Jeg så deg to ganger, og så forsvant du. To år senere fant jeg deg på nytt, men denne gangen skulle jeg se deg flere ganger. Det ble mye snakk, og vi møttes. En gang. To, ganger. Tre, fire... Etter hvert som tiden gikk ble det knyttet et sterkere bånd, noe ved deg dro meg konstant i din retning, og jeg likte det!
Nå var båndet så sterkt at jeg følte noe kom til å skje, men jeg visste ikke hva. Ville det ryke, eller ville det bli sterkere, ville to bli til en?
En gang ble til mange, og plutselig kom det, den ene tingen jeg hadde ventet på. Mitt første kyss. Ikke første kysset i livet mitt, men det første fra deg. Ett ble til to, to ble til tre, tre ble...
Ved en anledning skulle jeg sove over hos deg. Jeg hadde aldri vært så glad noen gang. Bare oss to.

Plutselig bråvåkner jeg og merker at noe er annerledes. Jeg ser rundt meg, men ingen ting ligner på mitt eget rom. Alt er nytt, ikke mine plakater, ikke mine cd'er. Hvor er jeg?
Jeg snur meg, og synet som treffer meg er en mørk skikkelse. Hvem er det her, tenkte jeg. Det var ikke deg, ingen jeg kjenner. Han eller hun står en meter fra sengen, på din side. Jeg begynner å bli nervøs, så jeg hopper ut av sengen, drar på meg klærne og går mot døren. På andre siden av døren står den mørke skikkelsen. Jeg skvetter og går bakover i lyset fra vinduet. Et helt hvitt lys, jeg blir blendet og ser ikke lenger hvor skikkelsen står. Dette er jo bare tull, tenker jeg og går mot døren igjen. I det jeg tar tak i håndtaket fordufter det i hånden min, og døren forsvinner. Nå står jeg i et rom med ett vindu og fire vegger. Jeg skjønner ikke hva som skjer, så jeg går bort til sengen for å se etter mobilen min. Den er borte.

Etter en liten stund begynner lyset å bli svakere. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært i rommet nå, men det føles ut som en evighet. Kanskje det begynner å mørkne ute? Uansett hva det er, så skremmer det meg. Et lite rom med fire vegger, uten dør, og et vindu, hva skal jeg gjøre? Jeg bestemmer meg for å sove, kanskje jeg vil våkne opp på nytt.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, men nå er det blitt helt svart i rommet. Klaustrofobien blir sterkere, og jeg føler at hjertet er på vei ut av brystet. Det er blitt vått rundt bena mine. Jeg går mot en vegg, og vannet stiger. Nå er jeg så hjelpesløs at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke ropte etter hjelp mens døren enda var der. Jeg treffer en vegg, og begynner å føle meg bortover for å finne vinduet eller døren, men det er ingen ting der. Det skjer ingen ting på en godt stund, men plutselig hører jeg en annen person gå rundt i mørket. Han eller hun sier ingen ting, men jeg hører dunk fra hjertet og en tung pust. Kanskje det er mitt eget hode som spiller et puss med meg? Nei. Jeg prøver meg med et lite "hallo". Det blir stille, forsvant den andre personen? Jeg fortsetter å snakke i håp om at det er en annen der som er like redd som meg, men jeg får ikke noe svar.

Helt uten videre begynner en sang å spille, og jeg kan høre lyden lage et ekko igjennom rommet. Noen begynner å snakke med en mørk stemme, men jeg forstår ikke hva han sier. Det er tydelig, men jeg kan ikke kjenne igjen språket. Nå gråter jeg av redsel, jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Plutselig åpnes en dør, og et sterkt hvitt lys kommer inn i rommet. Jeg ser at veggene er blitt svarte, at det ikke lenger er et vindu her, og alle møblene er borte. Jeg tar meg ikke tid til å tenke over hva som har skjedd, men jeg løper ut døren. Det er en lang tunnel foran meg, og jeg har ingen andre veier å gå. Etter det som føles som flere kilometer deler veiene seg, og alt jeg kan se er tre nye tunneler, helt lik den jeg kommer fra. En kjent stemme roper "høyre". Jeg følger stemmen, den leder meg igjennom nye tuneller, og til slutt ender jeg opp i et helt hvitt rom. Det er lysere enn noe annet jeg har sett før. Jeg går inn.

Inne i rommet står det en seng, og under dynen ser det ut som det ligger en person. Dynen er hevet, akkurat som det er en under dynen. Jeg føler en sterk tomhet, det lukter friskt, men noe får meg til å tenke på døden. Disse tankene er ikke bare tanker, dynen blir rød. Rød, våt dyne. Blod begynner å stige oppover benene mine, og nysgjerrigheten og redselen får meg til å rive bort dynen. Der ligger du. Ikke hele deg, men ditt ansikt. Blodet på gulvet stiger, og døren smeller igjen. Igjen tar klaustrofobien overhånd, og jeg begynner å gråte. Du er død, og jeg dør. Ikke enda, men når blodet kommer til toppen vil jeg gå top for luft. Nå må jeg ta svømmetak for å ikke synke mot bunnen og drukne, men noe drar jeg i benet. Jeg blir dratt nedover, og under overflaten kan jeg se alt jeg kjenner igjen. Familie, venner, bekjente. Jeg ser deg, men du går vekk fra meg, du bryr deg ikke om at jeg holdes fast i blod for å drukne. Hånden som holder meg fast slipper taket, og jeg svømmer oppover. Jeg svømmer og svømmer, men når aldri overflaten. Taket i rommet er vekk nå, og jeg kan se toppen. Jeg når toppen, men nå føler jeg ikke lenger om blodet stiger, jeg bare flyter.

Jeg begynner å bli sliten, og nå merker jeg at jeg har problemer med å holde meg oppe. I det jeg ikke orker å holde meg oppe lenger forsvinner blodet. Jeg faller. Lenge. På vei ned blir det mørkere, og i det jeg treffet bunnen blir alt mørkt. Det eneste jeg ser er et lite lys langt over hodet mitt. Jeg gråter ikke lenger, og klaustrofobien er borte. Jeg begynner å føle at dette er slik jeg skal leve, i en verden der ting ikke kan forklares, hvor jeg skal oppleve alt jeg frykter.

Du kommer bort til meg og rister liv i meg. Du sier jeg har drømt, og at jeg må stå opp. Jeg blit utrolig lettet, og prøver å gi deg en klem. Du får aldri klemmen, men jeg klemmer meg selv. Du er ikke der, og jeg ser ingen ting. Nå skjer alt på nytt. Jeg går ut i en hvit gang, men i denne gangen er det er merkelig lyd som overdøver min egne tanker. Lyden er ikke kjent, og ligner ikke på noe annet. Jeg løper mot lyden, og kommer til et rom uten lys igjen. Denne gangen ser jeg at det står et tall på døren. 537. Hva betyr det, sier jeg høyt for meg selv. Jeg får ikke noe svar. Jeg går inn, og på andre siden er det også en dør. Jeg går på andre siden, og på den døren står det også et tall. 142. Jeg skjønner ikke noe av tallene, men fortsetter fremover.

Nå har det gått så lang tid, og alt bare gjentar seg gang på gang. Jeg er ikke redd lenger, men jeg er sliten og tar en pause. Mens jeg hviler hører jeg fotspor komme mot meg. Jeg ser en mørk skikkelse, men kan ikke se hvem det er. Jeg reiser meg for å møte personen som mot meg. Vi kommer nærmere hverandre. Nå kan jeg se hvem det er. Det er ikke en. Det er ikke noen jeg frykter, men jeg mister pusten. Jeg klarer ikke puste. Ingenting gir mening. Personen foran meg var han. Min, den ene. Jeg vil ikke møte han, så jeg tar en vei til venstre. Løper, men hører du kommer bak meg. En stemmer sier noe, men jeg forstår ikke språket. Jeg løper inn i et mørkt rom og smeller igjen døren. Dette rommet er annerledes, det lukter menneske. Lyset kommer på, og nå ser jeg at jeg har kommet inn i det rommet jeg våknet i. Du ligger i sengen, og 20, kanskje 30 menn i sorte kapper med hetter sitter intill veggene. De reiser seg, og peker mot senger. Jeg prøver å åpne døren, men det er ingen ting som fungerer. Mennene snakker til deg, og du våkner. Du har sorte øyne, du vil drepe. Meg. Du vil drepe meg.

Jeg har gitt opp håpet om å komme ut, og går mot sengen. Jeg stopper foran sengen, og mennene sperrer meg inne i en ring. Du kommer inn i ringen, tar på deg en kappen og ler. Du ler lenge. Jeg snur meg, og ser at de andre mennene tar frem kniver. En stikker meg i benet. En stikker meg i foten. En i armen, hånda, skuldra... Etter de har stukket meg går de ut døren. Nå er det bare du og meg igjen. Jeg ser du hever kniven mot brystet mitt. Du kutter opp brystet. Du tar ut hjertet mitt. Jeg faller ned på gulvet, men er ikke død. du bare ser på meg med et tomt blikk. Noen sekunder senere snakker du.

"Jeg ville bare ha hjertet ditt for alltid"

Jeg våkner opp og ser rundt meg. Alt er kjent, rommet, bildene, klærne på gulvet. Jeg er svett og utmattet. Brystet mitt gjør vondt. Jeg bruker lang tid på å finne ut hva denne drømmen betyr, men jeg finner ikke ut noe. Jeg hadde sterke følelser for deg. Jeg har. Jeg tror. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg vil, hva jeg føler, eller hvem du er. Hvem jeg er. Ingenting er sikkert, men den fine drømmen ble til et mareritt. Jeg elsket deg. Elsker. Elsker du meg?

Det er blitt kveld, snart natt. Du skal sove, jeg skal sove. Nå vil jeg ikke drømme mer. Du skal drømme!

Sov godt!