Fra og med i dag kommer jeg til å skrive på http://hannahpetrie.wordpress.com

Jeg har sendt mail til Bloglovin' om at jeg har byttet plattform, og forhåpentligvis kommer dere som følger meg til å bli flyttet over til min nye blogg automatisk. Om dette ikke skjer, kommer jeg til å sette opp en ny Bloglovin' - profil, jeg blir ikke borte i løse lufta! 

Jeg kommer ikke til å slette denne bloggen på en stund, men det kommer ingen oppdateringer her som er vanlig blogg, bare info om hvordan dere kan følge den nye....

Som sagt er alle innlegg fra blogg.no flyttet til Wordpress, så om det er noe du vil lese av gamle innlegg så ligger alt der..

Jeg vet dette er litt brydderi for dere, men jeg setter vedlig stor pris på om dere vil fortsette å følge meg...

Klem fra Hannah 

Jeg feirer våren som (nesten) har kommet i dag. Grønn-stripete strømpebukse og Converse-sko. Til vanlig labber jeg rundt i et par kjempetunge New Rock sko. Jeg elsker dem, men de er litt tunge å bruke, så det er deilig med våren nå, så jeg kan veklse på litt.. Jeg kommer nok til å bruke New Rock skoene mye selv om det blir både vår og sommer. De har liksom blitt litt "meg".

I går fikk jeg skrevet ferdig et innlegg jeg skulle skrive som gjesteskribent for "Rynkefritt". Det var via Phoebe sin blogg at jeg fikk vite om Rynkefritt, og jeg tenkte jeg kunne skrive et innlegg der. Innlegget mitt handlet om "Åpenhet omkring psykisk helse". Det er ikke lagt ut enda, men jeg kan legge ved en link om noen er intresserte, når det blir lagt ut.

Det tror jeg du har..

Har du vært redd uten å vite hva du er redd for?

Det har jeg..

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det angst eller redsel. Jeg liker ikke angst-begrepet egentlig. Det sykeliggjør redselen. For redsel er "normalt", og angst er jo i og for seg ganske normalt det og. Det er angst for høyder, store plasser, små rom, ja alt mulig kan man ha angst for. Jeg har høydeskrekk. Jeg kan nesten ikke stå på en stol engang. Hadde noen presset meg til å gå opp i en stige e.l. hadde jeg frosset fast og ikke klart å røre meg. Så redd blir jeg..

Men dette er ikke egentlig et problem, annet enn når jeg er nødt til å henge opp gardiner, eller må opp i høyden.

Jeg har en klump i magen som ikke vil forsvinne. Jeg kjenner den med en gang jeg blir redd. Jeg blir kvalm, og får ikke puste. Jeg tror dette er en normal-reaksjon, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir redd! Det er noen ganger en grunn, og andre ganger ikke. Så vidt jeg kan se.. Og det er rart. Kanskje jeg skulle gått i sånn terapi som Tony i Sopranos, som er sånn typisk "pasienten skal finne ut av alle svar selv"-terapi, som jeg hater. Eller kanskje ikke...

Jeg vet at jeg ikke er så sterk enda som jeg skulle ønske jeg var. Impulskontrollen min er veldig dårlig, men den har blitt bedre. Jeg har ikke kuttet meg på over halvannet år, selv om jeg har hatt mange "angstanfall". Det hadde jeg ikke klart før. Jeg har ikke hørt stemmer på over et år. Det er litt tomt inni hue mitt, pga dette, men jeg prøver å fylle opp med andre ting. Som positive hendelser og glede.

Jeg ble forelsket!

(bildet er hentet fra weheartit.com - igjen)

Jeg har aldri kjent på denne følelsen før. Jeg kan ha tunge dager, men følelsene for dette mennesket er der hele tiden, og det gjør problemene litt lettere å hanskes med.

Noen vil vel kanskje si at problemene mine ikke er reelle, om de blir mindre av kjærlighet, men dette er ikke riktig. Det kjærligheten gjør med meg, er at jeg klarer å se framover og se på det gode som faktisk finnes i verden. Det er ikke bare smerte. Livet er, selv om det ofte føles sånn, ikke svart hvitt. Det er noen gråtoner innimellom, og det er ikke om å gjøre å få alt hvitt eller svart. Det er godt å ha litt gråhet også.

På den tiden hadde jeg allerede mistet det jeg hadde hatt av venner. Jeg gikk alene. Jeg kutta meg. Jeg prøvde å henge meg selv. Jeg slo hodet i veggen, for å prøve å få kontakt med hjernen. Jeg tok imot beskjeder fra "Tommy" og jeg hadde et intenst ønske om å slippe å leve, fordi det gjorde så vondt. Jeg følte meg tom inni meg. Jeg ville ikke mer.

Men likevel leste jeg alle disse bøkene. Så filmene. Jeg ville ikke legges inn. Jeg skrev innlegg på sider på nettet. Spurte om hva som skjedde når man ble lagt inn. Om noen kunne tvinges. Om det fantes beltesenger. Hjernen min jobbet dag og natt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kuttet meg dypere og dypere. Jeg levde i min egen verden. Hadde min egen realitet. Ingen forstod. Og jeg ventet heller ikke at verden kunne forstå.

Som 15-åring ble jeg henvist til BUP. Jeg snakket ikke. Jeg kunne ikke snakke med psykiateren min der. Hun snakket om selvmord. Spurte om jeg hørte stemmer. Jeg ristet på hodet, og sa ikke mye.

(bildet er fra weheartit)

I dag så jeg en film som grep meg. Den fikk meg til å le, og hadde jeg sett den alene hadde jeg nok grått, og forbannet meg selv etterpå. Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg følte at "Hannah - du var der" samtidig som jeg fikk en følelse av at det er så altfor altfor nært enda. Jeg vil ikke legges inn igjen. Det er ikke grunnlag for å gjøre det heller. Likevel, når jeg ser filmer som denne, som forteller "min" historie, så gjør det vondt. Jeg vil se, men jeg har ikke så godt av å se. For selv om filmen var fra 1970-tallet, og det var store saler på sykehusene, så var jeg der. 

Filmen jeg så var "I never promised you a rose garden". "Jeg lovet deg aldri en rosenhage". Det er, på grunn av min historie, den sterkeste filmen jeg har sett på en stund. Jeg er glad jeg så den, og jeg tror jeg skal se den igjen. Når jeg er blitt litt tøffere...

Jeg føler meg som en råtten tomat. Jeg klarer ikke å stole på folka som er rundt meg i behandlingssystemet. Jeg behandler folk rundt meg dårlig. Jeg vet at jeg må skjerpe meg, men det er tøft, for hele tiden er det noe inni meg som sier: "De der liker deg ikke" "De der vil deg ikke vel".

Når jeg er sammen med kjæresten min føler jeg meg trygg. Det er godt. Men jeg synes jeg behandler alle andre på en dårlig måte. Jeg prøver å "snappe" ut av det. Tenke positivt. Tenke "uparanoid" men det er skikkelig tøft nå.

(bildet er fra weheartit)

Jeg får lyst til å gråte. Det er ikke noe gøy å sitte og sippe, hvertfall ikke foran noen jeg ikke kjenner så godt. Jeg føler at det er ganske håpløst, men jeg skal ikke gi meg. Jeg skal kjempe. Jeg er nok bare sliten nå, etter en lang skoleuke, og lite søvn. Jeg snakket med psykiateren min i dag og vi ble enige om at jeg får trappe ned mer på medisinene når jeg er i hus i den nye leiligheten. Eller, den er ikke ny da, jeg har bodd der før, men ikke på et år nå. Jeg har jo bodd i en bemannet bolig. Det var det dummeste valget jeg har gjort. Å flytte ut fra leiligheten min, og inn i en kommunal bolig. Jeg føler meg fullstendig overkjørt der. Jeg liker meg ikke. Gleder meg til å flytte sammen med kjæresten min jeg.

"Hva gjør jeg her?"

Jeg er ganske lys i huden, har egentlig blondt hår, men har farga det mørk brun. Ville egentlig ha det svart, men det ble for hardt. Jeg har en litt gother/emo/punk stil, og liker derfor litt mørk sminke, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal satse på. Jeg tenker også litt på om smiken er testet på dyr. Det er ikke sånn at jeg ikke kan kjøpe sminke som er testet på dyr, men jeg foretrekker utestet selvfølgelig.

Jeg legger med et bilde av meg selv. Jeg blir kjempeglad om noen der ute kan hjelpe meg!

Jeg vil gjerne ha tips om merker som er bra, men også linker/tips om trinn for trinn ++. Som sagt, litt mørk sminke. Og mest rundt øynene. Og gjerne noen tips om bra produkter, ikke bare merke, men også produktnavn.

Thanks!

(bildet er hentet fra Zeromancer sin myspace-side)

Jeg har en god venninne som også liker sånn type musikk. Hun skulle på konserten og vi møttes der og snakket litt før musikken begynte. Jeg var der egentlig sammen med kjæresten min, og vi stod sånn midt i på venstre side. Jeg synes kanskje det er litt mye tenko-aktig, men som kjæresten min sa i bilen på vei hjem: "De gjør seg bedre live, enn på cd". Det er sant. Alex, som er vokalist, løper jo rundt som en gærning. Og de lager god stemning.

Neste gang jeg skal på Rockefeller er det Inferno-festivalen. Den er i månedskiftet mars-april. Det er en metal-festival som blir arrangert i Oslo hvert år. Jeg skal se Zeromancer igjen i april, for da besøker de Drammen og Union Scene! Da kommer venninna mi fra Oslo, og vi skal rocke Drammen!

Ørene mine begynner å gro. Den første natta fikk jeg nesten ikke sove, fordi ørene var så såre, men nå begynner det å bli bedre. Heldigvis.

Jeg hadde med en gave til henne. En Hello Kitty bamse! Var den ikke søt?

Beina våre! Rosa striper begge to. Vi har så lik stil. Det er så herlig.. Jeg føler meg veldig alene, med stilen min blandt mine venninner og derfor er det ekstra fint å møte en som man deler så mye med, på den måten. Vi kjøpte et smykke hver, som var likt. Jeg har skikkelig lyst til å besøke Lise på Tattoo-messa som er i Stavanger i juli. Det hadde vært kjempegøy!

Lise tok bilder da vi var hos Ståle og tok piercinger. Lise skal blokke ut ørene, og startet med det i dag, og jeg tok 3 nye hull i ørene.

Sånn ser ørene mine ut nå. De nye fra i dag er:

Det tredje hullet i hver øreflipp og den på det høyre bildet. Jeg er litt øm der nå, og det gjorde mer vondt enn forrige gang synes jeg, men Ståle er veldig flink, så jeg stoler på han. 

I morgen skal jeg høre på foredraget til Lise. Jeg gleder meg veldig.

Jeg føler ofte at jeg omgåes altfor mye syke mennesker, her jeg bor. Jeg tror ikke det er riktig for meg å bo i et bokollektiv, kun med syke mennsker. Jeg skulle noen ganger ønske jeg bodde i et "normalt" hus, med "normale" naboer, som i et kollektiv. Jeg har alltid ønsket å bo sammen med andre.

Jeg føler ofte, og enda mer ofte den siste tiden - at jeg har en så alvorlig diagnose at jeg vil ha den forandret. Jeg vil ikke ha den hengende over meg som et stempel. Jeg vet at noen fagfolk sier at om man blir frisk av schizofreni så har man ikke hatt sykdommen noen gang. Da er dette mennesket feildiagnostisert. Det gir jo ikke så mye håp i grunn.

"Ja, du har schizofreni" sier behandleren min til meg, senest i dag, og jeg tenker inni meg at; hva om de har rett? Hva om man aldri blir frisk?

Jeg tror det skal ytterst mye til for å bli "friskmeldt" fra denne sykdommen. Det er ikke bare som et brukket bein, der man ser på røngtenbildene om beinet er vokst riktig sammen. Man kan ikke bare si at: "Joda, du hadde schizofreni i går, kom tilbake om 8 uker, så skal vi se om vi kan friskmelde deg!"

(bildene er fra weheartit)

Jeg tror at jeg egentlig bare må se bort fra diagnosen, i håp om å bli bedre. Jeg tror faktisk at jeg må si til meg selv at 

(bildet er fra weheartit)

Ellers må jeg si at jeg ble veldig glad for tilbakemeldingen på det forrige blogginnlegget mitt.. Det innlegget betød mye for meg, og selv om jeg brukte ordet barberblad der, gjelder dette like mye alle mine tapetkniver og alt annet jeg har gjemt på, og som jeg i redsel for meg selv ikke har turt å ha liggende i leiligheten. Jeg kan få innfall, der jeg får lyst til å gjøre dumme ting, som å kutte meg, men det begynner å bli så lenge siden sist jeg gjorde det, at det ikke er en løsning mer.. Heldigvis.

Jeg husker første gang jeg var innlagt. Jeg var allerede da så paranoid at jeg gikk med barberblad på meg, og jeg hadde pakket ned mange i sekken jeg hadde med til sykehuset. Jeg visste jo ikke at de skulle gå gjennom tingene mine før jeg fikk være for meg selv, men de fant ikke alle barberbladene likevel. Jeg hadde jo alltid noen i sokken, pakket inn i en bandasje. Derfor skjønte de ingenting da jeg kutta meg sånn at jeg måtte stripses etterpå.

(Et dikt jeg lære utenatt på barneskolen)

Men det var ikke dette her dette innlegget skulle handle om!

Jeg har nemmelig ikke kutta meg på ca halvannent år, om det ikke er lengre. Jeg husker ikke helt. Uansett, Jeg har aldri turt å ha barberblad i huset, fordi jeg ikke har stolt på mine egne ipulshandlinger, men nå føler jeg meg klar for det. Jeg skal kjøpe meg en barberhøvel, og bruke den til det den skal brukes til! Ikke til å kutte meg.. (Dere tror kanskje jeg har veldig hårete legger, men det finnes andre alternativer enn barberhøvel i Norge i dag.)

Jeg er litt stolt over at jeg føler meg så trygg på meg selv nå. Det er godt å ikke være så usikker på meg selv, og mine egne handlinger som jeg var før.

Mamma samler på te-kopper!

Det er en betingelse, de må være store!

Jeg elsker å dille rundt med te-poser og lukte på te og sånt, men jeg er nok ikke noen tedrikker!

Dette bildet er brukt tideligere, men det er det eneste bildet jeg har av oss i aksjon. Mamma var med på filminga - og tok dette bildet da vi filmet i sommer.

Filmen skal som sagt være ferdig sommeren 2010.

Jeg vet ikke om den skal vises på tv enda, men om den skal det, så skal jeg blogge om det. Garantert.

Jeg hører på radio om natten hvis jeg føler meg ensom. Jeg fikk en tivoliradio av mamma, type rød og svart, til bursdagen min for et par år siden, og den har vært med meg siden. Det som er så kjekt med den er at den kan lades opp. Fin å ha når man ikke får ha ledninger på sykehuset hvertfall. Jeg lå altså og hørte på den i går kveld. Jeg pleier å høre på RadioNorge. Vet ikke hvorfor, men det er mye musikk på den kanalen på natta, og det er på natta jeg hører på radio. Kanskje derfor. I går kveld, da jeg la meg, var det et langt portrettintervju med en kristen dame. Hadde jeg ikke følt meg så inmari aleine akkurat da hadde jeg nok slått av, men jeg visste at jeg ikke hadde fått sove om jeg lå i stillheten. Hun forklarte det meste med at gud stod bak alt. At han var god, alltid. Intervjueren spurte mange gode spørsmål synes jeg, ikke for å vippe henne av pinnen, men for å gå dypere inn i det som går på gud, og at han styrer alt, og samtidig er god. Hun hadde ikke noe svar, egentlig. Og så begynte jeg å tenke på om jeg hadde noe svar på disse spørsmålene selv også?

(bildet er fra wehearit)

Jeg vet ikke hva som skjer når jeg dør. Jeg vet ikke hvem det skulle være som styrer over denne verden, men jeg har noen leveregler som jeg følger.

Jeg tror verden hadde vært et bedre sted om man hadde respektert hverandre. Jeg lurer noen ganger på hvordan verden ville vært uten religion. Om vi hadde kriget og drept likevel. Jeg skjønner godt at mennesker trenger noe å tro på. Man trenger noe man kan forholde seg til, og som man kan huske på og ta fram i vanskelige perioder. Det blir ofte religionen som blir dratt fram i slike situasjoner. Det er ikke noe galt i å tro, men det er de ekstreme tilfellene jeg ikke forstår. De som vil drepe eller påføre andre smerte, fordi noen tror på noe som er annerledes enn deres egen tro. Man må få lov til å tro det man vil.

Jeg er veldig usikker på hva som styrer denne verden. Det er helt klart at naturen styrer det meste, og at vi mennesker styrer mye av naturkatastrofene i verden, fordi vi ikke tar vare på jordkloden er jeg også ganske sikker på. I tillegg til dette er det jo tid. Når tiden er moden for det, og jorda er inne i riktig periode tror jeg det kan skje ting som jordskjelv og tsunamier. Kloden er levende og den lever sitt eget liv, samtidig som den styres av påvirkning. Når vi mennesker har påvikret den globale oppvarmingen og smeltet polene, er det ikke rart at arter som ibjørn o.l. kanskje ikke overlever. Vi må ta hånd om jorden, og ikke tro at gud kan styre alt! Det er vi mennesker som må ta i et tak her. Det er tross alt vi som ødelegger jorda, ikke denne "gud".

 

Det er lett å havne i et fellesskap når man får en psykiatrisk diagnose. Man kommer i en bås med masse mennekser som på en eller annen måte ikke klarer å leve livet sitt på en måte som gjør at de trives, og har det bra. Det er sykdommen som får meg til å kutte meg sier noen, men jeg prøver å ikke skylde på sykdom og sånt, for når jeg kutter meg er det jeg som kutter meg. Det er jeg som ikke klarer å la være. Og det er jeg som kanskje i det øyeblikket er litt "svak". Jeg mener ikke å si at mennesker som kutter seg er svake, for det er mye de/vi har å slite med, men jeg tror at hadde jeg hatt en litt bedre evne til å kontrollere impulsene inni meg, hadde jeg hatt litt færre arr på armene i dag. Kanskje.

Jeg tror det er viktig å kunne se seg selv som et menneske og ikke bare en diagnose. Det er viktig for de som jobber i psykiatrien og vi som er brukere av psykiatriske tilbud fra tid til annen. Vi må lære oss å se på oss selv som individer, som fortjener et bra liv, og som kan takle livet. Det er ikke lett å takle livet, men vi må prøve. Det er viktig. Jeg prøver å se på det som viktigere enn å ta en Sobril når jeg føler meg redd. Og ja, jeg kan være redd, og noen ganger bukker jeg under og tar beroligende, men jeg føler meg mye bedre dagen derpå om jeg klarer å takle problemene selv. Det kan også hjelpe å ta kontakt med noen jeg kjenner, for å snakke, istedenfor å ta overdose eller kutte meg.

Det kan høres ut som om jeg bare belærer nå, på et emne jeg ikke kan så mye om, men poenget med dette innlegget var vel bare å si at: Jeg er ikke psyk. Jeg har en sykdom, som har hindret meg ifra mye, men som ikke skal ødelegge livet mitt mer.

men jeg tør ikke gå ut.

Jeg vil ikke se,

men jeg tør ikke la være.

Jeg hvisker hjelp,

selv om jeg vet at ingen vil høre meg."

                                                 DeLillos/Seigmen

Jeg føler meg sånn noen ganger. Ganske ofte, så føler jeg at jeg roper ut til verden at jeg ikke har det bra, men så er det ingen som hører meg. Jeg har i perioder på sykehus følt at jeg ikke har blitt sett av de ansatte i det hele tatt. Sittet på rommet alene, og det eneste som kommer i retningen av en støttende stemme er "vi sitter i stua om det er noe". Den kommentaren skal jeg være uhyre forsiktig med å si, når jeg begynner å jobbe i psykiatrien. Det er faktisk ikke noe sted jeg har vært så alene og følt meg så forlatt som på psykiatrisk institusjon. Ingen steder jeg har vært så langt nede at jeg ikke har klart å ta kontakt med noen, som på psykiatrisk.

(bildet er fra weheartit.com)

Jeg tror det er mange som ikke vet hva de skal gjøre eller si i møte med psykisk syke mennesker. Det er sikkert ikke lett å jobbe i psykiatrien heller. Det er generelt sett ikke en lett jobb å være sykepleier eller hjelpepleier, men det er en grunn til at de finnes, og det er at noen faktisk trenger dem. Noen trenger hjelp. Jeg vet det er mange i psykiatrien, som er gode på det de gjør, og som jeg mener gjør en god jobb. Det er ikke lett å møte opp på jobb hver dag og bare se lidelse, men det er der man må lære seg å se positive ting i det man opplever! Ja, det er j**** å være syk. Det er forferdelig å være innlagt, men livet er ikke bare lidelse. Selv ikke på psykiatrisk. Om jeg hadde vært sykepleier i dag, hadde jeg prøvd alt jeg kunne å få hjulpet de som var innlagt. Ikke sitte i stua og legge kabal i fred. Ikke sitte på vaktrommet med ryggen til avdelinga og snakke med de andre. Heller gått ut, møtt pasientene og prøvd å hjelpe noen. Om ingen kan kureres, for det kan de som regel ikke, så hvertfall gjøre dagen litt bedre for minst én pasient.

Jeg har opplevd å være på godt fungerene avdelinger, og avdelinger som ikke fungerer i det hele tatt. Man merker det ganske fort. Det er alltid noen som helst burde vært et annet sted, og det er alltid noen, som gjør en god jobb. Slik er det på enhver avdeling. Men jeg tror det viktige her er å gjøre en så god jobb som mulig, og prøve å gjøre det man kan for pasientene og pårørende. Det er sikkert ikke lett fem dager i uka, i 40 år, men det er ingen som sier at du skal jobbe på samme sted i 40 år heller da! Det skulle vært sånn at når man jobbet i psykiatrien så måtte man ta permisjon innimellom, for å få ny input. Psykiatere får lønnet permisjon med jevne mellomrom, så hvorfor ikke miljøpersonale også? Det står vel på penger, men kunne jeg vært statsminister for en dag skulle jeg gjort noe med det her på minuttet..

Jeg følte meg ofte som en jojo. Opp og ned. Inn og ut av sykehus. Jeg fikk spørsmål om å begynne på stemningsstabiliserende medisiner, men takket nei. Jeg ville heller gå opp og ned enn å ikke føle noe. Jeg så for meg at om jeg tok disse pillene ville jeg ikke føle noen lykke. Og jeg klarer meg ikke uten lykkefølelsen. Det er det som gjør livet verdt og leve for meg. Jeg vil heller være deppa iblant enn å være konstant på en gylden middelvei! Jeg vet det er mange som er avhengige av denne type medisiner, så forstå meg rett: Det er løsningen for mange, men ikke for meg. Problemene mine ligger i hovedsak i psykose og depresjonsproblemer, men de ville prøve stemningsstabiliserende for at jeg ikke skulle gå så langt ned.. Jeg begynte på Cipralex. Det har funka for meg. Antidepressiva.

Huff, jeg hater å tenke på at jeg går på en av de mange typene "lykkepiller", men jeg tenker at det er bedre det - enn å ikke fungere? Jeg har lært, av psykiateren min, at lykkepiller faktisk ikke gjør deg lykkelig, men bringer deg opp til det humør-nivået som er normalt å ligge på.

Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike. Husker jeg gjorde dte noen ganger på den institusjonen jeg var på før. Gikk bak låven og skreik. Høres sikkert idiotisk ut, men det er utrolig befriende å skrike. Når jeg flytter inn i mitt eget hus engang, tror jeg at jeg kommer til å gjøre det litt oftere!

(bildene er fra weheartit.com)

Jeg er litt redd for framtiden. For det er så mye jeg ikke har kontrollen over. Så mye jeg ikke vet..

Når det gjelder spørsmålsrunden fikk jeg ganske mange fine spørsmål og noen veldig useriøse. Jeg velger å ikke svare på om jeg har aids eller ikke, for eksempel.

Hva er ditt beste minne?

Jeg har mange gode minner. Hvis jeg må plukke, noe som er veldig vanskelig, tror jeg det må bli da jeg våknet opp fra narkosen etter en operasjon og fant ut at jeg enda var i live. Jeg lå der og mamma satt ved siden av meg og vifta med "boka mi" ! Det var første gang jeg tok i boka, som jeg hadde skrevet helt selv. Det er et godt minne. Ellers må jeg si, at om jeg blir spurt om hva mitt beste minne er i morgen, vil jeg kanskje si noe annet.

Hvilken årstid liker du best?

Jeg elsker høsten. Det er så fine farger! Jeg liker at det er sånn passe temperatur ute og at jeg kan begynne å gå med litt mer klær. Jeg liker våren også, men siden jeg er så allergisk om våren - så blir ikke det favorittårstiden..

Har du blogget lenge?

Dette svarte jeg på i samme blogg som jeg annonserte spørsmålsrunden. Jeg har blogget siden mars 09, men som dere ser på siden av denne bloggen, har jeg bare blogget siden september på blogg.no.

Yndlingsblogg?

Jeg har mange yndlingsblogger. Jeg leser noen fast. Det er bl.a. Liseliten, Tones Tankesprell, Phoebe, Monica C og Camilla. Det er mange flere også, men jeg kan ikke ramse opp alle. Det er mange fine bloggere der ute!

Yndlingsdyr?

Det må bli hest. Jeg har ridd siden jeg var sju år gammel, og jeg synes de er så vakre. Det er en helt egen følelse av å være fri..

Yndlingsfarge?

Jeg liker svart. Jeg vet at det teknisk sett ikke er en farge, men det er nok det som må bli svaret. Og kanskje sjokkrosa.

Yndlingsmat?

Jeg elsker indisk mat.

Yndlingsted?

Jeg liker mange steder godt, men favorittstedet mitt må være Holmsbu, der jeg kommer fra.

Yndlingsland?

Helt klart Storbritannia. Pappaen min er halvt skotsk og halvt engelsk, og jeg har familie i både Skottland og England. Jeg er veldig glad i den øya.. Føler at jeg kommer hjem når jeg kommer dit..

Yndlingstall?

Jeg liker tallet 13. Har bursdag 13. juni, så jeg må nok si 13 der.

Hva er yndlingsordet ditt?

Yndlingsordet mitt på engelsk er cranky. Det betyr noe sånt som; Oj, shit.

Yndlingsordet mitt på norsk er bjørnebær.

Hva er yndlings-banneordet ditt?

Det må være engelske banneord. Det er mange morsomme utrykk på engelsk, men når du spør nå, husker jeg aldri noenting.

Hvor høy er du?

Jeg er 174 cm.

Hvilke hårfarger har du hatt?

Jeg har vært blond. Da hadde jeg langt hår. Så har jeg hatt rød hanekam med svart på siden. Jeg har hatt dreads, som var lyse og nå har jeg mørk brunt.

Hvilken pokemon var/er din yndlingspokemon?

Jeg har aldri hatt noe pokemon-erfaring. Jeg var litt for gammel da det var inn..

Får man lånt boken din på biblioteket, eller blir jeg nødt til å kjøpe den hvis jeg vil lese den?

Hvis du har et stort bibliotek i nærheten kan de bestille den til deg, så du må ikke kjøpe den. Om du vil kjøpe den koster den 149 kroner. Du kan bestille den på www.psykopp.no

Hva inspirerer deg?

Jeg blir inspirert av kreative mennesker! Og fine fotografier.

Har du planer om å skrive flere bøker?

Det kan hende det blir flere bøker, men ikke i den nærmeste framtid..

Når du og din kjære skal flytte sammen, skal dere da bo i Drammen eller Fredrikstad, eller et helt annet sted?

Vi skal bo i Drammen.

Skal du ta flere tatoveringer?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det - egentlig, men jeg kan ikke si noe sikkert nå..

Hva mener du må til for å skrive en god blogg?

Jeg tror man må ha noe å fortelle. Man må ha noe man vil si. Og så mener jeg det er en fordel om man er god til å skrive, selvfølgelig..

Hvordan er det med deg for tiden?

Jeg har det veldig bra for tiden. Veldig bra.

Favorittband?

Jeg liker mange band, men noen favoritter? For eksempel: Rancid, Seigmen, Zeromancer, the Pouges, Rammstein, Bad Religion, Anthony and the Johnsons, Green Day, My Chemical Romance, Flogging Molly, Dropkick Murphys, Misfits, Ramones og masse mer!

Favorittsang?

Jeg liker så mange sanger, men en favoritt akkurat nå er alt av Seigmen..

Beste ferie?

Jeg har hatt to ferier som jeg husker godt. Køben i høst, sammen med kjæresten min og Edinburgh med mamma i 2004. Og alle feriene til Grandma i Engalnd da! 

Hva er ditt beste smoothietips?

Jeg liker å lage tropisk smoothie. Da bruker jeg frossen tropisk frukt, appelsinjuice og banan. Det blir kjempegodt! 

Kva er di verste og beste erfaring med psykiatrien?

Min værste erfaring fra psykiatrien må være de 3 årene jeg hadde kontakt med BUP (Barne og Ungdomspysk). De feilbehandla både meg og familien.

Min beste erfaring med psykiatrien er de 6 månedene på C31. Utredmningsavdelingen på Lier for unge med mulige psykose-probematikk. De var så hyggelige der! Og jeg fikk hjelp for første gang...

Trur du på noko som er større enn ein sjølv, liv etter døden, osv?

Jeg tror det er "noe" der ute, men jeg er ikke religiøs... 

Vil du ha barn nokon gong?

Jeg tror ikke jeg vil ha barn... Jeg vet det er litt rart, men jeg har ikke noen følelse av at jeg kommer til å bli en god mor, og jeg vil ikke være syk og mulig gjøre et eventuelt barn skadelidende av det. Jeg vet det er mange barn som har det bra, selv om foreldre er syke, men jeg tror ikke jeg hadde klart det...

Har du søsken?

Ja, jeg har søsken. Jeg har en bror på 22 år, to tvillingsøstre på 15 år og en en bror på 14 år. Jeg er veldig glad i dem, og jeg ser på dem alle som søsken, selv om tre av dem er såkalte "halvsøsken".. 

Hvor i landet bor du?

Jeg bor i Drammen, altså på østlandet..

Hvilken tidsperiode var du innlagt, når var siste gang?

Jeg var innlagt nesten sammenhengende fra 2003 til 2009. Ble skrevet ut i juni 09 og har vært ute i det fri siden..

Hvilke ting bidro til bedring hos deg?

Det var mange ting som plutselig stemte, tror jeg.. Jeg fikk meg kjæreste, begynte på bedre medisiner, og var klar selv, for å klare meg selv..

Når ble du syk?

Jeg begynte å bli syk som 12-åring, men fikk diagnosen i 2003. Da var jeg 18 år.

Hvordan føler du deg nå, med tanke på syk/frisk?

Jeg føler meg mer frisk enn syk nå. Det er en deilig følelse! Jeg er ikke 100% frisk enda, men jeg har det veldig bra.

Hva er ditt beste barndomsminne?

Mitt beste barndomsminne? Jeg vet ikke.. Vet virkelig ikke.. Det er mange fine minner, og det blir vanskelig å velge..

Hva er dine største drømmer?

Jeg drømmer om å bo i mitt eget hus, sammen med kjæresten min og jobbe i psykiatrien..

Nevn 3 gleder og 3 ikke-gleder

Gleder: musikk, kjæresten min og familien.

Ikke-gleder: Usikkerheten, skrivesprerre og slaps.

Nevn 5 positive ting med deg selv!

Hmm... Jeg er god til å lage potetmos, jeg er god på å skrive, jeg liker å treffe nye mennesker, jeg er positiv til det meste og jeg er .. Nei dette ble for vanskelig!

Hvilke hobbyer har du?

Jeg liker å være kreativ, liker musikk og gitar, og hest...

Du skal på bloggtreff i Oslo?

JA!

Hva var ditt beste år på skolen?

Mitt beste år må ha vært første år på videregående.

Hvilken linje gikk du på videregående?

Jeg gikk allmennfag. Med media, engelsk og samfunnsfag som fordypning.

Hvis du var en fargeblyant, hvilken farge hadde du vært da?

Neon Carrot!

Det første du gjør om morgenen?

Spiser 2 vitaminbjørner! Nam!

Drømmereise?

Å reise Europa rundt..

Hva angrer du mest på at du har gjort?

Jeg tror jeg angrer på ganske lite..

Hvis du kunne velge mellom smaks og luktesans, hva ville du valgt?

Jeg ville heller hatt smak enn lukt..

Kan du legge ut bilde av kjæresten din?

Jeg har ikke lyst til det, og det tror jeg ikke han heller vil, men jeg har lagt ut bilde av ham som er redigert i photoshop tidligere. Og her er det på nytt:

(bildet er hentet fra Google)

Det var masse flammer, smell og bra pyroteknikk. Jeg synes konserten var kjempebra. Man skjønner jo ikke et plukk av det de synger om, siden omtrent alt foregår på tysk, men det gjør ikke noe. Det er fullt trøkk, hele tiden, og jeg hadde det kjempegøy.

Ellers har jeg ikke fått vært mye på nett i det siste. Jeg har bare mobilt bredbånd i leiligheten min, og det går så utrolig sakte at sider som Bloglovin' ikke fungerer. Jeg gleder meg til jeg flytter sammen med kjæresten min, og få vanlig nett igjen. Nå er jeg hjemme hos mamma, med trådløst nettverk. Det er digg.

I tillegg til alt dette har jeg en spørsmålsrunde gående på her på bloggen. 

Om du lurer på noe, kan du trykke HER