Husker dessverre ikke hvilken blogg jeg fant dem på. Lagrer bare alt som inspirerer meg ukritisk i "Inspirasjons-mappen" min.

Anyway...jeg ble inspirert til å dekorere en vegg med rammer. Så raste jeg rundt i huset for å finne alle rammene jeg har samlet gjennom årenes løp da, men fant ingen!

Så kom jeg jo på at jeg ryddet her i høst, og kastet alt jeg da mente var unødvendig.

Sånn at jeg skulle få plass til enda en mann.

Satan!

Men et sånt lite tilbakeslag setter ikke meg ute av spill. En vakker lørdag i februar tok jeg beina fatt og trålte alt jeg fant av skrot-sjapper i Markveien. Ifølge min plan skulle jeg da ende opp med en haug vakre rammer + litt bonus-skrot.

Stor var derfor forundringen da jeg kom tilbake med kun én ramme, men sannheten er den at i Oslo er det et skikkelig crappy utvalg når det gjelder skrot.
Mulig det er restene av alt skrotet man ikke får omsatt ute i distriktsnorge som ender livet sitt der.
Oslo-skrot er både mer skrotete, ødelagt og illeluktende enn distriktsnorge-skrot.
Heldigvis er det mye dyrere, og vi vet jo alle at dyrt skrot veier opp for alt!

Jeg elsker rammen min.




Nå behøver jeg bare 18 til før jeg kan sette igang det store rammeprosjektet mitt.

Jeg lytter til Lykke Li så lenge...

Fra å være en byggeplass er yttergangen nå blitt forholdsvis enkel å passere. Og det er jo spesielt fint når man har gjester som gjerne vil vandre litt ut og inn. Og innimellom vil jo til og med vi faste beboere vandre litt.

Da Snekker'n kom hjem i går overrasket jeg han ved å ha skrudd opp taklampen...helt alene! Han ble en blanding av slått ut og hoppende begeistret. Fordi dette er en vanskelig kombinasjon så gikk det ikke lenge før han ramla rett i koma, og der befant han seg resten av dagen.
Siden jeg plages av dårlig samvittighet grunnet en liten uheldig hendelse tidligere i uken hvor jeg ved en feiltakelse slo han i hodet med en tre meter lang bordkledningsfjøl, så lot jeg han sove så lenge han bare klarte. Jeg vil understreke at det der slaget var et uhell og i tillegg meget vennlig utført.

I mellomtiden fikk jeg gjort ferdig den første av de to "Marius-putene" som skal bo sammen med "Elgen".

Også gjorde jeg klar knaggrekken som skal pynte ene langveggen i yttergangen. 
Gjestene våre skal bli sååå overrasket når de omsider kan henge opp jakkene sin og slippe slenge dem på randome steder de alltid glemmer hvor var når de skal gå hjem igjen.

Når alt dette var gjort var jeg så fornøyd med meg selv at jeg spratt en flaske champagne.

Så drakk jeg meg så sprudlende at Snekker'n valgte å gå ut av komaen et øyeblikk.

I skrivende stund sitter jeg i sofaen og utsetter en eller annen kjedelig husmorjobb som jeg har fortrengt hva er. Jeg hører på musikk mens min bedre halvdel ser skiflyging og tipper lengden de hopper før resultatet kommer opp på skjermen. Han er kjempeflink og bommer maks med en halv meter, det skal han ha.

Jeg liker Gnarls Barkley litt bedre enn skiflyging, og det håper jeg også DU gjør.

Her en morgen våknet jeg av at jeg hylte av fortvilelse. Mulig har jeg overdrevet hobbyen min, nemmelig å se på interiørprogram. Jeg drømte vi hadde kjøpt et slott i Frankrike, og hadde i den forbindelse engasjert de fleste av venner og kjente til å hjelpe oss i oppussingsarbeidet.

Så tok alt litt av; det bugnet av mer eller mindre kjente fjes som suste rundt i châteauet med malerkoster, motorsager, murstein og gardiner. Noen hadde til og med funnet vinkjelleren og engasjert seg i vinsmake-kunsten. Jeg måtte bare ta meg en liten time-out.

Da jeg kom tilbake hadde noen malt alle skapdører med lyseblå, helblank båtmaling...som var full av lo! 

Lo-angsten kan skyldes at jeg nettopp så Kong Curling (noe så sjeldent som en morsom norsk film. Anbefales på det sterkeste om du ikke har sett den...Kåre Conradis sveis og det at Smøla blir nevnt 5 ganger er grunn nok til å se den).

Det verste jeg vet er å ha skapdører som ikke er hvite. Faktisk er det verste jeg vet å ha farger i interiøret generelt. Holy! Jeg ble så fortvilet og satt bare og hylgrein.

Og som om ikke dette var nok så kom faren til en av mine venninner på besøk...med ei jævla bikkje! 
For sikkerhets skyld ei bikkje med forstoppelse!
Og på mine persiske tepper bestemte denne faren seg for å gi bikkja klystér! 

Slottet mitt var nå fyllt med lyseblå skapdører og bikkje-klystér-dritt!

Da kommer Snekker'n fram med et 3 x 3 meter stort lerret som han absolutt skulle henge på veggen i foajeen. Det var et fotografi av min høyre pupp (noe forstørret altså).

På dette stadiet gråt jeg av fortvilelse. Jeg hulket så høyt av det faktum at ingen forsto mine behov at jeg våknet av mine egne hulkelyder.

Jeg sto opp og trodde marerittet var over...

Men så loffet jeg inn på stua og fikk se musiker-kollektivet sitte tause i ring og lytte til Modern Talking...

Modern Talking er vel noe av det mest grusomme som finnes innen musikk. Det gjør rett og slett fysisk vondt i hjernen uansett hvilke sanser man tar i bruk!

Etter å ha bivånt et Grand Prix-innslag så kan The Carburetors kanskje nå like høyt opp på irritasjonskalaen med den der "gå ned på slutten av hver verselinje"-synginga. 
(Mariah Carey nevnes ikke da hun ikke sees på som musiker, men som en sykdom.)

Jeg har ennå ikke turt spørre om rockerne i stua liker Modern Talking. Kanskje bruker de dem som inspirasjon til egne komposisjoner?

Jeg håper så inderlig på en mer logisk forklaring... sånn som studier av hvordan gjøre en ekte pomade-trutmunn, få noen hår-styling-tips eller rett og slett finne ut hvor smertegrensen for hvor mye rosa røyk man kan fylle scenen med går.

Men det er tross alt en fordel med Modern Talking da; det er likegyldig hvilken sang du hører på da alle er klin like. Han blonde duden får pluss for å mobilisere en sånn tilsynelatende livsglede til tross for livets harde realiteter. 

Nå regner jeg med dere er sprekkferdige av nysgjerrighet angående min forelskelse i snekker'n Øystein. Og i dag kan jeg avsløre at det er akkurat ett år siden jeg møtte han for aller aller første gang.

I ettertid har jeg jo funnet ut at jeg har sett han tidligere, men akkurat denne dagen møttes vi for første gang, og han hadde så triste øyne. Men nå har han ikke det lenger, for nå har han jo meg som kjærste, heldiggrisen :-) Eller...kanskje har han triste øyne innimellom...når han ikke er ved siden av meg lissom. Det er jo logisk. Men han har aldri mer triste øyne når jeg ser han.

Denne dagen for ett år siden var jeg bare pissed fordi jeg ikke hadde fått noen som helst oppmerksomhet på Valentines Day, og i all min surhet så ringte han plutselig på døra akkurat hvor jeg befant meg. 
Også ville han ha kaffe. 
Også var han hyggelig. 
Også visste jeg ikke at han var musiker, så jeg var hyggelig tilbake. 
Jaffall var jeg ikke overlegen eller ekkel. 
Jaffall ga jeg han ikke kokkos. 
Jaffall ikke denne første gangen vi møttes...for man gjør jo ikke det med mennesker som har så ufattelige triste øyne.

Ok, man gir kokkos til mennesker med triste øyne om de irriterer deg grenseløst da, men bare litt...sånn for å markere område.

Anyway, et år er gått og vi er kjærster, for han er jo mannen i mitt liv.

Jeg kan beskrive litt av min hverdag: 
Å sitte flette fingre med mannen i mitt liv i timesvis samtidig som man småkrangler om hvem som er søtest er helt naturlig.

Glemt er det faktum at det er to døgn siden man sist så dagslys, og 18 timer siden man har inntatt fast føde.

Sånn helt ut av det blå synes jeg at ingenting lukter bedre enn en mann som har stått på scenen i "tusen" grader i to timer.

Jeg tenker at ingen kan spille én akkord to minutter i strekk så sexy som han...

Det går opp for meg hvor vakker en rørleggersprekk kan være...på rette vedkommende...


Han gjør verdens nydeligste "swong" med øyenbrynene når han forteller meg hårreisende fakta om livet, kjærligheten og snooker.

Grusomme, merkelige og rare hemmeligheter blir til å leve med når vi er sammen om dem og kan knise litt skyldbetynget av dem. Også sier han på sin søte, men akk så hjemmelagde Smøla-dialekt, at "ta her gjær vi ikkje nå mær!"

At han hjelper til med å ta av frokostbordet gir meg ikke lenger åndenød og panikkanfall, men gjør meg bare gla langt inn i hjerteroten...til tross for at han ennå ikke har lært "oppvaskmaskin-reglene" mine og forsøker lure på meg sine egne "oppvaskmaskin-regler"... Faktisk er "oppvaskmaskin-reglene" hans ganske fornuftige og jeg er villig til å adoptere enkelte av dem.

Han blir aldri sur...bare litt oppgitt innimellom.

Han får meg til å le så jeg tisser på meg, blir "gangspærr" i ansiktet og får vondt i magen. 

Konklusjon: 
Jeg ser ikke ut til å være på bedringens vei med det første. Når han i tillegg overøser meg med komplimenter av typen...:

"Du er veldig flink til å kjøre bil...til å være kvinne altså"

"Om du hadde vært en motor så hadde du nok ikke vært en kjedelig rekkefirer. Du hadde vært en v8, 5,2 liter med en liten turbo ...og lystgass". 

"Du er ikke såå feit. Jeg kjenner mange som er feitere enn deg!"

"Du er ikke engang stygg om mårran du!"

...så sier det seg selv at jeg er stucked i denne boblen en god stund framover.

Imidlertid må jeg slutte kalle han Snekker'n. Vi var nemmelig på besøk hos en fyr for et par måneder siden, og han refererte til sin stolthet mellom beina som Snekker'n. Siden kjærsten min ikke er en kuk, så bør jeg nok omgående finne et annet navn til han. Valget står mellom "Bamsemumsen" og "Smultbollen"...

Og til dere anale buttheads som sitter og synes synd i snekker'n Øystein fordi kjærringa hans ikke har peiling på rettskriving, så kan jeg berolige dere med at jeg er fullt klar over at kokkos skrives kokos, og jaffall skrives i alle fall/iallfall. Jeg kan og vet alt i hele verden nemmli (nemmelig), men dette er bare en blogg, og den er min, og da gjør jeg hva jeg vil!

Nå om dagen er jeg så full av skaperlyst at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne og alt kulminerer bare i en uendelighet av prokrastinasjon.

Jeg har tusen ting jeg har lyst å lage og fikse, men blir bare gående rundt meg selv, detaljplanlegge og kommer ikke av flekken. Jeg har blant annet en "gipsrosett" som skal limes i taket. Dette er så skummelt at jeg ikke har sovet på to netter, men bare konsekvensanalysert alle tenkelige utfall.

Men noe spennende har skjedd. Jeg fant nemmelig en umalt kaffebønne da jeg åpnet posen med filtermalt kaffe!


Siden jeg er så gla i kaffe og synes kaffebønner er så vakre så har jeg gjemt den sammen med alle andre vakre ting jeg har funnet på min vei...i et lite skrin på nattbordet mitt. Det er nå så fullt at jeg må ha vekkerklokken stående oppå for å holde lokket nede.

Så har det skjedd noe trist.

Jeg har skadet tommelen min. Ikke i verdens mest dramatiske ulykke, men dog. Det gjør vondt langt inn til milten og jeg bør være gjenstand for alle deres gode tanker.

For å trøste meg selv så perlet jeg et hjerte som skulle matche plasteret mitt.

Det hjalp på humøret.

I tillegg kom Lille-Hetty hjem fra skolen og kunne stolt meddele at hun hadde laget amfetamin i kjemien. Jeg er så stolt over den utrolig flinke datteren min. Det er så fint å vite at hun har mange bein å stå på når hun nå er i ferd med å entre voksenverdenen.

I dag hører vi på gode, gamle Kaizers her i huset.
Når mannen er borte, danser kona rundt i ompa-ekstase.

...sånn fordi vi kjører Volvo...dessverre sjelden i Mexico...

Den er ferdig!

Kid you not!

Bare se:




Den er til og med i 3D!

Den er kjempefin, ligner overhodet ikke på en elg, og heter Rudolf.

Vurderer videreutvikle den ved å sette inn en rød lyspære i neseområdet på dette stiliserte mesterverket. Det blir en litt sånn minimalt trashy måte å utstyre soverommet med horelys. Om man er interessert i horelys, selvfølgelig. Aner ikke hvordan folk stiller seg til dette fenomenet egentlig. Gutta jeg vokste opp sammen med var overbegeistret for horelys. Det var vel fordi det var det nærmeste de kom en erotisk situasjon.

Anyway...siden jeg er i så strålende humør i dag så skal dere få se et kupp jeg gjorde på Bauhaus i går kveld. Nemmelig yndlingsblomsten min.

(Den gamle, grønne kommoden de står på er ikke skitten og stygg som bildet kanskje kan gi inntrykk av. Den er egentlig bare utrolig vakker.) 

Blomstene kostet dritbillig! Jeg blir så utolig glad av å finne sånne feminime innslag ved kassa på randome "gubbdagiser" i sene kveldstimer. Og jeg ble overhodet ikke sur av å stå i kø engang...ene og alene på grunn av de yndige, rosa tulipanene.

Ok, ble litt sur i kø da. Jeg er jo ikke blitt vesentlig mer tålmodig i 2012...ennå. 

Men nå skal dere får høre. Jeg er nemmelig blitt dypt fornærmet!

Serr!

En av mine lesere tror jeg ikke vet forskjell på Steve Walch og Dio! 

True story!

Jeg ber dere derfor lese følgende utdrag fra forrige innlegg på nytt igjen, og der står det :

"Ta derfor til takke med Kansas, og forsøk forestill dere at Steve Walch kun er 1.63 høy, synger som en Gud og egentlig heter Ronald James Padavona."

Dette betyr at dere skulle late som om Steve Walch istedet var Dio, slik at musikken i hodet deres skulle framstå som mye vakrere enn hva den egentlig er. 

I dag får dere Los Lobotomys. Ingen vokalister, men akk så fiiiiint.

de bittesmå tingene i hverdagen, sånn som når man ligger midt i senga...

...og glor i taket og ser det er heeelt fullstendig slett. (Tidligere var det stygge Tak-ess-plater i taket, men så sparklet man bare skjøtene og malte 5 lag hvit maling. Sim sala bim!)

...og strekker armene bakover så får man flis i fingeren av de fantastisk vakre pallene som utgjør hodegjerdet.

...og glor ennå mer i taket og ser at lysekronen, midten av hodegjerdet og kontakten øverst på veggen ligger på rett linje.

...og man hører Kerry Livgren på fulle mugger og magen kiler av kreativitet etter å snekre et elghode som skal dekorere soveromsveggen.

...og man registrerer at klokka er snart ett på dagen, men at man kan fint unne seg å løse nok en sudoku før man står opp og designer/sager ut det der elghodet.

Holy! Jeg finner ikke Kerry Livgrens soloprosjekt på Youtube! Ta derfor til takke med Kansas, og forsøk forestill dere at Steve Walch kun er 1.63 høy, synger som en Gud og egentlig heter Ronald James Padavona.

En av våre nye landsmenn benyttet den samme offentlige transporten.

Og da konduktørdama tok runden for å stemple billettene så viste det seg at han der nye landsmannen ikke hadde noe å få stemplet. Han skjønte ikke helt hvorfor han skulle kjøpe billett. Det kostet jo penger må vite! Dessuten gikk jo toget likevel så det var jo ikke sånn at de var avhengig av at han skulle kjøpe billett. Han erklærte høylytt at han ikke var like dum som oss andre som kjøpte billett.

Jeg skottet ned på billetten min og skjemtes litt av hvor dum jeg var.

Resonnementet er jo logisk. NSB går jo ikke konkurs av at én stakkars, ung mann lar være betale billett.

Men konduktørdamen var standhaftig. Hun syntes rett og slett det var urettferdig at alle de andre betalte billett og ikke han...så derfor ble han høflig fulgt av toget på neste stopp.

Da skjedde noe som var av et sånt spenningsnivå at jeg følte adrenalinet stige og jeg fikk klump i magen. Jeg tåler ikke så mye for jeg ser for meg "What if"-scenarier. Jeg lever stort sett etter Murphys lov...og det som nå kunne gå galt var jo at han gikk berserk og slaktet alle andre på toget. 

Jeg ser helst jeg slipper bli slaktet.

Heldigvis ble jeg det heller ikke.

Men han ble kjempesint og forsøkte ta det grønne flagget ut av hånden på konduktørdamen! Også rev han henne i jakken! Og ropte!

Jeg holdt på å tisse på meg!

Hærregud!

Jeg så for meg hvordan han kom til å få tak i det flagget og spidde alle oss som satt og lot som ingenting inne på toget mens dramaet utspilte seg utenfor. De kom til å finne oss neste dag i en stor gjørme av kroppsdeler og blod!

Konduktørdamen fikk til slutt revet seg løs, hoppet inn på toget og lukket døren foran nesen på sniker'n. Han ble så sint at han kastet noe på toget da det kjørte ut fra perrongen...jeg tror det var ei lue.

Jeg ble helt skiplet av insidenten. Jeg er jo tross alt en enkel pike fra landet...og der har vi hverken nye landsmenn eller tog! I og for seg er det jo spennende nok for meg bare det å få kjøre tog...eller bare å se en ny landsmann.

En venninne av meg synes sånne opptrinn er morsomt. Favorittopplevelsen hennes skjedde på Biltilsynet hvor en mann klikket i vinkel fordi han ikke fikk utdelt årsavgift-oblat til bilen han ennå ikke hadde betalt, forsikret eller sørget for var i kjørbar stand. Tilslutt hylte han mot kvinnen i skranken: "Jai skal drepe fitta di!!!"

Man kan si hva man vil, men underholdende innspill i vår kjedelige, A4-tilværelse, det er det utvilsomt. Og av og til...når vi blir skikkelig engasjert...så kan det skje av vi oppspilt roper til hverandre: "Jai skal drepe fitta di!!!"

Spøken var jeg veldig fornøyd med egentlig. Den var politisk korrekt, med et lite snev av rødstrømpebitterhet og feministisk slagkraftighet. 

Spøken min gikk til angrep på Disney og deres ansvar overfor alle de kvinner som sitter mutters alene, fullstendig utslått etter å ha kysset alskens frosker på søken etter den der drømmeprinsen.

Spøken falt ikke i god jord. Mulig uttalelsen aldri ble oppfattet som en spøk, men som ramme alvor...som om det faktisk finnes kvinner der ute som TROR det skal finnes en gubbe som er selvgående, selvstendig, empatisk, romantisk, hygienisk, rik, smart, med innsikt i den kvinnelige anatomi og psyke, med en kropp som en gresk gud og humoristisk sans...

Ja, jeg vet, jeg har ved en tidligere anledning forkynt at jeg aldri vil se sånne program, men så zappa jeg innom her en dag også var det så god stemning så jeg ble sittende å se litt da. Gud forby! Det værste er at jeg faktisk tror menns hjerner funker på det viset at de aldri klarer bestemme seg, men må kline og tafse på alle de har i umiddelbar nærhet i en måned før de klarer sile ut dem de faktisk ikke er interessert i. Og hadde det ikke vært for at de ble presset til å sile ut de uinteressante så har de vel fortsatt ha dem på gress tenker jeg. Jeg er klok og har erfaring med menn, så jeg skjønner litt hva som skjer (eller ikke) under topplokket der i gården.

Og hva i all verden er det som feiler de nauta av noen kvinnfolk som er med?! Jeg bare spør! For hvem vil vel ha en fyr som har klina med alle damene der? Hvorfor kan ikke alle bare spytte i en bolle og deretter røre det godt sammen og fordele det i snapsglass som alle med en fornøyd mine kan innta? Ja, det er like uapetittelig som å kline med noen som har klina med noen som har klina med noen som har...ja, dere skjønner tegninga. 

Selvfølgelig er det ikke jordens undergang om de kliner, men det får da være måte på. Man kliner ikke med noen man nettopp har møtt, eller er på første date med. Ekkelt! Og enkelte av de damene er relativt sjuke og presser tunga ned i halsen på han bare han er uoppmerksom et øyeblikk. Poor devil!

Altså, jeg er imot Ungkaren og klining på første date, og er så gla for at Snekker'n var en ukyssa jomfru da jeg møtte han.

Av og til føler jeg at jeg bærer på så store hemmeligheter at jeg aldri i livet kan snakke om det til noen. Men så...helt ut av det blå...så kommer andre inn på temaet, og da pøser jeg ut av meg som om jeg er en dampkjele som plutselig eksploderer.

Dagens tema er tiss.


Hvor ofte er normalt å tisse lissom.

Gravide og andre inkontinente er vi ikke interessert i å høre fra, men alle dere andre...del gjerne.

I dag ble en venninne av meg så ekstremt begeistret (hun fikk den nye sofaen sin i hus) så hun måtte tisse to ganger på 5 minutter.

Fordi jeg har tisset meget ofte over lengre tid så har jeg som den ekte nerden jeg er begynt føre statistikk på bakerste side i sudokuboken min. I går tisset jeg 23 ganger. Til nå har jeg tisset 7 ganger i dag.

Så surfet jeg litt rundt etter relevant informasjon. Og det fant jeg her.

Og nå vet jeg at jeg er høyst unormal, og at jeg bare bør tisse 7 ganger i døgnet. 

Men jeg er litt normal også, for jeg har ikke overaktiv blære. Dette vet jeg fordi jeg tisser utrolige mengder hver gang. Men jeg tisser aldri om natten. Og av og til, om jeg er meget opptatt, eller når vi er ute på tur og jeg ikke har kjente do i nærheten så kan jeg utsette tissingen i flere timer.

I dag skal jeg forsøke halvere inntaket av væske, og se hva som skjer. Exciting!

Satan, så tissetrengt man blir av å skrive om tissing!

...jeg kommer til å få sååå kjeft av Lille-Hetty på grunn av dette innlegget.

Lurer på om jeg alltid har vært veldig opptatt av tissing, for nå kom jeg på at jeg har deltatt i flere tissekonkurranser med gutta...etter at jeg passerte 30... Våre tissekonkurranser gikk ut på hvem som kunne tisse over lengst mulig tid. 

Hey, wait a minute! Jeg ser reprise av Ungkarskvinnen tror jeg...og de to lykkelige forteller at han pleier kaste stein uti bassenget og betale henne 50 dollar for å dykke og hente dem opp igjen. 
Jeg er definitivt på utsiden av gjerdet til Wacoville! 

Nå  må jeg avslutte, for jeg må tisse. Ha en fin dag!

Men sjekk de "relaterte" linkene på Klikk. Jeg skal definitivt lese om avføring og penis! Er litt redd for det der om kvinnens ukjente underliv....er det noe vi vil vite lissom...hm...

Da jeg svevde i løsemiddelrus her en dag, lurte jeg litt på om jeg hadde hatt kontakt med en hyggelig dame fra Jehovas Vitne eller ei.

Vel...jeg har ikke drømt.

Og da må jeg jo dele hendelsen med dere.

For damen var skummelt hyggelig. Sånn hyggelig som telefonselgere og GPS-damer høres ut. Også smilte munnen hennes hele tiden. Til og med når hun uttalte ord med U!

Også fortalte hun meg at hun hadde vært her for et par måneder siden og snakket med en meget hyggelig ung jente som var meget interessert i Jehovas rike. Jeg sa det ikke bodde noen unge, hyggelige jenter her...og det var en løgn...jeg vet...jeg kommer nok til helvete for å ha løyet til et av Jehovas Vitner.

Men så gikk den smilende damen til slutt, og jeg spurte Lille-Hetty om hun hadde snakket med en hyggelig dame fra Jehovas Vitne. Og det hadde hun IKKE! 

Det betyr altså at den hyggelige damen fra Jehovas Vitne også løy! Så da kommer hun også til helvete. Da møtes vi og jeg skal fortelle henne hvor skuffet jeg er over henne, for sånne som henne skal gå foran oss andre litt mer lempfeldige mennesker som gode eksempler. Men når hun driter i å snakke sant så skal jaffall jeg drite i å være ærlig, for da er det sikkert ikke så farlig likevel. Jeg mener...hun bør jo vite litt mer om konsekvensene av å lyve enn meg lissom, og når hun tar sjansen så gjør jaffall jeg det.

I 2012 skal jeg lyve som jeg aldri før har gjort! 

Ønsker alle dere mine fantastiske favorittlesere et supert nytt år, bugnende med muligheter og spennende opplevelser! 
Nyttårsforsettet mitt er å blogge litt mer regelmessig.




 

Hvorfor ringer aldri Se & Hør meg for å lage reportasje om min dopfrie jul med familien?! 

Og av alle dopfrie juler så er min og min families dopfrie jul den mest dopfrie i hele vide verden! 
True story!
Vi praktiserer møblerte hjem hele hurven...og er vel strengt tatt ikke streetsmart nok til å ha kunnet skaffet til veie annet enn rompesprit uansett.

Jeg er i tillegg uten tvil mye penere enn Hank von Helvete og ville nok prydet forsiden på en meget estetisk måte.

Ikke driver jeg snikpropaganda for mystiske sekter dannet for å tjene penger på mennesker med manglende selvrespekt, selvfølelse og selvinnsikt heller.

Skjønner det bare ikke altså!
 

Nå har jeg sett La Linnea Leve. 

Dette er en venns forsøk på å gjøre Linnea glad. I den forbindelse tar han henne med på ulike ting som lissom pleier gjøre mennesker glade, som f.eks. tur med danskebåten (se der alle dere som nekter bli med meg på danskebåten! Dere unner meg ikke denne store lykken i livet, jævla kjøtere!), healing, yoga og sist men ikke minst...skrekk og gru...dyreterapi.

Altså, om noen av mine venner noen gang vurderer sette meg på en hest eller annet bepelset, firbeint kreatur, så skal dere vite at jeg har et rosa aluminiumsballtre og er overhodet ikke redd for å bruke det!

Hest lukter hoggorm og lik, og sprer duftene sine så ukritisk at også omgivelsene begynner lukte hoggorm og lik. 
De er seige og klissete å ta på (sannsynligvis fordi de er så møkkete). 
De virker som en magnet på mindre begavede blondiner i alderen 13 til 100 som sannsynligvis har fått for lite kjærlighet i tidlig barndom. 
Hester har kjempegiftig bæsj som kan ta livet av oss om den kommer i nærheten av oss.

Nå er det jo sjelden man bader i hestebæsj, men saken er den at dyr lar avføringen sin sprute i alle himmelretninger uten videre bekymring. Kun jeg er bekymret. Og jeg er MEGET bekymret. Dyrebæsj er skumlere enn Anthrax og Anna Anka tilsammen!

Så min apell i dag er at om jeg ikke er glad så gi jaffall faen i å muntre meg opp med dyreterapi. Dyreterapi vil nitro-garris få meg til å behøve terapi. 

Bare å utforske disse dyreterapi-tankene gjør at jeg føler meg skitten og besudlet. Jeg har derfor gnidd meg grundig inn i isopropanol og håper på det beste.

På noen sykehus praktiserer man hundebesøk som et virkemiddel for å gjøre mennesker friske. Angsten for denne "medisinen" er ene og alene ansvarlig for at jeg aldri frivillig beveger meg inn i sykehusbygg.

Jeg har også klart skjule for utenomverdenen at vi overhodet ikke har løftet en støvklut eller aktivisert den der brummende dingsen med lang tut som spiser hybelkaniner. Her er en ærlig og redelig svinesti med spor av kreativitet i hvert eneste hjørne...og vi koser oss glugg :-)

Pepperkakehuset (selfølgelig selv-designet) er bakt og satt sammen (i år med limpistol)


kakeboksene var på et eller annet tidspunkt fylt til randen (noe svinn er det blitt de siste dagene...og takk for det!)


pakkene behørlig pakket inn i matchende gavepapir og smykket med hjemmelagde merkelapper


julegardiner er på plass og levende lys fyller hver ledige kvadradcentimeter


I går var jeg imidlertid nær å miste den der verdigheten da... Jeg måtte nemmelig hente et par ski som jeg kjøpte tidligere i uken. Nå har jeg klart utsette hentingen helt til lørdag. Genialt! Lørdager er jo som en sval sommerbris å regne nå før jul...NOT! 

Først måtte jeg stå i kø for å få kjøpt de der skiene...og gjett hva! Jeg måtte faktisk stå i kø for å få hentet dem!!! Ennå det ikke er MIN feil at de ikke hadde skiene klare da jeg kjøpte dem! Er det mulig lissom!

Jeg måtte trekke kølapp. Og på den sto det 66. Det magiske røde tallet på skiltet i taket var 39... 

Jeg kjente på et hjerteattakk, fibromyalgi, ADHD, diabetes og fødselsrier, eller med andre ord: Jeg kunne rett og slett ikke stå i kø, så jeg snek meg fram og oppførte meg som en generell østlending.

Det får da jammen meg være måte på! Her står vi stakkars kunder, som faktisk butikkene er avhengige av, og finner oss bli behandlet på dette viset! De bør slikke skoene våre og gi oss breddfulle glass med champagne med det samme vi gidder komme innom dørene deres!

Oi! Nå kan jeg ikke skrive mer, for jeg kom akkurat på at jeg har hatt batteriet til kameraet mitt stående på lading siden onsdag. Må redde det! ...men er fortsatt sur på fulle butikker og lange køer.

Sneiks!

Akkurat når jeg har nok med å bekymre meg for...:
om det er glatt på veiene, 
om det er brød igjen til frokost i morgen,
hva jeg skal finne på å kjøpe i julegaver,
om julegavene jeg har bestilt på nett rekker komme før jul,
hvor i all verden oppskriften på lussekatter befinner seg,
 
..så kommer ei jævla fitte poppende opp på tv'n og spør: "Can we survive an alian atack?"

Nå skal det sies at jeg har sett "The Independence Day" og er bygd på en sånn måte at jeg mentalt er en salig blanding av engstelig og fantasifull. Men til og med jeg har ALDRI før tenkt tanken på et alian-angrep.

Akkurat det jeg behøver gå rundt å tenke på nå... 

Først bakte jeg kransekakestenger. Dette var en happening jeg delte med en bekjent av det kvinnelige kjønn med et navn som begynner på M. 

Jeg liker stenger fordi de ser så ordentlig ut i kakeboksen etterpå.

Ordnung muss sein!

Min kvinnelige bekjent med navn som begynner på M tok helt av. Hun var fullstendig gærn og bakte i hytt og pine. Jeg tror saken var at hun ikke fikk til like pene og ryddige som meg, og derfor ga hun opp og unnskyldte seg med at hun var "kreativ".
Runde, klumpete kransekakestenger?! Ka du byr?!

Også laget hun bokstaven sin, og ropte triumferende at hennes stenger var lengre enn mine.
Jeg vil gjerne se den kakeboksen som  kan romme disse...

I tillegg til å være utrolig "kreativ" så er hun utrolig barnslig:


For å vise henne at jeg også kunne lage andre ting enn stenger på 7,5 cm så laget jeg dette og sendte bilde til mannen min.

Etterpå ødela jeg bokstavene og laget 7,5 cm lange stenger av rubbel og bit.

Det interessante med denne bakingen var at jeg to dager senere oppdaget at vi hadde glemt en ingrediens i deigen. M har ikke sagt noe ennå så jeg later som om resultatet er perfekt. De er jaffall nydelige i boksen sin.

Til tross for at alle 7 sortene er kommet i hus (jeg innrømmer at noe er kjøpt) så fortsetter jeg bake. Den ene sorten ble spist opp i går, og to andre sorter er krympet til det mikroskopiske. Da er det kjekt å ha noe i bakhånd lissom.

Jeg har nå bakt smultringer. Dette var min smult-debut. Jeg er jo tross alt ikke 40 ennå, og egentlig ikke gammel nok til å omgås potensielt brennbare produkter. Mamma vet heldigvis ikke noe om dette, men fordi jeg er så dårlig på å holde ting hemmelig så er det bare spørsmål om timer før hun er informert.

Fordi min nyinnkjøpte smultring-utstanser viste seg å være besatt av Djevelen og bare produserte hemlis-smultringer...



...så ble resultatet litt alternativt.
Brukte pepperkakeformer...men turte ikke annet enn å lage hull i midten av hjertene. Mulig hullet har en avgjørende betydning for resultatet...hva vet vel jeg, jeg er ikke akkurat vokst opp på kjøkkenet, men en bekjent av meg sier alltid at et hull alltid setter en spiss på dagen.

Ikke hadde jeg passende sleiv til å fiske opp ting fra smulten heller, så jeg måtte improvisere med en absinth-skje. Og det viste seg å være det perfekte smultringebakeredskap! Juhuu!


Smult-hjertene mine er de fineste smultringene i hele verden!


For å runde av så vil jeg vise dere bilde av salt og pepper-beholderne mine. Jeg var altså ute en tur for å handle julegaver her en dag, og da må man jo kjøpe en liten julegave til seg selv også...sånn er reglene!


God førjulstid til dere alle! 







 

Først og fremst har jeg spist knekkebrød over tastaturet slik at knekkebrødpartikler har drysset ned mellom og under tastene. Dette gir seg utslag i at hver gang jeg trykker på enter-tasten, t, r, f og l så knaser det. 

Jeg har også gjort gigant-tabben å sende en mann avsted for å kjøpe maling. Han fikk med seg følgende beskjed: "Det skal være helt hvit maling, uten noen som helst tilsatt farge. HELT kritthvitt!"
Etter en time kom han stolt tilbake med en bøtte breddfull av maling i FARGEN "Kritthvit"!!!

Her er et bilde som lissom skal vise den stoore forskjellen på fargen "Kritthvit" og et hvitt kritt. Det er himmelvid forskjell "live" lissom altså...true story!

Er det bare jeg som synes fargen "Kritthvit" er meget misvisende? Vurderer å sende krast klagemail til Jotun. De bør kvalitetssikre fargene sine litt bedre synes jeg...det kan da umulig være bare meg som har sendt en mann for å kjøpe hvit maling?

Dagen i dag har vært dedikert til å vokse barten min, samt skru sånn derre dørhåndtak på dørene. Dørhåndtak er morsommere enn voksning, men voksing er viktigere for meg enn dørhåndtak. Jeg er litt tander for hår. Nå for tiden går det en reklame om en dings som fjerner hår for evig og alltid. Jeg ønsker meg fjorten sånne til jul tror jeg. Lurer på om det blir litt som når man begynner tattovere seg eller plastisk operere seg...man klarer lissom ikke slutte. Hele tiden planlegger man neste tattoo eller legemsdel som skal fikses på. Så får man en sånn gjør-det-selv-hårfjerningsmaskin, også tar det ene det andre og plutselig sitter man der som en random Frode Alnæs lissom. Jeg er imidlertid villig til å ta sjansen.

En natt jeg ikke fikk sove ble jeg plutselig litt kreativ:

Det bildet befinner seg i skrivende stund selvfølgelig på do. 

Jeg har også tvunget Lille-Hetty til å støvsuge.

Også har jeg sett Big Brother...og til min store glede så viste alle guttene fram tissen sin i akkurat den episoden jeg så! Lykke!