Jeg har selv ikke klart å følge med på alle dere, dessverre, men jeg skulle mer enn gjerne gjort det igjen. Så om du vil lese mine ord, og jeg dine, så gjerne klikk deg inn på http://www.perfectmemories2.com/ .

Ingen reklame for min blogg her altså, men jeg vil gjerne følge med på mine gamle venner igjen :-) 

Mange klemmer,

Anne

Altså blir lunsjen min stekte grønnsaker med salat, sukkererter og pesto i en lefse.
Pust Anne, pust med magen. Dette skal gå så bra, så.

-.-

Jeg kjenner at fjelltoppen min virker unåelig i dag. Alt gjør vondt, jeg er maks lei meg, og føler meg generellt dårlig og slapp. Dette går ut over behandlingen. Jeg viste ingen interesse da jeg hadde samtale med min behandler i dag, og ting endte med at jeg var rødt i toppen av tårene og jeg sa jeg ville ingenting annet enn å legge meg, nå.
Maten har jeg måttet spise nede i matsalen sammen med de andre idag, fordi jeg ikke klarte å få meg til å spise på egenhånd, uten støtte og veiledning fra personalet. Du vil nesten ikke vite hva for en følelse av svakhet det gir meg, og derfor sier jeg meg helt enig med anoreksien og forteller meg gang på gang at jeg ikke er verdt noen ting og at jeg er tjukk og må gå ned i vekt med det samme- fordi jeg ikke duger til noe annet.
I natt har jeg drømt, igjen. Jeg drømmer hver eneste natt, og det er ikke noen sukkersøte tanker og bilder som raser gjennom hodet mitt om natten. Sånn drømte jeg i natt at pappa fikk hjerteanfall, og jeg og mamma gjorde alt for å bringe ham til livet igjen. I det andre sekundet var det plutselig mamma som lå der, og døde. Jeg og pappa kunne ikke gjøre noen ting, og jeg var dødstrist og følte ansvaret for å trøste faren min.
Gudene vet hvorfor jeg drømmer slikt, men jeg kan si deg en ting, og det er at man ikke våkner på en hyggelig, tilfredstillende måte, og hvértfall ikke uthvilt. Og jammen våknet jeg 1 minutt før frokosten også, så jeg måtte stesse som en gal.
Jeg er i en tilfriskningsfase. Nei, jeg er ikke frisk selv om kroppen min er det nå. Jeg har enda en lang vei å gå, en stor fjelltopp venter på at jeg tar det første skrittet av den lange turen. Det er først i dag at ting går opp for meg, sånn ordentlig. Hva har jeg gjort med livet mitt? Så urettferdig at jeg har kastet bort en del av mine tenårene til denne patetiske men mest dødelige, psykiske sykdommen! Det er så vondt å se og høre mine venner og min familie. Alle har gått videre i livet sitt. De har fullført skolen, begynt å studere, skaffet seg jobb for å tjene egne penger, blitt kjent med nye mennesker og nye steder, mens jeg føler at livet mitt har stått stille de siste årene. Jeg vet at den ikke har det. Kanskje jeg til og med har oppnåd mer enn mange andre på dette ene, vesle året av livet mitt. Jeg har blitt kjent med meg selv, innsett at mobbingen handler om mobberne, og ikke om meg fordi det er mèg det er noe galt med. Jeg har fått masse kunnskap om kropp og sjel, og det gir meg mange fordeler i livet. Jo, jeg har tatt et stort steg i riktig retning, og når jeg har vunnet denne kampen er jeg sterkere enn jeg noen gang har vært. Jeg kan egentlig ikke klage, men likevel er det den følelsen av urettferdighet fordi jèg var så uheldig som fikk denne sykdommen..