det ikke litt kvalmende at våre medmenneskelige følelser egentlig bare skal hjelpe oss, og ingen andre?  Men neida, hvis du forstår at julen handler om &quot;noe mer&quot; enn materielle ting, ja, da er du plutselig voksen og moden, som om evnen til å stjele moralbegrepene til 70-åringer er det som gjør deg vis her i verden. Så hvorfor i all verden har vi da en materiell feiring, hvis alt vi vil er å sitte og være medfølende og takknemlige? Det kan man for guds skyld være året rundt. Det er bare falskt og kvalmende å late som om man plutselig har en masse kristne verdier når man bruker resten av året på å feste og spy i grøftekanter.  Da kan du heller bruke julen på å være glad og sosial, og melde deg inn i Røde Kors i januar. Da blir det i det minste nytte av alle de høyverdige følelsene dine. ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p>Jeg er bekymret.<br /><br />Stadig oftere hører jeg fra andre mennesker - og nå mener jeg ikke inntørkede rosiner over førti og seksti, men mennesker under både 30 og 20 år som fortsatt har hjernen og alle kroppsfunksjonene i behold - at julen, den handler om MEDFØLELSE og NESTEKJÆRLIGHET og OMTANKE. Og takknemlighet for at vi i det hele tatt har noe å spise. De samme menneskene kan finne på å klage på at det er så mye slik forferdelig MATERIALISME ute og går nå til dags, og at det slettes ikke er slike ting som gjør oss lykkelige.<br /><br />Hallo?!<br /><br />Hvem er det vi prøver å lure? Vi er mennesker, ikke fredspriskandidater og nonner. Greit, for noen handler det om Gud og jesus og den gjengen der, og det skal jeg forsåvidt ikke si noe på.<br /><br />Men er man 20 år og ikke-kristen, er nestekjærlighet for guds skyld ikke det man tenker hardest på når man står der andre juledag og holder pusten i sin nye, altfor korte kjole for å skjule hvor mye ribbe man har konsumert dagen før, mens man tafser på en flaske rødvin og en eller annen fremmed mann med en nisselue dandert elegant rundet halsen. <br /><br />En ting er at det er stas å henge med familie og venner. Men hvor mye medfølelse og nestekjærlighet jeg føler idet jeg grafser opp nærmeste gave har strengt tatt ingenting å si. Jeg kan være så takknemlig jeg vil for at jeg kan spise mat, og likevel vil det ikke hjelpe noen som helst. Når man bor i Norge i dag er det faktisk en selvfølge at man har mat på bordet (med mindre noen får spontant lyst til å invandere oss og Nato ikke vil leke med oss lenger, men - sannelig - takknemlighet hjelper ikke mot det heller!).<br /><br />Så hvorfor er man plutselig kynisk, råtten og bedervet hvis man mener at julen I handler om fester, snop og støff, og IKKE det å velte seg i takknemlighet og &quot;verdsette det man er har&quot;? Det som er en del av hverdagen din, blir selvsagt - familie, venner, penger. Og sannsynligvis vil du bare føle hva det betyr for deg hvis du mister det. Du går ikke rundt og føler takknemlighet over noe som er en del av hverdagen din. Og hva så? Vår evne til å føle takknemlighet og medfølelse har fint lite å si for noen andre enn oss selv. Og er det ikke litt kvalmende at våre medmenneskelige følelser egentlig bare skal hjelpe oss, og ingen andre?<br /><br />Men neida, hvis du forstår at julen handler om &quot;noe mer&quot; enn materielle ting, ja, da er du plutselig voksen og moden, som om evnen til å stjele moralbegrepene til 70-åringer er det som gjør deg vis her i verden. Så hvorfor i all verden har vi da en materiell feiring, hvis alt vi vil er å sitte og være medfølende og takknemlige? Det kan man for guds skyld være året rundt. Det er bare falskt og kvalmende å late som om man plutselig har en masse kristne verdier når man bruker resten av året på å feste og spy i grøftekanter.<br /><br />Da kan du heller bruke julen på å være glad og sosial, og melde deg inn i Røde Kors i januar. Da blir det i det minste nytte av alle de høyverdige følelsene dine.</p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>11</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Twilight er søppel!</title>
			<pubDate>Tue, 17 Nov 2009 17:35:06 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1258479306_twilight_er_sppel.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1258479306_twilight_er_sppel.html</guid>
			<description><![CDATA[(På grunn av alle som har tatt spissformuleringene og frustrasjonen min som et angrep mot deres Twilight-kjærlighet, har jeg redigert innlegget mitt =P)  Twilight er ekstremt hypet nå for tiden. Jeg mener ikke at den har gjort seg fortjent til dette. Jeg er ikke en av dem som elsker Dostojevsky og Kafka (faktisk er Kafka også søppel, men på en helt annen måte) og hater all tøyselitteratur. Harry Potter, for eksempel, er en helt annen sak. Den er fengende, humoristisk, sjarmerende, spennende, nyskapende og interessant. Jeg har ikke noe imot bøker hvis fremste formål er å være underholdende.  Twilight, derimot, finnes ikke underholdende i mitt hode. Den er lite annet enn en dårlig kopi av Anne Rice (plottet i Twilight kan minne om det i en av Anne Rice sine bøker). Hovedforskjellen er at Anne Rice retter seg mot et voksnere publikum, med mer mørke, seksualitet og blodtørst i vampyrene sine. Meyer har luket ut disse tingene, noe som gjør boken mer leservennlig for mange,  men som for meg gjør vampyrene mer platte.  Hva er feil med Twilight? Den mangler språklig kvalitet - den er skrevet rett frem uten noe pussing av språket. Det gjør den veldig lettlest, men jeg føler da at det mangler noe. Plottet er ikke videre originalt,  og bygger opp til en spenning som egentlig aldri kommer - grunnet forutsigbarhet. Man vet at Edward vil komme og &quot;save the day&quot;. Karakterene er flate og uinteressante - Edward som den mørke og mystiske klisjeen, de andre vampyrene som vakre og utilnærmelige - og det ser ikke ut som om forfatteren har noen peiling på hvordan vanlige mennesker oppfører seg. De skifter humør like ofte som vi andre blunker. Forfatteren har tydeligvis heller ikke noen peiling på hvordan vanlige mennesker snakker - dialogen virker unaturlig - men så er det jo også vanskelig å snakke normalt når man bytter humør mellom hver tredje replikk.  Og vampyrene. De er snille tvers igjennom, så de vil aldri skade mennesker. Det er altså ikke noe mørke eller lidelse igjen i disse vampyrene. Istedenfor å dø av solen, begynner de å glitre. Alt det som fascinerer med vampyrer, hele konflikten med ondskapen, er luket ut. Her er de enten/eller. De er egentlig bare veldig bleke mennesker med superkrefter. Litt sånn supermann ville vært hvis han var gother.   Det er greit nok at spennende, hyggelige eller romatiske bøker blir populære. Problemet med Twilight er at den er en ganske midt-på-treet ungdomsroman (Ifølge MEG), som har blitt hypet opp til å bli så mye mer.   Det er bare min mening.]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[(På grunn av alle som har tatt spissformuleringene og frustrasjonen min som et angrep mot deres Twilight-kjærlighet, har jeg redigert innlegget mitt =P)<br /><br />Twilight er ekstremt hypet nå for tiden. Jeg mener ikke at den har gjort seg fortjent til dette. Jeg er ikke en av dem som elsker Dostojevsky og Kafka (faktisk er Kafka også søppel, men på en helt annen måte) og hater all tøyselitteratur. Harry Potter, for eksempel, er en helt annen sak. Den er fengende, humoristisk, sjarmerende, spennende, nyskapende og interessant. Jeg har ikke noe imot bøker hvis fremste formål er å være underholdende.<br /><br />Twilight, derimot, finnes ikke underholdende i mitt hode. Den er lite annet enn en dårlig kopi av Anne Rice (plottet i Twilight kan minne om det i en av Anne Rice sine bøker). Hovedforskjellen er at Anne Rice retter seg mot et voksnere publikum, med mer mørke, seksualitet og blodtørst i vampyrene sine. Meyer har luket ut disse tingene, noe som gjør boken mer leservennlig for mange,  men som for meg gjør vampyrene mer platte.<br /><br />Hva er feil med Twilight? Den mangler språklig kvalitet - den er skrevet rett frem uten noe pussing av språket. Det gjør den veldig lettlest, men jeg føler da at det mangler noe. Plottet er ikke videre originalt,  og bygger opp til en spenning som egentlig aldri kommer - grunnet forutsigbarhet. Man vet at Edward vil komme og &quot;save the day&quot;. Karakterene er flate og uinteressante - Edward som den mørke og mystiske klisjeen, de andre vampyrene som vakre og utilnærmelige - og det ser ikke ut som om forfatteren har noen peiling på hvordan vanlige mennesker oppfører seg. De skifter humør like ofte som vi andre blunker. Forfatteren har tydeligvis heller ikke noen peiling på hvordan vanlige mennesker snakker - dialogen virker unaturlig - men så er det jo også vanskelig å snakke normalt når man bytter humør mellom hver tredje replikk.<br /><br />Og vampyrene. De er snille tvers igjennom, så de vil aldri skade mennesker. Det er altså ikke noe mørke eller lidelse igjen i disse vampyrene. Istedenfor å dø av solen, begynner de å glitre. Alt det som fascinerer med vampyrer, hele konflikten med ondskapen, er luket ut. Her er de enten/eller. De er egentlig bare veldig bleke mennesker med superkrefter. Litt sånn supermann ville vært hvis han var gother. <br /><br />Det er greit nok at spennende, hyggelige eller romatiske bøker blir populære. Problemet med Twilight er at den er en ganske midt-på-treet ungdomsroman (Ifølge MEG), som har blitt hypet opp til å bli så mye mer. <br /><br />Det er bare min mening.]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>19</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Jeg er teh battlemage OF DOOM!</title>
			<pubDate>Thu, 12 Nov 2009 21:26:30 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1258061190_jeg_er_teh_battlemage.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1258061190_jeg_er_teh_battlemage.html</guid>
			<description><![CDATA[ Jeg har blitt en av dem.   Takket være den siste tidens fritidsproblemer (nevnte fritid skulle riktignok vært brukt til eksamenslesing, men det er det jo ingen som gjør uansett) plukket jeg en vakker dag opp Oblivion i spillbutikken. Javel, to år etter alle andre, men bedre sent enn aldri ogsåvidere. Jeg, som tidligere bare har spilt kabal og The Sims.  Og nå vet jeg hvordan de narkomane har det.   Istedenfor å bruke fritiden min til å gå på forelesninger og snakke med ekte mennesker kan jeg nå snike rundt i hus, dirke opp låser, snikmyrde folk og stjele ting. Endeløse mengder ting! Skinnende ting! Alle som noen gang har spilt Heroes III med meg kjenner mitt forhold til skinnende ting. Det der med å angripe folk og stjele baser, det kunne det egentlig være det samme med. Men å plukke opp hauger med gull og edelstener....Rhrhrhhrh.  Jeg må innrømme at jeg gir egentlig faen i hovedoppdraget. De derre portene til Oblivion er jo tross alt bare fulle av flammer og små sinte menn (demoner?) som vil drepe meg. Nå er det selvsagt fint å drepe ting - jeg kan sende blått morsomt lys ut av hendene, hurra! - men disse demonene har jo ingenting av verdi på seg, og da forsvinner hele vitsen. Da er det langt hyggeligere å tømme lommene på alle man ser og samle det i en stor haug.  Hva jeg skal gjøre med denne haugen? Se på den, selvsagt! Samle den og verdsette den! Hvis jeg levde i Andeby, ville jeg uten tvil vært Onkel Skrue. Bare med et penere hus og en finere kjole.  Og jeg har en ponni! Jeg har drømt om å ha en egen ponni siden jeg var 8. Og endelig har jeg den! Bare synd at de kjipe ulvene skal drive og gnafse på den hver gang jeg tusler rundt i skogen på jakt etter mennesker å overfalle.  Men jeg har et alvorlig problem med dette spillet. Hver gang man kommer i skade for å knivstikke en tilfeldig forbipasserende i ryggen - slik kan jo skje den beste - kommer en haug med vakter og tar alle de skinnende tingene fra deg. Jeg hater dem, og jeg lurer på om det går an å drepe alle sammen. Og dreper man først en - bare EN stusselig liten vakt - er det plutselig ingen vakter som vil leke med deg mer. Neida, da får man morsomme plakater hengt opp i alle byer. &quot;Wanted&quot;. Men dette er også litt tilfredsstillende. Endelig er jeg berømt!  Mine foreldre skuler på meg hver gang de ser meg sitte og spille. Ikke bare fordi jeg hakker troll i småbiter til blodet flyter (man får masse deilig skinnende gull for tennene deres!), men fordi de tydeligvis mener at dette ikke er særlig oppbyggelig. Heldigvis er jeg 20 år og er bare hjemme på besøk, og de kan ikke gjøre noe som helst annet enn å skule litt til. Dessuten tar de feil. Dataspilling får meg til å lære masse nytt om meg selv; at jeg er en amoralsk og hensynsløs drittsekk som har fantastiske snike- og låsdirkingsskills.  I alle fall i den virtuelle verdenen.  Jeg har vurdert å begynne å spille WOW også. Jeg har funnet ut at det nok er best om jeg lar være. Ellers kommer jeg vel krypende ut av rommet mitt en eller annen gang i juni neste år, hvit i ansiktet, med F i alle fag, alvorlig underernært og med sykdommer som ellers bare tilfaller barna i Afrika - men lykkelig smilende over å endelig ha nådd level 80. ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p>Jeg har blitt en av dem. <br /><br />Takket være den siste tidens fritidsproblemer (nevnte fritid skulle riktignok vært brukt til eksamenslesing, men det er det jo ingen som gjør uansett) plukket jeg en vakker dag opp Oblivion i spillbutikken. Javel, to år etter alle andre, men bedre sent enn aldri ogsåvidere. Jeg, som tidligere bare har spilt kabal og The Sims.<br /><br />Og nå vet jeg hvordan de narkomane har det. <br /><br />Istedenfor å bruke fritiden min til å gå på forelesninger og snakke med ekte mennesker kan jeg nå snike rundt i hus, dirke opp låser, snikmyrde folk og stjele ting. Endeløse mengder ting! Skinnende ting! Alle som noen gang har spilt Heroes III med meg kjenner mitt forhold til skinnende ting. Det der med å angripe folk og stjele baser, det kunne det egentlig være det samme med. Men å plukke opp hauger med gull og edelstener....Rhrhrhhrh.<br /><br />Jeg må innrømme at jeg gir egentlig faen i hovedoppdraget. De derre portene til Oblivion er jo tross alt bare fulle av flammer og små sinte menn (demoner?) som vil drepe meg. Nå er det selvsagt fint å drepe ting - jeg kan sende blått morsomt lys ut av hendene, hurra! - men disse demonene har jo ingenting av verdi på seg, og da forsvinner hele vitsen. Da er det langt hyggeligere å tømme lommene på alle man ser og samle det i en stor haug.<br /><br />Hva jeg skal gjøre med denne haugen? Se på den, selvsagt! Samle den og verdsette den! Hvis jeg levde i Andeby, ville jeg uten tvil vært Onkel Skrue. Bare med et penere hus og en finere kjole.<br /><br />Og jeg har en ponni! Jeg har drømt om å ha en egen ponni siden jeg var 8. Og endelig har jeg den! Bare synd at de kjipe ulvene skal drive og gnafse på den hver gang jeg tusler rundt i skogen på jakt etter mennesker å overfalle.<br /><br />Men jeg har et alvorlig problem med dette spillet. Hver gang man kommer i skade for å knivstikke en tilfeldig forbipasserende i ryggen - slik kan jo skje den beste - kommer en haug med vakter og tar alle de skinnende tingene fra deg. Jeg hater dem, og jeg lurer på om det går an å drepe alle sammen. Og dreper man først en - bare EN stusselig liten vakt - er det plutselig ingen vakter som vil leke med deg mer. Neida, da får man morsomme plakater hengt opp i alle byer. &quot;Wanted&quot;. Men dette er også litt tilfredsstillende. Endelig er jeg berømt!<br /><br />Mine foreldre skuler på meg hver gang de ser meg sitte og spille. Ikke bare fordi jeg hakker troll i småbiter til blodet flyter (man får masse deilig skinnende gull for tennene deres!), men fordi de tydeligvis mener at dette ikke er særlig oppbyggelig. Heldigvis er jeg 20 år og er bare hjemme på besøk, og de kan ikke gjøre noe som helst annet enn å skule litt til. Dessuten tar de feil. Dataspilling får meg til å lære masse nytt om meg selv; at jeg er en amoralsk og hensynsløs drittsekk som har fantastiske snike- og låsdirkingsskills.<br /><br />I alle fall i den virtuelle verdenen.<br /><br />Jeg har vurdert å begynne å spille WOW også. Jeg har funnet ut at det nok er best om jeg lar være. Ellers kommer jeg vel krypende ut av rommet mitt en eller annen gang i juni neste år, hvit i ansiktet, med F i alle fag, alvorlig underernært og med sykdommer som ellers bare tilfaller barna i Afrika - men lykkelig smilende over å endelig ha nådd level 80.</p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>2</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Telenor, hvor hater dere meg?</title>
			<pubDate>Thu, 05 Nov 2009 22:03:10 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1257458590_telenor_hvor_hater_de.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1257458590_telenor_hvor_hater_de.html</guid>
			<description><![CDATA[En stille og rolig fredags ettermiddag forsvant internettet mitt, brått og brutalt. Etter å ha skreket litt til pc-skjermen min, som forøvrig forholdt seg totalt apatisk til kritikken, var tiden inne for å kontakte telenor. De kunne fortelle at de dessverre hadde gravd opp ledningen min, men at de hadde til hensikt å grave den ned igjen... En eller annen gang.     De neste dagene er selvsagt tunge. Bloggen min forblir trist og uoppdatert, og livet går videre på facebook uten at jeg kan delta. Jeg bearbeider sorgen ved å spise kake, se på top model (for øvrig en svært dårlig kombinasjon for selvtilliten) og spille Oblivion, kun avbrutt av korte krampegråtanfall, slik seg hør og bør.     Så, plutselig en dag, får jeg livet mitt tilbake. Internettet virker igjen! Jeg kikker smilende ned på mennene i gravemaskinen utenfor huset mitt og konkluderer med at håndtverkere, de er ålreite mennesker.      Frem til internettet forsvinner igjen få timer senere. Telenor ble atter igjen kontaktet. De kunne forsikre at de nok skulle grave ledningen på plass... En eller annen gang. Dette er tre dager siden. I skrivende stund befinner jeg meg i BØ, der jeg overhodet ikke hører hjemme, på vei til Bergen, av grunner jeg ikke forstår selv. Okå, nå skal det sies at jeg fikk en av mine impulsive impulser svømmende over meg og fant ut for fire timer siden at jeg bare MÅTTE ta nattbussen over fjellet for å besøke en venninne, og at dette egentlig har fint lite med internett å gjøre. Hvis dere i morgen leser i avisene &quot;buss fanget i snøstorm på Haukeli&quot;, ja, da kan dere le godt og tenke på meg. Noen ganger undrer jeg meg, er det sunt å være så impulsiv? Har jeg egentlig råd til å reise verden rundt når jeg ikke har en jobb, en fremtid eller utsikter til en ordentlig utdannelse?     Neppe. Men i verste fall kan jeg alltids bli telefonsvarer i Telenor og høre sinte folk skrike til meg fordi noen har gravd opp internettet deres. ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[En stille og rolig fredags ettermiddag forsvant internettet mitt, brått og brutalt. Etter å ha skreket litt til pc-skjermen min, som forøvrig forholdt seg totalt apatisk til kritikken, var tiden inne for å kontakte telenor. De kunne fortelle at de dessverre hadde gravd opp ledningen min, men at de hadde til hensikt å grave den ned igjen... En eller annen gang. <div><br /></div><div>De neste dagene er selvsagt tunge. Bloggen min forblir trist og uoppdatert, og livet går videre på facebook uten at jeg kan delta. Jeg bearbeider sorgen ved å spise kake, se på top model (for øvrig en svært dårlig kombinasjon for selvtilliten) og spille Oblivion, kun avbrutt av korte krampegråtanfall, slik seg hør og bør.</div><div><br /></div><div>Så, plutselig en dag, får jeg livet mitt tilbake. Internettet virker igjen! Jeg kikker smilende ned på mennene i gravemaskinen utenfor huset mitt og konkluderer med at håndtverkere, de er ålreite mennesker. </div><div><br /></div><div>Frem til internettet forsvinner igjen få timer senere. Telenor ble atter igjen kontaktet. De kunne forsikre at de nok skulle grave ledningen på plass... En eller annen gang. Dette er tre dager siden. I skrivende stund befinner jeg meg i BØ, der jeg overhodet ikke hører hjemme, på vei til Bergen, av grunner jeg ikke forstår selv. Okå, nå skal det sies at jeg fikk en av mine impulsive impulser svømmende over meg og fant ut for fire timer siden at jeg bare MÅTTE ta nattbussen over fjellet for å besøke en venninne, og at dette egentlig har fint lite med internett å gjøre. Hvis dere i morgen leser i avisene &quot;buss fanget i snøstorm på Haukeli&quot;, ja, da kan dere le godt og tenke på meg. Noen ganger undrer jeg meg, er det sunt å være så impulsiv? Har jeg egentlig råd til å reise verden rundt når jeg ikke har en jobb, en fremtid eller utsikter til en ordentlig utdannelse?</div><div><br /></div><div>Neppe. Men i verste fall kan jeg alltids bli telefonsvarer i Telenor og høre sinte folk skrike til meg fordi noen har gravd opp internettet deres.</div>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>0</bs:comments>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>Nesen - et hjem for oss, et hjem for deg</title>
			<pubDate>Thu, 29 Oct 2009 16:06:00 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1256832323_nesen__et_hjem_for_os.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1256832323_nesen__et_hjem_for_os.html</guid>
			<description><![CDATA[      Da jeg var liten, var jeg av den oppfatning av at gjenstander hører hjemme på innsiden av nesen. En gang hadde jeg en diskusjon med vennene mine om hva de syntes om dette temaet, der jeg fortalte historien om hvordan jeg, i en alder av fire, plasserte en flourtablett godt oppe i nesen. Den var liten og rund, og jeg ville se om den passet. Det sier seg selv. Deretter tilbrakte jeg en halvtime med å pusse nesen febrilsk, overbevist om at jeg ville bli kvalt av å ha en flourtablett i nesen (ja, jeg var nevrotisk allerede i en alder av 4). For nesen, den skal man puste med, og hvordan kan man puste når det bor ting på innsiden av nesen? Til slutt kom flourtabletten ut. Den var riktignok litt mindre, men alle vet jo hvor viktig det er å tilføre nesen flour.  Vennene mine ble stille en liten stund. Deretter så alle på meg som om jeg var en gigantisk brownie som hadde våget seg inn på et slankekurs. Ingen av dem hadde bedrevet denne aktiviteten som liten. I etterkant tok jeg opp temaet med flere venner. Heller ikke de hadde prøvd ut dette. Riktignok var det noen som hadde spist en del ting som ikke bør spises, inkludert gjørme og en og annen meitemark, men ingen av dem hadde puttet ting i nesen.  Dette har jeg vanskelig å forstå. For det er jo så mange neseformede leker der ute. Ikke bare flourtabletter, men perler, enkelte legoprodukter, kulepenner (de blir riktignok sittende fast etter en stund, men det er jo fint så lenge det varer), veldig små sprettballer, Barbiedukkesko osv.   (Nå følte jeg forresten plutselig at nese var et veldig rart ord. Nese. Nesenesenese. Nese!)  Anywayz!  Hvorfor var det bare jeg som følte meg fristet? Nesen er mekka for små runde gjenstander og fireårige hjerner! Hva hadde alle andre som jeg ikke hadde? Et sinnsfriskt sinn? Høye skap og hyller som holdt fristende gjenstander unna? Foreldre som dæljet dem i bakhodet med en jernstang hver gang de så lengselsfullt mot flourtablettboksen? Eller kanskje de rett og slett hadde så tett vekst av nesehår at de ikke hadde plass?  Dette forblir uten tvil et av universets store mysterier.  ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p><img src="http://twinkletoes.blogg.no/images/540162-7-1256832228662.jpg" alt="nesen" /><br /><br /><br /><br />Da jeg var liten, var jeg av den oppfatning av at gjenstander hører hjemme på innsiden av nesen. En gang hadde jeg en diskusjon med vennene mine om hva de syntes om dette temaet, der jeg fortalte historien om hvordan jeg, i en alder av fire, plasserte en flourtablett godt oppe i nesen. Den var liten og rund, og jeg ville se om den passet. Det sier seg selv. Deretter tilbrakte jeg en halvtime med å pusse nesen febrilsk, overbevist om at jeg ville bli kvalt av å ha en flourtablett i nesen (ja, jeg var nevrotisk allerede i en alder av 4). For nesen, den skal man puste med, og hvordan kan man puste når det bor ting på innsiden av nesen? Til slutt kom flourtabletten ut. Den var riktignok litt mindre, men alle vet jo hvor viktig det er å tilføre nesen flour.<br /><br />Vennene mine ble stille en liten stund. Deretter så alle på meg som om jeg var en gigantisk brownie som hadde våget seg inn på et slankekurs. Ingen av dem hadde bedrevet denne aktiviteten som liten. I etterkant tok jeg opp temaet med flere venner. Heller ikke de hadde prøvd ut dette. Riktignok var det noen som hadde spist en del ting som ikke bør spises, inkludert gjørme og en og annen meitemark, men ingen av dem hadde puttet ting i nesen.<br /><br />Dette har jeg vanskelig å forstå. For det er jo så mange neseformede leker der ute. Ikke bare flourtabletter, men perler, enkelte legoprodukter, kulepenner (de blir riktignok sittende fast etter en stund, men det er jo fint så lenge det varer), veldig små sprettballer, Barbiedukkesko osv. <br /><br />(Nå følte jeg forresten plutselig at nese var et veldig rart ord. Nese. Nesenesenese. Nese!)<br /><br />Anywayz!<br /><br />Hvorfor var det bare jeg som følte meg fristet? Nesen er mekka for små runde gjenstander og fireårige hjerner! Hva hadde alle andre som jeg ikke hadde? Et sinnsfriskt sinn? Høye skap og hyller som holdt fristende gjenstander unna? Foreldre som dæljet dem i bakhodet med en jernstang hver gang de så lengselsfullt mot flourtablettboksen? Eller kanskje de rett og slett hadde så tett vekst av nesehår at de ikke hadde plass?<br /><br />Dette forblir uten tvil et av universets store mysterier. </p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>7</bs:comments>
						<bs:image>http://twinkletoes.blogg.no/images/540162-7-1256832228662.jpg</bs:image>
					
		</item>

		
		<item>
			<title>20 &quot;tips&quot; til oppgaveskriving!</title>
			<pubDate>Tue, 20 Oct 2009 19:25:13 GMT</pubDate>
			<link>http://twinkletoes.blogg.no/1256066713_20_tips_til_oppgavesk.html</link>
			<guid>http://twinkletoes.blogg.no/1256066713_20_tips_til_oppgavesk.html</guid>
			<description><![CDATA[ Siden jeg startet på Universitetet har jeg måttet skrive flere oppgaver enn jeg strengt tatt har godt av. Ikke bare oppgaver, men oppgaver av typen TEKSTANALYSE. Å skrive slike oppgaver uten å ende opp gråtende i fosterstilling på gulvet med grønne byller i hele fjeset kan være en utfordring, så derfor tenkte jeg at jeg skulle dele mine erfaringer med verden, for å forhindre flest mulig slike utbrudd.   (Ja, jeg vet at det bare er ti mennesker som leser bloggen min, og NEI, det gjør meg ikke deprimert)  (Ok, kanskje litt)  1. Sett deg ned med en stor kopp kaffe (eller hvis du som meg hater kaffe, et veldig stort og medfølende kakestykke som i tillegg til å øke vekten din også vil øke lykken din), og forbered deg mentalt på den glade oppgave du skal igang med.  2. Skriv en fancy innledning.  3. Innse at innledningen din suger. Stryk den ut.   4. Les oppgaveteksten en gang til for ideer. Innse at du ikke aner hva du driver med. Bytt oppgave.  5. Skriv en ny innledning. Innse at du forstår enda mindre av denne oppgaven, bytt tilbake. Spis kakestykket fra punkt 1. Gråt litt om nødvendig.  6. Her er det på tide med en pause. Ring en venn og klag over hvor vanskelig du har det, selv om du inderlig godt vet at det finnes barn i Afrika som spiser gjørme til frokost, og at du egentlig ikke har noe å klage over. Gå deretter til butikken og kjøp en bøtte med sjokolade for å fortrenge verdens grusomheter.  7. Gjennoppta skrivingen. Dytt ned et par punkter du føler er relevante.   8. Etter å ha skrevet omtrent en halv side begynner du å føle deg fornøyd. Innse at du fortsatt har fire og en halv side igjen. Her passer det fint med litt angst eller milde raseriutbrudd.  9. Les gjennom det du har skrevet. Tenk deg at du er professoren din, og se for deg alle feilene hun/han kommer til å finne ved teksten din. Spis bøtten med sjokolade fra punkt 7.  10. Skriv en halv side til. Hvis du nå begynner å gå tom for ting å skrive om, er det på tide å raide medisinskapet etter fargerike piller. Hvis du ikke har noen kan du eventuelt spise alt du finner i kjøleskapet. Men husk: Brødskive med rå løk, aprikossyltetøy, lungemos, tunfisk og ukokte egg er ikke nødvendigvis bra for fordøyelsen.  11. Stirr tomt på pcskjermen i noen timer mens du prøver å komme på noe mer å skrive. Gi opp. Kast pc-skjermen i gulvet så hardt du kan.  12. Nå som pc-en din endelig er død, er det på tide å komme med alternative løsninger.   13. Nå trenger du en kreativ unnskyldning til å slippe å skrive oppgaven. Løgn er her et godt alternativ. Fortell læreren gråtende om hvordan du var nødt til å ta en spontanflytur til Peru for å hjelpe din syke oldefar med fiskeinnhøstingen, og om hvordan flystyrten på vei hjem, som du mirakuløst overlevde, har gitt deg hukommelsestap og gjort at du har glemt alt du har lært til nå.  14. Hvis ikke læreren din biter på løgn, må man gå mer drastisk til verks. Stå på rulleski ned  holmenkollen, og du vil finne at du ikke vil være i stand til å skrive noe som helst på en lang stund  15. Hvis du er av den livsglade sorten, kan du isteden leie noen til å skrive oppgaven din. Men husk at lillebroren din i femte klasse kanskje ikke er så mye støere i diktanalyse enn det du er.  16. Gå i eksil. Hvis du alltid har drømt om å bli munk i Italia, vel, nå har du muligheten!  17. Bestikk læreren din. Og her holder det ikke å gni litt på et eple. Men vær klar over at siden Norge er et såkalt &quot;demokrati&quot; og et &quot;rettssamfunn&quot;, er det en viss mulighet for at du havner i fengsel. Men ikke fortvil; der kan du få utdannelse helt gratis!  18. Vurder alternative yrkeskarrierer. Hvorfor sitter du egentlig i Norge og skriver analyse når du kan være pornoskuespiller i Hollywood? Verden byr på mange spennende muligheter!  19. Hvis du er av den politisk aktive typen, kan du starte en aksjon for å fjerne eksamen og oppgaver i norske universiteter. Dette bør isteden erstattes av poesikvelder med tilhørende rødvin (les: fyllefester og tafsing).   20. Husk at tigging også er et godt alternativ til en utdannelse.    Eventuelt kan du bare gjøre som meg, og skrive et langt og unyttig blogginnlegg neste gang oppgaveskrivingen kjeder deg.  ]]></description>
			<content:encoded><![CDATA[<p>Siden jeg startet på Universitetet har jeg måttet skrive flere oppgaver enn jeg strengt tatt har godt av. Ikke bare oppgaver, men oppgaver av typen TEKSTANALYSE. Å skrive slike oppgaver uten å ende opp gråtende i fosterstilling på gulvet med grønne byller i hele fjeset kan være en utfordring, så derfor tenkte jeg at jeg skulle dele mine erfaringer med verden, for å forhindre flest mulig slike utbrudd. <br /><br />(Ja, jeg vet at det bare er ti mennesker som leser bloggen min, og NEI, det gjør meg ikke deprimert)<br /><br />(Ok, kanskje litt)<br /><br />1. Sett deg ned med en stor kopp kaffe (eller hvis du som meg hater kaffe, et veldig stort og medfølende kakestykke som i tillegg til å øke vekten din også vil øke lykken din), og forbered deg mentalt på den glade oppgave du skal igang med.<br /><br />2. Skriv en fancy innledning.<br /><br />3. Innse at innledningen din suger. Stryk den ut. <br /><br />4. Les oppgaveteksten en gang til for ideer. Innse at du ikke aner hva du driver med. Bytt oppgave.<br /><br />5. Skriv en ny innledning. Innse at du forstår enda mindre av denne oppgaven, bytt tilbake. Spis kakestykket fra punkt 1. Gråt litt om nødvendig.<br /><br />6. Her er det på tide med en pause. Ring en venn og klag over hvor vanskelig du har det, selv om du inderlig godt vet at det finnes barn i Afrika som spiser gjørme til frokost, og at du egentlig ikke har noe å klage over. Gå deretter til butikken og kjøp en bøtte med sjokolade for å fortrenge verdens grusomheter.<br /><br />7. Gjennoppta skrivingen. Dytt ned et par punkter du føler er relevante. <br /><br />8. Etter å ha skrevet omtrent en halv side begynner du å føle deg fornøyd. Innse at du fortsatt har fire og en halv side igjen. Her passer det fint med litt angst eller milde raseriutbrudd.<br /><br />9. Les gjennom det du har skrevet. Tenk deg at du er professoren din, og se for deg alle feilene hun/han kommer til å finne ved teksten din. Spis bøtten med sjokolade fra punkt 7.<br /><br />10. Skriv en halv side til. Hvis du nå begynner å gå tom for ting å skrive om, er det på tide å raide medisinskapet etter fargerike piller. Hvis du ikke har noen kan du eventuelt spise alt du finner i kjøleskapet. Men husk: Brødskive med rå løk, aprikossyltetøy, lungemos, tunfisk og ukokte egg er ikke nødvendigvis bra for fordøyelsen.<br /><br />11. Stirr tomt på pcskjermen i noen timer mens du prøver å komme på noe mer å skrive. Gi opp. Kast pc-skjermen i gulvet så hardt du kan.<br /><br />12. Nå som pc-en din endelig er død, er det på tide å komme med alternative løsninger. <br /><br />13. Nå trenger du en kreativ unnskyldning til å slippe å skrive oppgaven. Løgn er her et godt alternativ. Fortell læreren gråtende om hvordan du var nødt til å ta en spontanflytur til Peru for å hjelpe din syke oldefar med fiskeinnhøstingen, og om hvordan flystyrten på vei hjem, som du mirakuløst overlevde, har gitt deg hukommelsestap og gjort at du har glemt alt du har lært til nå.<br /><br />14. Hvis ikke læreren din biter på løgn, må man gå mer drastisk til verks. Stå på rulleski ned  holmenkollen, og du vil finne at du ikke vil være i stand til å skrive noe som helst på en lang stund<br /><br />15. Hvis du er av den livsglade sorten, kan du isteden leie noen til å skrive oppgaven din. Men husk at lillebroren din i femte klasse kanskje ikke er så mye støere i diktanalyse enn det du er.<br /><br />16. Gå i eksil. Hvis du alltid har drømt om å bli munk i Italia, vel, nå har du muligheten!<br /><br />17. Bestikk læreren din. Og her holder det ikke å gni litt på et eple. Men vær klar over at siden Norge er et såkalt &quot;demokrati&quot; og et &quot;rettssamfunn&quot;, er det en viss mulighet for at du havner i fengsel. Men ikke fortvil; der kan du få utdannelse helt gratis!<br /><br />18. Vurder alternative yrkeskarrierer. Hvorfor sitter du egentlig i Norge og skriver analyse når du kan være pornoskuespiller i Hollywood? Verden byr på mange spennende muligheter!<br /><br />19. Hvis du er av den politisk aktive typen, kan du starte en aksjon for å fjerne eksamen og oppgaver i norske universiteter. Dette bør isteden erstattes av poesikvelder med tilhørende rødvin (les: fyllefester og tafsing). <br /><br />20. Husk at tigging også er et godt alternativ til en utdannelse.<br /><br /><br /><strong>Eventuelt kan du bare gjøre som meg, og skrive et langt og unyttig blogginnlegg neste gang oppgaveskrivingen kjeder deg.</strong></p>]]></content:encoded>
			<bs:blogid></bs:blogid>
			<bs:blogurl></bs:blogurl>
			<bs:blogname></bs:blogname>
			<bs:itemtitle></bs:itemtitle>
			<bs:image-profile></bs:image-profile>
			<bs:url-profile></bs:url-profile>
			<bs:comments>4</bs:comments>
					
		</item>

		
	</channel>
</rss>

