Cool Like Kim Deal

Hole

Wed, 27 Jan 2010 21:58:58 GMT

Hei! Lenge siden sist, eller hva? Det var mye som skulle til for å få meg til å blogge igjen, så lei som jeg var nå i høst. Det var mye som skulle til, faktisk et kongeband. Et band som jeg nå elsker av hele mitt hjerte. Bandet overgår ikke "the love of my life" Pixies, men de er blant min topp ti, eller til og med topp fem.

Bandet jeg snakker om er indieband fra sent 80-tall, stiftet i Los Angeles. Navnet er Hole, og musikken er god! Jeg har bare hørt på bandet i noen dager. Før denne uka hadde jeg bare spilt én av sang av bandet på Rock Band, tenkt at sangen var kul, men det skjedde ikke noe mer med den saken før nå i januar. Jeg åpnet Spotify som vanlig og kasta et blikk bort på de anbefalte bandene på forsiden. Bandene er plukka ut etter min smak, så det er mest alternative rock og indierock der. Jeg trykket på et tilfeldig band, konstaterte at de var bandet bak sangen på Rock Band og begynte å høre.

Sangene er totalt herlige. Jeg var solgt fra første stund og ble bare sittende og lytte. Mange av dere vet nok at jeg med tiden har blitt en skikkelig MSN-fyr, så det blir mye musikk og MSN om kveldene, når styrketrening, studier, jobb etc. er unnagjort. Bandet kom som bestilt. Jeg blir aldri lei av god musikk som Pixies, Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives, Iron Maiden osv., men det er alltid gøy å finne ny musikk.

Hole er kjent mye fordi vokalisten, Courtney Love, var gift med avdøde Kurt Cobain, men dette oppdaget jeg ikke før lenge etter jeg elsket musikken. Jeg håper og tror at de er kjente pga. musikken sin, og ikke forbindelsen til Cobain. Hole begynte som et ganske røft punkband. Jeg liker en del av de tidlige sangene, spesielt den deilige og aggressive "Teenage Whore", men det er albumet "Celebrity Skin" som virkelig er fantastisk i mine øyne.

Albumet byr på en slags blanding av poprock og indiemusikk, og er rett og slett herlig for ørene. Det er harmonisk, vellaget og sitter som et skudd. Høydepunktene på "Celebrity Skin" er "Malibu", "Awful" og den mer rolige "Northern Star". Fantastisk musikk. Gi den en sjanse, for når en metalhead som meg liker poprock, så skal det være GOD poprock! Enjoy, mine kjære lesere :)

YouTube:
Northern Star - http://www.youtube.com/watch?v=VzZJVcKk71c
Malibu - http://www.youtube.com/watch?v=7sDClkPrCrY&feature=related
Awful - http://www.youtube.com/watch?v=VDNZj3dXcFM

Aldri mer blogging!

Fri, 13 Nov 2009 21:31:46 GMT

Nei, dere hørte riktig! Aldri mer!

Ok da, det var en aldri så liten overdrivelse. Det kan vel hende jeg blogger igjen, men jeg skal ta en god og lang pause. Det har blitt 33 blogger om musikk, de fleste skrevet de siste par månedene. Jeg har hatt det mye gøy, men nå er ikke motivasjonen til stede lenger.

Helst ville jeg ha skrevet om Pixies, The Breeders, The Amps og Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives hver eneste gang, men jeg innså tidlig at dette ikke var interessant for den jevne leser. Jeg føler på en måte at bloggen ikke lenger var "min", fordi jeg følte jeg måtte skrive om band som folk ønsket, og ikke de bandene jeg ønsket å skrive om.

En annen grunn til at jeg slutter med regelmessig blogging, er eksamen og jobbing. Jeg har lite tid til overs nå, i motsetning til i september og oktober, da jeg følte jeg hadde tid og krefter til å skrive om musikk. Det var gøy å skrive, men det er det ikke nå lenger.

Bloggen min på blogg.no ble så langt fra en suksess som den kunne bli, med 800-900 sidevisninger fra oppstarten til i dag. Kanskje den falt mellom to stoler? Ikke mainstream, ikke kjempesær? Helst tror jeg at folk flest vil lese om drittmusikk, skrevet av fjorten år gamle jenter med trutmunn og puppesprekk på profilbildet sitt. Den siste setningen bør dere forestille dere at jeg uttaler med bitter, nesten bristende stemme, mens jeg feller en tåre eller to. Dette for å gjøre budskapet tydeligere.

Hvem vet, kanskje jeg en dag gjør comeback? Jeg skal i hvert fall anmelde samtlige album av Pixies (og kanskje Honest Bob), men det er mulig jeg gjør det når jeg veier 105 kg, har begynnende måne og bulldogkjaker. Vi får se.

Nå går jeg tilbake til min rolle som musikkelsker, uten å skrive en jævla dritt om hva jeg tenker eller mener. Muligens med unntak av på et forum jeg vanker på. Vi preikast!

Ukens sang - uke 45

Sat, 07 Nov 2009 10:13:36 GMT

Her kommer ukens sang igjen! Denne gangen på en lørdag, fordi jeg rett og slett ikke har rukket å tenke ut ukens sang før nå. Nå nyter jeg livet hjemme på Østlandet (dog med en ødelagt ankel), så nå har jeg ikke den stasjonære PC-en med meg. Altså: Ingen Spotify-link til dere denne gangen. Dere må nøye dere med YouTube.

Ukens sang for uke 45 er på en måte dedikert til meg. Jeg er født i det vidunderlige året 1990, altså året etter Berlin-muren falt og året før Sovjetunionen veltet over ende. Jeg ble født i en særdeles kjølig novembermåned for 19 år siden, og akkurat denne måneden er vi som de aller fleste av dere burde vite, inne i nå.

Den utvalgte sangen har vært en av mine favoritter fra tiden jeg gikk på videregående, og tittelen inneholder både "november" og det værfenomenet min nye hjemby Kristiansand har vært hjemsøkt av i hele høst. Har du klart å gjette det nå? Sjekk ut linken under likevel. Axl Rose, Slash og resten av gutta i Guns N' Roses står klare med en av de fineste sangene som etter min mening har blitt laget.

Guns N' Roses - November Rain:

http://www.youtube.com/watch?v=Bwu7ixmQk0c&feature=fvst

En ny awesome Wikipedia-artikkel fra meg!

Thu, 05 Nov 2009 16:35:38 GMT

Hei! Nå har jeg sittet og svettet foran PC-en i en ganske så lang tid, kun for at musikkinteresserte verden over skal kunne sjekke ut et fantastisk band på en lettvint måte.

Når jeg med jevne mellomrom hører om et nytt band jeg vil sjekke ut, så er det å klikke seg inn på www.wikipedia.org en selvfølge. Artiklene der kan jo inneholde feil, men jeg vil påstå at 99 % av det som står der er korrekt. Det er ofte bilder der også, i motsetning til mindre sider om Caplex og Store norske leksikon. At noen wikipedianere orker å laste opp bilder med det copyrighthelvetet som møter deg på Wikipedia, er dog ganske så uforståelig for meg.

For et par dager siden søkte jeg på "Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives" på Wikipedia, men fikk ingen treff. Jeg lurte på om jeg hadde stavet navnet feil, men det var korrekt. "Hvordan i all verden kan dette ha seg?" tenkte jeg så, men fikk ikke noen umiddelbare svar. Et så godt band, med i det minste en håndfull tilhengere, burde ikke stå uten sin egen artikkel på verdens største nettleksikon!

Jeg tok jobben i egne hender, gjorde litt research og skrev ned det jeg kom på. Layouten måtte fikses på både en og tyve ganger, men etter flittig bruk av "preview-knappen" så ordnet det seg etter hvert.

Sjekk ut resultatet! Husk å tenke på meg, deres kjære musikkfreak, når dere leser artikkelen. Tenk at lille meg har opprettet en artikkel helt på egen hånd!

http://en.wikipedia.org/wiki/Honest_Bob_and_the_Factory-to-Dealer_Incentives

Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives.

Mon, 02 Nov 2009 15:47:28 GMT

Jeg har allerede skrevet en blogg om en sang fra dette fantastiske indiebandet, men nå har jeg googlet litt og funnet ut mer om hvordan bandet ble dannet, samtidig som jeg har utforsket flere av sangene deres. Les og lær!

Så vidt jeg vet, eksisterer det ingen Wikipedia-artikler om ærlige Bob og resten av gjengen, men jeg fant en artikkel på et annet nettsted, og den var var fin og interessant. I følge den artikkelen kan bandet spores tilbake til et annet band, som het "Dr LÜst and the Chiefs of the European Space Agency" og spilte coverlåter på starten av 90-tallet. Hvis du trodde Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives var et langt og rart navn, så har du jo nå sett noe som i hvert fall er like spesielt.

Dr LÜst (osv. osv. osv.) ble oppløst fordi mange av medlemmene fullførte utdanningen på MIT i Boston, Massachusetts, der bandet holdt til. Noen av de gjenværende medlemmene gikk så sammen om å lage et nytt band. Honest Bob (jeg får bruke kortversjonen av navnet) spilte sitt første show i 1992, på "Battle of the Bands". De vant showet og fikk varme opp for et større band ved en senere anledning. Det gikk hele åtte år før de ga ut sitt første album, med det morsomme navnet "It's Not As Bad As I'm Making It Sound". Nummer to i rekka, "Second and Eighteen" kom i 2004, og etter fire nye år kom "Third Time's the Charm".

Noen av dere tenker kanskje at et rockeband bestående av nerder må være litt selvmotsigende, og uten at jeg klarer å svare på det, så kan i hvert fall konstatere at gutta i Honest Bob i aller høyeste grad er skikkelige nerder. Det virker som om noe mindre enn fem år lange studier fra MIT er uhørt for bandmedlemmene, og de legger ikke en demper på nerdeimaget med klær eller utseende generelt. På bildet under ser dere en høy, tynn fyr med måne, ikke akkurat den typiske rocker.

Uansett hva dere måtte mene om imaget til bandet, så er musikken ren medisin for mine ører (i hvert fall når de trenger medisin etter en tur på byen og de techno-ubehageligheter det fører med seg). Noen sanger er ganske rolige, som instrumental-sangen "Soy Bomb" fra deres tredje album, mens andre kan være både livlige og eksperimentelle.
Mine favoritter er blant annet "I Get By" (handler om kjærlighetssorg) "Bucket" (med den herlige linja "I got a bucket of shiiiiiit!") og "Hale Bopp" som er fantastisk i stil og komposisjon. Det er snakk om gladmusikk, og jeg mener faktisk at det oser kvalitet av musikken, til tross for indiepreget.

Nå er alle de tre albumene bestilt fra USA, til ca. 70 kr stykket. Det er ingen store plateselskap som presser opp prisene her nei! Jeg ser fram til å få dem i posten, for jeg har allerede blitt virkelig glad i musikken. Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives har herved rykket opp til en god andreplass på min favorittliste, muligens en delt førsteplass med tida. Sjekk ut linkene under!

YouTube:
"I Get By" - http://www.youtube.com/watch?v=QkCyEbpuLMI

Spotify:

Mine favoritter fra Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives:

http://open.spotify.com/user/suppeelsker/playlist/7ITCz00ktPyXORuEbujX2e

Bassist Greg Huang. Jeg husker ikke navnet på han andre..

En sang som får deg i godt humør!

Fri, 30 Oct 2009 18:28:16 GMT

Heisann! Jeg har spilt mye Rock Band i det siste, glad i spill og musikk som jeg er, som oftest når kveld blir til natt og fornuftige folk går og legger seg. Jeg og en av mine "samboere" i leiligheten har spilt riktig så mye, og begynner derfor å bli litt lei av de sangene vi har låst opp til nå. Gleden var derfor stor da jeg fant en skikkelig godsang, som i tillegg får meg til å smile!

Sangen er laget av et amerikansk indieband med det lange, merkelige navnet "Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives" og heter "I Get By". Sjekk link til YouTube eller Spotify nederst, så skjønner du nok hvorfor jeg blir i godt humør av sangen. Ikke bare er den fantastisk fet å spille på trommer på Rock Band, men gitarintroen oser jo positiv energi og god stemning! Det skal sies at teksten ikke er veldig positiv i seg selv, da det virker som om den handler om kjærlighetssorg (jeg har dog ikke finstudert teksten, da jeg er opptatt av å sitte og vingle med hodet i gledesrus, mens jeg gaper med munnen som en jævla fisk).

Nå er Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives lagt til på Spotify, og jeg vil sjekke ut dette bandet nærmere. Jeg vil sende en stor takk til disse musikerne, for å ha gjort dagen min svært mye bedre!

Bildet nederst er visstok av dette bandet, men jeg har egentlig ikke peiling.

YouTube:
http://www.youtube.com/watch?v=QkCyEbpuLMI

(Beklager litt dårlig lydkvalitet)

Spotify:
http://open.spotify.com/track/1Qgj38i3a020iuWCj8dneY

Ukens sang - uke 44

Wed, 28 Oct 2009 13:56:18 GMT

Hei og hopp! Da var det tid for å innta plass i godstolen og finne en ny ukens sang igjen!

Denne uka er preget av nitrist høst, som flere før den. Været er forferdelig, med regn sikkert fem av seks dager. Kristiansand skal visstnok ha svært mange soldager, men jeg kan ikke si jeg ser noe til dem. Greit nok, det er vel vært et solglimt på morgenkvisten en gang eller to i høst, men for det meste er det regn og vind, i mengder.

Bladene er gule, rød og oransje, og det hele er et flott skue, men jeg kommer bare ikke i virkelig godt humør så lenge jeg blir klissvåt bare av å gå og kjøpe melk og brød på Coop ti minutter unna. Ukens sang vil som dere sikkert har forstått, handle mer eller mindre om regn.

Ukens sang er skrevet og fremført av en mann jeg har stor respekt for. Han er død, og jeg er sur for at jeg aldri fikk sett han live. Mannen heter Joachim "Jokke" Nielsen (se min plateanmeldelse av albumet "Frelst") og sangen kommer fra albumet "Et Hundeliv". Sangen har et herlig tempo, og foten min kommer fort (og ubevisst fra min side) i gang med å trampe takten.

Jeg presenterer "Det drypper":

YouTube:
http://www.youtube.com/watch?v=V72weKTtQKo

Spotify:
http://open.spotify.com/track/4g28RwwQbRYHa2E7tZSP83

Norsk radio suger balle

Sun, 25 Oct 2009 16:17:16 GMT

Før dere mister besinnelsen, sporer meg opp og tar livet av meg på en grusom måte, så vil jeg presisere at det er norsk radios musikkutvalg min kritikk retter seg mot. Jeg er ingen radiokjenner, men jeg går ut fra at radiovertene, programmene, nyhetene osv. holder en grei standard. Det er altså musikken som er problemet. Eller skal vi si "musikk"?

For hva er egentlig vitsen med å reklamere med "variert musikk fra de fire siste tiår" i det uendelige, når musikken stort sett kan klassifiseres innenfor bare to sjangere? Greit nok, Radio Norge er den desidert beste kanalen i Norge etter min mening, men musikken er så langt fra variert som den kan komme. For det første spilles det som regel bare pop og noen få rockesanger (mest poprock), for det andre går de samme kjipe sangene om og om igjen.

Jeg er lei av å høre på anorektiske jentunger uten sangstemme som lirer av seg en sukkersøt, klissete tekst uten annen mening enn kjærlighet ditt og kjærlighet datt, og jeg ble lei av "Bohemian Rhapsody" etter den førtiende gangen den ble spilt. Jeg vil høre skrikende gitarer, jeg vil høre metal, jeg vil høre klassisk rock fra 60- og 70-tall, jeg vil ha musikalsk kvalitet!

Det er vel mye å forlange, men jeg tror jeg har mange bak meg når jeg går rett i strupen på de norske radiokanalene. Jeg skammer meg over det norske folk hver gang jeg ser VG-lista, men ikke fordi jeg ikke respekterer andres musikksmak. Det jeg kritiserer er heller folks manglende musikksmak. Med fare for å trekke alle over en kam, vil jeg påstå at de som hører på listepop på radio, er mennesker som ikke egentlig liker musikk. Radioen kan summe i bakgrunnen mens håndverkeren utfører sitt arbeid, familien slapper av på stranda eller under frokosten, men det er ingen som egentlig lytter.

Musikk skal lyttes til. Musikk skal framkalle gode følelser hos lytteren, og hvis du ikke blir beveget på noen måte av musikken, så har ikke artisten truffet tilhøreren med tonene sine.

Det jeg virkelig ønsker, er at radiokanalene skal begynne å spille musikk for musikkfans og ikke for folk som egentlig ikke bryr seg om hva de hører på. Hvorfor kan vi ikke ha egne rockekanaler, metalkanaler eller 60-tallskanaler som i USA? Sånn som situasjonen er nå, så slutter bare vi musikkfans å høre på radio, og ingen ting skjer. Det er noen få lyspunkter, som "You Shook Me All Night Long" av AC/DC og "Nothing Else Matters" av Metallica, ja jeg har faktisk hørt "Hey" av selveste Pixies to ganger, men når én av 20 sanger duger, så blir det for dårlig for meg.

Det ser ut til at jeg må holde meg til CD-er og Spotify også i tiden framover, men det hadde vært utrolig kult hvis "variert musikk" en gang i framtiden også vil innbefatte sjangere som alternativ rock, metal, punk osv.

Hva synes dere om norsk radio og musikkutvalget der? Er dere fornøyde?

"ReLoad" av Metallica

Sat, 24 Oct 2009 13:21:32 GMT

Hei! Da er tiden kommet for en plateanmeldelse av Metallica! Jeg har hørt på dette bandet i flere år, så jeg synes det er på tide å skrive noen ord om et av albumene deres, nemlig "ReLoad".

ReLoad er ingen utpreget Metallica-klassiker, bare så det er klart før jeg begynner. Album som "Kill 'Em All" og "Master of Puppets" er verdsatt og lovprist av de aller fleste fans, men det er mer motstridende meninger ute og går når det gjelder blant annet "St. Anger", "Load" og "ReLoad". Noe av grunnen til kritikken mot ReLoad, er nok den mer eksperimentelle stilen med hva vi kan kalle prøving og feiling.

Det er ikke rett fram Metallica som vi kjenner dem, men en del nye vrier. Selv er jeg av den oppfatning at det er bra for band å utvikle seg og ta nye retninger, men det er jo ikke alltid det blir like vellykket. Når det gjelder ReLoad sier jeg hverken ja eller nei, men mer tja..

Albumet åpner helt greit med låta "Fuel" som er Metallica på det helt jevne. En grei sang, hverken mer eller mindre. En av de sterkeste låtene på Reload er derimot spor nummer to, "The Memory Remains", som er riktig god. Metal-gutta fra California viser her at de fortsatt kunne skrive og framføre god musikk, 16 år etter oppstarten. ReLoad kom ut i 1997, og det merkes at bandets musikalske stil har endret seg siden tidlig 80-tall.

I tillegg til "The Memory Remains", som gjerne tvinger fram noen motvillige headbangbevegelser hos meg, er sangene "Better Than You" og "Low Man's Lyric" mine favoritter på dette albumet. Mens førstnevnte er ganske straight forward metal, er "Low Man's Lyric" svært rolig i stilen og også meget bra. Teksten er gripende og musikken i seg selv bra. Jeg er med andre ord en av dem som setter pris på Metallicas mer myke sanger som Loads "Hero of The Day" og ikke minst "Nothing Else Matters" fra "Black Album" (offisielt: "Metallica").

Kirk Hammet, James Hetfield, Lars Ulricht og Jason Newsted (ikke lenger i bandet) leverer sakene på ReLoad, men det hele er langt mindre imponerende enn høydepunktene i bandets lange karriere. Albumet har gode sanger, ja, jeg mener noen av dem er blant Metallicas 10-15 beste, men albumet i seg selv er ikke feilfritt. Et så godt band møtes selvfølgelig med høye forventninger, og da er det ikke alltid lett å innfri. ReLoad solgte bra, men blir vanligvis regnet som et av de svakeste albumene fra Metallica, sammen med Load.

Min konklusjon er at det hele blir litt platt og lite originalt, dog med noen gode sanger ("The Memory Remains" og "Low Man's Lyric".

Karakter: 6.5/10

Ukens sang - uke 43

Tue, 20 Oct 2009 18:44:24 GMT

Hei! Ukens sang har igjen blitt valgt ut, og denne gangen tok det ikke lang tid å bestemme seg.

Jeg satt og funderte noen sekunder, før jeg ganske enkelt kastet et blikk ut vinduet. Gjennom det skitne takvinduet mitt strålte Kristiansands mange lys imot meg, inkludert urskivene på Domkirken. Det hele var flott å se på, men en liten stund etter at jeg åpnet vinduet, kjente jeg at jeg frøs. Høsten har kommet, og det er ikke særlig rart når vi begynner å nærme oss slutten av oktober.

Bladene på trærne ved brannstasjonen utenfor stråler i alle slags gule og oransje nyanser, og de vanligvis så travle fotgjengerne utenfor glimrer med sitt fravær. Jeg liker høsten, men den gir også en liten følelse av tomhet, fordi sommeren er forbi og vinteren snart er over oss. Ukens sang fanger denne høstfølelsen og gir meg assosiasjoner til forblåste heier med nakne trær og gult løv på bakken. Denne sangen handler ikke om høsten i det hele tatt, eller andre årstider for den saks skyld, men har en atmosfære som passer ypperlig til denne tiden av året.

Sangen er spesiell, svært spesiell faktisk. Vokalen er noe for seg selv. Jeg falt pladask da jeg hørte denne låta, som faktisk er basert på en engelsk roman fra 1800-tallet. Sangen er vakker, kan trollbinde meg fullstendig, men gir meg også en helt spesiell følelse, mye på grunn av kombinasjonen av vokalen og selve teksten.

Ukens sang ble utgitt i 1978 av den da 20 år gamle artisten Kate Bush, og ble hennes definitive gjennombrudd.

Kate Bush - Wuthering Heights

YouTube:
http://www.youtube.com/watch?v=BW3gKKiTvjs

Spotify:
http://open.spotify.com/track/5YSI1311X8t31PBjkBG4CZ

"Doolittle" av Pixies

Tue, 20 Oct 2009 17:55:54 GMT

Pixies var et band som gjorde det de selv ville. De lagde musikk på sine egne premisser og ga langt på vei faen i hva andre måtte mene. Med et relativt lite, alternativt plateselskap som 4AD, slapp de også å bli ledet i den ene eller den andre retningen, slik som mange andre artister. Bandet traff meg rett i hjerterota med sangene "Hey" og "Where is My Mind" som var mine første møter med deres musikk, og jeg tenkte derfor at det var på tide å anmelde et av deres album.

En eller annen gang i livet mitt skal jeg lene meg tilbake og konstatere at jeg har skrevet gode plateanmeldelser av alle Pixies-albumene. Det kan ta litt tid ved siden av jobb og studier, men ett sted må jeg begynne. Valget falt på Doolittle, mye fordi dette er det albumet folk flest har et forhold til. Albumet ble utgitt i 1989, bare året etter det svært så kritikerroste Surfer Rosa. Doolittle oppnådde det få trodde var mulig, nemlig å få enda bedre omtale enn forgjengeren. Fra Surfer Rosas mange 9/10 og femmerterninger, ble det full score i et utall magasiner og senere nettsider.

Grunnen til at Pixies' tredje album (det andre albumet med full lengde) ble så populært, er for meg helt åpenbart. Albumet er så genialt i sin oppbygning at få kan matche det. Kombinasjonen av fengende poprytmer og ren, til tider aggressiv rock, blir til sammen det jeg vil kalle fantastisk musikk. Kim Deals bassrytmer går taktfast, og danner sammen med trommis David Lovering, bakteppet for noen av Pixies' beste bidrag til musikken. Uansett hvor fengende rytmene som ligger i bunn er, så hadde ikke Pixies vært Pixies uten Joey Santiagos skrikende gitarsoloer og Black Francis' intense stemme.

Det hele stemmer. Det hele er liksom ren og skjær Pixies-magi. Slikt varmer et studenthjerte på en mørk oktoberkveld.

Første spor på "Doolittle" er en av de beste sangene som er laget etter min mening. Sangen er faktisk så god, at den har fått en rockebar i Stockholm oppkalt etter seg. Jeg snakker selvfølgelig om "Debaser". Mannlig og kvinnelig vokal har aldri balansert hverandre så bra og hadde du spurt meg for ett år siden, hadde jeg aldri trodd at jeg ville bli fan av en sang som begynner med ordene "got me a movie/I want you to know/slicing up eyeballs/I want you to know". Debaser er nemlig basert på en fransk surrealistisk film fra 1920-tallet, der en kvinne får øyet sitt kuttet opp med skalpell.

Etter den fantastiske starten kommer en enda større eksplosjon av ren energi, i den nesten punkaktige låta "Tame". Jeg og en god venn har faktisk forsøkt i lang tid å skrike like bra som Black Francis i den sangen, men det er fysisk umulig ved mindre du blir kastrert uten bedøvelse. Når du akkurat har blitt passe aggressiv og klar til å slå ned andre mennesker for den minste bagatell, dukker "Wave of Mutilation" opp uten forvarsel. Hese skrik blir byttet ut med herlig surf-rock med fantastiske trommerytmer og Hawaii-assosiasjoner (til tross for at sangen handler om noen som tar livet av seg ved å kjøre bilen sin ut i sjøen).

Jeg skal ikke gå detaljert gjennom alle sangene her, og jeg kan ikke en gang nevne alle høydepunktene. Hele plata er et eneste stort høydepunkt, og sanger som den litt eksperimentelle, men svært kjente "Hey", den fantastiske popinspirerte låta "Here Comes Your Man" og sangen om en mentalt syk romkamerat av Black Francis, kalt "Crackity Jones", bidrar alle til at mine ører fryder seg i nesten 40 minutter. Tekstene er herlig annerledes, musikken kan være både avslappende og aggressiv, gjerne innad i én og samme sang.

Pixies varter til og med opp med litt miljøbevissthet med sangen "Monkey Gone to Heaven". Ordene "there was a guy/an under water guy who controlled the sea/got killed by ten million pounds of sludge/from New York and New Jersey/this monkey's gone to heaven", er ikke til å misforstå.

Doolittle har blitt en klassiker av et album, 20 år etter at det kom ut. Det ble kalt det beste albumet fra 1970 til 1998 av norske "Panorama", det fjerde beste albumet fra 80-tallet av amerikanske "Pitchfork Media" og ligger på 226. plass på Rolling Stones' liste over de 500 beste albumene noensinne. Det er verdt å nevne at amerikanerne aldri har satt særlig pris på musikken til Pixies, noe både platesalg og omtale har vist. Britiske "New Musical Express" har rangert Doolittle som nummer to på listen over de 100 beste albumene noensinne, og dette forteller vel mye om hvor ekstatiske britene er med tanke på både Pixies og alternativ musikk generelt.

Før jeg roter meg bort i for mange rangeringer fra inn- og utland, vil jeg kort og greit oppsummere alt på denne måten: Doolittle er en blanding av sær og fengende musikk, som sammen blir dynamitt. Gjør som meg! Løp og kjøp!

Karakter: 10/10

Jeg pleier vanligvis ikke å linke til sanger i plateanmeldelser, men kan jo gjøre et unntak:

YouTube:

Here Comes Your Man:
http://www.youtube.com/watch?v=Hvi4iA3PnKE&feature=PlayList&p=0C249505D9A9BDAB

Tame (live):
http://www.youtube.com/watch?v=gcn0f5s-aas&feature=PlayList&p=0C249505D9A9BDAB

Gouge Away (live):
http://www.youtube.com/watch?v=tTTPv8_95KY&feature=PlayList&p=0C249505D9A9BDAB

No 13. Baby (live):
http://www.youtube.com/watch?v=7BQFfjeco7g&feature=PlayList&p=0C249505D9A9BDAB

Spotify:

Doolittle:
http://open.spotify.com/user/suppeelsker/playlist/7yDnlWm3DTCG1cSl5GWGu7

Stone Roses - Hva synes dere?

Sun, 18 Oct 2009 11:19:24 GMT

For flere uker siden, kanskje flere måneder, fikk jeg et tips om bandet "Stone Roses" og en sang kalt "Elephant Stone" (link følger nederst). Sangen skulle visstnok minne litt om en Pixies-sang, og da måtte jeg jo selvfølgelig sjekke den ut. Respekt til den første personen som finner ut hvilken Pixies-sang denne sangen minner svakt om.

Sangens intro får de fleste til å steile både en og to ganger, og kan medføre blødninger i hjernen for jomfruører, men introen er ikke toneangivende for resten av sangen. Det hele er herlig halvbråkete og harmonisk på én gang. Jeg liker vokalen og selve "drivkraften" i sangen, altså den fengende rytmen. Jeg klarer som regel aldri å sitte i ro når jeg hører sanger jeg liker, og denne gangen var det fingrene som løp løpsk og knipset takten mens jeg fortvilet prøvde å skrive blogg.

Det er forresten to versjoner av sangen, én på tre minutter og én på fem minutter, som blant annet har en ekstra trommesolo. Jeg har kun hørt den korte. Sangen ble sluppet som singel i slutten av 1988, altså midt i den perioden der Pixies forsøkte å nå toppen. Stone Roses er forøvrig et engelsk band fra Manchester, som, hold dere fast, spiller alternative rock! Som om ingen av dere hadde skjønt det allerede.

En annen sang av dette engelske bandet, kalt "Full Fathom Five", er i det store og hele Elephant Stone spilt baklengs. Melodien er fortsatt interessant baklengs, men de kunne gjerne lagt på et nytt vokalspor slik at man kan høre noe forståelig.

Hør på "Elephant Stone" på YouTube eller Spotify og si hva dere synes!

Send me home like an elephant stone
To smash my dream of love

YouTube:

Elephant Stone:
http://www.youtube.com/watch?v=FfzQLZtCZSY

Full Fathom Five:
http://www.youtube.com/watch?v=U1DY8WjPt5k

Spotify:

Elephant Stone: http://open.spotify.com/track/6rHFunVfi9UuDTkwhWelKs

The Velvet Underground

Mon, 12 Oct 2009 14:42:51 GMT

Det amerikanske rockebandet kalt "The Velvet Underground" var lenge noe diffust for meg. Jeg hørte folk prate om bandet og jeg hørte folk anbefale det, men jeg satt meg aldri ned og sjekket ut musikken før for noen måneder siden. Musikken er fantastisk bra, så nå har The Velvet Undergrounds album kalt "The Velvet Underground & Nico" blitt sikret en plass på lista over framtidige kjøp her i heimen. Siden Visa-kortet mitt ble stjålet av en idiot av dimensjoner, er det dog ikke mulig å få kjøpt noe over nettet inntil videre.

The Velvet Underground ble stiftet så tidlig som i 1965, og det nevnte debutalbumet kom året etter. Den "Nico" det refereres til i tittelen er for øvrig en tysk sangerinne som døde relativt tidlig i en sykkelulykke. Bandets debutalbum fikk veldig lite anerkjennelse da det kom ut, men står i dag veldig høyt oppe på listen over de beste albumene noensinne. The Velvet Underground har hatt mange medlemmer, så jeg nøyer meg med å nevne Lou Reed og John Cale. I tillegg til den første perioden fra 1965 til 1973, har bandet vært samlet igjen flere ganger oppover på 1990-tallet.

Musikken til The Velvet Underground blir av Wikipedia definert som "Art Rock", en rockesjanger som er en slags eksperimentell form for tidlig progressiv rock. Jeg nøyer med å definere bandets musikk som eksperimentell rock med elementer fra pop, og uansett hva du kaller det, så liker jeg musikken. Sanger som "Heroin" og "Venus in Furs" sjokkerte samtiden med det betente temaet heroinmisbruk, samt seksuelle tabuer som bondage og sadosex. Musikken har en enorm påvirkningskraft, i hvert fall på meg, for jeg føler meg på en måte sugd inn i musikken.

Jeg har også en forkjærlighet for eksperimentell og annerledes musikk (i tillegg til de store og kjente bandene jeg elsker), og gjerne sanger med syke temaer.

Selve coveret på "The Velvet Underground & Nico" er også morsomt i seg selv. Det er utformet av selveste Andy Warhol (sjangeren heter jo Art Rock) og forestiller ganske enkelt en banan. På originalutgaven av albumet kunne man rive av skallet på bananen, slik at en rødfarget, skrellet banan viste seg under. Jeg tviler på at det funker med den CD-en jeg skal bestille over nettet om ikke så alt for lenge, men det er morsomt å vite om det i hvert fall.

Før jeg løper helt ut på viddene med mine digresjoner her, kan jeg jo linke til noen sanger fra dette fantastiske bandet!

YouTube:

"Venus in Furs"
http://www.youtube.com/watch?v=K1Bw1Jt9yUU

"Heroin"
http://www.youtube.com/watch?v=FJd1OOcvcNA&feature=related

"I'm Waiting for the Man"
http://www.youtube.com/watch?v=WEnsb6-CmKw&feature=related

"Femme Fatale" - live
http://www.youtube.com/watch?v=FjjDmX9Tkss

Spotify:

spotify:user:suppeelsker:playlist:1KLI9xac7OUz4mopZUVjyq

Ukens sang - uke 42

Mon, 12 Oct 2009 13:53:22 GMT

Hei! Nå er det uke 42, og tid for et nytt blogginnlegg i serien "ukens sang".

Denne uken her har jeg tenkt mye på ting og tang. Noe har sammenheng med studiene, annet er liv og død, menneskelige relasjoner eller religion. Nettopp religionen er noe som opptar meg, som ikke-troende menneske. Jeg har med årene blitt stadig mer skeptisk til religion og ser med fortvilelse på alt de ulike religionene har ført med seg. Fra korstog og idiotisk seksualmoral til kvinneundertrykking og jihad - verden hadde etter min mening vært et bedre sted å leve hvis folk trodde på hverandre i stedet for flere tusen år gamle bøker.

Jeg vil dog presisere at noe av det jeg faktisk tror på, er respekt for andre mennesker. Respekt for homofile, handicappete, de som tror noe annet enn meg, de som ser annerledes ut enn meg osv. Skal verden bli et bedre sted, må alle ha respekt for hverandre.

Jaja, uten mer om og men, presenterer jeg ukens sang:

Sangen er skrevet og fremført av en prestesønn, tro det eller ei. Han er to meter høy, har langt hår, har fått et skjegg oppkalt etter seg på Rock Band og sprengte nesten trommehinnene mine i desember 2008. Mannen heter Lemmy, og han er ikke noen stor fan av religion.

Sangen heter "No Voices in The Sky".

YouTube:
http://www.youtube.com/watch?v=jBTEVs8wsWw

Spotify:
spotify:track:5BXqxkJcbpbDCrnfW9DB2N

"You don't need no golden cross,
To tell you wrong from right
The world's worst murderers
Were those who saw the light "

"Day & Age" av The Killers

Sat, 10 Oct 2009 10:45:07 GMT

"Day & Age" er et eksempel på en plate som dukket opp i hylla mi på ren impuls. Den kostet 50 kr på en liten musikksjappe på Kongsberg, og jeg bladde opp den grønne lappen og tok med albumet hjem. The Killers lager musikk som er lett å like, men hvordan er selve musikken utover det?

Bandet er noe så sjeldent som et band stiftet etter år 2000, og likevel ikke suger balle. The Killers består av kvartetten Brandon Flowers (vokal), Dave Keuning (gitar), Mark Stoermer (bassgitar) og Ronnie Vanucci Jr. (trommer), og kommer fra Las Vegas, USA. De har gitt ut tre album, og Day & Age (2008) er det siste i rekken.

De aller fleste av dere har nok vært borti musikken til bandet, enten på radio eller spill som Rock Band. Etter det jeg har hørt her og der, har kanskje enkelte av sangene, som "Human", blitt spilt en anelse for mye på norske radiokanaler, men jeg kan ikke si jeg er helt lei ennå. Albumet byr på mange godbiter. De tre første sangene "Losing Touch", den nevnte "Human" og "Spaceman" er de musikalsk sett sterkeste etter min mening, men tempoet, hvis vi kan prate om "tempo" når det gjelder The Killers, holdes oppe hele albumet i gjennom.

Det hele er så avslepent og finpolert, at øyelokkene lett kan bli litt tunge mot slutten. Musikken er harmonisk, relativt vakker, og byr på få virkelige overraskelser. Noen av sangene kan bli litt like i komposisjon og lydbilde, men det er nok variasjon til å tilfredsstille de fleste. I tillegg til de tre første, gode låtene, vil jeg trekke fram niende og nest siste spor "The World We Live In". Det hele er avslappende og velkomponert, akkurat som de fleste andre sporene. I denne sangen finner vi for øvrig ordene "day and age", som jo er tittelen på albumet.

Kvartetten fra USAs gamblinghovedstad har egentlig bare et par små problemer i mine øyne, to negative sider som egentlig henger sammen:

A: De skiller seg lite ut fra "røkla"
B: De er for lette å like, mye på grunn av punkt A.

Noen vil vel si at dette ikke er noe negativt i det hele tatt, og at det er flott at alle kan like det samme, men jeg synes musikken lider litt av å ikke ha noen "sjel". Det blir litt plastikkaktig, som om musikken mangler tyngde og svever mest på overflaten. Jeg føler ikke jeg kan ta det dypdykket ned i musikken som jeg helst vil, så konklusjonen blir at musikken er herlig, men litt platt på samme tid. Dette gjør da også at karakteren blir litt lavere enn de fleste ville ha satt den.

Karakter: 7/10

Tiny Tim - gæren weirdo eller geni?

Thu, 08 Oct 2009 15:02:23 GMT

Heisann! En gang for lenge siden satt jeg og kjedet meg i storefri på videregående, da en venn viste meg et filmklipp på YouTube. Filmen var om en mildt sagt lite pen mann som sang i falsett. Hans navn var Tiny Tim, og han var svært merkelig på alle måter. Jeg ble interessert i denne fyren og har lest mye om han. Det er virkelig interessant å lese hva folk synes om han, for alle har så ulike meninger.

Noen synes han er "gay" (gjennomsnittsamerikanerens ord for at noe er annerledes eller teit), mens andre er kjempefans av han. Selv er jeg ikke helt sikker. Tiny Tim på videoene er rent skremmende. Hans utseende gir meg "the creeps", men samtidig er han fascinerende. Han var opptatt av musikk og ble kalt et musikalsk geni.

Uansett skal han ha honnør for at han sto fram på den måten og for at han sang på den mildt sagt merkelige måten, selv om mange sikkert mislikte det. Tiny Tim hadde mange fans på høyden av sin karriere på 60-70-tallet, men han fortsatte å spille fram til sin død i 1996. Han døde faktisk under en forestilling, etter å ha nektet å gi seg sånn som legene anbefalte.

Her er en video fra Youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=y8028uf_Z-M
Den heter "Tiny Tim & Eleanor Barooshian - I Got You Babe"

Litt dårlig lydkvalitet, men hva gjør vel det når den nydeligste dama jeg har sett i mitt liv er på skjermen?

Filmen er dessverre fjernet. FUCK Warner Music Group eller hva faen de idiotene heter!

En annen en:
http://www.youtube.com/watch?v=-N_jlF-sRqk&feature=related
Bare for å vise dere at han har normal stemme også..

Husk på at han bare spiller og shower på den første filmen. Jeg tror mange feilaktig dømmer han pga. den, men han var ikke så useriøs på ordentlig.

Så hva synes dere? Var han en weirdo, eller hadde han en annerledes og morsom stil? Kommenter!

The Sex Pistols - Punkens pionerer

Thu, 08 Oct 2009 14:20:47 GMT

Hei! For et par dager siden startet jeg en avstemning på et annet nettsted, der folk kunne stemme over hvilket band de ville jeg skulle skrive om. Det ble svært jevnt, men The Sex Pistols ble vinneren. Her jeg sitter og hører på "November Rain" av Guns N' Roses og nipper til et halvlitersglass frokostjuice, kan The Sex Pistols turbulente historie og aggressive punkrock virke som fjerne tanker, men jeg dykker likevel ned i bandets historie med den største selvfølgelighet! Her er resultatet!

The Sex Pistols har slått seg til ro i plateskapet mitt der de har befunnet seg i snart et par år. En gang inniblant, senest i går, dukker CD-en opp i spilleren og tar seg en snurr. Johnny Rotten og Sid Vicious er med meg igjen, jeg kjemper i mot mens beina vil gå ned til frisøren og gjøre noe jeg vil angre på og jeg har i det hele tatt en svært fin reunion med fortidens punk. Dette bandet er også skyldig i at jeg i en periode på videregående ble oppfattet som en slags sexfiksert weirdo. Jeg hadde kjøpt meg en t-skjorte med motiv fra bandet og t-skjorta var så omfangsrik at "Pistols" alltid ble liggende i en brett. Folk begynte å spørre hvorfor jeg var så vulgær, og jeg skjønte ikke hvorfor før jeg så at jeg gikk rundt med en gul t-skjorte, der "SEX" i rosa bokstaver tronet alene øverst på brystet. Den t-skjorta kommer jeg ikke til å bruke igjen før jeg legger på meg minst ti kilo.

Selv er jeg alt for ung til å ha opplevd så mye som en liten del av punkens glansperiode, men jeg kan i det minste være nostalgisk og kikke på bilder på Google bildesøk. Et bilde som dukker opp, er vokalist Johnny Rotten og bassist Sid Vicious, side om side. Sistnevnte ser ut til å ha blod rundt munnen og har tilsynelatende skåret på kryss og tvers i huden på brystet med en eller annen skarp gjenstand, uten at det ser ut til å plage han nevneverdig. Jeg ble en smule sjokkert, men så tenkte jeg "fuck it, here's The Sex Pistols", i punkens rette ånd.

For punk er det. The Sex Pistols er punkrock i ordets rette forstand. Sangene er upolerte, aggressive og høres ut som en slags ADHD-versjon av gammeldags garasjerock. Tekstene angriper det som angripes kan, og som et eksempel kan jeg nevne ordene "God save the Queen, she ain't no human being" fra sangen "God Save the Queen". Ingen ting er hellig, og alt kan herses med. Uansett om man liker musikken eller ikke, er i hvert fall bandets historie verdt en titt.

The Sex Pistols ble grunnlagt i London, England i 1975, altså på den tiden faren min kjørte turbotrimmet stasjonsvogn, hadde tettsittende jeans og en hvalrossbart som blafret i vinden fra soltaket. Good times. Bandet besto opprinnelig av den allerede nevnte Johnny Rotten (egentlig John Lydon), bassist Glen Matlock (senere byttet ut med Sid Vicious/John Simon Ritchie), gitarist Steve Jones og trommis Paul Cook. Bandets første singel het "Anarchy in the U.K." og kom ut i 1976. Singelen fikk god kritikk, men det var bandet i seg selv som ble mest lagt merke til.

Johnny Rotten gikk for eksempel ved flere anledninger med en Pink Floyd-t-skjorte der han hadde skrevet "I hate" for hånd, over bandnavnet. Han hadde også stukket ut hull der øynene til bandmedlemmene skulle ha vært, og hele t-skjorta ble holdt sammen med sikkerhetsnåler. Gitarist Steve Jones skapte skandaleoverskrifter i media da han på en London-basert TV-kanal sa blant annet "you dirty sod", "you dirty old man", "you dirty fucker" og "what a fucking rotter" direkte henvendt til en TV-vert. Slikt ble det overskrifter av, og slik vokste bandet til stor suksess på svært kort tid.

En langt mer alvorlig sak var drapet som den senere bassisten Sid Vicious var involvert i. En oktobermorgen i 1978, våknet Vicious opp på et hotellrom med en drept kvinne på badet. Den drepte het Nancy Spurgen, og var en heroinavhengig prostituert fra New York. Vicious ble arrestert og måtte sitte i fengsel i nesten to måneder før plateselskapet betalte kausjonen. Én teori er at en narkohandel gikk gærent og Spurgen ble drept av noen utenforstående, men det er uvisst hva som egentlig skjedde. Den blodige historien rundt sexpistolenes bassist slutter ikke her, for Vicious forsøkte å ta livet sitt ved å kutte over pulsårene bare ti dager etter drapet på kvinnen på hotellrommet hans, og han gjorde seg også skyldig i å ha overfalt broren til den kjente musikeren Patti Smith etter en krangel. Sid Vicious døde av en heroinoverdose i 1979, ett år etter at bandet ble oppløst, og moren hans tilstod på dødsleiet at hun egenhendig satte den doble dosen med heroin.

Hvis noen tror at bassist Sid Vicious var den eneste som gjorde seg skyldig i kriminalitet, så må dere tro om igjen. En hendelse i 1977 beskriver godt hva bandet var i stand til, da de i fylla brøytet seg inn i kontorene til deres nye plateselskap A&M, verbalt angrep ansatte, lagde bråk i damegarderoben, knuste et toalett og sølte til lokalene med blod fra et kutt i Sid Vicious fot. Noen dager senere havnet hele gjengen i slåsskamp med et annet band på en klubb. Platekontrakten ble siden sagt opp og 25 000 utgaver av singelen "God Save the Queen" destruert.

The Sex Pistols fikk siden ny platekontrakt og den allerede nevnte singelen ble boikottet av BBC og samtlige radiokanaler i England på grunn av hetsen mot dronningen. Dette gjorde bandet til punkguder både på de britiske øyer og andre steder, og virket mot sin hensikt. Helt til bandet ble oppløst i januar 1978, var The Sex Pistols ute på turneer, flere av dem totalt kaotiske.

I dag er de gamle gutta på farten igjen, etter å ha vært samlet i et par mindre perioder på 90- og 2000-tallet. Tekstene er de samme, musikken like så. Bandet ga bare ut én enkelt CD, kalt "Never Mind the Bollocks, Here's, The Sex Pistols", men CD-en regnes blant de 100 beste albumene som noensinne er laget. Klassikere som "God Save the Queen", "Pretty Vacant", "Anarchy in the U.K." og "Seventeen" er selvfølgelig med, og det hele høres like bra/jævlig ut i dag som for 30 år siden.

Musikken kan heldigvis nytes uten at man må bruke heroin, være involvert i drap eller knuse toalettskåler, og godt er det. Sjekk ut linkene til YouTube eller Spotify og si hva du synes!

Spotify:

The Sex Pistols - Never Mind the Bollocks, Here's, The Sex Pistols
spotify:user:suppeelsker:playlist:3YEwNdweqDgOyDLvXjxip8

YouTube:

Anarchy in the U.K.:
http://www.youtube.com/watch?v=qbmWs6Jf5dc

God Save the Queen:
http://www.youtube.com/watch?v=R8fLOJswWtk&feature=related

Seventeen:
http://www.youtube.com/watch?v=L4nLCduZBNE

Hvor viktig er utseende for å oppnå suksess?

Wed, 07 Oct 2009 16:11:17 GMT

En påstand jeg har hørt flere ganger, og faktisk trodd delvis på selv, er denne: "De selger bare på utseendet". Jeg har også hørt "de er så stygge at det ikke kunne blitt store, uansett hvor gode de er", selv om det er litt mer sjelden.
I dag har jeg lyst til å undersøke litt rundt saken, og finne ut hvor viktig utseende faktisk er for artister som lever av å lage musikk. Er det sånn at bare damer med spretne rumper og store pupper, eller barske og sexy menn kan selge mengder av plater?

For å få en oversikt over hvordan ting henger sammen, har jeg funnet lister over mest solgte plater og mestselgende artister. Mine beskrivelser av emnet kan bære preg av subjektive oppfatninger, men det får så være. Jeg tror i hvert fall noen av dere er enige med meg i at for eksempel Bjørn Eidsvåg ikke ville gjort seg like godt på en plakat som for eksempel Christina Aguilera. Ikke et vondt ord om Bjørn Eidsvåg da, men de av dere som er født etter 1945 skjønner vel hva jeg mener.

Så hvilke artister er det så som kan sies å være svært suksessrike og ganske pene, slik at det stemmer med det bildet mange har? Vel, The Beatles troner jo (selvfølgelig) øverst på listen over mestselgende artister, med ca. ett solgt album per innbygger i USA (nå kan du angre på at du ikke fulgte med i geografitimen og vet hvor mange det er!) Gutta i The Beatles er ikke direkte hunks alle sammen, men fikk jo mange slibrige tilrop fra fjortisjenter. Det er litt både og her, så vi får gå videre nedover lista.

Hold på nesen og hat deres egen hudfarge folkens, for her kommer popens falne konge, nemlig Michael Jackson. Heller ikke i han får vi noen entydig forklaring på spørsmålene som har hopet seg opp, for han var særdeles stygg på slutten av sitt liv, men var jo normalt pen i ungdomstida og opp til 80-tallet. Videre følger de helt normale, men svært så gode, musikerne i Pink Floyd og de to første menneskene som er regnet som pene, nemlig Elvis Presley og Madonna. Førstnevnte var en skikkelig sjarmør før han fikk i seg litt mye kokain og peanøttsmør, mens hun siste gjør sitt beste for å se ut som en femti år gammel tenåring.

En midtveisevaluering er kanskje på sin plass her, men jeg har svært lite konkret å komme med. De bestselgende artistene er ganske forskjellige fra hverandre, i hvert fall hvis du sammenligner de to sjarmørene nedenfor.

Hvis vi derimot beveger oss nedover på lista over mestselgende artister, så begynner ting å skje.. Eller ikke. Ingen ting skjer. AC/DC dukker opp med sin alkoholiserte bulldogkjake-rytmegitarist Malcolm Young, Pavarotti kommer subbende med fleskemagen sin og Bee Gees så heller aldri spesielt intelligente ut. Det hele er blandet sammen med artister som i hvert fall gjerne blir oppfattet som pene, og gjør både meg og dere enda mer forvirret. Neimen, er det ikke noe sannhet i påstanden om at utseende = suksess?

Hva om vi går litt vekk fra globale salgstall? Hva om vi flytter oss inn mot det mest overflatiske, plastikkansikt-dominerte markedet i verden?

Nei, det er små forskjeller å spore dersom vi flytter blikket over dammen. Jeg har sjekket salgstallene for det amerikanske markedet, og jeg ser lite som vitner om at stygge selger mindre eller pene selger mer. Det at for eksempel Shania Twain er mer populær i USA, går neppe på utseendet. Hun er vel verken spesielt pen eller stygg.

Det kan jo alltids hende at jeg har startet i feil ende da, og heller bør se på de som ikke selger veldig mange plater. Hvorfor var aldri Pixies store i USA? Var det på grunn av at Charles Thompson var svett, feit og hadde begynnende måne, eller at Kim Deal alltid brukte en utvasket t-skjorte i stedet for et eller annet fiskenett som kunne vise fram puppene? Nei. Jeg ville gjerne ha gjort Pixies til utseende-martyrer som solgte dårlig fordi de ikke gadd å løpe på tredemøllen, vise mer hud eller bruke tupé, men sånn er det nok ikke. Amerikanerne syntes nok heller musikken var for sær og annerledes, mens britene og andre europeere var mer mottagelige for alternative impulser.

Et hjemlig eksempel er jo Bjørn Eidsvåg som allerede har fått spalteplass her i bloggen, og nå for andre og siste gang noensinne. Han har ikke vært innlagt på en fancy klinikk i LA og fått flott nese og høye kinnbein, og ikke har han sixpack heller. Det finnes mange menn på hans alder som er penere, men likevel har han solgt relativt mange CD-er her i landet. Folk kjøper musikken hans, ikke kroppen hans.

Så hva skal vi konkludere med da? Har Madonna solgt mye fordi hun på skamløst vis viser så mye av den femti år gamle ræva si som mulig ved en hver anledning, eller liker folk musikken hennes? Er bassisten i The Breeders så bleik at folk tror hun har tuberkulose og ikke vil kjøpe musikken til bandet? Nei!

Dette gjelder kanskje enkelte fjortisband eller kvinnelige popartister, som får imidlertidig suksess og blir såkalte døgnfluer, fordi de presser ræva ned i halsen på kameramannen på MTV og stiller opp på tøsete bilder i lugubre magasiner, men det er heller unntaket enn regelen. Musikken har mer å si enn utseendet, og jeg ble positivt overrasket da jeg fant det ut. Mange band blir aldri oppdaget fordi de ikke er ordinære nok til at alle kan like dem (The Killers er et eksempel på et band som omtrent alle kan like), mens andre er på topp fordi de spiller populærmusikk som har et stort publikum. Musikken står nok i fokus, uansett hvor uenig jeg er med VG-lista og de øvrige topplistene.

Takk og pris for det.

Hvilket Pixies-album passer best for deg?

Tue, 06 Oct 2009 18:04:36 GMT

Her er en komplett guide som viser deg hvilket Pixies-album som passer best for deg!

Obs: Inneholder svært sterke stereotypiske forestillinger om Pixies-fans og bør ikke betraktes som noe annet enn veldig sarkastisk fyllevrøvl fra en edru mann.

Come on Pilgrim (1987): Et album med en herlig aggressiv stemning over sangene, forstyrrende eller tabubelagte temaer, som incest eller seksuell frustrasjon, og elementer fra flere ulike sjangere. Dette er albumet for deg som er litt lyssky, har kort lunte, gjemmer deg på gutterommet (eller jenterommet) hvis masete slektninger kommer på besøk og generelt sett er litt på siden av samfunnet og trives med det.

Beste øyeblikk: Når Charles Thompson intenst spytter ut ordene "My sister held me close and whispered to my bleeding head...You are the son of a MOTHER FUCKER" fra sangen "Nimrod's Son". Handler om incest, selvfølgelig. Tvilsomme temaer, anyone?

Surfer Rosa (1988): Fortsetter litt i samme sporet som EP-en fra året før, men med noen enda mer eksperimentelle vrier. Denne gangen har også bandet gitt plass til noen rolige avbrekk fra det aggressive og fartsfylte, nemlig fantastiske "Gigantic", skrevet og sunget av Kim Deal. Er du genuint opptatt av musikk, litt rotete i hodet ditt og veldig lite interessert i å bevare hørselen helt fram til pensjonsalderen, er dette albumet som passer for deg. Det er anbefalt å med vilje pådra seg en mental lidelse for å virkelig sette pris på alle sidene ved musikken, men det er ikke påkrevd.

Beste øyeblikk: Når hjernen din putrer, freser og forvandles til ihjelkokt spaghetti på grunn av den intense overdosen god musikk som oppstår når Joey Santiago fyrer opp gitaren sin på spor nummer sju, "Where is My Mind".

Doolittle (1989): Doolittle er det beste fra to verdener, og kan by på elementer fra de eldre albumene, blandet med mer popaktige virkemidler. "Here Comes Your Man" er et eksempel på en av de mest poporienterte sangene fra Pixies noensinne. Dette er albumet for de som er smårare i hodet, men har et system i rotet. Er du livlig og avslappet på én og samme tid, alternativ, men A4 og har både Metallica og Creedence i platesamlinga, så bør du løfte den bleikfeite ræva di fra kontorstolen og løpe ned til.. uhm, de som evt. kan bestille albumet med et par ukers leveringstid.

Beste øyeblikk: Når du forsøker å skrike like kult som Black Francis på "Tame", men får vondt i halsen og må på Rema og kjøpe IFA.

Bossanova (1990): Bossanova ble til da Charles Thompson hadde røyka så mye rev sammen med Ingvar Ambjørnsen og de andre kompisene, at han ville ha noe rolig å høre på og bare chille hele dagen. Ålreit, det var ikke helt sånn det foregikk, men dette albumet er Pixies desidert mest utradisjonelle album. Det hele er polert, avslepent og behagelig. Du kan gjerne argumentere for at Pixies ikke skal være behagelig, men smelte basilarmembranen din, men når albumet tross alt har eksistert i 19 år, så kan man jo like godt elske det. Bossanova er fremragende, bare ikke helt Pixies, og dermed er det albumet for deg som ikke liker å headbange deg til skriveprolaps, og som er litt som en koselig, gammel farmor i en ungdoms drakt. Nyt Bossanova og kamilledropsene, evt. en årgangsrev!

Beste øyeblikk: Når du brenner en CD med bare sanger fra Bossanova og spiller dem av høyt i stua for å få mora di til å like Pixies, mens du håper at hun aldri får fatt i "Surfer Rosa" slik at hun nekter å høre på dem igjen.

Trompe le Monde (1991): Med dette albumet gikk Pixies litt tilbake til den stilen de hadde brukt med suksess på "Come on Pilgrim" og "Surfer Rosa", samtidig som popelementene fra "Doolittle" og de herlig avslappende tonene fra "Bossanova" er til stede. Det er en god blanding av alt bandet tidligere har laget, men albumet kan bære litt preg av at kreativiteten var dalende mot slutten av bandets levetid. Hvis du er typen som skriker mens du ligger i badekaret og slapper av, eller heller sprøstekt løk på en brødskive med Nugatti, så må jo dette være en innertier for deg! Plata passer også godt til folk som har ADHD og kronisk trøtthetssyndrom på én gang.

Beste øyeblikk: Når du endelig finner ut at Charles Thompson gjør narr av universitetsstudenter i den sangen du har sittet og hatt på hjernen de tre siste forelesningene på universitetet, og blir så sur at du krøster en overmoden banan for å føle deg sterk og få tilbake selvtilliten.

Complete B-sides (2001): Dette er alle de sangene som var for syke, støtende eller for dårlige til at de kunne være på de opprinnelige albumene. Vi har alt fra live-opptredener der vokalisten høres ut som han er veldig bæsjetrengt, til sanger der trommisen glemmer at han er trommis og begynner å synge hyllester til en eller annen random musiker. Er du så alvorlig forstyrret at du liker å løpe med øyevippene eller skli på en bratwurst i stedet for å forflytte deg på en vanlig måte, så er du mest sannsynlig merkelig nok til å like denne plata. Innsiderapporter en hemmelig kilde har sendt meg, viser at den superdeilige demoversjonen av "The Happening" fra "Bossanova", kalt "The Thing" på dette albumet, blir spilt på kontoret til Jens Stoltenberg hele tiden, og at det er derfor han aldri får gjort noe mens han sitter som statsminister.

Beste øyeblikk: Når du kjøper albumet, hører på det én gang, hiver det i søpla, tar det opp igjen og kysser det åtte ganger før du setter det tilbake i hylla.

Pixies eier.

Ukens sang - uke 41

Mon, 05 Oct 2009 23:17:50 GMT

Hei! Da er det igjen tid for ukens sang! Denne bloggserien får et nytt kapittel hver uke, men ikke på en fast ukedag. Jeg tar det når det passer meg.

Etter en fantastisk tur på byen med fadderne fra universitetet, kamerater, venninner av fadderne osv. er jeg passe sliten, selv nå et par dager etter. Sitronlikør, whisky, øl, Baileys osv. kan gjøre selv den mest staute viking litt mør i skallen, og da er det godt med litt musikk å koble av med. Forrige ukes sang, en Pixies-sang fra Bossanova, var veldig rolig og avslappende. Denne ukens sang er det litt mer fart i, for den skal sette meg i humør til å arbeide med studiene. Den får de støle nakkemusklene til å myke seg opp et par hakk, ved mindre du av en eller annen grunn vil ødelegge det hele ved å headbange til en poplignende låt fra 70-tallet da..

Sangen appellerer til meg fordi den ikke en gang kom på topp 40-lista i sin samtid, men i dag er svært kjent og elsket. Den er laget og framført av en artist jeg kjenner lite til, men som jeg nå kjenner bitte litt bedre til. Her er kommer den!

David Bowie - Changes

http://www.youtube.com/watch?v=pl3vxEudif8

PS: Takk til Simen, aka. LeZimen for at du tipset meg om denne fengende og svært gode sangen!

Che-che-che-che-chaaaaanges!